Forfatter: Espen J. Lee
Diktatur, tortur og andre kameler
Bildene tikket inn over både Twitter, Instagram og Snapchat. Den ene sykkelstjernen etter den andre ble portrettert gjennom smartphonen: Fenomenet Fernando Gaviria, tidligere verdensmester Rui Costa, lynhurtige Dylan Groenewegen, den lille raketten Caleb Ewan. Bildene på sosiale media viste også nordmennene i Uno-X Pro Cycling, smilende og spente på sin første store utflukt i 2022-sesongen.
Åpningsseremonien var spektakulær. Med raketter i full fanfare over en storslagen scene. Den andre utgaven av Saudi Tour, «offisielt støttet av den kongelige høyhet, kronprinsen», var klar til å vise frem Saudi-Arabia fra sin beste side. Fem etapper på kryss og tvers av kongeriket, direktesendt til det sykkelsultne folk over hele verden. Arrangøren matet også sykkelfansen på sosiale medier. Ewan, Gaviria og Groenewegen poserer med kameler, historiske ruiner og viktige kortel-kledde menn fra høyt oppe i systemet. Bildene som bombarderte både Twitter og Instagram malte vitterlig et glansbilde av smilende idrettsstjerner under en gjestmild sol.
Men så var det baksiden av denne medaljen. Rittet i Saudi-Arabia falt nesten på ettårsdagen for dommen mot bistandsarbeideren Abdulrahman al-Sadhan. Våren 2021 ble al-Sadhan nemlig dømt til 20 års fengsel og påfølgende 20-års reiseforbud, for angivelig bruk av en satirisk Twitter-konto som delte hånfullt innhold om den saudiske regjeringen.
Regimet yter streng kontroll over internett. Rundt samme tid som dommen falt mot al-Sadhan, så man en koordinert kampanje med Saudi-baserte Twitter-kontoer som brukte falske profilbilder, repeterende formuleringer og andre taktikker, i forsøk på å minimere rollen til kronprins Mohammed bin Salmans i drapet på den saudiske journalisten Jamal Khashoggi. I januar 2021, ble en 26 år gammel saudi-kvinne drept av sine egne brødre; for å ha opprettet en Snapchat-konto.
Livet på sosiale medier i Saudi-Arabia er ikke for alle. Innholdet man deler blir strengt overvåket. Helst skal bilder og video stille land, regjering og kongefamilie i et godt lys. Og derfor er arrangement som Saudi Tour nyttige for regimet.
I 2021 ble vi godt kjent med sportsvasking. Gjennom året økte fokuset, såpass mye at det norske språkrådet kåret sportsvaske til årets ord for 2021. Ordet brukes i dag for å beskrive at myndigheter eller aktører i autoritære land bruker store sportsarrangement for å sette seg selv i bedre lys eller å oppnå dette ved å kjøpe opp eller sponse populære sportslag. Ifølge Amnesty International skjer sportsvasking når stater arrangerer eller sponser store idrettsarrangementer, klubber eller organisasjoner for å avlede oppmerksomheten vekk fra menneskerettighetsbrudd som staten kritiseres for. Sportsvasking er et nytt begrep, men praksisen er trolig like gammel som den moderne idrettsbevegelsen. Klassiske eksempler er hvordan Nazi-Tyskland brukte OL i 1936 til å markere sin tyske overmakt vis-a-vis andre nasjoner, eller hvordan de olympiske lekene ble en psudo-slagmark i den ideologiske kampen mellom USA og Sovjet under den kalde krigen. Åpningsseremonien i 1980 var stappmett på kommunistiske symboler.
Utfordringene oppstår når stater bruker arrangementene systematisk for å dekke over problematiske sider ved seg selv. Toppidretten blir således brukt til å renvaske et skittent rykte.
Med en slik definisjon til grunn, synes fenomenet sportsvasking å bre godt om seg i den profesjonelle sportsverdenen, ikke bare i sykkelsporten. Den Qatar-eide fotballklubben PSG kan skimte med tidenes angrepsrekke, og oljestatens posisjon og omdømme styrkes hver gang man hører nettsus fra enten Neymar, Lionel Messi eller Kylian Mbappé. Manchester City, Barcelona, Arsenal og senest Newcastle United er alle eksempler på store fotballklubber der land fra Midtøsten, eller aktører derifra, er tungt inne på eiersiden. På tampen av fjoråret hadde man trolig historiens mest spennende finale i Formel-1; med avslutningsrunder i Qatar, Saudi-Arabia og Abu Dhabi – alle sammen med regelmessige menneskerettighetsbrudd på samvittigheten. I senere år har Russland og dets diktator Vladimir Putin invitert til både OL og fotball-VM. Nestemann i køen er Qatar, der opp mot syv tusen migrantarbeidere fra India, Pakistan, Nepal, Bangladesh og Sri Lanka har dødd under byggingen av fotballstadioner. Den engelske avisen The Guardian, som først rapporterte om den skyhøye dødsraten, mener det er store mørketall. Til sammenligning døde 2977 døde under 11. september. Men la oss heller ikke glemme Kina som skal arrangere OL allerede i vinter. I det hele tatt er tendensen krystall klar: stadig flere store arrangementer og investeringer skjer i land med i beste fall tvilsomme demokratiske rulleblad.
Lave tanker om demokrati, gir ikke bare store sportsarrangement, men også høye bygninger. I den hellige byen Mekka i Saudi-Arabia ligger verdens tredje høyeste skyskraper. Det gylne spiret på Abraj Al-Bait Towers med en halvmåne øverst, er alene nesten like høyt som Oslo Plaza, og vil nesten kaste en skygge over Uno-X Pro Cycling når de deltar i Saudi Tour i begynnelsen av februar. Med sin deltakelse i ørkenstaten høstet det norske prokonti-laget kritikk fra Amnesty, som via TV 2 mente de bidro til sportsvasking. Amnesty håper laget og dets utøvere vil benytte anledningen til å rette oppmerksomhet mot det autoritære regimets forbrytelser.
«Vi tror bestemt at utvikling av sykkelsporten må skje gjennom godt og ærlig samarbeid særlig med UCI og ledende rittarrangører,» sier Uno-X-sjef Jens Haugland til Sykkelmagasinet «Våre utøvere har naturligvis full ytringsfrihet for personlige meninger, men de har ingen plikt verken til å ha eller dele personlige syn.»
Om det blir noen politiske markeringer, gjenstår altså å se. Men rytterne til Uno-X er uansett langt i fra de første nordmennene til å sykle profesjonelt i Midtøsten. Sykkelsportens første bølge med sportsvasking i moderne tid, kan nemlig spores tilbake til 2002, med opprettelsen av Tour of Qatar. Frem til avviklingen i 2016 var ørkenrittet – med sine flate, vindeksponerte veier – en fast oppkjøringsarena i rytternes viktige forberedelser til vårklassikerne. Arrangøren gikk riktignok ad undas etter å ha stelt i stand VM i 2016, men Qatar var altså den første til å sportsvaske seg i sykkelhavet.
Den neste lille bølgen kom i 2007. I kjølvannet av dopingskandalen Operación Puerto kollapset det spanske laget Liberty Seguros-Würth. Inn for å overta lisensen kom et kasakhstansk konsortium. Team Astana ble bygget opp rundt den nasjonale helten Aleksandr Vinokurov som nettopp hadde vunnet Vuelta a España. Demokrati-indeksen til det internasjonalt anerkjente Freedom House, gir Kazakhstan i 2021 en score på 33 av 100, og oppsummerer situasjonen i den tidligere sovjetiske republikken med å betegne ytringsfriheten som svært begrenset, frihet til forsamling som fraværende og korrupsjonen som endemisk. Oppkalt etter landets hovedstad ble Astana-laget likevel en nasjonal merkevare med ikke ubetydelig suksess gjennom ryttere som Alberto Contador, Vincenzo Nibali, Fabio Aru, Maxim Iglinsky og Jakob Fuglsang. Til og med Lance Armstrong hadde en opptreden i den lyseblå trøya.
Historien skulle senere gjenta seg med italienske Lampre, som etter flere tøffe økonomiske år i 2017 ble transformert til UAE Team Emirates. Likeledes måtte sveitsiske Team IAM bane vei for Bahrain-Merida. Sistnevnte nøt stor suksess flere av Nibalis triumfer i Il Lombardia og Milano-Sanremo, mens UAE soler seg i glansen av sykkelsportens nye superstjerne og Tour de France-vinner, Tadej Pogacar.
Bahrain-lagets de facto eier, prins Nasser bin Hamed al-Khalifa, er kanskje verdt å merke seg. Ifølge Bahrain Center for Human Rights har prins Nasser personlig deltatt i nedslåingen av protestene som oppsto i februar 2011. «Den arabiske våren» i Bahrain var kort, og vinteren som kom mer brutal enn noen gang. Khalifa-dynastiet, i likhet med mange andre monarkier i den arabiske verdenen, kneblet et håp om frihet med grusomme virkemidler. I funksjon av å være president for Bahrains olympiske komité og øverste råd for ungdom og sport, opprettet prins Nasser en etterforskningsenhet med mandat til å forfølge idrettsutøvere som hadde deltatt i opprøret i 2011. Om lag 120 utøvere på tvers av mange idretter ble suspendert. 22 skal ha blitt vilkårlig arrestert og flere torturert. Det internasjonale sykkelforbundet UCI omfavnet likevel prinsen med åpne armen da WorldTour-lisensen ble godkjent. Reaksjonene var selvsagt sterke.
«Det er utrolig synd at UCI tilnærmet seg dette så rutinemessig. Jeg er sikker på at det kommer til å være politiske og juridiske konsekvenser for UCI på grunn av dette,» sa Sayed Ahmed Alwadaei, direktør ved Bahrain Institute for Rights and Democracy.
Astana, UAE og Bahrain har alle en temmelig lik struktur. Mens den daglige driften og det sportslige ansvaret ligger hos rutinerte eks-ryttere, står en sammenslutning av statseide selskap for finansieringen.
Israel Start-Up Nation er det seneste eksempelet. Laget gjorde sitt inntog i sykkelsporten på prokontinentalnivå i 2014. Angivelig uten store økonomiske overføringer fra staten Israel, fikk lagets eier og svært aktive pådriver, israelsk-kanadiske Sylvan Adam, huket inn tre etapper av Giro d’Italia til Israel i 2018. At det store italienske rittet kastet glans over ”hellig jord”, gikk selvsagt ikke uproblematisk for seg. Giro-starten gikk av stabelen bare to uker etter at israelske styrker, ifølge Amnesty International, brutalt slo ned palestinske demonstrasjoner på Gaza-stripen. Under hashtagen #ShameOnGiro ble det også bemerket at en av etappene passerte landsbyen Al Araqib, en beduinsk-palestinsk bosetning som israelerne hadde jevnet med jorden hele 120 ganger.
Kritikken til tross, laget vokste seg større og kjøpte i 2020 WorldTour-lisensen til Katusha. Samtidig sikret man seg signaturen til den firdobbelte Tour-mesteren Chris Froome, dette i tillegg til andre stjerne som André Greipel, Dan Martin, Mike Woods og Giacomo Nizzolo.
Laget avviser sterke koblinger til israelske myndigheter. Dette bildet av uavhengighet ble imidlertid vesentlig svekket da Chris Froome, i forbindelse med en publisitetsopptreden i oppkjøringen til den kommende sesongen, ble avbildet syklende på Golanhøydene. Området har vært okkupert av Israel siden 1967, og annektert av samme land siden 1981, noe som ikke er anerkjent av det internasjonale samfunnet. Syria anser området som syrisk. Froome var nå en politisk brikke i en internasjonal storkonflikt.
Men sportsvasking er ikke bare forbeholdt statsmakter. Kommersielle aktører utnytter mulighetene til markedsføring, noen ganger på problematisk vis. Olje- gass og petrokjemi-giganten INEOS er hovedsponsor for det britiske storlaget tidligere kjent som Team Sky. Sykling er kjent som en miljøvennlig aktivitet, men produksjonen til INEOS er trolig alt annet enn. I 2020 produserte selskapet nesten 23 milliarder tonn petrokjemikalier. Innen 2025 har INEOS planer om at 325,000 tonn av denne totalen, altså skarve 1,5 prosent, skal fremstilles med resirkulert materialer. På ingen måte en ambisiøs målsetning fra INEOS, hvis sponsorat av sykkellaget i bestefall må stemples som grønnvasking. Ironisk nok heter laget nå INEOS Grenadiers, oppkalt etter en typisk bensinslukende, firehjulsdrevet offroader som syklister hater å møte på.
Russiske Gazprom, franske Total og norske Uno-X, alle sammen dynket i forurensende olje og gass, er vel heller ikke uproblematiske sponsorer i så måte. Eller hva med kreditt- og forbrukslån-haiene i Cofidis? Og hva med Orica? Sprengstoff- og tennmiddel-produsenten hadde trolig flere bøter for miljøvernsbrudd, enn de hadde triumfer med sykkellaget de sponset i perioden 2012 til 2017. Og mens psudo-farmasøyt OmegaPharma solgte alle helseproduktene du egentlig ikke trengte, har Lotto og FDJ holdt spilleglade belgiere og franskmenn i stramt grep i tiår etter tiår.
De moralske dilemmaene er altså mange. Så å si alle sponsorene i sykkelsporten kan problematiseres på en eller annen måte, avhengig av hvilket perspektiv man legger til grunn. Spørsmålet er hvor man legger lista for ”etisk idrett”, hvis et slikt fenomen i det hele tatt eksisterer.
Tvilsomme eiere, korrupte selskaper og diktatoriske stater. Hvor bærer det egentlig hen? Frykten er at sykkelsporten – i kraft av sin svært så sårbare finansielle modell og tette befatning med doping – fremstår ekstra suspekt for å pådra seg flere lugubre aktører. Torturanklagene mot Prins Nasser benektes regelmessig av myndighetene i Bahrain, som verken fortviler eller nøler med å promotere sitt kongelige våpenskjold via «sportslig diplomati» og sykkellaget Bahrain-Victorious. Likevel er det få tegn til solidaritet med de arabiske folkene å finne i Vesten. At det internasjonale sykkelforbundet UCI, sesong etter sesong, innvilger en WorldTour-søknad fra prinsens eget lag, tyder på akkurat det.
Et avslag hadde nok ytterligere svekket UCI sitt eget skjøre produkt, WorldTouren, et økonomisk sort hull for de fleste medlemslagene. Et avslag hadde dessuten vært overraskende fra et moralsk standpunkt, fra en organisasjon som tidligere har tildelt store mesterskap til nasjoner som Qatar, Turkmenistan, Aserbajdsjan og Hviterussland – land der menneskerettighetssituasjonen er avskyelig.
«Internasjonale særforbund er nødt til å holdes ansvarlige for menneskerettighetsbrudd under eller i forbindelse med sine arrangement, herunder den generelle situasjonen i valgte vertskapsland,» sier Mary Harvey, leder for Internasjonalt senter for sport og menneskerettigheter.
«Først når forbundene inkorporerer menneskerettigheter i sine egne særlover, og ikke minst iverksetter lovene med aktiv hånd, først da vil man se endring. Det handler om ansvarliggjøring av arrangører og sentrale aktører. Dette gjelder media, organisasjoner, nasjonale forbund, men også aktørene innenfor sporten som lag og utøvere. Men det vi opplever, er at man trenger en skikkelige krise, før man virkelig ser endring.»
Flere vil imidlertid hevde at en sport med såpass frynsete rykte som sykkelsporten (Festina, Puerto og Armstrong et al.), ikke kan påkoste seg å være moralens høye vokter i den geopolitiske sammenheng. Lag som IAM, HTC Highroad, Lampre, Euskaltel-Euskadi, Liquigas, Rabobank, RadioShack – alle har det til felles at de ha lagt ned bedriften de siste årene. Alle har de oppgitt samme hovedgrunn: ”For mye doping, for få sponsorer”.
Men hvis dette så er det generelle bildet, hva i så fall skal sykkelsportens høye herrer gjøre? Søke investering der den finnes? Må UCI bare fortsette å svelge kamel etter kamel? Rik sjeik etter rik sjeik? Diktatur etter diktatur?
I høst ble VM i landevei 2025 tildelt Rwanda. UCI-president David Lappartient synes å ha tette forbindelser til landets president, Paul Kagame, som med sitt parti Rwandan Patriotic Front (RPF) har hersket Rwanda siden 1994, og fortsetter å ha streng kontroll over landets politiske system. Kagame-regjeringen, et militærstøttet autokrati, skyr ikke banen for å likvidere sine motstandere.
I ettertankes kalde lys, ble trolig januar 2017 en skjebnesvanger tid. Etter mange sesonger sa Lampre farvel til sykkelsporten. Helt siden 1991 hadde det italienske stålselskapet Lampre vært hovedsponsor for Giuseppe Saronnis mannskap. Men ikke nå lenger. For aller første gang sto Italia, et av syklingens kjerneområder, uten et lag i toppdivisjonen.
Som et brudd med den europeiske sekundærnæringen, historisk sett den viktigste kilden til sykkelsportens «extra-sportif»-sponsorer, ble bruddet med Lampre og den lojale Galbusera-familien et viktig tegn i tiden. Ingen kan benekte at den doping-befengte sykkelsporten måtte i enda større grad, søke nye sponsorer utenfor sine kjerneområder.
Sammen med Lampre, forsvant også IAM Cycling på samme tid. Eier av det sveitsiske WorldTour-laget, Michel Thétaz, sa han grunnet syklingens lange dopinghistorikk ble møtt skepsis og motbør i jakten på nye sponsorer.
Men hvis manglende troverdighet er et av flere kvelende belter i sykkelsportens økonomiske tvangstrøye, så kan umulig en faustisk pakt med en torturanklaget prins eller ymse oljerike diktatur være løsningen. I så fall er UCI på randen av eksistensiell krise.
Forvent derfor flere tilfeller av sportsvasking fremover.
Den lange veien til Roubaix
Sykkelsportens kvinnelige elite måtte vente lenge på å slippe inn på brosteinen i Paris-Roubaix. Mens herrenes utgave så dagens lys i 1896, drøyde det altså helt frem til høsten 2021 før damene fikk prøve seg i den store klassikeren. Britiske Lizzie Deignan dro i land en imponerende triumf etter å ha først og fremst holdt unna for en desperat jaktende Marianne Vos over de svært så krevende 116 kilometerne. Det var hardt, utmattende, mange velt og særdeles spennende – akkurat slik et Paris-Roubaix skal være.
«Jeg er bare så utrolig stolt. Damesyklingen er ved et viktig veiskille, og dagen i dag er en del av den historien. Jeg er veldig stolt for å være med på dette,» sa Deignan direkte på den store sportskanelen Eurosport.
Etter et ytterst spesielt ritt — som grunnet koronasituasjonen var utsatt til oktober — ble det også et seiersintervju utenom det vanlige. Momenter som lojale lagvenninner, godt utstyr og grundige forberedelser måtte nemlig spille annenfiolin til et klart og tydelig politisk budskap.
«Alle fans som ser på, er også med og skriver historie i dag. Det er beviselig en appetitt for damesykling der ute, og utøverne som var med her i dag evner å gjøre dette til det hardeste rittet i verden. Å være den første vinneren, gjør meg derfor utrolig stolt,» slo Deignan fast.
Paris-Roubaix er kanskje sykkelsportens største og mest sette endagsklassiker, og arrangøren ASO, er utvilsomt blant sykkelsportens mektigste aktører, kanskje den aller mektigste. At rittet attpåtil ble direktesendt på fjernsyn over hele Europa, så vel som hos våre transatlantiske venner i USA og Canada, ga anledningen alle solemerker av å være en svært vellykket dag for kvinnenes landeveissykling. Det ga også sportens høye herrer anledning til å gi seg selv et selvtilfreds, politisk korrekt klapp på skulderen.
Alt var likevel ikke rosenrødt. Det var nemlig etter tidenes første Paris-Roubaix Femmes at debatten om de påfallende forskjellene i premiepenger mellom kjønnene, slo gnist på nytt. For mens Lizzie Deignan mottok 1,500 euro, kunne vinneren av herrenes Paris-Roubaix, italieneren Sonny Colbrelli, innkassere 30,000 euro – altså 20 ganger mer enn sin kvinnelige kollega. Og selv om Deignans lag, Trek-Segafredo, i ånden til en slags moralsk kapitalisme, valgte å utligne forskjellen med penger fra egen lomme, er det ikke til å stikke under en stol at de mannlige utøverne har en langt mer innbringende hverdag enn de kvinnelige. Så mens støvet var i ferd med å legge seg over brosteinen, og landeveisesongen 2021 gikk mot slutten, begynte sykkelsportens forståsegpåere å undre seg følgende: Er økte premiepenger det viktigste grepet for å utvikle kvinnelige sykkelsport videre? Eller er dette lite konstruktiv symbolpolitikk?
Høna og egget Continue reading «Den lange veien til Roubaix»
Analyse: Dette er WorldTour-lagene 2022 – del 4
Hvilke lag har hvilke ambisjoner? Hva er de viktigste overgangene? Hvem skal du følge med på i 2022? Sykkelmagasinet presenterer WorldTour-lagene for årets sesong. Continue reading «Analyse: Dette er WorldTour-lagene 2022 – del 4»
Analyse: Dette er WorldTour-lagene 2022 – del 3
Hvilke lag har hvilke ambisjoner? Hva er de viktigste overgangene? Hvem skal du følge med på i 2022? Sykkelmagasinet presenterer WorldTour-lagene for årets sesong. Del 3. Continue reading «Analyse: Dette er WorldTour-lagene 2022 – del 3»
Analyse: Dette er WorldTour-lagene – del 2
Hvilke lag har hvilke ambisjoner? Hva er de viktigste overgangene? Hvem skal du følge med på i 2022? Sykkelmagasinet presenterer WorldTour-lagene for årets sesong. Del 2.
Continue reading «Analyse: Dette er WorldTour-lagene – del 2»
Arvesen: – Jonas er en framtidig road captain
«Mamma har stått på servicelinja i 30 år. Først med storebroren min (Anders), og så rett over på meg og Filip,» sier Jonas Iversby Hvideberg med et smil. Guttungen fra Rolvsøy har blitt stor. I høst flyttet han inn i leilighet med kjæresten i Kværnerbyen, på østkanten av Oslo.
Neste år venter proffeventyret med Team DSM.
Men fremdeles hender det at han setter kursen mot hjemtraktene i Fredrikstad, og de samme omgivelsene han nettopp har forlatt.
«Når man sier at man kommer fra Rolvsøy, og ikke Fredrikstad, så tenker folk at man bor langt utenfor byen. Det er type fire kilometer til sentrum av sentrum fra der jeg vokste opp. Og det er tettbygd hele veien inn. Samtidig hadde vi skogen omtrent rett ut fra hagen, og nydelige landeveier,» forklarer han.
«Landlig, men sentralt. Jeg trivdes utrolig godt med å vokse opp der.»
Er det en av grunnene til at han bosatte seg på østkanten av Oslo også?
«Ja, det er fint å bo her,» sier han ser utover Oslo-gryta fra Ekebergrestauranten.
Nedenfor summer biltrafikken videre ut av sentrum via Mosseveien. Morgendisen har begynt å slippe taket i den kalde, klare dagen.
«Jeg er ikke så fan av å sykle vestover. Du må først igjennom sentrum, og så må du langt ut til Asker før det blir bra. På denne siden, når du passerer Ski, så er det nesten ikke biler der.»
Derfra er det også strake veien hjem til Østfold.
Sykkelfamilie.
For litt over tre år siden satt jeg og leste startlistene foran Sundvolden GP, og fant et helt lag som omtrent bare besto av Iversby Hvidebergs. Instinktivt tenkte jeg: Her ligger det en sak!
Det var Jonas og tvillingbroren Filip. Storebror Anders, på det tidspunktet alfahannen i Iversby Hvideberg-klanen med norgesmestertittel fra U23-klassen fra 2006, og pappa Arnfinn som trener og mamma Bjørg som alt-mulig-kvinne.
Storebroren fikk en sesong hos italienske Clazaturieri Montegranaro, en hos belgiske Team NHT – før han avsluttet i Team Trek Adecco. I dag driver han sykkelbutikken ”Sykkelstasjonen” i plankebyen.
Iversby Hvideberg-familien har vist seg å være handlekraftige. På St. Hans-aften i 2019 munnet U23-fellesstarten på Ås i Akershus ut i et trafikalt kaos, som på tredje forsøk ikke ga sjefskommissæren annet valg enn å blåse det hele av. Oslofjord-tunnelen var stengt, og trafikkbelastningen generelt altfor stor på veinettet i nærheten. Bilistene ga blaffen i funksjonærene, og satte dermed rytternes liv og helse på spill. I Askim et par dager i forkant hadde Jonas Iversby Hvideberg vunnet NM-gateritt i juniorklassen.
Med uforrettet sak var det derfor et skuffet brødrepar som brukte energien på landeveissykkelen til å sykle hjem til Rolvsøy den dagen. Langs fylkesvei 115, gjennom Skiptvet, fikk guttene et innfall om at fellesstarten heller skulle blitt arrangert der. Etter hjemkomsten litt over fire timer senere, tok det ikke mange dagene før mamma Bjørg tok en telefon til lederen i Skiptvet Ski og Sykkel, og samtidig tilbød seg å dele arrangørbyrden med Fredrikstad SK.
Slik la sykkelfamilien Iversby Hvideberg grunnlaget for at Idar Andersen (Uno-X Pro Cycling Team) kunne bli kåret som norgesmester på landeveien i U23-klassen, søndag 1. september.
Som Andersen, var Jonas også del av den gylne ’99-generasjonen. Begge hadde to år tidligere, sammen med Andreas Leknessund, blitt hentet til Uno-X, da de gjorde alvor av tanken om å legge fundamentet for Norges råeste U23-satsing.
Stri og bestemt.
Pre junioralder var det lite som tydet på at Jonas hadde noen stor karriere som sykkelrytter foran seg. Sportssjefen ved toppidrettsgymnaset i Bærum, Lars Holm, kan derimot bekrefte at østfoldingen kapret den siste av de åtte ledige plassene, da han kom inn på sykkellinja høsten 2015.
«Filip var mye bedre da de to begynte hos oss. Han var raskere og litt smalere. Hadde du spurt meg når de var 16-17-åringer, hadde jeg sagt at Filip hadde blitt den beste. Forskjellen mellom de to, ligger nok i staheten og det mentale,» sier Holm til Sykkelmagasinet.
NTG-sjefen har i dag jobbet seks år sammen med Jonas. Tre år på toppidrettsgymnaset, og tre år som coach i Uno-X-systemet. Tidligere i høst hadde de en avsluttende middag som markering for at samarbeidet nå var over. Den nå 21 år gamle gutten er klar for et nytt liv: En tilværelse som utenlandsproff.
***
Det er ekstremt fascinerende at det var den kortvokste, utadvendte og skoleflinke Jonas som endte opp som spydspissen i tvillingparet. Filip ble aldri plukket opp av noe kontinentallag, og har i dag skiftet fokus mot høyere utdanning i stedet.
Fra Ekebergsåsens gourmet-messige toppunkt spør jeg Jonas om han har reflektert noe rundt at han sitter her nå med sykkeltøy fra topp til tå, med DSM-kontrakt i baklomma, og ikke Filip?
«Jeg tror det er en god blanding av tilfeldigheter, men også veldig mye hardt arbeid og dedikasjon,» sier han.
Han peker på det faktum at man tidlig i tenårene ikke var ferdig utviklet, og at både vekst og prestasjoner kan komme i ujevne byks i den alderen:
«Jeg var litt seint ute. Da jeg først kom inn på NTG, tok jeg kjempesteg med en gang, da skjøt min vekst skikkelig fart. Andre som hadde det et år tidligere, kom kanskje inn på NTG fordi de alt hadde hatt den veksten. De var gode, men så stagnerte de litt. Det skjedde med meg også, men jeg fikk det litt senere. Jeg føler jeg alltid har jobbet veldig dedikert og hardt, men da jeg var yngre hadde jeg ikke resultatene,» innrømmer han.
Opptaket hos NTG i Bærum var altså preget av tilfeldigheter. På Jonas virket det som at ”siden Filip alt skulle inn, så var det kjekt å ta inn broren også”. Ønsket om å komme inn i Bærum hadde ligget der lenge. Det var der storebror Anders også gikk tidlig på 90-tallet.
Jonas forteller at det tok litt tid å vende seg til Holm som trener, da han oppfattet ham som litt streng i starten. Disiplinen var det imidlertid en god grunn til. I forkant hadde sportssjefen fått beskjed om at gutten måtte tas litt hardt – av mamma Bjørg:
«He-he, det stemmer faktisk det. Da Jonas skulle begynne hos meg, ringte mora meg for å advare. Han er så stri og bestemt, at jeg måtte være litt hard i klypa med ham, for å få ham til å fungere godt. Det gjorde jeg, også. Jeg var beinhard med ham,» sier Holm.
Korona og formutløsning.
Det var i 2020, den beryktede korona-sesongen, at brikkene virkelig begynte å falle på plass for Jonas. Den siste måneden av oppkjøringen foran EM i Plouay, tilbrakte han i leiligheten til treningsmakkeren Andreas Leknessund i Uno-X-landslaget. «Jeg pleier å stå opp tidlig, så lager jeg og spiser frokost mens han fremdeles sover,» forklarte han til TV 2.
De viktigste oppdagelsene ble gjort på landeveissykkelen.
«Jeg var i kjempeform, men mot internasjonal motstand visste jeg ikke helt hvor jeg lå an. Det gikk bra da vi startet opp igjen, og jeg klinket til i NM.»
«Uka etter var det EM. Jeg visste at jeg var i god form, og vi gikk for å vinne. Samtidig var det halvannet år siden vi konkurrerte i U23-klassen forrige gang. Selv om man vet man har muligheten til å vinne, virker det likevel fjernt og utenkelig. Jeg er aldri sånn at jeg sier: ”I dag skal jeg vinne. Uansett!”. Jeg er mer der at om det klaffer, så kommer det til å gå bra i dag. Om det blir første- eller femteplass, synes jeg er vanskelig å si. Jeg synes det er så mange tilfeldigheter innenfor sykling,» sier han.
På tross av at Iversby Hvideberg grep sjansen sin da kaptein Markus Hoelgaard hadde en ”off-dag” i NM-løypene på Røyse, så er det fremdeles langt igjen til en proffkontrakt med et tapt NM-gull i en millimeterduell mot Sven Erik Bystrøm.
Et par dager før EM-fellesstarten i franske Plouay, hadde Kurt Asle Arvesen likevel vært freidig nok til at han sendte en tekstmelding til agentkompis Manuel Quinziato: «Du kommer til å få en ny rytter på blokka her nå,» skrev Arvesen og trakk fram Iversby Hvideberg.
«Og så vant, han! Jeg var litt heldig med den,» innrømmer Arvesen overfor Sykkelmagasinet. På de avsluttende rundene i Frankrike byttet Leknessund og Iversby Hvideberg på å angripe annenhver gang.
«Det er mange som tror at når du vinner et mesterskap, så var du den aller beste. Du har nok gjort mye rett og jeg er veldig fornøyd med hvordan jeg løste rittet. Samtidig vet jeg at det var 50 prosent sjanse for at jeg skulle vinne der, og 50 prosent sjanse for at Andreas gikk der. Vi gikk på annethvert støt. Det kunne like gjerne ha vært ham. Jeg kunne ha gjort alt riktig i det rittet uten å vinne. Jeg tror mange glemmer hvor sinnssykt mange tilfeldigheter det dreier seg om – spesielt i slike åpne ritt,» forteller Hvideberg.
Et øyeblikks genialitet.
Det er dog en liten detalj i den avslutningen der, som også viser fram noe av 21-åringens storhet som idrettsutøver: Evnen til å tenke klart i avgjørende situasjoner.
På vei mot mål sammen med Anthon Charmig fra Danmark og Vojtěch Řepa fra Tsjekkia, så valgte han å plassere seg bakerst på rekka. Tross i at feltet ikke var langt unna.
«Jeg vil tørre å påstå at hodet mitt er den største styrken min i et sykkelritt,» sier han. «Når jeg kommer i en situasjon hvor det koker i finalen, så klarer jeg å tenke klart og ta avgjørelsen jeg mener er best i det øyeblikket. I EM føler jeg egentlig at jeg får det litt billig, men jeg tør også å sette meg på hjul, selv om feltet bare er fem meter bak med to kilometer igjen. Den eneste måten jeg kan vinne på, er om de drar meg ut på oppløpet. Hvis ikke er det ingen vits. Du må tørre å ta den avgjørelsen, og vite at det er det beste valget der og da,» sier han etter å ha spilt på at Søren Wærenskjold og et par andre lagkamerater fremdeles hang med i gruppa bak.
Det ble EM-trøye, den dagen. Er det én ting signeringskåte profflag merker seg, så er det store internasjonale seirer.
2020-sesongen skilte seg ut fra alle andre, og kanskje hjalp det til at det ikke ble avholdt noe verdensmesterskap i U23-klassen det året. Skulle du ut og slå deg på brystet og signere en rytter med en særegen trøye, så hadde Leknessund alt blitt enig med DSM året i forveien. Nå var det også interesse for å hente lagkompisen dit.
Det er mange tilfeldigheter som slår inn i løpet av et sykkelritt, en sykkelkarriere og i løpet av et langt liv. Som perfeksjonist kunne nok Iversby Hvideberg ideelt sett tenkt seg å utradere flesteparten av dem. Det er likevel noe magisk over at det var nettopp Andreas og ham som satt med hver sin EM-trøye (Leknessund vant nemlig U23-tempoen i EM), og i tillegg var på vei mot samme profflag.
Nå var det imidlertid ikke på grunn av broren, eller Andreas for den sakens skyld, at han glapp inn gjennom nåløyet. Denne åpningen hadde han laget selv.
«Andreas er en bra fyr. Det gjorde det lettere for meg å velge DSM. Jeg skal ikke legge skjul på at han spilte en rolle i den avgjørelsen. Jeg liker både å trene og sykle med ham. Vi har klart det bra tidligere, så jeg tror vi har god nytte av hverandre i samarbeidet vårt.»
Må slippe kontrollen.
«Han gjør alt riktig. Han gjør alt perfekt. Han legger seg tidligst og gjør ting etter boka. Det betaler seg i form av prestasjoner. Når han sykler, gjør han mye rett der også. Han avgjør rittene til sin fordel og det er ikke nødvendigvis bare fordi han er den sterkeste. Da han vant Paris-Tours, så han en mulighet underveis. Det er litt typisk, han. Han forstår hva som er det riktige valget underveis,» sier Andreas Leknessund om treningskompisen.
Etter at Iversby Hvideberg også meldte sin ankomst til hovedstaden, har den kommende DSM-duoen fått til noen fellesøkter den siste måneden.
Andreas i rollen som den impulsive og angrepsvillige gjøgleren, mens Jonas heller mer mot det trauste og analytiske.
«Jeg kan være veldig strukturert og systematisk. Jeg gjør ting etter boka. Andreas befinner seg helt i andre enden. Han gjør veldig mye bra, men er også mer ustrukturert og tar ting mer på sparket. Det er nok et område jeg også må bli bedre på. Slippe litt opp på kontrollen. Andreas trenger kanskje litt mer kontroll. Når vi møtes, er vi nødt til å finne en gyllen middelvei,» sier Iversby Hvideberg.
Neste år blir de trolig å se sammen under brosteinsklassikerne. Der vil også de forskjellige personlighetene deres skinne igjennom i rollefordelingen. Det er Andreas sin styrke å angripe fra langt hold og presse konkurrentene over på defensiven i forkant av spurten. Jonas kommer trolig til å bruke sitt kloke hode og gode beslutningstaking i en mer tilbaketrukken rolle. På sikt krysser han av de fleste boksene til det som kan bli en solid road captain.
Under Tour de l’Avenir 2021 var det østfoldingen som styrte de norske troppene – både før og under det franske etapperittet.
På hans initiativ ble det nemlig trommet sammen til høydecamp i Bormio med noen av lagkameratene i Uno-X-leiren. På landeveien var han road captain for Norge da Tobias Halland Johannessen vant sammenlagt i l’Avenir. Deretter misset Iversby Hvideberg både EM og VM denne sesongen, etter en velt underveis i Brussels Classic.
«Han tok kragebeinet og gjorde unna forberedelsene på rulla til de siste rittene. Så slår han tilbake med seier under Paris-Tours. Det sier litt om hvor dedikert han er,» poengterer Kurt Asle Arvesen overfor Sykkelmagasinet.
Eresfjordingen utviklet seg også til en hardhaus av en klassikerrytter, og dels en slags løytnant rundt Fabian Cancellara i CSC-laget. Han tror 22-åringen vil gå en tilsvarende vei utenfor Uno-X-prosjektet: «Han er absolutt god nok til å sykle i WorldTouren,» påpeker Arvesen.
«Jonas har vært blant de dominerende rytterne i U23-klassen. Han har tatt store steg de siste åra, og det er helt naturlig at han ønsker å prøve seg på det høyeste nivået. Han er en proff i alt han foretar seg som person. Det er sykling som er hovedfokus. Han er en drømmerytter å ha i stallen. En som er behjelpelig på alle områder, enten det skulle dreie seg om lagkompiser eller oss i lagledelsen.»
Liker slitet i Roubaix.
Så langt i karrieren har U23-utgaven av Paris-Tours stått fram som noe som minner om drømmerittet. Seier i år, et ambisiøst forsøk på seier i fjor da Rune Herregodts holdt solo unna – og tredjeplass bak Alexys Brunel og Joel Suter i 2019.
«Det er nok kanskje favoritten min, ja,» sier han med et lurt smil. «Det er 180 kilometer, noe som er langt for å være et ritt i U23-klassen. Det er nok en fordel for meg. Det er vanligvis sidevind etter fire-fem mil og gruspartier de siste 60 (kilometerne), så da skjer det nesten noe hele tiden. Det er sinnssykt hardt og krevende. Du har på en måte alle elementer for å skape et offensivt ritt med trange veier, utforkjøringer og grus mot slutten,» sier han.
Også brosteinsritt er noe som passer ham godt. Som sylfersk junior i 2017 tok han med seg en femteplass fra Paris-Roubaix.
«Det kom helt ut av det blå. Jeg datt av på de fire, første sektorene. Jeg hadde så lite erfaring med å sykle på det nivået. Jeg klarte aldri å sitte i posisjon til å være del av gruppa ut av partiene. Så da ble det til at jeg kjørte meg opp igjen når det roet seg ned mellom dem. Jeg hadde egentlig en jævlig bra dag på sykkelen.»
Husker han hvem som vant?
«Jeg tror det var Tom Pidcock. Han vant for øvrig også da jeg syklet U23-utgaven i 2019.»
Hva tenker han om Paris-Roubaix blant proffene?
«Jeg tror det er et ritt jeg kommer til å like veldig godt. Det er så mye slit underveis. Det er jo det jeg trives aller best med.»
Lansert som road captain.
Arvesen har for lengst lansert Iversby Hvideberg som en framtidig road captain i klassikerne. Da er man rytteren som ’calls the shots’ underveis, og passer på kapteinene sitter riktig plassert foran kritiske elementer i løypa.
«Du har Luke Rowe, for eksempel. Hvis du ikke kjenner sykling, så: Hvem faen er Luke Rowe? Når du kommer inn i gamet, så ser du hvor sinnssykt viktig han er for Egan Bernal og Geraint Thomas. Hvis det er én de skal ha med seg til Tour de France, så er det Rowe. Han setter dem av i teten hver eneste dag. Er det sidevind, så sitter de i den første vifta. Er det hektisk i en finale, så er de foran splitten.»
«Du tenker ikke at det kan være vanskelig å motivere seg for en slik rolle på lang sikt?»
«Nei. Anerkjennelsen i miljøet er mer enn nok for meg. Jeg har aldri syklet for å komme på førstesiden av avisa. Jeg har syklet fordi jeg synes det er gøy. Jeg har sett en type nisje som passer meg veldig bra. Å være en person som tar avgjørelser, og hvis man skulle bli med på et lag som vinner Tour de France et år: Selv om ikke det er jeg som står øverst på podiet, så kommer jeg til å leve godt med vissheten om at jeg tok en avgjørelse som hjalp en lagkamerat til å ta den seieren og hvor høyt det verdsettes i miljøet.»
På vei inn i DSMs treningsregime er det ikke nødvendig med en advarende telefon fra mamma. Et detaljfokusert regime bør passe han nokså bra. Sammen med treneren har det blitt presisert at dette er en rytter med behov for medbestemmelsesrett i treningshverdagen.
Iversby Hvideberg er for øvrig kjent som en type som notorisk lesser på litt ekstra i treningshverdagen, dersom han føler for det:
«Jeg har sagt ifra at jeg liker å trene mye. Ser du på treninga jeg har gjort, er noe jeg har veldig trua på. Det er det som har fått meg hit, så noe må jeg ha gjort rett.»
«Det føler jeg de har forståelse for. Jeg har hørt at de kan være litt strenge, men for meg virker det som de er litt på vei bort fra det og hører mer på utøveren. Jeg tror de har innsett at det må et lite skifte til. Sesongen deres i år (2021) har ikke vært god nok ut ifra hva de sikter mot. Det handler om å finne ut hvordan de skal bli bedre. Det holder de på med nå.»
Skulle det begynne å butte litt i den nye treningshverdagen eller etter harde ritt på sykkelsetet, er det godt å vite at veien hjem til Rolvsøy er kort.
«Andreas har snakket noe om snickers-kake, er det noe du lokker ham med for å få ham med ut på langtur?»
«Den er ganske farlig, ja. Det er en av mammas spesialiteter. Hun er over snittet glad i bake søtsaker. Marsipan er en annen klassiker i førjulstider. Jeg tror nok også Andreas gleder seg til jul og håper å sikre seg litt marsipan. Lars Holm er nok en annen som nok bare sitter og venter. Jeg gleder meg jeg, og,» sier Iversby Hvideberg.
La oss håpe det er rom for søtsaker også innenfor DSM-systemet.
Analyse: Dette er WorldTour-lagene 2022
Hvilke lag har hvilke ambisjoner? Hva er de viktigste overgangene? Hvem skal du følge med på i 2022? Sykkelmagasinet presenterer WorldTour-lagene for årets sesong. Del 1.
Gjennom slagmarkene i Flandern
Det er tidlig morgen i Ieper.
Første, spede solstråler faller flatt over taket til de gotiske lakenhallene på torget og kaster mørke skygger på den brosteinsbelagte plassen. Fra Belfried, bygningens mektige klokketårn, slår det tunge, metalliske slag.
Snart vil stillheten i sentrum av den lille byen i Vest-Flandern brytes av gateselgernes hektiske røre, av turistenes lave mumling, av fuglekvitter og motorstøy. Byen vil våkne til liv akkurat som andre belgiske byer vil gjøre det, bare at det ikke er en selvfølge.
Ieper er byen som ikke burde eksistert i dag.
«Under Første verdenskrig ble byen fullstendig ødelagt,» forteller Dries Verclyte til Sykkelmagasinet. «Den senere britiske premierministeren Winston Churchill foreslo å bevare ruinene som et minnesmerke for etterfølgende generasjoner, men byens innbyggere ville gjenreise Ieper. Alt ble derfor gjenoppbygd til hvert minste detalj slik det var før krigen,» sier han.
Dries har smale skuldre, mørke øyer og et gråmelert skjegg. Lycra-trøya sitter som en uniform på 40-åringen som jobber for «Cycling In Flanders», en organisasjon som har satt seg som mål å få flest mulig syklister til å oppleve sykkelsportens mekka, Flandern. Til vanlig guider Dries sykkelgrupper i traséen til «Ronde van Vlaanderen», et av Belgias sykkelmonumenter og store varemerke på vårparten. Men turen vi skal legge ut på denne gangen blir ikke av det euforiske slag, der godfølelsen kommer til å stå sentralt. Vi skal følge i fotsporene til soldater fra Første Verdenskrig som delte samme lidenskap som oss, som elsket å sykle, men som falt på Flanderns slagmarker mellom 1914-1918.
«Er du klar?,» spør Dries idet vi triller ut av byen i østlig retning, gjennom Menenpoort og langs Kasteelgracht-kanalen.
Jeg kjenner lukten av forråtnelse strømme over fra vannet. Det er kjølig denne morgenen. Et grøss går nedover ryggen min når jeg tenker på hva som ligger foran oss.
«Kan man i det hele tatt være klar for en slik tur?,» spør jeg tilbake.
Vi tier.
Vanvidd og meningsløsheter Continue reading «Gjennom slagmarkene i Flandern»
Staune-Mittet og verdens beste utviklingslag
Jonas og Jarle er tilbake med tema-pod om Jumbo-Visma; trolig det aller mest komplette og framgangsrike konseptet i sykkelsporten i dag med full satsing både på herre-, kvinne- og U23-siden. Vi har besøk av Johannes Staune-Mittet i studio, og hører fra utviklingssjef Robbert de Groot.
