Poggio di Sanremo – tortur og rulett

Med så mange troverdige utfordrere til seieren hvert år, er man fristet til å antyde at Milano-Sanremo er et regelrett sjansespill . Det er absolutt en passende analogi for et ritt som avsluttes i skyggen av det berømte kasinoet i Sanremo.

Men et raskt blikk på vinnerlisten viser at denne stolte, over hundre år gamle sykkelinstitusjonen huser ingen heldige vinnere.

– Sjarmen ved Milano-Sanremo er at man aldri kan ta noen favoritter for gitt. Man sitter som regel og venter på at noen ryttere skal dukke opp, og så plutselig er det noen andre som viser seg frem på slutten, sier Mauro Vegni, rittets direktør, i en video publisert av arrangøren.

Rittet er som kjent for de aller fleste uten store topografiske hindringer – men etter snaue 300 kilometer og sju timer i sykkelsetet kan traseens to siste bakketopper – Cipressa og Poggio – føles ut som en trans-alpinsk Tour de France-etappe.

– I det store og hele er Poggio et relativt kort øyeblikk i rittet, men så absolutt det øyeblikket med mest adrenalin, sier Paolo Bettini.

Milano-Sanremo-vinner i 2003, Bettini, vant rittet i det som da ble første bruddseier på seks år. Bettini kombinerte krefter til perfeksjon med lagkompis Luca Paolini etter at Saeco-raketten Danilo Di Luca hadde angrepet i bunn av Poggio. Med regnbuetrøya over skuldrene jublet «Il Grillo» for seier under vårsolen på Via Roma, og spolerte dermed bursdagsfeiringen til Mario Cipollini som ledet hovedfeltet over målstreken elleve sekunder etter.

– Poggio er verken bratt eller lang, men fordi man kommer inn i bakken etter seks-sju timer på sykkelen, blir den som tortur. Følelsen er som om noen pisker beina dine igjen og igjen, en smerter du kommer til å føle mange dager etter rittet, sier den tidligere Quick-Step-rytteren.

Bettini jubler i Sanremo i 2003.

God posisjonering inn i Poggio er avgjørende for hvor mye krefter man må bruker i bakken, sier briten Mark Cavendish, vinner i 2009. For en spurter som Cavendish fordrer dette at man overlever Cipressa og har en eller flere ultra-solide hjelpere til å plassere en i feltet inn mot siste stigning.

– Man kan ikke kalle det en sving, man bare heller mot høyre av hovedveien inn på Poggio. Så man går fra en bred til en smal vei. Er man blant de første inn i bakken, sparer man enormt med krefter de første par hundre meterne, sier Cavendish.

– Er man ute av posisjon fra starten av, må man bruke mye ekstra krefter og watt, såpass mye at muligheten for å være i vinnerposisjon sannsynligvis er borte. Det stiger først slakt mot høyre, så kommer en krapp venstresving som man må spurte ut av, før det deretter går svakt mot høyre igjen og så flater noe ut i et parti der man alltid ser angrep.

Men mer enn noe annet, er rittet en årlig påminnelse om at slibrig taktisk spill, tålmodighet og et effektivt pokerfjes er svært potente våpen i et sykkelritt.

Fysisk styrke er langt i fra alt som trengs for å vinne, spesielt i Milano-Sanremo, hvor spurtere, klassiker- spesialister og angrepsvillige grand tour-ryttere alle er levnet en reell mulighet til å vinne.

Spør bare Fabian Cancellara, ofte den sterkeste opp Poggio; han sto på podiet hele fem ganger, men vant bare én tittel i Sanremo.

– Det unike med Poggio er at man sykler på storeskiva og sykler så fort oppover at man må bremse i svingene og akselerere ut av dem, sier Cancellara – vinneren i 2008.

– Så de siste halvannen kilometerne mot toppen, må man være klar for angrep. Her hvor det flater ut, kommer det alltid angrep, men man vet aldri helt når.

Og hva med Peter Sagan? Slovaken er ofte den som drar ut splinten på Poggio, sprenger feltet og er først gjennom høyresvingen og stuper ned mot målstreken med halsbrekkende fryktløshet – men mannen med tre regnbuetrøyer har aldri vunnet «La Classicissima».

– Utforkjøringen er ekstremt vanskelig. Det er et spørsmål om erfaring. Har man ikk kjørt rittet tre-fire ganger, så vet man kanskje ikke hvor fort man kan forsere svingene nedover, sier John Degenkolb.

Kanskje mer ofte enn ikke, utforkjøringen er mer avgjørende enn veien opp Poggio, sier Bettini. De krappe svingene ned til kasinobyen er som en ytterst farlig lek med liv og helse som innsats.

– Veien ned er ekstremt farlig, både taktisk og fysisk. Det er ofte her rittet avgjøres, hvilket var tilfellet i 2002. Vi hadde et lite forsprang, men ble tatt igjen. I 2003 hadde vi seks eller åtte sekunder på toppen, men tolv sekunder i bunn. Så vi avgjorde det der, sier italieneren.

Paradokset hvor overlegen styrke kan bli ens egen verste ende er intet uvanlig fenomen innenfor profesjonell sykkelsport, men i Milano-Sanremo er denne tilsynelatende urimeligheten mer synlig enn i noe annet ritt.

Og kanskje derfor er det vi elsker vårens første monument, sier Vegni.

– Man så det med Kwiatkowski spurtslo Sagan. Det er derfor man liker dette rittet, man klarer aldri å spå vinneren.

5 måter å vinne Milano-Sanremo

«Ingen vinner i rulette, så fremt de ikke stjeler pengene på bordet når croupieren ikke ser», skal Albert Einstein ha liret fra en gang. I så fall får vi tro at fysikeren ville hatt samme type aversjon for Milano-Sanremo.

I dette rittet hvor ingen formelbok finnes ligger kasinoet bare et terningkast unna oppløpet, Via Roma, hvor ruletten spinnes hvert år med tilsynelatende tilfeldig utfall for rytternes taktikk, styrker og svakheter.

En spurt, et angrep i bakkene, eller et desperat soloforsøk på flatene. Det virker kanskje vilkårlig og kaotisk. Men hører du med vinnerne, hadde de alltid en plan. En seiersoppskrift.

Vær iskald

For Alexander Kristoff, en taktisk brilliant vinner i 2014, handlet det om å bevare ro og energi i den siste stigningen, Poggio.

– Som spurter er det avgjørende å være ganske langt foran inn i Poggio. Så kan man slippe seg bakover og la andre ta vinden. For meg handler det om å komme over Cipressa. Poggio vet jeg går greit, for den er ikke så tøff og en del kortere, har Kristoff fortalt etter han ble Norges første vinner i Milano-Sanremo.

– Da jeg vant, var jeg kanskje en av de aller siste over Poggio. Så man kan fint vinne selv om man er ganske langt bak, så lenge man holder kontakten og kjører seg opp på de siste kilometerne. Er det motvind på Poggio, så er det enda mer perfekt for spurterne.

Kristoff og Paolini i varm omfavnelse etter seieren.

Alltid ha troen

Milano-Sanremo tok sin moderne form i 1982, da arrangøren bestemte seg for å legge løypa over Cipressa-bakken. Poggio ble lagt inn i 1960. Ruteendringene kom som en reaksjon på klagestormen som mente at rittet hadde blitt for enkelt.

Siden 1982 har 15 utgaver blitt avgjort i en spurt, 3 etter angrep på flatene etter Poggio, 2 etter halsbrekkende angrep i utforkjøringen fra Poggio, 10 etter angrep opp Poggio, og 2 etter angrep mellom de to siste bakkene. Kun en gang har et angrep i Cipressa holdt inn.

Ironisk nok skulle et tidlig brudd, lenge før den nye bakken, holde inn da Cipressa-bakken hadde sin debut (en bragd som ble kopiert to ganger til i ettertid).

Marc Gomez var neo-proff da han pilte av gårde i et tidlig 13-mannsbrudd, og lite ante debutanten at dette var dagen at et brudd skulle holde helt inn i Milano-Sanremo – for første gag siden 1927.

Fremme ved Cipressa var bruddet redusert til to ryttere. Gomez og landsmannen Alain Bondue. Bak kranglet lagene seg i mellom om hvem som skulle ta ansvar, siden storfavoritt Giuseppe Saronni hadde stått av med sykdom og Del Tongo-laget dermed forholdt seg passivt.

Duoen i front holdt sammen frem til Poggio, men Gomez kunne sykle inn til mål alene da landsmannen Bondue falt i en sleip sving på vei ned.

Eddy Merckx knuser til på Poggio di Sanremo.

Ha kontroll på vinden

Sean Kelly, vinner av rittet i 1986 og 1992, gjorde alltid to ting ved ankomst Milano. Han gikk i kirken, tente et lys og ba en bønn om godt hell. Etterpå sjekket han vinden. Den altavgjørende vinden.

Frisk pålandsvind fra siden herjet godt med 1990-utgaven, da Gianni Bugno fyrte sitt vinnerangrep i Cipressa sammen med Angelo Canzonieri. Med feltet sprengt i biter, holdt Bugno unna.

Hennie Kuiper tok full nytte av en sjelden medvind da han drev frem et avgjørende brudd mellom Cipressa og Poggio i 1985. Kuiper ble distansert på Poggio, men kom tilbake og vant solo på flata inn til mål.

Medvind var også en avgjørende faktor da franskmannen Laurent Fignon vant i 1989. Sammen med nederlenderen Frans Massen rev Fignon seg løs fra feltet før Poggio. Et nytt angrep i bakken ga den tidligere Tour de France-vinneren en pen soloseier.

Jakten: Sean Kelly på vei opp til Beccia og LeMond på Poggio.

Angrip på Poggio

I fjor ga Vincenzo Nibali oss det tidende, vinnende angrepet i Poggio siden 1982. I likhet med Poggio-kongen Eddy Merckx, som formet alle sine sju Sanremo-triumfer med et angrep i denne bakken, har Nibali vunnet monument er i tillegg til Grand Tours som Tour de France, Giro d’Italia og Vuelta a España.

Bakken er kun 3.7 kilometer med myke fire prosent i snitt, men etter snaue 290 kilometer i sadelen, kan denne lille knollen ta luven av hvem som helst.

På midten av 90-tallet hadde sykkelsporten begynt å endre seg, og klatretidene på Poggio gikk bemerkelsesverdig ned. I 1993, 1994 og 1995 skulle alle vinnerne i Sanremo krones etter utrolige tider opp bakken.

Mens Bugno brukte sju minutter i 1990, skulle Giorgio Furlan suse opp på fem minutter og 45 sekunder i 1994. Gewiss-rytterens vinnende angrep i Poggio ble timet av lagets lege, Michele Ferrari. Noen uker senere i Fleche Wallonne, skulle tre Gewiss-ryttere ta de tre første plassene. Moreno Argentin, Giorgio Furlan og Eugeni Berzin angrep og syklet de siste 70 kilometerne alene i front.

– Slik skal ikke være mulig, men de klarte det. Det gikk rykter om at italienerne brukte EPO, sa WorldPerfect-rytter Atle Kvålsvoll, som ble nummer 21 den dagen.

2004: Oscar Freire overrumpler Erik Zabel.

Gewiss-trioen bekledde podiet, med over ett minutt ned til fjerdeplassen. Berzin, som også startet hardkjøret på Poggio og satte opp Furlan til seier, skulle noen måneder senere vinne Giro d’Italia.

Gjennomsnittlige klatretid på Poggio de siste ti utgavene er rundt 6 min og 20 sek.

Behold roen, behold posisjonen

Nye bakker, lettere utstyr og sterkere antidoping-fokus. Milano-Sanremo har beholdt sin essens trass alle disse endringene.

I dag er det fremdeles et langt ritt uten store topografiske hinder; et ritt på raske veier, et ritt med stor spenning og uforutsigbarhet, et ritt der farene lurer bak enhver sving.

Da Jan Raas fløy over parapetet på vei ned Cipressa i 1983, tenkte nederlenderen inni seg:

– I dag, Jan, i dag er dagen du dør.

– Jeg vant aldri Milano-Sanremo. Det var altså så nervøst, og man har kun en sjanse. En feil, og du mister 20 posisjoner.

Den fargerike flokken ryttere ser kanskje harmonisk ut, idet den glir behersket nedover langs rivieraen. Tidligere proff Gabriel Rasch sier stemningen i feltet er alt annen enn avslappet.

– Det er 300 kilometer langt, men likevel ikke så mye tid til å slappe av som man kanskje skulle tro. Man må konsentrere seg så å si hele tiden, sier den tidligere Team Sky- og Credit Agricole-rytteren.

– Allerede 20-30 kilometer før Cipressa er det full gas og alle kjemper om posisjonene, alle vil være i front før bakken. Det er galskap i feltet.

Liguria-kysten er på mange måter feltets første møte med våren i sesongen.

Få timingen rett

Milano-Sanremo er spurternes monument. Men det finnes flust av store spurtere som aldri har vunnet det. André Darrigade, Marino Basso, Freddy Maertens, Johan Museeuw, Thor Hushovd og Robbie McEwan. Peter Sagan, vinneren av 11 Tour-etapper, seks grønne poengtrøyer, Flandern rundt, Paris-Roubaix og tre VM, har heller aldri vunnet.

Tom Boonen ble aldri bedre enn nummer to, og tror «ruletten i Sanremo» handler mye om tilfeldigheter og flaks. Og timing.

­– Det er et vanskelig ritt å vinne. Mye handler om posisjonering, spare krefter og time spurten helt perfekt. Man har ikke råd til å gjøre noen feil. Hvis de bare var snakk om sterke bein, hadde jeg vunnet det tre eller fire ganger, sa den belgiske mesteren.

Å vinne i en spurt fra felt eller gruppe er den vanligste måten nå om dagen (15 ganger siden 1982). Men flat eller ei, ingen ryttere vet helt hvordan beina reagerer etter 295 kilometer. Vinneren er ofte den våken nok til å velge best strategi under raskt skiftende omstendigheter.

Det skjedde i 2009 da Mark Cavendish så faren ved Heinrich Hausslers tidlige spurt, og det skjedde igjen i 2012 da Simon Gerrans bløffet seg til en kløktig seier via en gratisreise på Fabian Cancellaras hjul.

Cavendish er et hårstrå foran Haussler.

Lørdag er det igjen målgang på Via Roma, oppløpet i sentrum av Sanremo gjort notorisk for sin lumske helling. De siste 500 meterne som stiger slakt har knust mange hjerter.

Også Kristoffs. Gazzetta dello Sport kalte det «en bom på åpent mål fra fem meter» da nordmannen skulle forsvare sin tittel, men kun ble nummer to etter et glimrende opptrekk av Luca Paolini i 2015.

Verre var det for Erik Zabel i 2004. Tyskeren hadde vunnet fire ganger tidligere og var en skikkelig Sanremo-ekspert. Denne gang lå han på hjulet til rittets store favoritt, Alessandro Petacchi, italieneren som med sitt fryktede Fassa Bortolo-tog hadde vunnet 15 grand tour etappeseire året før.

Zabel spurtet rundt Petacchi, heiste armene over hodet og jublet for sin femte triumf. Men prematurt. Rundt ham bykset Oscar Freire som kastet hjulet sitt foran Zabels akkurat i tide. Den iskalde spanjolen trakk det lengste strået.

Zabels tunnelsyn ble hans bane. Petacchi feilet fordi han tilnærmet seg Via Roma som en hvilken som helst spurt.

Postkort fra Carrefour de l’Arbre

Carrefour de l’Arbre er skittent, vulgært og dunster øl, men det er også utemmet glede og idrett i sin sanneste form. Eller for å sitere vår egen Henrik Ibsen: ”Hun har noen ekstravagante former, ikke ganske stemmende med skjønnhetens normer, men hva er vel skjønnhet?”

Continue reading «Postkort fra Carrefour de l’Arbre»

Vår utgave 2 kommer

Disse sakene kan du lese i vår andre utgave i 2016.

Continue reading «Vår utgave 2 kommer»