belgia Archives - Sykkel

Vekker oppsikt i Europa

(Sykkelmagasinet): Sverre Dyngeland Vik sendte sine gutter ut på tokt i Spania i slutten av februar og kom tilbake med seiere til henholdsvis Martin Tjøtta og Øyvind Brekke Fløtten.

Selv om ikke motstanden var det helt store å skryte av, har klubbrytterne fra Ringerike SK fortsatt med å levere varene når lista har blitt lagt høyere.

I Cirucit de Saone et Loire møtte de mostand fra gode franske lag i Bourg-en-Bresse Ain Cyclisme, A.V.C Aix-en-Provence og A.C. Bisontine. Fremdeles franske amatørlag, men også lag der rytterne mottar betaling fra klubbene sine.

I forkant var egentlig etappen mellom Cluny og Matour hovedfokus for ringerikingene, og målet var å sette opp Sebastian Kirkedam Larsen for seieren.

– Hele laget var enige om at vi kunne vinne den, og at det da var Sebastian som skulle gjøre det. Alle kjørte derfor for at han skulle klare det. Det var egentlig målet vi hadde der nede, og som kom egentlig det andre som en bonus, sier Sverre Dyngeland Vik til Sykkelmagasinet.

Flere har vist seg fram

Det endte nemlig med at Martin Tjøtta fikk 16 sekunder på Charlie Paige (Bourg-en-Bresse Ain Cyclisme) på den tredje etappen, og at laget forsvarte ledertrøya på den avsluttende dag fire.

Prestasjonen var såpass bra at Tjøtta ble kontaktet av franske agenter i etterkant, med mål om å få ham inn på et av de nasjonale klubblagene.

– Vi har både Øyvind Brekke Fløtten og Martin Tjøtta som går godt oppover. Fløtten har kjørestyrke på tempo som sin fremste egenskap, mens Tjøtta også har toppfart til å henge med i massespurter, påpeker Vik.

– Hva kan du si om interessen rundt Tjøtta?

– I det hele tatt synes jeg det er hyggelig at folk har lagt merke til oss som lag. Vi har fått flere spennende invitasjoner til ritt, og det er lag fra fransk 1. divisjon som spør om rytterne våre kan tenke seg å sykle ritt for dem eller hospitere i utenlandske lag. Når det gjelder Tjøtta har jo han utmerket seg veldig den siste tiden. Det stemmer at det er franske agenter som har lyst til å opprette dialog med ham.

INTERNASJONAL SUKSESS: Martin Tjøtta har vunnet ritt i Spania, Frankrike og Belgia så langt denne sesongen. FOTO: Ringerike SK

Rytterne hos Ringerike SK er alle elever ved NTG i Bærum, der Lars Holm er sportssjef. Skolen har tradisjonelt et godt forhold til Uno-X Pro Cycling og Dare Development Team, men det er likevel ikke skrevet i stein at alle ryttere går den veien:

– Uno-X er et kjempegodt alternativ, men det finnes også andre veier ut i den internasjonale sykkelsporten, påpeker Vik.

I vinter fikk for øvrig Kirkedam Larsen og Magnus Sørbø muligheten til å reise på samling med Uno-X Pro Cycling i Spania.

Trekker fram hjelperytter

I forrige uke syklet Tjøtta & Co. Arden Challenge i Belgia. Her vant 21-åringen åpningsetappen, mens det ble andreplass bak lagkompis Brekke Fløtten på dag to.

Også denne gangen lyktes det å beholde ledertrøya hele veien inn.

– Vi er en kompisgjeng som er på tur, der alle er villige til å ofre seg for hverandre. Det har vært nøkkelen for vår del. Vi har hatt med oss Magnus Wæhre denne uka, som kanskje er den aller beste hjelperytteren vi har. Han er alltid klar for å ofre seg og gjøre den jobben som trengs. Uten ham hadde vi ikke reist hjem med de trøyene vi gjorde noe. Hele laget er nødt til å trekkes fram, selv om det ender med at Tjøtta får oppmerksomheten på podiet, legger Dyngeland Vik til.

Det norske laget har fått oppslag både i belgiske aviser og hos det franske nettstedet directvelo.com de siste ukene.

TJØTTA TIL TOPPS: Martin Tjøtta og Ringerike SK maktet å forsvare ledertrøya hele veien inn under Arden Challenge. FOTO: Ringerike SK

Dermed er det rimelig å tro at de inntar helga 7.-8.-mai med habil selvtillit da den norske UCI-åpningen med Sundvolden GP og Ringerike Grand Prix arrangeres på deres egen hjemmebane.

– Dette er kanskje den aller viktigste helen for oss når det gjelder å vise oss fram, påpeker Dyngeland Vik.

– Vi har lagt lista høyt, men vi ser ikke på oss som favoritter i møtet med norske og danske kontinentallag. Når vi sykler ritt, ønsker vi å oss vise oss fram. I fjor syklet vi noen store ritt under Flanders Tomorrow Tour og Paris-Roubaix U23, da var målet å kjøre offensivt underveis. Under helga på Ringerike ønsker vi også å være aktive i brudd, og være med og kjempe om en seier, avslutter han.

Folkefesten på Koppenberg via Sykkelmagasinets linse

(Sykkelmagasinet): Øl, tradisjon og høytid. Sykkelritt i Belgia oppleves best ute i løypene.

Fra næringsparken i utkanten av Oudenaarde ble folket kjørt ut til egne fan zone’s på Oude Kwaremont, Paterberg og Koppenberg.

De smarteste var nok de som tok egne sykler i bruk, eller de som kjenner det lokale veinettet godt nok til å hoppe bukk over stengte avkjøringer og bestemte funksjonærer. Folkelivet under Flandern rundt, Belgias aller største folkefest, må helt enkelt oppleves.

Hva er vel noen timers venting i godt lag, med godt drikke – og så eksploderer plutselig det hele med en armada av motorsykler og de aller råeste syklistene i verden?

Sykkelmagasinet sendte fotograf Sjur Martin Kleppan ut i løypene, og dette er historiene han kom hjem med:

FOLKEFEST? Dette bildet er fra Dwars door Vlaanderen i forkant av De Ronde. VIP’en var tilbake!

 

STRATEGISK: Denne camperen var klar for Dwars door Vlaanderen, og hadde selvsagt rigget seg med TV-sending til partiene som ikke gikk rett forbi her. FOTO: Sjur Martin Kleppan, Sykkelmagasinet

 

GAMLEVEIEN OPP: Her skulle Tadej Pogacar sette konkurrentene skikkelig på plass. Dette er tatt et par dager før det hele braket løs. FOTO: Sjur Martin Kleppan, Sykkelmagasinet

 

WELCOME TO HELL: I hvert fall for en kort stund. Koppenberg er bare 550 meter lang, men byr på stigningprosent på 22 før den flater ut over toppen. FOTO: Sjur Martin Kleppan, Sykkelmagasinet

 

 

RETT ØL TIL RETT ANLEDNING: På Kwaremont er det selvsagt bare Kwaremont som duger! FOTO: Sjur Martin Kleppan, Sykkelmagasinet

 

LANG REKKE: Og lang ventetid for å se proffene. Man er nødt til å være ute i god tid for å få plassen man drømmer om langs løypa. FOTO: Sjur Martin Kleppan, Sykkelmagasinet

 

FLAMSKE LØVER: Å flagge litt for Flandern som område og det flamske folket er obligatorisk! FOTO: Sjur Martin Kleppan, Sykkelmagasinet

 

POLKADOTT: Det trenger man ikke være for å nå toppen av Koppenberg, men Tadej Pogacar viste fram hva gode klatrebein kunne gjøre med feltet. FOTO: Sjur Martin Kleppan, Sykkelmagasinet

 

HJELPENDE HENDER: Lokale kids skal også opp til toppen. Inspirasjonen av å se proffene erobre bakken er enorm! FOTO: Sjur Martin Kleppan, Sykkelmagasinet

 

ØL OG SÅNT: Belgierne er stolte av sitt øl. Det er en naturlig del av deres kultur. Flandern rundt oppleves best langs løypa, med flamske flagg og en kald øl i hånda. FOTO: Sjur Martin Kleppan, Sykkelmagasinet

 

INTERNASJONALT: Det var både nordmenn og dansker som tok del i den store sykkelfesten på Koppenberg. FOTO: Sjur Martin Kleppan, Sykkelmagasinet

 

DEN GAMLE MESTER: Alexander Kristoff etter Flandern rundt. Sånn mellomfornøyd med 10.-plass. FOTO: Sjur Martin Kleppan, Sykkelmagasinet

 

TILLER-TIME? Det ble ikke det denne gangen, men Ringebu-mannen kommer sterkere tilbake. FOTO: Sjur Martin Kleppan, Sykkelmagasinet

 

SKAARSETH TIL PUMPENE: Navet i Uno-X-laget holder kontroll i rekkene og er i tillegg en solid rytter selv. FOTO: Sjur Martin Kleppan, Sykkelmagasinet

 

 

HERJET: Tadej Pogacar satte opp et voldsomt tempo på Koppenberg, og da ble det vanskelig for Alexander Kristoff & Co. å henge på. FOTO: Sjur Martin Kleppan, Sykkelmagasinet

 

GRAVER DYPT: Alexander Kristoff imponerte over toppen av Koppenberg. Noen dager senere skulle det vise seg at formen var veldig god, da han vant GP Scheldeprjs. FOTO: Sjur Martin Kleppan, Sykkelmagasinet

 

LOKALE RUNDER: Hovedfeltet var innom Oudenaarde ved et par anledninger, og der er dette bildet tatt. Eddy The Boss! FOTO: Sjur Martin Kleppan, Sykkelmagasinet

 

Podcast: Nedtelling til Flandern rundt

Gruppo Compatto lader opp til den helligste søndagen i året. Litt for å teste ut et japansk toalett, men mest for å trekke inn stemningen før den store dagen. Vi går gjennom favoritter, outsidere, før vi tipper vinneren. En gang med hjernen, en gang med hjertet.

– Vi skal bygge et av verdens beste klassikerlag

PATERBERG (Sykkelmagasinet): Susanne Andersen tok fronten opp den sagnomsuste stigningen i Kluisbergen. Et stykke lengre ned i en brosteinsbelagte bakken, og langt utenfor komfortsonen slet Jens Haugland seg hele veien over toppen.

Det ligger en kjærlighet for sykkelsporten i bunn av det meste av det Uno-X-laget foretar seg. Det er derfor en selvfølge at også lederne har sykler klare til disposisjon foran det som fort blir et av årets absolutte høydepunkter.

En velfortjent hvil på toppen åpnet også opp sjansen for en liten prat med Sykkelmagasinet:

– Det er mulig jeg er subjektiv, men i mine øyne er det en av de største endagsfestene i internasjonal sykkelsport. Det er litt VM-stemning her, sier Haugland og tenkte med det på fjorårets store fest i Leuven.

Store, langsiktige planer

Noen dager i forkant var fotografene mest opptatt av å vente inn SD Worx og Lotte Kopecky på toppen av Paterberg. Da de røde og gule draktene dukket opp ble det nikket det anerkjennende. Sykkelfansen kjenner godt til Uno-X Pro Cycling og hva slags sykling laget står for.

Haugland lover at de er et konsept som har kommet for å bli.

– Vi har ambisjoner om å bygge en av verdens beste klassiker-systemer. Jeg tror det passer profilen til laget og rytterne våre ekstremt bra. Vi kommer ikke til å være et lag der vi har syv stykker i en massespurt til enhver tid, men hvis vi klarer å stable på plass en sterk etappe- og klassiker-stall er vi der vi ønsker å være, sier han.

Foran søndagens 106. utgave av De Ronde er Rasmus Tiller spydspiss hos Uno-X. 25-åringen står med 6.-plass fra Omloop Het Nieuwsblad og 11.-plass fra E3 Saxo Bank Classic.

– En av de ti beste klassiker-rytterne i verden, skyter Haugland inn – opplagt stolt over at de har videreutviklet Tiller etter at Markus Hoelgaard ble sent videre til Trek-Segafredo i fjor.

Avkledd i midtuka

Selv om framtidsvisjonene er store, er det heller ikke langt ned til skuffelse. Det fikk teamet erfare tidligere i denne uka.

(Artikkelen fortsetter under bildet)

NED PÅ JORDA: Onsdagens Dwars door Vlaanderen ble en tung opplevelse for Anders Skaarseth & Co. Her er han på vei over toppen av Côte de Trieux etter å ha hatt problemer med kjedet i bunnen av bakken. FOTO: Sjur Martin Kleppan

Anført av ryttere som Mathieu van der Poel, Victor Campenaerts og Tiesj Benoot ble rittet sprengt i fillebiter over Berg Ten Houte og Knokteberg-Trieu under Dwars door Vlaanderen. Tiller fikk hvile, mens Anders Skaarseth pådro seg mekanisk inn mot Côte de Trieu – og da var det hele over.

– Livet består av både opp- og nedturer. Vi er 79 og 80 på Dwars door Vlaanderen på onsdag. Men har også har 6 og 11.-plass i Omloop og E3 Saxo Bank Classic. Hvis du ikke aksepterer det svingningene som oppstår under ritt og blir utålmodig, så blir du fort spist opp. Hvis rytterne tror at du er der på lang sikt og vi bygger støtteapparat rundt dem, så blir dem gode.

Van Oudenhove: – Jeg er stolt

Ved et lite gjestehus i Meldenstraat, ikke mer enn en kort spurt unna foten av mektige Koppenberg, har Uno-X-laget innkvartert seg de siste ukene. Fredag våknet de opp til lett snøfall.

Nå har de syklet så mye på veiene rundt her, at hele laget forflyttes til Beveren i utkanten av Antwerpen inn mot helga.

(Artikkelen fortsetter under bildet)

LOGISTIKK OG FORBEREDELSER: Gino Van Oudenhove er en viktig brikke i strukturen rundt Uno-X Pro Cycling. I tillegg er han flamsk, stolt og elsker disse sykkelrittene. FOTO: Sjur Martin Kleppan

Gino Van Oudenhove er inne som sportsdirektør i satsingen denne sesongen, og holder også i mye av den logistiske biten. Innimellom all planleggingen tar han seg tid til intervju og bildeseansen. Hans følelser for Flandern rundt er viden kjent. Å ankomme rittet med en sykkelsatsing som er forankret i Norge, er likevel litt ekstra spesielt:

– Jeg er stolt av å være en av lederne på det laget her, sier han.

– Kommer du til å nyte søndagen?

– For oss blir det ikke den samme måten å nyte de på, som for alle de andre som er her. Går det dårlig, er det ikke noe nytelse i det hele tatt. Flandern rundt har helt klart en spesiell betydning for meg, samtidig som jeg har gjort alle disse klassikerne før, og også flere ganger.

Sykdom i forberedelsene

Det har ikke Uno-X Pro Cycling Team gjort. Som for første gang er sluppet inn i hele perleraden av WorldTour-klassikere:

– At vi får være med på hele festen, og ikke bare vorspielet, er fantastisk, sier Haugland.

Inn mot søndag gjenstår nå en viktig ting. Skjerme rytterne og forberede dem på hva som venter.

Som i flere andre lag, har også Uno-X blitt rammet av sykdom i forberedelsene. Tobias Halland Johannessen er på bedringens vei etter sykdom, men spørsmålet er hvor mye han er satt tilbake. Kan ikke han stille, blir enten Martin Bugge Urianstad eller Tord Gudmestad hans erstatter.

(Artikkelen fortsetter under bildet)

FOLKET ER TILBAKE: Her fra VIP-serveringen ved d’Oude Hove under Dwars door Vlaanderen. I dagevis har digre VIP-telt blitt rigget i området for en enda større folkefest: Flandern rundt. FOTO: Sjur Martin Kleppan

Folkefesten kan bli dempet noe av at også forhåndsfavoritt Wout van Aert sliter med sykdom. Det blir uansett galskap langs løypene, og det må også det norskdanske konseptet planlegge etter:

– Folkemengdene gjør at vi må tilpasse oss litt. Rent praktisk blir det litt farligere for oss å kjøre, og vi må i tillegg plukke ut noen punkter hvor vi kan snakke med rytterne på radioen. Det er ingen vits å komme med beskjeder over Kwaremont, Paterberg og Koppenberg for dere hører de ingen ting. Alt livet er dritkult også for rytterne. Vi fikk litt smaken på det i løpene som har vært. Jeg sier likevel til rytterne at det blir noe helt annet på søndag. Det blir det også. Det er sinnsykt. Vi har vært på Kwaremont før med publikum til stede, så det blir ikke noe annerledes. Men det blir veldig gøy!

PS: Uno-X Pro Cycling til herrenes utgave: Rasmus Tiller, Søren Wærenskjold, William Blume, Erik Resell, Anders Skaarseth, Kristoffer Halvorsen og Tobias Halland Johannessen (hvis frisk). Kvinnenes utgave: Susanne Andersen, Hannah Barnes, Amalie Lutro, Julie Leth, Mie Bjønrdal Ottestad og Anniina Ahtosalo.

– Rasmus er kortet vårt. Det er han det dreier seg om

(Sykkelmagasinet): I utgangspunktet var det Kuurne-Brussel-Kuurne og Gent-Wevelgem Kristoffer Halvorsen hadde satt to stjerner ved i sesongplanen sin.

Et stort Covid-19-utbrudd under etapperittet Etoile de Bessèges har bidratt til å endre de planene noe.

Sørlendingen kjemper nå en kamp mot klokka for å ankomme brosteinsklassikerne i godt slag. På veien dit er han villig til å ofre egne sjanser for høytflygende Rasmus Tiller.

– Jeg kjenner at formen begynner å nærme seg litt i hvert fall. Jeg får egentlig bare ta det som det kommer. Det ser ut til at det er noen andre på laget som er i bra slag i hvert fall, sier Kristoffer Halvorsen til Sykkelmagasinet.

– Du tenker på Rasmus Tiller?

– Ja, jeg legger heller presset over på ham. Han har trent bra stort sett gjennom hele vinteren. Jeg kjørte sammen med ham i det første rittet mitt i år, og der var han kjempesterk.

– Ingen vits å reise ned til Belgia

Det var nettopp under det franske 2.1-rittet, der Tobias Halland Johannessen kjørte inn etappeseier på dag fire, at smitten eksploderte.

Også Halland Johannesen ble syk, men etterdønningene var ikke verre enn at han startet Omloop Het Nieuwsblad den siste helga i februar.

PÅ VEI TILBAKE: Kristoffer Halvorsen gikk glipp av brosteinsåpningen, men estimerer at han nå har omtrent én uke med god trening bak seg hjemme i Kristiansand. FOTO: Morgane Bezannier

For Halvorsen har energinivået stupt, og han har hatt perioder der han har holdt seg langt unna treningssykkelen.

– Det tok litt lengre tid å komme seg igjen etter Covid-19 enn jeg hadde sett for meg. Jeg brukte i stedet tiden og droppet den belgiske sesongåpningen for å komme i bra slag til bolken som kommer om litt over en uke: Nokere Koerse og Bredene Classic. Sykdommen satte seg litt i bihulene, og det er ingen grunn til å reise ned til Belgia og sykle om man ikke er 100 prosent frisk, sier han.

De to belgiske 1.1-rittene har han gode minner fra etter at han ble andremann i Nokere så tidlig som i 2016, og vant i Koksijde året etter.

Stortrives i norsk-dansk konsept

Med Tillers 6.-plass fra Omloop Het Nieuwsblad og 9.-plass i Le Samyn er det likevel ingen tvil om hvem Uno-X Pro Cycling kommer til å sykle for i de neste rittene.

Halvorsen mener lagsammensetningen gjør at de flyter litt mer sømløst enn en del andre konsepter.

– Vi består jo kun av nordmenn og dansker. Det er godt samhold i laget og vi kjenner hverandre godt.

– Hvordan er det å være del av et lag med såpass offensivt DNA som Uno-X?

– Det er kjempemorsomt. Jeg tror mange av de største lagene har fått ganske bra med respekt for oss, og kanskje spesielt i vårklassikerne. Rasmus har syklet veldig bra i år, og jeg synes det var gøy å sykle i Frankrike med Tobias i front. Målet nå må være å holde nivået vi viste fram i Omloop oppe. Hvis vi klarer å få til det, spesielt i noen av de store WorldTour-rittene vi skal sykle – så tror jeg hele laget er veldig fornøyde med det. Rasmus klarte å henge med gruppa bak Wout Van Aert inn i Omloop og hadde egentlig litt uflaks med resultatet til slutt. I Le Samyn kunne han fort ha tatt steget opp på podiet. Jeg tror at om han hadde greid det, om det var i Omloop eller et av de andre rittene, så kunne vi sett på hele vårsesongen som en suksess.

De største rittene gjenstår

Åpningshelga foregikk uten Halvorsen, men fremdeles gjenstår Gent-Wevelgem, Dwars door Vlaanderen, Flandern rundt og Paris-Roubaix for det norske ProTeamet.

Navnene i seg selv er nok til å at hårene på kroppen reiser seg.

– Vi kan vel stort sett ikke be om så mye mer rundt de tidene der, sier han og tenker på invitasjonene.

MAN OF THE MOMENT: Rasmus Tiller har åpnet sesongen strålende under Etoile de Bessèges, Omloop Het Nieuwsblad og Le Samyn. Foran WorldTour-klassikerne er det han Uno-X Pro Cycling kommer til å samle seg rundt. FOTO: Anouk Flesch, Uno-X Pro Cycling.

– Dere har også noen nye navn i klassikeroppstillingen. Hvor godt har de funnet plassene sine?

– Vi er en del som har kjørt mye ritt sammen, og så er det Lasse (Normann Hansen) og (William) Blue som har gitt oss et litt bredere spekter. Det er Rasmus som er kortet vårt, så det er han det handler om. Om halve laget er ferdig med jobben sin når det er fem eller ti mil igjen, så skal i hvert fall den jobben gjøres, påpeker han.

I etterkant av klassikerne ser det ut til at det blir en ny tur til høyden for sørlendingen. Også i fjor la han inn en høydebolk sammen med blant andre Markus Hoelgaard på vårparten. Det ga en formmessig opptur i etterkant.

– Det var jo før jeg syklet Boucles de Mayenne, Dwars door het Hageland og NM, så jeg synes absolutt det fungerte bra. Jeg var i veldig bra i de rittene, og også under NM. Selv om det ikke gikk så bra der.

Regnbuenasjonen: Belgias VM-historie

Medaljestatistikken snakker et utvetydig språk. Belgia er landet i verdenen som har avlet frem flest verdensmestere på sykkel. I løpet av den etthundre års lange VM-historien har hele 32 belgiere, kvinner som menn, båret regnbuetrøya og regnestykket inkluderer ikke engang amatørenes mesterskapsgull.

Navn som Albéric Schotte, Rik Van Steenbergen, Yvonne Reynders, Eddy Merckx, Jean-Pierre Monseré, Tom Boonen eller Philippe Gilbert får en hel sykkelverden til å holde pusten i ærefrykt.

Men hvilke prestasjoner og historier gjemmer bak disse navnene?

«Den siste» blir den første

Belgias VM-eventyr begynner i 1950 i Moorslede, en liten by i Vest-Flandern. Selv om verdensmesterskapet på sykkel fortsatt er et ungt arrangement, har allerede utallige belgiske ryttere erobret regnbuetrøya. Georges Ronsse har blitt dobbelt verdensmester i Budapest og Zürich i 1928 og 1929, den «svarte ørnen» fra Zwevegem, Marcel Kint, har vunnet i Valkenburg året før annen verdenskrig bryter ut og Jean Aerts har kunnet ikle seg regnbuetrøya på hjemmebanen i Floreffe i 1935.

Men verdensmesterskapet i Floreffe hadde det vært noe ruskende galt med. Det hadde foregått i Vallonia. Nå i 1950 arrangeres VM der det hører hjemme, nemlig i Flandern. Men ikke nok med det. Favoritten til å vinne mesterskapsrittet er den flamske lokalhelten Albéric «Briek» Schotte.

 

Briek er en ydmyk mann. Den senete, værbitte rytteren med det vinnende smilet er selve legemliggjøringen av den flamske væremåten. Briek har vokst opp under trange kår, men han er sterk som en okse. Først og fremst viljesterk. De fleste ritt vinner han på grunn av sin usedvanlige evne til å slite seg fullstendig ut. Han angriper der andre ryttere for lengst har kastet inn håndkleet. Briek nekter å gi seg før ikke han er først over målstreken.

Med bøyd rygg og sammenkrøpen sittestilling brekker han seg opp den ene etter den andre brosteinsbakken, uansett om det blåser, regner eller snør. Hans landsmenn kaller ham beundringsfullt for «den siste Flandrien».

Ekspertene sier at Schotte neppe vil klare å overgå hans eventyrlige sesong i 1948, da han først hadde vunnet Flandern rundt og deretter blitt verdensmester i Valkenburg. I den brutale rundløypa i Nederland denne gangen, hadde rytterne måtte sykle opp nådeløse Cauberg hele 27 ganger. Løypa hadde uten tvil favorisert de italienske sykkellegendene Fausto Coppi og Gino Bartali, men Briek hadde utmanøvrert dem begge to og kommet først i mål.

Nå, to år senere, ligger derfor presset på ingen andre enn belgieren selv. På den 284 kilometer lange VM-runden skal de førti rytterne i fellesstarten først legge ut på Flanderns flatmarker, forbi de mange minnesmerker for de falne fra 1. verdenskrig, før de så vender nesen mot de beryktede hellingene Rodeberg og Kemmelberg.

Schotte i 1954

VM-rittet denne 20. august 1950, utvikler seg akkurat som arrangøren har håpet på. Det blir et ubarmhjertig utsilingsløp, der den ene etter den andre rytteren må takke farvel. Men ikke «jern Briek», som med bare én runde igjen i Moorslede leder an tetgruppen. Det er bare åtte ryttere igjen i kampen om regnbuetrøya, deriblant Tour de France-helten Louison Bobet, den sveitsiske legenden Ferdy Kübler og den tidligere nederlandske verdensmesteren Theofiel Middelkamp.

Men når Schotte så angriper med få kilometere fra mål, er det ingen av motstanderne som kan holde hjulet hans. Albéric Briek Schotte vinner sin andre verdensmestertittel foran det flamske hjemmepublikum kun tre mil fra hans hjemby Kanegem. Full av ekstase over seieren roper han i et radiointervju etter målgang «Mor, mor, kan du høre meg? Jeg har vunnet, jeg er verdensmester!»

«Den siste Flandrien» dør 4. april 2004, på samme dag som den 88. utgaven av Flandern rundt avholdes. Rittkommentatorene minner én av de største syklistene gjennom tidene ved å si «Gud må ha vært blant Brieks største fans.»

Benoni Beheyt, en ulyksalig skjebne.

Sviket i Ronse

Året er 1963 og for femte gang i mesterskapshistorien skal VM avholdes i Belgia. Ronse, en liten arbeiderby i Øst-Flandern som er kjent for tekstilindustrien sin, har blitt utpekt for anledningen. Den store favoritten til å vinne fellesstarten er hjemmehåpet, selveste «keiseren fra Herentals», Rik Van Looy. I 1963 er Van Looy allerede to ganger verdensmester, han har vunnet samtlige monumenter fra Flandern rundt til Giro di Lombardia og har attpåtil sanket inn flere etappeseire i alle Grand Tours. Å bli verdensmester foran hjemmepublikummet vil sette kronen på verket til Van Looy. Mens belgieren er trygg på å ha god kontroll på sine argeste konkurrenter, er han mer usikker på sine belgiske lagkamerater. Van Looy husker fortsatt avtalen med Rik Van Steenbergen fra VM i 1957, der Van Steenbergen hadde lovet å kjøre for kapteinen sin, men istedenfor hadde stukket av gårde og selv blitt verdensmester. Kvelden før fellesstarten lover Van Looy derfor ut store pengesummer til hver og en av sine lagkamerater dersom de hjelper ham til VM-seieren dagen derpå.

Fellesstarten preges lenge av en utbrytergruppe som etter hvert også får selskap av ingen ringere enn Tom Simpson. Briten, som har bosatt seg i Gent, er usedvanlig populær blant de belgiske tilskuere og heies frem av hundretusenvis langs løypa. Men med bare én runde igjen i Ronse blir Simpson kjørt inn igjen, og det er nå «keiseren» Rik Van Looy viser hva han er laget av. Gjentatte ganger angriper han, for så å slakke på farten. Han vil mørne konkurrentene. Tetgruppen rundt Van Looy er allerede på det langstrakte oppløpet, når belgieren setter sitt nådeløse finalestøt. Med bare hundre meter igjen til målstreken er han endelig alene i front, men så dukker det plutselig opp en annen belgier. Benoni Beheyt, som tidligere i rittet har nektet å ta føringer på grunn av angivelige kramper, ser ut til å ha stått opp fra de døde igjen. Van Looy har allerede startet spurten, idet Beheyt legger hånden på skulderen til sin lagkaptein og drar seg forbi som på banesykling. Denne siste fartsøkningen er nok til å krysse mållinjen foran Van Looy. Skandalen er perfekt! Beheyt jubler med en arm i været, men hodet hans vender allerede bakover mot Van Looy som ikke kan tro det. Senere i garderoben må Van Looy holdes igjen for ikke å gå løs på Beheyt som har bedratt ham. «Sviket fra Ronse» vil for alltid ødelegge for de to belgierne. Van Looy lover at Beheyt aldri igjen skal vinne et ritt der han selv er tilstede. Han skal holde ord.

Yvonne Reynders

Kulljenta fra Antwerpen

Yvonne Reynders skal i løpet av hennes karriere bli verdensmester på landeveien hele fire ganger og attpåtil vinne tre mesterskapsgull på banen, men er det friidrett alt starter med for hennes del. Den belgiske jenta satser nemlig først både på sprint og diskos, men da hun i et turritt i starten av 1950-tallet uten særlig erfaring slår hennes nærmeste konkurrenter med flere minutter, går det opp for Yvonne at hun har et unikt talent for sykling. Jenta er råsterk i beina, noe som faktisk skyldes foreldrenes kullforretning. Hver dag hjelper Yvonne til å kjøre ut svære kullsekker på en trehjuling til kundene i Antwerpen. Det hører ikke til sjeldenhetene at hun sykler rundt med flere hundre kilo på brosteinsgatene i byen. Slik trener hun styrketråkk uten engang å være klar over det. Hun er såpass sterk i beina at til og med selveste verdensmesteren Rik Van Steenbergen kun med akk og ve klarer å tette luken opp til Yvonne når hun legger av gårde på en treningsrunde. Men hennes ønske om en karriere som syklist er ingen dans på roser. Det skikker seg ikke, ja det er uhørt å drive med sykling som jente i Belgia på 1950-tallet. Yvonne nektes adgang til velodromen i Antwerpen, og må derfor kle seg ut som gutt for å slippe inn på banen og kunne trene. Selv ikke verdensmestertitlene hennes opp gjennom årene endrer noe på dette.

Supertalentets første mesterskapsgull kommer så i 1959, kun ett år etter at det internasjonale sykkelforbundet har åpnet for å arrangere fellesstart for kvinner i VM. På en regnfull dag i nederlandske Zandvoort er Reynders raskest av alle på oppløpet og slår favorittene fra Storbritannia og Sovjetunionen. Senere innrømmer den belgiske jenta at hun på de siste hundre meterne fikk drahjelp fra en vennlig politibetjent på motorsykkel, som skjermet henne for vind. Men seier er seier.

To år senere, i 1961, er alt duket for Reynders’ andre verdensmestertittel. Denne gangen arrangeres VM i England, nærmere bestemt på Isle of Man. Og mens jentene fra de andre nasjonene rekognoserer VM-løypa flere dager i forveien og forbereder seg på alle mulige rittscenarier, kjører den belgiske sykkelstjernen gjennom løypa kun én gang – nemlig ved hennes ankomst på øya på vei fra togstasjonen til hotellet. Uten økonomisk støtte fra sykkelforbundet må Yvonne dekke utgifter for kost og losji selv, for ikke engang å snakke om utstyret. Når bremsevaierne på hennes rittsykkel ryker underveis på fellesstarten, må hun ta opp jakten på konkurrentene på den mye tyngre reservesykkelen hennes. Likevel knuser hun all motstand og vinner sitt andre mesterskapsgull på overlegent vis.

Eddy Merckx som amatørverdensmester i 1964.

Når kvinnene i 1963 så for første gang i mesterskapshistorien skal konkurrere i Belgia, er det selvskreven hvem som skal bli den nye verdensmesteren. Den 66 kilometer lange rundløypa i Ronse skiller ikke nevneverdig, noe som gjør at en tetgruppe på seksten jenter kommer samlet inn på oppløpet. Her trekker nok en gang Yvonne Reynders det lengste strået og lar det ikke være tvil om hvem som er best i verden. Det er på enda en rundløype, denne gangen på motorsportsbanen Nürburgring i Tyskland, at Belgias fremste kvinnelige syklist vinner også VM-gull i 1966. Året etter leverer hun en positiv dopingprøve og blir utestengt fra all rittaktivitet for tre måneder. Av protest legger hun opp, men gjør comeback ti år senere. Men glansen fra karrierens første periode er borte. Yvonne Reynders sikrer seg riktignok flere belgiske mestertitler til, men blir aldri verdensmester mer.

Æraen til kannibalen

Eddy Merckx er bare 22 år gammel og har så vidt rukket å fullføre to sesonger som profesjonell syklist, når han i 1967 stiller til start i VM i nederlandske Heerlen. Med to seire i Milano-Sanremo i 1966 og 1967 har belgieren allerede skapt noe oppmerksomhet rundt seg, men han er fremdeles ikke den fryktinngytende «kannibalen» som han i løpet av de neste årene skal utvikle seg til. Merckx sklir fortsatt under radaren hos de store nasjoner Italia og Frankrike, som har samlet seg rundt sine favoritter Felice Gimondi og Raymond Poulidor. Derfor er det heller ingen av lagene som reager når Merckx etter bare fem kilometer følger et angrep til italieneren Gianni Motta og et par andre ryttere. Det er fremdeles 260 kilometer igjen på den flate rundløypen i Heerlen og Merckx og sine kompanjonger vil før eller senere kjenne på håpløsheten i deres bruddforsøk. Problemet er bare at hovedfeltet aldri klarer å komme opp til utbryterne. Istedenfor skal tetgruppen gjøre opp om seieren i spurt, som Merckx vinner på overlegent vis. 1:0 til Merckx.

VM-tittelen virker som en katalysator på karrieren til belgieren. I de etterfølgende sesonger vinner Merckx det som vinnes kan av sykkelritt. Topplagene står i kø for å få underskriften til århundrets sykkeltalent på kontrakten og i 1971 sykler Merckx endelig for verdens beste sykkellag Molteni. Seierne til belgieren i Paris-Nice, Milano-Sanremo, Omloop Het Volk, Liège-Bastogne-Liège eller Tour de France er som nye kapitler i sagaen om en enestående syklist. Merckx har for lengst blitt mannen som konkurrentene vokter med argusøyer, men hva hjelper vel det når belgieren stiller i en VM-fellesstart der løypa er skreddersydd til hans ferdigheter? Den eneste utfordringen på de 268 kilometere rundt Mendrisio i Sveits er den to kilometer lange og i snitt sju prosent bratte Novazzano-klatringen som skal overvinnes hele seksten ganger. Bakken er verken lang eller bratt nok til å skape trøbbel for Merckx og i motsetning til tidligere år er hele det belgiske landslaget innstilt kun å jobbe for kapteinen sin. Slik sendes Herman Van Springel ut for å få de andre lagene til å måtte jobbe. Når Van Springel så med tre runder igjen omsider hentes tilbake, trer selve «kannibalen» i aksjon og angriper sammen med lagkameraten Georges Pintens. Kun Felice Gimondi og Giancarlo Polidori fra Italia, franske Cyrille Guimard og Danmarks Leif Mortensen klarer å følge angrepet. Men strategen Merckx er slu som en rev. Mens Pintens jobber i front, sparer Merckx kruttet sitt til den nest siste gangen opp Novazzano-bakken. Med bare en kilometer til toppen akselerer belgieren og rister av alle de gjenværende bruddkamerater unntatt Gimondi. Men både Gimondi og Merckx vet at italieneren kun kjører for sølvmedaljen. Og slik blir det. 2:0 til Merckx.

Merckx med stor trøyefangst i Tour-debuten i 1969.

Alle gode ting er tre, tenker nok Merckx da han i 1974 pakker kofferten for å delta i VM i Montreal. For første gang i historien arrangeres mesterskapet på sykkel utenfor Europa, og det internasjonale sykkelforbundet vet hvordan de kan sikre at VM i Canada blir en suksess. De bare åpner lommeboka og betaler verdens beste syklist 2500 dollar daglig for å lempe på ubehagelighetene Merckx måtte ha ved å sykle ritt såpass langt hjemmefra. I sommer har Merckx vunnet sin tredje dobbeltseier i Giro d’Italia og Tour de France, men han er ikke like «kannibalsk» i opptredenen lenger. Belgieren har begynt å frykte andre ryttere, som den italienske tempospesialisten Francesco Moser. Runden i Montreal byr kun på én nevneverdig utfordring, nemlig Mont-Royal, som en Moser i god form bare kan tråkke over med tungt gir. Men det er franskmennene som setter sitt preg på åpningsfasen i VM-rittet denne 25. august. Francis Campaner legger ut på solobrudd først, og blir etter tolv runder avløst av sin lagkamerat Bernard Thévenet. Hele ti mil ligger Peugeot-rytteren i front, og det er bare så vidt Merckx klarer å organisere forfølgelsen av franskmannen. Med én runde igjen i Montreal har forspranget til Thévenet smeltet til 30 sekunder. Merckx vet at en enkel akselerasjon opp Mont-Royal vil bringe han i front. Moser har for lengst måttet slippe. Det unge talentet fra Trentino må fortsatt bli vant til belastingen i et VM-ritt. Merckx angriper. Men hva er det? I dragsuget hans kommer plutselig Raymond Poulidor opp og forbi. «Poupou» får raskt en luke på vel ti meter ned til Merckx. Belgieren henger i tauene. Det er bare flaks at det venter en utforkjøring, der Merckx kan hente seg inn igjen. I en siste kraftanstrengelse kjører «kannibalen» seg opp på bakhjulet til «den evige toeren» Poulidor. Som i 1971, da Gimondi lenge før mål hadde innsett at han i en spurt mot Merckx kun ville tape, skjønner også Poulidor at slaget er tapt når de kommer på oppløpet. Ti år etter at Eddy Merckx ble amatørverdensmester, vinner tidenes beste syklist sin tredje og siste VM-tittel i eliteklassen. Legenden rundt Eddy Merckx vokser den dag i dag.

Jean-Pierre Monseré som verdensmester i England 1970.

VM-trøyas forbannelse

Når Jean-Pierre Monseré trår på VM-scenen i Leicester i 1970 er han bare 21 år gammel. Dette er hans første mesterskap for Belgia, men allerede nå snakker folk om at «Jempi» en dag blir arvtakeren etter Eddy Merckx. Unggutten fra Roeselare har allerede vunnet Giro di Lombaria i debutsesongen hans året i forveien og sjefen for det berømte Flandria-laget, Briek Schotte, er sikker på at Monseré er en uslepen diamant, som snart skal stråle i all sin prakt. I det belgiske landslaget, som konkurrerer i VM-fellesstarten, er Jean-Pierre en klar hjelperytter for vinnerkandidater som Eddy Merckx, Roger De Vlaeminck eller Herman Van Springel. Monseré har først og fremst kommet til Leicester for å lære.

Men tilskuerne langs den 272 kilometer lange VM-løypa vitner noe helt annet. «Jempi» kjører som en gammel ringrev. 21-åringen er årvåken og med på leken hver gang det går et angrep. Han dekker det første farlige bruddet, han dekker det andre farlige bruddet og han er jammen med på et tredje brudd også. Monseré kjører som en motorsykkel i hele dag. Når tetgruppen rundt Felice Gimondi og Leif Mortensen så kommer på oppløpet, vet Monseré at han må angripe før konkurrentene hans lanserer spurten sin. Belgieren trår til, åpner en solid luke og vinner med to sekunders forsprang foran en slukøret Mortensen på andre plass og en forbløffet Gimondi. Jean-Pierre Monseré er verdensmester på første forsøk!

Men gleden over regnbuetrøya varer ikke lenge. Bare ti dager etter VM-triumfen dør faren til Jean-Pierre av hjerteinfarkt under en markering av sønnens seier. Tapet legger seg som et mørkt slør over resten av sesongen. På nyåret i 1971 er Jean-Pierre tilbake og bestemt for å hedre sin avdøde far gjennom gode resultater på sykkel. Han er sterkere enn noensinne før, men i mars inntreffer tragedien. I et kermessritt kolliderer Jean-Pierre med en bil og blir erklært død på stedet.

Den 22 år gamle verdensmesteren etterlater seg kone og en gutt på to år. Forferdet over den tragiske bortgangen til sin gode venn, tar proffsyklisten Freddy Maertens seg av lille Giovanni. Maertens er fadderen til den lille gutten og lærer ham å sykle. Så skjer det som ikke er til å skjønne. Fem over etter dødsulykken til sin far Jean-Pierre, omkommer også sju år gamle Giovanni Monseré. Det er en bli som kolliderer med den lille gutten når han er ute på en sykkeltur. Tragediene i familien Monseré vil ingen ende ta.

Tom Boonen.

Boonen, Gilbert – Kopecky og Van Aert?

VM i Madrid i 2005 er vel så mye spurternes VM, som det er alliansenes VM. Tidligere på året har vidunderbarnet Tom Boonen vunnet både Flandern rundt og Paris-Roubaix med bare én ukes mellomrom, noe som gjør han til den ubestridde kapteinen til det belgiske landslaget i VM på høsten. Men interessene til de belgiske rytterne er ulikt fordelt.

Tre av dem pleier tross alt å trekke opp spurten til australieren Robbie McEwen i Davitamon-Lotto til daglig. Så er det den italienske fraksjonen i Quickstep, Boonens lag. Vil de kjøre for belgieren eller støtte sin egen landslagskaptein Alessandro Petacchi? Det viser seg til slutt at belgierne er lojale mot Boonen. De nøytraliserer ethvert angrep i finalen og tvinger frem en massespurt. Med 200 meter igjen til mål starter «tornado Tom» spurten sin og fikser biffen. Boonen kan ikle seg regnbuetrøya, den 31. i Belgias VM-historie.

En rytter som i 2005 ofrer alt for Boonen, er Philippe Gilbert. Allerede i Madrid skimter belgierens særklasse igjennom, men at han i løpet av de etterfølgende år skal utvikle seg til verdens beste klassikerrytter, er det få som aner denne gangen. I fantomsesongen 2011 blir Gilbert den første belgieren i historien som vinner Ardenner-trippelen bestående av Amstel Gold Race, La Flèche Wallonne og Liège-Bastogne-Liège.

Gilbert og Van Avermaet i Bergen 2017.

I VM i Valkenburg året etter er det ingen som kan følge hans angrep i Cauberg, som Gilbert kjenner så godt fra triumfen i Amstel Gold Race. Nærmest av forfølgerne er Edvald Boasson Hagen som bare må anerkjenne Gilberts dominans. Idet nordmannen spurter om sølvmedaljen, veiver Philippe Gilbert allerede til publikummet. Regnbuetrøya er hans.

Og i 2021? VM-fellesstarten for både kvinner og menn denne helgen vil vise om tiden er inne for flere nye belgiske verdensmestere. I Lotte Kopecky og Wout Van Aert har Belgia utvilsomt to av de heteste kandidater til VM-seieren. På hundreårsjubileet til sykkel-VM er regnbuenasjonen klar for en ny triumf.

Uno-X avtale skapte usikkerhet rundt VM-oppdraget

– Når VM går i Belgia, er vi veldig glade for at Gino takket ja til oppdraget. Han kjenner til alle bakkene og veiene der. Han kan det inn og ut. I tillegg sitter han daglig med ansvar for å styre et profflag. Han kjenner til de andre nasjonenes styrker, hvordan de tenker og hvem de kommer til å legge opp strategien rundt, sier sportssjef Hans Falk i Norges Cykleforbund til Sykkelmagasinet.

De siste årene har ansvaret for å legge opp den norske strategien vekslet mellom Van Oudenhove, Gabriel Rasch og Stig Kristiansen. I tillegg er Kurt Asle Arvesen en kapasitet som kunne blitt benyttet i samme rolle.

Denne gangen hadde forbundet én spesiell mann i siktet når det gjaldt å styre det norske laget i VM.

Gino Van Oudenhove

Fikk Kristoffs velsignelse

Continue reading «Uno-X avtale skapte usikkerhet rundt VM-oppdraget»

Anbefalt lesestoff: Vi ❤️ Flandern

Med klassikerne avlyst, deler vi noen av våre beste historier fra brosteinsyklingens hjemland, Flandern.

Kwaremont, Koppenberg og Duvel

I ølbrikker finner man mye sannhet på disse trakter, i nasjonen der ordtak og poesi diktes innenfor bryggeriets staute vegger. Dette er vår berusede reise Flandern rundt.

Continue reading «Kwaremont, Koppenberg og Duvel»

Obskure berg og legendariske veier

Det finnes mange utrolige og heroiske historier om Flandern rundt. Men også mange prosaiske og finurlige.

Foruten den ene magiske søndagen i året når hele nasjonen samles til fest, ligger disse anekdotene spredt rundt i hele regionen – dog være det seg gjemt under et tykt lag av gjørme, svette og støv.

Oude Kwaremont

Eddy Merckx vant Flandern rundt «bare» to ganger, i 1969 og 1975. I sistnevnte tilfelle gjorde han det ved å angripe ved Oude Kwaremont, 104 km fra mål.

Frans Verbeeck var den eneste som klarte å følge, men med 6 km igjen måtte til og med han slippe. Merckx befant seg på et helt annet nivå enn resten av feltet, hvilket inspirerte Verbeeck til å lire fra seg et nå legendarisk sitat i intervju med den belgiske TV-reporteren Fred Debruyne:

– Fred, han syklet fem kilometer i timen raskere enn oss andre.

Ned fra Kwaremont

I 1951 gikk det gale med den regjerende verdensmesteren. Briek Schotte punktere på vei ned fra Kwaremont.

I tillegg var det så isende kaldt vær, at Schottes forfrosne fingre ikke klarte å skifte dekk.

– Jeg var riktig nok laget av stål og kunne håndtere det meste, men den dagen måtte jeg gi opp, sa Schotte senere.

I perioden 1940 til 1959 deltok «IJzeren Briek» (Jernmannen Briek) i 20 utgaver av Flandern rundt på rad. Han vant to ganger og sto ytterligere seks ganger på podiet. Han klagde om sine anstrengelser 0 ganger.

Paterberg

Paterberg er trolig den bratteste og nyeste bakken i Flandern rundt. 380 meter lang og med en gjennomsnittlig stigning på 13.7 %.

Brosteinen på denne smale veistripen ble lagt i 1983, men ser ut som den har vært der i all tid. Bare tre år etter at grusveien mellom markene ble lagt ned, var Paterberg tatt i bruk i Flandern rundt. Og siden har den alltid vært der.

Sagan leder an på Paterberg

Taaienberg

Blant ryttere og fans har Taaienberg tilegnet seg kallenavnet Boonenberg, etter den legendariske Tom Boonen. Den tredoble Flandern-rundt vinneren likte å teste beina sine her i Omloop Het Niuewsblad og E3 Harelbeke.

Gode bein her, betydde som regel gode bein i Flandern rundt. I 2012 prøvde Lars Boom å yppe seg, men konsekvensene ble brutale. Ved foten av Taaienberg velger Boom feil linje og havnet i grøfta da han prøvde seg skulder til skulder mot verdensmesteren fra 2005.

Noen uker senere tok Boonen sin tredje seier i Flandern rundt.

Foten av Berendries

Etter å ha blitt verdensmester i 1996 i Lugano, ønsket Johan Museeuw å vinne sin tredje tittel i Flandern rundt iført regnbuetrøya.

Med seier i Kurrne-Brussel-Kuurne og De Panne Tredagers, siste forberedelse før Flandern rundt, bar Museeuw alle solemerker av en troverdig vinner.

Men i bunn av Berendries skulle den flamske løven temmes på råttent vis. Den uvørne og nådeløse sveitseren, Bruno Boscardin, syklet Museeuw av veien og ut i grøften.

Her tapte Museeuw Flandern rundt det året, i en sesong ellers preget av sviktende form og svake resultater. Regnbuetrøyens forbannelse eksisterer kanskje likevel?

Rik Van Steenbergen og resten av feltet på Muur i 1942.

Berendries

Lance Armstrong deltok i Flandern rundt fem ganger i løpet av sin karriere, men hadde aldri stor suksess her.

Høydepunktet kom i 2005 da texaneren viste seg frem på Berendries og ledet hovedfeltet opp bakken. Dette var kanskje den eneste gangen Lance klarte å bli sett i front i Flandern rundt.

Dagen endte med 28.plass. Hans beste resultat noen gang i brosteinsmonumentet.

Kortendries

Kortendries har ikke altfor ofte figurert på Flandern rundt-kartet, men den semi-obskure veien spilte en avgjørende rolle i 1990.

Verdensmester Moreno Argentin så sitt snitt til å angripe rytterne i det sterke bruddet han satt i, mens resten så på hverandre og nølte. Fortsatt var det 35 km til mål.

Rudy Dhaenens var den eneste som ikke ventet og lå klistret på italienerens bakhjul. Men i spurten var Dhaenens ingen match til Argentin som tok seieren ganske enkelt.

Åtte år senere blir Dhaenens drept i en bilulykke samme dag som Flandern rundt. Belgieren var på vei mot Meerbeke der han skulle kommentere for Eurosport.

Paddestraat

Frank Vandenbroucke tok sikte på å vinne Flandern rundt i 1999. Men han ville ikke bare vinne. Han ønsket å levere en prestasjon av historiske proposisjoner.

Derfor var han innstilt på et tidlig angrep, i tospann med sin medsammensvorne i Cofidis-drakta, Philippe Gaumont.

Men Gaumont deiste i bakken og brakk håndleddet da de svingte inn på Paddestraat. Feltet klarte følgelig å innhente VDB som endte på andreplass, bak Peter Van Petegem.

Så svermet ryktene om at Gaumont hadde hatt en lang aften i forkant, ute på vift i Brugges kokende nattliv. Stikkord var champagne, kvinner, ymse sentralstimulerende. Pluss en ubetalt regning som VDB måtte ta hånd om.

Alt dette slo gnist i spekulasjonen rundt den virkelige årsaken til Gaumonts krasj.

Boonen og Cancellara i 2011

Molenberg

Molenberg var lenge det mest avgjørende punktet i Flandern rundt. Mye takket være brosteinens elendige befatning og flaskehalsen ved inngangen til bakken.

Dobbeltvinner Peter Van Petegem sa alltid:

– Er du ikke blant de ti første inn i Molenberg, tar det deg minst en halvtime å komme tilbake til fronten igjen.

Molenberg var også der Tom Boonen og Fabian Cancellara kom seg løs fra feltet i 2010. Cancellara gikk hen og vant Flandern rundt det året.

De Edelare

Denne bakken er riktignok dekket med asfalt i dag, men De Edelare var før en bred brosteinsvei og en av de mest berømte i Flandern rundt.

I sin første deltakelse i 1940, var den legendariske Briek Schotte den første til å nå toppen. En ikke ubetydelig bragd som tjente ham 500 francs – ca 150 NOK etter dagens beregninger.

En gjennomsnittlig timelønn var på den tiden bare 4 francs.