(Sykkelmagasinet Gruppetto): I dag skulle egentlig Jonas Iversby Hvideberg vært tilbake med startnummer på ryggen under Dwars door Vlaanderen. Dessverre for ham, men heldigvis for oss – dukket han i stedet opp i studio for innspillingen av podcasten Gruppo Compatto.
Her fortalte østfoldingen at velten på dag to av Volta ao Algarve skapte større komplikasjoner enn de første legeundersøkelsene avdekket.
– Jeg fikk tilbake en MR-undersøkelse i går, og den viste at det hadde vært en avrevet muskel pluss et lite brudd i kneet. Det har gjort at jeg har slitt under opptreningen. Også da jeg var tilbake i løp, så har det ikke føltes riktig, sier Iversby Hvideberg under podcasten.
Not the way I wanted to start the european season. Luckly no major injuries, just a lot of pain. Need some time for my skin to grow back, but then I’ll be ready to go again🤕👊
Thanks @TeamDSM for bringing me home fast and safe, and my family for taking care of me at home🙏 https://t.co/ENzW37IW8zpic.twitter.com/cnrF6E0x69
24-åringen gikk ned i en ganske stygg velt i Portugal, og det var kneet som traff underlaget først. Han pådro seg også ganske store hudtap på bein og rygg. Dermed fikk han forsont seg med at det ville bli en aldri så liten pause fra løpene.
Podacast – lytt til episode #19 av Gruppo Compatto:
Han var imidlertid tilbake igjen under et blytungt Tirreno-Adriatico, og der valgte han å stå av den nest siste etappen på grunn av en forkjølelse. Siden har han dessverre ikke vært å se i DSM-drakta.
– Det var et mål for sesongen å være bra allerede nå på våren. Det har på en måte ikke være en mental nedtur egentlig. Jeg var forberedt på at det kom til å ta tid etter velten i Algarve med tanke på hvor mye hud jeg hadde mistet. De kortsiktige målene ble satt litt til side og så prøvde jeg heller å komme godt i gang – så kom det litt tilbakeslag etter tilbakeslag, men det kom med litt mellomrom så da fikk man fordøyd prosessen., sier han.
Han har tidligere hentet hjem en femteplass fra juniorutgaven av Paris-Roubaix og i tillegg kjørt U23-utgaven av Flandern rundt, men må altså vente på sin debut i monumentene.
– Da vi fant ut det var litt større problemer, var det heller ikke noe sjokk. Slik som været var der nede i forrige uke, så kan man i hvert fall sitte hjemme og ha det litt godt og varmt på rulla innimellom. Det er synd ikke å være der, men det kommer nye år med nye klassikere.
– Van Aert og van der Poel er ikke de beste vennene
I podcasten diskuteres avslutningen på klassikerne med hovedfokus mot nettopp Flandern rundt. Iversby Hvideberg ser for seg å vokse mer inn i en rolle som road captain i framtida, og synes blant annet det er veldig stas å kunne studere tyske John Degenkolb på nært hold.
(Artikkelen fortsetter under bildet)
DA CAPO? Jonas Iversby Hvideberg tror en rytter som Søren Kragh kan ha muligheten til å komme i forkant under søndagens Flandern rundt. Det spørs litt hvordan samarbeidet mellom «de tre store» sklir på den aktuelle dagen. FOTO: Skjermdump via Discovery
I podcasten snakker han også litt om ryttere som liker å gå i brudd, og de som ikke gjør det, hvordan ryttere tenker underveis i rittene og hva slags roller hjelperytterne har rundt sine kapteiner.
Under søndagens sykkelfest i Belgia er det mange som spår en ny stjerneduell mellom Tadej Pogacar, Wout van Aert og Mathieu van der Poel, men DSM-rytteren er ikke skråsikker på at det er slik det 273,4 kilometer lange beistet av et ritt kommer til å bli avgjort:
– Jeg har lyst til å spå en liten twist: At det ikke blir en av de tre store, men at begge lag er representert med noen andre ryttere i front, sier Iversby Hvideberg i podcasten. Det begrunner han blant annet med det litt slitte forholdet mellom van Aert og van der Poel:
– Pogacar var sterk i E3, men jeg tror ikke han har det som trengs for å vinne. Han kan følge van der Poel og van Aert, men han vil uansett bli slått i en spurt. Det som kan bli interessant da, er jo om van der Poel og van Aert. De er ikke de beste vennene. Om de ikke ønsker å samarbeide, så gjør de løpet vanskeligere. Det er ikke så veldig vanskelig å se for seg at det blir en trio der framme, men hvis de ikke ønsker å kjøre, så kommer de seg ikke av gårde. Jeg sitter med en liten følelse av at du kan se en lagkamerat av de to komme seg av gårde. For eksempel en Søren Kragh eller Van Baarle/Laporte som kanskje kan få litt mer spillerom, og så føler begge lag at de sitter med et godt kort. Da ser jeg ikke bort ifra at de kan komme seg av gårde, kanskje sammen med et lag til.
Flandern rundt har de siste årene blitt avgjort enten solo eller i spurt mellom to ryttere. Siden 2015 har Peter Sagan, Niki Terpstra, Philippe Gilbert og Alberto Bettiol vunnet rittet solo. Tre ganger har spurten stått mellom to ryttere: Kristoff/Terpstra, van der Poel/van Aert og Asgreen/van der Poel.
I fjor gikk van der Poel nok en gang seirende ut av duellen, da sammen med Pogacar – mens også Dylan van Baarle og Valentein Madouas kastet seg inn i fighten på de siste hundre meterne.
(Sykkelmagasinet): I sitt første forsøk – og faktisk i et av hans aller første grusritt – så endte ikke bare Per Strand Hagenes opp i finalen, men faktisk også med å «vinna heile driden».
– Det er veldig gøy. Det er et U23-ritt, men det var også bra nivå på feltet som startet. Det er det beste resultatet jeg har i år i hvert fall. Jeg vil påstå det et nokså stort ritt, selv om det selvsagt ligger høyere å vinne det ”på ordentlig” (eliterittet, vår anm.). Og så var det jo litt gøy å følge opp etter at Jonas Iversby Hvideberg vant det i fjor, sier Per Strand Hagenes til Sykkelmagasinet.
Der Rolvsrud-mannen vant på vei ut av U23-klassen, er 19-åringen fra Sandnes fremdeles førsteårs innafor det samme alderstrinnet. Noe som selvfølgelig gjør det hele enda mer imponerende.
– Det er et løp hvor alt kan skje, og et par forsøk gjør deg gjerne tryggere på posisjoneringen og når man velger å angripe. Så det at han klarer det i første forsøk er imponerende. Jeg er ikke helt oppdatert på hvordan løpet gikk i U23-klassen (Iversby Hvideberg syklet selv eliteutgaven for Team DSM), men det ser ut til at han kjørte vekk fra slutten. Det er også veldig sterkt med et stort felt jagende de siste ti kilometerne, gjennom Tours, sier Iversby Hvideberg – som selv ble tredjemann i sitt første forsøk, bak Joel Suter og vinner Alexys Brunel tilbake i 2019.
«Strand Hagenes-rykket» avgjorde
Strand Hagenes forklarer selv at laget var beredt på å sende et mindre brudd av gårde i starten. Det gikk først fem mann, og deretter støtet ytterligere tre mann seg opp til dem.
Darren van Bekkum satte seg deretter fram og kjørte inn mot finalen for å minske avstanden opp til bruddet. Han holdt det gående inn til det nærmet seg det første gruspartiet for dagen, og så holdt Strand Hagenes, Rick Pluijmers og Jesse Kramer plassert blant de 20-30 første rytterne inn på de viktigste sektorene.
– Jeg er ikke helt sikker på langt det var igjen da jeg angrep, men jeg tror det var én grussektor igjen og litt før det gikk det opp en bakke. Jeg hadde en Lotto Soudal-rytter bak meg som slapp en like på noen meter ut i svingen. Da tenkte jeg at jeg bare kunne gå for det. Det var ingen bak som gadd å følge meg, sier Strand Hagenes.
– Det høres ut som et klassisk Strand Hagenes-rykk?
– Haha, ja, det er den eneste måten jeg klarer å vinne ritt på, så det er vel nærliggende det, sier mannen som har vunnet både seirer i norgescup, NM og junior-VM på samme måte.
Feiring: Seks timer i bil
Jobben var imidlertid ikke over med det, for det var fremdeles ryttere igjen å hente. Han tok igjen to ryttere først, og hentet sistemann med halvannen kilometer igjen av det 178,4 kilometer lange rittet.
– Jeg angrep «over the top» og klarte å komme solo inn til mål. Vi hadde også Rick Pluijmers i gruppa som spurtet om tredjeplassen. Han punkterte etter siste grussektor, men før det hadde han sittet og blokkert litt og gjort det vanskelig for de andre å samarbeide bak der. Det hjalp selvsagt også, sier Strand Hagenes som til slutt hadde syv sekunders margin tilbake til Mathis Le Berre (Côtes d’Armour-Mari Morin U).
– Hvordan feirer man en slik triumf? Er det champagne-spretting og middag med taler?
– Etter en slik seier kjører man seks timer i bil til Brüssel for å fly hjem i morgen, lyder det kontante svaret.
– Hva slags erfaring har du egentlig fra grusritt tidligere?
– Tour te Fjells. Det var det en grusetappe, men det var på fin grus og ikke det som vi møtte i dag.
– Hvorfor tror du at du er i stand til å vinne et slikt ritt, likevel?
– Jeg har syklet på grus om vinteren med terrengsykkel. Det er nokså teknisk, men det er også mye rett fram. Så lenge man klarer å unngå punkteringer i finalen, så har man en sjanse, sier han.
Stort å sykle med Valverde og Nibali
Strand Hagenes reiser nå hjem til Norge og har avsluttet sitt første år for utviklingslaget til Team Jumbo-Visma. Han skal også sykle for U23-satsingen neste år, før han flyttes opp på profflaget i 2024.
Det er jo et nokså tydelig signal om at ledelsen er fornøyd med hva han har vist fram på sykkelen fram til nå.
– Hvordan vil du selv oppsummere årets sesong. Var du fornøyd også før du fikk denne seieren?
– Det gikk nok litt trått helt i starten. Jeg fikk en seier i Tryptique, men det tok litt tid å venne seg til hvordan man sykler i U23-klassen og også blant proffene. Fra sommeren og ut har jeg egentlig vært fornøyd på generell basis.
19-åringen virket veldig solid i U23-fellesstarten i VM, og har fått teste seg mot proff-feltet i blant annet i Tre Valli Varesine og Giro dell’Emilia denne høsten. Det var ganske stort for en enkel sjel fra Vestlandet:
– Jeg har egentlig sittet med en ganske god følelse de siste rittene. VM var bra, selv om man kanskje gjorde en liten feil innenfor de siste fem kilometerne. Det var litt seigt, men sånn er det å sykle ritt. Proffrittene jeg syklet var morsomme opplevelser. Det er litt over mitt nivå, spesielt når det dreier seg om slike ritt. Jeg er jo sykkelfan og, så jeg synes jo det var litt gøy å sitte i samme felt som Alejandro Valverde, Vincenzo Nibali og Tadej Pogacar, også.
– Da jeg intervjuet deg før jul i fjor snakket vi litt om veien din videre som rytter i Jumbo-Visma-systemet. Hvordan skal vi tolke at du nå går fram og vinner et grusritt for din videre utvikling?
– Jeg tror fortsatt at det er ritt som de belgiske klassikerne, utenom Liège-Bastogne-Liège, som kommer til å passe meg best. Litt Flandern, småbakker og punchy greier, er nok det som passer best. Det må fortsatt tas en del steg før jeg kommer opp på WorldTour-nivået, men jeg ser fram til å fortsette for utviklingslaget neste år og klargjøre meg enda mer for det som skal komme i 2024, avslutter Strand Hagenes.
PS: Eliteutgaven ble vunnet av Arnaud Démare. Her satt Jonas Abrahamsen (Uno-X Pro Cycling Team) i bruddet, og var den siste av dem som ble hentet inn like før kilometersmerket.
SJOKKSTART. Allerede er to tredeler av Vueltaen er over, og drømmen om Madrid i det fjerne virker endelig ikke så alt for fjernt lenger. Spesielt ikke når du slutter å telle ned etappene hvor det ikke er en fare for tidslimiten og innser at det kanskje bare er en eller to etapper igjen hvor du faktisk virkelig ikke må ha en dårlig dag.
Heldigvis virker det som mine dårlige dager ikke lenger hindrer meg så mye, siden det ser ut til at det alltid er flere som har enda dårligere dager nå den siste uka. Det var det derimot ikke første uka i Baskerland.
Andreas Leknessund hadde allerede advart meg mot at Baskerland er mye hardere enn man skulle tro, og selv om jeg ikke tok lett på den første uka, var den fortsatt mye hardere enn jeg hadde fryktet. Ikke én eneste dag hadde vi en rolig periode eller en vei av god standard. Dette skulle vise seg å bli den hardeste uka i mitt liv.
ADIEU, FELTET. På den siste etappen før første hviledag var jeg så utmattet at en 3 kilometer lang bakke ut fra start, ble for mye for meg og jeg syklet nesten hele den første timen delvis bakerst i feltet og i bilkøen. Siste gang jeg så feltet var med 80 kilometer igjen og jeg hadde kun fire ryttere bak meg på dette tidspunktet.
Etter hvert begynte flere å kjenne at seks etapper i Baskerland koster, og jeg kunne karre meg opp til en gruppetto med ti andre som kom seg trygt inn til tidslimiten. På disse seks dagene forbrant jeg 28 000 kalorier på sykkelen, samlet 1800 TSS og klatret 19 000 høydemeter. Det at jeg overlevde uka i Baskerland er min største inspirasjon på den resterende veien til Madrid.
(Artikkelen fortsetter under bildet)
VAKKERT OG KREVENDE: Møtet med det spanske fastlandet og Baskerland ble uhyre krevende for La Vuelta-debutant Jonas Iversby Hvideberg.
De tre påfølgende dagene var rolige med én hviledag, én tempoetappe og én flat etappe. Det gjorde at kom endelig kroppen i litt balanse igjen og jeg fikk klar tale fra sportsdirektøren; på tide å komme seg i noen brudd.
STRATEGISK SPILL. Kampen om bruddet varierer hver dag, mye basert på løypeprofilen, men også andre faktorer som vind og kommende etapper. Generelt vil ingen i brudd på etapper med motvind, eller dagen før en stor fjelletappe.
Et godt eksempel på dette er etappe 11 og 12. Den første bød på 190 kilometer i flatt terreng og med vinden rett i mot. Dagen etter var det på nye 190 kilometer, men gunstig side-/medvind, og en 20 kilometer lang bakke til mål. Du kan gjette hvilken etappe bruddet talte 31 mann og hvilken dag bare 3 ryttere prøvde seg!
Etappe 11 kunne det for så vidt vært mange flere enn tre mann i brudd på. Sannheten er bare at ingen andre faktisk gidder. Det blir ikke en gang prøvd å sperre veien i front, da de fleste faktisk gjerne vil ha et litt større brudd så farta blir litt høyere gjennom etappen, men ingen er dumme nok til å brenne seg selv i flere timer for å bli hentet med 20 kilometer igjen av spurtlagene.
Etappe 12 derimot var det en desperat kamp om bruddet, hvor vi overraskende nok kjørte ifra allerede etter 25 kilometer. Det har hendt ved et par anledninger tidligere i rittet at kampen om bruddet ikke har vært over før etter 70 kilometer, når de fleste lag ønsker å være med. Men på etappe 12 slet 31 mann seg altså løs etter 25 km, og alle som har syklet rulle i Trondheim-Oslo vet hvor fort 31 som samarbeider kan sykle.
MANET TIL FRONT. Groupama-FDJ, et av få lag som ikke var representert prøvde febrilsk å tette luka, men 31 mot 5 er rett og slett feige lag og de måtte til slutt kaste inn håndkleet. Vi var ganske fornøyd som hadde fått med både meg og klatretalentet vårt Marco Brenner. Min oppgave gikk ut på å gi bruddet så stort forsprang som mulig inn til siste bakke, så sjansen for etappeseier var mulig. Det klarte vi med god margin, og med kun den 20 kilometer lange bakken igjen til mål hadde vi en solid luke på femten minutter til hovedfeltet.
Det hindret ikke meg i å bli passert av de beste klatrerne fra feltet på vei opp mot mål, men min jobb var uansett ferdig i det vi gikk inn i bunn av bakken og Marcos jobb om etappeseieren begynte. Det ble ikke full pott denne dagen, men en femte plass for Marco, som nettopp fylte 20 år, er fortsatt en prestasjon vi skal være fornøyde med.
Dette ble starten på en bedre periode for oss i løpet, og som laget har vist tidligere har vi en tendens til å levere godt siste uka i Grand Tours. Dette bunner nok ut i alle de små detaljene man sparer på hver dag når ting er godt planlagt og har en hensikt.
DETALJER. Alt fra hva kokken vår serverer oss hver dag, til massasjen og behandlingen ”fysioen” kommer med for å holde kroppen i balanse. Egne madrasser og puter har vi også, så søvnen skal være optimal. Til syvende sist kommer du en i slags modus hvor du gjør det samme hver dag uten måtte tenke på så mye annet enn å sykle og huske å ringe familien din.
Thymen Arensmans etappeseier forrige søndag er uansett et tegn på at vi gjør noe riktig her nede. Og selv med noen nye skrubbsår fra gårsdagen etappe håper jeg også at formen min vil stige litt i siste uka og at jeg får en fin reise videre mot Madrid.
Denne teksten er skrevet av DSM-rytter Jonas Iversby Hvideberg for Sykkelmagasinet.
«Mamma har stått på servicelinja i 30 år. Først med storebroren min (Anders), og så rett over på meg og Filip,» sier Jonas Iversby Hvideberg med et smil. Guttungen fra Rolvsøy har blitt stor. I høst flyttet han inn i leilighet med kjæresten i Kværnerbyen, på østkanten av Oslo.
Neste år venter proffeventyret med Team DSM.
Men fremdeles hender det at han setter kursen mot hjemtraktene i Fredrikstad, og de samme omgivelsene han nettopp har forlatt.
«Når man sier at man kommer fra Rolvsøy, og ikke Fredrikstad, så tenker folk at man bor langt utenfor byen. Det er type fire kilometer til sentrum av sentrum fra der jeg vokste opp. Og det er tettbygd hele veien inn. Samtidig hadde vi skogen omtrent rett ut fra hagen, og nydelige landeveier,» forklarer han.
«Landlig, men sentralt. Jeg trivdes utrolig godt med å vokse opp der.»
Er det en av grunnene til at han bosatte seg på østkanten av Oslo også?
«Ja, det er fint å bo her,» sier han ser utover Oslo-gryta fra Ekebergrestauranten.
Nedenfor summer biltrafikken videre ut av sentrum via Mosseveien. Morgendisen har begynt å slippe taket i den kalde, klare dagen.
«Jeg er ikke så fan av å sykle vestover. Du må først igjennom sentrum, og så må du langt ut til Asker før det blir bra. På denne siden, når du passerer Ski, så er det nesten ikke biler der.»
Derfra er det også strake veien hjem til Østfold.
Sykkelfamilie.
For litt over tre år siden satt jeg og leste startlistene foran Sundvolden GP, og fant et helt lag som omtrent bare besto av Iversby Hvidebergs. Instinktivt tenkte jeg: Her ligger det en sak!
Det var Jonas og tvillingbroren Filip. Storebror Anders, på det tidspunktet alfahannen i Iversby Hvideberg-klanen med norgesmestertittel fra U23-klassen fra 2006, og pappa Arnfinn som trener og mamma Bjørg som alt-mulig-kvinne.
Storebroren fikk en sesong hos italienske Clazaturieri Montegranaro, en hos belgiske Team NHT – før han avsluttet i Team Trek Adecco. I dag driver han sykkelbutikken ”Sykkelstasjonen” i plankebyen.
Iversby Hvideberg-familien har vist seg å være handlekraftige. På St. Hans-aften i 2019 munnet U23-fellesstarten på Ås i Akershus ut i et trafikalt kaos, som på tredje forsøk ikke ga sjefskommissæren annet valg enn å blåse det hele av. Oslofjord-tunnelen var stengt, og trafikkbelastningen generelt altfor stor på veinettet i nærheten. Bilistene ga blaffen i funksjonærene, og satte dermed rytternes liv og helse på spill. I Askim et par dager i forkant hadde Jonas Iversby Hvideberg vunnet NM-gateritt i juniorklassen.
Med uforrettet sak var det derfor et skuffet brødrepar som brukte energien på landeveissykkelen til å sykle hjem til Rolvsøy den dagen. Langs fylkesvei 115, gjennom Skiptvet, fikk guttene et innfall om at fellesstarten heller skulle blitt arrangert der. Etter hjemkomsten litt over fire timer senere, tok det ikke mange dagene før mamma Bjørg tok en telefon til lederen i Skiptvet Ski og Sykkel, og samtidig tilbød seg å dele arrangørbyrden med Fredrikstad SK.
Slik la sykkelfamilien Iversby Hvideberg grunnlaget for at Idar Andersen (Uno-X Pro Cycling Team) kunne bli kåret som norgesmester på landeveien i U23-klassen, søndag 1. september.
Som Andersen, var Jonas også del av den gylne ’99-generasjonen. Begge hadde to år tidligere, sammen med Andreas Leknessund, blitt hentet til Uno-X, da de gjorde alvor av tanken om å legge fundamentet for Norges råeste U23-satsing.
Stri og bestemt.
Pre junioralder var det lite som tydet på at Jonas hadde noen stor karriere som sykkelrytter foran seg. Sportssjefen ved toppidrettsgymnaset i Bærum, Lars Holm, kan derimot bekrefte at østfoldingen kapret den siste av de åtte ledige plassene, da han kom inn på sykkellinja høsten 2015.
«Filip var mye bedre da de to begynte hos oss. Han var raskere og litt smalere. Hadde du spurt meg når de var 16-17-åringer, hadde jeg sagt at Filip hadde blitt den beste. Forskjellen mellom de to, ligger nok i staheten og det mentale,» sier Holm til Sykkelmagasinet.
NTG-sjefen har i dag jobbet seks år sammen med Jonas. Tre år på toppidrettsgymnaset, og tre år som coach i Uno-X-systemet. Tidligere i høst hadde de en avsluttende middag som markering for at samarbeidet nå var over. Den nå 21 år gamle gutten er klar for et nytt liv: En tilværelse som utenlandsproff.
***
Det er ekstremt fascinerende at det var den kortvokste, utadvendte og skoleflinke Jonas som endte opp som spydspissen i tvillingparet. Filip ble aldri plukket opp av noe kontinentallag, og har i dag skiftet fokus mot høyere utdanning i stedet.
Fra Ekebergsåsens gourmet-messige toppunkt spør jeg Jonas om han har reflektert noe rundt at han sitter her nå med sykkeltøy fra topp til tå, med DSM-kontrakt i baklomma, og ikke Filip?
«Jeg tror det er en god blanding av tilfeldigheter, men også veldig mye hardt arbeid og dedikasjon,» sier han.
Han peker på det faktum at man tidlig i tenårene ikke var ferdig utviklet, og at både vekst og prestasjoner kan komme i ujevne byks i den alderen:
«Jeg var litt seint ute. Da jeg først kom inn på NTG, tok jeg kjempesteg med en gang, da skjøt min vekst skikkelig fart. Andre som hadde det et år tidligere, kom kanskje inn på NTG fordi de alt hadde hatt den veksten. De var gode, men så stagnerte de litt. Det skjedde med meg også, men jeg fikk det litt senere. Jeg føler jeg alltid har jobbet veldig dedikert og hardt, men da jeg var yngre hadde jeg ikke resultatene,» innrømmer han.
Opptaket hos NTG i Bærum var altså preget av tilfeldigheter. På Jonas virket det som at ”siden Filip alt skulle inn, så var det kjekt å ta inn broren også”. Ønsket om å komme inn i Bærum hadde ligget der lenge. Det var der storebror Anders også gikk tidlig på 90-tallet.
Jonas forteller at det tok litt tid å vende seg til Holm som trener, da han oppfattet ham som litt streng i starten. Disiplinen var det imidlertid en god grunn til. I forkant hadde sportssjefen fått beskjed om at gutten måtte tas litt hardt – av mamma Bjørg:
«He-he, det stemmer faktisk det. Da Jonas skulle begynne hos meg, ringte mora meg for å advare. Han er så stri og bestemt, at jeg måtte være litt hard i klypa med ham, for å få ham til å fungere godt. Det gjorde jeg, også. Jeg var beinhard med ham,» sier Holm.
Korona og formutløsning.
Det var i 2020, den beryktede korona-sesongen, at brikkene virkelig begynte å falle på plass for Jonas. Den siste måneden av oppkjøringen foran EM i Plouay, tilbrakte han i leiligheten til treningsmakkeren Andreas Leknessund i Uno-X-landslaget. «Jeg pleier å stå opp tidlig, så lager jeg og spiser frokost mens han fremdeles sover,» forklarte han til TV 2.
De viktigste oppdagelsene ble gjort på landeveissykkelen.
«Jeg var i kjempeform, men mot internasjonal motstand visste jeg ikke helt hvor jeg lå an. Det gikk bra da vi startet opp igjen, og jeg klinket til i NM.»
«Uka etter var det EM. Jeg visste at jeg var i god form, og vi gikk for å vinne. Samtidig var det halvannet år siden vi konkurrerte i U23-klassen forrige gang. Selv om man vet man har muligheten til å vinne, virker det likevel fjernt og utenkelig. Jeg er aldri sånn at jeg sier: ”I dag skal jeg vinne. Uansett!”. Jeg er mer der at om det klaffer, så kommer det til å gå bra i dag. Om det blir første- eller femteplass, synes jeg er vanskelig å si. Jeg synes det er så mange tilfeldigheter innenfor sykling,» sier han.
På tross av at Iversby Hvideberg grep sjansen sin da kaptein Markus Hoelgaard hadde en ”off-dag” i NM-løypene på Røyse, så er det fremdeles langt igjen til en proffkontrakt med et tapt NM-gull i en millimeterduell mot Sven Erik Bystrøm.
Et par dager før EM-fellesstarten i franske Plouay, hadde Kurt Asle Arvesen likevel vært freidig nok til at han sendte en tekstmelding til agentkompis Manuel Quinziato: «Du kommer til å få en ny rytter på blokka her nå,» skrev Arvesen og trakk fram Iversby Hvideberg.
«Og så vant, han! Jeg var litt heldig med den,» innrømmer Arvesen overfor Sykkelmagasinet. På de avsluttende rundene i Frankrike byttet Leknessund og Iversby Hvideberg på å angripe annenhver gang.
«Det er mange som tror at når du vinner et mesterskap, så var du den aller beste. Du har nok gjort mye rett og jeg er veldig fornøyd med hvordan jeg løste rittet. Samtidig vet jeg at det var 50 prosent sjanse for at jeg skulle vinne der, og 50 prosent sjanse for at Andreas gikk der. Vi gikk på annethvert støt. Det kunne like gjerne ha vært ham. Jeg kunne ha gjort alt riktig i det rittet uten å vinne. Jeg tror mange glemmer hvor sinnssykt mange tilfeldigheter det dreier seg om – spesielt i slike åpne ritt,» forteller Hvideberg.
Et øyeblikks genialitet.
Det er dog en liten detalj i den avslutningen der, som også viser fram noe av 21-åringens storhet som idrettsutøver: Evnen til å tenke klart i avgjørende situasjoner.
På vei mot mål sammen med Anthon Charmig fra Danmark og Vojtěch Řepa fra Tsjekkia, så valgte han å plassere seg bakerst på rekka. Tross i at feltet ikke var langt unna.
«Jeg vil tørre å påstå at hodet mitt er den største styrken min i et sykkelritt,» sier han. «Når jeg kommer i en situasjon hvor det koker i finalen, så klarer jeg å tenke klart og ta avgjørelsen jeg mener er best i det øyeblikket. I EM føler jeg egentlig at jeg får det litt billig, men jeg tør også å sette meg på hjul, selv om feltet bare er fem meter bak med to kilometer igjen. Den eneste måten jeg kan vinne på, er om de drar meg ut på oppløpet. Hvis ikke er det ingen vits. Du må tørre å ta den avgjørelsen, og vite at det er det beste valget der og da,» sier han etter å ha spilt på at Søren Wærenskjold og et par andre lagkamerater fremdeles hang med i gruppa bak.
Det ble EM-trøye, den dagen. Er det én ting signeringskåte profflag merker seg, så er det store internasjonale seirer.
2020-sesongen skilte seg ut fra alle andre, og kanskje hjalp det til at det ikke ble avholdt noe verdensmesterskap i U23-klassen det året. Skulle du ut og slå deg på brystet og signere en rytter med en særegen trøye, så hadde Leknessund alt blitt enig med DSM året i forveien. Nå var det også interesse for å hente lagkompisen dit.
Det er mange tilfeldigheter som slår inn i løpet av et sykkelritt, en sykkelkarriere og i løpet av et langt liv. Som perfeksjonist kunne nok Iversby Hvideberg ideelt sett tenkt seg å utradere flesteparten av dem. Det er likevel noe magisk over at det var nettopp Andreas og ham som satt med hver sin EM-trøye (Leknessund vant nemlig U23-tempoen i EM), og i tillegg var på vei mot samme profflag.
Nå var det imidlertid ikke på grunn av broren, eller Andreas for den sakens skyld, at han glapp inn gjennom nåløyet. Denne åpningen hadde han laget selv.
«Andreas er en bra fyr. Det gjorde det lettere for meg å velge DSM. Jeg skal ikke legge skjul på at han spilte en rolle i den avgjørelsen. Jeg liker både å trene og sykle med ham. Vi har klart det bra tidligere, så jeg tror vi har god nytte av hverandre i samarbeidet vårt.»
Må slippe kontrollen.
«Han gjør alt riktig. Han gjør alt perfekt. Han legger seg tidligst og gjør ting etter boka. Det betaler seg i form av prestasjoner. Når han sykler, gjør han mye rett der også. Han avgjør rittene til sin fordel og det er ikke nødvendigvis bare fordi han er den sterkeste. Da han vant Paris-Tours, så han en mulighet underveis. Det er litt typisk, han. Han forstår hva som er det riktige valget underveis,» sier Andreas Leknessund om treningskompisen.
INGEN BENKESLITER: Jonas Iversby Hvideberg har vært en garantist for gode prestasjoner de siste årene for Norge og Uno-X Pro Cycling Team. FOTO: Jarle Fredagsvik, Sykkelmagasinet
Etter at Iversby Hvideberg også meldte sin ankomst til hovedstaden, har den kommende DSM-duoen fått til noen fellesøkter den siste måneden.
Andreas i rollen som den impulsive og angrepsvillige gjøgleren, mens Jonas heller mer mot det trauste og analytiske.
«Jeg kan være veldig strukturert og systematisk. Jeg gjør ting etter boka. Andreas befinner seg helt i andre enden. Han gjør veldig mye bra, men er også mer ustrukturert og tar ting mer på sparket. Det er nok et område jeg også må bli bedre på. Slippe litt opp på kontrollen. Andreas trenger kanskje litt mer kontroll. Når vi møtes, er vi nødt til å finne en gyllen middelvei,» sier Iversby Hvideberg.
Neste år blir de trolig å se sammen under brosteinsklassikerne. Der vil også de forskjellige personlighetene deres skinne igjennom i rollefordelingen. Det er Andreas sin styrke å angripe fra langt hold og presse konkurrentene over på defensiven i forkant av spurten. Jonas kommer trolig til å bruke sitt kloke hode og gode beslutningstaking i en mer tilbaketrukken rolle. På sikt krysser han av de fleste boksene til det som kan bli en solid road captain.
Under Tour de l’Avenir 2021 var det østfoldingen som styrte de norske troppene – både før og under det franske etapperittet.
På hans initiativ ble det nemlig trommet sammen til høydecamp i Bormio med noen av lagkameratene i Uno-X-leiren. På landeveien var han road captain for Norge da Tobias Halland Johannessen vant sammenlagt i l’Avenir. Deretter misset Iversby Hvideberg både EM og VM denne sesongen, etter en velt underveis i Brussels Classic.
«Han tok kragebeinet og gjorde unna forberedelsene på rulla til de siste rittene. Så slår han tilbake med seier under Paris-Tours. Det sier litt om hvor dedikert han er,» poengterer Kurt Asle Arvesen overfor Sykkelmagasinet.
Eresfjordingen utviklet seg også til en hardhaus av en klassikerrytter, og dels en slags løytnant rundt Fabian Cancellara i CSC-laget. Han tror 22-åringen vil gå en tilsvarende vei utenfor Uno-X-prosjektet: «Han er absolutt god nok til å sykle i WorldTouren,» påpeker Arvesen.
«Jonas har vært blant de dominerende rytterne i U23-klassen. Han har tatt store steg de siste åra, og det er helt naturlig at han ønsker å prøve seg på det høyeste nivået. Han er en proff i alt han foretar seg som person. Det er sykling som er hovedfokus. Han er en drømmerytter å ha i stallen. En som er behjelpelig på alle områder, enten det skulle dreie seg om lagkompiser eller oss i lagledelsen.»
Liker slitet i Roubaix.
Så langt i karrieren har U23-utgaven av Paris-Tours stått fram som noe som minner om drømmerittet. Seier i år, et ambisiøst forsøk på seier i fjor da Rune Herregodts holdt solo unna – og tredjeplass bak Alexys Brunel og Joel Suter i 2019.
«Det er nok kanskje favoritten min, ja,» sier han med et lurt smil. «Det er 180 kilometer, noe som er langt for å være et ritt i U23-klassen. Det er nok en fordel for meg. Det er vanligvis sidevind etter fire-fem mil og gruspartier de siste 60 (kilometerne), så da skjer det nesten noe hele tiden. Det er sinnssykt hardt og krevende. Du har på en måte alle elementer for å skape et offensivt ritt med trange veier, utforkjøringer og grus mot slutten,» sier han.
Også brosteinsritt er noe som passer ham godt. Som sylfersk junior i 2017 tok han med seg en femteplass fra Paris-Roubaix.
«Det kom helt ut av det blå. Jeg datt av på de fire, første sektorene. Jeg hadde så lite erfaring med å sykle på det nivået. Jeg klarte aldri å sitte i posisjon til å være del av gruppa ut av partiene. Så da ble det til at jeg kjørte meg opp igjen når det roet seg ned mellom dem. Jeg hadde egentlig en jævlig bra dag på sykkelen.»
Husker han hvem som vant?
«Jeg tror det var Tom Pidcock. Han vant for øvrig også da jeg syklet U23-utgaven i 2019.»
Hva tenker han om Paris-Roubaix blant proffene?
«Jeg tror det er et ritt jeg kommer til å like veldig godt. Det er så mye slit underveis. Det er jo det jeg trives aller best med.»
Lansert som road captain.
Arvesen har for lengst lansert Iversby Hvideberg som en framtidig road captain i klassikerne. Da er man rytteren som ’calls the shots’ underveis, og passer på kapteinene sitter riktig plassert foran kritiske elementer i løypa.
«Du har Luke Rowe, for eksempel. Hvis du ikke kjenner sykling, så: Hvem faen er Luke Rowe? Når du kommer inn i gamet, så ser du hvor sinnssykt viktig han er for Egan Bernal og Geraint Thomas. Hvis det er én de skal ha med seg til Tour de France, så er det Rowe. Han setter dem av i teten hver eneste dag. Er det sidevind, så sitter de i den første vifta. Er det hektisk i en finale, så er de foran splitten.»
«Du tenker ikke at det kan være vanskelig å motivere seg for en slik rolle på lang sikt?»
«Nei. Anerkjennelsen i miljøet er mer enn nok for meg. Jeg har aldri syklet for å komme på førstesiden av avisa. Jeg har syklet fordi jeg synes det er gøy. Jeg har sett en type nisje som passer meg veldig bra. Å være en person som tar avgjørelser, og hvis man skulle bli med på et lag som vinner Tour de France et år: Selv om ikke det er jeg som står øverst på podiet, så kommer jeg til å leve godt med vissheten om at jeg tok en avgjørelse som hjalp en lagkamerat til å ta den seieren og hvor høyt det verdsettes i miljøet.»
På vei inn i DSMs treningsregime er det ikke nødvendig med en advarende telefon fra mamma. Et detaljfokusert regime bør passe han nokså bra. Sammen med treneren har det blitt presisert at dette er en rytter med behov for medbestemmelsesrett i treningshverdagen.
Iversby Hvideberg er for øvrig kjent som en type som notorisk lesser på litt ekstra i treningshverdagen, dersom han føler for det:
«Jeg har sagt ifra at jeg liker å trene mye. Ser du på treninga jeg har gjort, er noe jeg har veldig trua på. Det er det som har fått meg hit, så noe må jeg ha gjort rett.»
«Det føler jeg de har forståelse for. Jeg har hørt at de kan være litt strenge, men for meg virker det som de er litt på vei bort fra det og hører mer på utøveren. Jeg tror de har innsett at det må et lite skifte til. Sesongen deres i år (2021) har ikke vært god nok ut ifra hva de sikter mot. Det handler om å finne ut hvordan de skal bli bedre. Det holder de på med nå.»
Skulle det begynne å butte litt i den nye treningshverdagen eller etter harde ritt på sykkelsetet, er det godt å vite at veien hjem til Rolvsøy er kort.
«Andreas har snakket noe om snickers-kake, er det noe du lokker ham med for å få ham med ut på langtur?»
«Den er ganske farlig, ja. Det er en av mammas spesialiteter. Hun er over snittet glad i bake søtsaker. Marsipan er en annen klassiker i førjulstider. Jeg tror nok også Andreas gleder seg til jul og håper å sikre seg litt marsipan. Lars Holm er nok en annen som nok bare sitter og venter. Jeg gleder meg jeg, og,» sier Iversby Hvideberg.
La oss håpe det er rom for søtsaker også innenfor DSM-systemet.
Det ble syklet i ufyselig vær med regn og en del vind. Hvideberg tok kontrollen i god tid før mål og vant lett. Han veivet med høyrearmen av glede da han gikk i mål fem-seks meter foran andremann.
– Det var veldig gøy. Det var et hardt løp, akkurat sånn vi ville ha det. Alle gjorde som de skulle og enda mer. Vi satt nydelig til i finalen, og vi visste at vi også hadde ryttere lenger bak, sier Hvideberg til TV 2.
Søndag var Hvideberg nær NM-gull. Sven Erik Bystrøm tok sin første NM-tittel da han trillet i mål bare millimeteren foran Hvideberg under fellesstarten i norgesmesterskapet.
Hvideberg er 21 år gammel og kjører for Uno-X-laget. Han vant EM-rittet foran Anthon Charmig og Vojtech Repa, skriver TV 2.
Tidligere i EM tok Andreas Leknessund tittelen i temporittet for U23.
I fjor kjørte han ikke på landslaget, men i sitt andre ritt i rødt, hvitt og blått i år, klasket Jonas Iversby Hvideberg til med femteplass i juniorenes Paris-Roubaix. 18-åringen er ukens profil.
This website uses cookies so that we can provide you with the best user experience possible. Cookie information is stored in your browser and performs functions such as recognising you when you return to our website and helping our team to understand which sections of the website you find most interesting and useful.
Strictly Necessary Cookies
Strictly Necessary Cookie should be enabled at all times so that we can save your preferences for cookie settings.
If you disable this cookie, we will not be able to save your preferences. This means that every time you visit this website you will need to enable or disable cookies again.
