Den lange veien til Roubaix

Sykkelsportens kvinnelige elite måtte vente lenge på å slippe inn på brosteinen i Paris-Roubaix. Mens herrenes utgave så dagens lys i 1896, drøyde det altså helt frem til høsten 2021 før damene fikk prøve seg i den store klassikeren. Britiske Lizzie Deignan dro i land en imponerende triumf etter å ha først og fremst holdt unna for en desperat jaktende Marianne Vos over de svært så krevende 116 kilometerne. Det var hardt, utmattende, mange velt og særdeles spennende – akkurat slik et Paris-Roubaix skal være.

«Jeg er bare så utrolig stolt. Damesyklingen er ved et viktig veiskille, og dagen i dag er en del av den historien. Jeg er veldig stolt for å være med på dette,» sa Deignan direkte på den store sportskanelen Eurosport.

Etter et ytterst spesielt ritt — som grunnet koronasituasjonen var utsatt til oktober — ble det også et seiersintervju utenom det vanlige. Momenter som lojale lagvenninner, godt utstyr og grundige forberedelser måtte nemlig spille annenfiolin til et klart og tydelig politisk budskap.

«Alle fans som ser på, er også med og skriver historie i dag. Det er beviselig en appetitt for damesykling der ute, og utøverne som var med her i dag evner å gjøre dette til det hardeste rittet i verden. Å være den første vinneren, gjør meg derfor utrolig stolt,» slo Deignan fast.

Elisa Balsamo i trøbbel.

Paris-Roubaix er kanskje sykkelsportens største og mest sette endagsklassiker, og arrangøren ASO, er utvilsomt blant sykkelsportens mektigste aktører, kanskje den aller mektigste. At rittet attpåtil ble direktesendt på fjernsyn over hele Europa, så vel som hos våre transatlantiske venner i USA og Canada, ga anledningen alle solemerker av å være en svært vellykket dag for kvinnenes landeveissykling. Det ga også sportens høye herrer anledning til å gi seg selv et selvtilfreds, politisk korrekt klapp på skulderen.

Alt var likevel ikke rosenrødt. Det var nemlig etter tidenes første Paris-Roubaix Femmes at debatten om de påfallende forskjellene i premiepenger mellom kjønnene, slo gnist på nytt. For mens Lizzie Deignan mottok 1,500 euro, kunne vinneren av herrenes Paris-Roubaix, italieneren Sonny Colbrelli, innkassere 30,000 euro – altså 20 ganger mer enn sin kvinnelige kollega. Og selv om Deignans lag, Trek-Segafredo, i ånden til en slags moralsk kapitalisme, valgte å utligne forskjellen med penger fra egen lomme, er det ikke til å stikke under en stol at de mannlige utøverne har en langt mer innbringende hverdag enn de kvinnelige. Så mens støvet var i ferd med å legge seg over brosteinen, og landeveisesongen 2021 gikk mot slutten, begynte sykkelsportens forståsegpåere å undre seg følgende: Er økte premiepenger det viktigste grepet for å utvikle kvinnelige sykkelsport videre? Eller er dette lite konstruktiv symbolpolitikk?

Høna og egget Continue reading «Den lange veien til Roubaix»