Den store duellen: Mathieu versus Wout

Uten hverandre hadde de aldri blitt så gode, superduoen Wout van Aert og Mathieu van der Poel.

Continue reading «Den store duellen: Mathieu versus Wout»

Anbefalt lesestoff: Paris-Roubaix

Den store brosteinsklassikeren er «korona-utsatt», men likevel kan vi fordype oss i litt Paris-Roubaix magi. Dette er helgens anbefalte lesestoff.

Continue reading «Anbefalt lesestoff: Paris-Roubaix»

Flandern: Den første runden

Mot et politisk bakteppe i høyspenning, der sykling og nasjonal identitet kom sammen i skjønn forening, så Flandern Rundt dagens lys.

«Lukten av en nysprettet ølflaske, det er lukten av mitt land». Dette sa den store, belgiske forfatteren Georges Simenon, sikkert etter flaske nummer fire eller frem. Men hvis lukten av Belgia er duggfrisk klostermjød, så må nok nasjonallyden være sykkelhjulets roterende ramling på våte veier, vindens sus gjennom spilene, eller metalliske hogg fra stålrammens kontakt med brostein.

De fleste nasjoner bruker idretten til å vise frem sine beste, karakteristiske trekk. Og Flandern, den store nasjonen i det lille landet Belgia, er intet unntak. Sykkel er kanskje den ypperste utholdenhetsprøvelsen som finnes. Det handler først og fremst om smerte, tortur og iver. I likhet med jordbruket, som i århundrer var Flanderns økonomiske grunnmur, er syklingen formet av landskapet, offer for værgudenes lunefulle humør. Fånyttes er det å klage over piskende regn, isende vind eller jordens våte sug. Brosteinen er uavlatelig, leddene dine hovner opp og nesen blør – frelse finnes her ei.

Det flamske folket verdsetter tøffhet, råskap og bravur. De største rittene deres, Omloop Het Nieuwsblad, E3, Gent-Wevelgem, Dwars door Vlaanderen, Ronde van Vlaanderen, avholdes alle i perioden februar-april. Man kunne jo tenkes at sensommeren, etter de store tourene, når været er godt, veiene tørre og brosteinen nesten godartet, var et bedre tidspunkt. Ingen gjørme, ingen søle og ingen haglbyger. Men hva er vel gleden i noe sånt?

En ensom mosjonist kriger med Koppenberg.

Patrioten

Karel Van Wijnendaele var født Carlous Steyaert i 1882. Landsbyen lå mellom Torhout og Lichtervelde i Vest-Flandern, og het Bakvoorde. Stedsnavnet kunne nesten vært et bilde på de frankofiles syn på flamlenderne. Carlous var nummer fem i en søskenflokk på 15, men kjente aldri sin egentlige far, en linfabrikkarbeider som døde da Carlous var bare 18 måneder gammel. Moren giftet seg på ny etter kort tid, med en lokal bonde ved navn Richard Defreyne. Med sine fem barn flyttet hun til Torhout. Like ved sto det flotte Wijnendaele-slottet, som senere skulle virke som inspirasjon til Carlous sitt navnebytte.

Van Wijnendaele var ferdig på skolen 14 år gammel, to år senere enn de fleste andre flamske barn. Han jobbet som løpegutt for en apoteker, gårdsgutt, baker, oppvaskgutt, avisselger og sekretær hos et advokatfirma. Det var først etter et besøk på sykkelbanen i Ostend, at livet hans endret seg for evig og alltid. Der så han nemlig en verdensmester. Robert Protin kom var det sørlige, fransktalende Vallonia og var litt av et syn på sykkelen. Van Wijnendaele var nå fast bestemt: Han skulle bli profesjonell syklist.

Han kjøpte seg sykkel, skiftet navn til Marc Bolle og tilbrakte tre år bak styret med vekslende hell i amatørrittene. Marc Bolle innså etter hvert, om han ikke kunne delta i de profesjonelle rittene, så kunne han i det minste skrive om dem. Han hadde etter hvert spedd på inntekten ved å ta oppdrag fra ymse flamske aviser. Hans journalistiske navn skulle bli Karel Van Wijnendaele.

Ikke langt fra målbyen Oudenaarde, ligger en av rittets mest fryktede bakker, Koppenberg.

Le Tour

På denne tiden var sykling på mange måter en perifer sport i Flandern, fotball var langt mer populært. Men med etableringen av Tour de France i 1903, skulle maktforholdet etter hvert endre seg dramatisk. To flamske ryttere fullførte den første Tour-utgaven, Julien Lootens fra Wevelgem, og Marcel Kerff fra Voeren. Den mest etablerte, belgiske rytteren på denne tiden var derimot en fransktalende herre, Alois Catteau. Han var fra en liten landsby like nord for Roubaix. I 1909 gikk første etappe av Touren fra Paris til nettopp Roubaix, men Catteau ble satt på plass av de flamske rytterne som angrep hele dagen lang.

Etappeseieren gikk til Cyrille Van Hauwaert, fra Moorslede i Vest-Flandern. Han hadde allerede vunnet Paris-Bordeaux, Milano-Sanremo og Paris-Roubaix. I 1910 ble han fjerdemann i Tour de France. Flamske ryttere hadde virkelig noe å fare med i denne sporten.

I 1912 kom Odiel Defraeye og slo virkelig gnist i flamlendernes kjærlighet for sykling. Defraeye kom fra Rumbeke på utkanten av Roeselare. Han hadde jobbet som sykkelbud for flere fabrikker. Noen dager syklet han hele 200 kilometer. Som amatør sopte han inn et drøss av triumfer og utmerkelser, på et dominerende vis som senere skulle betegnes som Merckx-aktig.

Oude Kwaremont forseres som regel tre ganger, og er en av de avgjørende stedene i rittet.

Defraeye ble fort hentet av Alcyon. Det franske storlaget med de kongeblå draktene var en drivende kraft i den unge sporten. Som de fleste fra Flandern, kunne ikke Defraeye et kløyva ord fransk. Sykkelfabrikanten Alcyon verdsatte heller ikke Flandern som et viktig marked, og så derfor ikke nødvendigheten av å ta ut Defraeye til de store rittene. Han var dessuten ikke en mønsterprofesjonell. Etter seieren i Milano-Sanremo for eksempel, dro Defraeye ut i nattelivet i casinobyen og spilte borte alle sine premiepenger. En ting var imidlertid sikkert, Defraeye visste godt hvordan man håndterte seg på en sykkel.

Flamlenderne dominerte Touren i 1912. Været var stort sett motbydelig, og i Alpene var veiene mer som elver å regne. Defraeye, tatt ut til rittet av Alcyon i tolvte time, stortrivdes i forholdene og satte rekordtider ved hver en anledning. I øsende regnvær syklet han inn til Paris, med god margin til sin nærmeste konkurrent, Eugène Christophe. Hundrevis av belgiere tok i mot sin nye helt. To andre flamske ryttere, Marcel Buysse og Philippe Thys, var dessuten blant de ti beste sammenlagt.

I Roeselare ble Defraeye tatt i mot som en helt. 10,000 av byens 35,000 innbyggere sto klare for å hylle sin store mester. For første gang i historien hadde en flamlender tatt rotta på en franskmann i en betydningsfull sammenheng. Premiepengene brukte Defraeye denne gang mer fornuftig. Han bygde seg hus, en kafé og en sykkelbane. Det tidligere sykkelbudet var bare 20 år gammel. Sykkelen ble et nasjonalt symbol for det flamske folk, et tegn på sosial mobilitet, at drømmer kunne bli virkelighet, og et opprør mot de franske herskerne.

Sportwereld

For Karel Van Wijnendaele, aspirerende sykkeljournalist og flamsk patriot, kunne ikke Defraeyes triumf kommet på et bedre tidspunkt. Sykkelsporten eksploderte i Belgia. Antall lisenser økte fra et par hundre til femtusen. Sykkelbaner ble bygget over hele landet.

En opportunistisk forlegger fra Brussel, August De Maeght, hadde et godt øye for utviklingen, og så sitt snitt til å starte en ren sportsavis for den nederlandsktalende flamske befolkningen. Utgivelsen fikk navnet Sportwereld og Karel Van Wijnendaele ble en av dens faste skribenter.

Avisen ble en umiddelbart suksess. I løpet av kort tid gikk Sportwereld fra å være en ukentlig utgivelsen, til å bli en daglig. Like fremgangsrik var Van Wijnendaele, som i løpet av bare fire måneder ble ansatt som redaktør. For Van Wijnendaele handlet dette om mer enn bare sport. Han ville at utgivelsen skulle være tankevekkende, en viktig aktør i det flamske samfunnsliv. Språket var derfor mer kollokvialistisk og folkelig enn andre aviser, reportasjene mindre pompøse enn datidens normal, og spaltene pepret med vestflamsk dialekt.

I datidens Belgia foregikk all formell kommunikasjon, skriftlig som muntlig, på fransk. Være det seg offentlige institusjoner eller forretningsliv. Det samme gjaldt for det belgiske sykkelforbundet. Dette ville Sportwereld gjøre noe med.

Kampen var hard og lang. Men etter ti år med lobbyvirksomhet, gikk endelig myndighetene i Brussel med på å la sykkelforbundet være tospråklig. Van Wijnendaele og Sportwereld var imidlertid ikke fornøyd, og dro i gang en kampanje for flamskspråklig undervisning ved Universitetet i Gent, som også måtte fremme flamsk litteratur og poesi i større grad enn de gjorde. Fra å skrive om girutvekslinger og kneskader, ryddet Sportwereld også plass til nyromantiske vers og diktere.

For Van Wijnendaele var sport ikke bare et spill. Det var også et middel for politisk endring hvor språket var sentralt.

Ikke før 1831, etter et opprør mot nederlenderne i Brussel, støttet av det franske kongehuset, ble Belgia et selvstendig monarki. Selv om de deler språk har forholdet mellom Flandern og Nederland var anspent. Der Flandern er katolsk og konservativt, har Nederland fortonet seg liberalt og protestantisk, til og med agnostisk. Etter Napoleonskrigene avså nederlenderne noe motvillig både Flandern og Vallonia. Før dette hadde franskmennene annektert dem fra østerrikerne, som tidligere hadde tatt over for spanjolene.

Paterberg ble ikke brosteinsbelagt før sent på 80-tallet, men er i dag siste og avgjørende bakke.

I første omgang nektet flamlenderne å følge ordre fra Brussel, men stilt opp mot den franske militærmakten hadde de ikke noe valg. Det nye landet besto hovedsakelig av to lingvistiske grupper: flamlenderne og vallonerne (samt en liten tysktalende gruppering, som for øvrig hadde liten interesse for sykling). Vanligvis sier man at sistnevnte gruppe snakket fransk, men faktisk snakket 70 prosent av vallonerne sitt eget språk, vallonsk, som var tuftet på det latinske lingua romana fra Romerriket.

De belgiske sentralmyndighetene sto således overfor en vanskelig utfordring hvor to av landets største demografiske bestanddeler ikke skjønte et ord av hverandre. Den belgiske kongen, som for øvrig var tysk, besluttet derfor at alle skulle snakke et tredje språk, nemlig fransk. Fransk hadde på den tiden høy status, som kulturens språk, de opplystes språk. Blant de høyt utdannede i Belgia var fransk allerede godt utbredt. Politikere, byråkrater, militære og akademikere, alle kunne fransk.

Den industrielle sentra i Belgia var Vallonia. Hundretusener av arbeidsmigranter strømmet til fra Italia, Portugal og sentrale deler av Europa. Alle kom for å jobbe i gruvene, stålproduksjon og fabrikker. Med et mangfold av tilstrømmende kulturer, og de frankofiles aktive nedkjemping, skulle det vallonske språket med tiden så å si forsvinne fra Vallonia. I dag er det kun rundt trehundretusen som snakker språket daglig, flere av dem er bosatt i Wisconsin.

En ensom mosjonist kriger med Koppenberg.

Det nederlandske språket i Flandern, Vlaams, skulle imidlertid vise seg langt vanskeligere å bryte ned. I Flandern ble fransk middelklassens språk. Store flamske forfattere skrev sine mesterverk på fransk. Vlaams ble sett på som bakstreversk og ufint, bonden og arbeiderens ukultiverte tale. Den belgiske nasjonalstaten var mer enn 50 år gammel før flamsk tale ble hørt i nasjonalforsamlingen i Brussel. Ordre i militæret ble selvsagt bjeffet på fransk. I 1873 ble to flamske borgere dømt til døden, begge uskyldige skulle det vise seg, i en berømt drapssak der ingen av de tiltalte forsto hva som foregikk. Først etter denne tragiske saken ble flamsk gjort tilgjengelig i justis og straffe-systemet. Et tiår senere kom språket inn i skolesystemet, men det var ikke før i 1930 at det første flamskspråkelige universitetet kom, og fransk ble beholdt som landets eneste offisielle språk helt frem til 1967.

Den første Runden

Sportwerelds første utgave kom 13. september 1912, dagen før det flamske sykkelmesterskapet. 17. februar 1913 annonserte avisen at Flandern Rundt skulle finne sted senere den våren, 25. mai. Van Wijnendaele hadde blant andre med seg Leo Van den Haute, som var med å starte Sportwereld. Selv om han tok seg av alt fra å hente inn sponsorer til å merke opp løypa, skulle det dog ta over hundre år før Van den Haute fikk rosen han fortjente for å ha stablet på plass den første utgaven av rittet.

Inspirert av den voksende, flamske bevegelsen ønsket både Van Wijnendaele og Van den Haute et ritt som tok for seg hele Flandern, både øst og vest. Rittet skulle starte i Gent, ta østover mot Sint-Niklaas, dra sørover mot Aalst, Zottegem og Oudenaarde, deretter mot Kortrijk og Iper, for så å ta nordover mot kysten og Ostend, sør til Roeselare, og tilbake igjen nord til Brugge, og endelig fire runder rundt et vann i Mariakerke, en drabant utenfor Gent. Intet mindre enn 324 kilometer på for det meste brosteinsbelagte veier.

Valget av Gent som start og mål var langt i fra tilfeldig, og sannsynligvis med provokative hensikter. Den fransktalende eliten hadde et ikke ubetydelig eierskap til denne universitetsbyen. Med et stort flamsk arrangement midt på sentraltorget, Korenmarkt, håpte Sportwereld å ta litt av eierskapet tilbake.

Ruten gikk deretter gjennom alle de større, flamske byer. ”Alle flamske byer måtte bidra i frigjøringen av Flandern”, skrev Van Wijnendaele på lederplass.

Sportwereld promoterte rittet stort. Likevel var det bare 37 ryttere til start i Gent morgenen 25. mai 1913. Klokken 06:15 lot Van den Haute startflagget falle, mens Van Wijnendaele ropte ”Mine herrer, dere kan dra av sted!”.

Tolv timer og tre minutter gikk. Så kom sju ryttere inn på finalestrekket i Mariakerke. Flere av dem krasjet, og én havnet i vannet, hevdet rapportene fra rittet. Paul Deman vant spurten i femmannsgruppa som gjensto. Snittiden var 27 km/t. Premiepengene var 500 belgiske francs, eller seks måneders lønn for en lærer på den tiden.

I år, som i fjor, blir det begrenset med folk rundt den ikoniske Paterberg-stigningen.

På flere måter var den første utgaven en suksess. Van den Haute og Van Wijnendaele fikk rittet stablet på beina og vist frem flere av de mest talentfulle flamske rytterne. Deman skulle senere vinne både Paris-Roubaix og Bordeaux-Paris. Antallet tilskuere som møtte frem, var også akseptabelt.

Men den franske herskerklassen kastet også sin skygge over arrangementet. Alcyon og La Française, sykkelsportens største fabrikanter, nektet sine belgiske stjerner å delta i rittet, deriblant Tour-mesteren Defraeye. En seier i et obskurt, flamsk ritt ga ikke noe publisitet av betydning, mente franskmannen.

Året etter hadde Deman signert en lukrativ avtale med Alcyon og ble følgelig nektet av sin franske arbeidsgiver å forsvare sin Flandern-tittel. Med Sportwereld, Flandern rundt og Van Wijnendaele gikk den flamske frigjøringsbevegelsen langt på kort tid. Men egentlig hadde den bare nettopp begynt.

Sykkelmagasinet spår: Milano-Sanremo

Årets store sykkelrulett står mellom tre store favoritter. Sykkelmagasinet spår utfallet av Milano-Sanremo 2021.

Avslutningen med Cipressa, Poggio og en halsbrekkende nedkjøring til Via Roma blir som vi kjenner den fra før. Men på grunn av jordras er Passo Turchino tatt ut, veien åpner ikke før i april.

Dermed får vi andre året på rad uten Turchino. I det merkelige året 2020 fant ’La Primavera’ sted på sommeren, og fordi mange av de lokale myndighetene langs den liguriske solkysten nektet å stenge veiene sine, kunne ikke stigningen brukes.

I år tar arrangøren i bruk Colle di Giovo i stedet, en stigning fire mil lenger vest. Med sine slake og stigningsprosenter minner den om Turchino, dens portvei ned til rivieraen likeså.

Derfra er mye likt. Over Capo Mele, Capo Cerva og Capo Berta bygges fart, spenning og nervøsitet. Ved San Lorenzo kommer Cipressa med sine 5.5 km à 4.1 prosent, maks 9.

Ni kilometer senere kommer Poggio. 3.7 km à 3.7 %, med et brattheng på 8 % én kilometer før toppen.

De siste fire utgavene har sett avgjørende angrep på Poggio. I 2017 dro Kwiatkowski, Sagan og Alaphilippe i fra, da polakken tok spurten på Via Roma. Året etter var det Nibali som avgjorde, med et prakfullt soloangrep.

I 2019 gjorde Alaphilippe all jobben. Rev i stykker fronten på Poggio, og tok spurten. I fjor var franskmannen først over Poggio i igjen, sammen med Van Aert, dog var det flamlenderen som viste seg raskest.

Følg rittet LIVE på lørdag fra kl 09:30 på Eurosport Player / Discovery Pluss

Milano-Sanremo 2021 Startliste

Theis Magelssen – Eurosport-kommentator:

Jeg kan ikke se for meg at Milano-Sanremo ender i massespurt i år heller. Om Mathieu van der Poel, Wout van Aert og Julian Alaphilippe angriper på Poggio, og bestemmer seg for å kjøre sammen, så klarer aldri spurtlagene i hovedfeltet å kjøre dem inn igjen. Jeg tipper Van der Poel kommer til å gjøre for mye av jobben. Wout van Aert blir den første siden Erik Zabel til å vinne Milano-Sanremo to år på rad. Hårfint foran Van der Poel.

Jarle Fredagsvik – Sykkel-ekspert hos Betsson og Sykkelmagasinet-skribent:

Gamblerne har omtrent gått inn i kollektiv depresjon basert på første del av 2021. Det handler jo om å være litt smart, og sette pengene andre steder enn hos de største forhåndsfavorittene. Julian Alaphilippe, Mathieu van der Poel, Wout van Aert – dels også Tadej Pogacar – har sørget for at det har vært svært dårlig business. Det er liten grunn til å dro at det endrer seg med Poggio som utskytningsrampe på halen av 299 kilometer. Alaphilippe er trolig den eneste som følger Van der Poel opp der. Når Van Aert i kapp i tide? Fra et betting-perspektiv kan jeg ikke gå for prisen på Van der Poels hode. Best verdi får man for Alaphilippe-seier. Hvordan ulveflokken løser det, skal bli spennende å se. Outsidertips: Michael Matthews.

Espen J. Lee – Sykkelmagasinet redaktør:

Fascinasjonen for Milano-Sanremo har alltid vært de ørsmå marginene som til slutt avgjør etter 300 km; retningen på en laber bris over Poggio, for eksempel, kan vippe kampen mellom angriperne og spurterne i den ene eller den andre retningen. Men i år dreier alt seg om tre angripere; det er fait accompli at Alaphilippe, Van der Poel og Van Aert seierskampen skal stå mellom. Dessuten har nok de færreste et ønske om å møte de to siste nevnte i en spurt heller. Van der Poels akilles hæl sitter kanskje mellom skuldrene: Noen ganger er han en villstyring, en taktisk rabulist som ofte tar store sjanser: I Tirreno-Adriatico prøvde han seg med et 50 km langt solobrudd på etappen til Castelfidardo. Vanligvis blir man hardt straffet for taktiske feil i Milano-Sanremo. La oss se om Van der Poel blir det også.

Magnus Drivenes – tidligere syklist og procycling.no-journalist:

Igjen er det vanskelig å komme unna de tre store, og da er det Mathieu van der Poel og Wout Van Aert som har best kort på hånda. Alaphilippe har hittil i år ikke vist at han har det som skal til for å dra fra disse to i Poggio, og det er i tillegg meldt motvind opp rittets siste bakke. Dermed kan det være at Deceuninck-QuickSteps beste håp er en spurt. Der har både Davide Ballerini og Sam Bennett vist gryende form. Begge de er kapable til å vinne årets første monument, og spørsmålet er om Bennett henger med inn til finalen. Dersom han gjør det, blir han vanskelig å slå.

Sjekk ut oddsspill på Milano-Sanremo hos Betsson.

Bookmakernes favoritter:

Mathieu Van Der Poel 3.20
Wout Van Aert 5.00
Julian Alaphilippe 6.00
Davide Ballerini 11.00
Peter Sagan 13.00
Sam Bennett 15.00
Caleb Ewan 17.00
Michael Matthews 20.00
Arnaud Demare 25.00
Mads Pedersen 25.00
Giacomo Nizzolo 28.00
Matej Mohoric 32.00
Philippe Gilbert 35.00
Alexander Kristoff 35.00
Fernando Gaviria 35.00

5 måter å vinne Milano-Sanremo

Retro: Det episke Milano-Sanremo 2013

Hærføreren

«Jeg vet at jeg aldri vil være en kaptein her, men jeg er likevel fornøyd». Skal du gå i utbrudd i WorldTouren, trenger du velsignelsen til Tim Declercq. Hvis ikke kan du banne på at 30-åringen kjører deg inn igjen.

Da jeg var på fotballtur til England for å se favorittlaget mitt Liverpool spille på Anfield for første gang, våren 2002, var det ’Arthur the Doorman’ som formidlet billettene fra sin post i døra på den lokale puben. Etter hvert som sesongkortinnehaverne som ikke skulle på oppgjøret mot Charlton Athletic tok kontakt med Arthur, tok det ikke lang tid før han formidlet billettene videre mellom hendene på tre mer enn takknemlige nordboere.

Den internasjonale sykkelsporten har også dørvakter som infiltrerer den fremre delen av hovedfeltet. Til forskjell for rollen Arthur hadde på den lokale puben på Merseyside, dreier det seg her ikke hvem som skal få innvilget inngang på stedet – men snarere tvert imot: Hvem skal få lov til å slippe ut, eller mer presist; stikke av gårde.

Under fjorårets Tour de France steg debatten om hvor langt ’The Marshalls of the Peloton’ skal ha lov til å gå i iveren etter å komponere det ideelle bruddet. Først var det Kasper Asgreen som skubbet Cees Bol ut på veiskuldra etter at Deceuninck-QuickStep-laget åpenbart mente at vinduet (for utbryterne) nå var lukket. Deretter mottok storlagene QuickStep (Yves Lampaert) og Jumbo-Visma (George Bennett) både sveitserfrancs, tidsstraff og minuspoeng i retur etter at Chad Haga (nok en Sunweb-rytter) fysisk ble blokkert da han ønsket seg noen timer ekstra i TV-ruta.

En Suksessfaktor

Belgiske Deceuninck-QuickStep har vært det mestvinnende laget innen WorldTouren hvert eneste år siden 2013. Det betyr også at hjelperytterne deres er nødt til å holde de konkurrerende lagene i hovedfeltet i et slags jerngrep for å sette opp egne, angrepsvillige ryttere i de beste posisjonene når det hele skal avgjøres.

I spissen for den defensive strukturen i laget, er det ofte Tim Declercq som er sjefen. Gjennom vårklassikerne er ansiktet og kroppen til den 190 centimeter lange 30-åringen fra Leuven godt synlig i TV-ruta der han krummer kroppen for å tyne de siste kreftene ut etter 10-15 mil som trekkdyr i front av hovedfeltet.

Den lojale arbeidsetikken hans har gitt ham det lite glamorøse tilnavnet ’Traktoren’. Overfor Sykkelmagasinet beskriver sportsdirektør Tom Steels ham som en ´énmannshær’. Den rolige, vennlige kjempen er akkurat hva QuickStep trenger for å sette sin egentlige agenda ut i live. Declercqs posisjon der fremme er en ulv i fåreklær-taktikk som langt på vei er perfeksjonert:

«Vi trenger en rytter som han,» forteller Steels «Tim er veldig viktig for oss. Det er ikke så mange ryttere som har kapasiteten til å gjøre dette dag ut og dag inn. Vi er nødt til å legge et høyt tempo for dagen, for det legger også press på bruddet.»

Steels sier at fartsholdinga til Declercq er en av nøklene bak lagets suksess, fordi: «Du ikke kan vinne dersom alle i utbruddet ikke blir kjørt inn.

Et utsagn det ligger en skremmende presis logikk bak.

En Trofast Traktor

Under møtet med Sykkelmagasinet forteller Tim om oppveksten sin i Izegem, vest i Flandern. Som 12-åring begynte han som så mange andre belgiske barn å sykle aktivt.

«Det er mange syklister i det området. Jeg befant meg vel cirka 10 kilometer unna Patrick Lefevere (fra Moorslede) og 15 kilometer unna service course,» sier Declercq og snakker om lagets hovedbase i Wevelgem.

Det var Johan Museeuw som framfor alt var mannen som fikk tankene til unge Tim til å pense over mot sykkelsporten. Som alle andre unggutter var målet selvsagt å vinne sykkelrittene han stilte opp i. Etter hvert innså han det som alle andre visste: At en traktor er en god og trofast arbeidshest, men at diesel aldri vil bli et like spektakulært drivstoff som andre Formel 1-biler durer rundt på.

«Jeg ble hentet til dette laget for å utføre denne jobben. Jeg har alltid sagt at jeg er god til dette, og det er kanskje jobben jeg utfører aller best: Å sykle lenge tett oppunder maksnivået. Det er noe jeg takler godt. Det er ikke sånn at det aldri dukker opp noen sjanser for min del. Jeg er veldig glad for å være en del av dette laget. Jeg vet at jeg aldri vil være en kaptein her, men jeg er likevel fornøyd,» sier han.

Det er etter at rittdirektøren vifter med flagget som markerer at rittet offisielt har startet, at den viktigste delen av arbeidsdagen starter for Declercq. De fleste skjønner nok at hvis du lar typer som Thomas De Gendt, Mads Pedersen, Sep Vanmarcke og Stefan Küng danne dagens brudd, så ser du dem ikke igjen før én av dem har passert målstreken før deg. Men i samtalen vår med Declercq forklarer han oss også andre aspekter ved å gjøre jobben som en slags sheriff i front av hovedfeltet.

I denne fasen av rittet foregår det mye kommunikasjon internt i lagene. Sportsdirektørene i følgebilen sitter med listene bak i bilen og hyler ut dersom det er ryttere på vei framover som potensielt er truende i sammendraget eller noen av de andre konkurransene. Følgelig heves tempoet i front av feltet betraktelig, og utbryterne blir som oftest kjørt inn.

«Tim er en enmannshær»

Det vil også ligge strategiske vurderinger med hensyn til hvem som prøver å gå, eller lar være, i dagens utbrudd. Etappeprofilene vil ofte være avgjørende. Altså vil ikke lag som har ambisjoner i en eventuell massespurt være på offensiven.

Declercq forteller at han også gjør en vurdering når det gjelder hvilke lag som er kapable til å samarbeide med QuickStep underveis på etappene.

«Vi håper at noen av lagene som vi forventer at blir med å taue med oss ikke går i bruddet, slik at de kan hjelpe oss senere. Vi vil heller ikke ha for mange ryttere eller for gode ryttere i bruddet, hvis det er mulig. Det er i hvert fall det ideelle scenariet. Vi gjør så en beregning av hvor sterke vi tror bruddet er og hvor sterke vi er når vi skal holde dem på en avstand vi tror er mulig å hente inn. Og så håper vi selvsagt at også andre lag støtter oss.»

Dersom Declercq blir sittende å jobbe helt på egenhånd, betyr det vanligvis trøbbel. Der framme kan det gjerne sitte en fire-fem ryttere som rullerer på tauejobben i front. Da kan man jo tenke seg til at det er vanskelig for én ryttere bak der å gjøre fortere enn de fem i front.

Steels peker også på at kvaliteten på rytterne i WorldTouren har hevet seg betraktelig over tid. Ryttere som grovt sett har den samme kunnskapen, utstyret og treningsmengdene, vil det ikke skille mye imellom rent kvalitetsmessig.

«Jeg liker å si at Tim er en énmannshær,» sier Steels «Han kan virkelig kjenne på kroppen hvor hardt han trenger å sykle for å kjøre inn bruddet. I dagens sykkelsport, dersom bruddet får lov til å gå, så er det vanligvis veldig gode ryttere som sitter der. Det er ikke så enkelt som at man kan si at om de er nede i ett minutts forsprang ved 10-kilometersmerket, så er det hele over. Du er nødt til å være tett på dem, og legge dem under press, ellers går de hele veien inn.»

QuickStep-laget er som regel fartsholderne i hovedfeltet. Det er en trend at snittfarten i feltet øker og øker, presumptivt fordi lagene optimaliserer alle de lovlige sidene av sykkelsporten.

Den 17.-etappen i årets Vuelta a Espana var 220 kilometer lang. Etappeutviklingen ble veldig frenetisk ettersom det var mye sidevind den dagen, og det som i utgangspunktet skulle være en flat og ukomplisert affære, ble utspilt som en slagscene fra de krigsherjede Ardennene. Snittfarten var på utrolig 50,63 kilometer i timen. Den raskest kjørte etappen på over 200 kilometer noensinne.

På slike dager kommer ofte ’The Wolfpack’ til sin rett. I Guadalajara kunne Philippe Gilbert strekke armene triumferende over hodet. Selvsagt godt hjulpet av lagkameratene sine, deriblant Declercq underveis.

Etter at England ble slått ut av Tyskland i semifinalen under fotball-VM i 1990, uttalte Gary Lineker det som nå er et berømt sitat og en slags sannhet: «Fotball er et enkelt spill. 22 menn jager ballen i 90 minutter, og tyskerne vinner alltid.» Med 70 seirer i fjor kan man lage et lignende sitat når det gjelder landeveissykling og QuickStep.

Den snille kjempen fra Leuven fikk sjansen under Le Samyn og dundret inn til 7.-plass etter å ha virket svært sterk underveis. Seieren holdt det belgiske laget selvsagt internt, da Florian Sénéchal fikk sin hittil største dag på sykkelen. Vi ber Steels vurdere kvaliteten på Declercq og spør ham hvorfor han ikke bare finner seg et annet lag å sykle for?

«Jeg tror rollen han har her passer ham bra. Det som på et fotballag: Du har forsvarsspillere og du har angripere. Det er det samme på et sykkellag. Jeg mener han i den rollen han har, er en av de beste som finnes. Det kler egenskapene hans. Hvis han hadde byttet lag og rolle, tror jeg ikke egenskapene hans hadde kommet til sin rett på samme måte selv om han er såpass sterk. For oss er verdien der. I tillegg tror jeg det gir ham en tilfredsstillelse å være med på et lag som vinner. Det gir en god følelse. Det er en vinn-vinn-situasjon for ham.»

QuickStep til jeg dør

Tilbake på Anfield denne høstdagen for snart 18 år siden, hyller jeg og min kompis Liverpool etter 2-0 over Charlton og scoringer av Vladimir Smicer og Michael Owen. Det er selvsagt målgjørerne som får mesteparten av oppmerksomheten fra journalistene etter seieren, som sendte laget på toppen av tabellen foran erkerivalene Manchester United. Ikke like mye oppmerksomhet blir det for stopperparet Sami Hyypiä og Stephane Henchoz, definitivt et av de bedre på årevis, men hvordan hadde matchen endt om de ikke hadde gjort jobben sin?

Dét svaret får vi aldri, men det Steels har rett i er at likhetene mellom sykkelsporten og fotball ikke er helt ulikt når det gjelder å bygge lagfølelse og finne typene som kompletterer hverandre.

Declercq har skjønt at han aldri kan følge en rytter som Philippe Gilbert opp motbakkene, og har slått seg til ro med at hans viktige bidrag i stedet dukker opp i den tidlige fasen av rittet. Gjør det ham noe mindre viktig, eller drømmer han fremdeles om å finne lykken andre steder?

Svaret er et definitivt nei. Hvorfor ikke?

«Fordi jeg trives mye bedre i QuickStep,» svarer Declercq «Det er det beste laget i verden. I et annet lag kunne jeg nok kanskje ha kjørt mer for egne muligheter, men det hadde uansett vært veldig vanskelig å vinne ritt. Jeg foretrekker heller å hjelpe andre.»

«Hvor lenge blir du i Quick Step?»

«Jeg håper karrieren ut.»

«Foran feltet?»

«Det er jobben min.»

Jakobsen utenfor livsfare etter skrekkvelten

Den nederlandske syklisten Fabio Jakobsen er utenfor livsfare etter at han ble operert natt til torsdag. Han veltet stygt i Polen rundt.

Jacobsen ble fraktet til sykehus med det som ble betegnet som livstruende skader etter velten på åpningsetappen av det polske verdenstourrittet.

– Jakobsen er blitt operert, og livet hans er ikke lenger i fare, sier rittlege Barbara Jerschina torsdag. 

Jakobsen ligger i kunstig koma på et sykehus i den polske byen Katowice. Legene skal forsøke å vekke ham senere torsdag, ifølge en pressemelding fra laget. Det opplyses at Jakobsen er blitt operert i ansiktet.

Den stygge velten skjedde like før mål på åpningsetappen i verdenstourrittet Polen rundt onsdag. Jakobsen spurtet om seieren, men ble presset ut mot gjerdet av sin landsmann Dylan Groenewegen og veltet ut av løypa.

Groenewegen sier torsdag at han ikke klarer slutte å tenke på det som skjedde.

– Jeg kan ikke finne ord som beskriver hvor lei meg jeg er for det som skjedde med Fabio og de andre som var involvert i velten. Nå er Fabios helse det viktigste. Jeg tenker på ham hele tiden, skriver Groenewegen på Twitter.

Jakobsen stupte over reklameskiltet og traff en funksjonær som sto på siden av målseilet. Både Jakobsen og funksjonæren ble fløyet til sykehus. Rytteren pådro seg alvorlige skader i ulykken og mistet mye blod.