Diktatur, tortur og andre kameler

Bildene tikket inn over både Twitter, Instagram og Snapchat. Den ene sykkelstjernen etter den andre ble portrettert gjennom smartphonen: Fenomenet Fernando Gaviria, tidligere verdensmester Rui Costa, lynhurtige Dylan Groenewegen, den lille raketten Caleb Ewan. Bildene på sosiale media viste også nordmennene i Uno-X Pro Cycling, smilende og spente på sin første store utflukt i 2022-sesongen.

Åpningsseremonien var spektakulær. Med raketter i full fanfare over en storslagen scene. Den andre utgaven av Saudi Tour, «offisielt støttet av den kongelige høyhet, kronprinsen», var klar til å vise frem Saudi-Arabia fra sin beste side. Fem etapper på kryss og tvers av kongeriket, direktesendt til det sykkelsultne folk over hele verden. Arrangøren matet også sykkelfansen på sosiale medier. Ewan, Gaviria og Groenewegen poserer med kameler, historiske ruiner og viktige kortel-kledde menn fra høyt oppe i systemet. Bildene som bombarderte både Twitter og Instagram malte vitterlig et glansbilde av smilende idrettsstjerner under en gjestmild sol.

Men så var det baksiden av denne medaljen. Rittet i Saudi-Arabia falt nesten på ettårsdagen for dommen mot bistandsarbeideren Abdulrahman al-Sadhan. Våren 2021 ble al-Sadhan nemlig dømt til 20 års fengsel og påfølgende 20-års reiseforbud, for angivelig bruk av en satirisk Twitter-konto som delte hånfullt innhold om den saudiske regjeringen.

Regimet yter streng kontroll over internett. Rundt samme tid som dommen falt mot al-Sadhan, så man en koordinert kampanje med Saudi-baserte Twitter-kontoer som brukte falske profilbilder, repeterende formuleringer og andre taktikker, i forsøk på å minimere rollen til kronprins Mohammed bin Salmans i drapet på den saudiske journalisten Jamal Khashoggi. I januar 2021, ble en 26 år gammel saudi-kvinne drept av sine egne brødre; for å ha opprettet en Snapchat-konto.

Livet på sosiale medier i Saudi-Arabia er ikke for alle. Innholdet man deler blir strengt overvåket. Helst skal bilder og video stille land, regjering og kongefamilie i et godt lys. Og derfor er arrangement som Saudi Tour nyttige for regimet.

I 2021 ble vi godt kjent med sportsvasking. Gjennom året økte fokuset, såpass mye at det norske språkrådet kåret sportsvaske til årets ord for 2021. Ordet brukes i dag for å beskrive at myndigheter eller aktører i autoritære land bruker store sportsarrangement for å sette seg selv i bedre lys eller å oppnå dette ved å kjøpe opp eller sponse populære sportslag. Ifølge Amnesty International skjer sportsvasking når stater arrangerer eller sponser store idrettsarrangementer, klubber eller organisasjoner for å avlede oppmerksomheten vekk fra menneskerettighetsbrudd som staten kritiseres for. Sportsvasking er et nytt begrep, men praksisen er trolig like gammel som den moderne idrettsbevegelsen. Klassiske eksempler er hvordan Nazi-Tyskland brukte OL i 1936 til å markere sin tyske overmakt vis-a-vis andre nasjoner, eller hvordan de olympiske lekene ble en psudo-slagmark i den ideologiske kampen mellom USA og Sovjet under den kalde krigen. Åpningsseremonien i 1980 var stappmett på kommunistiske symboler.

Utfordringene oppstår når stater bruker arrangementene systematisk for å dekke over problematiske sider ved seg selv. Toppidretten blir således brukt til å renvaske et skittent rykte.

Med en slik definisjon til grunn, synes fenomenet sportsvasking å bre godt om seg i den profesjonelle sportsverdenen, ikke bare i sykkelsporten. Den Qatar-eide fotballklubben PSG kan skimte med tidenes angrepsrekke, og oljestatens posisjon og omdømme styrkes hver gang man hører nettsus fra enten Neymar, Lionel Messi eller Kylian Mbappé. Manchester City, Barcelona, Arsenal og senest Newcastle United er alle eksempler på store fotballklubber der land fra Midtøsten, eller aktører derifra, er tungt inne på eiersiden. På tampen av fjoråret hadde man trolig historiens mest spennende finale i Formel-1; med avslutningsrunder i Qatar, Saudi-Arabia og Abu Dhabi – alle sammen med regelmessige menneskerettighetsbrudd på samvittigheten. I senere år har Russland og dets diktator Vladimir Putin invitert til både OL og fotball-VM. Nestemann i køen er Qatar, der opp mot syv tusen migrantarbeidere fra India, Pakistan, Nepal, Bangladesh og Sri Lanka har dødd under byggingen av fotballstadioner. Den engelske avisen The Guardian, som først rapporterte om den skyhøye dødsraten, mener det er store mørketall. Til sammenligning døde 2977 døde under 11. september. Men la oss heller ikke glemme Kina som skal arrangere OL allerede i vinter. I det hele tatt er tendensen krystall klar: stadig flere store arrangementer og investeringer skjer i land med i beste fall tvilsomme demokratiske rulleblad.

Lave tanker om demokrati, gir ikke bare store sportsarrangement, men også høye bygninger. I den hellige byen Mekka i Saudi-Arabia ligger verdens tredje høyeste skyskraper. Det gylne spiret på Abraj Al-Bait Towers med en halvmåne øverst, er alene nesten like høyt som Oslo Plaza, og vil nesten kaste en skygge over Uno-X Pro Cycling når de deltar i Saudi Tour i begynnelsen av februar. Med sin deltakelse i ørkenstaten høstet det norske prokonti-laget kritikk fra Amnesty, som via TV 2 mente de bidro til sportsvasking. Amnesty håper laget og dets utøvere vil benytte anledningen til å rette oppmerksomhet mot det autoritære regimets forbrytelser.

Martin Urianstad for Uno-X Pro Cycling i brudd på 1. etappe av Saudi Tour 2022. Foto: Alex Broadway.

«Vi tror bestemt at utvikling av sykkelsporten må skje gjennom godt og ærlig samarbeid særlig med UCI og ledende rittarrangører,» sier Uno-X-sjef Jens Haugland til Sykkelmagasinet «Våre utøvere har naturligvis full ytringsfrihet for personlige meninger, men de har ingen plikt verken til å ha eller dele personlige syn.»

Om det blir noen politiske markeringer, gjenstår altså å se. Men rytterne til Uno-X er uansett langt i fra de første nordmennene til å sykle profesjonelt i Midtøsten. Sykkelsportens første bølge med sportsvasking i moderne tid, kan nemlig spores tilbake til 2002, med opprettelsen av Tour of Qatar. Frem til avviklingen i 2016 var ørkenrittet – med sine flate, vindeksponerte veier – en fast oppkjøringsarena i rytternes viktige forberedelser til vårklassikerne. Arrangøren gikk riktignok ad undas etter å ha stelt i stand VM i 2016, men Qatar var altså den første til å sportsvaske seg i sykkelhavet.

Den neste lille bølgen kom i 2007. I kjølvannet av dopingskandalen Operación Puerto kollapset det spanske laget Liberty Seguros-Würth. Inn for å overta lisensen kom et kasakhstansk konsortium. Team Astana ble bygget opp rundt den nasjonale helten Aleksandr Vinokurov som nettopp hadde vunnet Vuelta a España. Demokrati-indeksen til det internasjonalt anerkjente Freedom House, gir Kazakhstan i 2021 en score på 33 av 100, og oppsummerer situasjonen i den tidligere sovjetiske republikken med å betegne ytringsfriheten som svært begrenset, frihet til forsamling som fraværende og korrupsjonen som endemisk. Oppkalt etter landets hovedstad ble Astana-laget likevel en nasjonal merkevare med ikke ubetydelig suksess gjennom ryttere som Alberto Contador, Vincenzo Nibali, Fabio Aru, Maxim Iglinsky og Jakob Fuglsang. Til og med Lance Armstrong hadde en opptreden i den lyseblå trøya.

Nibali og Prins Nasser bin-Hamad av Bahrain hilser under Giro d’Italia.

Historien skulle senere gjenta seg med italienske Lampre, som etter flere tøffe økonomiske år i 2017 ble transformert til UAE Team Emirates. Likeledes måtte sveitsiske Team IAM bane vei for Bahrain-Merida. Sistnevnte nøt stor suksess flere av Nibalis triumfer i Il Lombardia og Milano-Sanremo, mens UAE soler seg i glansen av sykkelsportens nye superstjerne og Tour de France-vinner, Tadej Pogacar.

Bahrain-lagets de facto eier, prins Nasser bin Hamed al-Khalifa, er kanskje verdt å merke seg. Ifølge Bahrain Center for Human Rights har prins Nasser personlig deltatt i nedslåingen av protestene som oppsto i februar 2011. «Den arabiske våren» i Bahrain var kort, og vinteren som kom mer brutal enn noen gang. Khalifa-dynastiet, i likhet med mange andre monarkier i den arabiske verdenen, kneblet et håp om frihet med grusomme virkemidler. I funksjon av å være president for Bahrains olympiske komité og øverste råd for ungdom og sport, opprettet prins Nasser en etterforskningsenhet med mandat til å forfølge idrettsutøvere som hadde deltatt i opprøret i 2011. Om lag 120 utøvere på tvers av mange idretter ble suspendert. 22 skal ha blitt vilkårlig arrestert og flere torturert. Det internasjonale sykkelforbundet UCI omfavnet likevel prinsen med åpne armen da WorldTour-lisensen ble godkjent. Reaksjonene var selvsagt sterke.

«Det er utrolig synd at UCI tilnærmet seg dette så rutinemessig. Jeg er sikker på at det kommer til å være politiske og juridiske konsekvenser for UCI på grunn av dette,» sa Sayed Ahmed Alwadaei, direktør ved Bahrain Institute for Rights and Democracy.

Isreal Start Up Nation under Tour de France i 2021.

Astana, UAE og Bahrain har alle en temmelig lik struktur. Mens den daglige driften og det sportslige ansvaret ligger hos rutinerte eks-ryttere, står en sammenslutning av statseide selskap for finansieringen.

Israel Start-Up Nation er det seneste eksempelet. Laget gjorde sitt inntog i sykkelsporten på prokontinentalnivå i 2014. Angivelig uten store økonomiske overføringer fra staten Israel, fikk lagets eier og svært aktive pådriver, israelsk-kanadiske Sylvan Adam, huket inn tre etapper av Giro d’Italia til Israel i 2018. At det store italienske rittet kastet glans over ”hellig jord”, gikk selvsagt ikke uproblematisk for seg. Giro-starten gikk av stabelen bare to uker etter at israelske styrker, ifølge Amnesty International, brutalt slo ned palestinske demonstrasjoner på Gaza-stripen. Under hashtagen #ShameOnGiro ble det også bemerket at en av etappene passerte landsbyen Al Araqib, en beduinsk-palestinsk bosetning som israelerne hadde jevnet med jorden hele 120 ganger.

Kritikken til tross, laget vokste seg større og kjøpte i 2020 WorldTour-lisensen til Katusha. Samtidig sikret man seg signaturen til den firdobbelte Tour-mesteren Chris Froome, dette i tillegg til andre stjerne som André Greipel, Dan Martin, Mike Woods og Giacomo Nizzolo.

Laget avviser sterke koblinger til israelske myndigheter. Dette bildet av uavhengighet ble imidlertid vesentlig svekket da Chris Froome, i forbindelse med en publisitetsopptreden i oppkjøringen til den kommende sesongen, ble avbildet syklende på Golanhøydene. Området har vært okkupert av Israel siden 1967, og annektert av samme land siden 1981, noe som ikke er anerkjent av det internasjonale samfunnet. Syria anser området som syrisk. Froome var nå en politisk brikke i en internasjonal storkonflikt.

INEOS Grenadiers som vanlig i søkelyset under Tour de France. Foto Pauline Ballet.

Men sportsvasking er ikke bare forbeholdt statsmakter. Kommersielle aktører utnytter mulighetene til markedsføring, noen ganger på problematisk vis. Olje- gass og petrokjemi-giganten INEOS er hovedsponsor for det britiske storlaget tidligere kjent som Team Sky. Sykling er kjent som en miljøvennlig aktivitet, men produksjonen til INEOS er trolig alt annet enn. I 2020 produserte selskapet nesten 23 milliarder tonn petrokjemikalier. Innen 2025 har INEOS planer om at 325,000 tonn av denne totalen, altså skarve 1,5 prosent, skal fremstilles med resirkulert materialer. På ingen måte en ambisiøs målsetning fra INEOS, hvis sponsorat av sykkellaget i bestefall må stemples som grønnvasking. Ironisk nok heter laget nå INEOS Grenadiers, oppkalt etter en typisk bensinslukende, firehjulsdrevet offroader som syklister hater å møte på.

Russiske Gazprom, franske Total og norske Uno-X, alle sammen dynket i forurensende olje og gass, er vel heller ikke uproblematiske sponsorer i så måte. Eller hva med kreditt- og forbrukslån-haiene i Cofidis? Og hva med Orica? Sprengstoff- og tennmiddel-produsenten hadde trolig flere bøter for miljøvernsbrudd, enn de hadde triumfer med sykkellaget de sponset i perioden 2012 til 2017. Og mens psudo-farmasøyt OmegaPharma solgte alle helseproduktene du egentlig ikke trengte, har Lotto og FDJ holdt spilleglade belgiere og franskmenn i stramt grep i tiår etter tiår.

De moralske dilemmaene er altså mange. Så å si alle sponsorene i sykkelsporten kan problematiseres på en eller annen måte, avhengig av hvilket perspektiv man legger til grunn. Spørsmålet er hvor man legger lista for ”etisk idrett”, hvis et slikt fenomen i det hele tatt eksisterer.

Grega Bola i Bahrain sine farger under Tour of Oman 2017.

Tvilsomme eiere, korrupte selskaper og diktatoriske stater. Hvor bærer det egentlig hen? Frykten er at sykkelsporten – i kraft av sin svært så sårbare finansielle modell og tette befatning med doping – fremstår ekstra suspekt for å pådra seg flere lugubre aktører. Torturanklagene mot Prins Nasser benektes regelmessig av myndighetene i Bahrain, som verken fortviler eller nøler med å promotere sitt kongelige våpenskjold via «sportslig diplomati» og sykkellaget Bahrain-Victorious. Likevel er det få tegn til solidaritet med de arabiske folkene å finne i Vesten. At det internasjonale sykkelforbundet UCI, sesong etter sesong, innvilger en WorldTour-søknad fra prinsens eget lag, tyder på akkurat det.

Et avslag hadde nok ytterligere svekket UCI sitt eget skjøre produkt, WorldTouren, et økonomisk sort hull for de fleste medlemslagene. Et avslag hadde dessuten vært overraskende fra et moralsk standpunkt, fra en organisasjon som tidligere har tildelt store mesterskap til nasjoner som Qatar, Turkmenistan, Aserbajdsjan og Hviterussland – land der menneskerettighetssituasjonen er avskyelig.

«Internasjonale særforbund er nødt til å holdes ansvarlige for menneskerettighetsbrudd under eller i forbindelse med sine arrangement, herunder den generelle situasjonen i valgte vertskapsland,» sier Mary Harvey, leder for Internasjonalt senter for sport og menneskerettigheter.

«Først når forbundene inkorporerer menneskerettigheter i sine egne særlover, og ikke minst iverksetter lovene med aktiv hånd, først da vil man se endring. Det handler om ansvarliggjøring av arrangører og sentrale aktører. Dette gjelder media, organisasjoner, nasjonale forbund, men også aktørene innenfor sporten som lag og utøvere. Men det vi opplever, er at man trenger en skikkelige krise, før man virkelig ser endring.»

Vinokurov avbildet i Astana-drakt i 2011.

Flere vil imidlertid hevde at en sport med såpass frynsete rykte som sykkelsporten (Festina, Puerto og Armstrong et al.), ikke kan påkoste seg å være moralens høye vokter i den geopolitiske sammenheng. Lag som IAM, HTC Highroad, Lampre, Euskaltel-Euskadi, Liquigas, Rabobank, RadioShack – alle har det til felles at de ha lagt ned bedriften de siste årene. Alle har de oppgitt samme hovedgrunn: ”For mye doping, for få sponsorer”.

Men hvis dette så er det generelle bildet, hva i så fall skal sykkelsportens høye herrer gjøre? Søke investering der den finnes? Må UCI bare fortsette å svelge kamel etter kamel? Rik sjeik etter rik sjeik? Diktatur etter diktatur?

I høst ble VM i landevei 2025 tildelt Rwanda. UCI-president David Lappartient synes å ha tette forbindelser til landets president, Paul Kagame, som med sitt parti Rwandan Patriotic Front (RPF) har hersket Rwanda siden 1994, og fortsetter å ha streng kontroll over landets politiske system. Kagame-regjeringen, et militærstøttet autokrati, skyr ikke banen for å likvidere sine motstandere.

I 2016 deltok IAM og Sondre Holst Enger i Tour de France. Sesonger etter, var laget borte. Foto: ASO

I ettertankes kalde lys, ble trolig januar 2017 en skjebnesvanger tid. Etter mange sesonger sa Lampre farvel til sykkelsporten. Helt siden 1991 hadde det italienske stålselskapet Lampre vært hovedsponsor for Giuseppe Saronnis mannskap. Men ikke nå lenger. For aller første gang sto Italia, et av syklingens kjerneområder, uten et lag i toppdivisjonen.

Som et brudd med den europeiske sekundærnæringen, historisk sett den viktigste kilden til sykkelsportens «extra-sportif»-sponsorer, ble bruddet med Lampre og den lojale Galbusera-familien et viktig tegn i tiden. Ingen kan benekte at den doping-befengte sykkelsporten måtte i enda større grad, søke nye sponsorer utenfor sine kjerneområder.

Sammen med Lampre, forsvant også IAM Cycling på samme tid. Eier av det sveitsiske WorldTour-laget, Michel Thétaz, sa han grunnet syklingens lange dopinghistorikk ble møtt skepsis og motbør i jakten på nye sponsorer.

Men hvis manglende troverdighet er et av flere kvelende belter i sykkelsportens økonomiske tvangstrøye, så kan umulig en faustisk pakt med en torturanklaget prins eller ymse oljerike diktatur være løsningen. I så fall er UCI på randen av eksistensiell krise.

Forvent derfor flere tilfeller av sportsvasking fremover.