Anbefalt lesestoff: Klassikerne

5 historier om brostein, klosterøl og fanatiske sykkelfans.

Kwaremont, Koppenberg og Duvel

Vil du vinne Flandern rundt, bør du ikke vinne dette rittet

«Tomboonistan»

Flandern: Klassikernes vugge

Gino – med hjertet i Flandern

Klassikerne, høydetrening og livet på Teide

Amund Grøndahl Jansen har kjempet en lang og intens kamp for å kunne sette sitt preg på brosteinsklassikerne. Nå forbereder han seg blant Jumbo-Visma-stjernene høyt oppe i vulkanlandskapet rundt Teide.

Idet rundt ti ryttere fra Bahrain-McLaren okkuperer omtrent hele den venstre fila i en høyresving, forstår jeg at jeg ikke kan være langt unna det som på godt og ondt har vært proffsyklistenes forjettede land de siste fire tiår. Lite har endret seg rundt det faktum når vi skriver februar 2020, men vi får nesten gå ut ifra at aktivitetene som nå foregår inne på de 37 værelsene på Hotel Parador de las Cañadas del Teide tåler dagens lys bedre nå enn på midten av 90-tallet.

Sykkelmagasinet har tatt turen til Tenerife – den største av de sju bebodde Kanariøyene, og her skal vi møte Amund Grøndahl Jansen og noen av hans klassikerkompiser fra Team Jumbo-Visma.

De siste kilometerne opp til hotellet har jeg gløttet opp mot toppen av Pico del Teide, den glupske vulkanen som ruver hele 3718 meter over havet og som hadde sitt hittil siste utbrudd tilbake i 1909. Andre utallige utbrudd har formet naturen oppe på platået til noe ekstraterrestrisk, og omkranset av merkelige bergformasjoner, størknet lava, aske, grus og ekstremt værbitte kaktuser og andre buskvekster, livner altså fargerike sykkeldrakter opp i ellers surrealistiske omgivelser.

Grøndahl Jansen, Teunissen og Van Aert legger ut på en ny, krevende treningstur.

Som sine forgjengere tar Grøndahl Jansen, Mike Teunissen og Wout van Aert fremdeles bakveien ut fra hotellet etter at de har hektet syklene ned fra veggfestene i det lille utstyrsrommet. De inntar måltidene sine atskilt fra fotturistene som florerer her, men der stanser nok også mye av likheten med hvordan den gamle skolen og rytterne på US Postal og Discovery Team klargjorde seg foran Grand Tours 20-25 år tidligere.

«Har du sjekka i skapet på rommet ditt om det faller ut noen skjeletter der?»

«Det er nok en stund siden det har vært noe særlig ugler i hotellskapene,» sier Grøndahl Jansen til Sykkelmagasinet. «Det er vel en annen tid. Det er akkurat som lavaen som ligger størkna ute på sletta her, så er det bare noe som hendte i fortida, tror jeg. Det ligger ikke blodposer i sofaen her, så det går helt fint.»

Dumt spørsmål

Da vi nevner den spesielle bakgrunnshistorien til Teides famøse og eneste hotell i samtale med Wout van Aert, omtaler han det som «et dumt spørsmål». Under forberedelsene til Tour de France-seirene Lance Armstrong senere ble fradømt, traktet han ut hit til Tenerife og klargjorde seg til konkurranse ved blant annet å bruke EPO. Rytterne trakter hit for naturlig økt produksjon av røde blodlegemer. EPO stimulerer benmargen til å produsere ekstra mye.

Ifølge en historie gjengitt av den spanske riksavisen El País skal to personer hatt rom tilgjengelig her under store deler av året: Dr. Michele Ferrari, kjent som Armstrongs langer og lege. Den andre var nåværende Astana-sjef, Alexandre Vinokourov.

Hotel Parador ligger innhyllet i et nakent, men spektakulært fjell-landskap.

At den nye generasjonen skal stå til rette for alle feil forgjengerne deres gjorde, har nok vært litt av en tålmodighetsprøve. Det forklarer nok også litt av irritasjonen i svaret til tidligere verdensmester i cyclocross, Van Aert, når vi spør han om den besynderlige plasseringen denne Parador-filialen har i sykkelhistorien:

«Huff, vel,» utbryter belgieren «Jeg mener at alle steder der sykkelryttere oppholdt før i tida er en del av den historien, så egentlig er det et tåpelig spørsmål. Den tida er vi ferdige med, og nå er det ganske opplagt hvorfor vi er her. Det er godt klima, det er høyt nok og i februar er det kanskje det eneste stedet i Europa hvor man finner det. Jeg tenker ikke på historiene du snakker om.»

Tilbaketrukkent

Halvveis gjemt bak et grantre finner man inngangspartiet til hotellet. Her er ingenting skrevet i neon. Det finnes ikke prangende skilt. Hovedinngangen minner om en nødutgang. Den ene døra vender innover og er markert med en grønn sirkel. Den andre utover, og det røde symbolet indikerer at du ikke skal bruke denne.

Paradores-kjeden er statlig og det er en av grunnene til at man midt på 60-tallet fikk tillatelse til å reise bygget på 2100 meters høyde. I 1996 ble andreetasjen påbygd, og da ble det også bygd på en kafé som i dag er et yndet sted å spise lunsj for det internasjonale kobbelet av turister som daglig inntar nasjonalparken. Hotellet ligger kun tre kilometer unna grensa til parken, og er du ikke heldig og får rom her – er søvnige Vilaflores sju-åtte kilometer lengre ned i dalen det nærmeste alternativet.

Fra sykkelsporten er jeg selvsagt vant til at det er biler, lastebiler og busser, alt drapert i sponsorenes farger og sponsormerker som dominerer parkeringsplassene. Her oppe regjerer turoperatørenes doninger.

En kaffe og en prat på Papillion Restaurante.

Vi legger oss på hjul bak proffsyklistene idet trioen legger ut på en kort coffee-ride på det som egentlig er en hviledag under oppholdet. Den mest meritterte av de tre ankom campen sist etter at han tok med seg en seier på cx-sykkelen under Krawatencross før den lange flyturen videre ut på øya. Om noen dager skal også Steven Kruijswijk og Primoz Roglic ankomme, mens Tom Dumoulin har meldt avbud på grunn av sykdom.

Mens vi gang på gang passerer rytterne og venter i veikanten på at de skal gjengjelde tjenesten for at vi skal få tatt bilder av dem, går praten nærmest ustanselig. Amund og Wout først, mens Mike Teunissen glir inn i en mer tilbaketrukken rolle. Mønsteret gjentar seg da Jumbo-Visma gjengen etter en halvtime parkerer sykkelen ved den første og beste caféen i det lille tettstedet som venter etter ubebodde partier kraftig dominert av fjell og sand, brutt opp av digre lavasteiner.

Papillion Restaurante har fått varme anbefalinger fra lagkamerater som har vært her tidligere. Van Aert spanderer to runder med kaffé og muffins, mens følgets eneste nordmannen dominerer samtalene på kav nederlandsk.

«Når vi er en så liten gruppe, så er det litt slik at alle monner drar. Hvis det er en samling som i desember, der alle rytterne er til stede, da trenger man ikke å ha 30 snakkesalige ryttere. Jeg synes vi har en fin trio sosialt sett. Vi klarer å komme oss igjennom lange dager,» svarer Grøndahl Jansen når vi bemerker at vi stort sett har hørt skravla hans i hele dag.

Vårklassikerne

Og det er da verken studier av bergformasjoner eller å ta gondolen opp til Pico del Teide denne gjengen har kommet hit for. Ei heller det Armstrong gjorde: Et slags kunstig kappløp mot konkurrentene for best å stå distansen under Grand Tours.

Disse tre har foreløpig blikket stivt festet mot mars måned og halve april. Vårklassikerne.

I den praktfulle nasjonalparken Parque Nacional de las Cañadas ligger hotellet sentralt på Tenerife.

Det var lagets ønske at forberedelsene skulle legges hit, selv om Grøndahl Jansen etter hvert innrømmer at han hadde følt seg enda tryggere på seg selv om han hadde ankommet åpningshelgen og Omloop Het Nieuwsblad den 29. februar med andre ritt i beina.

Foran flere ritt i fjor valgte laget å gå rett ned fra høyden og rett inn i konkurranse. Det var selvsagt ikke uten ritt i beina fra før, men Van Aert synes ikke laget tar en stor sjanse ved å velge denne inngangen til klassikerne.

«Nei, vi gjorde det foran det som vel var den første seieren til Amund i ZLM Tour,» forklarer 25-åringen fra Herentals «og under Tour de France hadde alle rytterne vært i Sierra Nevada i forkant, og alle presterte på et kjempehøyt nivå. Jeg gjorde det samme foran Critérium du Dauphiné. I dag har sykkelsporten endret seg. Du kan trene veldig spesifikt så lenge du har motivasjonen og styrken til å slite deg ut på trening, men om du kan gjøre det er det mulig å forberede deg ikke bare via ritt men også via treningsleirer.»

Van Aert har definitivt et poeng når han trekker fram Tour de France. Rekkekompis Teunissen kjørte seg inn i gul trøye etter massespurten i Brüssel og laget forsvarte den dagen etter ved å vinne lagtempoen. Van Aert var selv toneangivende med andreplass i Colmar og etappeseier i Albi før han ble tvunget til å stå av rittet etter et ublidt møte med et sperregjerde under tempoen i Pau. Imellom der fikk også maskinspurteren Dylan Groenewegen sin triumf, og laget kunne slå seg på brystet og si at forberedelsene hadde slått ut i full blomst.

Dersom det nederlandske laget skulle klare det samme foran vårklassikerne, kan det bli ekstremt interessant å følge dem. Fra i fjor står laget på papiret igjen med andreplass til Van Aert i E3 Harelbeke, sjuendeplass til Teunissen i Roubaix og 14.-plass til Van Aert i Flandern rundt. Det bedømmes til ikke å være godt nok.

Amunds bekreftelse

Vi nordmenn husker helt sikkert Gent-Wevelgem godt. Selvsagt fordi Alexander Kristoff presset seg fram og tok den spurten på overbevisende manér, men grunnet et stunt fra Grøndahl Jansen, sammen med Jasper Stuyven, Jack Bauer og Sebastian Langeveld, som ble nøytralisert med én kilometer igjen til streken.

Noen dager tidligere, under E3 Harelbeke, prøvde han å ta bakhjulet til Bob Jungels over Ellestraat, rett i forkant av Paterberg og Oude Kwaremont. Rittet ble til slutt avgjort i en gruppe der Jumbo-Visma fikk plassert Van Aert, og som også inneholdt Alberto Bettiol, Greg Van Avermaet, Jungels og Zdenek Stybar. Tsjekkeren vant, men aktivitetene i forkant viste fram at 26-åringen fra Nes nå var sterk nok til å sette et aktivt preg på finalene under klassikerne.

Den norske mesteren i samtale med lagkamerat Wout van Aert.

At han nå sendes til høyden sammen med to andre prioriterte ryttere foran klassikersesongen, kan han ikke ta som noen annet enn et solid klapp på skuldra fra lagledelsen. Grøndahl Jansen mener dog at det verken er hans norske mestertrøye eller innsatsen i vårklassikerne som er den største grunnen til at han har avansert oppover i lagets interne hierarki.

«Jeg tror at for karrieren min var femteplassen i Bretagne viktigere for meg, enn seieren i ZLM Tour og for så vidt også under NM,» bemerker Grøndahl Jansen selv. «Stabiliteten fra Dunkirk og fram til VM har nok større betydning de neste åra enn akkurat de seirene. Det var ikke de største løpene jeg vant. Hadde man vunnet Gent-Wevelgem hvor man satt i en god posisjon med én kilometer igjen, da hadde det vært en karriereforandrende seier,» formaner han.

Der ryttere fra store sykkelnasjoner egentlig lekte katt og mus med Grøndahl Jansen på deres hjemmebane som junior og i startfasen av U23-klassen, har romerikingen nå klart å hviske ut store deler av forskjellene det er mellom han og lagkameratene hans på Jumbo-Visma. Som en kanarifirfisle har han infiltrert miljøet deres, lært seg språket, kjenner veinettet, og er nå sett på som et fullt ut akseptert medlem av klanen.

Fremdeles er han som en midtbanespiller å regne, men etter at han løp fotballsokkene av seg i flokken midt på banen ikledd Haga ILs brune farger på starten av 2000-tallet, får han nå muligheten til å gli fram i en offensiv rolle bak de to spissene.

«Vi håper å prestere i vårklassikerne på et høyt nivå og kjøre inn litt resultater,» sier den norske mesteren. «Aller helst vinne én gang eller to. Det er ikke mange løpene. Det er en seks-syv løp, egentlig, totalt sett. Det er ikke mange sjansene å score på, men vi håper å score i hvert fall en gang. Og måten vi ønsker å gjøre det på er å være kollektivt sterke. Så har vi Wout som kanskje er den største spissen. Jeg og Mike skal være der, også i avslutningene for å kunne spille på flere strenger.»

Det kjedelige livet

Etter lunsj og massasje venter trolig en ny runde med FIFA på den portable spillkonsollen. Et område der Teunissen har pekt seg fram som lagets store ener, mens Van Aert er såpass dårlig at han klokelig styrer unna.

Dagens sykkelrytter befinner seg nok langt unna den dårlige moralen og det helt sikkert spennende livet Armstrong & Co. levde, da de trykket sprøytespisser ned i colaboksene etter å ha ’preppa’ seg inne i lagbussen i etterkant av et slitsomt etapperitt.

Trioen Sykkelmagasinet fikk følge under trening virket verken å være spesielt caliente eller on the juice. Grøndahl Jansen forteller oss at han stort sett holder seg til fisk under samling, men at han to dager tidligere unnet seg et stykke rødt kjøtt ettersom de sto en hviledag på programmet. Dagen etter skal han kjøre opp tre bakker med tilpasset intensitet der han holder et øye med både kadens og watten.

«Det er litt mer enn hva som bare er behagelig uten at det er altfor hardt,» sier han.

Når alt kommer til alt er nok dagens toppidrettsutøver og livet han lever ganske kjedelig. Og det blir de nok også en dag helt sikkert kritisert for av blodtørstige journalister. De savner nok Armstrongs regjeringstid på Teide mer enn utøverne selv.

Man er fortsatt opptatt av å bli best mulig, men det skal skje med ’pan y agua’.

Flandern: Klassikernes vugge

Et dykk i historien viser hvorfor flamlenderne tar sykling på alvor.

Continue reading «Flandern: Klassikernes vugge»

Helvetes forkammer

Omloop Het Nieuwsblad åpner den belgiske kalenderen og trigger forventingene foran en ny brosteinssesong.

TEKST: Espen J. Lee FOTO: Pressesport

 

Regnet pisker ned fra en grå, tung himmel. Vindmøllen sett fra vinduet jobber driftig idet en iskald vind pisker bakketoppene langs slettene i Flandern. De unge rytterne som våkner opp på sine hotellrom i Gent-området lørdag morgen, vil fordømme disse nådeløse værgudene. De må stille om mentalt.

Gjesdalbuen Daniel Hoelgaard får hjemlengsel, Grøndahl Jansen noterer seg ny PSI, mens Truls Korsæth oppdager til sin store forskrekkelse at regnjakken ikke ble pakket før avreise. Boasson Hagen virker uberørt og tar seg en espresso, Susanne Andersen tenker «Søren heller, dette er fordel for Hulken fra Storhaug».

Sykkelsporten har mange tradisjoner og langt ifra alle er enkle å forstå seg på. Men at Omloop Het Nieuwsblad løfter sceneteppet for den europeiske landeveissesongen er det ingen som helst tvil om. Rittet som tidligere ble kalt Het Volk er årets første test av betydning for rytterne som peiler inn storformen til Flandern rundt og Paris-Roubaix. Omloop er starten på vårklassikerne og en brutal overgang fra de mange oppkjøringsritt i varmere strøk. Er du ikke klar til å krige, ligger det en frossen grøft å venter på deg.

Het Volk var en venstrevridd avis skrevet på nederlandsk og publisert som en rival til Het Nieuwsblad, avisen som promoterer Flandern rundt. Rivaliseringen var tuftet på både kommersielle og politiske hensyn. Eierne av Het Volk ble nemlig rystet da Flandern rundt under den annen verdenskrig ble driftet av tyskerne, på nazi-okkupert territorium. Koplingen mellom arrangøren og nazistene ble for tett, mente de radikale eierne av Het Volk.

Derfor ble det opprettet et rivaliserende ritt: Omloop Van Vlaanderen så dagens lys i 1945. Flandern rundt-arrangøren likte ikke det de så og protesterte mot navnet som de mente var altfor likt sitt eget. Det belgiske forbundet tok protestene til følge og instruerte Omloop om å bytte navn. Het Volk ble rittets nye navn.

Tidens tann skulle imidlertid tære bort den ideologisk rivaliseringen dem imellom. Den økonomiske situasjonen sørget for at Het Volk måtte la seg fusjonere med Het Nieuwsblad, og rittet skulle etter hvert gå under navnet det har nå. Drøye 70 år senere er det nok bare noe få gjenværende fra den belgiske motstandsbevegelsen som ser ironien ved at rittet er oppkalt etter avisen som det opprinnelig skulle motkjempe.

Like ironisk er det at Omloop har etablert seg som et mini-utgave av Flandern rundt. Taaienberg, Muur, Haaghoek. Mange av bakkene og brosteinsveiene vi alle kjenner er felles for dem begge. Omloop er dog drøye 70 km kortere, mer intenst og ofte gjennomført i langt tøffere værforhold.

I år har arrangøren gjort en nostalgisk tvist. De siste 60 km er identiske med Flandern rundt-løypa fra da rittet gikk i mål i Ninove. Det vil si Muur van Geraardsbergen 15 km fra mål, tett etterfulgt av Bosberg og 12 hektiske km til mållinjen på det lumske oppløpet på Halsesteenweg.

– Dette blir en lykkelig gjenforening for mange, sier Peter Van Petegem – rittdirektøren som vant Flandern rundt to ganger i denne finalen.

– Muur og Bosberg er drømmen for mange. En helt ny generasjon som aldri har kjempet på denne løypen gleder seg.

Det er to, svært ulike scenario som ligger foran oss. Skulle været bli pent på søndag, vil TV-skjermene våre lyse opp med frodige, grønne enger, glitre med fargene av feltets nye drakter og rittet rase av gårde i forrykende fart, løftet frem med optimismen om at vinterens kalde gufs ligger bak dem.

Skulle været derimot bli dårlig, forsvinner draktene under gjennomvåte og tilgrisede regnjakker. Rytternes røde øyne vil synke ned i ansiktet, og deres hvite tenner gnistre i en gul flom fra motorsyklenes sterke lykter. Følelsen av desember vil være umulig å riste av seg.

Herrenes 73. Omloop Het Nieuwsblad (lørdag)
Start: 11:35 
Målgang: 16:19 – 16:57
Distanse: 196.2km

Damenes 13. Omloop Het Nieuwsblad (lørdag)
Start: 11:43am (CEST)
Målgang: 15:07 – 15:29 
Distanse: 121.2km

Klassikernes brutale øvingsbane

«Det er et av de forferdelige rittene som ingen liker. Men som forberedelse til klassikerne er det uovertruffent. Fordi det er så hardt» – Bradley Wiggins, 2015.

TEKST: Espen J. Lee FOTO: Kåre Dehlie Thorstad

 

Øde, langstrakte veier. Skyfri himmel, 30 grader og stekende sol. Etappene i Tour of Qatar er på mange måter diametralt forskjellig fra de flamske klassikerne i Belgia. Så hvorfor finner vi som en regel et overflod av klassikerspesialister på startlisten til dette ørkenrittet på den arabiske halvøy? Hvorfor sykler man mellom Al Zubarah og Madinat Al Shamal, som forberedelse til Gent-Wevelgem, Flandern rundt og Paris-Roubaix?

– Man må jobbe hele tiden og holde fokus helt fra starten av. Sånn sett trener man både styrke og utholdenheten godt. De fleste som er god i Qatar, er god i klassikerne etterpå, sier Alexander Kristoff – Flandern rundt-vinneren som for andre år på rad sopte med seg tre etappeseiere på vei inn i klassikersesongen.

Åpningsetappen i 2016- utgave underbygger Katusha-kapteinens utgreiing temmelig godt. Der akselererte BMC og Katusha umiddelbart, skrudde sammen en vifte i front og sprengte feltet i tre deler. Noen av de første rytterne til å havne i bakleksa, ble faktisk innhentet av sivil veitrafikk etter hvert som dagen utartet seg. Ydmykende ja, men kanskje ikke så rart ettersom vinnertiden til den tiltredende sammenlagtvinneren Mark Cavendish var forrykende 52 km/t i snitt.

Vind og fart er som cyanid for den uforberedte. Som en sylskarp giljotin hakker den skarpe ørkenvinden feltet i biter. Betenkningstid finnes ikke. Viftene kan oppstå nærmest i samme øyeblikk startflagget går ned. Å komme undertrent til Tour of Qatar blir derfor som å kjøre en klovnebil i Monte Carlo Grand Prix. Fåfengt.

Rytterne er nervøse. At dette rittet kan være kaotisk selv før startsignalet er gitt, vet Kurt Asle Arvesen smertelig godt. Som rytter for Team Sky i 2010 brakk han kragebeinet etter en velt i nøytral sone.

I tillegg til sidevind og velt, er punkteringer den tredje epidemien som herjer i Qatar. Et tredelt utbruddsmønster som vi også finner i klassikerne. Denne gang ble dessverre Edvald Boasson Hagen det klareste offeret således. Men selv om sammenlagtseieren forduftet som en oase foran nomadens uttørste tunge, Dimension Data-rytteren tedde seg meget overbevisende, ikke minst da han vant i kampen mot klokka på tredje etappe.

Qatar2

Med seg i tet hadde Kristoff sin lojale sparringpartner hjemmefra. I årets Tour of Qatar infiltrerte Sven Erik Bystrøm alle de avgjørende viftene og var som regel et visuelt refreng helt i teten av feltet gjennom alle etappene. Derfor endte han som nummer åtte sammenlagt.

– Kampen om posisjonene er konstant. Farten er alltid høy. Det er ganske mye varmere enn hjemme, men vinden er den samme. Den er vi vant til, sa Bystrøm i en beskrivelse av den nådeløse dynamikken som råder i Qatar.

Viftene er også informasjon. Få ting avslører mer om hierarkiet i feltet, enn sammensetningen av de ulike gruppene på veien. I fjor vant Niki Terpstra sammenlagt, mens Kristoff dominerte. De to skulle bekle de to første plassene i Flandern rundt senere på våren. Etixx-rytteren vant også sammenlagt i 2014, den gang på sin vei mot monument-triumfen i Paris-Roubaix.

Men Tom Boonen er kanskje det beste eksempelet på Qatars galvaniserende kraft. Sykkelemiren «Tommeke» har vunnet rittet fire ganger, og hver gang har han også vunnet et monument – enten De Ronde eller Paris-Roubaix – senere i sesongen.

– Slik jeg ser det, er det ganske enkelt. Kommer du til Qatar uforberedt, blir du droppet med en gang. Men har du gjort jobben i vinter, kan du helt sikkert få en god opplevelse. Og det gir deg veldig selvtillit inn i klassikerne. Et godt Qatar gjør underverker, sa Boonen i oppkjøringen til Paris-Roubaix i 2012.

Kristoffq2

Besynderlig nok var Etixx-QuickStep ikke til stedet i årets Tour of Qatar. Angivelig fordi en fest – og et påfølgende nachspiel – fornærmet den arabiske arrangøren. Fabian Cancellara var heller ikke på startstreken, da Trek-Segafredo valgte å stå over denne gang – uten at noen god grunn ble oppgitt. Det samme gjorde Tinkoff og verdensmester Peter Sagan. Hva dette har å si for deres kommende prestasjoner denne klassikersesongen, gjenstår å se.

Kristoff og Edvald Boasson Hagen håper nok rivalenes fravær spiller i deres favør, når ørkenveier etter hvert byttes ut med Poggio, Paterberg og Carrefour de l’Arbe. Og stoiske oljesjeiker bytter plass med «Duvelifiserte belgisere».

Farer de norske godt, vil det iallfall bekrefte hypotesen: Qatar gjør deg klassiker-klar.