– Det hadde vært deilig hvis han holdt seg litt unna

OUDENAARDE (Sykkelmagasinet): Forventningene til Tadej Pogacars Flandern rundt-debut hadde nådd voldsomme høyder i forkant.

Den doble Tour de France-vinneren ladet opp med 10.-plass i Dwars door Vlaanderen. Mathieu van der Poel vant. Det skulle også gjenta seg søndag, men det var slovenerens vanvittige forsering av Oude Kwaremont ved andre gangs passering alle snakket om etterpå.

I forkant hadde to større grupperinger fått slippe løs. På den andre enden av det 2,2 kilometer lange brosteinsstrekket hadde han tatt igjen samtlige.

– Jeg var litt for langt tilbake for å se det, men jeg tviler ikke, sier Alexander Kristoff om hans tidligere lagkamerat.

Imponerte på Koppenberg

Stavanger-mannen var uheldig og punkterte på vei inn mot Kwaremont for andre gang. Dermed misset han sjansen til å hoppe på det potensielt farlige mellombruddet, og ble nødt til å gjøre et catch up-game med de som herjet i teten av rittet.

Iherdig jobbing av Quick-Step Alpha Vinyl samlet gruppene med unntak av Dylan van Baarle og Fred Wright inn mot Koppenberg. Nordmannen fikk en god posisjon inn mot bakken, og overbeviste egentlig på vei opp. At han ikke tettet luka til Mathieu van der Poel og Pogacar var som man kunne forvente, men Sykkelmagasinets egne bilder fra den styggbratte bakken viser at han grov dypt.

GROV DYPT: Det kostet for Alexander Kristoff over Koppenberg. Stavanger-mannen hadde god posisjon inn i bakken, men klarte ikke å ta hjulet til Mathieu van der Poel og Tadej Pogacar. FOTO: Sjur Martin Kleppan, Sykkelmagasinet.

– Jeg synes jeg hadde en fin dag. Jeg hadde en punktering da det begynte å gå hardt. Det var litt dumt, og jeg brukte en del krefter på å komme tilbake på Berendries. I det partiet mellombruddet gikk, var jeg rimelig kjørt. Da lå jeg på halen. Men fra Kwaremont andre gang var jeg egentlig helt grei. I Koppenberg startet jeg fra en veldig fin posisjon og hadde jeg vært god nok hadde jeg fulgt de beste, for jeg hadde jo hjulet deres. Men det gikk litt for fort.

Gikk forbi pappa Adrie

Jo lenger inn i det over 272,5 kilometer lange rittet man kom, jo mer utkrystalliserte van der Poel og Tadej Pogacar seg som de to sterkeste.

Sloveneren fikk muligheten til å knekke nederlenderen på vei opp mot Paterberg. UAE-Team Emirates-rytteren klarte også å åpne en liten luke bakover.

Alpecin-Fenix-kapteinen viste stor styrke da han tettet den igjen. Inn mot mål var rollene byttet om: Nå var sønnen av tidligere Flandern-vinner fra 1986, Adrie van der Poel, favoritten. På oppløpet kom både Dylan van Baarle og Valentin Madouas bakfra i høy fart, men 27-åringen kontrollerte det hele greit inn over streken. Dermed har han nå vunnet De Ronde to ganger – denne gangen i Wout van Aerts sykefravær.

– Det var vel favorittseier sånn sett, sa Kristoff og tenkte på forfallet fra Jumbo-Vismas kaptein.

Kristoff: – De rundt meg er hakket bedre

En skuffet Pogacar ble til slutt nummer fire, og var synlig frustrert over det faktum. På veien mellom Antwerpen og Oudenaarde, hadde han likevel sjarmert det sykkelgale Belgia til de grader.

Her setter man ekstra stor pris på flandriens som tar initiativ og kjører konkurrentene av bakhjulet. Pogacars oppvisning på Oude Kwaremont brakte tankene tilbake til Tom Boonen og Fabian Cancellaras dager. Eller til andre sykkelstorheter ennå lengre tilbake i tid: Johan Museeuw, Roger De Vlaeminck og Eddy Merckx. Han minner litt om sistnevnte fordi han er så komplett som sykkelrytter.

Kristoff er ærlig på at han selv ikke henger med når favorittene setter inn toppgiret, men sa seg likevel fornøyd med nok en topp 10-plassering.

– Jeg har ikke hatt en strålende vårsesong, men jeg har vært bedre enn i fjor. Jeg kjørte bra i Milano-Sanremo, men det gikk litt for fort. Jeg tror verdiene er greie, men det går nok litt fortere enn da jeg var på topp selv. Sånn sett er det ikke sikkert jeg er så mye dårligere, men de rundt er hakket bedre.

– Pogacars inntreden i klassikerne, hvordan synes du det går så langt?

– Han er ganske sterk. Han kunne godt ha holdt seg litt mer borte, sier Kristoff.

Diktatur, tortur og andre kameler

Bildene tikket inn over både Twitter, Instagram og Snapchat. Den ene sykkelstjernen etter den andre ble portrettert gjennom smartphonen: Fenomenet Fernando Gaviria, tidligere verdensmester Rui Costa, lynhurtige Dylan Groenewegen, den lille raketten Caleb Ewan. Bildene på sosiale media viste også nordmennene i Uno-X Pro Cycling, smilende og spente på sin første store utflukt i 2022-sesongen.

Åpningsseremonien var spektakulær. Med raketter i full fanfare over en storslagen scene. Den andre utgaven av Saudi Tour, «offisielt støttet av den kongelige høyhet, kronprinsen», var klar til å vise frem Saudi-Arabia fra sin beste side. Fem etapper på kryss og tvers av kongeriket, direktesendt til det sykkelsultne folk over hele verden. Arrangøren matet også sykkelfansen på sosiale medier. Ewan, Gaviria og Groenewegen poserer med kameler, historiske ruiner og viktige kortel-kledde menn fra høyt oppe i systemet. Bildene som bombarderte både Twitter og Instagram malte vitterlig et glansbilde av smilende idrettsstjerner under en gjestmild sol.

Men så var det baksiden av denne medaljen. Rittet i Saudi-Arabia falt nesten på ettårsdagen for dommen mot bistandsarbeideren Abdulrahman al-Sadhan. Våren 2021 ble al-Sadhan nemlig dømt til 20 års fengsel og påfølgende 20-års reiseforbud, for angivelig bruk av en satirisk Twitter-konto som delte hånfullt innhold om den saudiske regjeringen.

Regimet yter streng kontroll over internett. Rundt samme tid som dommen falt mot al-Sadhan, så man en koordinert kampanje med Saudi-baserte Twitter-kontoer som brukte falske profilbilder, repeterende formuleringer og andre taktikker, i forsøk på å minimere rollen til kronprins Mohammed bin Salmans i drapet på den saudiske journalisten Jamal Khashoggi. I januar 2021, ble en 26 år gammel saudi-kvinne drept av sine egne brødre; for å ha opprettet en Snapchat-konto.

Livet på sosiale medier i Saudi-Arabia er ikke for alle. Innholdet man deler blir strengt overvåket. Helst skal bilder og video stille land, regjering og kongefamilie i et godt lys. Og derfor er arrangement som Saudi Tour nyttige for regimet.

I 2021 ble vi godt kjent med sportsvasking. Gjennom året økte fokuset, såpass mye at det norske språkrådet kåret sportsvaske til årets ord for 2021. Ordet brukes i dag for å beskrive at myndigheter eller aktører i autoritære land bruker store sportsarrangement for å sette seg selv i bedre lys eller å oppnå dette ved å kjøpe opp eller sponse populære sportslag. Ifølge Amnesty International skjer sportsvasking når stater arrangerer eller sponser store idrettsarrangementer, klubber eller organisasjoner for å avlede oppmerksomheten vekk fra menneskerettighetsbrudd som staten kritiseres for. Sportsvasking er et nytt begrep, men praksisen er trolig like gammel som den moderne idrettsbevegelsen. Klassiske eksempler er hvordan Nazi-Tyskland brukte OL i 1936 til å markere sin tyske overmakt vis-a-vis andre nasjoner, eller hvordan de olympiske lekene ble en psudo-slagmark i den ideologiske kampen mellom USA og Sovjet under den kalde krigen. Åpningsseremonien i 1980 var stappmett på kommunistiske symboler.

Utfordringene oppstår når stater bruker arrangementene systematisk for å dekke over problematiske sider ved seg selv. Toppidretten blir således brukt til å renvaske et skittent rykte.

Med en slik definisjon til grunn, synes fenomenet sportsvasking å bre godt om seg i den profesjonelle sportsverdenen, ikke bare i sykkelsporten. Den Qatar-eide fotballklubben PSG kan skimte med tidenes angrepsrekke, og oljestatens posisjon og omdømme styrkes hver gang man hører nettsus fra enten Neymar, Lionel Messi eller Kylian Mbappé. Manchester City, Barcelona, Arsenal og senest Newcastle United er alle eksempler på store fotballklubber der land fra Midtøsten, eller aktører derifra, er tungt inne på eiersiden. På tampen av fjoråret hadde man trolig historiens mest spennende finale i Formel-1; med avslutningsrunder i Qatar, Saudi-Arabia og Abu Dhabi – alle sammen med regelmessige menneskerettighetsbrudd på samvittigheten. I senere år har Russland og dets diktator Vladimir Putin invitert til både OL og fotball-VM. Nestemann i køen er Qatar, der opp mot syv tusen migrantarbeidere fra India, Pakistan, Nepal, Bangladesh og Sri Lanka har dødd under byggingen av fotballstadioner. Den engelske avisen The Guardian, som først rapporterte om den skyhøye dødsraten, mener det er store mørketall. Til sammenligning døde 2977 døde under 11. september. Men la oss heller ikke glemme Kina som skal arrangere OL allerede i vinter. I det hele tatt er tendensen krystall klar: stadig flere store arrangementer og investeringer skjer i land med i beste fall tvilsomme demokratiske rulleblad.

Lave tanker om demokrati, gir ikke bare store sportsarrangement, men også høye bygninger. I den hellige byen Mekka i Saudi-Arabia ligger verdens tredje høyeste skyskraper. Det gylne spiret på Abraj Al-Bait Towers med en halvmåne øverst, er alene nesten like høyt som Oslo Plaza, og vil nesten kaste en skygge over Uno-X Pro Cycling når de deltar i Saudi Tour i begynnelsen av februar. Med sin deltakelse i ørkenstaten høstet det norske prokonti-laget kritikk fra Amnesty, som via TV 2 mente de bidro til sportsvasking. Amnesty håper laget og dets utøvere vil benytte anledningen til å rette oppmerksomhet mot det autoritære regimets forbrytelser.

Martin Urianstad for Uno-X Pro Cycling i brudd på 1. etappe av Saudi Tour 2022. Foto: Alex Broadway.

«Vi tror bestemt at utvikling av sykkelsporten må skje gjennom godt og ærlig samarbeid særlig med UCI og ledende rittarrangører,» sier Uno-X-sjef Jens Haugland til Sykkelmagasinet «Våre utøvere har naturligvis full ytringsfrihet for personlige meninger, men de har ingen plikt verken til å ha eller dele personlige syn.»

Om det blir noen politiske markeringer, gjenstår altså å se. Men rytterne til Uno-X er uansett langt i fra de første nordmennene til å sykle profesjonelt i Midtøsten. Sykkelsportens første bølge med sportsvasking i moderne tid, kan nemlig spores tilbake til 2002, med opprettelsen av Tour of Qatar. Frem til avviklingen i 2016 var ørkenrittet – med sine flate, vindeksponerte veier – en fast oppkjøringsarena i rytternes viktige forberedelser til vårklassikerne. Arrangøren gikk riktignok ad undas etter å ha stelt i stand VM i 2016, men Qatar var altså den første til å sportsvaske seg i sykkelhavet.

Den neste lille bølgen kom i 2007. I kjølvannet av dopingskandalen Operación Puerto kollapset det spanske laget Liberty Seguros-Würth. Inn for å overta lisensen kom et kasakhstansk konsortium. Team Astana ble bygget opp rundt den nasjonale helten Aleksandr Vinokurov som nettopp hadde vunnet Vuelta a España. Demokrati-indeksen til det internasjonalt anerkjente Freedom House, gir Kazakhstan i 2021 en score på 33 av 100, og oppsummerer situasjonen i den tidligere sovjetiske republikken med å betegne ytringsfriheten som svært begrenset, frihet til forsamling som fraværende og korrupsjonen som endemisk. Oppkalt etter landets hovedstad ble Astana-laget likevel en nasjonal merkevare med ikke ubetydelig suksess gjennom ryttere som Alberto Contador, Vincenzo Nibali, Fabio Aru, Maxim Iglinsky og Jakob Fuglsang. Til og med Lance Armstrong hadde en opptreden i den lyseblå trøya.

Nibali og Prins Nasser bin-Hamad av Bahrain hilser under Giro d’Italia.

Historien skulle senere gjenta seg med italienske Lampre, som etter flere tøffe økonomiske år i 2017 ble transformert til UAE Team Emirates. Likeledes måtte sveitsiske Team IAM bane vei for Bahrain-Merida. Sistnevnte nøt stor suksess flere av Nibalis triumfer i Il Lombardia og Milano-Sanremo, mens UAE soler seg i glansen av sykkelsportens nye superstjerne og Tour de France-vinner, Tadej Pogacar.

Bahrain-lagets de facto eier, prins Nasser bin Hamed al-Khalifa, er kanskje verdt å merke seg. Ifølge Bahrain Center for Human Rights har prins Nasser personlig deltatt i nedslåingen av protestene som oppsto i februar 2011. «Den arabiske våren» i Bahrain var kort, og vinteren som kom mer brutal enn noen gang. Khalifa-dynastiet, i likhet med mange andre monarkier i den arabiske verdenen, kneblet et håp om frihet med grusomme virkemidler. I funksjon av å være president for Bahrains olympiske komité og øverste råd for ungdom og sport, opprettet prins Nasser en etterforskningsenhet med mandat til å forfølge idrettsutøvere som hadde deltatt i opprøret i 2011. Om lag 120 utøvere på tvers av mange idretter ble suspendert. 22 skal ha blitt vilkårlig arrestert og flere torturert. Det internasjonale sykkelforbundet UCI omfavnet likevel prinsen med åpne armen da WorldTour-lisensen ble godkjent. Reaksjonene var selvsagt sterke.

«Det er utrolig synd at UCI tilnærmet seg dette så rutinemessig. Jeg er sikker på at det kommer til å være politiske og juridiske konsekvenser for UCI på grunn av dette,» sa Sayed Ahmed Alwadaei, direktør ved Bahrain Institute for Rights and Democracy.

Isreal Start Up Nation under Tour de France i 2021.

Astana, UAE og Bahrain har alle en temmelig lik struktur. Mens den daglige driften og det sportslige ansvaret ligger hos rutinerte eks-ryttere, står en sammenslutning av statseide selskap for finansieringen.

Israel Start-Up Nation er det seneste eksempelet. Laget gjorde sitt inntog i sykkelsporten på prokontinentalnivå i 2014. Angivelig uten store økonomiske overføringer fra staten Israel, fikk lagets eier og svært aktive pådriver, israelsk-kanadiske Sylvan Adam, huket inn tre etapper av Giro d’Italia til Israel i 2018. At det store italienske rittet kastet glans over ”hellig jord”, gikk selvsagt ikke uproblematisk for seg. Giro-starten gikk av stabelen bare to uker etter at israelske styrker, ifølge Amnesty International, brutalt slo ned palestinske demonstrasjoner på Gaza-stripen. Under hashtagen #ShameOnGiro ble det også bemerket at en av etappene passerte landsbyen Al Araqib, en beduinsk-palestinsk bosetning som israelerne hadde jevnet med jorden hele 120 ganger.

Kritikken til tross, laget vokste seg større og kjøpte i 2020 WorldTour-lisensen til Katusha. Samtidig sikret man seg signaturen til den firdobbelte Tour-mesteren Chris Froome, dette i tillegg til andre stjerne som André Greipel, Dan Martin, Mike Woods og Giacomo Nizzolo.

Laget avviser sterke koblinger til israelske myndigheter. Dette bildet av uavhengighet ble imidlertid vesentlig svekket da Chris Froome, i forbindelse med en publisitetsopptreden i oppkjøringen til den kommende sesongen, ble avbildet syklende på Golanhøydene. Området har vært okkupert av Israel siden 1967, og annektert av samme land siden 1981, noe som ikke er anerkjent av det internasjonale samfunnet. Syria anser området som syrisk. Froome var nå en politisk brikke i en internasjonal storkonflikt.

INEOS Grenadiers som vanlig i søkelyset under Tour de France. Foto Pauline Ballet.

Men sportsvasking er ikke bare forbeholdt statsmakter. Kommersielle aktører utnytter mulighetene til markedsføring, noen ganger på problematisk vis. Olje- gass og petrokjemi-giganten INEOS er hovedsponsor for det britiske storlaget tidligere kjent som Team Sky. Sykling er kjent som en miljøvennlig aktivitet, men produksjonen til INEOS er trolig alt annet enn. I 2020 produserte selskapet nesten 23 milliarder tonn petrokjemikalier. Innen 2025 har INEOS planer om at 325,000 tonn av denne totalen, altså skarve 1,5 prosent, skal fremstilles med resirkulert materialer. På ingen måte en ambisiøs målsetning fra INEOS, hvis sponsorat av sykkellaget i bestefall må stemples som grønnvasking. Ironisk nok heter laget nå INEOS Grenadiers, oppkalt etter en typisk bensinslukende, firehjulsdrevet offroader som syklister hater å møte på.

Russiske Gazprom, franske Total og norske Uno-X, alle sammen dynket i forurensende olje og gass, er vel heller ikke uproblematiske sponsorer i så måte. Eller hva med kreditt- og forbrukslån-haiene i Cofidis? Og hva med Orica? Sprengstoff- og tennmiddel-produsenten hadde trolig flere bøter for miljøvernsbrudd, enn de hadde triumfer med sykkellaget de sponset i perioden 2012 til 2017. Og mens psudo-farmasøyt OmegaPharma solgte alle helseproduktene du egentlig ikke trengte, har Lotto og FDJ holdt spilleglade belgiere og franskmenn i stramt grep i tiår etter tiår.

De moralske dilemmaene er altså mange. Så å si alle sponsorene i sykkelsporten kan problematiseres på en eller annen måte, avhengig av hvilket perspektiv man legger til grunn. Spørsmålet er hvor man legger lista for ”etisk idrett”, hvis et slikt fenomen i det hele tatt eksisterer.

Grega Bola i Bahrain sine farger under Tour of Oman 2017.

Tvilsomme eiere, korrupte selskaper og diktatoriske stater. Hvor bærer det egentlig hen? Frykten er at sykkelsporten – i kraft av sin svært så sårbare finansielle modell og tette befatning med doping – fremstår ekstra suspekt for å pådra seg flere lugubre aktører. Torturanklagene mot Prins Nasser benektes regelmessig av myndighetene i Bahrain, som verken fortviler eller nøler med å promotere sitt kongelige våpenskjold via «sportslig diplomati» og sykkellaget Bahrain-Victorious. Likevel er det få tegn til solidaritet med de arabiske folkene å finne i Vesten. At det internasjonale sykkelforbundet UCI, sesong etter sesong, innvilger en WorldTour-søknad fra prinsens eget lag, tyder på akkurat det.

Et avslag hadde nok ytterligere svekket UCI sitt eget skjøre produkt, WorldTouren, et økonomisk sort hull for de fleste medlemslagene. Et avslag hadde dessuten vært overraskende fra et moralsk standpunkt, fra en organisasjon som tidligere har tildelt store mesterskap til nasjoner som Qatar, Turkmenistan, Aserbajdsjan og Hviterussland – land der menneskerettighetssituasjonen er avskyelig.

«Internasjonale særforbund er nødt til å holdes ansvarlige for menneskerettighetsbrudd under eller i forbindelse med sine arrangement, herunder den generelle situasjonen i valgte vertskapsland,» sier Mary Harvey, leder for Internasjonalt senter for sport og menneskerettigheter.

«Først når forbundene inkorporerer menneskerettigheter i sine egne særlover, og ikke minst iverksetter lovene med aktiv hånd, først da vil man se endring. Det handler om ansvarliggjøring av arrangører og sentrale aktører. Dette gjelder media, organisasjoner, nasjonale forbund, men også aktørene innenfor sporten som lag og utøvere. Men det vi opplever, er at man trenger en skikkelige krise, før man virkelig ser endring.»

Vinokurov avbildet i Astana-drakt i 2011.

Flere vil imidlertid hevde at en sport med såpass frynsete rykte som sykkelsporten (Festina, Puerto og Armstrong et al.), ikke kan påkoste seg å være moralens høye vokter i den geopolitiske sammenheng. Lag som IAM, HTC Highroad, Lampre, Euskaltel-Euskadi, Liquigas, Rabobank, RadioShack – alle har det til felles at de ha lagt ned bedriften de siste årene. Alle har de oppgitt samme hovedgrunn: ”For mye doping, for få sponsorer”.

Men hvis dette så er det generelle bildet, hva i så fall skal sykkelsportens høye herrer gjøre? Søke investering der den finnes? Må UCI bare fortsette å svelge kamel etter kamel? Rik sjeik etter rik sjeik? Diktatur etter diktatur?

I høst ble VM i landevei 2025 tildelt Rwanda. UCI-president David Lappartient synes å ha tette forbindelser til landets president, Paul Kagame, som med sitt parti Rwandan Patriotic Front (RPF) har hersket Rwanda siden 1994, og fortsetter å ha streng kontroll over landets politiske system. Kagame-regjeringen, et militærstøttet autokrati, skyr ikke banen for å likvidere sine motstandere.

I 2016 deltok IAM og Sondre Holst Enger i Tour de France. Sesonger etter, var laget borte. Foto: ASO

I ettertankes kalde lys, ble trolig januar 2017 en skjebnesvanger tid. Etter mange sesonger sa Lampre farvel til sykkelsporten. Helt siden 1991 hadde det italienske stålselskapet Lampre vært hovedsponsor for Giuseppe Saronnis mannskap. Men ikke nå lenger. For aller første gang sto Italia, et av syklingens kjerneområder, uten et lag i toppdivisjonen.

Som et brudd med den europeiske sekundærnæringen, historisk sett den viktigste kilden til sykkelsportens «extra-sportif»-sponsorer, ble bruddet med Lampre og den lojale Galbusera-familien et viktig tegn i tiden. Ingen kan benekte at den doping-befengte sykkelsporten måtte i enda større grad, søke nye sponsorer utenfor sine kjerneområder.

Sammen med Lampre, forsvant også IAM Cycling på samme tid. Eier av det sveitsiske WorldTour-laget, Michel Thétaz, sa han grunnet syklingens lange dopinghistorikk ble møtt skepsis og motbør i jakten på nye sponsorer.

Men hvis manglende troverdighet er et av flere kvelende belter i sykkelsportens økonomiske tvangstrøye, så kan umulig en faustisk pakt med en torturanklaget prins eller ymse oljerike diktatur være løsningen. I så fall er UCI på randen av eksistensiell krise.

Forvent derfor flere tilfeller av sportsvasking fremover.

Åpner for å ta rollen som hjelperytter

Alexander Kristoff er ikke fremmed for å være hjelperytter for UAE-lagets nye stjernespurter Fernando Gaviria, men ønsker aller helst å kjøre for egne sjanser.

Continue reading «Åpner for å ta rollen som hjelperytter»

Kristoff usikker på UAE-fremtiden

Alexander Kristoff ble overrasket over at UAE Team Emirates signerte Fernando Gaviria. – Jeg har ikke visst om dette, sier han til TV 2.

Continue reading «Kristoff usikker på UAE-fremtiden»

Ny toårskontrakt for VM-helten Stake Laengen

Søndag viste Vegard Stake Laengen seg fram under VM-fellesstarten i Innsbruck. Tirsdag signerte UAE Team Emirates-rytteren ny kontrakt med sin arbeidsgiver.

Continue reading «Ny toårskontrakt for VM-helten Stake Laengen»

Stor seiersjanse glapp for Kristoff

Alexander Kristoff omtalte søndagens Tour de France-spurt som en misbrukt seierssjanse. Sjefen mente han tross alt ikke kunne gjort så mye annerledes.

Kristoff fulgte opp fjerdeplassen på lørdagens åpningsetappe med femteplass på etappe nummer to søndag. Inn mot målstreken i La Roche-sur-Yon var han igjen med helt framme i spurten, men kreftene strakk ikke til i seierskampen.

– I dag var det en stor sjanse, og jeg burde klart det bedre. Jeg hadde større ambisjoner, så jeg er egentlig litt skuffet. Gårsdagen var egentlig oppløftende, for da var spurten litt lettere. I dag trodde jeg at jeg skulle kjempe litt nærmere de beste, men følte egentlig jeg var lenger unna, sa Kristoff da han møtte NTB og øvrig norsk presse etter målgang.

Rundt én kilometer før mål gikk en lang rekke ryttere i bakken langt framme i feltet, hvilket førte til at kun en liten gruppe ryttere gjorde opp om seieren. Kristoff satt i halen av gruppa etter velten og kom seg aldri helt fram i front.

– Jeg kom meg i grei posisjon, men klarte ikke å samle nok krefter til spurten. Jeg var veldig seig i dag også. Jeg hadde rett og slett ikke gode nok bein på slutten. Jeg håpet de skulle være bedre enn i går, men det var omtrent det samme, sa han.

Alene igjen

For annen dag på rad måtte han klare seg alene de siste to kilometerne. Da hadde sisteopptrekker italienske Roberto Ferrari gjort sitt.

– Hvis jeg hadde fått med meg en lagkamerat gjennom svingen etter velten, kunne han kjørt meg fram og jeg brukt litt mindre krefter på det, men jeg hadde ikke vunnet i dag uansett. Jeg kunne kanskje vært i nærheten av topp tre, sa Kristoff.

Etter målgang var samtidig ikke nordmannen hundre prosent fornøyd med måten lagkamerat Ferrari løste oppgaven på.

– Jeg føler kanskje at han mistet hodet litt i dag, for han hadde ikke behøvd å kjøre i vinden der. Vi får ta en gjennomgang sånn at han holder seg rolig litt lenger. Han blir helt sikkert litt nervøs, og det kan også hende han var sliten og ville gjøre en siste innsats og bidra med noe. Jeg skal høre med ham, sa Kristoff.

UAE-sportsdirektør Philippe Mauduit har på sin side klokkertro på at samarbeidet mellom Ferrari og Kristoff skal bære frukter.

– De har vist i de få løpene de har kjørt sammen at de samarbeider godt. Ferrari kan jobben sin, og vet at han kan løse den meget godt. Alt må imidlertid stemme, sa han.

Roligere dag

Sportsdirektøren mener samtidig ikke Kristoff kunne gjort så mye annerledes i spurten.

– Da velten skjedde, delte feltet seg. Han hadde ingen til å hjelpe seg, og han var den siste som kom seg forbi velten. Ledergruppen kjørte full gass til målstreken, så han hadde ingen sjanse til å komme seg fram. Det var en misbrukt mulighet, men han har aldri vunnet en etappe i starten av Tour de France. Nå kjemper han allerede om seieren. Det er et godt tegn, sa Mauduit til NTB.

Han maner til tålmodighet når det gjelder Kristoff-suksess i årets ritt.

– Jeg er fornøyd med at Alex spurtet om seieren. Han ble nummer fem, og det kan vi ikke være fornøyde med, for vi er her for å vinne. Men ser du på Kristoffs historie, har han aldri vært god i starten av Tour de France. Jeg har stor tro, gjentok Mauduit.

Kristoff oppsummerte følelsen han hadde søndag med ordet «trått», men retter også blikket framover. Mandag venter en lagtempoetappe i Cholet.

– Jeg ser jo litt fram til i morgen, for da blir det litt roligere for meg, smilte nordmannen.

Tirsdag venter en ny dag for spurterne.

Tror på etappeseier til Kristoff

Sportsdirektør Philippe Mauduit mener Tour de France-åpningen beviste at Alexander Kristoff kan vinne en etappe i årets ritt.

Kristoff viste muskler i spurten inn til Fontenay-le-Comte lørdag. Til slutt måtte han se seg relativt klart slått av colombianske Fernando Gaviria og regjerende verdensmester Peter Sagan, og på målstreken lurte også Marcel Kittel seg forbi med hårfin margin.

Med fjerdeplass beviste imidlertid 31-åringen at han blir en mann å regne med under de flate etappene som venter i tiden som kommer. Sportsdirektør Philippe Mauduit mener Kristoff dokumenterte at hans to etappeseirer i Tour de France nå kan bli til flere.

– Ja, selvfølgelig gjorde han det. Husk at han allerede har fire-fem seirer denne sesongen. Jeg mener han har vinnersjanser hver eneste gang han stiller til start, sier Mauduit til NTB.

Detaljer og justeringer

– Hva tror du denne seieren betyr for Kristoff?

– Jeg er sikker på at dette gir ham mye selvtillit. Alex trenger det, sier sportsdirektøren og peker videre på at Kristoff som alle andre vokser på bekreftelser på hva han er god for.

– Alex er en sterk kar, og alle ser på ham som en sånn nesten uslåelig type. Han omtaler seg selv som en norsk viking, som blant annet aldri er syk. Når ting går galt, er han likevel som alle andre. Det å starte på denne måten gjør ham glad, og når man er glad slipper man seg mer løs, smiler Mauduit.

Franskmannen håper hans norske profil senker skuldrene i dagene som kommer og tar med seg den gode følelsen lørdagens åpningsetappe ga ham. Den etterlengtede seieren kan bare være noen små justeringer unna.

– Konkurransen her er utrolig hard og tøff. Starter du spurten 50 meter for tidlig eller for seint, taper du. Det er alltid vanskelig, men når du er med i toppen blant de tre eller fem beste, mangler det bare noen små justeringer, sier Mauduit.

Fornyet selvtillit

Allerede søndag kommer etter alle solemerker neste spurtsjanse for Kristoff og hans rivaler. Den 182,5 kilometer lange etappen fra Mouilleron-Saint-Germain til La Roche-sur-Yon er ventet å ende i massespurt.

Mandag venter så lagtempoetappen i Cholet, før det blir nye muligheter for spurterne utover i neste uke. Historien viser også at Kristoff gjerne blir sterkere og sterkere i spurten dess lenger ut i Tour de France man kommer.

I 2014 reiste han hjem fra Tour de France med to etappeseirer. De kom først på etappe nummer 12 og 15. Sportsdirektør Mauduit tror både nordmannen og hans spurthjelpere kom styrket ut av åpningsetappen.

– Laget gjorde en god jobb for ham, og jeg tror hele laget fikk mer selvtillit av denne etappen, avslutter han.

Kristoff gjør seg til instrument for det emiratiske regimet

KOMMENTAR: Alexander Kristoff dedikerte sesongens første seier til Sheikh Zayed bin Sultan al Nahyan, den avdøde grunnleggeren og diktatoren av De Forente Arabiske Emirater. Kan det forsvares?

Continue reading «Kristoff gjør seg til instrument for det emiratiske regimet»

Kristoff: Han kan bli min nye Paolini

Nytt lag betyr ny klassikerveteran å stole på.

Continue reading «Kristoff: Han kan bli min nye Paolini»

Bystrøms nye Colnago Concept

TEKST: Knut Andreas Lone FOTO: Sven Erik Bystrøm

Spesifikasjoner:
Ramme: Colnago Concept
Hjul: Campagnolo Bora (Trening: Eurus)
Gir: Campagnolo Super Record EPS
Bremser: Campagnolo Super Record direct mount
Dekk: Vittoria Corsa G+
Sete: Prologo
Stem/styre: Deda Elementi
Pedaler: Look
Kraftmåler: Power2max NG Campagnolo

Concept-rammen er den tradisjonsrike sykkelprodusenten Colnagos første aerosykkel og Sven Erik Bystrøms treningssykkel. Sykkelen er satt sammen nærmest utelukkende av italienske komponenter, med unntak av pedalene (Look, fransk) og kraftmåleren (Power2max, tysk).

Bystrøms cockpit består av styre og stem fra Deda Elementi. Det massive styrerøret på sykkelen sørger for å minimere luftmotstanden.

Det er det tyske selskapet Power2max som leverer kraftmålere til UAE Team Emirates i 2018. Kraftmåleren har i produsenten selv en nøyaktighet på ±2% eller bedre.

På treningssykkelen til Bystrøm står det et Campagnolo Eurus-hjulsett, men i konkurranse bruker laget fra de forente arabiske emirater Bora-hjulene til den italienske komponentprodusenten.

På aerosyklene er det de små detaljene som gjelder. Seterøret har en kurve som går innover i rammen, som hjulet passer sømløst inn i, og er med på å skape mindre luftdrag.

Elektroniske girgrupper er nå standarden i proffsirkuset – også på treningssykler. Bystrøms treningssykkel er ustyrt med Super Record EPS.