Arenberg Archives - Sykkel

Den lange veien til Roubaix

Sykkelsportens kvinnelige elite måtte vente lenge på å slippe inn på brosteinen i Paris-Roubaix. Mens herrenes utgave så dagens lys i 1896, drøyde det altså helt frem til høsten 2021 før damene fikk prøve seg i den store klassikeren. Britiske Lizzie Deignan dro i land en imponerende triumf etter å ha først og fremst holdt unna for en desperat jaktende Marianne Vos over de svært så krevende 116 kilometerne. Det var hardt, utmattende, mange velt og særdeles spennende – akkurat slik et Paris-Roubaix skal være.

«Jeg er bare så utrolig stolt. Damesyklingen er ved et viktig veiskille, og dagen i dag er en del av den historien. Jeg er veldig stolt for å være med på dette,» sa Deignan direkte på den store sportskanelen Eurosport.

Etter et ytterst spesielt ritt — som grunnet koronasituasjonen var utsatt til oktober — ble det også et seiersintervju utenom det vanlige. Momenter som lojale lagvenninner, godt utstyr og grundige forberedelser måtte nemlig spille annenfiolin til et klart og tydelig politisk budskap.

«Alle fans som ser på, er også med og skriver historie i dag. Det er beviselig en appetitt for damesykling der ute, og utøverne som var med her i dag evner å gjøre dette til det hardeste rittet i verden. Å være den første vinneren, gjør meg derfor utrolig stolt,» slo Deignan fast.

Elisa Balsamo i trøbbel.

Paris-Roubaix er kanskje sykkelsportens største og mest sette endagsklassiker, og arrangøren ASO, er utvilsomt blant sykkelsportens mektigste aktører, kanskje den aller mektigste. At rittet attpåtil ble direktesendt på fjernsyn over hele Europa, så vel som hos våre transatlantiske venner i USA og Canada, ga anledningen alle solemerker av å være en svært vellykket dag for kvinnenes landeveissykling. Det ga også sportens høye herrer anledning til å gi seg selv et selvtilfreds, politisk korrekt klapp på skulderen.

Alt var likevel ikke rosenrødt. Det var nemlig etter tidenes første Paris-Roubaix Femmes at debatten om de påfallende forskjellene i premiepenger mellom kjønnene, slo gnist på nytt. For mens Lizzie Deignan mottok 1,500 euro, kunne vinneren av herrenes Paris-Roubaix, italieneren Sonny Colbrelli, innkassere 30,000 euro – altså 20 ganger mer enn sin kvinnelige kollega. Og selv om Deignans lag, Trek-Segafredo, i ånden til en slags moralsk kapitalisme, valgte å utligne forskjellen med penger fra egen lomme, er det ikke til å stikke under en stol at de mannlige utøverne har en langt mer innbringende hverdag enn de kvinnelige. Så mens støvet var i ferd med å legge seg over brosteinen, og landeveisesongen 2021 gikk mot slutten, begynte sykkelsportens forståsegpåere å undre seg følgende: Er økte premiepenger det viktigste grepet for å utvikle kvinnelige sykkelsport videre? Eller er dette lite konstruktiv symbolpolitikk?

Høna og egget Continue reading «Den lange veien til Roubaix»

En vårdag i helvete

Dokumentaren «En forårsdag i helvede» forteller historien om Paris-Roubaix og rittets utgave i 1976. Regissøren Jørgen Leth elsker dette klassiske sykkelrittet og det skinner i gjennom hele produksjonen. Rittet har alltid sine skurker og helter, sin egen dramatikk og barske poesi. Ikke siden dokumentarens premiere for 40 år siden, er dette helvete blitt bedre fanget på film.

Continue reading «En vårdag i helvete»

Leksikon om legende & lidelse

I godt over 100 år har Paris-Roubaix vekket frykt og lidenskap blant ryttere, samt entusiasme og begeistring hos fansen. Som et av de mest unike rittene på kalenderen, fortjener ”Helvete i Nord” sin helt egen leksikon.

Continue reading «Leksikon om legende & lidelse»

Anbefalt lesestoff: Paris-Roubaix

Den store brosteinsklassikeren er «korona-utsatt», men likevel kan vi fordype oss i litt Paris-Roubaix magi. Dette er helgens anbefalte lesestoff.

Continue reading «Anbefalt lesestoff: Paris-Roubaix»

Mr. Paris-Roubaix

Tragedie, suksess og Merckx. Roger De Vlaeminck er nok den beste rytteren Paris-Roubaix har sett.

Continue reading «Mr. Paris-Roubaix»

Sjokkene i Paris-Roubaix

Med jevne mellomrom dukker det opp en sjokkerende vinner i syklingens hardeste endagsritt. Mot alle odds trosser de brosteinens ubarmhjertige seleksjon og rykker ut av sin naturgitte anonymitet. På vår rekognosering av løypa til Paris-Roubaix dro vi tilbake i tid for å gjenoppleve historiens umulige vinnere.

Continue reading «Sjokkene i Paris-Roubaix»

Med kjærlighet til Paris-Roubaix

«Paris-Roubaix er syklingens siste vanvidd,» bemerket rittarrangør og journalist, Jacques Goddet. Hans kollega, Noël Couëdel, supplerte med at «mellom Compiègne og Roubaix, finnes så mange heltedåder som vi aldri får sett eller lest om i rittrapporten.»

Og begge har rett. Aldri får vi nok vite alt om galskapen som finner sted i Paris-Roubaix. Men lenge har man prøvd. Allerede i 1910 var de første filmskaperne på plass for å forsøke å udødeliggjørende denne fremtidige klassikernes dronning. Senere kom fjernsyn, direktesendt TV og transatlantiske overføringer til amerikanske seere. Sonderende kamerateam i stort antall fanget opp det store spetakkelet, med skjærende grimaser malt i sørpe, støv og smerte.

Likevel, mer enn et århundre etter sin fødsel, holder rittet fast ved sin mystikk.

«En vårdag i helvete»

Hvis brosteinsklassikerne skulle summeres opp med bare ett ritt, så måtte det være Paris-Roubaix. Da arrangøren gjorde besiktigelse av løypa like etter den første verdenskrig, var landskapet mellom den franske hovedstaden og den belgiske grensen så ødelagt av fire år med kamper, at 1919-utgaven fikk tilnavnet «Helvete i Nord».

Betegnelsen sto ved. Både på grunn av de mange apokalyptiske rittene vi har sett siden, men også takket være Jørgen Leths ikoniske film, «En forårsdag i helvede».

Dokumentaren om Paris-Roubaix som kom ut i 1976 er et tidløst mesterverk. I et stort intervju i denne utgaven, forteller Leth den fascinerende historien om hvordan filmen ble til. Verken før eller siden har noen evnet å formidle rittets kvintessens med samme følsomhet og øye for detaljer som den danske filmskaperen gjorde for 40 år siden.

Jeg har sett filmen et utall ganger, og etter hver visning sitter jeg igjen med samme kriblende følelse: «Nå må jeg ut å sykle».

De umulige vinnerne

Med jevne mellomrom dukker det opp en sjokkerende vinner i syklingens hardeste endagsritt. Mot alle odds trosser de brosteinens ubarmhjertige seleksjon og rykker ut av sin naturgitte anonymitet. På vår rekognosering av løypa til Paris-Roubaix dro vi tilbake i tid for å gjenoppleve historiens umulige vinnere.

Milano-Sanremo 2013

Passo del Turchino leder rytterne i Milano-Sanremo ned mot den vakre italienske riviera, en svært langtrukken og potensielt farefull reise som symboliserer vårens ankomst i det profesjonelle sykkelfeltet. I 2013 var stigningen kledd i en stor, hvit dyne – og ga således assosiasjoner til sin mektige storebror, Passo dello Stelvio. Bli med bak i kulissene til en av de tøffeste utgavene av «La Primavera». 

Flandern, brostein og øl

I ølbrikker finner man mye sannhet på disse trakter. I nasjonen der ordtak og poesi diktes innenfor bryggeriets staute vegger. Spesielt de ølbrikker med litt revne kanter, utslitt av tørste flamlendere som vet hvor viktig det er å holde seg godt hydrert under sykkelritt.

«Rundt oss er verden i stor endring, men hos Duvel tar vi oss fortsatt tid til å brygge», leses på en liten pappbrikke fra det velkjente bryggeriet utenfor Antwerpen. Lite, om noe som helst, bør eller skal endre seg. Her i Flandern «hvor Gud har knust klokken og glemt oss, står tiden helt stille», skrev den flamske poeten Willie Verhegge. En påstand vi på reise rundt områdets labyrintiske veinett, nå skal undersøke nærmere. Dette er vår berusede reise Flandern rundt.

 

Sykkeltvillingene

Vi er i Drøbak, på besøk hos brødrene Anders og Tobias Johannessen, to av de mest spennende syklistene i Norge om dagen. De har allerede lagt bak seg én sesong på seniornivå, og har flere gode resultater å vise til. Tvillingbrødrene Anders og Tobias Johannessen briljerer i flere sykkelgrener. Et tett og nært søskenforhold tror de er nøkkelen til suksess. 

En episk dag på slagmarken

Etappe fem fra Iper til Arenberg i 2014 ble en av de mest minnerike, spektakulære og groteske dagene i Tour de Frances historie. Continue reading «En episk dag på slagmarken»

Postkort fra Carrefour de l’Arbre

Carrefour de l’Arbre er skittent, vulgært og dunster øl, men det er også utemmet glede og idrett i sin sanneste form. Eller for å sitere vår egen Henrik Ibsen: ”Hun har noen ekstravagante former, ikke ganske stemmende med skjønnhetens normer, men hva er vel skjønnhet?”

Continue reading «Postkort fra Carrefour de l’Arbre»

Arenberg, grøften som reddet Paris-Roubaix

En brutal brosteinsvei skjærer igjennom folkehavet. Som et bitende spøkelse svever konjakk-brunt støv i luften mellom nakne, overhengende trær, mens et godstog av ryttere stormer over den sylskarpe granittsteinen i halsbrekkende hastighet. Sporene etterlatt av bondens traktor minner om fotavtrykk fra pre-historiske monster, hvorpå rytterne blir som flytende fossiler. Dette er Arenberg, den moderne sykkelsportens siste ekstravaganza.

På en tørr dag blir Arenberg en støvete tunnel, hvor rytterne forsvinner inn som blinde kavalerisoldater. Øyne røde som blodhunder. I regnet blir underlaget såpeglatt og rytterne må danse mellom himmel og helvete. Uansett forhold følges motorsykkelens lanternelys med oppsiktsvekkende tillit, i håp om å komme ut like hel på den andre siden.

Med sine 2.4 km er Arenberg-skogen hjertet til Paris-Roubaix, vårens største endagsklassiker. De om lag 30.000 tilskuerne som valfarter hit hver gang, står som et urokkelig vitnesbyrd til brosteinssektorens betydning for rittet som ble arrangert for første gang i 1896. Arenberg-skogen ble imidlertid ikke penslet inn på løypekartet før i 1968.

Innføringen markerer et vendepunktet i rittets historie, og en frelsende reaksjon på moderniseringen som var i ferd med å blåse bort essensen ved klassikernes dronning. I etterkrigsårene var flertallet av ordførerne i Nord-Frankrike opptatt av fornye sine småbyer. Med solid støtte fra amerikanernes Marshall-hjelp gikk Frankrike inn i Les Trente Glorieuses (Det glamorøse tretti: 1945-1975), en periode hvor landet opplevde markant økonomisk fremgang. Den raske veksten gikk parallelt med økende urbanisering, mens Det europeiske økonomiske fellesskapet krevde effektivisering av jordbruket.

Marc Madiot, Arenberg, 1983.

Gammel, upraktisk brostein ble erstattet med ny og effektiv asfalt. Moderne og forbedret infrastruktur ble symbolet på den gamle industriregionens avansement. Dette var imidlertid dårlig nytt for Paris-Roubaix, som baserte sin identitet på det tradisjonelle veidekket. Det såkalte Helvete i Nord var i ferd med å miste sin brodd og brutalitet – og derfor også sin attraktivitet.

I perioden 1943 til 1967 endte 16 utgaver i en spurt fra en større gruppe. Bare 9 utgaver ble vunnet solo. I 1945 besto rittet av 60 km brostein. 17 år senere var antallet nede i 22 km. Rik van Steenbergen satte ny fartsrekord i 1948. Det samme gjorde Peter Post fra Nederland, da han i 1964 vant med 45.1 km/t. En rekord som fortsatt står ved lag og som mest sannsynlig aldri kommer til å bli slått.

I kjølvannet av 1967-utgaven, vunnet av Jan Janssen, foran Rudi Altig og Rik Van Looy, inntraff vendepunktet. Dagen etter rittet, på organisasjonens hovedkvarter ved Faubourg Montmatre i Paris, innkalles teknisk ansvarlig, Albert Bouvet, til møte hos rittdirektør Jacques Goddet. Beskjeden fra sjefen er like subtil som en brostein.

Paris-Roubaix est foutu! (Paris-Roubaix er rævkjørt!)

Flere brosteinspartier måtte avdekkes før Paris-Roubaix ble hetende Paris-Valenciennes. Bouvet visste heldigvis råd og kontaktet Jean Stablinski, den tidligere verdensmesteren og en av Anquetils mest betrodde. Stablinski fant sektorene ved Famars og St-Saulve, men fremfor alt viste han frem til Fôret d’Arenberg. «Stab» hadde en sykkelbutikk i Valenciennes. Der jobbet også Pelforth-rytteren Édouard Delberghe, som kom med anbefalingen om å legge ruten østover og nærmere den belgiske grensen.

 

Stablinski var sønn av polske immigranter som hadde slått seg ned i Nord-Frankrike. Som guttunge jobbet han med sin far i gruvene rundt Wallers, like ved Arenberg-skogen. Skogen var områdets grønne lunge. Hit kom arbeiderne en sjelden gang de hadde fri fra ryggknelende gruvearbeid – for å fiske, jakte og, viktigst av alt, for å være fri.

Veien gjennom skogen kobler sammen landsbyene Wallers, Hanson og St-Amand-les-Eaux. Den falt ut av bruk da andre veier ble skikkelig asfaltert. Enkelte amatørritt hadde gjort nytte av veien, men stort sett lå den ubrukt. Av god grunn.

I 1968 – etter Stablinskis anbefaling og Goddets bifall – ble Arenberg-sektoren tatt i bruk for første gang i Paris-Roubaix. De lokale gruvearbeiderne stod ved inngangen til skogen ikledd arbeidsuniform og hjelm. De hadde sympati for blodslitet rytterne hadde foran seg. Stablinski var ingen spesialist på dette ubarmhjertige underlaget, likevel var han tredjemann i rekken som kom ut på andre siden. Etter rittet stod han på utsiden av dusjlokalet, avventende og redd for å møte reaksjonen til de andre rytterne i feltet. Frykten var også berettiget. Kollegaene var langt ifra nådig med Arenberg-skogens oppdager.

­– Paris-Roubaix vinnes ikke i Arenberg, men her dannes gruppen med vinneren, fortalte Stablinski senere. En svært presis beskrivelse fra den eneste som har arbeidet både under og opp de grusomme steinene.

Allerede i de første utgavene satte det 2.4 km lange brosteinspartiet sitt preg på rittet. I 1968, 1969 og 1970 endte lederen ved Arenberg opp som vinner i velodromen. Etter 1967 og frem til 2013 har bare 19 utgaver endt med spurt fra en gruppe. Hele 27 ganger har vinneren kommet til mål alene.

I moderne tid er Arenberg sjeldent rittets avgjørende punkt. I motsatt rekkefølge av totalt 26 sektorer, er Arenberg nummer 15 fra mål. Med andre ord, den kommer lenge før sektorene ved Orchies, som med sine profetiske navn – Chemin des Prières (Bønnens bane) og Chemin des Abattoris (Slakterhusets vei) – tradisjonelt åpner opp rittet inn mot finalen.

Wilfried Peeters, Paris-Rouabaix 2001.

Likevel inntar store folkemengder denne grå og ufasjonable skogen hvert år, som en påminnelse om Arenberg-sektorens historiske betydning. Omsvøpt i sin opprinnelige kappe, ble Paris-Roubaix født på nytt da Arenberg og andre sektorer på den nyervervede, østlige ruten ble tatt i bruk.

Vegard Stake Laengen er sist i rekken av mange norske profesjonelle som har forsert gjennom grøften ved Wallers. Den høyreiste Asker-syklisten fikk Paris-Roubaix-debuten for sitt Bretagne-Séché Environnement i 2013. Og 24-åringen var faktisk mer rystet over den høye farten inn mot skogen, enn selve brosteinsopplevelsen.

– Jeg har kun syklet sektoren to ganger. En gang på gjennomkjøring og en gang under løpet. Jeg har hørt mye om Arenberg, men ble egentlig positivt overrasket. Jeg trodde brosteinen skulle være verre enn det den var. Det er likevel et vanskelig parti på grunn av at det er smalt og høy fart i forkant. Når noen velter eller får problemer blir det fort full stopp. Jeg hektet av kjedet der i fjor, og måtte stoppe opp. Det ble grupetto etterpå, sier Stake Laengen – som har bedt sin franske lagledelse om å få slippe Roubaix i 2014.

PARIS/ROUBAIX
KAS-rytter Alfred Achermann krasjet i Arenberg i 1988.

På slutten av 1980-tallet, lenge før regionale myndigheter brukte millioner av kroner på å restaurere brosteinen, dundret en annen nordmann gjennom Arenberg. Også han på oppdrag fra en fransk arbeidsgiver. I sitt første år som profesjonell for Peugeot-laget kjørte Atle Kvålsvoll Paris-Roubaix i 1988. Roubaix-spesialisten fra Pyreneene, Gilbert Duclos Lassalle, var kaptein på laget og krevde nordmannens fulle oppmerksomhet. «Duclos» dediserte nærmest hele sin karriere til dette ene rittet, og i en alder av 37 og 38 (i sin 14. og 15. deltakelse) lykkes han ved å vinne både i 1992 og 1993. Franskmannen stilte til start hele 17 ganger (fullførte 15), ofte som trofast hjelperytter.

1988 var året en sjumannsgruppe ingen fryktet kom frem til Arenberg med fire minutters ledelse. Dirk Demol ble tatt inn på ADR-laget i tolvte time og stakk i brudd for å minske presset på lagets kaptein, Eddy Planckaert. Men Demols improviserte utflukt gikk helt inn i himmelen, da hans siste bruddkamerat, Thomas Wegmuller, fikk en plastikkpose opp i hjulet, og Demol kunne kjøre inn på velodromen alene.

Raymond Poulidor, Arenberg, 1969.

Kvålsvoll kom dessverre aldri så langt. Førsteinntrykket trønderen fikk av grøften ble brutalt, og debuten endte like etter, i langesonen. Året etter kom han heller ikke til mål. Da startet han Roubaix tre uker etter et kragebeinsbrudd.

– Jeg har kjørt Paris-Roubaix to ganger, men aldri kommet til mål. Første gangen var i 1988, da var jeg med første hovedfelt inn i Arenberg. Jeg husker det var en vill kamp før brosteinen startet og min jobb var å få fram Gilbert Duclos Lassalle. Omtrent midt på sektoren stivnet jeg fullstendig i armene og klarte nesten ikke å holde i styret på slutten. Det var publikum tett på oss. Noen så tett på at vi måtte svinge unna. Det var om å holde seg midt på veien fordi publikum stengte for stiene på siden av brosteinen som vi hadde syklet på da vi trente i løypa. Jeg havnet i tredje eller fjerde gruppe og løpet var kjørt når jeg kom til langesonen noen kilometer senere, sier Kvålsvoll.

Drøye 15 år etter kom Mads Kaggestad, også han for et fransk lag, også han under Roger Legeays ledelse. I tjeneste for Thor Hushovd og Crédit Agricole ble andreårs-proff Kaggestad kastet inn i Arenberg-stormen. 18 grader, solrikt og tørt. Hastigheten var morderisk. På veien inn skrudde Lotto på alle sylindre for å posisjonere fjorårsvinner Peter Van Petegem. Inne på brosteinen strøs rytterne ut som soldater i et av Napoleons felttog. Kaggestads første møte med Arenberg er spekket med kollisjoner og kanonader. Gjennomsyret av forvirring og frykt.

­– Fullstendig galskap! Jeg entret skogen med sjokk og det eneste jeg kunne tenke var at dette er ikke mulig. Det ristet så hardt at jeg hadde problemer med å puste. En skulle tro at steinene var sluppet ned fra et fly, uten noen mer innsats for å jevne det ut, sier Kaggestad – som fikk sin ene deltakelse året da brosteinsspesialist par excellence, Johan Museeuw, takket av i 2004.

Den belgiske mesteren Museeuw har et ambivalent forhold til grøften ved Wallers. Hans tre triumfer i Paris-Roubaix gav han en helt spesiell plass i hjertene til den flamske fansen. Men etter en spektakulær og grotesk ulykke i 1998, en uke etter triumfen i Ronde Van Vlaanderen, hadde ingen klanderet ham hvis Mapei-kapteinen aldri returnerte til Helvete i Nord.

Museeuw dundret i bakken like etter inngangen. Kneet traff siden til en av de kvasse steinene og kneskålen ble delt i to. En smadret kneskål peker rett ut idet Løven fra Flandern brøler ut i smerte. Vondt ble til verre da en infeksjon satte seg i skadeområdet og legene ble tvunget til å vurdere amputasjon. Det ble også rapportert at livet til Museeuw sto i fare. Heldigvis beholdt han både beinet og livet. Ti måneder senere var han tilbake på veien og i 2000 heiset han kneet over styret idet han krysset målstreken først inne på velodromen i Roubaix.

Arenberg, 1968.

De to påfølgende utgavene etter Museeuws grusomme ulykke ble Arenberg-skogen forsert fra motsatt side, i et forsøk på å unngå den frenetiske farten inn mot brosteinen. Arenberg-opplevelsen var derfor en ekstra raritet da Thor Hushovd fikk sin ilddåp i 2000 og fullførte som 63. mann, nesten 20 minutter bak vinneren. I år står Oksen fra Grimstad overfor sitt ellevte forsøk på å kapre det prestisjetunge brosteinstrofeet, som til tross for fullstendig hengivenhet og endeløs dedikasjon, har unnsluppet nordmannen i en ellers seiersspekket karriere. Hushovd har alltid vært en autentisk spesialist som gir seg hen til rittets strabasiøse prøvelser. Ofte har han sett seg tvunget til å akseptere at underlaget er sterkere enn rytteren. 36-åringen må se tilbake på uflaks, feilgrep og flere hjerteskjærende nesten-opplevelser i rittet som har blitt hans Moby Dick.

– Arenberg er helt spesielt. Det er den hardeste og røffeste sektorene som finnes. Vi holder kanskje 65 km/t når vi kjører inn, og du føler at mannen foran deg kan bremse når som helst. Noen hundre meter senere er farten nedi 40 på grunn av motstanden. Partiet som stiger oppover mot andre enden er kanskje det verste jeg vet om. Man føler seg sjeldent god nok til å vinne der. Og at dekkene overlever på de elendige steinene er nesten utrolig. Ikke en eneste meter er enkel eller komfortabel, skildrer Hushovd – som ennå har til gode å bryte en utgave av Paris-Roubaix.

Hvis Hushovd er en aldrende konge, fremstår Alexander Kristoff som den utvalgte kronprinsen. I 2013 var han vårsesongens norske fenomen, med 8. plass i Milano-Sanremo, 4. plass i Flandern Rundt og 9. plass i Paris-Roubaix. I likhet med Hushovd har også 26-åringen fra Stavanger vunnet hjertene til den flamske fansen.

Kristoff har fått egen fanklubb i Wervik, en mellomstor by i Vest-Flandern helt på grensen til Frankrike, bare noen kilometer unna Roubaix. For dem er nordmannen en vassekte Flandrien. En fransk betegnelse adoptert i det flamske ordforrådet for å uttrykke beundring for de robuste krigerne, som hvert år kjemper seg gjennom klassikerne. Kristoff har bare startet Roubaix fire ganger (fullført halvparten), men har allerede funnet en mental tilnærming for å takle den fryktinngytende Arenberg-skogen.

– Først og fremst tenker jeg kun på å komme meg gjennom den dritt-skogen. Det er vill kamp inn mot skogen og jeg prøver bare å holde hjulet foran. Hvis jeg har fått en god posisjon, er det egentlig en lettelse når man kommer seg inn i skogen, sier Kristoff – som i fremtiden må bære norske forventninger på sine skulder post-Hushovd.

Men Katjusja-rytteren virker å leve godt med et større forventningspress, idet han finner seg til rette med den feberaktige kjørestilen i brosteinsklassikerne. Gjennom Arenberg er fronten av feltet et Dantes inferno, en eksklusiv affære reservert kun for de sterkeste. Det er på dette barbariske og usentimentale underlaget – som en gang ble forsøkt erodert bort under moderniseringens fane, men som nå er blitt verneverdig kulturarv i det nordlige rural-Frankrike – at Kristoff skal kreve sin posisjon blant eliten.

Continue reading «Arenberg, grøften som reddet Paris-Roubaix»