Muur – tilbake med et brak

Etter fem års fravær var bakken med kapellet igjen avgjørende i Flandern rundt.

TEKST: Espen J. Lee FOTO: HC Prigge, Presse Sports

I Belgia finnes en postmann som er mer berømt enn alle de andre. Takket være hans lokale postrute i byen Geraardsbergen, ble han gjenstand for en kort dokumentar på belgisk TV. Og nå vet alle hvem han er. Hver dag syklet han nemlig over Muur van Geraardsbergen, den mest berømte brosteinsveien i Belgia.

Veien heter også Kapelmuur, Muur de Grammont, Muur-Kapelmuur, eller helt enkelt Muur. Pussig at en vei kan ha så mange navn. Men enda rarere at et ritt, nærmere bestemt Ronde Van Vlaanderen, skulle ta sin mest avgjørende og berømte bakke ut av løypa. Kastet bort som en gammel kjøkkenklut, forsvant Muur’en og det ikoniske kapellet etter 2011.

Uhøytidelig – og nesten uten forvarsel. For da avtalene løp ut med både start- og målby etter den utgaven, var det alltid en overhengende fare for at løypen kunne endres. Men at den klassiske to-bakke-finalen skulle ryddes bort fullstendig, var mer eller mindre utenkelig for de fleste.

Muur’en og Flandern rundt hører jo sammen. Som «frites» og majones. Men i september 2011 kom det altså et dekret fra Wouter Vandenhaute, overhode i rittorganisasjonen Flanders Classic, som utnevnte Oudenaarde til ny målby. Tre runder over Oude Kwaremont og Paterberg ble den nye finalen, mens Muur’en og Bosberg var ute i kulden.

Protestene lot ikke vente på seg. Opprørte fans organiserte et gravfølge opp til kapellet. Med seg bar de Flandern rundts kiste, et utvetydig symbol på at rittet hadde avgått med døden. Selv den dag i dag, kan du lese «RIP De Ronde» i falmet maling på omkringliggende veier.

Det ble holdt avstemninger på internett, og anti-Vandenhaute-sider ble opprettet på Facebook. Spart ble heller ikke borgermesteren i Oudenaarde, som mottok anonyme trusler om at rittet skulle saboteres med stifter.

Klassikerne er et følelsesladd tema på disse trakter. De som bor her kalles «wielervolk» (sykkelfolk) og tar ikke lett på noe av det. Ser du TV-bilder av De Ronde fra 90-tallet, dukker det opp en liten grafikk på skjermen i innløpet til Muur’en: «20%». Denne fikk stå, helt til det sikkert kokte over for en ivrig seer, som skrev inn til TV-kanalen og poengterte i hissige ordelag at bakken stiger kun 19.8% på det verste.

De neste tiårene var det ingen som så «20%». Reduksjonen på 0.2% gjorde imidlertid ikke bakken noe enklere. Muur’en er ren og pur smerte.

2011: Nuyens mesterverk

Den gamle løypen fikk en verdig avskjed. I form av det mange holder som den beste utgaven siden midten av 1980-tallet. Dette rittet hadde alt, ikke bare Muur’en og Bosberg. Men også nerve, plutselige omveltninger og ikke minst en ultra-taktisk finale hvor kløkt triumferte over kraft.

Nick Nuyens vant, ved å være en utspekulert profitør. Det er på ingen måte noen kritikk. Å kunne profitere av andres arbeid, er kanskje en rytters viktigste egenskap, særlig i klassikerne. Dessuten er det særdeles tilfredsstillende når man først klarer å få øye på den subtile finessen som skal til for å være mest mulig effektiv i denne rollen. Nuyens avventet, satt på hjul, sparte energi og holdt seg unna trøbbel. Dette mens andre blottla sine kort prematurt.

Med et tidlig angrep forsøkte Fabian Cancellara å gjenskape bragden fra Paris-Roubaix året før. Og kanskje hadde sveitseren lyktes, hadde det ikke vært for gratispassasjeren Sylvain Chavanel, en gjenværende fra et tidligere brudd.

Bomben detonerte på Muur’en. Idet Cancellara og Chavanel ble tauet inn, ble en ny front dannet, samtlige utmattet og tilsynelatende rådville om hvordan dette ville ende. Selvsagt ville ingen spurte mot Tom Boonen, men ingen angrep maktet å komme seg løs.

Ikke før 3km gjensto. Cancellara tråkket til igjen, dro med seg en tydelig trett Chavanel, tett fulgt av en listig Nuyens. Vanligvis skulle ikke Nuyens ha nubbesjanse i dette selskap. Men styrkeforholdet var jevnet ut av det taktiske spillet. Belgieren vant spurten, mens vi alle andre satt ytterst på en svett stol og ropte.

1999: Vandenbrouckes nachspiel

Først krasjet Frank Vandenbroucke på Molenberg, og deretter Philippe Gaumont på Paddestraat. Feltet begynte nok å lure hva som gikk av den ustabile Cofidis-duoen. Som vanlig hadde de festet hardt i oppkjøringen, og holdt det gående gjennom hele natten på en giftig cocktail av sprit og Stilnox, sovemedisinen som ble hallusinerende hvis man sniffet store nok mengder.

Etter en lang natt, med knapt noe søvn, var det derfor ikke noe sjokk at Vandenbroucke krasjet igjen – denne gang på Muur de Geraardsbergen. Med lyden av VDBs knokler deise mot brosteinen, så Peter Van Petegem sitt snitt til å angripe. Med ham gikk Johan Museeuw.

I motsetning til den flamske løve-duoen i front, var Vandenbroucke valloner. Men med et flamsk-liknende navn, hadde også han en ikke ubetydelig fanskare blant de nederlandsktalende.

Alene over Bosberg, med kjede på storeskiva, karret han seg «utrolig nok» tilbake til fronten, trass i sine to velt. Nå skulle det avgjøres, med Belgias rojale klassikertroika i hovedrollen. I spurten var Van Petegem ikke til å tukte, men party-boy Vandenbroucke var god nok til en annenplass.

Tre uker senere utryddet han alle sine konkurrenter, i en av 90-tallets mest notoriske, EPO-fylte Liège-Bastogne-Liège-seirene.

1989: Dag Ottos angrep

7-Eleven var lenge et urutinert lag i den europeiske sammenheng. Men i Dag Otto Lauritzen hadde man en skikkelig Flandern rundt-soldat. I ti år bodde Lauritzen bare en liten times kjøretur unna Koppenberg, en av Flandern rundts mest fryktinngytende helling.

Men det var etter Oude Kwaremont at en flygende Lauritzen begynte å filetere ned feltet i den regntunge 1989-utgaven. Helt i tet satt den djerve Grimstad-syklisten blant et eksklusiv dusin: Sean Kelly, Stephen Roche, Eric Vanderaerden og dansken Rolf Sørensen for å nevne noen. Alle tildekket i skitt, alle med frosne fingre og følelsesløse føtter.

Lauritzen, den tidligere fallskjermjegeren, var imidlertid langt fra fastfrossen og viste konkurrentene sine tilsmurte heler på Muur van Geraardsbergen, 23 kilometer fra mål. Bare Edwig Van Hooydonck fra Superconfex-laget klarte å følge nordmannens angrep.

På Bosberg, rittets siste bakke, angriper Van Hooydonck igjen. Et dødelig coup de grâce som sørget for at han reiser alene helt inn til mål. Hodet til Lauritzen faller som en giljotin idet han ser den elleve år yngre sensasjonsmannen pile ifra.

2010: Bye-bye Boonen

Flamlenderne er kjent som et ærlig folk. «Snakker rett fra levera», er det norske uttrykket. Men noen ganger er man nødt til å lese mellom linjene. Spesielt når man hører rytternes redegjørelser fra Muur’en i 2010.

«Tornado-Tom» versus «Spartacus» – endelig duellen mellom de ruvende brosteinsskikkelsene. Men tett skulle det ikke bli. I siste knekker opp til kapellet er Boonen vaklende og blek, Cancellara stoisk og lysende. Uten egentlig å angripe, kunne sveitseren simpelthen distansere Boonen ved å akselerere sittende. Et ydmykende øyeblikk for Boonen, som måtte tåle sammenlikninger til Geraardsbergens velkjente postmann i avisspaltene dagen etter.

Men omtalen av Flandern rundt 2010 stoppet ikke der. Dårlig tilslørte insinuasjoner og alvorstyngede antydninger gjør at denne utgave diskuteres ennå. Det uhyggelig spørsmålet om motordoping blusset for alvor opp i det offentlig ordskiftet etter dette.

Eks-rytter og Eurosport-kommentator Jacky Durand gjorde en fascinerende og grundig etterforskning. Det samme gjorde Davide Cassani, som nå er italiensk landslagssjef. Ingen kom frem til noe håndfast. Men noen ugler i mosen finnes. Spurt om han skulle delta i feiringen av Fabian Cancellara i sveitserens avskjeds ritt, liret Boonen fra seg noe kryptisk:

– I så fall bør han betale med en million. Såpass skylder han meg…

Av med sørgebindet

Så hva nå med Belgias mest kjente brosteinsvei? Etter flere mindre celebre opptredener i Eneco Tour og E3 Harelbeke, ble Muur’en endelig tatt tilbake i Flandern rundt-varmen i 2017.

Dette til stor glede for lokale myndigheter i Geraardsbergen, som i 2004 bevilget 1.2 millioner euro til å restaurere veien, slik at den skulle tåle å bli brukt i sykkelritt i overskuelig fremtid. Kostnadsrammen ble gjort spiselig ved å selge de gamle steinene for 2.5 euro per stykk.

Med sin nye plassering midtveis i rittet, ble Muur’ens retur karakterisert som symbolsk. Avgjørelsen skulle som vanlig falle på den siste runden over Kwaremont og Paterberg. Men Alexander Kristoff, Norges eneste Flandern-vinner, ville imidlertid ikke utelukke et avgjørende brudd i den ikoniske bakken.

– Det er 100 km fra mål, men man vet aldri. Plutselig så angriper noen av de store eller en farlig gruppe, og så sitter man der med skjegget i postkassa.

Ikke undervurder en monument-vinners intuisjon. For det var akkurat det som skjedde, da QuickStep-kameratene Philippe Gilbert og Tom Boonen utvekslet et kort blikk like nedenfor Kapelmuur. Kristoff var i posisjon og gikk etter.

Etter fem års fravær var Muur’en igjen avgjørende i Flandern rundt. Gilbert presset på og syklet 50 km solo inn til en fantastisk seier, i det som minnet om Eddy Merckx’ monstertriumf i 1969: 70 km alene i motvinden etter et angrep på Muur’en.

Men som om Flandern-comebacket ikke var nok, i 2019 vil stigningen spille vertskap til selveste Tour de France. Når et Grand Départ markerer at 50 år har passert siden Merckx skaffet seg sin første av totalt fem gule trøyer, skal rittet åpne i Brüssel og passere brosteinsbakken på første etappe.

For når belgisk sykkelsport skal feire seg selv og sin aller største rytter, finnes ikke noe bedre sted enn Muur’en i Geraardsbergen.