Det er tidlig morgen i Ieper.
Første, spede solstråler faller flatt over taket til de gotiske lakenhallene på torget og kaster mørke skygger på den brosteinsbelagte plassen. Fra Belfried, bygningens mektige klokketårn, slår det tunge, metalliske slag.
Snart vil stillheten i sentrum av den lille byen i Vest-Flandern brytes av gateselgernes hektiske røre, av turistenes lave mumling, av fuglekvitter og motorstøy. Byen vil våkne til liv akkurat som andre belgiske byer vil gjøre det, bare at det ikke er en selvfølge.
Ieper er byen som ikke burde eksistert i dag.
«Under Første verdenskrig ble byen fullstendig ødelagt,» forteller Dries Verclyte til Sykkelmagasinet. «Den senere britiske premierministeren Winston Churchill foreslo å bevare ruinene som et minnesmerke for etterfølgende generasjoner, men byens innbyggere ville gjenreise Ieper. Alt ble derfor gjenoppbygd til hvert minste detalj slik det var før krigen,» sier han.
Dries har smale skuldre, mørke øyer og et gråmelert skjegg. Lycra-trøya sitter som en uniform på 40-åringen som jobber for «Cycling In Flanders», en organisasjon som har satt seg som mål å få flest mulig syklister til å oppleve sykkelsportens mekka, Flandern. Til vanlig guider Dries sykkelgrupper i traséen til «Ronde van Vlaanderen», et av Belgias sykkelmonumenter og store varemerke på vårparten. Men turen vi skal legge ut på denne gangen blir ikke av det euforiske slag, der godfølelsen kommer til å stå sentralt. Vi skal følge i fotsporene til soldater fra Første Verdenskrig som delte samme lidenskap som oss, som elsket å sykle, men som falt på Flanderns slagmarker mellom 1914-1918.
«Er du klar?,» spør Dries idet vi triller ut av byen i østlig retning, gjennom Menenpoort og langs Kasteelgracht-kanalen.
Jeg kjenner lukten av forråtnelse strømme over fra vannet. Det er kjølig denne morgenen. Et grøss går nedover ryggen min når jeg tenker på hva som ligger foran oss.
«Kan man i det hele tatt være klar for en slik tur?,» spør jeg tilbake.
Vi tier.
