(Sykkelmagasinet Gruppetto): I dag skulle egentlig Jonas Iversby Hvideberg vært tilbake med startnummer på ryggen under Dwars door Vlaanderen. Dessverre for ham, men heldigvis for oss – dukket han i stedet opp i studio for innspillingen av podcasten Gruppo Compatto.
Her fortalte østfoldingen at velten på dag to av Volta ao Algarve skapte større komplikasjoner enn de første legeundersøkelsene avdekket.
– Jeg fikk tilbake en MR-undersøkelse i går, og den viste at det hadde vært en avrevet muskel pluss et lite brudd i kneet. Det har gjort at jeg har slitt under opptreningen. Også da jeg var tilbake i løp, så har det ikke føltes riktig, sier Iversby Hvideberg under podcasten.
Not the way I wanted to start the european season. Luckly no major injuries, just a lot of pain. Need some time for my skin to grow back, but then I’ll be ready to go again🤕👊
Thanks @TeamDSM for bringing me home fast and safe, and my family for taking care of me at home🙏 https://t.co/ENzW37IW8zpic.twitter.com/cnrF6E0x69
24-åringen gikk ned i en ganske stygg velt i Portugal, og det var kneet som traff underlaget først. Han pådro seg også ganske store hudtap på bein og rygg. Dermed fikk han forsont seg med at det ville bli en aldri så liten pause fra løpene.
Podacast – lytt til episode #19 av Gruppo Compatto:
Han var imidlertid tilbake igjen under et blytungt Tirreno-Adriatico, og der valgte han å stå av den nest siste etappen på grunn av en forkjølelse. Siden har han dessverre ikke vært å se i DSM-drakta.
– Det var et mål for sesongen å være bra allerede nå på våren. Det har på en måte ikke være en mental nedtur egentlig. Jeg var forberedt på at det kom til å ta tid etter velten i Algarve med tanke på hvor mye hud jeg hadde mistet. De kortsiktige målene ble satt litt til side og så prøvde jeg heller å komme godt i gang – så kom det litt tilbakeslag etter tilbakeslag, men det kom med litt mellomrom så da fikk man fordøyd prosessen., sier han.
Han har tidligere hentet hjem en femteplass fra juniorutgaven av Paris-Roubaix og i tillegg kjørt U23-utgaven av Flandern rundt, men må altså vente på sin debut i monumentene.
– Da vi fant ut det var litt større problemer, var det heller ikke noe sjokk. Slik som været var der nede i forrige uke, så kan man i hvert fall sitte hjemme og ha det litt godt og varmt på rulla innimellom. Det er synd ikke å være der, men det kommer nye år med nye klassikere.
– Van Aert og van der Poel er ikke de beste vennene
I podcasten diskuteres avslutningen på klassikerne med hovedfokus mot nettopp Flandern rundt. Iversby Hvideberg ser for seg å vokse mer inn i en rolle som road captain i framtida, og synes blant annet det er veldig stas å kunne studere tyske John Degenkolb på nært hold.
(Artikkelen fortsetter under bildet)
DA CAPO? Jonas Iversby Hvideberg tror en rytter som Søren Kragh kan ha muligheten til å komme i forkant under søndagens Flandern rundt. Det spørs litt hvordan samarbeidet mellom «de tre store» sklir på den aktuelle dagen. FOTO: Skjermdump via Discovery
I podcasten snakker han også litt om ryttere som liker å gå i brudd, og de som ikke gjør det, hvordan ryttere tenker underveis i rittene og hva slags roller hjelperytterne har rundt sine kapteiner.
Under søndagens sykkelfest i Belgia er det mange som spår en ny stjerneduell mellom Tadej Pogacar, Wout van Aert og Mathieu van der Poel, men DSM-rytteren er ikke skråsikker på at det er slik det 273,4 kilometer lange beistet av et ritt kommer til å bli avgjort:
– Jeg har lyst til å spå en liten twist: At det ikke blir en av de tre store, men at begge lag er representert med noen andre ryttere i front, sier Iversby Hvideberg i podcasten. Det begrunner han blant annet med det litt slitte forholdet mellom van Aert og van der Poel:
– Pogacar var sterk i E3, men jeg tror ikke han har det som trengs for å vinne. Han kan følge van der Poel og van Aert, men han vil uansett bli slått i en spurt. Det som kan bli interessant da, er jo om van der Poel og van Aert. De er ikke de beste vennene. Om de ikke ønsker å samarbeide, så gjør de løpet vanskeligere. Det er ikke så veldig vanskelig å se for seg at det blir en trio der framme, men hvis de ikke ønsker å kjøre, så kommer de seg ikke av gårde. Jeg sitter med en liten følelse av at du kan se en lagkamerat av de to komme seg av gårde. For eksempel en Søren Kragh eller Van Baarle/Laporte som kanskje kan få litt mer spillerom, og så føler begge lag at de sitter med et godt kort. Da ser jeg ikke bort ifra at de kan komme seg av gårde, kanskje sammen med et lag til.
Flandern rundt har de siste årene blitt avgjort enten solo eller i spurt mellom to ryttere. Siden 2015 har Peter Sagan, Niki Terpstra, Philippe Gilbert og Alberto Bettiol vunnet rittet solo. Tre ganger har spurten stått mellom to ryttere: Kristoff/Terpstra, van der Poel/van Aert og Asgreen/van der Poel.
I fjor gikk van der Poel nok en gang seirende ut av duellen, da sammen med Pogacar – mens også Dylan van Baarle og Valentein Madouas kastet seg inn i fighten på de siste hundre meterne.
(Sykkelmagasinet): I sitt første forsøk – og faktisk i et av hans aller første grusritt – så endte ikke bare Per Strand Hagenes opp i finalen, men faktisk også med å «vinna heile driden».
– Det er veldig gøy. Det er et U23-ritt, men det var også bra nivå på feltet som startet. Det er det beste resultatet jeg har i år i hvert fall. Jeg vil påstå det et nokså stort ritt, selv om det selvsagt ligger høyere å vinne det ”på ordentlig” (eliterittet, vår anm.). Og så var det jo litt gøy å følge opp etter at Jonas Iversby Hvideberg vant det i fjor, sier Per Strand Hagenes til Sykkelmagasinet.
Der Rolvsrud-mannen vant på vei ut av U23-klassen, er 19-åringen fra Sandnes fremdeles førsteårs innafor det samme alderstrinnet. Noe som selvfølgelig gjør det hele enda mer imponerende.
– Det er et løp hvor alt kan skje, og et par forsøk gjør deg gjerne tryggere på posisjoneringen og når man velger å angripe. Så det at han klarer det i første forsøk er imponerende. Jeg er ikke helt oppdatert på hvordan løpet gikk i U23-klassen (Iversby Hvideberg syklet selv eliteutgaven for Team DSM), men det ser ut til at han kjørte vekk fra slutten. Det er også veldig sterkt med et stort felt jagende de siste ti kilometerne, gjennom Tours, sier Iversby Hvideberg – som selv ble tredjemann i sitt første forsøk, bak Joel Suter og vinner Alexys Brunel tilbake i 2019.
«Strand Hagenes-rykket» avgjorde
Strand Hagenes forklarer selv at laget var beredt på å sende et mindre brudd av gårde i starten. Det gikk først fem mann, og deretter støtet ytterligere tre mann seg opp til dem.
Darren van Bekkum satte seg deretter fram og kjørte inn mot finalen for å minske avstanden opp til bruddet. Han holdt det gående inn til det nærmet seg det første gruspartiet for dagen, og så holdt Strand Hagenes, Rick Pluijmers og Jesse Kramer plassert blant de 20-30 første rytterne inn på de viktigste sektorene.
– Jeg er ikke helt sikker på langt det var igjen da jeg angrep, men jeg tror det var én grussektor igjen og litt før det gikk det opp en bakke. Jeg hadde en Lotto Soudal-rytter bak meg som slapp en like på noen meter ut i svingen. Da tenkte jeg at jeg bare kunne gå for det. Det var ingen bak som gadd å følge meg, sier Strand Hagenes.
– Det høres ut som et klassisk Strand Hagenes-rykk?
– Haha, ja, det er den eneste måten jeg klarer å vinne ritt på, så det er vel nærliggende det, sier mannen som har vunnet både seirer i norgescup, NM og junior-VM på samme måte.
Feiring: Seks timer i bil
Jobben var imidlertid ikke over med det, for det var fremdeles ryttere igjen å hente. Han tok igjen to ryttere først, og hentet sistemann med halvannen kilometer igjen av det 178,4 kilometer lange rittet.
– Jeg angrep «over the top» og klarte å komme solo inn til mål. Vi hadde også Rick Pluijmers i gruppa som spurtet om tredjeplassen. Han punkterte etter siste grussektor, men før det hadde han sittet og blokkert litt og gjort det vanskelig for de andre å samarbeide bak der. Det hjalp selvsagt også, sier Strand Hagenes som til slutt hadde syv sekunders margin tilbake til Mathis Le Berre (Côtes d’Armour-Mari Morin U).
– Hvordan feirer man en slik triumf? Er det champagne-spretting og middag med taler?
– Etter en slik seier kjører man seks timer i bil til Brüssel for å fly hjem i morgen, lyder det kontante svaret.
– Hva slags erfaring har du egentlig fra grusritt tidligere?
– Tour te Fjells. Det var det en grusetappe, men det var på fin grus og ikke det som vi møtte i dag.
– Hvorfor tror du at du er i stand til å vinne et slikt ritt, likevel?
– Jeg har syklet på grus om vinteren med terrengsykkel. Det er nokså teknisk, men det er også mye rett fram. Så lenge man klarer å unngå punkteringer i finalen, så har man en sjanse, sier han.
Stort å sykle med Valverde og Nibali
Strand Hagenes reiser nå hjem til Norge og har avsluttet sitt første år for utviklingslaget til Team Jumbo-Visma. Han skal også sykle for U23-satsingen neste år, før han flyttes opp på profflaget i 2024.
Det er jo et nokså tydelig signal om at ledelsen er fornøyd med hva han har vist fram på sykkelen fram til nå.
– Hvordan vil du selv oppsummere årets sesong. Var du fornøyd også før du fikk denne seieren?
– Det gikk nok litt trått helt i starten. Jeg fikk en seier i Tryptique, men det tok litt tid å venne seg til hvordan man sykler i U23-klassen og også blant proffene. Fra sommeren og ut har jeg egentlig vært fornøyd på generell basis.
19-åringen virket veldig solid i U23-fellesstarten i VM, og har fått teste seg mot proff-feltet i blant annet i Tre Valli Varesine og Giro dell’Emilia denne høsten. Det var ganske stort for en enkel sjel fra Vestlandet:
– Jeg har egentlig sittet med en ganske god følelse de siste rittene. VM var bra, selv om man kanskje gjorde en liten feil innenfor de siste fem kilometerne. Det var litt seigt, men sånn er det å sykle ritt. Proffrittene jeg syklet var morsomme opplevelser. Det er litt over mitt nivå, spesielt når det dreier seg om slike ritt. Jeg er jo sykkelfan og, så jeg synes jo det var litt gøy å sitte i samme felt som Alejandro Valverde, Vincenzo Nibali og Tadej Pogacar, også.
– Da jeg intervjuet deg før jul i fjor snakket vi litt om veien din videre som rytter i Jumbo-Visma-systemet. Hvordan skal vi tolke at du nå går fram og vinner et grusritt for din videre utvikling?
– Jeg tror fortsatt at det er ritt som de belgiske klassikerne, utenom Liège-Bastogne-Liège, som kommer til å passe meg best. Litt Flandern, småbakker og punchy greier, er nok det som passer best. Det må fortsatt tas en del steg før jeg kommer opp på WorldTour-nivået, men jeg ser fram til å fortsette for utviklingslaget neste år og klargjøre meg enda mer for det som skal komme i 2024, avslutter Strand Hagenes.
PS: Eliteutgaven ble vunnet av Arnaud Démare. Her satt Jonas Abrahamsen (Uno-X Pro Cycling Team) i bruddet, og var den siste av dem som ble hentet inn like før kilometersmerket.
(Sykkelmagasinet): Etter at han smashet inn sin første WorldTour-triumf fra bruddet under Tour de Suisse, har Andreas Leknessund hatt noen svært gode måneder på sykkelsetet.
Tour de France-debuten var imponerende av 23-åringen fra Tromsø. Han ble rett og slett bedre og bedre jo lengre ut i treukersrittet han kom.
I august slo han til igjen under avslutningen av Arctic Race i Trondheim. Han var del av et tremannsbrudd som dannet seg med 100 kilometer igjen av etappen, og syklet de siste fire-fem milene solo inn til mål.
Det skapte naturligvis både begeistring og overskrifter på hjemmebane, men også i utlandet har folk blitt mer oppmerksomme på den offensive DSM-rytteren.
Den populære podcasten Lanterne Rouge, som ledes av australske Patrick Broe, argumenterte slik for hvorfor de mener nordmannen kan kjempe om regnbuetrøya i Wollongong:
– Arctic Race of Norway. Dere fulgte selvsagt med på det alle sammen. Han tok sammendraget på den avgjørende dagen, i en småkupert rundløype. Med en bratt bakke, og denne gutten bare kjørte på. Og så Montréal. Jeg tror grunnen til at Jumbo-Visma la etter ham i fullt alvor var fordi du er nødt til å vise ham respekt. Hvis folk hører på dette, kommer de til å jakta ham ned nå. Men, hvis han er løs i en rundløype og folk begynner å se på hverandre. Det er ikke en rytter du har lyst til å slippe løs i den løypa, men han kommer til å prøve. De har Kristoff som sitter igjen bak, så det gir mening. Jeg tror han har muligheten til å gjøre en skikkelig bra resultat, lød analysen til Broe.
Leknessund: – Under kan skje
Det norske laget har åpnet mesterskapet fantastisk med to tempogull på to dager av henholdsvis Tobias Foss og Søren Wærenskjold. Natt til fredag fulgte Wærenskjold så opp med mesterskapets andre medalje.
Suksessen kan være en faktor til at nordmenn blir nevnt i den store sammenhengen, også når det er snakk om verdensmesterstripene etter fellesstarten for herrer elite, natt til søndag.
Da Sykkelmagasinet snakket med Andreas Leknessund foran VM i Wollongong, hadde først og fremst tempo vært fokus i første del av mesterskapet. Det norske laget bor i Gerringong én time sør for VM-byen. Det gjorde at Tromsø-mannen ennå ikke hadde sett hele rundløypa som venter om et par dager.
– Jeg hører de sier at bakken er ganske hard, og at det blir et hardt ritt. Det er det stort sett alltid i VM. Det er såpass langt og såpass mange ganger i den rundløypa, at det kommer til å koste. Det er vel også en tendens at rittene blir enda hardere enn man er forberedt på, slik som det sykles om dagen, sier Leknessund.
– Du ble uoppfordret nevnt av Lanterne Rouge Podcast som en av rytterne som gjøre det helt store i Wollongong, hva tenker du om det?
– Jaja, jeg kan jo kanskje det. Det er jo stas, svarer han.
– Hva tenker du om egne muligheter i et stunt et godt stykke ut i løpet?
– Det kan jo funke, men det skal mye flaks til da. Alt kan skje. Det har man jo sett forrige søndag, at det kan skje under, sier han og tenker på tempobragden til romkamerat og tidligere lagkamerat i Uno-X, Tobias Foss.
– Hvor låst vil du være rundt Kristoff underveis?
– Vi er et lag som skal prøve å gripe sjanser underveis og skape muligheter. Er det én eller to runder igjen, og Alex sitter der – da kan det være naturlig å samle seg rundt ham. Men han klarer seg jo ganske bra på egenhånd, også. Hele laget går inn i rittet med en innstilling om at vi skal være med på det som skjer, sier han.
– Magien noen ryttere har
Uansett utfall av fellesstarten, kan Leknessund se tilbake på en sesong der han har fått vist seg fra sin beste side.
Selv synes han det er vanskelig å peke på årsaken til framgangen:
– Det går litt på at man finner en flyt, og så kan man ri den flyten ganske lenge. Det gjorde at jeg kom meg igjennom ritt på en god måte og fant formen jeg ønsker å være i. Jeg har fått litt mer selvtillit, noe jeg også trengte. Jeg vet at å sykle offensivt har passet meg fint, og det er noe jeg alltid har vært god på. Selv i en middels sesong, som i fjor. Jeg føler det likevel bare er småting som gjort at det har blitt mer stang-inn i år enn i fjor. Det er bare noen små prosent bedre, og så blir hele sesongen og opplevelsen bedre.
En som har fulgt Leknessunds karriere tett, er hans tidligere trener ved NTG i Bærum, Lars Holm. Han er også ansatt som coach i Uno-X-systemet.
Da Holm så Leknessund i brudd under avslutningen av Arctic Race i Trondheim, følte han seg sikker på at 23-åringen ville holde unna hele veien inn og vinne.
– Det er en slags spesialitet han har. Han kan kjøre én vill time etter tre harde timer, kommenterte Holm i etterkant.
– Kan du fortelle litt mer om hvorfor han er så giftig i slike situasjoner?
– Det er ikke så lett å sette ord på. Det er litt magien som noen ryttere bare har. Det er jo åpenbart at han har noen spesielle fysiske forutsetninger. En ting som slår meg med Andreas er at han tilsynelatende ikke går tom. Jo lengre ut i rittene du kommer, jo sterkere er han. Særlig i den type posisjoner. Det andre er at han er tøff mentalt. Hvis han først slipper løs i brudd, og den måten han har vunnet på ved flere anledninger, der er han ekstremt giftig. Han har ingen god spurt, så det er på en måte hans sjanse. Han har ved flere anledninger vist at han har baller nok til å angripe tidlig, sier Holm.
(Artikkelen fortsetter under bildet)
HAR OVERBEVIST: Andreas Leknessund er i ferd med å avslutte en meget oppløftende sesonge. FOTO: Marcus Liebold
– Høres ut som noe vi kan få bruk for i VM og?
– Ja, jeg tenker jo det. For å få litt kontroll på feltet. Alexander Kristoff er nok mest tjent med at det er et ritt med jevn fart og jevnt kjør med en gruppe foran. Et brudd som får gå så lenge som mulig, er optimalt for ham. Hvis rittet er mer åpent, og det største kanonene støter i det hardeste partiene i løypa, er jeg redd sjansene for at Kristoff henger på også minker.
– At han nevnes av Lanterne Rouge Podcast er vel bare nok en kompliment vi skal ta med oss på veien?
– Jeg tenker at den analysen er helt riktig. Andreas er ekstremt godt langt inn i rittene. Han er ingen spurter, så han har blitt god til å bruke den egenskapen i stedet. Det er en styrke han har brukt siden dagene i juniorklassen. Jeg husker måten han avsluttet karrieren i Uno-X på også (Giro della Regione Friuli Venezia Giulia, vår anm.). Der gikk han solo mot slutten inn til mål, etter å ha kjørt fra de andre foran de siste milene, sier han.
Kristisk til treningsplanen
Landslagssjef Kurt Asle Arvesen har hatt Leknessund i Uno-X-stallen tidligere, og er naturlig nok veldig oppmerksom på egenskapene hans.
– Det er kjempegledelig at han nå er tilbake på nivået der han forlot oss. Faktisk er han ikke helt tilbake med tanke på wattnivåene på tempo, men han kjører jo også et mye tøffere løpsprogram. Andreas har fått godt betalt for noen av sine bruddforsøk. Det han gjorde i Sveits var enestående, i tillegg til Tour de France og ikke minst Arctic Race. Han har tatt de rette stegene etter å ha hatt et ruskete førsteår som proff. Det er dog ikke noe unormalt i det, påpeker Arvesen.
Gamletrener Holm mener endringer i treninga hans inn mot årets sesong har slått positivt. Det indikerte også et trenerskifte i DSM-laget. Nå er det Dajo Sanders som holder i treningsplanen hans.
– Jeg skal være den første til å være kritisk til det han fikk på treningsplanen i fjor. I år trener han rett og slett mye bedre. Det er kort fortalt mer mengde og intensitet i år, og jeg tror Andreas har fått en trener han trives godt med og som tar hans kvaliteter på alvor. Det har jo vært litt kritikk mot DSM-systemet fordi det er ting som bestemmes på nivået over treneren. Jeg har i hvert fall fått inntrykk av at det er større frihet der i år, sier Holm.
Arvesen sier følgene om muligheten til Leknessund underveis på den 266,9 kilometer lange fellesstarten i Wollongong.
– Jeg vil ikke si at Alex trenger å havne bakpå for at en rytter som Andreas får litt spillerom. Det kan godt være at vi vurderer fram mot søndagen at vi skal ha noen som går avgårde i mindre grupper underveis, og både Andreas og Tobias (Foss) kan være folk å sende ut der. Nå kan det jo hende at det faktisk er Tobias som får fleste rødglødende varsellamper til å gløde etter tittelen hans på søndag, men vi skal uansett prøve å sykle aktivt som lag underveis, presiserer han.
Peker mot Pogacar
Moralen i det norske er naturlig vis høy etter åpningen på mesterskapet i Wollongong. Leknessund ankom Australia tidlig sammen med Foss for å klargjøre seg til tempoen.
At Jumbo-Visma-rytteren skulle ikle seg regnbuetrøya på podiet i etterkant var noe de færreste hadde sett for seg.
– Det var fett og gøy at Tobias vant der. Samtidig var det nesten litt surrealistisk og merkelig. Jeg kjente litt på selv at det var vanskelig å legge seg den kvelden fordi man var såpass tilfreds med gullet hans. Det var så stort, faktisk. Særen var litt mer sånn vi hadde trodd og håpet på, men det gir jo også lettelse og glede for alle. Det blir jo ekstra gøy når man tar to gull på rappen på den måten.
Leknessund har fremdeles ikke syklet igjennom hele rundløypa i Wollongong, men regner med han blir godt kjent med løypa i løpet av 16 gjennomkjøringer natt til søndag.
– Vi bor i Gerringong 40 minutters kjøring unna, så det er en liten kabal med trening og logistikk som skal gå opp. Jeg så en god del av det under tempoen, og har kjørt opp den første av de to bakkene, sier han.
– Ut ifra det du har sett, og hørt – hva slags type rytter tror du ligger best an til å bli verdensmester?
– Jeg tenker jo på noen av dem som var med i Quebec og Montréal. De åpenbare man ikke kommer utenom er Tadej Pogacar og Wout van Aert. Det er klatrere med mye trøkk i tillegg. Van Aert er en stor favoritt, men når han ikke slår Pogacar i den spurten i Montréal, så klarer jeg ikke helt å se at han skal gjøre det her, heller. Det beviser i hvert fall Pogacar har trøkk i beina, sier Leknessund.
SJOKKSTART. Allerede er to tredeler av Vueltaen er over, og drømmen om Madrid i det fjerne virker endelig ikke så alt for fjernt lenger. Spesielt ikke når du slutter å telle ned etappene hvor det ikke er en fare for tidslimiten og innser at det kanskje bare er en eller to etapper igjen hvor du faktisk virkelig ikke må ha en dårlig dag.
Heldigvis virker det som mine dårlige dager ikke lenger hindrer meg så mye, siden det ser ut til at det alltid er flere som har enda dårligere dager nå den siste uka. Det var det derimot ikke første uka i Baskerland.
Andreas Leknessund hadde allerede advart meg mot at Baskerland er mye hardere enn man skulle tro, og selv om jeg ikke tok lett på den første uka, var den fortsatt mye hardere enn jeg hadde fryktet. Ikke én eneste dag hadde vi en rolig periode eller en vei av god standard. Dette skulle vise seg å bli den hardeste uka i mitt liv.
ADIEU, FELTET. På den siste etappen før første hviledag var jeg så utmattet at en 3 kilometer lang bakke ut fra start, ble for mye for meg og jeg syklet nesten hele den første timen delvis bakerst i feltet og i bilkøen. Siste gang jeg så feltet var med 80 kilometer igjen og jeg hadde kun fire ryttere bak meg på dette tidspunktet.
Etter hvert begynte flere å kjenne at seks etapper i Baskerland koster, og jeg kunne karre meg opp til en gruppetto med ti andre som kom seg trygt inn til tidslimiten. På disse seks dagene forbrant jeg 28 000 kalorier på sykkelen, samlet 1800 TSS og klatret 19 000 høydemeter. Det at jeg overlevde uka i Baskerland er min største inspirasjon på den resterende veien til Madrid.
(Artikkelen fortsetter under bildet)
VAKKERT OG KREVENDE: Møtet med det spanske fastlandet og Baskerland ble uhyre krevende for La Vuelta-debutant Jonas Iversby Hvideberg.
De tre påfølgende dagene var rolige med én hviledag, én tempoetappe og én flat etappe. Det gjorde at kom endelig kroppen i litt balanse igjen og jeg fikk klar tale fra sportsdirektøren; på tide å komme seg i noen brudd.
STRATEGISK SPILL. Kampen om bruddet varierer hver dag, mye basert på løypeprofilen, men også andre faktorer som vind og kommende etapper. Generelt vil ingen i brudd på etapper med motvind, eller dagen før en stor fjelletappe.
Et godt eksempel på dette er etappe 11 og 12. Den første bød på 190 kilometer i flatt terreng og med vinden rett i mot. Dagen etter var det på nye 190 kilometer, men gunstig side-/medvind, og en 20 kilometer lang bakke til mål. Du kan gjette hvilken etappe bruddet talte 31 mann og hvilken dag bare 3 ryttere prøvde seg!
Etappe 11 kunne det for så vidt vært mange flere enn tre mann i brudd på. Sannheten er bare at ingen andre faktisk gidder. Det blir ikke en gang prøvd å sperre veien i front, da de fleste faktisk gjerne vil ha et litt større brudd så farta blir litt høyere gjennom etappen, men ingen er dumme nok til å brenne seg selv i flere timer for å bli hentet med 20 kilometer igjen av spurtlagene.
Etappe 12 derimot var det en desperat kamp om bruddet, hvor vi overraskende nok kjørte ifra allerede etter 25 kilometer. Det har hendt ved et par anledninger tidligere i rittet at kampen om bruddet ikke har vært over før etter 70 kilometer, når de fleste lag ønsker å være med. Men på etappe 12 slet 31 mann seg altså løs etter 25 km, og alle som har syklet rulle i Trondheim-Oslo vet hvor fort 31 som samarbeider kan sykle.
MANET TIL FRONT. Groupama-FDJ, et av få lag som ikke var representert prøvde febrilsk å tette luka, men 31 mot 5 er rett og slett feige lag og de måtte til slutt kaste inn håndkleet. Vi var ganske fornøyd som hadde fått med både meg og klatretalentet vårt Marco Brenner. Min oppgave gikk ut på å gi bruddet så stort forsprang som mulig inn til siste bakke, så sjansen for etappeseier var mulig. Det klarte vi med god margin, og med kun den 20 kilometer lange bakken igjen til mål hadde vi en solid luke på femten minutter til hovedfeltet.
Det hindret ikke meg i å bli passert av de beste klatrerne fra feltet på vei opp mot mål, men min jobb var uansett ferdig i det vi gikk inn i bunn av bakken og Marcos jobb om etappeseieren begynte. Det ble ikke full pott denne dagen, men en femte plass for Marco, som nettopp fylte 20 år, er fortsatt en prestasjon vi skal være fornøyde med.
Dette ble starten på en bedre periode for oss i løpet, og som laget har vist tidligere har vi en tendens til å levere godt siste uka i Grand Tours. Dette bunner nok ut i alle de små detaljene man sparer på hver dag når ting er godt planlagt og har en hensikt.
DETALJER. Alt fra hva kokken vår serverer oss hver dag, til massasjen og behandlingen ”fysioen” kommer med for å holde kroppen i balanse. Egne madrasser og puter har vi også, så søvnen skal være optimal. Til syvende sist kommer du en i slags modus hvor du gjør det samme hver dag uten måtte tenke på så mye annet enn å sykle og huske å ringe familien din.
Thymen Arensmans etappeseier forrige søndag er uansett et tegn på at vi gjør noe riktig her nede. Og selv med noen nye skrubbsår fra gårsdagen etappe håper jeg også at formen min vil stige litt i siste uka og at jeg får en fin reise videre mot Madrid.
Denne teksten er skrevet av DSM-rytter Jonas Iversby Hvideberg for Sykkelmagasinet.
(Sykkelmagasinet:) Andreas Leknessund fra Team DSM leverte en vanvittig prestasjon, da han på siste dagen av Arctic Race of Norway først stakk fra hovedfeltet og så fra bruddkameratene sine for å kjøre inn til både etappe- og sammenlagtseieren i rittet. I mål trodde 23-åringen nesten ikke selv på hva han hadde fått til.
– Jeg følte meg ganske dårlig i går, så i dag var planen egentlig å kjenne litt på beina og spare meg til de avsluttende rundene. Men så kom det angrep på angrep, som vi i laget måtte svare på. Etter en stund kjentes beina bedre og jeg kom meg i et brudd med to andre ryttere. Jeg bare tenkte at dette er et klassisk TV-brudd, som aldri vil klare å holde hele veien inn til mål, sa Leknessund til rittarrangøren rett etter målgang.
Selv når Tromsøværingen allerede hadde kommet inn på den lokale runden i Trondheim turte han ikke å tenke på en mulig etappeseier, for ikke å snakke om en sammenlagttriumf i Arctic Race of Norway.
USIKKER: Andreas Leknessund hadde lave forventninger til egen prestasjon foran dagens etappe i Arctic Race of Norway, men ble positivt overrasket. FOTO: Marcus Liebold.
– Alt jeg ville var å få en runde for meg selv for å nyte publikummet og atmosfæren. Men så ga jeg alt jeg hadde, selv om jeg var ganske sikker på at jeg ville bli hentet på sisterunden eller til og med på den siste kilometeren. Jeg var så sliten og innstilt på at de andre rytterne ville ta meg igjen, ikke minst i finalebakken, som var mye brattere og hardere enn hva jeg hadde sett for meg. Men så ble jeg motivert av lagkameratene mine, som pratet til meg via radioen, og som fortalte at alle bak meg var slitne, de også, fortalte Leknessund.
23-åringen fra Team DSM bare fortsatte å kjøre, tok innlagte bonussekunder og holdt forfølgerne på god avstand. At luken imidlertid var så stor at han også var i ferd med å vinne Arctic Race of Norway sammenlagt, ante han ingenting om før langt etter målgang.
– Det er helt uvirkelig at jeg har vunnet rittet sammenlagt. Det er på mange måter hjemmerittet mitt, løpet som jeg satt og så på som guttunge, og dét rittet som kanskje også er en av grunnene til at jeg satset på sykkel, sa Tromsøværingen følelesladet.
BESTEMT: Andreas Leknessund kjemper seg opp Tyholt-bakken i Trondheim. FOTO: Marcus Liebold.
Slik utviklet seg rittet
Den fjerde og siste etappen i Arctic Race of Norway på 159,1 kilometere gikk i småkupert terreng i Trondheim og omegn. Etter utallige angrep på de første to milene, etablerte det seg en utbrytergruppe på tolv mann, som fikk noen sekunder ned til hovedfeltet. Tidsavstanden ble dog fort spist opp igjen av feltet, etter at rittet midlertidig måtte nøytraliseres på grunn av demonstranter som hadde sperret veien.
Etter tvangspausen dannet det seg en ny bruddgruppe på ni ryttere, men heller ikke denne gangen klarte utbryterne å slite seg løs. I bruddet satte nemlig ingen ringere enn Andreas Leknessund, som på dette tidspunktet hadde 36 sekunder opp til den gule ledertrøya til Victor Lafay fra Cofidis. Men Tromsøværingen bare fortsatte å angripe. Sammen med Fabien Grellier fra TotalEnergies og Allesandro Verre fra Team Arkéa Samsic klarte Leknessund til slutt å komme ifra. Bruddet rundt den senere rittvinneren etablerte seg på drøye to minutter.
OVERLEGENT: Andreas Leknessund gjort rent bord på dagens etappe i Arctic Race of Norway og vant både sammendraget og ungdomskonkurransen. FOTO: Marcus Liebold.
Anarki på de lokale rundene i Trondheim
Da rytterne med 32 kilometer kjørte inn på de fire lokale rundene i Trondheim, hadde bruddets forsprang smeltet til ett og et halvt minutt. Under tilskuernes frenetiske jubel angrep Leknessund så opp Tyholtstårnet, og la ut på sitt soloraid. Bak ham prøvde Uno-X-rytteren, Martin Urianstad, Embret Svestad-Bårdseng fra Team Coop og Thomas Gloag fra Trinity Racing å komme seg opp til mannen i front.
Forfølgerne ble dog hentet inn igjen av hovedfeltet på de etterfølgende klatringene opp Tyholtstårnet. Nå attakkerte italieneren Nicola Conci fra Alpecin-Deceuninck, som raskt fikk følge av kanadieren Hugo Houle fra Israel – Premier Tech og Axel Zingle fra Cofidis, som hadde vunnet åpningsetappen til Arctic Race of Norway på Mo i Rana på torsdag.
Med få kilometer igjen til mål hadde forspranget til Leknessund sunket på under halvminuttet, men nordmannen forsvarte seg hederlig, tok innlagte bonussekunder og begynte å øke tidsavstanden igjen. Mye takket være hans tempoferdigheter. Tromsøværingen krysset til slutt mållinjen i Trondheims hovedgate i ensom majestet og ble hyllet av publikum. Så begynte både han og forfølgerne å regne i flere minutter på hvem som hadde vunnet rittet og hvem som hadde kommet på pallen.
SPENT: Etter målgang ble det regnet i flere minutter før det kunne fastslås at Andreas Leknessund hadde vunnet den 9. utgaven av Arctic Race of Norway. FOTO: Marcus Liebold.
(Sykkelmagasinet): Fire kilometer unna toppen av Hautacam kunne ikke Tadej Pogacar lenger svare. Han hadde angrepet flerfoldige ganger på vei opp til Spandelles.
Han ga alt i utforkjøringen på vei ned, og endte selv opp i grøfta. På nytt ble han omringet av Jumbo-Visma-ryttere, og denne gangen kapitulerte ham.
Like før det skjedde, var det likevel et vakkert syn fem kilometer fra toppen av fjellet. Grønn, gul og hvit trøye samlet i front av rittet. Etter at Wout van Aert stanset opp og ventet da Sepp Kuss var i ferd med å avslutte sitt bidrag, var det ikke mye den sterke belgieren trengte å gjøre før Pogacar kapitulerte.
Derfra og opp handlet alt om Vingegaard. Og hvor mye tid han kunne sette på konkurrenten.
1 minutt og 4 sekunder ble det til slutt. Noe som betyr 3 minutter og 26 sekunder i sammendraget. Selv Tadej Pogacar klarer ikke å ta det tilbake over 40 kilometer tempo.
Bak sikret langt på vei Geraint Thomas tredjeplassen etter nok en god dag på sykkelen i Pyreneene.
– Ønsket å vinne for jentene mine
På toppen av Hautacam var det en lettet Vingegaard som ble intervjuet etter kraftanstrengelsen i Pyreneene.
– Det er utrolig. I morges fortalte jeg kona og datteren min at jeg ønsket å vinne for dem. Jeg er glad for at jeg klarte det. Dette er virkelig for de to jentene der hjemme, sa Vingegaard i seiersintervjuet.
– Hva tenkte du da nærmet deg toppen og skjønte at du kom til å vinne etappen?
– Jeg var glad for at det endelig var over. Det var utrolig hardt. Jeg er selvsagt veldig, veldig glad for at jeg vant etappen. Det er to dager igjen til Paris, så vi må holde fokus. Vi må ta det dag for dag igjen.
Så ble han spurt om duellen mot Pogacar, og velten til vinneren fra 2020 og 2021-utgaven av Tour de France.
– Jeg tror han bommet litt på svingen, og gikk ned i grusen. Han prøvde å rette seg opp, men sykkelen forsvant ned under ham. Jeg ventet på ham. I dag må jeg takke alle lagkameratene mine. Det var utrolig. Wout van Aert kjørte av Pogacar til slutt. Det var utrolig. De var alle utrolige i dag. Jeg kunne ikke ha gjort det uten dem.
– Og sammenlagtseier i Tour de France. Er det noe du fremdeles ikke snakker høyt om?
– Jeg vil ikke snakke om det ennå. Det er en dag i morgen og en ny etter det. Så la oss snakke om det etter det, når vi er i Paris.
Gikk i bakken
Dramaet mellom gul og hvit trøye kom i etterkant av en dramatisk ferd ned fra Spandelles. Først var det Vingegaard som havnet i trøbbel, da han fikk sleng på sykkelen på vei ned den tekniske utforkjøringen fra Spandelles.
Ikke lenge etter var det Tadej Pogacar som feilberegnet en sving. Der dansken litt tidligere klarte å redde situasjonen, gikk UAE-kapteinen i bakken.
I stedet for å holde momentum og legge ytterligere press på en stresset Pogacar, valgte Vingegaard å holde igjen og se seg bakover etter konkurrenten sin.
(Artikkelen fortsetter under bildet)
VENTET PÅ KONKURRENTEN: Jonas Vingegaard kikket seg bakover og stanset opp for å se hvordan det gikk med konkurrenten.
Da Pogacar – synlig forslått på den venstre skinka – kom seg opp igjen strakk han ut hånden til Vingegaard, og ga deretter tommel opp til kamera.
Første Tour de France-triumf
På Hautacam var Pogacar isolert, mens Tiesj Benoot og Sepp Kuss hadde gjenopprettet kontakt med gruppa. I front lå også Wout van Aert og vaket et steg mellom superdomestique og etappeseier.
At på til på Belgias nasjonaldag var det lederen av poengkonkurransen som fikk spille opp Vingegaard til det avgjørende støtet mot Pogacar.
Dermed må det uhell til for å hindre dansk sammenlagtseier. En flat etappe og en tempo venter før Champagne-ferden mot Paris på søndag.
Deretter skal 25 år gamle Vingegaard etter alle solemerker blir kronet som vinneren av årets Tour de France.
(Les fyldig referat fra etappen under resultatene)
143,5 kilometer mellom Lourdes og Hautacam. Brorparten av klatringen var plassert på de siste 85 kilometerne. Det ga en voldsom støtecup på flatene inn mot Col de l’Aubisque.
Det så ut til at flere forsøk først skulle materialisere seg. Andreas Leknessund, som virket veldig sprek på etappen mot Peyragudes, var igang på nytt. Tromsø-mannen satt i en gruppe sammen med Christophe Laporte (Jumbo-Visma), Stan De Wulft (Ag2r), Stefan Bisegger (EF), Floran Vermeersch (Lotto-Soudal) og Michael Matthews (BikeExchange).
Ingenting skulle dog være enkelt. Gruppa ble kjørt inn, og en større gruppe med 16 ryttere gikk kontra.
(Artikkelen fortsetter under bildet)
TETT DUELL: Jonas Vingegaard og Tadej Pogacar har fulgt hverandre som skygger gjennom årets Tour de France. FOTO: Charly Lopez, ASO
Det roet seg ikke ned denne gangen heller. Etter at to større grupperinger kom seg opp og antallet var oppe i hele 36. Blant de siste som sluttet seg til var blant andre Leknessund, Wout van Aert, Bob Jungels, Dylan Teuns og Jasper Philipsen.
Fremdeles var det dog ingen Simon Geshke i tet. Tross flere forsøk. Cofidis hang med nebbet og fikk støtte av Quick Step-Alpha Vinyl. Det betød at ved den innlagte spurten med kun 85 kilometer igjen av etappen, så var fremdeles ikke avstanden tilbake til hovedfeltet avskrekkende.
Alle i brudd – utenom Geshke
Angrepsfesten? Den bare fortsatte. Bakover måtte en hel bråte ryttere slippe på vei oppover Col de l’Aubisque, mens det fremdeles gikk spredte angrep fra feltet. Til slutt gjorde det at sammenlagtfavorittene og en håndfull andre holdt stand, mens det ble opp til Sepp Kuss å holde et fornuftig tempo opp bakken.
Litt lengre framme var kampen om klatretrøya på vei mot sitt klimaks. Geshke forsøkte på nytt, men klarte ikke å komme seg unna feltet. Helt i tet jobbet Bauke Mollema for Giulio Ciccone, mens Hugo Houle og Carlos Verona også virket spreke. Bak kom det imidlertid opp en større gruppe der blant andre Van Aert, Leknessund, Thibaut Pinot, Valentin Madouas, Aleksei Lutsenko, Bob Jungels, Patrick Konrad, Dylan Teuns, Nick Schultz, Rigoberto Uran, Dani Martinez, Enric Mas, Max Schachmann og Andreas Kron. Det var i prinsippet alle som ønsket å gå i brudd på dagens etappe – med unntak av Geshke.
På toppen av HC-kategorien 1709 meter over havnivået, syklet Ciccone inn full pott i klatrekonkurransen. Det ga Trek-Segafredo 20 nye poeng. Bak ham fulgte Thibaut Pinot.
Groupama-FDJ hadde en liten utfordring å løse underveis på etappen, for bakfra hadde Louis Meintjes (Intermarché-Wanty Gobert) angrepet, og hadde klatret forbi David Gaudu på sammenlagtlistene.
Angrep fra Pogacar
Bak passerte favorittgruppa toppen uten dramatikk. De kjørte sitt eget tempo opp stigningen, og lot det være åpning for at etappevinneren kunne befinne seg blant de 26 rytterne i teten.
På vei ned fra Aubisque havnet Enric Mas i trøbbel. Movistar-kapteinen krasjet og opplevde deretter å bli hentet inn av gruppa til Louis Meintjes. Foran holdt Bauke Mollema et høyt tempo på vegne av Ciccone.
I bunnen av Tour de France-debutaten Spandelles, ble det vaktskifte i favorittgruppa. Brandon McNulty satte nå tempo for Tadej Pogacar og Nathan Van Hooydonck var nødt til å slippe.
Mens bruddet fremdeles hadde 39 kilometer igjen til mål, kom så angrepet til Pogacar. Danske Vingegaard parerte forsøket strålende, og bakfra greide faktisk Sepp Kuss å kjøre seg opp til de to. Da tok Pogacar i stedet en slurk av vannflaska og lot amerikaneren overta taktstokken inn til videre.
Et par kilometer senere hadde Geraint Thomas, David Gaudu og Nairo Quintana gjenopprettet kontakt, da Pogacar fyrte på nytt. Igjen kom Kuss seg opp – noe som provoserte fram et tredje angrep fra sloveneren. Hver gang virket det som Vingegaard hadde små problemer med å holde hjulet hans.
Pogacar i bakken på vei ned
Geraint Thomas fikk kontakt på nytt, og gjorde nå noe han ikke hadde gjort tidligere i årets Tour de France: Han angrep! Sepp Kuss måtte igjen til fronten, mens Pogacar la seg på bakhjulet til Vingegaard.
Der lå UAE-rytteren og ladet til det neste angrepet. Denne gangen klarte han å åpne en luke bakover til dansken. De tok seg forbi Geraint Thomas, og denne gangen hadde heller ikke Sepp Kuss noe motsvar.
Opp til toppen av fjellet holdt UAE-kapteinen et høyt tempo. Van Aert var førstemann over toppen av Spandelles på den belgiske nasjondaldagen, mens Dani Martinez og Thibaut Pinot fulgte på plassene bak.
Dramatikken var langt fra over. På vei nedover den tekniske utforkjøringen Spandelles, ble Vingegaard for ivrig med pedalene i en sving. Jumbo-Visma-rytteren fikk sleng på sykkelen, men greide akkurat å redde seg inn igjen. Pogacar holdt tempoet høyt, men det tok ikke lang tid før han kjørte seg opp igjen.
Så gikk det galt for Pogacar i en sving. Sloveneren gikk ned og skrapte opp den venstre skinka. Vingegaard viste stor sportsånd da han tok foten av gassen og ventet til konkurrenten var oppe igjen. Pogacar kvitterte med å gi ham et kjapt håndtrykk og tommel opp. Deretter var fighten mellom de to igang på nytt.
Jumbo-Visma med overtall på Hautacam
Etter at duellen mellom Vingegaard og Pogacar roet seg ned, kom det også opp flere ryttere bakfra. Blant dem Geraint Thomas.
I bunnen av Hautacam hadde Jumbo-Visma klart tallmessig overtak. Tiesj Benoot hadde kommet i retur fra bruddet, mens Sepp Kuss igjen hadde opprettet kontakt.
I front lå Wout van Aert fremdeles sammen med Thibaut Pinot og Dani Martinez.
Paradoksalt nok var det fremdeles Pogacar som var nødt til å angripe, dersom han skulle klore tilbake noe av håpet om å innta Paris iført la maillot jaune.
I tet fortsatte den fantastiske Tour de France-reisen for Wout van Aert. Han akselererte i de slakere partiene og kjørte Pinot av lasset. I stedet fortsatte han med Dani Martinez på hjulet.
(Artikkelen fortsetter under bildet)
GRØNT, GULT OG HVITT: I teten av rittet over ryggen av Hautacam.
Sepp Kuss skrudde opp tempoet i gruppa bak. Det var nok til å kjøre Geraint Thomas av lasset, i det Aleksei Lutsenko og Carlos Verona ble passert i det samme momentet.
Fem kilometer fra toppen var Martinez kokt. Det samme gjaldt Kuss.
Da var det jo veldig greit at Wout van Aert stanset opp, og kunne gjøre en siste jobb som hjelperytter for Jonas Vingegaard et stykke til mot toppen.
Gentleman på vei mot gult
Fire kilometer fra toppen var det nok for Pogacar, som ga en luke til konkurrenten. Van Aert tok sitt siste magadrag, før han også var ferdig med en heseblesende dag på jobben.
Vingegaard overtok nå jobben selv – og gjorde slik Bjarne Riis – dog under helt andre omstendigheter vant på toppen av Hautacam i 1996.
Nå ligger Jumbo-Visma-rytteren enda bedre an i kampen om å hente hjem den andre sammenlagttriumfen til Danmark i Tour de France-historien.
I tillegg gjorde han det som en gentleman ved å vente på Tadej Pogacar tidligere på etappen.
PS: Andreas Leknessund avsluttet etappen på 47.-plass. Til slutt litt over 23 minutter bak etappevinner Vingegaard.
(Sykkelmagasinet): På vei oppover Col d’Aspin angrep Andreas Leknessund fra feltet og tok opp jakten på dagens utbrudd. Det var dag 17 av årets Tour de France, i fjellkjeden Pyreneene, men ingen av delene så ut til å affisere 23-åringen fra Tromsø.
Kort tid etter bestemte Romain Bardet, assistert av Martin Tusveld, å ta igjen litt av det tapte etter en tung etappe mot Foix dagen i forveien.
De la naturlig nok bånd på nordmannens rolle i bruddet, men det var heller ikke verre enn at nordmannen fikk lov til å angripe på nytt, etter at gruppa han satt i hadde hentet Aleksei Lutsenko og Thibaut Pinot på vei ned fra Horquette d’Ancizan.
DSM-rytteren satt dermed først i løypa på vei oppover Col de Val Louron-Azet. Og der ble hans sittende helt til restene av favorittgruppa, ledet av Brandon McNulty foran Tadej Pogacar og Jonas Vingegaard hentet ham inn med kun 23 kilometer igjen av etappen å sykle.
– Vi trengte ham virkelig
Deretter slo han ut og ventet til lagkaptein Bardet i gruppa bak kom opp til ham. Franskmannen hadde vært nødt til å slippe Geraint Thomas, Aleksei Lutsenko og Sepp Kuss. Leknessund brakte de to grupperingene sammen på vei ned fra fjellet, og forsvant rett i front og fortsatte arbeidsøkta.
BLE HENTET AV MCNULTY: Andreas Leknessund var aktiv lang inn i finalen av dagens etappe. FOTO: Skjermdump fra Eurosport
Han kom til slutt i mål nesten 9 og et halvt minutt bak etappevinner Tadej Pogacar, sittende sammen med blant andre Sepp Kuss. Desto viktigere var det at Bardet kjempet seg i mål på sjetteplass, og klatret tre posisjoner oppover sammenlagtlista.
– Jeg så han var på offensiven og kjørte med de store guttene. Jeg har kjent Andreas lenge og vet hva han er kapabel til. Det er litt spesielt når det er Tour de France det gjelder. Du får det ikke så mye større enn det. Samtidig ser det ut til at han blir bedre og bedre utover løpet. Det er gøy å se at han får det til, sier Jonas Iversby Hvideberg til Sykkelmagasinet.
Østfoldingen er til daglig lagkamerat med Leknessund i DSM og har trent mye med ham siden skolegang ved NTG i Bærum.
– Det er litt diskusjon her hjemme, om han skulle ha stanset opp for å hjelpe Bardet eller ikke. Hva tenker du?
– Jeg hadde jo håpet at han skulle holde tetgruppa over toppen av bakken, men så fort som McNulty dro avgårde, så tok de ham dessverre igjen før toppen. Hadde han vært alene igjen foran, og det ikke var favorittgruppa som kjørte seg opp til ham, kunne styrkeforholdet vært litt annerledes. Men i den situasjonen forstår jeg at sammendraget kommer først. Det er bra at han får friheten til å prøve. Hadde han komme seg alene over toppen hadde situasjonen vært en annen. Om han får kjøre for etappeseier eller ikke kan endre seg for hvert minutt. Når han først ble hentet, var nok etappeseieren ute av verden uansett. Til det kjørte de nok for fort også opp den neste bakken, mener Iversby Hvideberg.
Viste lojalitet mot Bardet
Også landslagssjef Hans Falk og sportsdirektør i Uno-X Pro Cycling, Stig Kristiansen, var naturlig nok imponert over arbeidet 23-åringen la ned på den første av to meget krevende etapper i Pyreneene.
– Meget imponerende. Han har virkelig fått vist fram det som bor i ham. Han blir jo bare bedre og bedre for hver dag, noe som kjennetegner gode etappe-ryttere med god restitusjon. Han viser også hvor lojal han er mot Bardet og laget sitt. Ja, det var vel denne utviklingen vi har håpet at han skulle få, sier Falk til Sykkelmagasinet.
RISING START: Andreas Leknessund debuterer i årets Tour de France, men har hittil vist strålende formutvikling. FOTO: Charly Lopez, ASO
Kristiansen kjenner ham godt både fra landslaget og Uno-X-laget, og legger til følgende:
– Han viser at det er riktig det som har blitt sagt om ham i mange år. Samtidig tror jeg ikke han på noen måte er nær toppen sin. Han er en utrolig fin kar som alle liker. Så det er en stor glede å se på ham for tida, sier Kristiansen.
(Sykkelmagasinet): De inntar Grande Partenza i Budapest med sommerfugler i magen og vidt forskjellige ambisjoner. Felles for rytterne Sykkelmagasinet har stanset litt opp ved foran starten av Giro d’Italia, er at de hver for seg sitter med egenskaper som gjør dem i stand til å dominere sykkelsporten i årene som kommer.
Thymen Arensman er blant de mest spennende GC-kortene i nederlandsk sykkelsport, og koblingen opp mot Team Jumbo-Visma er nærmest uungåelige.
Natnael Tesfatsion er et nytt produkt ut fra en stadig mer pulserende, afrikansk sykkelscene. VM i Rwanda kan ikke komme fort nok, for en rytter som alt har vunnet Afrikas mest prestisjetunge ritt ved to anledninger.
Felix Gall er den tidligere triatleten som tok verdenseliten på senga i Richmond. DSM-sporet viste seg å være en blindvei også for han, men i Ag2r-La Mondiale har han vært svært solid denne sesongen.
Filippo Zana er nærmest som «veteran» å regne på vei inn mot hans 3. Giro d’Italia. Når begynner klatreren å sikte seg inn på etappeseier for ultra-aggressive Bardiani-CSF-Faizané?
Og til slutt Santiago Buitrago som er en god klatrer med eksplosivitet og en god avslutning. Han er med til Giro d’Italia for å lære, men historien har tidligere vist oss at kolombianske ryttere lærer svært fort.
Heng med!
UNG OG RUTINERT: Filippo Zana. FOTO: Bardiani
Filippo Zana, 23 år, Bardiani-CSF-Faizané
Startoppstillingen til Roberto Reverberis mannskap peker seg i første omgang ut fordi 57-åringen kun har plukket ut italienske ryttere.
Fire av dem er 25 år eller yngre, og kvalifiserer dermed til kampen om maglia bianca, den hvite ungdomstrøya. Den aller mest spennende er Filippo Zana.
23-åringen sto på sluttpodiet i Tour de l’Avenir etter at Tobias Halland Johannessen og Carlos Rodriguez utkjempet en frenetisk kamp om å vinne ’framtidsrittet’ i de franske Alpene. Opp mot Grand Colombier var det kun nordmannen Zana ikke maktet å riste av seg. Rytterne på plasseringene bak ham vitnet om høy kvalitet: Thomas Gloag, Carlos Rodriguez (* ikke glem at Baby Giro-vinner Juan Ayuso veltet ut av rittet) og Gijs Leemreize (nederlenderen får nå sin Giro d’Italia-debut for Team Jumbo-Visma).
Før han ankom l’Avenir hadde Zana allerede levert på høyt nivå. Under nok en duell mot Halland Johannessen vant han tsjekkiske Sazka Tour sammenlagt. Litt tidligere la han grunnlaget for seier i Fredsrittet ved å gå solo til mål på dronningetappen.
23-åringen fra Thiene vest for Venezia er ingen nykommer på dette nivået. Han ble proff i Bardiani-laget alt i 2020, og debuterte i Giro d’Italia samme høst. Årets utgave er alt den tredje Zana sykler. Med det som bakteppe kan man diskutere hvorvidt han overhodet skulle fått starte fjorårets Tour de l’Avenir.
Han har tidligere vunnet juniorutgaven av Milano-Sanremo, og markerte seg ved å bli nummer 19 i Strade Bianche i mars. Han lå også an til en topp 10-plassering under kuperte Gran Camiño, men falt tre plasser etter en svak tempo på siste dag.
Han er opplagt en god klatrer, men utover i karrieren kan han også legge turen inn Il Lombardia eller Ardennene. I Giro d’Italia-sammenheng har han fram til nå fått føle seg litt fram på nivået. Han har en iboende offensivitet som vil komme til overflaten når tida er inne. Bardiani har også habile klatrere i Luca Covili og Davide Gabburo, men det er på tide å gi Zana tillit til å gå for egne sjanser.
Reverberi lener seg nok også seg litt mot roadcaptain Sascha Modolo og raske Filippo Fiorelli i massespurtene. Det er verdt å merke seg at da Zana kjørte inn 7.-plass på en etappe i fjor, var det en Milano-Sanremo-liknende variant Alberto Bettiol gikk seirende ut av.
Basert på prestasjonene hans opp Croix de Fer, Col de l’Iseran og Gran Colombier i 2021 – tyder alt på at han mye inne også i de lengste klatringene. Selv om 2022 ikke har bydd på fyrverkeri fra 23-åringen så langt i sesongen, bør han absolutt være en spennende mann å følge i giroen.
BARDET & ARENSMAN: Årets hit i DSM! Foto: Team DSM
Thymen Arensman, 22 år, Team DSM
I avdelingen ’lovende klatrere’ befinner definitivt også Thymen Arensman seg. Selvmotsigelsen her er kanskje at han befinner seg i DSM-systemet, der en hel del ryttere har gått seg vill de siste årene. Ryktene om at Jumbo-Visma følger utviklingen hans tett vitner kanskje om at det ligger en ’pay off’ og venter i det fjerne.
Arensman har selv uttalt at han kommer til å sykle som en hjelperytter rundt Romain Bardet i giroen. På den annen side: For en superdomestique franskmann da har til rådighet! Så vet man aldri med sikkerhet hva som skjer underveis, og om unggutten plutselig må fylle rollen som lagets numero uno.
22-åringen har åpnet i hvert fall sesongen strålende og det var nesten rørende å se Bardet sikre sammenlagtseier i Tour of The Alps med Michael Storer (et av fjorårets store gjennombrudd, men også eksporter ut av DSM-systemet) på andreplass og med Arensman som kompletterte podiet.
Bardet og Arensman har stort sett levert varene i alle etapperittene de har startet sammen i år. Sistnevnte viste seg fram med 6.-plass på tempo under Tirreno-Adriatico (foran spesialister som Tobias Ludvigsson, Jos Van Emden og Mikkel Bjerg). At han er god på tempo, er dog ingen nyhet. Under avslutningen av La Vuelta i fjor var kun Primoz Roglic og Magnus Cort raskere over 33,8 kilometer, småkupert terreng i Santiago de Compostela.
Han er også kjent som mannen som kom på andreplass da Tadej Pogacar vant Tour de l’Avenir. Sloveneren gikk for øvrig til topps uten å vinne enkeltetapper. I siste år som U23-rytter sto Arensman for øvrig av ”Ungdommens Tour de France”.
I 2020 byttet han ut SEG Racing Academy med hospitering i DSM-laget. Noe overraskende ble han sendt omtrent rett til vueltaen og kom seg med i to utbrudd på småkuperte etapper som begge ble vunnet av Tim Wellens.
Med tanke på rollefordelingen i årets giro er det ikke sikkert vi får se altfor mye til den elegante rytteren fra Gelderland underveis. I framtida kommer vi dog til å høre mye om han, enten han ender opp med å bli værende hos DSM eller foreta en kursendring til Jumbo-Vismas stjernegalleri.
Nederlenderen har en bakgrunn fra cyclocross, noe som gjør at han også trives godt i klassikerne. SEG Racing hadde to mann på podiet under U23-utgaven av Paris-Roubaix i 2018, men verken Julius van den Berg eller Arensman maktet å stanse Stan Dewulf. Når det gjelder karrierefokus ser det ut til valget alt er tatt, da unggutten nesten konsekvent har vært i aksjon i etapperitt de siste to sesongene.
2022-ÅPENBARING: Felix Gall. FOTO: Ag2r-La Mondiale
Felix Gall, 24 år, AG2R-La Mondiale
Fra lille Nußdorf-Debant øst i Tirol, dukket det plutselig opp et supertalent i 2015-sesongen. Felix Gall syklet for Radclub Arbö Worgl, og hadde tatt overgang fra triatlon til landeveissykling først året i forveien, da han overrasket hele juniorfeltet og ble verdensmester i Richmond.
Det tunge oppløpet på East Broadstreet tappet 17-åringen for de siste kreftene etter et støt dypt i finalen av rittet, mens Clément Betouigt-Suire og danske Rasmus Pedersen nærmet seg i høyere tempo bakfra. Østerrikerens hjul krysset målstreken rett før franskmannen suste forbi – verdenmestertittelen var sikret!
Året etter ble ikke like bra. Gall pådro seg bihulebetennelse tidlig i sesongen, og slet med å riste etterdønningene av seg. Et øyeblikk som pekte seg ut var dog da han ankom målområdet i Pieve di Soligo alene og vant et italiensk 1.1-ritt solo iført verdensmesterstripene. Det er ikke mange juniorer som får oppleve det.
Tross sportslig lugging ble han vinket rett inn i utviklingslaget til Team Sunweb. I glimt viste han også fram potensialet sitt der, blant annet under etappen mot Val d’Isere i Tour de l’Avenir der han holdt følge med ryttere som Thymen Arensman, Joao Almeida, Tobias Foss, Aleksandr Vlasov, Gino Mäder og Jonas Gregaard hele veien opp. Til slutt ble han nummer 14. Samme år hadde han også vist fram klatreferdighetene under Tour de Savoie Mont Blanc og Fredsrittet.
Det ble seier under sesongåpningen i Kroatia i 2019, men igjen skulle det bli en sesong der ting ikke stemte. Han ble likevel proff i Sunweb, men avsluttet et røft 2020 med DNF i Bretagne Classic, VM og La Flèche Wallonne.
Østerrikeren hadde egentlig en avtale med Team Sunweb/DSM ut 2022, men i august i fjor kom nyheten om at han og Ilan van Wilder var ferdige i satsingen. I stedet skrev han under for franske Ag2r-La Mondiale.
Det viste seg tidlig at miljøskiftet hadde gjort 24-åringen godt. Alt på Mallorca gjorde han noen fine prestasjoner, og da den nye arbeidsgiveren hans inntok Baskerland – skjøt den tidligere juniorverdensmesteren ut i full blomst.
Han tapte over 50 sekunder til Primoz Roglic og Remco Evenepoel på temposykkelen, men i takt med at stigningsprosenten steg – befestet også Gall posisjonen som en av rittets beste klatrere. På de siste fire etappene var han stabiliteten selv og klatret til 12.-plass sammenlagt. I Tour of the Alps var han enda bedre. På den siste etappen – at på til på hjemmebane i Lienz – ble han nødt til å slippe Michael Storer, Romain Bardet og Thymen Arensman ut av synet – men å falle én plass i sammendraget, til 6.-plass, lever han nok godt med.
Inn mot årets Giro d’Italia er det vel riktig å si at AG2R ankommer med en noe broket forsamling. Det lukter bruddforsøk fra blant andre Lilian Calmejane og Nans Peters. Andrea Vendrame jakter etappeseier i småkupert terreng – men Jaakko Häanninen først og fremst er mannen som skal gi Felix Gall støtte i fjellene. At han skulle innta treukersrittet som sammenlagthåp for det franske profflaget sier likevel en hel del om hvor raskt ting kan snu innenfor internasjonal toppidrett.
Historien om Felix er historien om outsideren som ble juniorverdensmester, men som deretter falt av radaren til de største lagene. Kan han likevel slå ut i full blomst, i sitt eget tempo og i et miljø som ser ut til å passe ham enda bedre?
HELLO WORLD! Natnael Tesfatsion har stort potensial. FOTO: Drone Hopper-Androni Giocattoli
** Natnael Tesfatsion, 22 år, Drone Hopper-Androni Giocattoli
22-åringen fra Asmara kan være det neste stjerneskuddet fra det afrikanske kontinent. Natnael Tesfatsion syklet for det eritreiske landslaget i Kina, høsten 2018 – før han ble plukket opp av utviklingslaget til Dimension Data.
Med sin base i Nord-Italia, gjorde det sitt til at flere hyggelige plasseringer i italienske endagsritt ble høstet inn det første året. Tesfatsion er imidlertid en klatrer, og kom ble umulig å komme utenom etter at han først sikret andreplass under La Tropicale Amissa Bongo i Gabon og deretter vant Tour of Rwanda sammenlagt. Naturlig nok med Androni Giocattoli-Sidermec til stede da sammendraget ble konkludert i Kigali.
Året etter syklet han selv for Gianni Savios prokonti-mannskap, og fikk gjort unna Giro d’Italia-debuten, der han først og fremst viste sine kvaliteter ved å gå i brudd på enkeltetapper.
Som rytter er han fremdeles under utvikling. Han viste seg fram med et eksplosivt angrep på en av de kuperte etappene mot slutten av Tirreno-Adriatico, og har egentlig gjort en fin figur under oppkjøringen via Settimana Internazionale Coppi e Bartali og Tour of The Alps. I førstnevnte ritt var han et friskt pust inne blant storlagene på topp 10-lista, mens han ikke klarte å stå imot et enda sterkere felt i Alpene da Østerrike ble inntatt på de siste to dagene.
Eritrea har produsert navn som Natnael Berhane, Amanuel Gebreigzabhier, Biniam Girmay og Merawi Kudus de siste årene. Tesfatsion er spennende, men fortsatt litt uprøvd. Klatreferdighetene peker seg ut, men tempoegenskapene foreløpig må sies å være ’a work in progress’.
I Giro d’Italia får han følge av andre sterke klatrere i Jhonathan Restrepo og Jefferson Alexander Cepeda. Restrepo ble satt til veggs av Tesfatsion under Tour of Rwanda i 2020. Siden den gang har han vunnet Afrikas mest prestisjetunge ritt én gang til.
Så får vi se hvor godt han kommer til sin rett når Giro d’Italia-feltet drar seg mot Mortirolo og den avgjørende delen av det italienske treukersrittet.
SPENNENDE: Hvilken vei tar Santiagos karriere? FOTO: Bahrain-Victorious/Bettini Photo
Santiago Buitrago, 22 år, Bahrain-Victorious
Han følger kolombiansk tradisjon ved å være best når profilene peker oppover, men Santiago Buitrago har også andre egenskaper å spille på.
Sykkelkarrieren ble startet som 11-åring innenfor et akademi Esteban Chaves har vært med å bygge opp. Som U23-rytter syklet han først for Banco AV Villas – men tok steget til Europa via de italienske amatørlaget Team Cinelli i stedet.
Det var klatreferdighetene 22-åringen fra Bogotá først viste fram da han syklet Giro Ciclisto della Valle d’Aosta Mont Blanc i 2019. Rittet er et av de aller mest krevende etapperittene på U23-kalenderen. Her har Thibaut Pinot, Fabio Aru, Robert Power, Pavel Sivakov og Mauri Vansevenant vunnet tidligere.
Buitrago noterte seg for to tredjeplasser, og fulgte opp med en femteplass under avslutningen av Giro della Regione Friuli Veneto et par måneder senere. Da hadde egentlig Bahrain-McLaren sett nok, og ga ham proffkontrakt for de neste to årene.
Han ble tatt ut på det kolombianske laget som syklet Tour Colombia 2.1 før COVID-19-stengte ned hele samfunnet. På høsten ble han testet i noen etapperitt, Ardenner-klassikerne og debuterte i La Vuelta.
2022 startet han med et smell ved å vinne på toppen av Abu Rakha, 1273 meter over havet, i Dubai Tour. Karrierens aller første proffseier var i boks, og det skjedde ikke engang i Bogotá-høyder.
Derimot viste han fram taktisk kløkt ved å ligge på bakhjulet til Andrea Bagioli og vise fram overlegne avslutningsegenskaper i slak oppoverbakke på oppløpet. Det skal dog legges til at italieneren gikk hardt ned i bakken dagen i forveien.
Buitrago leverte også solid under Vuelta Burgos og i den eksplosive finalen av Circuito de Getxo – der Giacomo Nizzolo hentet hjem seieren, så kanskje er det ikke bare en rendyrket klatrer som bor i 22-åringen? Kanskje blir han en type som heller mer mot Sergio Higuita, som klatrer med de beste – men som også har avslutningen som et dødelig våpen.
I Giro d’Italia har jeg ikke altfor store forhåpninger som del av et topptungt Bahrain-Victorious. De har rett og slett vokst seg til et av de aller beste Grand Tour-mannskapene, og det er nok Mikel Landa og Pello Bilbao det kjøres for underveis.
(Sykkelmagasinet): Det er mye som kan skje i løpet av et år, og foran 2022-sesongen har Andreas Leknessund en følelse av at ting virkelig er på gang.
– I fjor vinter var det mye vanskeligere å komme seg ut. Det ble mye mindre turer til utlandet, og flere treningsturer i ti minus og med piggdekk. Da sesongen først startet var det fremdeles karantener og restriksjoner hele veien, sier han til Sykkelmagasinet.
Han forteller om perioden med klassikerne der han på det meste var hjemmefra en hel måned i strekk. Hvis han først valgte å reise hjem – ventet ti dagers karantene.
Da han i utgangspunktet var klar for å møte venner, bar det ut av landet igjen. Alternativet var å sitte så å si isolert på et av hybelhusene til DSM i Nederland. Det var en tilværelse som ikke bare var enkel for en neoproff i nytt lag.
Sesongforberedelser ved Teide
Nå ser det endelig ut til at den fastlåste COVID-19-situasjonen er i ferd med å endre seg. Leknessund har merket stor forskjell allerede på inngangen til en ny sesong.
– Denne gangen var jeg på samling i Calpe med laget i store deler av desember. Jeg feiret jul hjemme, men reiste tilbake til Spania tidlig i januar. Jeg kom først hjem i går, sier han.
Det er ikke lenge han blir hjemme i Norge. Den opprinnelige planen var å reise rett videre til Teide. Dårlig vær i høyden gjorde at han likevel satte en fot i bakken.
Fredag bærer det likevel til Tenerife, og den spesielle øya der den majestetiske vulkanen Teide ruver 3715 meter over havnivået. Her er det ikke mange andre forstyrrelser i treningshverdagen.
Turen dit gir et godt hint om hva fokus blir foran den kommende sesongen. De siste åra har også ryttere som Wout van Aert, Jasper Stuyven og Tiesj Benoot gjort unna sesongforberedelsene der, men Leknessund tilhører nå General Classification-gjengen i Team DSM, og har dermed et litt annet fokus.
Et prøveår
2021 ble et slags prøveår for Tromsø-mannen i et nytt system. I løpet av mars fikk han prøve seg i Danilith Nokere Koerse, Bredene Koksijde Classic og Oxyclean Classic Brugge-De Panne.
Basert på hans herjinger i kupert terreng i U23-klassen, var det ikke ritt som passet ham aller best. Men det var god læring.
Leknessund gjøv da også løs på oppgaven uten frykt. Både Bredene Classic og siden De Brabantse Pijl satte han preg på med offensiv sykling. Når det gjelder etapperitt, ble det turer både til Baskerland og Tour de Suisse.
Det førstnevnte ga han bakoversveis i sitt første møte med WorldTouren:
– Bakkene som møtte meg der var noe helt annet enn det jeg gjorde tidlig på året. Det var brutalt. Jeg tror en av grunnene til at det gikk så bra i Tour de Suisse, var fordi jeg fikk forberedt meg i ro og mak hjemme i Norge i forkant, sier han.
Bekreftelse i Tour de Suisse
I Sveits virket han å være langt mer akklimatisert til marsjfarten i feltet. Mange ryttere drar dit som siste ledd av Tour de France-forberedelsene. En offensiv nordmann kjørte seg inn i ungdomstrøya på vei ut på den aller siste fjelletappen, men var først og fremst en hjelper rundt lagkaptein Tiesj Benoot.
På den siste fjelletappen også all in fra start av, og selv om kreftene ebbet ut på den brutale veien opp til Andermatt, og han endte opp med å falle tre plasser i ungdomskonkurransen, så fikk han vist fram kvalitetene som bor i ham.
Det er også dette terrenget han kommer til å utforske mer under 2022-sesongen. Foreløpig kan han ikke avsløre så mye mer enn at han blir å se til start i UAE Tour of Paris-Nice, men bolken med brosteinsritt blir i hvert fall betydelig kortet ned sammenliknet med årets meny:
– I fjor kjørte jeg mange av de mindre endagsrittene, og det blir ikke det som er hovedfokus i år. I år får jeg flere WorldTour-ritt på programmet mitt, og da blir også laget rundt enda sterkere. Jeg føler at DSM nå strammer til skrua ritt. Det er signalet både med å dra på høydeleir tidlig på året og holde fokus mot etapperitt etter hvert.
– Det ligger kanskje en Grand Tour i kortene, allerede?
– Jeg både håper og tror det. En Grand Tour er definitivt noe vi ønsker å få til. Det er en gulrot for meg som jeg jobber med å få til, sier han.
– Kan du si litt generelt hva laget ønsker at du skal bidra med under sesongen som venter?
– De ønsker at jeg skal se hva jeg får til i litt kortere etapperitt. Det er vel litt det som hele tiden har vært ønsket og planen fra lagets side. I fjor ville se meg i litt forskjellig terreng og utfordre meg litt i klassikerne. Det var greit å prøve ut det. Nå går det litt mer i den retningen vi hadde håpet. Vi skal utforske mer rundt etapperittene. Det er ikke sånn at vi går inn for å vinne dem, men det skal bli fint å se om jeg klarer å finne tilbake til beina jeg hadde under Sveits rundt i fjor. Vi skal prøve å gjøre det til litt mer standarden, forteller han.
Velger ut enkeltetapper
De beste resultatene hans fra aldersbestemt kommer fra Fredsrittet, Ronde de l’Isard og Pays du Vaud – sistnevnte vant han som junior. Også småkuperte profiler i Okolo Slovenska og Giro Friuli passet ham bra i sin siste sesong for Uno-X Pro Cycling.
Samtidig har offensiviteten hans blant annet gitt andreplass i U23-versjonen av Gent-Wevelgem og en overbevisende prestasjon i Plouay da Jonas Iversby Hvideberg endte opp som europamester.
Leknessund er en allsidig rytter, men ser nå altså ut til å kommet et par skritt nærmere i valg av terreng som passer ham aller best.
– Når jeg hører sesongforberedelser på Teide og etapperitt i WorldTour, så tenker jeg litt på forberedelsene til en rytter som Tobias Foss. Det er ikke dermed sagt at du skal utvikle deg som ham, men er det et liknende løp du ser for deg på sikt?
– Når det gjelder det fysiske, så blir det vel litt feil å si at jeg ligner på ham. Han har jo også kjørt inn en topp 10-plassering i en Grand Tour, og det har ikke jeg. Men vi har nok relativt like forutsetninger. Han har vært tydelig på at han drømmer om sammendraget i en Grand Tour. Jeg er litt mer der at jeg synes det er spennende med enkeltetapper og de tingene der. Jeg er ikke der nå at jeg drar ut og trener for å vinne en Grand Tour. Men ser jeg plutselig at jeg nærmer meg, og at det er realistisk å drømme om det – har jeg ikke noe problem med å legge inn innsatsen som kreves på trening. Per nå er jeg mer der at jeg synes det er fett med etapper og Ardennene, i større grad enn det han gjør.
Grand Tour-håp, etapperitt-spesialist, vordende Tour de France-vinner. Stortalentet Andreas Leknessund har måttet leve med mange forventningsbyggende merkelapper fra utenforstående. Men hva sier han selv om ambisjoner og karrierens retning? Sykkelmagasinet har spurt 21-åringen.
This website uses cookies so that we can provide you with the best user experience possible. Cookie information is stored in your browser and performs functions such as recognising you when you return to our website and helping our team to understand which sections of the website you find most interesting and useful.
Strictly Necessary Cookies
Strictly Necessary Cookie should be enabled at all times so that we can save your preferences for cookie settings.
If you disable this cookie, we will not be able to save your preferences. This means that every time you visit this website you will need to enable or disable cookies again.
