«Jeg fant ut at jeg ikke gadd å bli skiløper. Jeg ville bli syklist.»
Valget ble tatt av Per Strand Hagenes selv, da han var 14 år gammel og god i to forskjellige idretter. Egentlig var det resultat av en erkjennelse: Han syntes rett og slett det var enklere å motivere seg for en par timers treningsøkt på sykkelen enn i skisporet.
Det gikk også litt på konkurranseformen. Fjortenåringene fikk stort sett slippe løs i enkeltstarter. Det skjedde mer med en gang han ble sluppet fri med pedaler under føttene.
«I sykkel kan du slå ryttere som er bedre enn deg fysisk, men også tape mot dem,» starter Per Strand Hagenes i intervju med Sykkelmagasinet. «Du må gjøre de riktige, taktiske valgene. Jeg har etter hvert funnet ut at jeg liker å konkurrere lenge. Jeg følte at jo lengre konkurransen var, jo bedre gjorde jeg det.»
For hans egen del begynte ting å falle på plass på sykkelsetet når han fant fram til våpenet han benytter for å få motstanderne over på defensiven: ”one minute power!” I klartekst ”all out” på sykkelen i korte perioder. Ideelt sett i småkupert terreng.
«Det er noe det går an å bruke ganske mange ganger mot slutten av et ritt. I VM var det om å gjøre å komme med så billig som mulig med tetgruppa fram til den ene bakken (Wijnpers, vår anm.). Da prøver man jo å få til det,» forteller 18-åringen.
Hagenes møtte Sykkelmagasinet på Sjusjøen i vinter.
33 sekunder tok det for øvrig opp til toppen. Sekundet mer enn Wout van Aert brukte under rekognosering noen dager før proffenes fellesstart i belgiske Leuven. Som det også skulle gjelde for Julian Alaphilippe to dager senere, var det ingen som klarte å få kontakt med nordmannens bakhjul igjen før han hadde passert målstreken. Norge hadde fått sin aller første juniorverdensmester i fellesstart.
Medaljestatistikken snakker et utvetydig språk. Belgia er landet i verdenen som har avlet frem flest verdensmestere på sykkel. I løpet av den etthundre års lange VM-historien har hele 32 belgiere, kvinner som menn, båret regnbuetrøya og regnestykket inkluderer ikke engang amatørenes mesterskapsgull.
Navn som Albéric Schotte, Rik Van Steenbergen, Yvonne Reynders, Eddy Merckx, Jean-Pierre Monseré, Tom Boonen eller Philippe Gilbert får en hel sykkelverden til å holde pusten i ærefrykt.
Men hvilke prestasjoner og historier gjemmer bak disse navnene?
«Den siste» blir den første
Belgias VM-eventyr begynner i 1950 i Moorslede, en liten by i Vest-Flandern. Selv om verdensmesterskapet på sykkel fortsatt er et ungt arrangement, har allerede utallige belgiske ryttere erobret regnbuetrøya. Georges Ronsse har blitt dobbelt verdensmester i Budapest og Zürich i 1928 og 1929, den «svarte ørnen» fra Zwevegem, Marcel Kint, har vunnet i Valkenburg året før annen verdenskrig bryter ut og Jean Aerts har kunnet ikle seg regnbuetrøya på hjemmebanen i Floreffe i 1935.
Men verdensmesterskapet i Floreffe hadde det vært noe ruskende galt med. Det hadde foregått i Vallonia. Nå i 1950 arrangeres VM der det hører hjemme, nemlig i Flandern. Men ikke nok med det. Favoritten til å vinne mesterskapsrittet er den flamske lokalhelten Albéric «Briek» Schotte.
Briek er en ydmyk mann. Den senete, værbitte rytteren med det vinnende smilet er selve legemliggjøringen av den flamske væremåten. Briek har vokst opp under trange kår, men han er sterk som en okse. Først og fremst viljesterk. De fleste ritt vinner han på grunn av sin usedvanlige evne til å slite seg fullstendig ut. Han angriper der andre ryttere for lengst har kastet inn håndkleet. Briek nekter å gi seg før ikke han er først over målstreken.
Med bøyd rygg og sammenkrøpen sittestilling brekker han seg opp den ene etter den andre brosteinsbakken, uansett om det blåser, regner eller snør. Hans landsmenn kaller ham beundringsfullt for «den siste Flandrien».
Ekspertene sier at Schotte neppe vil klare å overgå hans eventyrlige sesong i 1948, da han først hadde vunnet Flandern rundt og deretter blitt verdensmester i Valkenburg. I den brutale rundløypa i Nederland denne gangen, hadde rytterne måtte sykle opp nådeløse Cauberg hele 27 ganger. Løypa hadde uten tvil favorisert de italienske sykkellegendene Fausto Coppi og Gino Bartali, men Briek hadde utmanøvrert dem begge to og kommet først i mål.
Nå, to år senere, ligger derfor presset på ingen andre enn belgieren selv. På den 284 kilometer lange VM-runden skal de førti rytterne i fellesstarten først legge ut på Flanderns flatmarker, forbi de mange minnesmerker for de falne fra 1. verdenskrig, før de så vender nesen mot de beryktede hellingene Rodeberg og Kemmelberg.
Schotte i 1954
VM-rittet denne 20. august 1950, utvikler seg akkurat som arrangøren har håpet på. Det blir et ubarmhjertig utsilingsløp, der den ene etter den andre rytteren må takke farvel. Men ikke «jern Briek», som med bare én runde igjen i Moorslede leder an tetgruppen. Det er bare åtte ryttere igjen i kampen om regnbuetrøya, deriblant Tour de France-helten Louison Bobet, den sveitsiske legenden Ferdy Kübler og den tidligere nederlandske verdensmesteren Theofiel Middelkamp.
Men når Schotte så angriper med få kilometere fra mål, er det ingen av motstanderne som kan holde hjulet hans. Albéric Briek Schotte vinner sin andre verdensmestertittel foran det flamske hjemmepublikum kun tre mil fra hans hjemby Kanegem. Full av ekstase over seieren roper han i et radiointervju etter målgang «Mor, mor, kan du høre meg? Jeg har vunnet, jeg er verdensmester!»
«Den siste Flandrien» dør 4. april 2004, på samme dag som den 88. utgaven av Flandern rundt avholdes. Rittkommentatorene minner én av de største syklistene gjennom tidene ved å si «Gud må ha vært blant Brieks største fans.»
Benoni Beheyt, en ulyksalig skjebne.
Sviket i Ronse
Året er 1963 og for femte gang i mesterskapshistorien skal VM avholdes i Belgia. Ronse, en liten arbeiderby i Øst-Flandern som er kjent for tekstilindustrien sin, har blitt utpekt for anledningen. Den store favoritten til å vinne fellesstarten er hjemmehåpet, selveste «keiseren fra Herentals», Rik Van Looy. I 1963 er Van Looy allerede to ganger verdensmester, han har vunnet samtlige monumenter fra Flandern rundt til Giro di Lombardia og har attpåtil sanket inn flere etappeseire i alle Grand Tours. Å bli verdensmester foran hjemmepublikummet vil sette kronen på verket til Van Looy. Mens belgieren er trygg på å ha god kontroll på sine argeste konkurrenter, er han mer usikker på sine belgiske lagkamerater. Van Looy husker fortsatt avtalen med Rik Van Steenbergen fra VM i 1957, der Van Steenbergen hadde lovet å kjøre for kapteinen sin, men istedenfor hadde stukket av gårde og selv blitt verdensmester. Kvelden før fellesstarten lover Van Looy derfor ut store pengesummer til hver og en av sine lagkamerater dersom de hjelper ham til VM-seieren dagen derpå.
Fellesstarten preges lenge av en utbrytergruppe som etter hvert også får selskap av ingen ringere enn Tom Simpson. Briten, som har bosatt seg i Gent, er usedvanlig populær blant de belgiske tilskuere og heies frem av hundretusenvis langs løypa. Men med bare én runde igjen i Ronse blir Simpson kjørt inn igjen, og det er nå «keiseren» Rik Van Looy viser hva han er laget av. Gjentatte ganger angriper han, for så å slakke på farten. Han vil mørne konkurrentene. Tetgruppen rundt Van Looy er allerede på det langstrakte oppløpet, når belgieren setter sitt nådeløse finalestøt. Med bare hundre meter igjen til målstreken er han endelig alene i front, men så dukker det plutselig opp en annen belgier. Benoni Beheyt, som tidligere i rittet har nektet å ta føringer på grunn av angivelige kramper, ser ut til å ha stått opp fra de døde igjen. Van Looy har allerede startet spurten, idet Beheyt legger hånden på skulderen til sin lagkaptein og drar seg forbi som på banesykling. Denne siste fartsøkningen er nok til å krysse mållinjen foran Van Looy. Skandalen er perfekt! Beheyt jubler med en arm i været, men hodet hans vender allerede bakover mot Van Looy som ikke kan tro det. Senere i garderoben må Van Looy holdes igjen for ikke å gå løs på Beheyt som har bedratt ham. «Sviket fra Ronse» vil for alltid ødelegge for de to belgierne. Van Looy lover at Beheyt aldri igjen skal vinne et ritt der han selv er tilstede. Han skal holde ord.
Yvonne Reynders
Kulljenta fra Antwerpen
Yvonne Reynders skal i løpet av hennes karriere bli verdensmester på landeveien hele fire ganger og attpåtil vinne tre mesterskapsgull på banen, men er det friidrett alt starter med for hennes del. Den belgiske jenta satser nemlig først både på sprint og diskos, men da hun i et turritt i starten av 1950-tallet uten særlig erfaring slår hennes nærmeste konkurrenter med flere minutter, går det opp for Yvonne at hun har et unikt talent for sykling. Jenta er råsterk i beina, noe som faktisk skyldes foreldrenes kullforretning. Hver dag hjelper Yvonne til å kjøre ut svære kullsekker på en trehjuling til kundene i Antwerpen. Det hører ikke til sjeldenhetene at hun sykler rundt med flere hundre kilo på brosteinsgatene i byen. Slik trener hun styrketråkk uten engang å være klar over det. Hun er såpass sterk i beina at til og med selveste verdensmesteren Rik Van Steenbergen kun med akk og ve klarer å tette luken opp til Yvonne når hun legger av gårde på en treningsrunde. Men hennes ønske om en karriere som syklist er ingen dans på roser. Det skikker seg ikke, ja det er uhørt å drive med sykling som jente i Belgia på 1950-tallet. Yvonne nektes adgang til velodromen i Antwerpen, og må derfor kle seg ut som gutt for å slippe inn på banen og kunne trene. Selv ikke verdensmestertitlene hennes opp gjennom årene endrer noe på dette.
Supertalentets første mesterskapsgull kommer så i 1959, kun ett år etter at det internasjonale sykkelforbundet har åpnet for å arrangere fellesstart for kvinner i VM. På en regnfull dag i nederlandske Zandvoort er Reynders raskest av alle på oppløpet og slår favorittene fra Storbritannia og Sovjetunionen. Senere innrømmer den belgiske jenta at hun på de siste hundre meterne fikk drahjelp fra en vennlig politibetjent på motorsykkel, som skjermet henne for vind. Men seier er seier.
To år senere, i 1961, er alt duket for Reynders’ andre verdensmestertittel. Denne gangen arrangeres VM i England, nærmere bestemt på Isle of Man. Og mens jentene fra de andre nasjonene rekognoserer VM-løypa flere dager i forveien og forbereder seg på alle mulige rittscenarier, kjører den belgiske sykkelstjernen gjennom løypa kun én gang – nemlig ved hennes ankomst på øya på vei fra togstasjonen til hotellet. Uten økonomisk støtte fra sykkelforbundet må Yvonne dekke utgifter for kost og losji selv, for ikke engang å snakke om utstyret. Når bremsevaierne på hennes rittsykkel ryker underveis på fellesstarten, må hun ta opp jakten på konkurrentene på den mye tyngre reservesykkelen hennes. Likevel knuser hun all motstand og vinner sitt andre mesterskapsgull på overlegent vis.
Eddy Merckx som amatørverdensmester i 1964.
Når kvinnene i 1963 så for første gang i mesterskapshistorien skal konkurrere i Belgia, er det selvskreven hvem som skal bli den nye verdensmesteren. Den 66 kilometer lange rundløypa i Ronse skiller ikke nevneverdig, noe som gjør at en tetgruppe på seksten jenter kommer samlet inn på oppløpet. Her trekker nok en gang Yvonne Reynders det lengste strået og lar det ikke være tvil om hvem som er best i verden. Det er på enda en rundløype, denne gangen på motorsportsbanen Nürburgring i Tyskland, at Belgias fremste kvinnelige syklist vinner også VM-gull i 1966. Året etter leverer hun en positiv dopingprøve og blir utestengt fra all rittaktivitet for tre måneder. Av protest legger hun opp, men gjør comeback ti år senere. Men glansen fra karrierens første periode er borte. Yvonne Reynders sikrer seg riktignok flere belgiske mestertitler til, men blir aldri verdensmester mer.
Æraen til kannibalen
Eddy Merckx er bare 22 år gammel og har så vidt rukket å fullføre to sesonger som profesjonell syklist, når han i 1967 stiller til start i VM i nederlandske Heerlen. Med to seire i Milano-Sanremo i 1966 og 1967 har belgieren allerede skapt noe oppmerksomhet rundt seg, men han er fremdeles ikke den fryktinngytende «kannibalen» som han i løpet av de neste årene skal utvikle seg til. Merckx sklir fortsatt under radaren hos de store nasjoner Italia og Frankrike, som har samlet seg rundt sine favoritter Felice Gimondi og Raymond Poulidor. Derfor er det heller ingen av lagene som reager når Merckx etter bare fem kilometer følger et angrep til italieneren Gianni Motta og et par andre ryttere. Det er fremdeles 260 kilometer igjen på den flate rundløypen i Heerlen og Merckx og sine kompanjonger vil før eller senere kjenne på håpløsheten i deres bruddforsøk. Problemet er bare at hovedfeltet aldri klarer å komme opp til utbryterne. Istedenfor skal tetgruppen gjøre opp om seieren i spurt, som Merckx vinner på overlegent vis. 1:0 til Merckx.
VM-tittelen virker som en katalysator på karrieren til belgieren. I de etterfølgende sesonger vinner Merckx det som vinnes kan av sykkelritt. Topplagene står i kø for å få underskriften til århundrets sykkeltalent på kontrakten og i 1971 sykler Merckx endelig for verdens beste sykkellag Molteni. Seierne til belgieren i Paris-Nice, Milano-Sanremo, Omloop Het Volk, Liège-Bastogne-Liège eller Tour de France er som nye kapitler i sagaen om en enestående syklist. Merckx har for lengst blitt mannen som konkurrentene vokter med argusøyer, men hva hjelper vel det når belgieren stiller i en VM-fellesstart der løypa er skreddersydd til hans ferdigheter? Den eneste utfordringen på de 268 kilometere rundt Mendrisio i Sveits er den to kilometer lange og i snitt sju prosent bratte Novazzano-klatringen som skal overvinnes hele seksten ganger. Bakken er verken lang eller bratt nok til å skape trøbbel for Merckx og i motsetning til tidligere år er hele det belgiske landslaget innstilt kun å jobbe for kapteinen sin. Slik sendes Herman Van Springel ut for å få de andre lagene til å måtte jobbe. Når Van Springel så med tre runder igjen omsider hentes tilbake, trer selve «kannibalen» i aksjon og angriper sammen med lagkameraten Georges Pintens. Kun Felice Gimondi og Giancarlo Polidori fra Italia, franske Cyrille Guimard og Danmarks Leif Mortensen klarer å følge angrepet. Men strategen Merckx er slu som en rev. Mens Pintens jobber i front, sparer Merckx kruttet sitt til den nest siste gangen opp Novazzano-bakken. Med bare en kilometer til toppen akselerer belgieren og rister av alle de gjenværende bruddkamerater unntatt Gimondi. Men både Gimondi og Merckx vet at italieneren kun kjører for sølvmedaljen. Og slik blir det. 2:0 til Merckx.
Merckx med stor trøyefangst i Tour-debuten i 1969.
Alle gode ting er tre, tenker nok Merckx da han i 1974 pakker kofferten for å delta i VM i Montreal. For første gang i historien arrangeres mesterskapet på sykkel utenfor Europa, og det internasjonale sykkelforbundet vet hvordan de kan sikre at VM i Canada blir en suksess. De bare åpner lommeboka og betaler verdens beste syklist 2500 dollar daglig for å lempe på ubehagelighetene Merckx måtte ha ved å sykle ritt såpass langt hjemmefra. I sommer har Merckx vunnet sin tredje dobbeltseier i Giro d’Italia og Tour de France, men han er ikke like «kannibalsk» i opptredenen lenger. Belgieren har begynt å frykte andre ryttere, som den italienske tempospesialisten Francesco Moser. Runden i Montreal byr kun på én nevneverdig utfordring, nemlig Mont-Royal, som en Moser i god form bare kan tråkke over med tungt gir. Men det er franskmennene som setter sitt preg på åpningsfasen i VM-rittet denne 25. august. Francis Campaner legger ut på solobrudd først, og blir etter tolv runder avløst av sin lagkamerat Bernard Thévenet. Hele ti mil ligger Peugeot-rytteren i front, og det er bare så vidt Merckx klarer å organisere forfølgelsen av franskmannen. Med én runde igjen i Montreal har forspranget til Thévenet smeltet til 30 sekunder. Merckx vet at en enkel akselerasjon opp Mont-Royal vil bringe han i front. Moser har for lengst måttet slippe. Det unge talentet fra Trentino må fortsatt bli vant til belastingen i et VM-ritt. Merckx angriper. Men hva er det? I dragsuget hans kommer plutselig Raymond Poulidor opp og forbi. «Poupou» får raskt en luke på vel ti meter ned til Merckx. Belgieren henger i tauene. Det er bare flaks at det venter en utforkjøring, der Merckx kan hente seg inn igjen. I en siste kraftanstrengelse kjører «kannibalen» seg opp på bakhjulet til «den evige toeren» Poulidor. Som i 1971, da Gimondi lenge før mål hadde innsett at han i en spurt mot Merckx kun ville tape, skjønner også Poulidor at slaget er tapt når de kommer på oppløpet. Ti år etter at Eddy Merckx ble amatørverdensmester, vinner tidenes beste syklist sin tredje og siste VM-tittel i eliteklassen. Legenden rundt Eddy Merckx vokser den dag i dag.
Jean-Pierre Monseré som verdensmester i England 1970.
VM-trøyas forbannelse
Når Jean-Pierre Monseré trår på VM-scenen i Leicester i 1970 er han bare 21 år gammel. Dette er hans første mesterskap for Belgia, men allerede nå snakker folk om at «Jempi» en dag blir arvtakeren etter Eddy Merckx. Unggutten fra Roeselare har allerede vunnet Giro di Lombaria i debutsesongen hans året i forveien og sjefen for det berømte Flandria-laget, Briek Schotte, er sikker på at Monseré er en uslepen diamant, som snart skal stråle i all sin prakt. I det belgiske landslaget, som konkurrerer i VM-fellesstarten, er Jean-Pierre en klar hjelperytter for vinnerkandidater som Eddy Merckx, Roger De Vlaeminck eller Herman Van Springel. Monseré har først og fremst kommet til Leicester for å lære.
Men tilskuerne langs den 272 kilometer lange VM-løypa vitner noe helt annet. «Jempi» kjører som en gammel ringrev. 21-åringen er årvåken og med på leken hver gang det går et angrep. Han dekker det første farlige bruddet, han dekker det andre farlige bruddet og han er jammen med på et tredje brudd også. Monseré kjører som en motorsykkel i hele dag. Når tetgruppen rundt Felice Gimondi og Leif Mortensen så kommer på oppløpet, vet Monseré at han må angripe før konkurrentene hans lanserer spurten sin. Belgieren trår til, åpner en solid luke og vinner med to sekunders forsprang foran en slukøret Mortensen på andre plass og en forbløffet Gimondi. Jean-Pierre Monseré er verdensmester på første forsøk!
Men gleden over regnbuetrøya varer ikke lenge. Bare ti dager etter VM-triumfen dør faren til Jean-Pierre av hjerteinfarkt under en markering av sønnens seier. Tapet legger seg som et mørkt slør over resten av sesongen. På nyåret i 1971 er Jean-Pierre tilbake og bestemt for å hedre sin avdøde far gjennom gode resultater på sykkel. Han er sterkere enn noensinne før, men i mars inntreffer tragedien. I et kermessritt kolliderer Jean-Pierre med en bil og blir erklært død på stedet.
Den 22 år gamle verdensmesteren etterlater seg kone og en gutt på to år. Forferdet over den tragiske bortgangen til sin gode venn, tar proffsyklisten Freddy Maertens seg av lille Giovanni. Maertens er fadderen til den lille gutten og lærer ham å sykle. Så skjer det som ikke er til å skjønne. Fem over etter dødsulykken til sin far Jean-Pierre, omkommer også sju år gamle Giovanni Monseré. Det er en bli som kolliderer med den lille gutten når han er ute på en sykkeltur. Tragediene i familien Monseré vil ingen ende ta.
Tom Boonen.
Boonen, Gilbert – Kopecky og Van Aert?
VM i Madrid i 2005 er vel så mye spurternes VM, som det er alliansenes VM. Tidligere på året har vidunderbarnet Tom Boonen vunnet både Flandern rundt og Paris-Roubaix med bare én ukes mellomrom, noe som gjør han til den ubestridde kapteinen til det belgiske landslaget i VM på høsten. Men interessene til de belgiske rytterne er ulikt fordelt.
Tre av dem pleier tross alt å trekke opp spurten til australieren Robbie McEwen i Davitamon-Lotto til daglig. Så er det den italienske fraksjonen i Quickstep, Boonens lag. Vil de kjøre for belgieren eller støtte sin egen landslagskaptein Alessandro Petacchi? Det viser seg til slutt at belgierne er lojale mot Boonen. De nøytraliserer ethvert angrep i finalen og tvinger frem en massespurt. Med 200 meter igjen til mål starter «tornado Tom» spurten sin og fikser biffen. Boonen kan ikle seg regnbuetrøya, den 31. i Belgias VM-historie.
En rytter som i 2005 ofrer alt for Boonen, er Philippe Gilbert. Allerede i Madrid skimter belgierens særklasse igjennom, men at han i løpet av de etterfølgende år skal utvikle seg til verdens beste klassikerrytter, er det få som aner denne gangen. I fantomsesongen 2011 blir Gilbert den første belgieren i historien som vinner Ardenner-trippelen bestående av Amstel Gold Race, La Flèche Wallonne og Liège-Bastogne-Liège.
Gilbert og Van Avermaet i Bergen 2017.
I VM i Valkenburg året etter er det ingen som kan følge hans angrep i Cauberg, som Gilbert kjenner så godt fra triumfen i Amstel Gold Race. Nærmest av forfølgerne er Edvald Boasson Hagen som bare må anerkjenne Gilberts dominans. Idet nordmannen spurter om sølvmedaljen, veiver Philippe Gilbert allerede til publikummet. Regnbuetrøya er hans.
Og i 2021? VM-fellesstarten for både kvinner og menn denne helgen vil vise om tiden er inne for flere nye belgiske verdensmestere. I Lotte Kopecky og Wout Van Aert har Belgia utvilsomt to av de heteste kandidater til VM-seieren. På hundreårsjubileet til sykkel-VM er regnbuenasjonen klar for en ny triumf.
Supertalentet Per Strand Hagenes fra Sandnes tok en overlegen seier på fellesstarten under junior-VM i Belgia.
Strand Hagenes avgjorde fellesstarten da det sto igjen seks kilometer. Dette er Norges første medalje under årets VM og også tidenes første norske VM-gull i juniorklassen på fellesstart.
– Jeg måtte tette luka til utbryterne. Så jeg måtte kjøre hardt i bakken før også. Jeg satt der med tre franskmenn, så jeg visste det ble vanskelig. Men jeg visste også at jeg skulle ta den svingen først og gå for det. Jeg hadde en franskmann på hjulet, men så så jeg bakover at jeg fikk meter på meter. Da var det bare å krumme nakken og kjøre så hardt jeg kunne til mål, sier Hagenes i et intervju på TV 2.
Ifølge en myte skal det ligge en skatt ved enden av buen. Er man først over målstreken, venter det i alle fall stor rikdom på den som vinner VM og kan sykle rundt i regnbuens farger.
Denne uken er syklingen på hjemmebane. Sjeldent er stemningen så elektrisk som den er i sykkelfrelste Belgia, trolig det eneste landet i verden hvor sykling er sport nummer en. Større enn fotball faktisk!
Regbuen ja… Kanskje det fremste fredssymbolet vi har. Men alle som kjenner VM-historien, vet at dette rittet dreier seg om alt annet enn fred. La oss for eksempel spole noen få år tilbake…
Foto: Terje Bendiksby / NTB scanpix
Det er oktober 2016, i ørkenbyen Doha. I 40 graders hete legger 199 av verdens beste syklister ut fra start i samlet felt. Seks timer og 257 kilometer seinere er det bare tolv ryttere igjen i front.
En av dem er den norske lagkapteinen, Alexander Kristoff. Han føler seg pigg, og han har et ess i ermet: Landsmannen Edvald Boasson-Hagen sitter også i tetgruppa, og skal hjelpe Kristoff på oppløpet.
500 meter fra mål gjør Kristoff seg klar for spurt. Han aner gullet. Han aner regnbuetrøya. Han aner tittelen ”verdensmester”. Han aner samme legendestatus som Thor Hushovd.
400 meter fra mål ser han innspurten spille seg ut akkurat slik det norske laget har planlagt på forhånd: Edvald skal fungere som «pilot» for Kristoff, sykle foran og lede ham til en perfekt posisjon for den siste spurten mot mål. Ingen andre i tetgruppa har en opptrekker av samme kaliber som ham. Og få han samme monsterspurt som ham etter 26 mil. Det er nå eller aldri.
Tiden er inne for å iverksette gullplanen. Kristoff roper til Edvald. Ingen reaksjon. Kristoff roper igjen. Ingenting. 350 meter til mål. Edvald venter ennå. Kristoff komparative fortrinn er den seige langspurten, nå må ting skje! 300 meter. 250 meter. Og der trår Boasson-Hagen til, reiser seg fra setet og legger alt han har av krefter i hvert pedaltråkk. Overkroppen er over styret, han når maksimal fart.
Men ingenting er lenger som planlagt. Og det er nå det går opp for Alexander Kristoff: Boasson-Hagen hjelper ham ikke. Hagen går for å vinne selv.
VM i landevei handler tilsynelatende om å komme først fra A til B. Men svik, dobbeltspill og forræderi har preget det prestisjefylte verdensmesterskapets snart hundreårige historie. For luftmotstand og tyngdekraft gjør at det ikke er så enkelt som at den sterkeste vinner. For å overvinne naturkreftene trenger man hjelp, det vil si lagkamerater som er villige til å ofre seg, skjerme kapteinen mot vind, hente mat og drikke til ham, innhente konkurrenter, holde farten oppe i feltet.
Den belgiske lagkapteinen Rik Van Looy er en av mange eksempler på storfavoritter som et eller annet sted underveis i rittet plutselig har blitt stående uten sin hjelper. Under VM i belgiske Ronse i 1963 fikk riktignok hjemmepublikummet en belgisk verdensmester, men ikke han de forventet. Først meldte landsmannen Benoni Beheyt at han hadde kramper og ikke kunne hjelpe Van Looy på rittets siste runde. Dernest ble Van Looy holdt i trøya av Beheyt, som vant. Seieren fikk seinere navnet «Forræderiet i Ronse».
Selv om Beheyt ble verdensmester, ødela det karrieren hans. Van Looy og resten av det belgiske laget bannlyste 23-åringen, som la opp fem år seinere.
Til fellesstarten for herrer under VM i Flandern denne helga, stiller sportens største vinnerskaller i tettsittende lycra. Seierherren får bære den stripete regnbuetrøya under alle ritt det kommende året. I tillegg innkasseres lukrative sponsoravtaler og en evig plass i historiebøkene.
Chambery 1989: En utrolig finale der Greg Lemond vinner foran Dimitri Konychev og Sean Kelly.
– VM er kanskje det største man kan vinne.
Tidligere sykkelproff Dag Otto Lauritzen, nå ekspertkommentator og programleder på TV2, hadde i 1990 sjansen til å bli verdensmester. Noen hevder gullet glapp som fordi han hadde feil lagkamerat.
Det hele startet allerede under VM to år tidligere. 100 meter før mål, kolliderte belgieren Claude Criquielion og kanadieren Steve Bauer. Criquielion stupte over sykkelen og inn i et gjerde, mens Bauer mistet balanse og fart. Uten motstand trillet dermed italieneren Maurizio Fondriest noe overrasket i mål som verdensmester.
Etterpå ble Bauer disket for å ha forårsaket kollisjonen, og fratatt sølvmedaljen.
Men det stoppet ikke der: Criquielions advokater hevdet Bauers sykling kom inn under den juridiske definisjon av «overfall», og krevde et millionbeløp av Bauer for tapte inntekter som følge av gullet som glapp.
Det skulle gå åtte år og tre rettsinstanser før dommen falt i Bauers favør.
Men, tilbake til Dag Otto Lauritzen, som bodde i samme gate, var nær venn, fast treningspartner og syklet på samme profflag som Bauer. Som en skjebnens ironi satt Lauritzen i tet under VM i Japan i 1990 – sammen med en av Criquielions nære venner – Dirk De Wolf. Med bare 20 kilometer igjen av rittet, mistet belgieren på mystisk vis balansen og veltet nordmannen over ende. Lauritzens gullhåp endte i grøfta.
Mange trakk umiddelbart parallellen til krasjen som fratok Criquielion seieren, og mente dette var en kjedereaksjon – en ren hevn.
– Noen sa De Wolf veltet med vilje – at det var en takk for sist. Men det nekter jeg å tro. Men å miste den sjansen til å vinne et VM var blytungt, sier Lauritzen.
Lauritzen under VM i Oslo, tre år etter nedturen i Japan.
Hva er det ved VM som provoserer fram illojalitet og forræderi mellom topputøvere på to hjul?
Hele året sykler rytterne for private profflag, med lagkamerater fra ulike land, med sponsorer som betaler lønningene deres. Lojaliteten ligger hos laget – kameratene man trener, bor og konkurrerer med de fleste av alle årets dager.
Også kommer den ene dagen i året da dette fellesskapet opphører. I VM er det landskamp, det er nasjon mot nasjon og plutselig er man på samme lag med ryttere man til vanlig anser som bitre rivaler. Kameratene fra profflaget blir konkurrenter, og de som skal sykle for landet sitt er ikke vant til å samarbeide og gjøre hverandre gode.
VM har selvfølgelig fellestrekk med andre idretter: Norske fotballspillere grisetakler hverandre i kamp for klubblag, men jubler sammen når de spiller med flagget på brystet. Forskjellen er at fotballspillere har så mange døgn sammen på oppdrag for landslaget at det ofte oppstår et reelt fellesskap.
To rivaler, en trone. Kampen om hegemoniet i norsk sykkelsport er knalltøft. «Edvald og Alexander» er fortellingen om Norges to største syklister det siste tiåret. Skrevet av den rutinerte sykkeljournalisten Jarle Fredagsvik.
Fra feltet i storritt som Paris-Roubaix, Tour de France og VM har forfatteren jobbet tett opp mot dem begge i mange år. Få journalister kjenner disse to kamphanene bedre enn Fredagsvik. I boka beskriver han to svært ulike typer, med svært ulike folkelig appell og to ulike tilnærminger til sitt arbeid.
Dramaet som utspilte seg på oppløpet i VM i Doha i 2016, der Boasson Hagen skulle trekke opp Kristoff i kampen om gullet, er selvsagt viet stor plass i den kommende boka.
Sykkelmagasinet: Hvorfor valgte du å skrive om Kristoff og Boasson Hagen i samme
bok?
Jarle Fredagsvik: Idéen var i utgangspunktet smalere og kretset rundt dramatikken
mellom de to i Doha, og et slags dypdykk ned i materien om hva som
faktisk foregikk. Etter hvert kom forlaget mer inn i bildet, og vi ble
vel enige om at det kanskje var på tiden med en helaftens bok om norsk
sykkelsport igjen. Boka om Thor Hushovd kom tilbake i 2014, og det er jo
en god stund siden. Ved å gjøre tema litt bredere, når man jo også
bredere ut. Jeg synes jo deres lange konkurranse- og vennskapsforhold i
utgangspunktet er en spennende historie.
SM: Hva skiller dem som utøvere og som personer synes du?
JF: Det som skiller dem mest er kanskje ledertypene. Alex er konsis, klar
og nådeløs. Som mange kapteiner i sykkelsporten før ham, gir han
tydelige beskjeder om hva laget kan forvente av ham og hva de må gjøre
for ham. Alex er fokusert, går dypt inn i bobla og jeg opplever han
grenser mot å være selvsentrert. Edvald har mer blitt en leder i kraft
av hans renommé, resultater og popularitet. Han er veldig lojal mot
laget, utfører oppgavene han er satt til og håper i retur at han får
hjelp når han trenger det, dersom han blir satt til å hjelpe andre. I
mine møter med Boasson-Hagen og slik jeg oppfatter ham etter å ha dykket
inn i hans lange karriere, sitter jeg egentlig igjen med inntrykket av
at han er altfor snill for den internasjonale sykkelsporten.
SM: Bruker du mye plass på VM i 2016 i boken din?
JF: Siden utgangspunktet var å skrive om det, i tillegg til at jeg har
journalistisk bakgrunn og mener dette er et av de største dramaene i
norsk sykkelhistorie, så ja! Det er refleksjoner derfra jeg kanskje ikke
mener har fått den oppmerksomheten og plassen det fortjener i dagens
moderne medieverden, og det kommer fram opplysninger som ikke tidligere
er kjent. Mange vil sikkert hevde at «gone is gone», og at vi er ferdig
med dette for lengst, mens jeg gjerne vil vite mer!
SM: Opplever du at Kristoff og Boasson Hagen har ulike oppfatninger om hva som skjedde på oppløpet i Doha?
JF: Ja, det gjør jeg. Edvald har hele tiden vært åpen på at han ikke
utførte noe godt opptrekk, men det var det han prøvde på og at målet
hans ikke var å ødelegge for Alex. Da hadde han heller tatt noen andres
hjul, og gått for det selv. Når Alex ser den spurten om igjen, er det
nettopp det han ser: En rytter som ikke går fram og tar teten når de
hadde planlagt og når han roper «kjør!», og en VM-medalje som muligens
går fløyten i det samme dragsuget. Disse to guttene har shaket hands, og
i så måte gått videre. Men det er ikke det samme som at de har tilgitt
hverandre. Det tror jeg aldri Alexander kommer til å gjøre.
SM: Slik du kjenner dem begge, hva er din analyse av hva som skjedde i Doha-finalen?
JF: Det er mange før meg som har prøvd å finne et svar på det, og jeg
skulle gjerne ha kunngjort nå at jeg har det. Hvorfor Edvald agerer som
han gjør, og hva som skjedde mellom de to på det oppløpet svarer de
aller best på selv. Det var slitasje rundt det norske laget etter det
som skjedde i Richmond i 2015, og det ble lagt ytterligere ekstern press
på foran mesterskapet i Doha. Det er vanskelig å håndtere flere, store
stjerner samtidig og denne jobben lyktes ikke Norges Cykleforbund helt
med. Når man skal vurdere dette fra utsiden blir man veldig lett farget
av fasit man har i hånd. I utgangspunktet er det helt uproblematisk å
kjøre for Alex begge ganger, med tanke på sesongene han hadde i den
perioden. Det mange glemmer er at også Edvald maktet å kjøre seg i
strålende form inn mot VM. Og det gjorde det vanskeligere. Det var først
i 2017 man valgte en strategi der man kjørte med ett opplegg rundt
Edvald og ett rundt Alex. De fikk hver sin sjanse. Og det fungerte
superbra. Problemet var bare at dette var ikke noe man valgte selv. Nå
var tilliten mellom dem brutt, og det fantes ikke andre løsninger igjen.
Og så slår det meg jo – dersom Edvald syntes det var helt pyton å sitte
der foran Alex i den finalen, hvorfor gikk han ikke etter Tom Leezer?
Akkurat dét gir ikke mening for meg. Leezer lå i front omtrent ut på
oppløpet. Hvor lenge hadde de holdt unna om også Edvald hadde kastet seg
på. Eller hvordan hadde man i det hele tatt reagert i gruppa bak? Det
skulle jeg gjerne hatt svaret på. I sum får opplevelsene i Richmond og
Doha meg til å tro at beskjeden rundt det taktiske opplegget ikke var
klart nok. Det var definitivt to meget gode medaljesjanser som ble
skuslet bort. Så skal man også huske på at det på podiet i Doha sto tre
tidligere verdensmestere: Peter Sagan, Mark Cavendish og Tom Boonen. Det
var ikke tre karer to nordmenn som ikke hadde for vane å trekke opp for
hverandre bare kunne knipse bort heller!
SM: Det faktum at Kristoff har lyktes bedre i klassikerne enn Boasson Hagen, er det kun et spørsmål om fysisk talent?
JF: Jeg tror Alex dro veldig nytte av å komme ut på verdensscenen som
underdog. Det tok fram ham noen sjanser og muligheter i starten, men det
gjorde ham kanskje enda litt mer sulten. Sterkere. Veldig mange nordmenn
hadde rett og slett avskrevet ham. Det var Boasson-Hagen og Thor Hushovd
alt dreide seg om. Jeg finner karrierekurvene og utgangspunktet til
disse to veldig interessante. Edvald ut som en superstjerne som gjør hva
han vil, og som leker seg til seier i Gent-Wevelgem og etappeseier i
Giro d’Italia. Men deretter blir han også kraftig markert og får alltid
en hale av ryttere på bakhjulet sitt. Alex har svært sjelden vært den
som angriper. I stedet sitter han smart plassert i hovedfeltet og
konserverer krefter hvis han mot alle odds skulle sitte i finalen når
det spurtes om topplasseringer. På mange måte er Alex en rytter man
glemmer å passe litt på, inntil det for sent. UAE-laget har et internt
utsagn om ham: «Alex is the first one to suffer, but the last one to
drop». Den egenskaper har gitt ham en palmarés som egentlig er helt
sinnssykt imponerende.
SM: Hvorfor tror du EBH virker å ha en større folkelig appell enn Kristoff?
JF: Det er et interessant moment. Jeg tror det har litt å gjøre med at
Alex er i bobla fra han setter seg inn på flyet og reiser ut på ritt, og
til ham lander igjen på Sola. Jeg tror han tenker sykkel 24 timer i
døgnet og snakker omtrent tilsvarende lenge om det. Og så har det litt
med hva vi journalister spør om, da: Dersom du ikke vinner, får du
spørsmålet: «Ja, Alex. Hva var det gikk som galt i dag». Så det blir jo
det han ender opp med å svare på hver gang. Dønn ærlig. Og da tror jeg
folk mistolker det litt og hører at han bare kommer mer unnskyldninger
når han ikke vinner hver gang. Edvald er på sin side mer empatisk og en
tvers igjennom god type. Det skinner også igjennom når han intervjues.
Utgangspunktet var så himla bra, og det fikk også mange med seg. Så når
Edvald sliter og ikke får til ting, så tenker ikke folk automatisk:
«Nei, nå kommer han med unnskyldningene sine igjen». De tenker:
«Stakkars, Edvald. Nå hadde han uflaks igjen». Det er litt pussig, for
begge to er veldig bra folk med fine personligheter. Når du likevel kun
blir kjent med folk gjennom TV-skjermen, så kan slike misoppfattelser
forplante seg.
SM: Hva tenker du om Kristoffs sjanser i VM i Flandern?
JF: Jeg var blant minoriteten som ikke avskrev Alex foran VM i Bergen.
Jeg liker aldri å gjøre det, men jeg må si at jeg ikke har ham oppe
blant medaljekandidatene per nå. Jeg opplever egentlig at det er en bra
drive i det norske laget. Det er en større bredde der enn tidligere, så
det blir ikke vanskelig å ta ut 6 ryttere som fortjener plassene. Jeg
tror det er en løype som krever skikkelig spisskompetanse. Alex har
fremdeles sin djevelske avslutning mot slutten av denne type ritt, men
jeg tror medaljene deles ut før han ankommer målområdet. Jeg har
Danmark, Frankrike og Belgia som mine ypperste favoritter. Det kan være
en Remco Evenepoel, Kasper Asgreen eller Julian Alaphilippe som tar
dette. I tillegg har du raske menn utover dette, som mer enn gjerne
duellerer i en spurt et steinkast unna barndomshjemmet til Jasper
Stuyven.
SM: Som journalist i mange år, hva har du likt best å jobbe med?
JF: Jeg var i utgangspunktet fotballjournalist, og ville omtrent ikke ta
i andre ting. Etter hvert ble jeg mer rundere, og holdt i ganske vidt
forskjellige ting som håndball, skiskyting, sykling og fotball. Det var
først i 2010 jeg begynte å jobbe med sykling på heltid. Jeg har ingen
bakgrunn som syklist, så det var jo en hel del å sette seg inn i. Jeg er
egentlig veldig glad for måten norsk sykkelsport har tatt meg imot på.
Jeg føler meg alltid velkommen når jeg reiser ut på sykkelløp, og har
møtt veldig mange fine mennesker de siste 11 årene. Det aller kuleste
for meg er nok klassikerne. Å sette seg ned to søndager på rappen og
følge Flandern rundt og Paris-Roubaix fra start til mål, er det aller
råeste for meg som sykkeljournalist.
«Edvald og Alexander» utgis 15. september på Kagge forlag.
– Når VM går i Belgia, er vi veldig glade for at Gino takket ja til oppdraget. Han kjenner til alle bakkene og veiene der. Han kan det inn og ut. I tillegg sitter han daglig med ansvar for å styre et profflag. Han kjenner til de andre nasjonenes styrker, hvordan de tenker og hvem de kommer til å legge opp strategien rundt, sier sportssjef Hans Falk i Norges Cykleforbund til Sykkelmagasinet.
De siste årene har ansvaret for å legge opp den norske strategien vekslet mellom Van Oudenhove, Gabriel Rasch og Stig Kristiansen. I tillegg er Kurt Asle Arvesen en kapasitet som kunne blitt benyttet i samme rolle.
Denne gangen hadde forbundet én spesiell mann i siktet når det gjaldt å styre det norske laget i VM.
En tøff og klatretung løype gjør Carl Fredrik Hagen til en naturlig norsk kaptein i årets VM-fellesstart på sykkel for menn.
Den harde VM-løypa i italienske Imola gjør at sterke avsluttere som Alexander Kristoff og Edvald Boasson Hagen ikke ser muligheter til å hevde seg. Årets VM-starter også bare sju dager etter avslutningen av Tour de France og gjør det vrient å kombinere.
I temporittet blir Andreas Leknessund eneste norske deltaker.
– Den nykårede U23-europamesteren i tempo, Andreas Leknessund, som også neste år er U23-syklist, får nå tidlig måle seg mot eliterytterne. Det skal bli interessant å se hvor godt han klarer seg her, men en topp 10-plassering er innenfor rekkevidde, sier sportssjef Hans Falk i en pressemelding.
I fellesstartene er det mindre grunn til å håpe på en framskutt norsk topplassering.
– I fellesstartene må vi bare være realister og si at det ikke er noen reelle medaljesjanser i denne tøffe løypa, men vi har dog noen gode klatrere både blant kvinnene og mennene, som skal kunne prestere gode ritt, sier Falk.
Dette er den norske VM-troppen:
Menn, tempo:
Andreas Leknessund (Uno-X).
Fellesstart:
Odd Christian Eiking (Circus-Wanty), Carl Fredrik Hagen (Lotto Soudal), Markus Hoelgaard (Uno-X), Amund Grøndahl Jansen (Jumbo-Visma), Vegard Stake Laengen (UAE Team Emirates), Leknessund.
Fra Heine til Hushovd, via Wilmann og Bergen. Med kort tid igjen til VM i Yorkshire og et av årets største begivenheter, er det på tide å hente frem seks artikler om det myteomspundne regnbue-rittet.
Sportssjef Hans Falk vil ikke ut med hvem som blir norske kapteiner i årets sykkel-VM i Yorkshire.
Alexander Kristoff (UAE) får med seg lagkameratene Vegard Stake Laengen og Sven Erik Bystrøm på laget. Amund Grøndahl Jansen (Jumbo-Visma), Edvald Boasson Hagen (Dimension Data) og Carl Fredrik Hagen (Lotto Soudal) er også en del av seksmannslaget.
Mennenes fellesstart går 29. september. Ingen av seniorene skal sykle tempoen.
– Vi bygger laget rundt våre kapteiner. Så får vi seg hva selve taktikken blir med Stig (Kristiansen) og syklistene. Vi snakker om å medaljer og Alex har uttalt at han har ambisjoner om medalje og gullet, sa Falk.
Overfor TV 2 ville han ikke utdype hvem som blir de norske kapteinene. Alexander Kristoff er en naturlig valg, men også Amund Grøndahl Jansen og Edvald Boasson Hagen kan være verdt å kjøres for.
Den gamle landslagssjefen Stig Kristiansen er innkalt som lagleder for det norske laget. Kristiansen er vanligvis sportsdirektør i Uno-X-laget.
VM-rittet blir også viktig med tanke på OL-kvalifiseringen.
I kvinnenes fellesstart dagen før skal Susanne Andersen, Stine Borgli, Vita Heine, Katrine Aalerud og Ingvild Gåskjenn delta.
Heine og Aalerud skal også sykle temporittet.
Mesterskapet arrangeres i Harrogate i Yorkshire i Nord-England.
Norges Cycleforbundet har tatt ut følgende utøvere til sykkel-VM i Harrogate i Yorkshire, Storbritannia 22.-29 .september:
Menn, fellesstart:
Alexander Kristoff (UAE), Vegard Stake Laengen (UAE), Sven Erik Bystrøm (UAE). Amund Grøndahl Jansen (Jumbo Visma), Edvald Boasson Hagen (Dimension Data). Carl Fredrik Hagen (Lotto Soudal).
Menn U23, fellesstart:
Tobias Foss (Lillehammer), Torjus Sleen (Tønsberg), Idar Andersen (Gauldal), Martin Bugge Urianstad (Stavanger), Jonas Iversby Hvideberg (Fredrikstad).
Menn U23, tempo:
Foss og Iver Knotten (Tønsberg).
Menn junior, fellesstart:
Fredrik Finnesand (Sandnes), Tord Gudmestad (Stavanger), Sakarias Løland (Ringerike), Johannes Staune-Mittet (Lilehammer) og Vegard Stokke (Glåmdal).
Menn junior, tempo:
Finnesand og Staune-Mittet.
Kvinner, fellesstart:
Susanne Andersen (Stavanger), Stine Borgli (Victoria), Vita Heine (Fana), Katrine Aalerud (Vestby) og Ingvild Gåskjenn (Horten).
Kvinner, tempo:
Heine og Aalerud.
Kvinner junior, fellesstart:
Silje Mathisen (Halden), Elise Marie Olsen (Halden) og Anne Dorthe Ysland (Gauldal).
Rikke Enstad (Horten) og Natalie Midtsveen (Ringerike) kjemper om den siste plassen.
This website uses cookies so that we can provide you with the best user experience possible. Cookie information is stored in your browser and performs functions such as recognising you when you return to our website and helping our team to understand which sections of the website you find most interesting and useful.
Strictly Necessary Cookies
Strictly Necessary Cookie should be enabled at all times so that we can save your preferences for cookie settings.
If you disable this cookie, we will not be able to save your preferences. This means that every time you visit this website you will need to enable or disable cookies again.
