Miguel Indurain, kanskje tempodisiplinens ypperste eksponent. En tittel han kanskje levde opp til i 1994 på tempoen mellom Périgueux og Bergerac, der en viss Lance Armstrong ble nærmest blåst av veien da giganten fra Navarra innhentet og passerte amerikaneren. Lille Lance lå som vrakgods i bakspruten til den spanske ekspressen. 64 km i kampen mot klokka ble tilbakelagt på 1 time og 15 minutter, snittfarten var 50.548 km/t. Nærmeste rival, Tony Romniger, var hele to minutter bak. Senere det året satte Indurain ny timesrekord. For de innvidde var dette intet sjokk. To år tidligere vant han Tour-tempoen med over tre minutter. Den gamle reven Laurent Fignon ble innhentet av spanjolen som startet hele seks minutter bak.
Som et fysiologisk naturfenomen, ble Indurain flere ganger gjenstand for vitenskapelige studier. Hvilepulsen var 28, det maksimale oksygenopptaket på 88 prosent. Minuttvolum, lungekapasitet, anaerob terskel – alt var over snittet og rett og slett pas normal. Det samme var kanskje samarbeidet med Francesco Conconi, men det blir en annen historie.
I 2012, 14 år etter endte karriere, publiserte International Journal of sports physiology and performance et casestudie hvor man avdekket at Indurain, nå 46 år, fortsatt hadde oksygenopptak og kraft-output som overgikk dagens proff-felt.
I sine fem Tour-triumfer vant Miguel Indurain åtte av ti tempoetapper, og er kanskje, ved siden av en annen femdobbelt vinner, Jacques Anquetil, den beste temporytteren i rittets historie.
Bjarne Riis. Dansken. Høyt hårfeste på et stort hode, innbitt i blikket, et snev av sorte streker under øyene. Skjærer grimaser med de store tennene sine godt synlige. Den gule trøya med T-Mobile-logo sentralt, henger noe løst om den senete overkroppen hans. En enkel, sort bib. Bare navnet Hautacam vekker nettopp dette bildet hos mange.
Hors Catégorie.
“Pas normal”.
Den 16. Tour de France-etappen i 1996 ble historisk på flere måter. På sett og vis signaliserte hendelsene en ugjendrivelig slutt på Miguel Indurains dominans i maillot jaune, bare en kort sykkeltur fra spanjolens eget hjemland. I Pyreneene parkerte Riis den store Miguelón – tempomaskingen med fem Tour-titler – ettertrykkelig. Dernest ble det en historisk dansk dag i Touren. Aldri før hadde en representant fra det nordiske landet vunnet rittet, og nå hadde Riis forseglet sin skjebne i gult.
Men før dette var lite avgjort. Etter to uker med sykling skilte bare to minutter mellom første- og femteplass sammenlagt. Men i et ritt der vedvarende dårlig vær, påfølgende ruteendringer og bare tre fjellavslutninger totalt, kunne man ikke sitte tilbake å vente. Derfor måtte alle som én vise sine kort på den 199 km lange etappen fra Agen til Hautacam. Før dette siste fjellet, sto ingen andre stigninger på menyen. Rytterne suste derfor inn i den avgjørende stigningen med omtrent fulladede batterier.
Som forventet er farten høy fra bunn av. Allerede ved Arbouix strekker Alex Zülle på feltet med et hissig angrep. Sveitseren hankes inn igjen etter noen minutter, men Indurain er synlig bekymret når han prøver å sette et jevnt tempo i front. Men det lett gjenkjennelige, magentafargede toget av Team Telekom-ryttere hadde andre planer. Jan Ullrich tar nå fronten. Hans lagkompis, den gule trøya Bjarne Riis, siger bakover i favorittfeltet, idet som skulle bli en av 90-tallets mest famøse manøvere. Dansken hoverer litt, mens han beskuer rivalene. Liggende på halen smeller han kjedet opp på storeskiva, før han i dobbel så stor fart dundrer forbi dem alle. Riis er løs! En liten utforkjøring ødelegger imidlertid nok til at de andre kommer tilbake. Den gule trøya snur seg og ser de andre i hvitøyet. Han har mye krutt igjen. På nytt dra han ut splinten, og på nytt sprenges feltet.
Denne gangen er skaden uopprettelig. Luc Leblanc, Laurent Dufaux og Richard Virenque er det siste til å gi seg. Ingen kan tråkke dansken rytme, ingen kunne ta mål av en slik uvirkelig fart.
Prestasjonen var likesom stigningen, hors catégorie. Den regelrette nedsablingen av konkurrentene banet også vei for det som skulle bli Bjarne Riis uoffisielle kallenavn, ’Mr 60 %, en luguber referanse til hans angivelig skyhøye hematokrit.
Skal man tro den belgiske massøren Jef D’hont, burde det vært ’Mr 64 %. Team Telekom-soigneuren avslørte mange år senere at Riis – «egentlig en ganske middelmådig rytter som ble kjent fordi han dopet seg» – doblet dosen under Touren i 1996 og inntok 4000 EPO-enheter. D’hont sa at Riis skrøt og smilte da han oppdaget at blodprosenten var steget til nærmest et dødelig nivå på 64. For Riis selv var det dog ikke den høye blodprosenten som var tungen på vektskålen. Alle favorittene var tross alt dopet, og hans EPO-bruk var således nødvendig for å jevne ut konkurranseforholdene. Slik var iallfall den gjengse logikken. Det som imidlertid var den avgjørende faktoren, ifølge Riis, var hans valg av en mindre storeskive og den psykologiske effekten det hadde på konkurrentene.
«Det var det ‘hemmelige giret’ som gjorde det – såpass kunne jeg se i øyene deres. Hver gang jeg angrep, så gjorde jeg det på storeskiva, mens de andre strevde på lilleskiva. Det fikk dem til å tro at det var lett for meg å sitte i storeskiva, og at jeg derfor var mye sterkere enn dem,» skrev Riis i sin selvbiografi.
«Med mye igjen på tanken, full kontroll over situasjonen, akselererte jeg igjen og stakk på egenhånd. Ingen klarte å følge etter. Da var det gjort.»
Riis var på toppen av karrieren etter at han ble proff i 1989 med System U og Laurent Fignon. De to trente og syklet en del ritt sammen. Den franske mesteren bemerket sin danske lagkamerat i sin memoarer.
«Han hadde stor motor, men det må være klinkende klart: selv om han var en god rytter ville han aldri vært kapabel til å vinne Tour de France under normale omstendigheter».
Riis kontret.
«Sykkelritt var mye mer enn bare doping. Det var strategi, taktikk og mental styrke og evnen til å lide.»
Men i Riis’ tilfelle var det dog også kortison, EPO og Prozac.
Og tallene fra Hautacam ble: 13,5 km à 7,9 % på 34 minutter og 38 sekunder.
(Sykkelmagasinet): Det har heldigvis skjedd endringer i sykkelsporten de siste 25 årene. På flere områder, kan man kanskje legge til.
Den første etappen mot Armentières under 1994-utgaven av Tour de France dro seg mot massespurt. Utrolig nok hadde et par politibetjenter bestemt seg for at det var lurt å stå utenfor sperregjerde – altså i selve løypa – på oppløpet. Den ene av dem hadde i tillegg gått med på å ta et bilde for en tilskuer.
Der svingte løypa mot høyre, noe som gjorde at belgiske Wilfried Nelissen la seg inn i søken etter den korteste banen mot mål. Han så ikke en gang politimannen og smalt rett inn i ham. I posisjonen bak lå den franske spurteren, Laurent Jalabert.
– Dette er ikke Tour de France, det er kermesse-ritt, brummet Novemail-sportsdirektør Walter Planckaert i retning av arrangøren.
Lå i sykesengen da touren fortsatte
Et dusin ryttere gikk ned i velten. En omtåket Jalabert ble sittende blødende på asfalten for å summe seg i mange minutter. TV-bildene gikk rett ut i stuene til sjokkerte franskmenn.
Da hovedfeltet fortsatte reisen på dag tre mellom Roubaix og Bologne-Sur-Mer, lå Nelissen, Alexander Gontchenkov og Jalabert på det lokale sykehuset. Franskmannen lå på operasjonsbordet i fire timer og fikk lappet sammen kjeven og tre ødelagt tenner.
Det kunne opplagt gått verre. Sammenstøtet førte likevel med seg selverkjennelse og et slags oppbrudd fra livet som massespurter. Han jaktet Chris Boardmans gule trøyen den dagen, men kunne endt opp med å bli lemlestet for livet. Derfor gikk han nå til det skritt at han lovte kona Sylvie at han skulle endre kjørestil etter hendelsen.
– Bildet av meg (sittende blødende på bakken) har brent seg fast i folks sinn, og det samme gjelder for min del. Det hjalp meg å stake ut kursen for resten av karrieren, uttalte Jalabert for noen år tilbake.
Komplett pakke
I september samme år var han tilbake under Katalonia rundt, og noterte seg for nok en etappeseier.
Jalaberts forvandling fra spurter til all-rounder skjedde ikke over natta, men det var ikke så langt unna heller.
Utrolig nok stakk han av med både sammenlagtseieren, klatre- og poengtrøya fra La Vuelta i 1995. Den tidligere toppspurteren Toshiba-laget framsto mer og mer som den komplette pakka.
(Artikkelen fortsetter under bildet)
TOPPEN AV PODIET: Året etter at Laurent Jalabert var en fryktet spurter, stakk han av med sammenlagtseieren under La Vuelta.
I 1992 brukte han spurtegenskapene til å ta sin første etappeseier i touren i Brüssel, fra en mindre gruppe samme med Claudio Chiapucci, Brian Holm og Greg LeMond. Tre år senere gikk han solo inn til seier på toppen av Croix Neuve oppe ved flystripa i Mende.
Åsted for bakholdsangrep
Côte de la Croix Neuve: I dag bedre kjent som «Montée Laurent Jalabert» etter en navnendring i 2005 for å hylle den franske nasjonalhelten.
Endringen ble for øvrig annonsert under et årlig sykkelritt opp stigningen, der ’mannen i gata’ kan bryne seg på 3,1 kilometer med 10,1 prosent i snitt.
Lørdagens 14. etappe har målgang på den samme toppen. Det var også her Steven Cummings fullstendig overrumplet Romain Bardet og Romain Bardet godt inne på oppløpet i 2015.
De franske klatrerne dominerte stigningen i sitt forsøk på å kopiere Jalaberts triumf 20 år i forveien. Så ble de derimot mer opptatt av hverandre, og hadde lite å stille opp med da briten tok dem igjen på langt tyngre gir. Det ble i stedet full jubel hos Doug Ryder i målområdet på selveste Mandela Day. Dimension Data-sjefen la i full jubel ut på en lang løpetur i Mende før han kastet seg om halsen på den lykkelige etappevinneren.
I 2005 vant Marcos Serrano fra bruddet, mens Joaquim Rodriguez sørget for mer spansk jubel i duell mot Alberto Contador fem år senere. 2018 var forrige gang Tour de France-feltet hadde målgang i Mende. Den gang så det lenge ut til at Jasper Stuyven kunne juble for seier, men Trek-rytteren ble som Bardet & Pinot overrumplet mot slutten av etappen. Omar Fraile stakk i stedet av med etappeseieren for Astana, mens Julian Alaphilippe var for sent ute i sin polkadott-prikkete trøye.
TV-fjes og tidligere doper
Hva så med Jalabert? Milano-Sanremo, Giro di Lombardia, Clásica de San Sebastián, Fléche Wallonne, tempoverdensmester og vinner av UCI Road World Rankings i 1995, 1996, 1997 og 1999.
Det munnet ut i en strålende karriere selv etter den brutale velten i 1994.
Like fullt er han omdiskutert. Under Festina-skandalen i 1998 var Jalabert blant foregangsfigurene som oppfordret spanske lag til å trekke seg ut av rittet i protest.
11 år etter at han la opp ble han stevnet av det franske senatet foran en doping-høring. Det har senere blitt hevdet i l’Equipe at han som fransk mester i 1998 benyttet seg av EPO.
(Artikkelen fortsetter under bildet)
TV-FJES: Også under Grand Départ i Danmark er Laurent Jalabert på skjermen for fransk TV.
Under høringen verken bekreftet eller avkreftet han dopingbruk tidligere i karrieren:
– Jeg kan ikke si at jeg aldri har tatt noe ulovlig. Jeg har benyttet meg av produkter ved behov ved skrubbsår eller andre skader. I ONCE, på kvelden etter etappene, var det laglegen som tok vare på oss. Det dreide seg om å hente seg inn igjen, men jeg vet egentlig ikke hva det var. Samarbeidet med legen var basert på gjensidig tillit, så vi stilte ikke spørsmål ved behandlingen, sier han.
ONCE skiftet for øvrig navn til Liberty Seguros i 2004, men hovedsponsoren trakk seg ut etter at det ble kjent at teamsjef Manolo Saiz var involvert i Operación Puerto som sendte flere av forhåndsfavorittene ut av Tour de France i 2006.
Dopingmistankene mot Jalabert gjorde at det tok tid før sykkelfansen tok ham til sitt bryst. Etter alt som har kommet fram om dopingbruken på 90- og 2000-tallet har kritikken også stilnet.
53-åringen arbeider også denne sommeren med Tour de France-sendinger for RTL og France Télevisions.
Og Montée Laurent Jalabert? Det er 27 år siden forrige franske seier i Tour de France-sammenheng. Kan det bli endring på det i år?
This website uses cookies so that we can provide you with the best user experience possible. Cookie information is stored in your browser and performs functions such as recognising you when you return to our website and helping our team to understand which sections of the website you find most interesting and useful.
Strictly Necessary Cookies
Strictly Necessary Cookie should be enabled at all times so that we can save your preferences for cookie settings.
If you disable this cookie, we will not be able to save your preferences. This means that every time you visit this website you will need to enable or disable cookies again.
