533 Views

Flandern: Klassikernes vugge

Et dykk i historien viser hvorfor flamlenderne tar sykling på alvor.

Mars 30, 2018
Skrevet av:

Espen J. Lee

Et dykk i historien viser hvorfor flamlenderne tar sykling på alvor.

TEKST: Jens Crokaert FOTO: Nicolas Brieux

Våren siger inn. Den ene grå, bedrøvelige dagen baner vei for den neste, mens en blek sol henger lavt på himmelen. Det er duket for de flamske vårklassikerne, åpningskapittelet i en ellers lang sykkelsesong.

Navnene til disse rittene kjenner alle. Først kommer Omloop Het Nieuwsblad, etterfulgt av E3 Harelbeke og Gent-Wevelgem. Disse bygger opp forventningene mot Ronde van Vlaanderen, hvor all febrilsk sykkelgalskap kulminerer. Uken etterpå er det Paris-Roubaix, som mange mener er et flamsk ritt også, selv om det finner sted i Frankrike.

De har selvfølgelig helt rett. De to første søndagene i april, med De Ronde og Roubaix, tilhører samme magiske enhet. Rittene har en delt historie dominert av en forkjærlighet for brostein og flamske ryttere. Dette er tiden alle har satt i sin kalender.

Skilte menn strekker seg lengre enn langt for å slippe unna foreldreansvaret disse to helgene, og presten ber innstendig til høyere makter om at ingen skal vandre inn i kirken med noe tungt på hjerte. En slags unntakstilstand tar over innbyggerne i Flandern – landet av de tusen sykkelritt.

Det drar seg til i ukene før sesongåpneren Omloop Het Nieuwsblad. I flamske aviser dukker det opp forhåndsomtaler og prognoser. I drøftingen av tidligere utgaver forvandles realiteter til legender, og legender til myter. Biografier skrives som hagiografier. Flamsk TV viser repriser av legendariske utgaver i sin helhet. Flamlenderne har ingen innvendinger mot å se ritt flere tiår gamle. Det er selvsagt bare de mest brutale utgavene som vises, slik at den kollektive overbevisningen om at sykling skal være umenneskelig hardt forsterkes.

Historier overdrives eller diktes, og spres over en lav sko. Jo mer brutal, desto mer tror man anekdoten er sann. Folk er ikke interessert i fakta uansett, bare underholdning. Det spekuleres over rytternes form på syltynt grunnlag. Prestasjoner i oppkjøringsrittene legges under lupen og analyseres til ekspertene er blå i ansiktet.

Over alt dukker det opp eks-ryttere man trodde lå med en pedal i graven. Gamle helter med pinlig utdaterte referanser og svake prediksjoner, som ustanselig messer om at dagens sykling ikke på langt nær er like hard og brutal som i gamle dager. De som alltid syklet med blod i sko og munn lar seg sjeldent imponere over dagens stjerner.

Rittdag

Så kommer endelig rittdagen. Tusener på tusener drar ut for å se rytterne suse forbi. De stiller seg på et eller annet avsidesliggende jorde, et sleipt brosteinsparti eller i en bestialsk bratt bakke. Hvis det regner, står de der i gjørma og fryder de seg over uværet. Hvis det ikke regner, så ber de til Gud om at det skal begynne å regne. Slik er sykkelfansen – de håper alltid på dårlig vær. Det er sånn det skal være. Jo verre, desto bedre.

Ingen vil se vårsolen spire frem. Klassikerne handler ikke om sol. Snarere regn, hagl og til og med snø. Det skal være storm. Rytterne som vinner vårklassikerne skal være blant de hardeste av de hardeste. Heroiske. De som vinner i apokalyptiske forhold er rytterne som får mest respekt blant den flamske fansen.

Folkemengende strømmer til. Inn fra veier knapt noen ante eksisterte. Og frem til steder de færreste besøker utenom rittdager, som bare de erfarne tilskuerne vet om. Her står de. Lenge. Og venter på at bråket fra rytterne skal skjære gjennom stillheten. I en voldsom fart passerer feltet. Lyden av surrende kjeder og hjul, roping, pusting og smerte kan høres, og blander seg folkemengdens jubel i et elektrisk kakofoni.

Plutselig er det over. Enhver rasjonell mann vil nok spørre seg hva dette handler om? Timevis av kjøring på små veier, leting på kart og venting i ingenmannsland – og vips, så er det over. Enkelt å forklare er dette ikke.

Noen gjør det på en mindre stressende måte. Drar på en kafé og ser rittet der. Eller samler seg i et folkehus med hundrevis av andre for å se rittet på storskjerm. Det tar seg noen øl, ser rittet, skriker og vræler.

Et stolt folk

Det må være noe spesielt i flamlendernes blod. For å forstå seg på denne galskapen, må du gå tilbake flere hundre år. Til den gang da Flandern var en strevende region med få ressurser. Et nedstemt folk så ingen god fremtid foran seg, og ante sjeldent råd for å komme seg ut av elendigheten. H.C Andersens novelle om « Piken med svovelstikkene» var som løftet ut av Flanderns miserable virkelighet.

Fattigdommen var universell. For å unnslippe forholdene dro et betydelig antall flamlendere til Frankrike og tok jobbene franskmennene ikke ville ha. De arbeidet umenneskelig hardt, men kunne endelig tjene litt til livets opphold.

Men de levde under et diskriminerende system. De ble sett på som et brautende folk – upolerte og uhøflige i fremtoningen, og døpt Flandriens, uten spor av broderlig omtanke. Flamsk ble sett på som et mindreverdig språk for et mindreverdig folk, et folk uten noen betydningsfull historie, og iallfall ingen stor fremtid. Skoler og universitet, forretninger og handel – alt foregikk på fransk. Borgerstanden snakket selvfølgelig fransk og skjønte ikke et ord flamsk.

Noen få røster i den intellektuelle overklassen talte flamlendernes sak. Men dette spilte ingen stor rolle for vanlige folk, som kunne verken lese eller skrive. Men så, ut av intet, kom en mann som kunne vinne viktige, internasjonale ritt. Cyrille Van Hauwaert ble løftet frem som en helt. Han som viste de fattige at en bedre fremtid fantes.

Heltegjerningene hans spredte seg som ild i tørt gress. I 1908 vant han både Milano-Sanremo og Paris-Roubaix, året etter en etappe i Tour de France. Gjennom Van Hauwaerts prestasjoner gikk det opp for folk at flamlenderne hadde muligheter. Til å tjene penger, masse penger. I de få flamske sportsavisene sto det at i løpet av en måned kunne Van Hauwaert tjene mer enn et medlem av regjeringen gjorde på et helt år.

I 1912 hadde sykkelritt blitt en flamsk greie. Kun få dager etter at Odile Defraye ble historiens første flamske Tour de France-vinner, gikk to unge journalister inn for å starte den flamske sportsavisen Sportwereld. Året etter, 25.mai, arrangerte avisen tidenes første Ronde Van Vlaanderen.

Flandern ble landet med tusen ritt. Det flamske folk hadde nå flust av helter å se opp til. Sterke herrer som på ingen måte var underverdige franskmennene, som de nå satte ettertrykkelig på plass ute på sykkelveien.

Kanskje forklarer dette flamlendernes kjærlighet til sykling. Det handler om nasjonal stolthet, patriotisme, og om å vise at de ikke er noen underlegne. I hundre år har det flamske folks selvfølelse vokst med hver eneste seier. Ikke rart de tar sykling på alvor. Det er en fundamental del av identiteten deres.

Følg oss på sosiale medier

ABONNER PÅ NYHETSBREVET

For å se hvordan vi bruker din informasjon, ta en titt på vår Personvernerklæring.