(Sykkelmagasinet Gruppetto): I fjor var den første sesongen Uno-X Pro Cycling klarte å oppnå invitasjoner til Omloop Het Nieuwsblad, Gent-Wevelgem, Dwars door Vlaanderen, Flandern rundt og Paris-Roubaix.
Det ga eksepsjonelle muligheter til å bryne seg mot klassikereliten utover våren, men samtidig begynte slitasjen å melde seg mot slutten av perioden. Da hjalp det kanskje heller ikke at Paris-Roubaix ble avviklet så sent som den 17. april.
– I fjor merket vi, det var første gang vi kjørte hele perioden, at det gikk nedover. Rytterne ble slitne, småsyke og slike ting. Vi har gjort en del tiltak i forkant som gjør at det faktisk går motsatt vei. Rasmus blir bare bedre og bedre. Det samme gjelder for Alex. Jeg er optimistisk og synes det ser veldig bra ut, uttalte sportsdirektør Gino Van Oudenhove i et intervju med TV 2 Sykkelpodden.
Ungguttene sendt til Frankrike
Endringene belgieren snakker om startet allerede i planleggingen inn mot en ny sesong. Det går på hvordan treningen struktureres, hvordan rittprogrammet bygges opp – men også hvilke perioder som egner seg godt til å restituere.
I år ble laget for aller første gang invitert til WorldTour-rittet Paris-Nice, som fungerer som kjempegode forberedelser inn mot den avgjørende delen av klassikerne.
(Artikkelen fortsetter under bildet)
– FLANDERN ER FORELØPIG FOR LANGT OG HARDT: Det mener Søren Wærenskjold. FOTO: J Viken/Wordup Projects
Det ga samtidig ryttere som Fredrik Dversnes, Tord Gudmestad og Stian Fredheim muligheten til å sikre seg verdifull erfaring fra klassikerne. Trioen fikk sjansen til å vise seg fram under noen av de – på papiret i hvert fall – enklere rittene som Nokere Koerse, Bredene Koksijde Classic og Classic Brugge-De Panne.
Og selv om spesielt Fredheim viste seg å være råsterk under den forblåste utgaven av De Panne, bar det likevel ubarmhjertig hjemover til Sørlandet den påfølgende dagen. Det var allerede planlagt at 20-åringen skulle hjem og i stedet fokusere mot La Roue Tourangelle og etapperittet Pays de la Loiure Tour i starten av april.
Selv ikke den brutale skaden til road captain Anders Skaarseth gjorde at den sportslige ledelsen i Uno-X fant det fornuftig å kalle tilbake noen av ungguttene. I stedet hentet Dversnes fredag hjem karrierens aller første proffseier under Route Adélie de Vitré. Noe som bekrefter at opplegget de har kjørt fungerte ganske bra.
Også de største profilene hviler
Ser man på programmet også de mer etablerte rytterne innenfor konseptet sykler, finner man også endringer der. Både Alexander Kristoff og Rasmus Tiller sto for eksempel over Classic Brugge-De Panne.
Historisk sett var det et av favoritt-løpene til Stavanger-mannen, men mest da det gikk over tre dager og lå posisjonert i samme uke som Flandern rundt.
Kristoff takker sjelden nei til ritt, så det er likevel en endring man kan merke seg etter at også Milano-Sanremo forsvant ut av planen hans denne sesongen.
(Artikkelen fortsetter under bildet)
BEGYNNER Å VISE FORM: Alexander Kristoff er blant rytterne med god formutvikling opp mot Flandern rundt på søndag. FOTO: WordUP-Projects
Også i den delen som gjenstår av den flatere delen av brosteinsrittene blir det endringer hos Uno-X. Søren Wærenskjold står for eksempel over Flandern rundt, mens Erik Nordsæter Resell og Tiller får en pustepause under onsdagens GP Scheldeprijs:
– Vi har store forhåpninger for Søren i både Scheldeprijs og Paris-Roubaix, som passer ham bedre enn E3 Harelbeke og Flandern rundt, så fokus ligger på de andre løpene. Vi har rett og slett tatt avgjørelsen med å ikke la ham starte i Flandern rundt. Fokuset var på Brügge-De Panne, Gent-Wevelgem, GP Scheldeprijs og Paris-Roubaix, sier Van Oudenhove i podcasten.
Tiller tåler mer slitasje
Mens opplegget Kristoff har syklet, fremdeles er ganske likt hva han hadde i begynnelsen av sesongen i fjor, er rittfrekvensen trappet betydelig opp for Tiller.
I fjor var den franske sesongåpningen i GP La Marseillaise og fire etapper av Etoile de Besseèges det han hadde i beina, før han syklet sju éndagersritt på veien inn mot Paris-Roubaix.
I år kopierte han den franske åpningen, men har i tillegg syklet fem dager under Volta ao Algarve og fullført åtte etapper under Paris-Nice.
– Hvor viktig var det for oppladningen hans til de to monumentene som gjenstår av denne perioden, at han fikk flere etapperitt i beina inn mot årets sesong?
– Det er en del av planen å få Rasmus enda ett hakk opp. Man må prøve det for å finne ut av om det fungerer. Han ble litt syk etter Paris-Nice, så det gikk litt tungt i de første løpene etterpå. Det blir spennende å se hvordan oppkjøringen han har gjort fungerer under Flandern rundt og Paris-Roubaix, sier Van Oudenhove til Sykkelmagasinet Gruppetto.
Wærenskjold: – Har fungert mye bedre
Selv om Wærenskjold ble nødt til å stå av den nest siste etappen av Paris-Nice på grunn av på begynnende forkjølelse, merker 23-åringen stor forskjell på hvordan kroppen føles nå.
Han er for øvrig hjemme og trener i Mandal, etter at avgjørelsen ble tatt om at han skulle svinge utenom Flandern rundt.
– Den opprinnelige planen var at jeg ikke skulle sykle, og heller ta noen dager hjemme for så å reise ned til Scheldeprijs. De hadde lyst til at jeg skulle bli igjen, siden man ikke helt hva som skjer i forhold til eventuelle velt, men vi fant ut det var best å forholde seg til den opprinnelige planen. Flandern rundt er et løp jeg kan gjøre det bra i på sikt, men foreløpig er det hakket for langt og for hardt.
– Du har også hatt en litt annen inngang med flere etapperitt i beina inn i årets klassikere, hvordan har det slått ut for deg?
– Det har fungert mye bede. I fjor hadde jeg vel ikke etapperitt, nå har jeg tatt Saudi Tour, Algarve og Paris-Nice, selv om jeg ikke fullførte det siste. Det er faktisk greit å slippe noen av de mindre løpene. Man kan få god form av å kjøre to-tre av dem, men så føler jeg formen begynner å dabbe litt av – og så kommer du fram til de største av dem. I fjor følte jeg at jeg absolutt var i dårligst form under Flandern rundt. Det var også noen ryttere som begynte å bli forkjølet, så jeg synes det ga et litt feil bilde av laget. Vi var i Belgia i én måned i strekk, og da blir du litt drittlei mot slutten. Men det er jo også da de viktigste løpene kommer, påpeker han.
Viser positive tegn til formstigning
Under Dwars door Vlaanderen valgte Alexander Kristoff å kaste seg ut i morgenbruddet, og havnet dypt inne i finalen med blant andre spanske Oier Lazkano.
Rasmus Tiller var tung under åpningshelgen i slutten av februar, men har vist stigende form også, han. 15.-plassen i Gent-Wevelgem var sånn sett veldig oppløftende.
Når det gjelder Wærenskjold var han kun noen få meter unna å bli med i den avgjørende utskillelsen i De Panne, og har også vist positive takter i Wevelgem og Waregem.
– De Panne visste jeg kunne gå litt begge veier. Jeg lå syk noen dager etter Paris-Nice, men fikk trent greit. Jeg hadde ikke helt det som skulle til den dagene. Hadde jeg hatt beina jeg hadde i Dwars og Wevelgem, hadde jeg fort vært oppe med Fredheim og vi kunne utnyttet hverandre mot slutten. I Wevelgem var det nærme. Det ble en splitt før siste gang opp Kemmelberg, så det ble en taktisk feil. Jeg kunne ikke bruke masse krefter inn mot den siste bakken, for da hadde jeg blitt kjørt av når vi kom dit. I Dwars (Waregem) hang med første gruppe inn, og ble vel til slutt nummer 14. Så det har bare blitt bedre.
PS: Søren Wærenskjold gjorde unna debuten i både Flandern rundt og Paris-Roubaix i fjor. I sistnevnte ritt veltet han alt før det første brosteinsstrekket, noe som satte en effektiv stopper for mandalittens ambisjoner. Flandern rundt kan du følge via TV 2 eller Eurosport Norge/Discovery (+) fra 10:00, søndag.
(Sykkelmagsinet Gruppetto): Under E3 Saxo Classic i fjor var Paterberg utskytningsrampen for Christophe Laporte og Wout van Aert dypt inne i finalen. Duoen kom til slutt sammen inn til målområdet, og belgieren fikk æren av å krysse målstreken først.
Samme mann vant på nytt, og forsvarte dermed tittelen i Harelbeke, for bare to dager siden. Denne gang skjedd det dog i spurt mot Mathieu van der Poel og Tadej Pogacar.
Søndag startet verken van der Poel eller Pogacar. Under Gent-Wevelgem var det mange som derfor forventet en ny dominant opptreden fra Jumbo-Visma. Stjernegalleriet sviktet heller ikke.
For litt over ett år siden ble Paterberg brukt til det avgjørende angrepet, søndag var 2. gangs passering av Kemmelberg det avgjørende punktet. Anthony Turgis kunne bare riste på hodet, da hans angrep over Monteberg ble spist opp av van Aert og Laporte over Kemmelberg.
Tredjemann nær toppen av bakken var faktisk Caleb Ewan, som opplagt hadde en god dag på sykkelen i griseværet.
Ga pusterom til van Aert
Laporte og van Aert hadde en litt forskjellig reise fram hit. Ved første gangs passering av Kemmelberg gikk franskmannen etter en kvartett som allerede hadde slitt seg løs med Nathan Van Hooydonck, Matej Mohoric, Florian Vermeersch og Ben Turner.
Bak i feltet, der også Alexander Kristoff befant seg, kunne van Aert spare krefter – inntil de to gruppene samlet seg på nytt før Monteberg.
(Artikkelen fortsetter under bildet)
STKK AV: Kemmelberg er bakken som skiller klinten fra hveten under Gent-Wevelgem, og det visste Jumbo-Visma å utnytte seg av. FOTO: Skjermdump fra Discovery
Så ettersom Laporte alt hadde svidd av litt krefter, og van Aert vant for bare to dager siden – var det et åpent spørsmål hvem av de to det nederlandske laget forsøkte å spille opp til seieren.
van Aert tok i hvert fall mesteparten av tauejobben på vei inn til tredje – og siste – passeringen av Kemmelberg. At på til fra den tøffeste siden.
Ventet på lagkameraten
Fra bunnen av bakken var det tydelig at van Aert var den sprekeste av de to. Å gå solo inn til mål med 35 kilometer igjen av den brutale klassikeren, var kanskje ikke ideelt.
Så da bakken flatet ut over toppen, gjorde klassikerstjernen klokt i å vente på lagkameraten sin.
På ferden tilbake mot Porte de Menin, krigsminnesmerket i Ypres der rittet også startet, fortsatte bare den fantastiske lederduoen å øke ledelsen bakover. I feltet bak kjempet konkurrentene frenetisk om tredjeplassen. Ewan var ikke lenger å se, men Olav Kooij virket sterk og var faktisk andremann i feltet på toppen av Kemmelberg. Jasper Philipsen (måtte senere slippe gruppa), Rasmus Tiller, Pascal Ackermann, Fred Wright, Tim Merlier og Mads Pedersen var også blant dem som ønsket å pynte CV’en med et toppresultat fra Gent-Wevelgem.
I den gruppa var det selvsagt også en del ryttere som slettes ikke ønsket seg en spurt, som for eksempel Nils Politt, Sep Vanmarcke, Jhonatan Narvaez og Florian Vermeersch.
Laporte fikk seieren
Foran hadde van Aert og Laporte tatt fatt på de siste fire kilometerne, og hadde godt over to minutter til den jagende gruppa bak.
Der kom angrepene hurtig fra dem som aller helst ville unngå å spurte for tredjeplassen. Jhonatan Narvaez angrep inn i en rundkjøring og fikk angrepsvillige Matej Mohoric på hjulet. Sloveneren – en av verdens aller beste utforkjørere – havnet denne gangen på glattisen, og tok full telling da forhjulet slapp under ham.
(Artikkelen fortsetter under bildet)
BLE ENIGE TIL SLUTT: Christophe Laporte fikk æren å vinne søndagens Gent-Wevelgem. FOTO: Skjermdump via Discovery
Det var diskusjoner blant duoen i front, men til slutt ble de enige om at franskmannen skulle få seieren, så da avsluttet de rittet – hånd i hånd – slik de også gjorde i E3 Saxo Classic året i forveien.
Bak klarte Mads Pedersen å få kontakt med Mikkel Bjerg, Sep Vanmarcke og Florian Versmeersch som hadde slitt seg løs med fire kilometer igjen. Vanmarcke tok likevel tredjeplassen, mens Pedersen ble nummer fem.
PS: Det var ingen norske blant de ti første rytterne, men Rasmus Tiller satt med i feltet inn etter 260 kilometer med blodslit i sprutregnet. Underveis mistet vi for øvrig også Filippo Ganna og Michal Kwiatkowski etter velt, men Ineos Grenadiers melder at rytterne deres ikke har pådratt seg alvorlig skader.
(Sykkelmagasinet Gruppetto): «Kleine Ronde», eller mini-utgaven av Flandern rundt, kalles E3 Saxo Classic. 204 kilometer vs over 270 i Belgias aller største sykkelritt.
Men mange av bakkene som går igjen er de samme. Selv om Paterberg og Oude Kwaremont har byttet rekkefølge.
Mye vind og en del regn (de kraftigste regnskurene ble dog unnagjort tidlig i rittet), gjorde forholdene krevende, og skapte mange velt underveis.
Ikke helt uventet startet hardkjøret over Taaienberg. Slik Jumbo-Visma også gjorde i fjor, kjørte de omtrent lagtempo inn mot bunnen av bakken. Først inn fra feltet gikk likevel Mathieu van der Poel. Milano-Sanremo-vinneren avslørte igjen at han er i solid form. Selv Wout van Aert klarte ikke helt å ta bakhjulet hans.
Fra utbruddet klarte Martin Urianstad Bugge å klore seg fast, da flere grupper gjenvant kontakten med van der Poel og van Aert inn mot de neste kneikene.
Uno-X tok ansvar i gruppa bak
I gruppa bak lå Alexander Kristoff plassert, noe som fikk Anders Skaarseth og Rasmus Tiller til å ta fronten for å få Stavanger-mannen opp igjen i det gode selskap.
På vei inn mot Eikenberg begynte de små angrepene blant forhåndsfavorittene å skje. Kasper Asgreen økte tempoet i front, og dro med seg navn som van der Poel, Pogacar, Christophe Laporte og Matej Mohoric.
Det gjorde at van Aert var nødt til å reagere bak, og heldigvis hadde han Nathan Van Hooydonck rundt seg til å tette luka.
Etter at et forsøk fra van der Poel ble nøytralisert, gikk Søren Kragh kontra. Matej Mohoric og van Hooydonck klarte å få kontakt med dansken. Mens Tadej Pogacar fullstendig feilberegnet en sving, og gikk fra å følge hjulet til Mohoric til å ende opp sist i gruppa.
Stjerneduell mellom van der Poel og van Aert
En hektisk periode med flere angrep fulgte. Dessverre også noen velt. Bugge Urianstad, Florian Sénèchal, Dylan van Baarle og Anders Skaarseth var dessverre blant de involverte.
(Artikkelen fortsetter under bildet)
MØRBANKET: Anders Skaarseth slo kneet inn i fortauskanten, og pådro seg i tillegg støt mot rygg og hofte etter «touch of wheels» på vei inn mot Stationsberg. FOTO: Skjermdump fra Discovery
Skaarseths hjul kom borti en annen rytters, og han ble slengt inn i fortauskanten med rygg/hofte først. Den smellen så ikke god ut.
På vei over stationberg fortsatte van der Poel den offensive kjøringa. Han satte inn et voldsomt angrep, og fikk van Aert på bakhjulet. De tok seg opp til bruddet, og fikk selskap av Pogacar. Dermed satt de to duellantene foran med hver sin hjelper, mens Matej Mohoric kunne følge hjul som ensom svale i teten.
Litt av en gruppe med super-ryttere! De som nå satt bak i gruppe to, skjønte nok også at det ville bli vanskelig å sveive denne gjengen inn igjen.
Pogacar hindret av «moto»
Ved Paterberg gresset kuene rolig som vanlig, og på venstresiden var allerede party-teltet til Flandern rundt rigget opp. Pogacar tok styringa over det 400 meter lange partiet, og holdt ledelsen hele veien over toppen.
Bak ham var de to kombinerte cx- og landeveisstjernene, van der Poel og van Aert, som hang tettest på. Mohoric måtte gi noen meter i den bratteste delen før toppen. Bahrain-rytteren gjenopprettet kontakten, men noen få kilometer senere ventet altså Oude Kwaremont.
Pogacar hadde to angrep over den ikoniske stigningen. Det første begynte idet underlaget går fra asfalt til brostein helt nederst. Van Aert hadde et lite feiltråkk, og det var nok til at det åpnet seg en luke. I midtpartiet, der stigningsprosenten faller dramatisk, kjørte den sterke belgieren seg opp igjen.
Nær slutten av det 2,2 kilometer lange strekket, dro 24-åringen til igjen. Da ble han faktisk litt hindret av en motorsykkel som veltet foran ham, noe som hjalp van Aert med å holde kontakten med den opplagt sterkeste duoen denne fredagen.
Vanskelige å hente inn
I forfølgergruppa forsøkte Filippo Ganna, Matej Mohoric, Stefan Küng, Valentin Madouas, Ivan Garcia, Krists Neilands og Matteo Jorgenson å finne en vei tilbake i kampen om seieren. Søren Kragh (Alpecin-Deceuninck) og Christophe Laporte hadde lite å tjene på å trekke gruppa opp til sine to kapteiner.
Med 25 kilometer til Harelbeke hadde tettrioen økt forspranget til godt over minuttet. Pogacar lette fremdeles etter situasjonen der han kunne vriste av seg de to andre.
Tiegemberg var den siste bakken på menyen. Van Aert akselererte like før toppen, men støtet var ikke nok til å kjøre av verken Pogacar eller van der Poel. Så trioen jobbet seg ufortrødent videre gjennom de siste 20 kilometerne tilbake til Harelbeke.
I gruppa bak begynte Matteo Jorgenson og Stefan Küng å legge press på, noe som gjorde at de rev løs en kvartett som også inkluderte Ivan Garcia og Matej Mohoric. Med åtte kilometer igjen var avstanden nede i minuttet og det blåste hardt side/-motvind.
Van Aert holdt hodet kaldt
Tilbake i Harelbeke, der Kurt Asle Arvesen tok en stor seier tilbake i 2008, gjorde Pogacar en fartsøkning med 3,4 kilometer igjen. Van Aert nøytraliserte kjapt.
Et nytt, kort støt med 1,2 kilometer igjen ble avvæpnet av van der Poel.
UAE-rytteren ledet rytterne ut på oppløpet. Van Aert åpnet spurten først bakfra, gikk på utsiden av van der Poel og økte. Alpecin-Deceuninck-rytteren kapitulerte, og van Aert forsvarte dermed tittelen fra i fjor.
– Wout van Aert, folk vil sannsynligvis si at dette er det flotteste podiet noensinne i E3 Harelbeke, hva tenker du om det?
– Ja, jeg er enig fordi jeg står i midten, hehehe.
– Med to store mestere ved hver din side var det en skikkelig fight, men det var ingen skikkelig angrep på de siste kilometerne?
– Med styrken til oss tre der framme, var det vanskelig å prøve seg på noe. Tadej forsøkte to små angrep, men jeg ønsket å fokusere på spurten og holde meg til en plan. I en gruppe med tre mann, er det alltid vanskelig å overraske noen, sa Van Aert i et intervju vist hos Discovery.
Pogacar måtte ta til takke med tredjeplass, mens Matteo Jorgenson hentet hjem fjerdeplassen for Movistar Team.
– Jeg visste at jeg var i god form og slike ting. Men tre seirer på rappen og andreplass fra det første løpet, der jeg tapte spurten. Det har vært i overkant. Jeg har kjent på en god følelse gjennom vinteren, og det er en stund siden jeg har kjent på det. Endelig var kroppen tilbake etter at jeg har fått trent godt over tid, sier Daniel Årnes til Sykkelmagasinet Gruppetto.
Det ligger mye motgang og visdom i de ordene der. For fem år siden gjorde Årnes som i helga: Han angrep fra spiss av feltet og holdt unna for den jagende bølingen hele veien inn under juniorutgaven av Flandern rundt.
Da var han 17 år gammel. I juni fyller han 23 år. Det er snart seks år siden, og i sykkelverdenen utgjør de årene en enorm forskjell:
– Hadde jeg vært førsteårs eller andreårs i U23-klassen, hadde folk vært på med en gang. Det er bare sånn det er. Det er slik det fungerer. For meg i realiteten at jeg sykler et par ritt i utlandet i året. Ellers blir det stort sett å konkurrere i Norge. Jeg føler meg ung selv, men føler samtidig kanskje at andre tenker at «han er ikke en gang innenfor U23-klassen lengre», og at lagene dermed setter enda høyere krav. Det er jo også forståelig, sier han.
«Catch me if you can»
Søndag gikk han solo inn til seier i Ichtegem i et ritt med kategorisering 1.12A. Det betyr at kontinentalryttere kunne starte, og at det dermed var bedre startfelt enn de to rittene gutten fra Sandnessjøen vant i Haringe og Templeuve dagene i forkant. Belgia er en av verdens aller beste sykkelnasjoner, og det er massevis av ritt man kan slenge seg med i. Det er aldri enkelt å vinne sykkelritt, og Årnes er i tillegg nødt til å gjøre det på den ’harde måten’:
– Det var soloseirer alle tre, bekrefter Årnes overfor Sykkelmagasinet Gruppetto.
– På onsdag kjørte jeg av gårde i et brudd med en annen belgier og Øyvind Brekke Fløtten og Magnus Sørbø fra Ringerike. Jeg klarte å støte meg unna på den siste runden og holdt unna alene til mål. På lørdag var det seks stykker i bruddet og kjørte ifra med halvannen kilometer igjen. I går var det jeg og en annen (Kenneth Verstegen – EFC – L&R Van Mossel) som kjørte unna. Det var han som ble nummer to dagen i forveien og, så jeg visste han var en bra rytter. Han sa tidlig ifra at han ville være fornøyd med andreplassen, så det ble litt sånn at jeg tok de tyngste føringene i motvindspartiene og så hjalp han til der det gikk litt lettere. De sprakk opp bak også, så det var ingen som klarte å kjøre oss. Og han holdt sitt ord mot slutten, så det var helt greit det, forteller han.
Korona og sykdomsopphold
22-åringen fra Sandnessjøen har base i Koekelaere i West-Flandern, og han investerer nå i et månedslagt opphold for å sikre seg gode forberedelser inn mot den kommende sesongen.
At han skulle åpne 2023 såpass forrykende, var det ikke mange enn ham selv som kunne spå. Etter triumfen i Flandern rundt som junior, har karrieren til KCK-rytteren vært en lang berg- og dalbane-reise. I to sesonger slet han med en skade bak i låret.
(Artikkelen fortsetter under bildet)
SEIER: Det har blitt tre av dem på fem dager for Daniel Årnes, som gjorde unna en uvanlig tung høstsesong – selv til ham å være. FOTO: Martine Verfaillie
På sensommeren i fjor pådro han seg korona-virus, noe som til slutt gjorde at kroppen gikk i fullt forsvarsmodus og han ble lagt inn på smittvernsavdelinga på Ahus.
– De trodde først det kunne dreie seg om apekopper, sier han.
– Det startet som et vanlig korona-forløp, og det kjentes ut som det var i ferd med å gå over. Så bråvåknet jeg en morgen og var helt hoven i leppa. Den vokste seg enda større og hadde store vannblemmer. Det klødde i øynene og jeg fikk utslett på kroppen.
Med førti graders kroppstemperatur ble han tatt med til legevakta og deretter sendt rett til akuttmottaket på Ahus:
– Det var rett og slett en immunreaksjon i etterkant av korona-sykdom. Vi har vel ikke helt kommet til bunns i det, men trolig er det kombinasjonen av at kroppen blir nedbrutt av all treningen og så kommer en kraftig motreaksjon selv om viruset egentlig var på vei ut av kroppen.
Årnes: – Var veldig i tvil
Først i desember var han tilbake i full trening, og gjorde nok noe med forventningene inn mot årets sesong.
– Jeg var veldig i tvil, og tenkte vel at starten av sesongen alt var kjørt. Jeg innså at dette kom til å ta en del tid. Alt var tungt. Bare å reise seg fra senga og stå opp var tungt. I starten var det ekstremt vondt, og jeg fikk i meg intravenøs næring fordi jeg ikke orket å spise noe. Du er så sliten av du ikke får sove og det er bare vondt. Men så kommer du deg igjennom dag for dag og håper at det snart skal bli litt bedre. Etter hvert merket jeg at kroppen jobbet i riktig retning. Da jeg ble skrevet ut og kunne reise hjem, var det godt bare å sitte og se på TV. Det er sånn små ting man glemmer litt av. I den perioden tenkte jeg veldig lite på sykling. Jeg visste jo egentlig ikke om kunne fortsette karrieren min.
Han tror det faktum at han faktisk klarte å holde seg i ro i den perioden, er noe han høster frukter av nå.
– Jeg måtte rett og slett bruke litt tid på å se hvordan kroppen reagerte, ellers hadde jeg blitt helt knekt. Men jeg tror det bidra til å gjøre meg enda mer sulten. Jeg hadde ekstremt lyst til å komme tilbake igjen, men jeg måtte ta det steg for steg. I starten gikk jeg turer med hunden vår. Det var en periode der jeg jobbet mye med det mentale, og da jeg endelig kunne begynne å trene igjen var hodet på rett plass, forteller han.
Håper å vekke interessen
Sammen med to kompiser skal ha nå bli værende i Koekelaere til KCK kommer ned til sitt andre treningsopphold i Belgia for året. Totalt blir han værende i fire uker. Deretter er målet å vise seg fram i de få mulighetene som er for en overårig rytter på den norske rittkalenderen.
– Hovedmålet mitt nå er den norske UCI-åpningen på Ringerike, og så får man egentlig bare se hvilke muligheter som dukker opp etter det, sier han.
– Vi har en del norske ryttere som sykler for belgiske klubblag etter hvert. Er det en mulig løsning for din del etter at du har åpnet året såpass bra?
– Målet mitt var å komme ned her og gjøre mitt til at folk følger litt med på meg utover, og i hvert fall har navnet mitt på tunga. Å vinne tre løp på rad er ikke enkelt, i hvert fall ikke på den måten jeg gjorde det på. Samtidig vet man at man må prestere i de litt større løpene som kommer senere. Det er nøkkelen til å få sjansen på et enda høyere nivå. Jeg vet det prates litt rundt omkring allerede, og håper jo jeg får sjansen til å vise hva man er god for. Om det blir for et belgisk lag eller noen annet får man bare se på. Det må være noe som føles riktig. Jeg har lagt en plan med KCK, og så får jeg gjøre det beste ut av det rittprogrammet vi har hjemme i Norge, sier han.
Er nødt til å velge
Hjemme i Kristiansand trener han innimellom med Stian Fredheim og Søren Wærenskjold i Uno-X Pro Cycling Team. De to sørlendingene lever i en helt annen verden enn Årnes, og får ekstremt god matching både i treningshverdagen – men spesielt via et internasjonalt rittprogram.
(Artikkelen fortsetter under bildet)
GOE FOLK RUNDT SEG: Daniel Årnes takker familien, treneren og KCK for at han igjen er tilbake på akseptabelt nivå. FOTO: Martine Verfaillie
Rammebetingelsene gjør at Årnes er nødt til å velge bort enkelte deler av sesongen for å gjøre det spesielt godt der det gjelder – slik han blant annet fikk til under NM-tempoen i Evje for halvannet år siden. I den grad sjokk kanskje brukes litt ofte innenfor sportsjournalistikken, var det kanskje passende da han klokken inn kun fire sekunder bak NM-bronsen til Andreas Leknessund. Senere det året fikk han også sykle U23-VM i tempo sammen med Wærenskjold.
– Det var en av de gangene jeg måtte ta et valg. Jeg visste at jeg ikke kom til å kjøre nok ritt til å bygge form i løpet av sesongen, så jeg fant ut at der jeg kunne få til noe var på tempo, så da trente jeg mye på det. Jeg skulle jo ønske at det gikk bedre i VM (Årnes kom på 36.-plass, vår anm.), men grunnlaget var ikke helt der for å takle det slik som Søren gjorde. Han er selvsagt en bedre rytter enn meg, men han har også grunnformen i bunnen hele sesongen, mens jeg svinger mye mer i prestasjonene, sier han.
– Hvor lenge kan du holde på å satse slik ut av egen lomme i samarbeid med KCK?
– Man må nok bare kjenne litt på det selv. Har du ikke motivasjon til å reise ned til Belgia en måned og gjøre jobben som kreves, må man heller tenke på å finne på noe annet. Man lever bare én gang, og jeg tenker at jobb og studier kan man alltids begynne på senere og gi seg bare fordi man føler at man må det. Så lenge man får det til å gå rundt, er det bare å gyve løs, mener han.
I midten av mars 2023 er i hvert fall Daniel Årnes fornøyd med at han fremdeles er landeveissyklist:
– Jeg kunne ha gitt opp mange ganger i løpet av de siste årene om jeg ikke hadde vært skikkelig motivert og virkelig ville dette. Det må bety noe det også, avslutter Årnes.
(Sykkelmagasinet): Sverre Dyngeland Vik sendte sine gutter ut på tokt i Spania i slutten av februar og kom tilbake med seiere til henholdsvis Martin Tjøtta og Øyvind Brekke Fløtten.
Selv om ikke motstanden var det helt store å skryte av, har klubbrytterne fra Ringerike SK fortsatt med å levere varene når lista har blitt lagt høyere.
I Cirucit de Saone et Loire møtte de mostand fra gode franske lag i Bourg-en-Bresse Ain Cyclisme, A.V.C Aix-en-Provence og A.C. Bisontine. Fremdeles franske amatørlag, men også lag der rytterne mottar betaling fra klubbene sine.
I forkant var egentlig etappen mellom Cluny og Matour hovedfokus for ringerikingene, og målet var å sette opp Sebastian Kirkedam Larsen for seieren.
– Hele laget var enige om at vi kunne vinne den, og at det da var Sebastian som skulle gjøre det. Alle kjørte derfor for at han skulle klare det. Det var egentlig målet vi hadde der nede, og som kom egentlig det andre som en bonus, sier Sverre Dyngeland Vik til Sykkelmagasinet.
Flere har vist seg fram
Det endte nemlig med at Martin Tjøtta fikk 16 sekunder på Charlie Paige (Bourg-en-Bresse Ain Cyclisme) på den tredje etappen, og at laget forsvarte ledertrøya på den avsluttende dag fire.
Prestasjonen var såpass bra at Tjøtta ble kontaktet av franske agenter i etterkant, med mål om å få ham inn på et av de nasjonale klubblagene.
– Vi har både Øyvind Brekke Fløtten og Martin Tjøtta som går godt oppover. Fløtten har kjørestyrke på tempo som sin fremste egenskap, mens Tjøtta også har toppfart til å henge med i massespurter, påpeker Vik.
– Hva kan du si om interessen rundt Tjøtta?
– I det hele tatt synes jeg det er hyggelig at folk har lagt merke til oss som lag. Vi har fått flere spennende invitasjoner til ritt, og det er lag fra fransk 1. divisjon som spør om rytterne våre kan tenke seg å sykle ritt for dem eller hospitere i utenlandske lag. Når det gjelder Tjøtta har jo han utmerket seg veldig den siste tiden. Det stemmer at det er franske agenter som har lyst til å opprette dialog med ham.
INTERNASJONAL SUKSESS: Martin Tjøtta har vunnet ritt i Spania, Frankrike og Belgia så langt denne sesongen. FOTO: Ringerike SK
Rytterne hos Ringerike SK er alle elever ved NTG i Bærum, der Lars Holm er sportssjef. Skolen har tradisjonelt et godt forhold til Uno-X Pro Cycling og Dare Development Team, men det er likevel ikke skrevet i stein at alle ryttere går den veien:
– Uno-X er et kjempegodt alternativ, men det finnes også andre veier ut i den internasjonale sykkelsporten, påpeker Vik.
I vinter fikk for øvrig Kirkedam Larsen og Magnus Sørbø muligheten til å reise på samling med Uno-X Pro Cycling i Spania.
Trekker fram hjelperytter
I forrige uke syklet Tjøtta & Co. Arden Challenge i Belgia. Her vant 21-åringen åpningsetappen, mens det ble andreplass bak lagkompis Brekke Fløtten på dag to.
Også denne gangen lyktes det å beholde ledertrøya hele veien inn.
– Vi er en kompisgjeng som er på tur, der alle er villige til å ofre seg for hverandre. Det har vært nøkkelen for vår del. Vi har hatt med oss Magnus Wæhre denne uka, som kanskje er den aller beste hjelperytteren vi har. Han er alltid klar for å ofre seg og gjøre den jobben som trengs. Uten ham hadde vi ikke reist hjem med de trøyene vi gjorde noe. Hele laget er nødt til å trekkes fram, selv om det ender med at Tjøtta får oppmerksomheten på podiet, legger Dyngeland Vik til.
Det norske laget har fått oppslag både i belgiske aviser og hos det franske nettstedet directvelo.com de siste ukene.
TJØTTA TIL TOPPS: Martin Tjøtta og Ringerike SK maktet å forsvare ledertrøya hele veien inn under Arden Challenge. FOTO: Ringerike SK
Dermed er det rimelig å tro at de inntar helga 7.-8.-mai med habil selvtillit da den norske UCI-åpningen med Sundvolden GP og Ringerike Grand Prix arrangeres på deres egen hjemmebane.
– Dette er kanskje den aller viktigste helen for oss når det gjelder å vise oss fram, påpeker Dyngeland Vik.
– Vi har lagt lista høyt, men vi ser ikke på oss som favoritter i møtet med norske og danske kontinentallag. Når vi sykler ritt, ønsker vi å oss vise oss fram. I fjor syklet vi noen store ritt under Flanders Tomorrow Tour og Paris-Roubaix U23, da var målet å kjøre offensivt underveis. Under helga på Ringerike ønsker vi også å være aktive i brudd, og være med og kjempe om en seier, avslutter han.
(Sykkelmagasinet): Øl, tradisjon og høytid. Sykkelritt i Belgia oppleves best ute i løypene.
Fra næringsparken i utkanten av Oudenaarde ble folket kjørt ut til egne fan zone’s på Oude Kwaremont, Paterberg og Koppenberg.
De smarteste var nok de som tok egne sykler i bruk, eller de som kjenner det lokale veinettet godt nok til å hoppe bukk over stengte avkjøringer og bestemte funksjonærer. Folkelivet under Flandern rundt, Belgias aller største folkefest, må helt enkelt oppleves.
Hva er vel noen timers venting i godt lag, med godt drikke – og så eksploderer plutselig det hele med en armada av motorsykler og de aller råeste syklistene i verden?
Sykkelmagasinet sendte fotograf Sjur Martin Kleppan ut i løypene, og dette er historiene han kom hjem med:
FOLKEFEST? Dette bildet er fra Dwars door Vlaanderen i forkant av De Ronde. VIP’en var tilbake!
STRATEGISK: Denne camperen var klar for Dwars door Vlaanderen, og hadde selvsagt rigget seg med TV-sending til partiene som ikke gikk rett forbi her. FOTO: Sjur Martin Kleppan, Sykkelmagasinet
GAMLEVEIEN OPP: Her skulle Tadej Pogacar sette konkurrentene skikkelig på plass. Dette er tatt et par dager før det hele braket løs. FOTO: Sjur Martin Kleppan, Sykkelmagasinet
WELCOME TO HELL: I hvert fall for en kort stund. Koppenberg er bare 550 meter lang, men byr på stigningprosent på 22 før den flater ut over toppen. FOTO: Sjur Martin Kleppan, Sykkelmagasinet
RETT ØL TIL RETT ANLEDNING: På Kwaremont er det selvsagt bare Kwaremont som duger! FOTO: Sjur Martin Kleppan, Sykkelmagasinet
LANG REKKE: Og lang ventetid for å se proffene. Man er nødt til å være ute i god tid for å få plassen man drømmer om langs løypa. FOTO: Sjur Martin Kleppan, Sykkelmagasinet
FLAMSKE LØVER: Å flagge litt for Flandern som område og det flamske folket er obligatorisk! FOTO: Sjur Martin Kleppan, Sykkelmagasinet
POLKADOTT: Det trenger man ikke være for å nå toppen av Koppenberg, men Tadej Pogacar viste fram hva gode klatrebein kunne gjøre med feltet. FOTO: Sjur Martin Kleppan, Sykkelmagasinet
HJELPENDE HENDER: Lokale kids skal også opp til toppen. Inspirasjonen av å se proffene erobre bakken er enorm! FOTO: Sjur Martin Kleppan, Sykkelmagasinet
ØL OG SÅNT: Belgierne er stolte av sitt øl. Det er en naturlig del av deres kultur. Flandern rundt oppleves best langs løypa, med flamske flagg og en kald øl i hånda. FOTO: Sjur Martin Kleppan, Sykkelmagasinet
INTERNASJONALT: Det var både nordmenn og dansker som tok del i den store sykkelfesten på Koppenberg. FOTO: Sjur Martin Kleppan, Sykkelmagasinet
DEN GAMLE MESTER: Alexander Kristoff etter Flandern rundt. Sånn mellomfornøyd med 10.-plass. FOTO: Sjur Martin Kleppan, Sykkelmagasinet
TILLER-TIME? Det ble ikke det denne gangen, men Ringebu-mannen kommer sterkere tilbake. FOTO: Sjur Martin Kleppan, Sykkelmagasinet
SKAARSETH TIL PUMPENE: Navet i Uno-X-laget holder kontroll i rekkene og er i tillegg en solid rytter selv. FOTO: Sjur Martin Kleppan, Sykkelmagasinet
HERJET: Tadej Pogacar satte opp et voldsomt tempo på Koppenberg, og da ble det vanskelig for Alexander Kristoff & Co. å henge på. FOTO: Sjur Martin Kleppan, Sykkelmagasinet
GRAVER DYPT: Alexander Kristoff imponerte over toppen av Koppenberg. Noen dager senere skulle det vise seg at formen var veldig god, da han vant GP Scheldeprjs. FOTO: Sjur Martin Kleppan, Sykkelmagasinet
LOKALE RUNDER: Hovedfeltet var innom Oudenaarde ved et par anledninger, og der er dette bildet tatt. Eddy The Boss! FOTO: Sjur Martin Kleppan, Sykkelmagasinet
Gruppo Compatto lader opp til den helligste søndagen i året. Litt for å teste ut et japansk toalett, men mest for å trekke inn stemningen før den store dagen. Vi går gjennom favoritter, outsidere, før vi tipper vinneren. En gang med hjernen, en gang med hjertet.
PATERBERG (Sykkelmagasinet): Susanne Andersen tok fronten opp den sagnomsuste stigningen i Kluisbergen. Et stykke lengre ned i en brosteinsbelagte bakken, og langt utenfor komfortsonen slet Jens Haugland seg hele veien over toppen.
Det ligger en kjærlighet for sykkelsporten i bunn av det meste av det Uno-X-laget foretar seg. Det er derfor en selvfølge at også lederne har sykler klare til disposisjon foran det som fort blir et av årets absolutte høydepunkter.
En velfortjent hvil på toppen åpnet også opp sjansen for en liten prat med Sykkelmagasinet:
– Det er mulig jeg er subjektiv, men i mine øyne er det en av de største endagsfestene i internasjonal sykkelsport. Det er litt VM-stemning her, sier Haugland og tenkte med det på fjorårets store fest i Leuven.
Store, langsiktige planer
Noen dager i forkant var fotografene mest opptatt av å vente inn SD Worx og Lotte Kopecky på toppen av Paterberg. Da de røde og gule draktene dukket opp ble det nikket det anerkjennende. Sykkelfansen kjenner godt til Uno-X Pro Cycling og hva slags sykling laget står for.
Haugland lover at de er et konsept som har kommet for å bli.
– Vi har ambisjoner om å bygge en av verdens beste klassiker-systemer. Jeg tror det passer profilen til laget og rytterne våre ekstremt bra. Vi kommer ikke til å være et lag der vi har syv stykker i en massespurt til enhver tid, men hvis vi klarer å stable på plass en sterk etappe- og klassiker-stall er vi der vi ønsker å være, sier han.
Foran søndagens 106. utgave av De Ronde er Rasmus Tiller spydspiss hos Uno-X. 25-åringen står med 6.-plass fra Omloop Het Nieuwsblad og 11.-plass fra E3 Saxo Bank Classic.
– En av de ti beste klassiker-rytterne i verden, skyter Haugland inn – opplagt stolt over at de har videreutviklet Tiller etter at Markus Hoelgaard ble sent videre til Trek-Segafredo i fjor.
Avkledd i midtuka
Selv om framtidsvisjonene er store, er det heller ikke langt ned til skuffelse. Det fikk teamet erfare tidligere i denne uka.
(Artikkelen fortsetter under bildet)
NED PÅ JORDA: Onsdagens Dwars door Vlaanderen ble en tung opplevelse for Anders Skaarseth & Co. Her er han på vei over toppen av Côte de Trieux etter å ha hatt problemer med kjedet i bunnen av bakken. FOTO: Sjur Martin Kleppan
Anført av ryttere som Mathieu van der Poel, Victor Campenaerts og Tiesj Benoot ble rittet sprengt i fillebiter over Berg Ten Houte og Knokteberg-Trieu under Dwars door Vlaanderen. Tiller fikk hvile, mens Anders Skaarseth pådro seg mekanisk inn mot Côte de Trieu – og da var det hele over.
– Livet består av både opp- og nedturer. Vi er 79 og 80 på Dwars door Vlaanderen på onsdag. Men har også har 6 og 11.-plass i Omloop og E3 Saxo Bank Classic. Hvis du ikke aksepterer det svingningene som oppstår under ritt og blir utålmodig, så blir du fort spist opp. Hvis rytterne tror at du er der på lang sikt og vi bygger støtteapparat rundt dem, så blir dem gode.
Van Oudenhove: – Jeg er stolt
Ved et lite gjestehus i Meldenstraat, ikke mer enn en kort spurt unna foten av mektige Koppenberg, har Uno-X-laget innkvartert seg de siste ukene. Fredag våknet de opp til lett snøfall.
Nå har de syklet så mye på veiene rundt her, at hele laget forflyttes til Beveren i utkanten av Antwerpen inn mot helga.
(Artikkelen fortsetter under bildet)
LOGISTIKK OG FORBEREDELSER: Gino Van Oudenhove er en viktig brikke i strukturen rundt Uno-X Pro Cycling. I tillegg er han flamsk, stolt og elsker disse sykkelrittene. FOTO: Sjur Martin Kleppan
Gino Van Oudenhove er inne som sportsdirektør i satsingen denne sesongen, og holder også i mye av den logistiske biten. Innimellom all planleggingen tar han seg tid til intervju og bildeseansen. Hans følelser for Flandern rundt er viden kjent. Å ankomme rittet med en sykkelsatsing som er forankret i Norge, er likevel litt ekstra spesielt:
– Jeg er stolt av å være en av lederne på det laget her, sier han.
– Kommer du til å nyte søndagen?
– For oss blir det ikke den samme måten å nyte de på, som for alle de andre som er her. Går det dårlig, er det ikke noe nytelse i det hele tatt. Flandern rundt har helt klart en spesiell betydning for meg, samtidig som jeg har gjort alle disse klassikerne før, og også flere ganger.
Sykdom i forberedelsene
Det har ikke Uno-X Pro Cycling Team gjort. Som for første gang er sluppet inn i hele perleraden av WorldTour-klassikere:
– At vi får være med på hele festen, og ikke bare vorspielet, er fantastisk, sier Haugland.
Inn mot søndag gjenstår nå en viktig ting. Skjerme rytterne og forberede dem på hva som venter.
Som i flere andre lag, har også Uno-X blitt rammet av sykdom i forberedelsene. Tobias Halland Johannessen er på bedringens vei etter sykdom, men spørsmålet er hvor mye han er satt tilbake. Kan ikke han stille, blir enten Martin Bugge Urianstad eller Tord Gudmestad hans erstatter.
(Artikkelen fortsetter under bildet)
FOLKET ER TILBAKE: Her fra VIP-serveringen ved d’Oude Hove under Dwars door Vlaanderen. I dagevis har digre VIP-telt blitt rigget i området for en enda større folkefest: Flandern rundt. FOTO: Sjur Martin Kleppan
Folkefesten kan bli dempet noe av at også forhåndsfavoritt Wout van Aert sliter med sykdom. Det blir uansett galskap langs løypene, og det må også det norskdanske konseptet planlegge etter:
– Folkemengdene gjør at vi må tilpasse oss litt. Rent praktisk blir det litt farligere for oss å kjøre, og vi må i tillegg plukke ut noen punkter hvor vi kan snakke med rytterne på radioen. Det er ingen vits å komme med beskjeder over Kwaremont, Paterberg og Koppenberg for dere hører de ingen ting. Alt livet er dritkult også for rytterne. Vi fikk litt smaken på det i løpene som har vært. Jeg sier likevel til rytterne at det blir noe helt annet på søndag. Det blir det også. Det er sinnsykt. Vi har vært på Kwaremont før med publikum til stede, så det blir ikke noe annerledes. Men det blir veldig gøy!
PS: Uno-X Pro Cycling til herrenes utgave: Rasmus Tiller, Søren Wærenskjold, William Blume, Erik Resell, Anders Skaarseth, Kristoffer Halvorsen og Tobias Halland Johannessen (hvis frisk). Kvinnenes utgave: Susanne Andersen, Hannah Barnes, Amalie Lutro, Julie Leth, Mie Bjønrdal Ottestad og Anniina Ahtosalo.
(Sykkelmagasinet): I utgangspunktet var det Kuurne-Brussel-Kuurne og Gent-Wevelgem Kristoffer Halvorsen hadde satt to stjerner ved i sesongplanen sin.
Et stort Covid-19-utbrudd under etapperittet Etoile de Bessèges har bidratt til å endre de planene noe.
Sørlendingen kjemper nå en kamp mot klokka for å ankomme brosteinsklassikerne i godt slag. På veien dit er han villig til å ofre egne sjanser for høytflygende Rasmus Tiller.
– Jeg kjenner at formen begynner å nærme seg litt i hvert fall. Jeg får egentlig bare ta det som det kommer. Det ser ut til at det er noen andre på laget som er i bra slag i hvert fall, sier Kristoffer Halvorsen til Sykkelmagasinet.
– Du tenker på Rasmus Tiller?
– Ja, jeg legger heller presset over på ham. Han har trent bra stort sett gjennom hele vinteren. Jeg kjørte sammen med ham i det første rittet mitt i år, og der var han kjempesterk.
– Ingen vits å reise ned til Belgia
Det var nettopp under det franske 2.1-rittet, der Tobias Halland Johannessen kjørte inn etappeseier på dag fire, at smitten eksploderte.
Også Halland Johannesen ble syk, men etterdønningene var ikke verre enn at han startet Omloop Het Nieuwsblad den siste helga i februar.
PÅ VEI TILBAKE: Kristoffer Halvorsen gikk glipp av brosteinsåpningen, men estimerer at han nå har omtrent én uke med god trening bak seg hjemme i Kristiansand. FOTO: Morgane Bezannier
For Halvorsen har energinivået stupt, og han har hatt perioder der han har holdt seg langt unna treningssykkelen.
– Det tok litt lengre tid å komme seg igjen etter Covid-19 enn jeg hadde sett for meg. Jeg brukte i stedet tiden og droppet den belgiske sesongåpningen for å komme i bra slag til bolken som kommer om litt over en uke: Nokere Koerse og Bredene Classic. Sykdommen satte seg litt i bihulene, og det er ingen grunn til å reise ned til Belgia og sykle om man ikke er 100 prosent frisk, sier han.
De to belgiske 1.1-rittene har han gode minner fra etter at han ble andremann i Nokere så tidlig som i 2016, og vant i Koksijde året etter.
Stortrives i norsk-dansk konsept
Med Tillers 6.-plass fra Omloop Het Nieuwsblad og 9.-plass i Le Samyn er det likevel ingen tvil om hvem Uno-X Pro Cycling kommer til å sykle for i de neste rittene.
Halvorsen mener lagsammensetningen gjør at de flyter litt mer sømløst enn en del andre konsepter.
– Vi består jo kun av nordmenn og dansker. Det er godt samhold i laget og vi kjenner hverandre godt.
– Hvordan er det å være del av et lag med såpass offensivt DNA som Uno-X?
– Det er kjempemorsomt. Jeg tror mange av de største lagene har fått ganske bra med respekt for oss, og kanskje spesielt i vårklassikerne. Rasmus har syklet veldig bra i år, og jeg synes det var gøy å sykle i Frankrike med Tobias i front. Målet nå må være å holde nivået vi viste fram i Omloop oppe. Hvis vi klarer å få til det, spesielt i noen av de store WorldTour-rittene vi skal sykle – så tror jeg hele laget er veldig fornøyde med det. Rasmus klarte å henge med gruppa bak Wout Van Aert inn i Omloop og hadde egentlig litt uflaks med resultatet til slutt. I Le Samyn kunne han fort ha tatt steget opp på podiet. Jeg tror at om han hadde greid det, om det var i Omloop eller et av de andre rittene, så kunne vi sett på hele vårsesongen som en suksess.
De største rittene gjenstår
Åpningshelga foregikk uten Halvorsen, men fremdeles gjenstår Gent-Wevelgem, Dwars door Vlaanderen, Flandern rundt og Paris-Roubaix for det norske ProTeamet.
Navnene i seg selv er nok til å at hårene på kroppen reiser seg.
– Vi kan vel stort sett ikke be om så mye mer rundt de tidene der, sier han og tenker på invitasjonene.
MAN OF THE MOMENT: Rasmus Tiller har åpnet sesongen strålende under Etoile de Bessèges, Omloop Het Nieuwsblad og Le Samyn. Foran WorldTour-klassikerne er det han Uno-X Pro Cycling kommer til å samle seg rundt. FOTO: Anouk Flesch, Uno-X Pro Cycling.
– Dere har også noen nye navn i klassikeroppstillingen. Hvor godt har de funnet plassene sine?
– Vi er en del som har kjørt mye ritt sammen, og så er det Lasse (Normann Hansen) og (William) Blue som har gitt oss et litt bredere spekter. Det er Rasmus som er kortet vårt, så det er han det handler om. Om halve laget er ferdig med jobben sin når det er fem eller ti mil igjen, så skal i hvert fall den jobben gjøres, påpeker han.
I etterkant av klassikerne ser det ut til at det blir en ny tur til høyden for sørlendingen. Også i fjor la han inn en høydebolk sammen med blant andre Markus Hoelgaard på vårparten. Det ga en formmessig opptur i etterkant.
– Det var jo før jeg syklet Boucles de Mayenne, Dwars door het Hageland og NM, så jeg synes absolutt det fungerte bra. Jeg var i veldig bra i de rittene, og også under NM. Selv om det ikke gikk så bra der.
Medaljestatistikken snakker et utvetydig språk. Belgia er landet i verdenen som har avlet frem flest verdensmestere på sykkel. I løpet av den etthundre års lange VM-historien har hele 32 belgiere, kvinner som menn, båret regnbuetrøya og regnestykket inkluderer ikke engang amatørenes mesterskapsgull.
Navn som Albéric Schotte, Rik Van Steenbergen, Yvonne Reynders, Eddy Merckx, Jean-Pierre Monseré, Tom Boonen eller Philippe Gilbert får en hel sykkelverden til å holde pusten i ærefrykt.
Men hvilke prestasjoner og historier gjemmer bak disse navnene?
«Den siste» blir den første
Belgias VM-eventyr begynner i 1950 i Moorslede, en liten by i Vest-Flandern. Selv om verdensmesterskapet på sykkel fortsatt er et ungt arrangement, har allerede utallige belgiske ryttere erobret regnbuetrøya. Georges Ronsse har blitt dobbelt verdensmester i Budapest og Zürich i 1928 og 1929, den «svarte ørnen» fra Zwevegem, Marcel Kint, har vunnet i Valkenburg året før annen verdenskrig bryter ut og Jean Aerts har kunnet ikle seg regnbuetrøya på hjemmebanen i Floreffe i 1935.
Men verdensmesterskapet i Floreffe hadde det vært noe ruskende galt med. Det hadde foregått i Vallonia. Nå i 1950 arrangeres VM der det hører hjemme, nemlig i Flandern. Men ikke nok med det. Favoritten til å vinne mesterskapsrittet er den flamske lokalhelten Albéric «Briek» Schotte.
Briek er en ydmyk mann. Den senete, værbitte rytteren med det vinnende smilet er selve legemliggjøringen av den flamske væremåten. Briek har vokst opp under trange kår, men han er sterk som en okse. Først og fremst viljesterk. De fleste ritt vinner han på grunn av sin usedvanlige evne til å slite seg fullstendig ut. Han angriper der andre ryttere for lengst har kastet inn håndkleet. Briek nekter å gi seg før ikke han er først over målstreken.
Med bøyd rygg og sammenkrøpen sittestilling brekker han seg opp den ene etter den andre brosteinsbakken, uansett om det blåser, regner eller snør. Hans landsmenn kaller ham beundringsfullt for «den siste Flandrien».
Ekspertene sier at Schotte neppe vil klare å overgå hans eventyrlige sesong i 1948, da han først hadde vunnet Flandern rundt og deretter blitt verdensmester i Valkenburg. I den brutale rundløypa i Nederland denne gangen, hadde rytterne måtte sykle opp nådeløse Cauberg hele 27 ganger. Løypa hadde uten tvil favorisert de italienske sykkellegendene Fausto Coppi og Gino Bartali, men Briek hadde utmanøvrert dem begge to og kommet først i mål.
Nå, to år senere, ligger derfor presset på ingen andre enn belgieren selv. På den 284 kilometer lange VM-runden skal de førti rytterne i fellesstarten først legge ut på Flanderns flatmarker, forbi de mange minnesmerker for de falne fra 1. verdenskrig, før de så vender nesen mot de beryktede hellingene Rodeberg og Kemmelberg.
Schotte i 1954
VM-rittet denne 20. august 1950, utvikler seg akkurat som arrangøren har håpet på. Det blir et ubarmhjertig utsilingsløp, der den ene etter den andre rytteren må takke farvel. Men ikke «jern Briek», som med bare én runde igjen i Moorslede leder an tetgruppen. Det er bare åtte ryttere igjen i kampen om regnbuetrøya, deriblant Tour de France-helten Louison Bobet, den sveitsiske legenden Ferdy Kübler og den tidligere nederlandske verdensmesteren Theofiel Middelkamp.
Men når Schotte så angriper med få kilometere fra mål, er det ingen av motstanderne som kan holde hjulet hans. Albéric Briek Schotte vinner sin andre verdensmestertittel foran det flamske hjemmepublikum kun tre mil fra hans hjemby Kanegem. Full av ekstase over seieren roper han i et radiointervju etter målgang «Mor, mor, kan du høre meg? Jeg har vunnet, jeg er verdensmester!»
«Den siste Flandrien» dør 4. april 2004, på samme dag som den 88. utgaven av Flandern rundt avholdes. Rittkommentatorene minner én av de største syklistene gjennom tidene ved å si «Gud må ha vært blant Brieks største fans.»
Benoni Beheyt, en ulyksalig skjebne.
Sviket i Ronse
Året er 1963 og for femte gang i mesterskapshistorien skal VM avholdes i Belgia. Ronse, en liten arbeiderby i Øst-Flandern som er kjent for tekstilindustrien sin, har blitt utpekt for anledningen. Den store favoritten til å vinne fellesstarten er hjemmehåpet, selveste «keiseren fra Herentals», Rik Van Looy. I 1963 er Van Looy allerede to ganger verdensmester, han har vunnet samtlige monumenter fra Flandern rundt til Giro di Lombardia og har attpåtil sanket inn flere etappeseire i alle Grand Tours. Å bli verdensmester foran hjemmepublikummet vil sette kronen på verket til Van Looy. Mens belgieren er trygg på å ha god kontroll på sine argeste konkurrenter, er han mer usikker på sine belgiske lagkamerater. Van Looy husker fortsatt avtalen med Rik Van Steenbergen fra VM i 1957, der Van Steenbergen hadde lovet å kjøre for kapteinen sin, men istedenfor hadde stukket av gårde og selv blitt verdensmester. Kvelden før fellesstarten lover Van Looy derfor ut store pengesummer til hver og en av sine lagkamerater dersom de hjelper ham til VM-seieren dagen derpå.
Fellesstarten preges lenge av en utbrytergruppe som etter hvert også får selskap av ingen ringere enn Tom Simpson. Briten, som har bosatt seg i Gent, er usedvanlig populær blant de belgiske tilskuere og heies frem av hundretusenvis langs løypa. Men med bare én runde igjen i Ronse blir Simpson kjørt inn igjen, og det er nå «keiseren» Rik Van Looy viser hva han er laget av. Gjentatte ganger angriper han, for så å slakke på farten. Han vil mørne konkurrentene. Tetgruppen rundt Van Looy er allerede på det langstrakte oppløpet, når belgieren setter sitt nådeløse finalestøt. Med bare hundre meter igjen til målstreken er han endelig alene i front, men så dukker det plutselig opp en annen belgier. Benoni Beheyt, som tidligere i rittet har nektet å ta føringer på grunn av angivelige kramper, ser ut til å ha stått opp fra de døde igjen. Van Looy har allerede startet spurten, idet Beheyt legger hånden på skulderen til sin lagkaptein og drar seg forbi som på banesykling. Denne siste fartsøkningen er nok til å krysse mållinjen foran Van Looy. Skandalen er perfekt! Beheyt jubler med en arm i været, men hodet hans vender allerede bakover mot Van Looy som ikke kan tro det. Senere i garderoben må Van Looy holdes igjen for ikke å gå løs på Beheyt som har bedratt ham. «Sviket fra Ronse» vil for alltid ødelegge for de to belgierne. Van Looy lover at Beheyt aldri igjen skal vinne et ritt der han selv er tilstede. Han skal holde ord.
Yvonne Reynders
Kulljenta fra Antwerpen
Yvonne Reynders skal i løpet av hennes karriere bli verdensmester på landeveien hele fire ganger og attpåtil vinne tre mesterskapsgull på banen, men er det friidrett alt starter med for hennes del. Den belgiske jenta satser nemlig først både på sprint og diskos, men da hun i et turritt i starten av 1950-tallet uten særlig erfaring slår hennes nærmeste konkurrenter med flere minutter, går det opp for Yvonne at hun har et unikt talent for sykling. Jenta er råsterk i beina, noe som faktisk skyldes foreldrenes kullforretning. Hver dag hjelper Yvonne til å kjøre ut svære kullsekker på en trehjuling til kundene i Antwerpen. Det hører ikke til sjeldenhetene at hun sykler rundt med flere hundre kilo på brosteinsgatene i byen. Slik trener hun styrketråkk uten engang å være klar over det. Hun er såpass sterk i beina at til og med selveste verdensmesteren Rik Van Steenbergen kun med akk og ve klarer å tette luken opp til Yvonne når hun legger av gårde på en treningsrunde. Men hennes ønske om en karriere som syklist er ingen dans på roser. Det skikker seg ikke, ja det er uhørt å drive med sykling som jente i Belgia på 1950-tallet. Yvonne nektes adgang til velodromen i Antwerpen, og må derfor kle seg ut som gutt for å slippe inn på banen og kunne trene. Selv ikke verdensmestertitlene hennes opp gjennom årene endrer noe på dette.
Supertalentets første mesterskapsgull kommer så i 1959, kun ett år etter at det internasjonale sykkelforbundet har åpnet for å arrangere fellesstart for kvinner i VM. På en regnfull dag i nederlandske Zandvoort er Reynders raskest av alle på oppløpet og slår favorittene fra Storbritannia og Sovjetunionen. Senere innrømmer den belgiske jenta at hun på de siste hundre meterne fikk drahjelp fra en vennlig politibetjent på motorsykkel, som skjermet henne for vind. Men seier er seier.
To år senere, i 1961, er alt duket for Reynders’ andre verdensmestertittel. Denne gangen arrangeres VM i England, nærmere bestemt på Isle of Man. Og mens jentene fra de andre nasjonene rekognoserer VM-løypa flere dager i forveien og forbereder seg på alle mulige rittscenarier, kjører den belgiske sykkelstjernen gjennom løypa kun én gang – nemlig ved hennes ankomst på øya på vei fra togstasjonen til hotellet. Uten økonomisk støtte fra sykkelforbundet må Yvonne dekke utgifter for kost og losji selv, for ikke engang å snakke om utstyret. Når bremsevaierne på hennes rittsykkel ryker underveis på fellesstarten, må hun ta opp jakten på konkurrentene på den mye tyngre reservesykkelen hennes. Likevel knuser hun all motstand og vinner sitt andre mesterskapsgull på overlegent vis.
Eddy Merckx som amatørverdensmester i 1964.
Når kvinnene i 1963 så for første gang i mesterskapshistorien skal konkurrere i Belgia, er det selvskreven hvem som skal bli den nye verdensmesteren. Den 66 kilometer lange rundløypa i Ronse skiller ikke nevneverdig, noe som gjør at en tetgruppe på seksten jenter kommer samlet inn på oppløpet. Her trekker nok en gang Yvonne Reynders det lengste strået og lar det ikke være tvil om hvem som er best i verden. Det er på enda en rundløype, denne gangen på motorsportsbanen Nürburgring i Tyskland, at Belgias fremste kvinnelige syklist vinner også VM-gull i 1966. Året etter leverer hun en positiv dopingprøve og blir utestengt fra all rittaktivitet for tre måneder. Av protest legger hun opp, men gjør comeback ti år senere. Men glansen fra karrierens første periode er borte. Yvonne Reynders sikrer seg riktignok flere belgiske mestertitler til, men blir aldri verdensmester mer.
Æraen til kannibalen
Eddy Merckx er bare 22 år gammel og har så vidt rukket å fullføre to sesonger som profesjonell syklist, når han i 1967 stiller til start i VM i nederlandske Heerlen. Med to seire i Milano-Sanremo i 1966 og 1967 har belgieren allerede skapt noe oppmerksomhet rundt seg, men han er fremdeles ikke den fryktinngytende «kannibalen» som han i løpet av de neste årene skal utvikle seg til. Merckx sklir fortsatt under radaren hos de store nasjoner Italia og Frankrike, som har samlet seg rundt sine favoritter Felice Gimondi og Raymond Poulidor. Derfor er det heller ingen av lagene som reager når Merckx etter bare fem kilometer følger et angrep til italieneren Gianni Motta og et par andre ryttere. Det er fremdeles 260 kilometer igjen på den flate rundløypen i Heerlen og Merckx og sine kompanjonger vil før eller senere kjenne på håpløsheten i deres bruddforsøk. Problemet er bare at hovedfeltet aldri klarer å komme opp til utbryterne. Istedenfor skal tetgruppen gjøre opp om seieren i spurt, som Merckx vinner på overlegent vis. 1:0 til Merckx.
VM-tittelen virker som en katalysator på karrieren til belgieren. I de etterfølgende sesonger vinner Merckx det som vinnes kan av sykkelritt. Topplagene står i kø for å få underskriften til århundrets sykkeltalent på kontrakten og i 1971 sykler Merckx endelig for verdens beste sykkellag Molteni. Seierne til belgieren i Paris-Nice, Milano-Sanremo, Omloop Het Volk, Liège-Bastogne-Liège eller Tour de France er som nye kapitler i sagaen om en enestående syklist. Merckx har for lengst blitt mannen som konkurrentene vokter med argusøyer, men hva hjelper vel det når belgieren stiller i en VM-fellesstart der løypa er skreddersydd til hans ferdigheter? Den eneste utfordringen på de 268 kilometere rundt Mendrisio i Sveits er den to kilometer lange og i snitt sju prosent bratte Novazzano-klatringen som skal overvinnes hele seksten ganger. Bakken er verken lang eller bratt nok til å skape trøbbel for Merckx og i motsetning til tidligere år er hele det belgiske landslaget innstilt kun å jobbe for kapteinen sin. Slik sendes Herman Van Springel ut for å få de andre lagene til å måtte jobbe. Når Van Springel så med tre runder igjen omsider hentes tilbake, trer selve «kannibalen» i aksjon og angriper sammen med lagkameraten Georges Pintens. Kun Felice Gimondi og Giancarlo Polidori fra Italia, franske Cyrille Guimard og Danmarks Leif Mortensen klarer å følge angrepet. Men strategen Merckx er slu som en rev. Mens Pintens jobber i front, sparer Merckx kruttet sitt til den nest siste gangen opp Novazzano-bakken. Med bare en kilometer til toppen akselerer belgieren og rister av alle de gjenværende bruddkamerater unntatt Gimondi. Men både Gimondi og Merckx vet at italieneren kun kjører for sølvmedaljen. Og slik blir det. 2:0 til Merckx.
Merckx med stor trøyefangst i Tour-debuten i 1969.
Alle gode ting er tre, tenker nok Merckx da han i 1974 pakker kofferten for å delta i VM i Montreal. For første gang i historien arrangeres mesterskapet på sykkel utenfor Europa, og det internasjonale sykkelforbundet vet hvordan de kan sikre at VM i Canada blir en suksess. De bare åpner lommeboka og betaler verdens beste syklist 2500 dollar daglig for å lempe på ubehagelighetene Merckx måtte ha ved å sykle ritt såpass langt hjemmefra. I sommer har Merckx vunnet sin tredje dobbeltseier i Giro d’Italia og Tour de France, men han er ikke like «kannibalsk» i opptredenen lenger. Belgieren har begynt å frykte andre ryttere, som den italienske tempospesialisten Francesco Moser. Runden i Montreal byr kun på én nevneverdig utfordring, nemlig Mont-Royal, som en Moser i god form bare kan tråkke over med tungt gir. Men det er franskmennene som setter sitt preg på åpningsfasen i VM-rittet denne 25. august. Francis Campaner legger ut på solobrudd først, og blir etter tolv runder avløst av sin lagkamerat Bernard Thévenet. Hele ti mil ligger Peugeot-rytteren i front, og det er bare så vidt Merckx klarer å organisere forfølgelsen av franskmannen. Med én runde igjen i Montreal har forspranget til Thévenet smeltet til 30 sekunder. Merckx vet at en enkel akselerasjon opp Mont-Royal vil bringe han i front. Moser har for lengst måttet slippe. Det unge talentet fra Trentino må fortsatt bli vant til belastingen i et VM-ritt. Merckx angriper. Men hva er det? I dragsuget hans kommer plutselig Raymond Poulidor opp og forbi. «Poupou» får raskt en luke på vel ti meter ned til Merckx. Belgieren henger i tauene. Det er bare flaks at det venter en utforkjøring, der Merckx kan hente seg inn igjen. I en siste kraftanstrengelse kjører «kannibalen» seg opp på bakhjulet til «den evige toeren» Poulidor. Som i 1971, da Gimondi lenge før mål hadde innsett at han i en spurt mot Merckx kun ville tape, skjønner også Poulidor at slaget er tapt når de kommer på oppløpet. Ti år etter at Eddy Merckx ble amatørverdensmester, vinner tidenes beste syklist sin tredje og siste VM-tittel i eliteklassen. Legenden rundt Eddy Merckx vokser den dag i dag.
Jean-Pierre Monseré som verdensmester i England 1970.
VM-trøyas forbannelse
Når Jean-Pierre Monseré trår på VM-scenen i Leicester i 1970 er han bare 21 år gammel. Dette er hans første mesterskap for Belgia, men allerede nå snakker folk om at «Jempi» en dag blir arvtakeren etter Eddy Merckx. Unggutten fra Roeselare har allerede vunnet Giro di Lombaria i debutsesongen hans året i forveien og sjefen for det berømte Flandria-laget, Briek Schotte, er sikker på at Monseré er en uslepen diamant, som snart skal stråle i all sin prakt. I det belgiske landslaget, som konkurrerer i VM-fellesstarten, er Jean-Pierre en klar hjelperytter for vinnerkandidater som Eddy Merckx, Roger De Vlaeminck eller Herman Van Springel. Monseré har først og fremst kommet til Leicester for å lære.
Men tilskuerne langs den 272 kilometer lange VM-løypa vitner noe helt annet. «Jempi» kjører som en gammel ringrev. 21-åringen er årvåken og med på leken hver gang det går et angrep. Han dekker det første farlige bruddet, han dekker det andre farlige bruddet og han er jammen med på et tredje brudd også. Monseré kjører som en motorsykkel i hele dag. Når tetgruppen rundt Felice Gimondi og Leif Mortensen så kommer på oppløpet, vet Monseré at han må angripe før konkurrentene hans lanserer spurten sin. Belgieren trår til, åpner en solid luke og vinner med to sekunders forsprang foran en slukøret Mortensen på andre plass og en forbløffet Gimondi. Jean-Pierre Monseré er verdensmester på første forsøk!
Men gleden over regnbuetrøya varer ikke lenge. Bare ti dager etter VM-triumfen dør faren til Jean-Pierre av hjerteinfarkt under en markering av sønnens seier. Tapet legger seg som et mørkt slør over resten av sesongen. På nyåret i 1971 er Jean-Pierre tilbake og bestemt for å hedre sin avdøde far gjennom gode resultater på sykkel. Han er sterkere enn noensinne før, men i mars inntreffer tragedien. I et kermessritt kolliderer Jean-Pierre med en bil og blir erklært død på stedet.
Den 22 år gamle verdensmesteren etterlater seg kone og en gutt på to år. Forferdet over den tragiske bortgangen til sin gode venn, tar proffsyklisten Freddy Maertens seg av lille Giovanni. Maertens er fadderen til den lille gutten og lærer ham å sykle. Så skjer det som ikke er til å skjønne. Fem over etter dødsulykken til sin far Jean-Pierre, omkommer også sju år gamle Giovanni Monseré. Det er en bli som kolliderer med den lille gutten når han er ute på en sykkeltur. Tragediene i familien Monseré vil ingen ende ta.
Tom Boonen.
Boonen, Gilbert – Kopecky og Van Aert?
VM i Madrid i 2005 er vel så mye spurternes VM, som det er alliansenes VM. Tidligere på året har vidunderbarnet Tom Boonen vunnet både Flandern rundt og Paris-Roubaix med bare én ukes mellomrom, noe som gjør han til den ubestridde kapteinen til det belgiske landslaget i VM på høsten. Men interessene til de belgiske rytterne er ulikt fordelt.
Tre av dem pleier tross alt å trekke opp spurten til australieren Robbie McEwen i Davitamon-Lotto til daglig. Så er det den italienske fraksjonen i Quickstep, Boonens lag. Vil de kjøre for belgieren eller støtte sin egen landslagskaptein Alessandro Petacchi? Det viser seg til slutt at belgierne er lojale mot Boonen. De nøytraliserer ethvert angrep i finalen og tvinger frem en massespurt. Med 200 meter igjen til mål starter «tornado Tom» spurten sin og fikser biffen. Boonen kan ikle seg regnbuetrøya, den 31. i Belgias VM-historie.
En rytter som i 2005 ofrer alt for Boonen, er Philippe Gilbert. Allerede i Madrid skimter belgierens særklasse igjennom, men at han i løpet av de etterfølgende år skal utvikle seg til verdens beste klassikerrytter, er det få som aner denne gangen. I fantomsesongen 2011 blir Gilbert den første belgieren i historien som vinner Ardenner-trippelen bestående av Amstel Gold Race, La Flèche Wallonne og Liège-Bastogne-Liège.
Gilbert og Van Avermaet i Bergen 2017.
I VM i Valkenburg året etter er det ingen som kan følge hans angrep i Cauberg, som Gilbert kjenner så godt fra triumfen i Amstel Gold Race. Nærmest av forfølgerne er Edvald Boasson Hagen som bare må anerkjenne Gilberts dominans. Idet nordmannen spurter om sølvmedaljen, veiver Philippe Gilbert allerede til publikummet. Regnbuetrøya er hans.
Og i 2021? VM-fellesstarten for både kvinner og menn denne helgen vil vise om tiden er inne for flere nye belgiske verdensmestere. I Lotte Kopecky og Wout Van Aert har Belgia utvilsomt to av de heteste kandidater til VM-seieren. På hundreårsjubileet til sykkel-VM er regnbuenasjonen klar for en ny triumf.
This website uses cookies so that we can provide you with the best user experience possible. Cookie information is stored in your browser and performs functions such as recognising you when you return to our website and helping our team to understand which sections of the website you find most interesting and useful.
Strictly Necessary Cookies
Strictly Necessary Cookie should be enabled at all times so that we can save your preferences for cookie settings.
If you disable this cookie, we will not be able to save your preferences. This means that every time you visit this website you will need to enable or disable cookies again.
