Anbefalt lesestoff: Brosteinsåpningen

8 artikler om brostein, bière og brutalitet.

Continue reading «Anbefalt lesestoff: Brosteinsåpningen»

Regnbuenasjonen: Belgias VM-historie

Medaljestatistikken snakker et utvetydig språk. Belgia er landet i verdenen som har avlet frem flest verdensmestere på sykkel. I løpet av den etthundre års lange VM-historien har hele 32 belgiere, kvinner som menn, båret regnbuetrøya og regnestykket inkluderer ikke engang amatørenes mesterskapsgull.

Navn som Albéric Schotte, Rik Van Steenbergen, Yvonne Reynders, Eddy Merckx, Jean-Pierre Monseré, Tom Boonen eller Philippe Gilbert får en hel sykkelverden til å holde pusten i ærefrykt.

Men hvilke prestasjoner og historier gjemmer bak disse navnene?

«Den siste» blir den første

Belgias VM-eventyr begynner i 1950 i Moorslede, en liten by i Vest-Flandern. Selv om verdensmesterskapet på sykkel fortsatt er et ungt arrangement, har allerede utallige belgiske ryttere erobret regnbuetrøya. Georges Ronsse har blitt dobbelt verdensmester i Budapest og Zürich i 1928 og 1929, den «svarte ørnen» fra Zwevegem, Marcel Kint, har vunnet i Valkenburg året før annen verdenskrig bryter ut og Jean Aerts har kunnet ikle seg regnbuetrøya på hjemmebanen i Floreffe i 1935.

Men verdensmesterskapet i Floreffe hadde det vært noe ruskende galt med. Det hadde foregått i Vallonia. Nå i 1950 arrangeres VM der det hører hjemme, nemlig i Flandern. Men ikke nok med det. Favoritten til å vinne mesterskapsrittet er den flamske lokalhelten Albéric «Briek» Schotte.

 

Briek er en ydmyk mann. Den senete, værbitte rytteren med det vinnende smilet er selve legemliggjøringen av den flamske væremåten. Briek har vokst opp under trange kår, men han er sterk som en okse. Først og fremst viljesterk. De fleste ritt vinner han på grunn av sin usedvanlige evne til å slite seg fullstendig ut. Han angriper der andre ryttere for lengst har kastet inn håndkleet. Briek nekter å gi seg før ikke han er først over målstreken.

Med bøyd rygg og sammenkrøpen sittestilling brekker han seg opp den ene etter den andre brosteinsbakken, uansett om det blåser, regner eller snør. Hans landsmenn kaller ham beundringsfullt for «den siste Flandrien».

Ekspertene sier at Schotte neppe vil klare å overgå hans eventyrlige sesong i 1948, da han først hadde vunnet Flandern rundt og deretter blitt verdensmester i Valkenburg. I den brutale rundløypa i Nederland denne gangen, hadde rytterne måtte sykle opp nådeløse Cauberg hele 27 ganger. Løypa hadde uten tvil favorisert de italienske sykkellegendene Fausto Coppi og Gino Bartali, men Briek hadde utmanøvrert dem begge to og kommet først i mål.

Nå, to år senere, ligger derfor presset på ingen andre enn belgieren selv. På den 284 kilometer lange VM-runden skal de førti rytterne i fellesstarten først legge ut på Flanderns flatmarker, forbi de mange minnesmerker for de falne fra 1. verdenskrig, før de så vender nesen mot de beryktede hellingene Rodeberg og Kemmelberg.

Schotte i 1954

VM-rittet denne 20. august 1950, utvikler seg akkurat som arrangøren har håpet på. Det blir et ubarmhjertig utsilingsløp, der den ene etter den andre rytteren må takke farvel. Men ikke «jern Briek», som med bare én runde igjen i Moorslede leder an tetgruppen. Det er bare åtte ryttere igjen i kampen om regnbuetrøya, deriblant Tour de France-helten Louison Bobet, den sveitsiske legenden Ferdy Kübler og den tidligere nederlandske verdensmesteren Theofiel Middelkamp.

Men når Schotte så angriper med få kilometere fra mål, er det ingen av motstanderne som kan holde hjulet hans. Albéric Briek Schotte vinner sin andre verdensmestertittel foran det flamske hjemmepublikum kun tre mil fra hans hjemby Kanegem. Full av ekstase over seieren roper han i et radiointervju etter målgang «Mor, mor, kan du høre meg? Jeg har vunnet, jeg er verdensmester!»

«Den siste Flandrien» dør 4. april 2004, på samme dag som den 88. utgaven av Flandern rundt avholdes. Rittkommentatorene minner én av de største syklistene gjennom tidene ved å si «Gud må ha vært blant Brieks største fans.»

Benoni Beheyt, en ulyksalig skjebne.

Sviket i Ronse

Året er 1963 og for femte gang i mesterskapshistorien skal VM avholdes i Belgia. Ronse, en liten arbeiderby i Øst-Flandern som er kjent for tekstilindustrien sin, har blitt utpekt for anledningen. Den store favoritten til å vinne fellesstarten er hjemmehåpet, selveste «keiseren fra Herentals», Rik Van Looy. I 1963 er Van Looy allerede to ganger verdensmester, han har vunnet samtlige monumenter fra Flandern rundt til Giro di Lombardia og har attpåtil sanket inn flere etappeseire i alle Grand Tours. Å bli verdensmester foran hjemmepublikummet vil sette kronen på verket til Van Looy. Mens belgieren er trygg på å ha god kontroll på sine argeste konkurrenter, er han mer usikker på sine belgiske lagkamerater. Van Looy husker fortsatt avtalen med Rik Van Steenbergen fra VM i 1957, der Van Steenbergen hadde lovet å kjøre for kapteinen sin, men istedenfor hadde stukket av gårde og selv blitt verdensmester. Kvelden før fellesstarten lover Van Looy derfor ut store pengesummer til hver og en av sine lagkamerater dersom de hjelper ham til VM-seieren dagen derpå.

Fellesstarten preges lenge av en utbrytergruppe som etter hvert også får selskap av ingen ringere enn Tom Simpson. Briten, som har bosatt seg i Gent, er usedvanlig populær blant de belgiske tilskuere og heies frem av hundretusenvis langs løypa. Men med bare én runde igjen i Ronse blir Simpson kjørt inn igjen, og det er nå «keiseren» Rik Van Looy viser hva han er laget av. Gjentatte ganger angriper han, for så å slakke på farten. Han vil mørne konkurrentene. Tetgruppen rundt Van Looy er allerede på det langstrakte oppløpet, når belgieren setter sitt nådeløse finalestøt. Med bare hundre meter igjen til målstreken er han endelig alene i front, men så dukker det plutselig opp en annen belgier. Benoni Beheyt, som tidligere i rittet har nektet å ta føringer på grunn av angivelige kramper, ser ut til å ha stått opp fra de døde igjen. Van Looy har allerede startet spurten, idet Beheyt legger hånden på skulderen til sin lagkaptein og drar seg forbi som på banesykling. Denne siste fartsøkningen er nok til å krysse mållinjen foran Van Looy. Skandalen er perfekt! Beheyt jubler med en arm i været, men hodet hans vender allerede bakover mot Van Looy som ikke kan tro det. Senere i garderoben må Van Looy holdes igjen for ikke å gå løs på Beheyt som har bedratt ham. «Sviket fra Ronse» vil for alltid ødelegge for de to belgierne. Van Looy lover at Beheyt aldri igjen skal vinne et ritt der han selv er tilstede. Han skal holde ord.

Yvonne Reynders

Kulljenta fra Antwerpen

Yvonne Reynders skal i løpet av hennes karriere bli verdensmester på landeveien hele fire ganger og attpåtil vinne tre mesterskapsgull på banen, men er det friidrett alt starter med for hennes del. Den belgiske jenta satser nemlig først både på sprint og diskos, men da hun i et turritt i starten av 1950-tallet uten særlig erfaring slår hennes nærmeste konkurrenter med flere minutter, går det opp for Yvonne at hun har et unikt talent for sykling. Jenta er råsterk i beina, noe som faktisk skyldes foreldrenes kullforretning. Hver dag hjelper Yvonne til å kjøre ut svære kullsekker på en trehjuling til kundene i Antwerpen. Det hører ikke til sjeldenhetene at hun sykler rundt med flere hundre kilo på brosteinsgatene i byen. Slik trener hun styrketråkk uten engang å være klar over det. Hun er såpass sterk i beina at til og med selveste verdensmesteren Rik Van Steenbergen kun med akk og ve klarer å tette luken opp til Yvonne når hun legger av gårde på en treningsrunde. Men hennes ønske om en karriere som syklist er ingen dans på roser. Det skikker seg ikke, ja det er uhørt å drive med sykling som jente i Belgia på 1950-tallet. Yvonne nektes adgang til velodromen i Antwerpen, og må derfor kle seg ut som gutt for å slippe inn på banen og kunne trene. Selv ikke verdensmestertitlene hennes opp gjennom årene endrer noe på dette.

Supertalentets første mesterskapsgull kommer så i 1959, kun ett år etter at det internasjonale sykkelforbundet har åpnet for å arrangere fellesstart for kvinner i VM. På en regnfull dag i nederlandske Zandvoort er Reynders raskest av alle på oppløpet og slår favorittene fra Storbritannia og Sovjetunionen. Senere innrømmer den belgiske jenta at hun på de siste hundre meterne fikk drahjelp fra en vennlig politibetjent på motorsykkel, som skjermet henne for vind. Men seier er seier.

To år senere, i 1961, er alt duket for Reynders’ andre verdensmestertittel. Denne gangen arrangeres VM i England, nærmere bestemt på Isle of Man. Og mens jentene fra de andre nasjonene rekognoserer VM-løypa flere dager i forveien og forbereder seg på alle mulige rittscenarier, kjører den belgiske sykkelstjernen gjennom løypa kun én gang – nemlig ved hennes ankomst på øya på vei fra togstasjonen til hotellet. Uten økonomisk støtte fra sykkelforbundet må Yvonne dekke utgifter for kost og losji selv, for ikke engang å snakke om utstyret. Når bremsevaierne på hennes rittsykkel ryker underveis på fellesstarten, må hun ta opp jakten på konkurrentene på den mye tyngre reservesykkelen hennes. Likevel knuser hun all motstand og vinner sitt andre mesterskapsgull på overlegent vis.

Eddy Merckx som amatørverdensmester i 1964.

Når kvinnene i 1963 så for første gang i mesterskapshistorien skal konkurrere i Belgia, er det selvskreven hvem som skal bli den nye verdensmesteren. Den 66 kilometer lange rundløypa i Ronse skiller ikke nevneverdig, noe som gjør at en tetgruppe på seksten jenter kommer samlet inn på oppløpet. Her trekker nok en gang Yvonne Reynders det lengste strået og lar det ikke være tvil om hvem som er best i verden. Det er på enda en rundløype, denne gangen på motorsportsbanen Nürburgring i Tyskland, at Belgias fremste kvinnelige syklist vinner også VM-gull i 1966. Året etter leverer hun en positiv dopingprøve og blir utestengt fra all rittaktivitet for tre måneder. Av protest legger hun opp, men gjør comeback ti år senere. Men glansen fra karrierens første periode er borte. Yvonne Reynders sikrer seg riktignok flere belgiske mestertitler til, men blir aldri verdensmester mer.

Æraen til kannibalen

Eddy Merckx er bare 22 år gammel og har så vidt rukket å fullføre to sesonger som profesjonell syklist, når han i 1967 stiller til start i VM i nederlandske Heerlen. Med to seire i Milano-Sanremo i 1966 og 1967 har belgieren allerede skapt noe oppmerksomhet rundt seg, men han er fremdeles ikke den fryktinngytende «kannibalen» som han i løpet av de neste årene skal utvikle seg til. Merckx sklir fortsatt under radaren hos de store nasjoner Italia og Frankrike, som har samlet seg rundt sine favoritter Felice Gimondi og Raymond Poulidor. Derfor er det heller ingen av lagene som reager når Merckx etter bare fem kilometer følger et angrep til italieneren Gianni Motta og et par andre ryttere. Det er fremdeles 260 kilometer igjen på den flate rundløypen i Heerlen og Merckx og sine kompanjonger vil før eller senere kjenne på håpløsheten i deres bruddforsøk. Problemet er bare at hovedfeltet aldri klarer å komme opp til utbryterne. Istedenfor skal tetgruppen gjøre opp om seieren i spurt, som Merckx vinner på overlegent vis. 1:0 til Merckx.

VM-tittelen virker som en katalysator på karrieren til belgieren. I de etterfølgende sesonger vinner Merckx det som vinnes kan av sykkelritt. Topplagene står i kø for å få underskriften til århundrets sykkeltalent på kontrakten og i 1971 sykler Merckx endelig for verdens beste sykkellag Molteni. Seierne til belgieren i Paris-Nice, Milano-Sanremo, Omloop Het Volk, Liège-Bastogne-Liège eller Tour de France er som nye kapitler i sagaen om en enestående syklist. Merckx har for lengst blitt mannen som konkurrentene vokter med argusøyer, men hva hjelper vel det når belgieren stiller i en VM-fellesstart der løypa er skreddersydd til hans ferdigheter? Den eneste utfordringen på de 268 kilometere rundt Mendrisio i Sveits er den to kilometer lange og i snitt sju prosent bratte Novazzano-klatringen som skal overvinnes hele seksten ganger. Bakken er verken lang eller bratt nok til å skape trøbbel for Merckx og i motsetning til tidligere år er hele det belgiske landslaget innstilt kun å jobbe for kapteinen sin. Slik sendes Herman Van Springel ut for å få de andre lagene til å måtte jobbe. Når Van Springel så med tre runder igjen omsider hentes tilbake, trer selve «kannibalen» i aksjon og angriper sammen med lagkameraten Georges Pintens. Kun Felice Gimondi og Giancarlo Polidori fra Italia, franske Cyrille Guimard og Danmarks Leif Mortensen klarer å følge angrepet. Men strategen Merckx er slu som en rev. Mens Pintens jobber i front, sparer Merckx kruttet sitt til den nest siste gangen opp Novazzano-bakken. Med bare en kilometer til toppen akselerer belgieren og rister av alle de gjenværende bruddkamerater unntatt Gimondi. Men både Gimondi og Merckx vet at italieneren kun kjører for sølvmedaljen. Og slik blir det. 2:0 til Merckx.

Merckx med stor trøyefangst i Tour-debuten i 1969.

Alle gode ting er tre, tenker nok Merckx da han i 1974 pakker kofferten for å delta i VM i Montreal. For første gang i historien arrangeres mesterskapet på sykkel utenfor Europa, og det internasjonale sykkelforbundet vet hvordan de kan sikre at VM i Canada blir en suksess. De bare åpner lommeboka og betaler verdens beste syklist 2500 dollar daglig for å lempe på ubehagelighetene Merckx måtte ha ved å sykle ritt såpass langt hjemmefra. I sommer har Merckx vunnet sin tredje dobbeltseier i Giro d’Italia og Tour de France, men han er ikke like «kannibalsk» i opptredenen lenger. Belgieren har begynt å frykte andre ryttere, som den italienske tempospesialisten Francesco Moser. Runden i Montreal byr kun på én nevneverdig utfordring, nemlig Mont-Royal, som en Moser i god form bare kan tråkke over med tungt gir. Men det er franskmennene som setter sitt preg på åpningsfasen i VM-rittet denne 25. august. Francis Campaner legger ut på solobrudd først, og blir etter tolv runder avløst av sin lagkamerat Bernard Thévenet. Hele ti mil ligger Peugeot-rytteren i front, og det er bare så vidt Merckx klarer å organisere forfølgelsen av franskmannen. Med én runde igjen i Montreal har forspranget til Thévenet smeltet til 30 sekunder. Merckx vet at en enkel akselerasjon opp Mont-Royal vil bringe han i front. Moser har for lengst måttet slippe. Det unge talentet fra Trentino må fortsatt bli vant til belastingen i et VM-ritt. Merckx angriper. Men hva er det? I dragsuget hans kommer plutselig Raymond Poulidor opp og forbi. «Poupou» får raskt en luke på vel ti meter ned til Merckx. Belgieren henger i tauene. Det er bare flaks at det venter en utforkjøring, der Merckx kan hente seg inn igjen. I en siste kraftanstrengelse kjører «kannibalen» seg opp på bakhjulet til «den evige toeren» Poulidor. Som i 1971, da Gimondi lenge før mål hadde innsett at han i en spurt mot Merckx kun ville tape, skjønner også Poulidor at slaget er tapt når de kommer på oppløpet. Ti år etter at Eddy Merckx ble amatørverdensmester, vinner tidenes beste syklist sin tredje og siste VM-tittel i eliteklassen. Legenden rundt Eddy Merckx vokser den dag i dag.

Jean-Pierre Monseré som verdensmester i England 1970.

VM-trøyas forbannelse

Når Jean-Pierre Monseré trår på VM-scenen i Leicester i 1970 er han bare 21 år gammel. Dette er hans første mesterskap for Belgia, men allerede nå snakker folk om at «Jempi» en dag blir arvtakeren etter Eddy Merckx. Unggutten fra Roeselare har allerede vunnet Giro di Lombaria i debutsesongen hans året i forveien og sjefen for det berømte Flandria-laget, Briek Schotte, er sikker på at Monseré er en uslepen diamant, som snart skal stråle i all sin prakt. I det belgiske landslaget, som konkurrerer i VM-fellesstarten, er Jean-Pierre en klar hjelperytter for vinnerkandidater som Eddy Merckx, Roger De Vlaeminck eller Herman Van Springel. Monseré har først og fremst kommet til Leicester for å lære.

Men tilskuerne langs den 272 kilometer lange VM-løypa vitner noe helt annet. «Jempi» kjører som en gammel ringrev. 21-åringen er årvåken og med på leken hver gang det går et angrep. Han dekker det første farlige bruddet, han dekker det andre farlige bruddet og han er jammen med på et tredje brudd også. Monseré kjører som en motorsykkel i hele dag. Når tetgruppen rundt Felice Gimondi og Leif Mortensen så kommer på oppløpet, vet Monseré at han må angripe før konkurrentene hans lanserer spurten sin. Belgieren trår til, åpner en solid luke og vinner med to sekunders forsprang foran en slukøret Mortensen på andre plass og en forbløffet Gimondi. Jean-Pierre Monseré er verdensmester på første forsøk!

Men gleden over regnbuetrøya varer ikke lenge. Bare ti dager etter VM-triumfen dør faren til Jean-Pierre av hjerteinfarkt under en markering av sønnens seier. Tapet legger seg som et mørkt slør over resten av sesongen. På nyåret i 1971 er Jean-Pierre tilbake og bestemt for å hedre sin avdøde far gjennom gode resultater på sykkel. Han er sterkere enn noensinne før, men i mars inntreffer tragedien. I et kermessritt kolliderer Jean-Pierre med en bil og blir erklært død på stedet.

Den 22 år gamle verdensmesteren etterlater seg kone og en gutt på to år. Forferdet over den tragiske bortgangen til sin gode venn, tar proffsyklisten Freddy Maertens seg av lille Giovanni. Maertens er fadderen til den lille gutten og lærer ham å sykle. Så skjer det som ikke er til å skjønne. Fem over etter dødsulykken til sin far Jean-Pierre, omkommer også sju år gamle Giovanni Monseré. Det er en bli som kolliderer med den lille gutten når han er ute på en sykkeltur. Tragediene i familien Monseré vil ingen ende ta.

Tom Boonen.

Boonen, Gilbert – Kopecky og Van Aert?

VM i Madrid i 2005 er vel så mye spurternes VM, som det er alliansenes VM. Tidligere på året har vidunderbarnet Tom Boonen vunnet både Flandern rundt og Paris-Roubaix med bare én ukes mellomrom, noe som gjør han til den ubestridde kapteinen til det belgiske landslaget i VM på høsten. Men interessene til de belgiske rytterne er ulikt fordelt.

Tre av dem pleier tross alt å trekke opp spurten til australieren Robbie McEwen i Davitamon-Lotto til daglig. Så er det den italienske fraksjonen i Quickstep, Boonens lag. Vil de kjøre for belgieren eller støtte sin egen landslagskaptein Alessandro Petacchi? Det viser seg til slutt at belgierne er lojale mot Boonen. De nøytraliserer ethvert angrep i finalen og tvinger frem en massespurt. Med 200 meter igjen til mål starter «tornado Tom» spurten sin og fikser biffen. Boonen kan ikle seg regnbuetrøya, den 31. i Belgias VM-historie.

En rytter som i 2005 ofrer alt for Boonen, er Philippe Gilbert. Allerede i Madrid skimter belgierens særklasse igjennom, men at han i løpet av de etterfølgende år skal utvikle seg til verdens beste klassikerrytter, er det få som aner denne gangen. I fantomsesongen 2011 blir Gilbert den første belgieren i historien som vinner Ardenner-trippelen bestående av Amstel Gold Race, La Flèche Wallonne og Liège-Bastogne-Liège.

Gilbert og Van Avermaet i Bergen 2017.

I VM i Valkenburg året etter er det ingen som kan følge hans angrep i Cauberg, som Gilbert kjenner så godt fra triumfen i Amstel Gold Race. Nærmest av forfølgerne er Edvald Boasson Hagen som bare må anerkjenne Gilberts dominans. Idet nordmannen spurter om sølvmedaljen, veiver Philippe Gilbert allerede til publikummet. Regnbuetrøya er hans.

Og i 2021? VM-fellesstarten for både kvinner og menn denne helgen vil vise om tiden er inne for flere nye belgiske verdensmestere. I Lotte Kopecky og Wout Van Aert har Belgia utvilsomt to av de heteste kandidater til VM-seieren. På hundreårsjubileet til sykkel-VM er regnbuenasjonen klar for en ny triumf.

Leksikon om legende & lidelse

I godt over 100 år har Paris-Roubaix vekket frykt og lidenskap blant ryttere, samt entusiasme og begeistring hos fansen. Som et av de mest unike rittene på kalenderen, fortjener ”Helvete i Nord” sin helt egen leksikon.

Continue reading «Leksikon om legende & lidelse»

5 måter å vinne Milano-Sanremo

«Ingen vinner i rulette, så fremt de ikke stjeler pengene på bordet når croupieren ikke ser», skal Albert Einstein ha liret fra en gang. I så fall får vi tro at fysikeren ville hatt samme type aversjon for Milano-Sanremo.

I dette rittet hvor ingen formelbok finnes ligger kasinoet bare et terningkast unna oppløpet, Via Roma, hvor ruletten spinnes hvert år med tilsynelatende tilfeldig utfall for rytternes taktikk, styrker og svakheter.

En spurt, et angrep i bakkene, eller et desperat soloforsøk på flatene. Det virker kanskje vilkårlig og kaotisk. Men hører du med vinnerne, hadde de alltid en plan. En seiersoppskrift.

Vær iskald

For Alexander Kristoff, en taktisk brilliant vinner i 2014, handlet det om å bevare ro og energi i den siste stigningen, Poggio.

– Som spurter er det avgjørende å være ganske langt foran inn i Poggio. Så kan man slippe seg bakover og la andre ta vinden. For meg handler det om å komme over Cipressa. Poggio vet jeg går greit, for den er ikke så tøff og en del kortere, har Kristoff fortalt etter han ble Norges første vinner i Milano-Sanremo.

– Da jeg vant, var jeg kanskje en av de aller siste over Poggio. Så man kan fint vinne selv om man er ganske langt bak, så lenge man holder kontakten og kjører seg opp på de siste kilometerne. Er det motvind på Poggio, så er det enda mer perfekt for spurterne.

Kristoff og Paolini i varm omfavnelse etter seieren.

Alltid ha troen

Milano-Sanremo tok sin moderne form i 1982, da arrangøren bestemte seg for å legge løypa over Cipressa-bakken. Poggio ble lagt inn i 1960. Ruteendringene kom som en reaksjon på klagestormen som mente at rittet hadde blitt for enkelt.

Siden 1982 har 15 utgaver blitt avgjort i en spurt, 3 etter angrep på flatene etter Poggio, 2 etter halsbrekkende angrep i utforkjøringen fra Poggio, 10 etter angrep opp Poggio, og 2 etter angrep mellom de to siste bakkene. Kun en gang har et angrep i Cipressa holdt inn.

Ironisk nok skulle et tidlig brudd, lenge før den nye bakken, holde inn da Cipressa-bakken hadde sin debut (en bragd som ble kopiert to ganger til i ettertid).

Marc Gomez var neo-proff da han pilte av gårde i et tidlig 13-mannsbrudd, og lite ante debutanten at dette var dagen at et brudd skulle holde helt inn i Milano-Sanremo – for første gag siden 1927.

Fremme ved Cipressa var bruddet redusert til to ryttere. Gomez og landsmannen Alain Bondue. Bak kranglet lagene seg i mellom om hvem som skulle ta ansvar, siden storfavoritt Giuseppe Saronni hadde stått av med sykdom og Del Tongo-laget dermed forholdt seg passivt.

Duoen i front holdt sammen frem til Poggio, men Gomez kunne sykle inn til mål alene da landsmannen Bondue falt i en sleip sving på vei ned.

Eddy Merckx knuser til på Poggio di Sanremo.

Ha kontroll på vinden

Sean Kelly, vinner av rittet i 1986 og 1992, gjorde alltid to ting ved ankomst Milano. Han gikk i kirken, tente et lys og ba en bønn om godt hell. Etterpå sjekket han vinden. Den altavgjørende vinden.

Frisk pålandsvind fra siden herjet godt med 1990-utgaven, da Gianni Bugno fyrte sitt vinnerangrep i Cipressa sammen med Angelo Canzonieri. Med feltet sprengt i biter, holdt Bugno unna.

Hennie Kuiper tok full nytte av en sjelden medvind da han drev frem et avgjørende brudd mellom Cipressa og Poggio i 1985. Kuiper ble distansert på Poggio, men kom tilbake og vant solo på flata inn til mål.

Medvind var også en avgjørende faktor da franskmannen Laurent Fignon vant i 1989. Sammen med nederlenderen Frans Massen rev Fignon seg løs fra feltet før Poggio. Et nytt angrep i bakken ga den tidligere Tour de France-vinneren en pen soloseier.

Jakten: Sean Kelly på vei opp til Beccia og LeMond på Poggio.

Angrip på Poggio

I fjor ga Vincenzo Nibali oss det tidende, vinnende angrepet i Poggio siden 1982. I likhet med Poggio-kongen Eddy Merckx, som formet alle sine sju Sanremo-triumfer med et angrep i denne bakken, har Nibali vunnet monument er i tillegg til Grand Tours som Tour de France, Giro d’Italia og Vuelta a España.

Bakken er kun 3.7 kilometer med myke fire prosent i snitt, men etter snaue 290 kilometer i sadelen, kan denne lille knollen ta luven av hvem som helst.

På midten av 90-tallet hadde sykkelsporten begynt å endre seg, og klatretidene på Poggio gikk bemerkelsesverdig ned. I 1993, 1994 og 1995 skulle alle vinnerne i Sanremo krones etter utrolige tider opp bakken.

Mens Bugno brukte sju minutter i 1990, skulle Giorgio Furlan suse opp på fem minutter og 45 sekunder i 1994. Gewiss-rytterens vinnende angrep i Poggio ble timet av lagets lege, Michele Ferrari. Noen uker senere i Fleche Wallonne, skulle tre Gewiss-ryttere ta de tre første plassene. Moreno Argentin, Giorgio Furlan og Eugeni Berzin angrep og syklet de siste 70 kilometerne alene i front.

– Slik skal ikke være mulig, men de klarte det. Det gikk rykter om at italienerne brukte EPO, sa WorldPerfect-rytter Atle Kvålsvoll, som ble nummer 21 den dagen.

2004: Oscar Freire overrumpler Erik Zabel.

Gewiss-trioen bekledde podiet, med over ett minutt ned til fjerdeplassen. Berzin, som også startet hardkjøret på Poggio og satte opp Furlan til seier, skulle noen måneder senere vinne Giro d’Italia.

Gjennomsnittlige klatretid på Poggio de siste ti utgavene er rundt 6 min og 20 sek.

Behold roen, behold posisjonen

Nye bakker, lettere utstyr og sterkere antidoping-fokus. Milano-Sanremo har beholdt sin essens trass alle disse endringene.

I dag er det fremdeles et langt ritt uten store topografiske hinder; et ritt på raske veier, et ritt med stor spenning og uforutsigbarhet, et ritt der farene lurer bak enhver sving.

Da Jan Raas fløy over parapetet på vei ned Cipressa i 1983, tenkte nederlenderen inni seg:

– I dag, Jan, i dag er dagen du dør.

– Jeg vant aldri Milano-Sanremo. Det var altså så nervøst, og man har kun en sjanse. En feil, og du mister 20 posisjoner.

Den fargerike flokken ryttere ser kanskje harmonisk ut, idet den glir behersket nedover langs rivieraen. Tidligere proff Gabriel Rasch sier stemningen i feltet er alt annen enn avslappet.

– Det er 300 kilometer langt, men likevel ikke så mye tid til å slappe av som man kanskje skulle tro. Man må konsentrere seg så å si hele tiden, sier den tidligere Team Sky- og Credit Agricole-rytteren.

– Allerede 20-30 kilometer før Cipressa er det full gas og alle kjemper om posisjonene, alle vil være i front før bakken. Det er galskap i feltet.

Liguria-kysten er på mange måter feltets første møte med våren i sesongen.

Få timingen rett

Milano-Sanremo er spurternes monument. Men det finnes flust av store spurtere som aldri har vunnet det. André Darrigade, Marino Basso, Freddy Maertens, Johan Museeuw, Thor Hushovd og Robbie McEwan. Peter Sagan, vinneren av 11 Tour-etapper, seks grønne poengtrøyer, Flandern rundt, Paris-Roubaix og tre VM, har heller aldri vunnet.

Tom Boonen ble aldri bedre enn nummer to, og tror «ruletten i Sanremo» handler mye om tilfeldigheter og flaks. Og timing.

­– Det er et vanskelig ritt å vinne. Mye handler om posisjonering, spare krefter og time spurten helt perfekt. Man har ikke råd til å gjøre noen feil. Hvis de bare var snakk om sterke bein, hadde jeg vunnet det tre eller fire ganger, sa den belgiske mesteren.

Å vinne i en spurt fra felt eller gruppe er den vanligste måten nå om dagen (15 ganger siden 1982). Men flat eller ei, ingen ryttere vet helt hvordan beina reagerer etter 295 kilometer. Vinneren er ofte den våken nok til å velge best strategi under raskt skiftende omstendigheter.

Det skjedde i 2009 da Mark Cavendish så faren ved Heinrich Hausslers tidlige spurt, og det skjedde igjen i 2012 da Simon Gerrans bløffet seg til en kløktig seier via en gratisreise på Fabian Cancellaras hjul.

Cavendish er et hårstrå foran Haussler.

Lørdag er det igjen målgang på Via Roma, oppløpet i sentrum av Sanremo gjort notorisk for sin lumske helling. De siste 500 meterne som stiger slakt har knust mange hjerter.

Også Kristoffs. Gazzetta dello Sport kalte det «en bom på åpent mål fra fem meter» da nordmannen skulle forsvare sin tittel, men kun ble nummer to etter et glimrende opptrekk av Luca Paolini i 2015.

Verre var det for Erik Zabel i 2004. Tyskeren hadde vunnet fire ganger tidligere og var en skikkelig Sanremo-ekspert. Denne gang lå han på hjulet til rittets store favoritt, Alessandro Petacchi, italieneren som med sitt fryktede Fassa Bortolo-tog hadde vunnet 15 grand tour etappeseire året før.

Zabel spurtet rundt Petacchi, heiste armene over hodet og jublet for sin femte triumf. Men prematurt. Rundt ham bykset Oscar Freire som kastet hjulet sitt foran Zabels akkurat i tide. Den iskalde spanjolen trakk det lengste strået.

Zabels tunnelsyn ble hans bane. Petacchi feilet fordi han tilnærmet seg Via Roma som en hvilken som helst spurt.

Anbefalt lesestoff: Klassikerne

5 historier om brostein, klosterøl og fanatiske sykkelfans.

Kwaremont, Koppenberg og Duvel

Vil du vinne Flandern rundt, bør du ikke vinne dette rittet

«Tomboonistan»

Flandern: Klassikernes vugge

Gino – med hjertet i Flandern

Anbefalt lesestoff: Vi ❤️ Flandern

Med klassikerne avlyst, deler vi noen av våre beste historier fra brosteinsyklingens hjemland, Flandern.

Kwaremont, Koppenberg og Duvel

I ølbrikker finner man mye sannhet på disse trakter, i nasjonen der ordtak og poesi diktes innenfor bryggeriets staute vegger. Dette er vår berusede reise Flandern rundt.

Continue reading «Kwaremont, Koppenberg og Duvel»

Obskure berg og legendariske veier

Det finnes mange utrolige og heroiske historier om Flandern rundt. Men også mange prosaiske og finurlige.

Foruten den ene magiske søndagen i året når hele nasjonen samles til fest, ligger disse anekdotene spredt rundt i hele regionen – dog være det seg gjemt under et tykt lag av gjørme, svette og støv.

Oude Kwaremont

Eddy Merckx vant Flandern rundt «bare» to ganger, i 1969 og 1975. I sistnevnte tilfelle gjorde han det ved å angripe ved Oude Kwaremont, 104 km fra mål.

Frans Verbeeck var den eneste som klarte å følge, men med 6 km igjen måtte til og med han slippe. Merckx befant seg på et helt annet nivå enn resten av feltet, hvilket inspirerte Verbeeck til å lire fra seg et nå legendarisk sitat i intervju med den belgiske TV-reporteren Fred Debruyne:

– Fred, han syklet fem kilometer i timen raskere enn oss andre.

Ned fra Kwaremont

I 1951 gikk det gale med den regjerende verdensmesteren. Briek Schotte punktere på vei ned fra Kwaremont.

I tillegg var det så isende kaldt vær, at Schottes forfrosne fingre ikke klarte å skifte dekk.

– Jeg var riktig nok laget av stål og kunne håndtere det meste, men den dagen måtte jeg gi opp, sa Schotte senere.

I perioden 1940 til 1959 deltok «IJzeren Briek» (Jernmannen Briek) i 20 utgaver av Flandern rundt på rad. Han vant to ganger og sto ytterligere seks ganger på podiet. Han klagde om sine anstrengelser 0 ganger.

Paterberg

Paterberg er trolig den bratteste og nyeste bakken i Flandern rundt. 380 meter lang og med en gjennomsnittlig stigning på 13.7 %.

Brosteinen på denne smale veistripen ble lagt i 1983, men ser ut som den har vært der i all tid. Bare tre år etter at grusveien mellom markene ble lagt ned, var Paterberg tatt i bruk i Flandern rundt. Og siden har den alltid vært der.

Sagan leder an på Paterberg

Taaienberg

Blant ryttere og fans har Taaienberg tilegnet seg kallenavnet Boonenberg, etter den legendariske Tom Boonen. Den tredoble Flandern-rundt vinneren likte å teste beina sine her i Omloop Het Niuewsblad og E3 Harelbeke.

Gode bein her, betydde som regel gode bein i Flandern rundt. I 2012 prøvde Lars Boom å yppe seg, men konsekvensene ble brutale. Ved foten av Taaienberg velger Boom feil linje og havnet i grøfta da han prøvde seg skulder til skulder mot verdensmesteren fra 2005.

Noen uker senere tok Boonen sin tredje seier i Flandern rundt.

Foten av Berendries

Etter å ha blitt verdensmester i 1996 i Lugano, ønsket Johan Museeuw å vinne sin tredje tittel i Flandern rundt iført regnbuetrøya.

Med seier i Kurrne-Brussel-Kuurne og De Panne Tredagers, siste forberedelse før Flandern rundt, bar Museeuw alle solemerker av en troverdig vinner.

Men i bunn av Berendries skulle den flamske løven temmes på råttent vis. Den uvørne og nådeløse sveitseren, Bruno Boscardin, syklet Museeuw av veien og ut i grøften.

Her tapte Museeuw Flandern rundt det året, i en sesong ellers preget av sviktende form og svake resultater. Regnbuetrøyens forbannelse eksisterer kanskje likevel?

Rik Van Steenbergen og resten av feltet på Muur i 1942.

Berendries

Lance Armstrong deltok i Flandern rundt fem ganger i løpet av sin karriere, men hadde aldri stor suksess her.

Høydepunktet kom i 2005 da texaneren viste seg frem på Berendries og ledet hovedfeltet opp bakken. Dette var kanskje den eneste gangen Lance klarte å bli sett i front i Flandern rundt.

Dagen endte med 28.plass. Hans beste resultat noen gang i brosteinsmonumentet.

Kortendries

Kortendries har ikke altfor ofte figurert på Flandern rundt-kartet, men den semi-obskure veien spilte en avgjørende rolle i 1990.

Verdensmester Moreno Argentin så sitt snitt til å angripe rytterne i det sterke bruddet han satt i, mens resten så på hverandre og nølte. Fortsatt var det 35 km til mål.

Rudy Dhaenens var den eneste som ikke ventet og lå klistret på italienerens bakhjul. Men i spurten var Dhaenens ingen match til Argentin som tok seieren ganske enkelt.

Åtte år senere blir Dhaenens drept i en bilulykke samme dag som Flandern rundt. Belgieren var på vei mot Meerbeke der han skulle kommentere for Eurosport.

Paddestraat

Frank Vandenbroucke tok sikte på å vinne Flandern rundt i 1999. Men han ville ikke bare vinne. Han ønsket å levere en prestasjon av historiske proposisjoner.

Derfor var han innstilt på et tidlig angrep, i tospann med sin medsammensvorne i Cofidis-drakta, Philippe Gaumont.

Men Gaumont deiste i bakken og brakk håndleddet da de svingte inn på Paddestraat. Feltet klarte følgelig å innhente VDB som endte på andreplass, bak Peter Van Petegem.

Så svermet ryktene om at Gaumont hadde hatt en lang aften i forkant, ute på vift i Brugges kokende nattliv. Stikkord var champagne, kvinner, ymse sentralstimulerende. Pluss en ubetalt regning som VDB måtte ta hånd om.

Alt dette slo gnist i spekulasjonen rundt den virkelige årsaken til Gaumonts krasj.

Boonen og Cancellara i 2011

Molenberg

Molenberg var lenge det mest avgjørende punktet i Flandern rundt. Mye takket være brosteinens elendige befatning og flaskehalsen ved inngangen til bakken.

Dobbeltvinner Peter Van Petegem sa alltid:

– Er du ikke blant de ti første inn i Molenberg, tar det deg minst en halvtime å komme tilbake til fronten igjen.

Molenberg var også der Tom Boonen og Fabian Cancellara kom seg løs fra feltet i 2010. Cancellara gikk hen og vant Flandern rundt det året.

De Edelare

Denne bakken er riktignok dekket med asfalt i dag, men De Edelare var før en bred brosteinsvei og en av de mest berømte i Flandern rundt.

I sin første deltakelse i 1940, var den legendariske Briek Schotte den første til å nå toppen. En ikke ubetydelig bragd som tjente ham 500 francs – ca 150 NOK etter dagens beregninger.

En gjennomsnittlig timelønn var på den tiden bare 4 francs.

Postkort fra Carrefour de l’Arbre

Carrefour de l’Arbre er skittent, vulgært og dunster øl, men det er også utemmet glede og idrett i sin sanneste form. Eller for å sitere vår egen Henrik Ibsen: ”Hun har noen ekstravagante former, ikke ganske stemmende med skjønnhetens normer, men hva er vel skjønnhet?”

Continue reading «Postkort fra Carrefour de l’Arbre»

Arenberg, grøften som reddet Paris-Roubaix

En brutal brosteinsvei skjærer igjennom folkehavet. Som et bitende spøkelse svever konjakk-brunt støv i luften mellom nakne, overhengende trær, mens et godstog av ryttere stormer over den sylskarpe granittsteinen i halsbrekkende hastighet. Sporene etterlatt av bondens traktor minner om fotavtrykk fra pre-historiske monster, hvorpå rytterne blir som flytende fossiler. Dette er Arenberg, den moderne sykkelsportens siste ekstravaganza.

På en tørr dag blir Arenberg en støvete tunnel, hvor rytterne forsvinner inn som blinde kavalerisoldater. Øyne røde som blodhunder. I regnet blir underlaget såpeglatt og rytterne må danse mellom himmel og helvete. Uansett forhold følges motorsykkelens lanternelys med oppsiktsvekkende tillit, i håp om å komme ut like hel på den andre siden.

Med sine 2.4 km er Arenberg-skogen hjertet til Paris-Roubaix, vårens største endagsklassiker. De om lag 30.000 tilskuerne som valfarter hit hver gang, står som et urokkelig vitnesbyrd til brosteinssektorens betydning for rittet som ble arrangert for første gang i 1896. Arenberg-skogen ble imidlertid ikke penslet inn på løypekartet før i 1968.

Innføringen markerer et vendepunktet i rittets historie, og en frelsende reaksjon på moderniseringen som var i ferd med å blåse bort essensen ved klassikernes dronning. I etterkrigsårene var flertallet av ordførerne i Nord-Frankrike opptatt av fornye sine småbyer. Med solid støtte fra amerikanernes Marshall-hjelp gikk Frankrike inn i Les Trente Glorieuses (Det glamorøse tretti: 1945-1975), en periode hvor landet opplevde markant økonomisk fremgang. Den raske veksten gikk parallelt med økende urbanisering, mens Det europeiske økonomiske fellesskapet krevde effektivisering av jordbruket.

Marc Madiot, Arenberg, 1983.

Gammel, upraktisk brostein ble erstattet med ny og effektiv asfalt. Moderne og forbedret infrastruktur ble symbolet på den gamle industriregionens avansement. Dette var imidlertid dårlig nytt for Paris-Roubaix, som baserte sin identitet på det tradisjonelle veidekket. Det såkalte Helvete i Nord var i ferd med å miste sin brodd og brutalitet – og derfor også sin attraktivitet.

I perioden 1943 til 1967 endte 16 utgaver i en spurt fra en større gruppe. Bare 9 utgaver ble vunnet solo. I 1945 besto rittet av 60 km brostein. 17 år senere var antallet nede i 22 km. Rik van Steenbergen satte ny fartsrekord i 1948. Det samme gjorde Peter Post fra Nederland, da han i 1964 vant med 45.1 km/t. En rekord som fortsatt står ved lag og som mest sannsynlig aldri kommer til å bli slått.

I kjølvannet av 1967-utgaven, vunnet av Jan Janssen, foran Rudi Altig og Rik Van Looy, inntraff vendepunktet. Dagen etter rittet, på organisasjonens hovedkvarter ved Faubourg Montmatre i Paris, innkalles teknisk ansvarlig, Albert Bouvet, til møte hos rittdirektør Jacques Goddet. Beskjeden fra sjefen er like subtil som en brostein.

Paris-Roubaix est foutu! (Paris-Roubaix er rævkjørt!)

Flere brosteinspartier måtte avdekkes før Paris-Roubaix ble hetende Paris-Valenciennes. Bouvet visste heldigvis råd og kontaktet Jean Stablinski, den tidligere verdensmesteren og en av Anquetils mest betrodde. Stablinski fant sektorene ved Famars og St-Saulve, men fremfor alt viste han frem til Fôret d’Arenberg. «Stab» hadde en sykkelbutikk i Valenciennes. Der jobbet også Pelforth-rytteren Édouard Delberghe, som kom med anbefalingen om å legge ruten østover og nærmere den belgiske grensen.

 

Stablinski var sønn av polske immigranter som hadde slått seg ned i Nord-Frankrike. Som guttunge jobbet han med sin far i gruvene rundt Wallers, like ved Arenberg-skogen. Skogen var områdets grønne lunge. Hit kom arbeiderne en sjelden gang de hadde fri fra ryggknelende gruvearbeid – for å fiske, jakte og, viktigst av alt, for å være fri.

Veien gjennom skogen kobler sammen landsbyene Wallers, Hanson og St-Amand-les-Eaux. Den falt ut av bruk da andre veier ble skikkelig asfaltert. Enkelte amatørritt hadde gjort nytte av veien, men stort sett lå den ubrukt. Av god grunn.

I 1968 – etter Stablinskis anbefaling og Goddets bifall – ble Arenberg-sektoren tatt i bruk for første gang i Paris-Roubaix. De lokale gruvearbeiderne stod ved inngangen til skogen ikledd arbeidsuniform og hjelm. De hadde sympati for blodslitet rytterne hadde foran seg. Stablinski var ingen spesialist på dette ubarmhjertige underlaget, likevel var han tredjemann i rekken som kom ut på andre siden. Etter rittet stod han på utsiden av dusjlokalet, avventende og redd for å møte reaksjonen til de andre rytterne i feltet. Frykten var også berettiget. Kollegaene var langt ifra nådig med Arenberg-skogens oppdager.

­– Paris-Roubaix vinnes ikke i Arenberg, men her dannes gruppen med vinneren, fortalte Stablinski senere. En svært presis beskrivelse fra den eneste som har arbeidet både under og opp de grusomme steinene.

Allerede i de første utgavene satte det 2.4 km lange brosteinspartiet sitt preg på rittet. I 1968, 1969 og 1970 endte lederen ved Arenberg opp som vinner i velodromen. Etter 1967 og frem til 2013 har bare 19 utgaver endt med spurt fra en gruppe. Hele 27 ganger har vinneren kommet til mål alene.

I moderne tid er Arenberg sjeldent rittets avgjørende punkt. I motsatt rekkefølge av totalt 26 sektorer, er Arenberg nummer 15 fra mål. Med andre ord, den kommer lenge før sektorene ved Orchies, som med sine profetiske navn – Chemin des Prières (Bønnens bane) og Chemin des Abattoris (Slakterhusets vei) – tradisjonelt åpner opp rittet inn mot finalen.

Wilfried Peeters, Paris-Rouabaix 2001.

Likevel inntar store folkemengder denne grå og ufasjonable skogen hvert år, som en påminnelse om Arenberg-sektorens historiske betydning. Omsvøpt i sin opprinnelige kappe, ble Paris-Roubaix født på nytt da Arenberg og andre sektorer på den nyervervede, østlige ruten ble tatt i bruk.

Vegard Stake Laengen er sist i rekken av mange norske profesjonelle som har forsert gjennom grøften ved Wallers. Den høyreiste Asker-syklisten fikk Paris-Roubaix-debuten for sitt Bretagne-Séché Environnement i 2013. Og 24-åringen var faktisk mer rystet over den høye farten inn mot skogen, enn selve brosteinsopplevelsen.

– Jeg har kun syklet sektoren to ganger. En gang på gjennomkjøring og en gang under løpet. Jeg har hørt mye om Arenberg, men ble egentlig positivt overrasket. Jeg trodde brosteinen skulle være verre enn det den var. Det er likevel et vanskelig parti på grunn av at det er smalt og høy fart i forkant. Når noen velter eller får problemer blir det fort full stopp. Jeg hektet av kjedet der i fjor, og måtte stoppe opp. Det ble grupetto etterpå, sier Stake Laengen – som har bedt sin franske lagledelse om å få slippe Roubaix i 2014.

PARIS/ROUBAIX
KAS-rytter Alfred Achermann krasjet i Arenberg i 1988.

På slutten av 1980-tallet, lenge før regionale myndigheter brukte millioner av kroner på å restaurere brosteinen, dundret en annen nordmann gjennom Arenberg. Også han på oppdrag fra en fransk arbeidsgiver. I sitt første år som profesjonell for Peugeot-laget kjørte Atle Kvålsvoll Paris-Roubaix i 1988. Roubaix-spesialisten fra Pyreneene, Gilbert Duclos Lassalle, var kaptein på laget og krevde nordmannens fulle oppmerksomhet. «Duclos» dediserte nærmest hele sin karriere til dette ene rittet, og i en alder av 37 og 38 (i sin 14. og 15. deltakelse) lykkes han ved å vinne både i 1992 og 1993. Franskmannen stilte til start hele 17 ganger (fullførte 15), ofte som trofast hjelperytter.

1988 var året en sjumannsgruppe ingen fryktet kom frem til Arenberg med fire minutters ledelse. Dirk Demol ble tatt inn på ADR-laget i tolvte time og stakk i brudd for å minske presset på lagets kaptein, Eddy Planckaert. Men Demols improviserte utflukt gikk helt inn i himmelen, da hans siste bruddkamerat, Thomas Wegmuller, fikk en plastikkpose opp i hjulet, og Demol kunne kjøre inn på velodromen alene.

Raymond Poulidor, Arenberg, 1969.

Kvålsvoll kom dessverre aldri så langt. Førsteinntrykket trønderen fikk av grøften ble brutalt, og debuten endte like etter, i langesonen. Året etter kom han heller ikke til mål. Da startet han Roubaix tre uker etter et kragebeinsbrudd.

– Jeg har kjørt Paris-Roubaix to ganger, men aldri kommet til mål. Første gangen var i 1988, da var jeg med første hovedfelt inn i Arenberg. Jeg husker det var en vill kamp før brosteinen startet og min jobb var å få fram Gilbert Duclos Lassalle. Omtrent midt på sektoren stivnet jeg fullstendig i armene og klarte nesten ikke å holde i styret på slutten. Det var publikum tett på oss. Noen så tett på at vi måtte svinge unna. Det var om å holde seg midt på veien fordi publikum stengte for stiene på siden av brosteinen som vi hadde syklet på da vi trente i løypa. Jeg havnet i tredje eller fjerde gruppe og løpet var kjørt når jeg kom til langesonen noen kilometer senere, sier Kvålsvoll.

Drøye 15 år etter kom Mads Kaggestad, også han for et fransk lag, også han under Roger Legeays ledelse. I tjeneste for Thor Hushovd og Crédit Agricole ble andreårs-proff Kaggestad kastet inn i Arenberg-stormen. 18 grader, solrikt og tørt. Hastigheten var morderisk. På veien inn skrudde Lotto på alle sylindre for å posisjonere fjorårsvinner Peter Van Petegem. Inne på brosteinen strøs rytterne ut som soldater i et av Napoleons felttog. Kaggestads første møte med Arenberg er spekket med kollisjoner og kanonader. Gjennomsyret av forvirring og frykt.

­– Fullstendig galskap! Jeg entret skogen med sjokk og det eneste jeg kunne tenke var at dette er ikke mulig. Det ristet så hardt at jeg hadde problemer med å puste. En skulle tro at steinene var sluppet ned fra et fly, uten noen mer innsats for å jevne det ut, sier Kaggestad – som fikk sin ene deltakelse året da brosteinsspesialist par excellence, Johan Museeuw, takket av i 2004.

Den belgiske mesteren Museeuw har et ambivalent forhold til grøften ved Wallers. Hans tre triumfer i Paris-Roubaix gav han en helt spesiell plass i hjertene til den flamske fansen. Men etter en spektakulær og grotesk ulykke i 1998, en uke etter triumfen i Ronde Van Vlaanderen, hadde ingen klanderet ham hvis Mapei-kapteinen aldri returnerte til Helvete i Nord.

Museeuw dundret i bakken like etter inngangen. Kneet traff siden til en av de kvasse steinene og kneskålen ble delt i to. En smadret kneskål peker rett ut idet Løven fra Flandern brøler ut i smerte. Vondt ble til verre da en infeksjon satte seg i skadeområdet og legene ble tvunget til å vurdere amputasjon. Det ble også rapportert at livet til Museeuw sto i fare. Heldigvis beholdt han både beinet og livet. Ti måneder senere var han tilbake på veien og i 2000 heiset han kneet over styret idet han krysset målstreken først inne på velodromen i Roubaix.

Arenberg, 1968.

De to påfølgende utgavene etter Museeuws grusomme ulykke ble Arenberg-skogen forsert fra motsatt side, i et forsøk på å unngå den frenetiske farten inn mot brosteinen. Arenberg-opplevelsen var derfor en ekstra raritet da Thor Hushovd fikk sin ilddåp i 2000 og fullførte som 63. mann, nesten 20 minutter bak vinneren. I år står Oksen fra Grimstad overfor sitt ellevte forsøk på å kapre det prestisjetunge brosteinstrofeet, som til tross for fullstendig hengivenhet og endeløs dedikasjon, har unnsluppet nordmannen i en ellers seiersspekket karriere. Hushovd har alltid vært en autentisk spesialist som gir seg hen til rittets strabasiøse prøvelser. Ofte har han sett seg tvunget til å akseptere at underlaget er sterkere enn rytteren. 36-åringen må se tilbake på uflaks, feilgrep og flere hjerteskjærende nesten-opplevelser i rittet som har blitt hans Moby Dick.

– Arenberg er helt spesielt. Det er den hardeste og røffeste sektorene som finnes. Vi holder kanskje 65 km/t når vi kjører inn, og du føler at mannen foran deg kan bremse når som helst. Noen hundre meter senere er farten nedi 40 på grunn av motstanden. Partiet som stiger oppover mot andre enden er kanskje det verste jeg vet om. Man føler seg sjeldent god nok til å vinne der. Og at dekkene overlever på de elendige steinene er nesten utrolig. Ikke en eneste meter er enkel eller komfortabel, skildrer Hushovd – som ennå har til gode å bryte en utgave av Paris-Roubaix.

Hvis Hushovd er en aldrende konge, fremstår Alexander Kristoff som den utvalgte kronprinsen. I 2013 var han vårsesongens norske fenomen, med 8. plass i Milano-Sanremo, 4. plass i Flandern Rundt og 9. plass i Paris-Roubaix. I likhet med Hushovd har også 26-åringen fra Stavanger vunnet hjertene til den flamske fansen.

Kristoff har fått egen fanklubb i Wervik, en mellomstor by i Vest-Flandern helt på grensen til Frankrike, bare noen kilometer unna Roubaix. For dem er nordmannen en vassekte Flandrien. En fransk betegnelse adoptert i det flamske ordforrådet for å uttrykke beundring for de robuste krigerne, som hvert år kjemper seg gjennom klassikerne. Kristoff har bare startet Roubaix fire ganger (fullført halvparten), men har allerede funnet en mental tilnærming for å takle den fryktinngytende Arenberg-skogen.

– Først og fremst tenker jeg kun på å komme meg gjennom den dritt-skogen. Det er vill kamp inn mot skogen og jeg prøver bare å holde hjulet foran. Hvis jeg har fått en god posisjon, er det egentlig en lettelse når man kommer seg inn i skogen, sier Kristoff – som i fremtiden må bære norske forventninger på sine skulder post-Hushovd.

Men Katjusja-rytteren virker å leve godt med et større forventningspress, idet han finner seg til rette med den feberaktige kjørestilen i brosteinsklassikerne. Gjennom Arenberg er fronten av feltet et Dantes inferno, en eksklusiv affære reservert kun for de sterkeste. Det er på dette barbariske og usentimentale underlaget – som en gang ble forsøkt erodert bort under moderniseringens fane, men som nå er blitt verneverdig kulturarv i det nordlige rural-Frankrike – at Kristoff skal kreve sin posisjon blant eliten.

Continue reading «Arenberg, grøften som reddet Paris-Roubaix»