Stikkord: Atle Kvålsvoll

En brutal brosteinsvei skjærer igjennom folkehavet. Som et bitende spøkelse svever konjakk-brunt støv i luften mellom nakne, overhengende trær, mens et godstog av ryttere stormer over den sylskarpe granittsteinen i halsbrekkende hastighet. Sporene etterlatt av bondens traktor minner om fotavtrykk fra pre-historiske monster, hvorpå rytterne blir som flytende fossiler. Dette er Arenberg, den moderne sykkelsportens siste ekstravaganza.

På en tørr dag blir Arenberg en støvete tunnel, hvor rytterne forsvinner inn som blinde kavalerisoldater. Øyne røde som blodhunder. I regnet blir underlaget såpeglatt og rytterne må danse mellom himmel og helvete. Uansett forhold følges motorsykkelens lanternelys med oppsiktsvekkende tillit, i håp om å komme ut like hel på den andre siden.

Med sine 2.4 km er Arenberg-skogen hjertet til Paris-Roubaix, vårens største endagsklassiker. De om lag 30.000 tilskuerne som valfarter hit hver gang, står som et urokkelig vitnesbyrd til brosteinssektorens betydning for rittet som ble arrangert for første gang i 1896. Arenberg-skogen ble imidlertid ikke penslet inn på løypekartet før i 1968.

Innføringen markerer et vendepunktet i rittets historie, og en frelsende reaksjon på moderniseringen som var i ferd med å blåse bort essensen ved klassikernes dronning. I etterkrigsårene var flertallet av ordførerne i Nord-Frankrike opptatt av fornye sine småbyer. Med solid støtte fra amerikanernes Marshall-hjelp gikk Frankrike inn i Les Trente Glorieuses (Det glamorøse tretti: 1945-1975), en periode hvor landet opplevde markant økonomisk fremgang. Den raske veksten gikk parallelt med økende urbanisering, mens Det europeiske økonomiske fellesskapet krevde effektivisering av jordbruket.

Gammel, upraktisk brostein ble erstattet med ny og effektiv asfalt. Moderne og forbedret infrastruktur ble symbolet på den gamle industriregionens avansement. Dette var imidlertid dårlig nytt for Paris-Roubaix, som baserte sin identitet på det tradisjonelle veidekket. Det såkalte Helvete i Nord var i ferd med å miste sin brodd og brutalitet – og derfor også sin attraktivitet.

I perioden 1943 til 1967 endte 16 utgaver i en spurt fra en større gruppe. Bare 9 utgaver ble vunnet solo. I 1945 besto rittet av 60 km brostein. 17 år senere var antallet nede i 22 km. Rik van Steenbergen satte ny fartsrekord i 1948. Det samme gjorde Peter Post fra Nederland, da han i 1964 vant med 45.1 km/t. En rekord som fortsatt står ved lag og som mest sannsynlig aldri kommer til å bli slått.

I kjølvannet av 1967-utgaven, vunnet av Jan Janssen, foran Rudi Altig og Rik Van Looy, inntraff vendepunktet. Dagen etter rittet, på organisasjonens hovedkvarter ved Faubourg Montmatre i Paris, innkalles teknisk ansvarlig, Albert Bouvet, til møte hos rittdirektør Jacques Goddet. Beskjeden fra sjefen er like subtil som en brostein.

– Paris-Roubaix est foutu! (Paris-Roubaix er rævkjørt!)

Flere brosteinspartier måtte avdekkes før Paris-Roubaix ble hetende Paris-Valenciennes. Bouvet visste heldigvis råd og kontaktet Jean Stablinski, den tidligere verdensmesteren og en av Anquetils mest betrodde. Stablinski fant sektorene ved Famars og St-Saulve, men fremfor alt viste han frem til Fôret d’Arenberg. «Stab» hadde en sykkelbutikk i Valenciennes. Der jobbet også Pelforth-rytteren Édouard Delberghe, som kom med anbefalingen om å legge ruten østover og nærmere den belgiske grensen.

 

Stablinski var sønn av polske immigranter som hadde slått seg ned i Nord-Frankrike. Som guttunge jobbet han med sin far i gruvene rundt Wallers, like ved Arenberg-skogen. Skogen var områdets grønne lunge. Hit kom arbeiderne en sjelden gang de hadde fri fra ryggknelende gruvearbeid – for å fiske, jakte og, viktigst av alt, for å være fri.

Veien gjennom skogen kobler sammen landsbyene Wallers, Hanson og St-Amand-les-Eaux. Den falt ut av bruk da andre veier ble skikkelig asfaltert. Enkelte amatørritt hadde gjort nytte av veien, men stort sett lå den ubrukt. Av god grunn.

I 1968 – etter Stablinskis anbefaling og Goddets bifall – ble Arenberg-sektoren tatt i bruk for første gang i Paris-Roubaix. De lokale gruvearbeiderne stod ved inngangen til skogen ikledd arbeidsuniform og hjelm. De hadde sympati for blodslitet rytterne hadde foran seg. Stablinski var ingen spesialist på dette ubarmhjertige underlaget, likevel var han tredjemann i rekken som kom ut på andre siden. Etter rittet stod han på utsiden av dusjlokalet, avventende og redd for å møte reaksjonen til de andre rytterne i feltet. Frykten var også berettiget. Kollegaene var langt ifra nådig med Arenberg-skogens oppdager.

• Les også: Postkort fra Carrefour de l’Arbe

­– Paris-Roubaix vinnes ikke i Arenberg, men her dannes gruppen med vinneren, fortalte Stablinski senere. En svært presis beskrivelse fra den eneste som har arbeidet både under og opp de grusomme steinene.

Allerede i de første utgavene satte det 2.4 km lange brosteinspartiet sitt preg på rittet. I 1968, 1969 og 1970 endte lederen ved Arenberg opp som vinner i velodromen. Etter 1967 og frem til 2013 har bare 19 utgaver endt med spurt fra en gruppe. Hele 27 ganger har vinneren kommet til mål alene.

I moderne tid er Arenberg sjeldent rittets avgjørende punkt. I motsatt rekkefølge av totalt 26 sektorer, er Arenberg nummer 15 fra mål. Med andre ord, den kommer lenge før sektorene ved Orchies, som med sine profetiske navn – Chemin des Prières (Bønnens bane) og Chemin des Abattoris (Slakterhusets vei) – tradisjonelt åpner opp rittet inn mot finalen.

Likevel inntar store folkemengder denne grå og ufasjonable skogen hvert år, som en påminnelse om Arenberg-sektorens historiske betydning. Omsvøpt i sin opprinnelige kappe, ble Paris-Roubaix født på nytt da Arenberg og andre sektorer på den nyervervede, østlige ruten ble tatt i bruk.

Vegard Stake Laengen er sist i rekken av mange norske profesjonelle som har forsert gjennom grøften ved Wallers. Den høyreiste Asker-syklisten fikk Paris-Roubaix-debuten for sitt Bretagne-Séché Environnement i 2013. Og 24-åringen var faktisk mer rystet over den høye farten inn mot skogen, enn selve brosteinsopplevelsen.

– Jeg har kun syklet sektoren to ganger. En gang på gjennomkjøring og en gang under løpet. Jeg har hørt mye om Arenberg, men ble egentlig positivt overrasket. Jeg trodde brosteinen skulle være verre enn det den var. Det er likevel et vanskelig parti på grunn av at det er smalt og høy fart i forkant. Når noen velter eller får problemer blir det fort full stopp. Jeg hektet av kjedet der i fjor, og måtte stoppe opp. Det ble grupetto etterpå, sier Stake Laengen – som har bedt sin franske lagledelse om å få slippe Roubaix i 2014.

På slutten av 1980-tallet, lenge før regionale myndigheter brukte millioner av kroner på å restaurere brosteinen, dundret en annen nordmann gjennom Arenberg. Også han på oppdrag fra en fransk arbeidsgiver. I sitt første år som profesjonell for Peugeot-laget kjørte Atle Kvålsvoll Paris-Roubaix i 1988. Roubaix-spesialisten fra Pyreneene, Gilbert Duclos Lassalle, var kaptein på laget og krevde nordmannens fulle oppmerksomhet. «Duclos» dediserte nærmest hele sin karriere til dette ene rittet, og i en alder av 37 og 38 (i sin 14. og 15. deltakelse) lykkes han ved å vinne både i 1992 og 1993. Franskmannen stilte til start hele 17 ganger (fullførte 15), ofte som trofast hjelperytter.

1988 var året en sjumannsgruppe ingen fryktet kom frem til Arenberg med fire minutters ledelse. Dirk Demol ble tatt inn på ADR-laget i tolvte time og stakk i brudd for å minske presset på lagets kaptein, Eddy Planckaert. Men Demols improviserte utflukt gikk helt inn i himmelen, da hans siste bruddkamerat, Thomas Wegmuller, fikk en plastikkpose opp i hjulet, og Demol kunne kjøre inn på velodromen alene.

Kvålsvoll kom dessverre aldri så langt. Førsteinntrykket trønderen fikk av grøften ble brutalt, og debuten endte like etter, i langesonen. Året etter kom han heller ikke til mål. Da startet han Roubaix tre uker etter et kragebeinsbrudd.

– Jeg har kjørt Paris-Roubaix to ganger, men aldri kommet til mål. Første gangen var i 1988, da var jeg med første hovedfelt inn i Arenberg. Jeg husker det var en vill kamp før brosteinen startet og min jobb var å få fram Gilbert Duclos Lassalle. Omtrent midt på sektoren stivnet jeg fullstendig i armene og klarte nesten ikke å holde i styret på slutten. Det var publikum tett på oss. Noen så tett på at vi måtte svinge unna. Det var om å holde seg midt på veien fordi publikum stengte for stiene på siden av brosteinen som vi hadde syklet på da vi trente i løypa. Jeg havnet i tredje eller fjerde gruppe og løpet var kjørt når jeg kom til langesonen noen kilometer senere, sier Kvålsvoll.

Drøye 15 år etter kom Mads Kaggestad, også han for et fransk lag, også han under Roger Legeays ledelse. I tjeneste for Thor Hushovd og Crédit Agricole ble andreårs-proff Kaggestad kastet inn i Arenberg-stormen. 18 grader, solrikt og tørt. Hastigheten var morderisk. På veien inn skrudde Lotto på alle sylindre for å posisjonere fjorårsvinner Peter Van Petegem. Inne på brosteinen strøs rytterne ut som soldater i et av Napoleons felttog. Kaggestads første møte med Arenberg er spekket med kollisjoner og kanonader. Gjennomsyret av forvirring og frykt.

­– Fullstendig galskap! Jeg entret skogen med sjokk og det eneste jeg kunne tenke var at dette er ikke mulig. Det ristet så hardt at jeg hadde problemer med å puste. En skulle tro at steinene var sluppet ned fra et fly, uten noen mer innsats for å jevne det ut, sier Kaggestad – som fikk sin ene deltakelse året da brosteinsspesialist par excellence, Johan Museeuw, takket av i 2004.

Den belgiske mesteren Museeuw har et ambivalent forhold til grøften ved Wallers. Hans tre triumfer i Paris-Roubaix gav han en helt spesiell plass i hjertene til den flamske fansen. Men etter en spektakulær og grotesk ulykke i 1998, en uke etter triumfen i Ronde Van Vlaanderen, hadde ingen klanderet ham hvis Mapei-kapteinen aldri returnerte til Helvete i Nord.

Museeuw dundret i bakken like etter inngangen. Kneet traff siden til en av de kvasse steinene og kneskålen ble delt i to. En smadret kneskål peker rett ut idet Løven fra Flandern brøler ut i smerte. Vondt ble til verre da en infeksjon satte seg i skadeområdet og legene ble tvunget til å vurdere amputasjon. Det ble også rapportert at livet til Museeuw sto i fare. Heldigvis beholdt han både beinet og livet. Ti måneder senere var han tilbake på veien og i 2000 heiset han kneet over styret idet han krysset målstreken først inne på velodromen i Roubaix.

De to påfølgende utgavene etter Museeuws grusomme ulykke ble Arenberg-skogen forsert fra motsatt side, i et forsøk på å unngå den frenetiske farten inn mot brosteinen. Arenberg-opplevelsen var derfor en ekstra raritet da Thor Hushovd fikk sin ilddåp i 2000 og fullførte som 63. mann, nesten 20 minutter bak vinneren. I år står Oksen fra Grimstad overfor sitt ellevte forsøk på å kapre det prestisjetunge brosteinstrofeet, som til tross for fullstendig hengivenhet og endeløs dedikasjon, har unnsluppet nordmannen i en ellers seiersspekket karriere. Hushovd har alltid vært en autentisk spesialist som gir seg hen til rittets strabasiøse prøvelser. Ofte har han sett seg tvunget til å akseptere at underlaget er sterkere enn rytteren. 36-åringen må se tilbake på uflaks, feilgrep og flere hjerteskjærende nesten-opplevelser i rittet som har blitt hans Moby Dick.

– Arenberg er helt spesielt. Det er den hardeste og røffeste sektorene som finnes. Vi holder kanskje 65 km/t når vi kjører inn, og du føler at mannen foran deg kan bremse når som helst. Noen hundre meter senere er farten nedi 40 på grunn av motstanden. Partiet som stiger oppover mot andre enden er kanskje det verste jeg vet om. Man føler seg sjeldent god nok til å vinne der. Og at dekkene overlever på de elendige steinene er nesten utrolig. Ikke en eneste meter er enkel eller komfortabel, skildrer Hushovd – som ennå har til gode å bryte en utgave av Paris-Roubaix.

Hvis Hushovd er en aldrende konge, fremstår Alexander Kristoff som den utvalgte kronprinsen. I 2013 var han vårsesongens norske fenomen, med 8. plass i Milano-Sanremo, 4. plass i Flandern Rundt og 9. plass i Paris-Roubaix. I likhet med Hushovd har også 26-åringen fra Stavanger vunnet hjertene til den flamske fansen.

Kristoff har fått egen fanklubb i Wervik, en mellomstor by i Vest-Flandern helt på grensen til Frankrike, bare noen kilometer unna Roubaix. For dem er nordmannen en vassekte Flandrien. En fransk betegnelse adoptert i det flamske ordforrådet for å uttrykke beundring for de robuste krigerne, som hvert år kjemper seg gjennom klassikerne. Kristoff har bare startet Roubaix fire ganger (fullført halvparten), men har allerede funnet en mental tilnærming for å takle den fryktinngytende Arenberg-skogen.

– Først og fremst tenker jeg kun på å komme meg gjennom den dritt-skogen. Det er vill kamp inn mot skogen og jeg prøver bare å holde hjulet foran. Hvis jeg har fått en god posisjon, er det egentlig en lettelse når man kommer seg inn i skogen, sier Kristoff – som i fremtiden må bære norske forventninger på sine skulder post-Hushovd.

Men Katjusja-rytteren virker å leve godt med et større forventningspress, idet han finner seg til rette med den feberaktige kjørestilen i brosteinsklassikerne. Gjennom Arenberg er fronten av feltet et Dantes inferno, en eksklusiv affære reservert kun for de sterkeste. Det er på dette barbariske og usentimentale underlaget – som en gang ble forsøkt erodert bort under moderniseringens fane, men som nå er blitt verneverdig kulturarv i det nordlige rural-Frankrike – at Kristoff skal kreve sin posisjon blant eliten.

Continue reading «Arenberg, grøften som reddet Paris-Roubaix»