jonas orset Archives - Sykkel

Verden rundt på grus

(Sykkelmagasinet Gruppetto):Hva skal jeg kalle deg, profesjonell, eller er det ikke så lett å være det i gravelbransjen?

Jonas: – Det er ikke som blant landeveisproffene, heller ikke som blant terrengsyklistene. De kalles ofte “Privateers,” syklister som reiser rundt på egenhånd, kanskje med noen relativt små private sponsorer.

Det er ikke proffkontrakter som vi kjenner fra landeveien, men kjører du bra, spesielt i USA, som vi må si er sentrum for gravelsyklingen. Noen tjener brukbart, men det er de få toppene som til en viss grad har sponsorer, men like viktig er sosiale medier hvor de ofte henter inn noe som “påvirker,” eller influencer som det populært heter nå, men det er vel noe som ikke klinger utelukkende positivt…

I USA er det vel kanskje femten som man kan si lever OK av gravel, og i Europa er det kanskje ikke mer enn seks-syv stykker.

S. G.: Hva med deg?

Jonas: Jeg prøver å leve av det, men jeg kan ikke kutte ut alt annet og bare hygge meg med sykkelen. Det er kanskje ikke drømmen å “bare” sykle hele tiden. Jeg liker å ha andre ting å drive med. Gravel i Norge er en individuell ting, det er ikke lag som på landeveien.

S. G.: Treningen kan du vel gjøre sammen med både landeveissyklister og terrengsyklister?

 Jonas: Ja det er hyggelig, og jeg gjør det. Det blir mest trening på landeveien, litt enklere å strukturere treningen på asfalten. Muskelbruk og sittestilling er nokså likt på landevei- og gravelsykkelen. Du jobber riktig nok mer på gravelsykkelen, det er ikke så enkelt å ligge på hjul i en gruppe for å “hvile.”

Faller du av feltet på landeveien er det nesten umulig å sykle seg opp igjen alene, på gravel er det noe enklere, du får mindre effekt av å ligge på hjul siden farten ikke er like høy. Du merker det på lengre ritt og treningsturer at du trår mer eller mindre hele tiden.

På vei til sterk 5. plass i fjorårets Red Bull Rio Grande Gravel.

S. G.: Hvor fort går det på et typisk gravelritt blant dere proffer, men som du sier, dere er ikke proffer i ordets rette forstand?

Jonas: Ja riktig det, men vi som reiser rundt og kjører de store rittene trener som proffer, og snittfart i ritt er ofte rundt 35 km/t, noe som er raskt på grusveier om ikke alltid er like jevne og fine. Det hjelper selvfølgelig å ligge i en gruppe på grusen også.

S. G.: Apropos fart, det gikk fort i gravel-VM, jeg så du forsvant fra frontgruppen, hva skjedde?

Jonas: Ja, det gikk fort, tror vi endte med 37,5 km/t. Jeg hadde uflaks og punkterte etter bare ti kilometer. Det var ikke følgebiler, så jeg hoppet av sykkelen, tok ut gasspatronen og tenkte det ville funke da jeg ikke kunne finne noen større hull i dekket. Jeg fikk litt problemer med patronen, satt inn nummer to og da fikk jeg inn luft, men ikke nok til at det var noe særlig å sykle på. Vi har skum i dekkene for å hindre at det blir helt flatt, men i svinger og rufsete partier sitter ikke dekket skikkelig så man må ta det med ro. Jeg fortsatte til lange/servicestasjonen, men den var først etter 22 kilometer, så det var egentlig håpløst. Det var fortsatt syklister rundt, så jeg tråkket til mål. Løypa var flat, med kun 700 høydemeter på 20 mil.

Unbound 200 Pro Race. Tøft ritt med 32 mil på grusveier.

S. G.: Hvordan følte du det gikk før du fikk problemer?

Jonas: Jeg satt greit med feltet i starten hvor det meste av klatringen var, så jeg hadde nok kunnet sitte med i fronten lenge. Jeg så at ryttere jeg vanligvis sykler likt med var blant de 20-30 første i mål, så topp 30 hadde jeg nok klart. Jeg ville uansett fullføre, det var det første UCI-arrangerte VM i gravel, så det var stas å være med. Opplevelsen er en stor del av det hele. Morsomt å se på nivået.

S. G.: Uvant løype?

Jonas: I VM var det rett inn i en bakke, noe som i USA er uvanlig. Det er flatere i begynnelsen og det er først mot slutten det drar seg til. Her var det mye svinger, mens i de større rittene er det større grusveier med lange flater. I USA har de nå startet å legge inn enkelte mer krevende partier, mer som single – track løyper i terrengsykling.

S. G.: Hvorfor er det i USA det virkelig slo an først?

Jonas: Tror det er den fine blandingen av grusveier, litt mer teknisk enn på landevei, og de liker at det er langt og hardt, og det blir en prestasjon å komme seg til mål. Det er som regel lange ritt, som regel over 16-17 mil. Det er langt på grus, hardt hele veien, noe jeg ser på wattverdiene som er høyere når jeg sykler gravel.

Etter målgang, støvete og glad.

S. G.: Hva tenker når det gjelder landeveisryttere, fint å trene på grusen?

Jonas: Ja, man må jobbe og tråkke jevnt hele tiden, så det er fin trening for landeveissyklister, ikke minst er det fint for tråkkteknikken. Noe jeg setter mest pris på er de mange fine veiene i fjellområdene i Norge. Du finner så mange fantastiske veier når du svinger av fra “turistveiene” og tar noen av de veldig mange grusveiene som går på kryss og tvers over hele landet. Man tenker ikke på hvor heldige vi er med så mange muligheter før vi kommer oss ut på tur og får oppleve det selv.

S. G.: Hvis du vil på stier også, synes du det funker?

Jonas: Ja, om det ikke er altfor teknisk går det greit. Du får også gravelsykler med dempegaffel og plass til skikkelig grove dekk. Det blir selvfølgelig aldri som en fulldemper, men det fungerer veldig bra.

S. G.: Hvor mange år har du syklet aktivt, du startet vel ikke med gravel?

Jonas: Nei, jeg begynte å konkurrere i siste år som junior og nå er jeg 32, så det blir 13 år med startnummer. Da var det landeveien på IF Frøys kontinentallag hvor det ble noen fine ritt rundt i Europa, blant annet Giro Valle d’Aosta. Med Unaas laget fikk jeg et ritt i Kina, noe som var spennende, og året etter syklet jeg på et kinesisk kontinentallag. Spennende periode og et lite eventyr. Rittene er morsomme med åpningsserimonier med dansere og fyrverkeri.

Etter det ble det en stund i Belgia og en del ritt der. Etter det ble det noen måneder i Colombia, veldig spennende, litt vel spennende, rett før jeg trente i fjellene hadde Esteban Chaves blitt ranet. hadde det ikke vært for de vanskelige politiske forholdene hadde jeg nok reist tilbake. Fantastisk sted å sykle.

S. G.: Hvordan ble det til at du dro til USA og har syklet så mye der?

Jonas: Det var under et ritt som heter “Extreme Challenge,” mellom kambodsja og Vietnam jeg ble kjent med en Amerikaner som inviterte meg til USA. Først var det tre måneder i Dallas og på et landeveislag. Jeg forsto at gravel var stort og fikk anledning til å delta på et gravelritt, så kom som kjent koronaen og med den en ufrivillig pause i rittene.

S. G.: Hvordan har det gått der borte, og hvordan er nivået?

Jonas: Det har gått bra, startet med femteplass i Red Bull Rio Grande Gravel, som er et stort ritt hvor tidligere landeveisproff Paul Voss vant. Etter det var det Gravel Locos hvor det gikk bra helt til varmen tok knekken på meg. Det var godt over 40 grader og jeg falt fra tetgruppen ned til søttende plass. Ser du på listene finner du mange som nylig har lagt opp som landeveisproffer, med snavn som; Ian Boswell, Peter Stetina, Laurens ten Dam, Thomas dekker, Ted King, osv.

På neste ritt, “Rule of Three,” i Arkansas ble det en kraftig velt og en liten pause, noe som ikke passet så bra med to uker til “Unbound 200.” Der ble det nok en gang problemer med punktering og dekkproblemer, men jeg kom meg til mål.

S. G.: Hvor stort er egentlig gravel i USA?

Jonas: Det er ikke kjempestort. det er en ivrig kjerne på rundt femti syklister som reiser rundt til de fleste rittene i USA, og i tillegg kommer det lokale til. Det er litt annen kultur der borte. Det er ikke så vanlig at man tar seg en nokså rolig trimtur, det er mer en kjerne av syklister som sykler relativt mye og hardt, og ikke så mange f.eks “sykle til jobben,” syklister. har selvfølgelig noe med dårligere tilrettelegging for syklister og mye trafikk å gjøre. Her hjemme drar vi nok mer ut på egenhånd. Her hjemme er det flere klubber og frivilligheten er langt større. I USA i Texas hvor jeg bodde var det langt bedre å sykle når du kom deg ut av byen, og det var derfor jeg oftere traff på større grupper ute på tur utenfor byene. Her hjemme er det helt klart et voksende gravelmiljø.

S. G.: Kanskje er gravelsykkel en sykkeltype flere skulle hatt?

Jonas: Det er en veldig smart sykkeltype, og egentlig både en grus- og landeveissykkel i ett.

S. G.: Har du sykkelsponsor?

Jonas: Jeg har hatt et samarbeid med Cannondale som har lånt meg en sykkel her i Europa. Når jeg drar til USA har jeg noen ganger lånt sykkel.

S. G.: Hva med årets sesong, planene klare?

Jonas: Det blir en del turer til USA igjen, mest fordi det er der det er flest morsomme ritt. Jeg har lyst til å prøve noen år nå som livssituasjonen er slik den er, uten barn osv.

Gravel locos ga mersmak og påmelding til årets ritt er allerede sendt.

S. G.: Er det ikke en gravel serie i USA?

Jonas: Ja, Lifetime Grand Prix. Tenkte jeg skulle prøve å søke. Du må holde høyt nivå, da det kun er 35 damer og 35 menn som er sikret start. I år var det seks ritt. Et av rittene er et rent terrengritt. Litt trøblete da rittene ikke kommer så tett, og det blir en del turer over Atlanteren. Det er morsomt å treffe toppryttere fra landeveien, som Nicolas Roche og Laurens ten Dam som ikke er i så mye dårligere form nå.

I ritt som Big Sugar med hele to tusen deltakere finner du alle slags ryttere, både mosjonister med litt mye isolasjon og proffer, som nevnte Roche, og ikke minst Peter Stetina som reiser rundt med egen servicemann og satser på å sykle inn premiepenger.

Enkelte av de beste får også startpenger. Moro å være i det miljøet. Jeg ser også at gravel vokser her hjemme, kanskje fanger det opp syklister som vil vekk fra landeveien og har vært med i Birken flere ganger og jakter på noe nytt. I Europa er det litt annerledes enn stort sett alle ritt i USA. Jeg tenker på rittene i USA som alltid har start og mål på samme sted. Et par bra ting i USA er at det samme premiesummer for både damer og menn, og i Big Sugar var det også egen klasse for ikke binære.

S. G.: Spesiell trening for gravelritt?

Jonas: Nei, ikke så mye, jeg har kjørt mye langt, noe som gjør at jeg kanskje har mistet noe av trøkket. Jeg fokuserer derfor mer på det nå. Det er en del bratte kneiker og da trenger jeg å ha ekstra trøkk. Rittene er lange, vanligvis 6-7 timer og da er det om å gjøre å finne en balanse mellom god utholdenhet og punsj til å tåle fartsøkninger, litt som på landeveien.

Uvanlig Everest-tur på Svalbard.

S. G.: Hva med mat og drikke underveis?

Jonas: Vi får ikke langing fra bil, men det er alltid langesoner. For de som ikke har hjelp er det ganske tett med matstasjoner. Et dilemma for oss som konkurrerer er om noen andre stopper. Sitter du i et bra felt vil du ikke være den eneste som stopper, da forsvinner de andre.

S. G.: Er det skilting, eller navigerer du selv?

Jonas: Mange ritt må du navigere selv, hvor det ikke er skilting. Greit å være  kjent med nedlasting og bruk av sykkelcomputeren.

S. G.: Du hadde en frisk “Everest-tur” på Svalbard?

Jonas: Ja, jeg gikk inn for å klatre verdens nordligste “Everest” med 8.848 høydemeter. Litt tøft i -15 minusgrader. Målet var å samle inn penger for å bekjempe trafficking, og til støtte for ukrainske flyktninger. Jeg var litt engstelig for at batteriet på giret skulle gå tomt, men det var jeg som gikk tom. De siste to turene opp var jeg helt i ørska. På toppen siste gangen hadde jeg syklet i 19 timer og 22 minutter. Da hadde jeg syklet den 2.7 kilometer lange bakken med 230 høydemeter på hver tur, 39 ganger…

S. G.: Til slutt – noe spennende på gang her hjemme du vil være med på?

Jonas: Ja absolutt, “Unionsrittet,” fra Moss til Karstad som går i begynnelsen av juli blir spennende. To dagers gravelritt med stopp og overnatting halvveis, i Bengtsfors. Her blir det mat og drikke. Rittet er 350 kilometer, men ikke mer enn 1.700 høydemeter, ikke avskrekkende. Busser frakter deg tilbake til Moss, dette blir en flott tur. Her skal det være sosialt, noe som ikke er bra nok i Norge. I gravelmiljøet er det noe mer sosialt, og det skal det være her. G

Jonas Orset

Sport: Gravel cycling
Født: 29.09.1990
Bor: Kolbotn, Nordre Follo
E-mail: jonas@nordictrailblazer.cc
Web: nordictrailblazer.cc

LAG:
2019-2022: The Nordic Trailblazer, Team Cadence Cyclery (USA)
2018: UCI Team Dare Gaviota (SPA)
2017: Team Wilches (COL), IK Hero (NOR), CCN (CHN)
2015-2016: Prorace Cycling Team (BEL)
2014: UCI China Wuxi Jilun Cycling kontinentallag (CHN)
2013: UCI People4you-Unaas Cycling kontinentallag (SWE)
2012: UCI Frøy-Trek kontinentallag (NOR)

Noen resultater
Arctic Everesting (Verdens nordligste) (2022)
Verdensrekord 10.000m høydemeter 10 timer 57 minutter (2018)
Norsk rekord 24 timer (740 km) og 1.000 km på 35 timer 50 min (2020)
1. Gran Fondo World Tour 2017 and 2019 (2nd 2018)
1. Styrkeprøven Trondheim-Oslo 540 km 2017 og 2019 (2.pl 2018)
1. Tsogo Sun Amashova (SAR) 160 km (2018)
1. Tour of Zhetysu (KAZ) stage 1 (2018)
3. Meethout Interclub (BEL) (2015)
5. U23 Norsk mesterskap (2012)
5. RedBull Rio Grande Gravel (2022)
5. Halmstad Gravel World Series,
7. Ranxo Gravel World Series (2022)
UCI World Championship Gravel (2022)

8850 høydemeter på Svalbard: – Mitt livs utfordring

Den 2.april starter jeg det som kanskje er mitt livs utfordring. 8850 høydemeter i arktiske omgivelser på Svalbard for å samle inn penger til Hope for Justice og deres arbeid for sikkerhet til ukrainske flyktninger.

Oppgaven er å gjøre en Everesting sykkelutfordring og sykle 8850 høydemeter i én bakke fra Gruve 3 til Ksat nær Longyearbyen.

Oppdraget er å samle kr 50.000 til arbeidet til Hope for Justice for å stoppe moderne slaveri og menneskehandel, noe som er ekstra tidskritisk nå som mange ukrainere er på flukt og er spesielt sårbare for utnyttelse av menneskesmuglere.

Vår ambisjon er å bruke denne utrolige utfordringen til å samle penger for for den gode saken, samtidig som vi skal lage en historie rundt utfordringen og dele denne med folk over hele verden.

Partnere for prosjektet er CCN Sports, Komoot, 101percent Training og Unis.

Hvorfor Svalbard?

Svalbard er en øygruppen, og Longyearbyen er største bebyggelse og verdens nordligste tettsted.

Her drar kun de tøffeste. Det er stort sett gruvearbeidere, fiskere og forskere på Svalbard. Stedet er meste kjent for sine lange vintre, kalde klima, utrolige landskap og et vilt dyreliv. Det er en reel risiko for å møte på isbjørn.

Jeg skal sykle i en bakke nær flyplassen, fra vei 400 opp til Gruve 3. Veien gir en utrolig panoramautsikt utover Isfjorden og passerer Verdens frøhvelv, en sikkerhetslager for frø til fremtiden. Bakken er 2,7 km lang og gir 190 høydemeter, og for å nå Mount Everest så trenger jeg å gjøre det omtrent 48 ganger.

Hvorfor Everesting?

Everesting er den ultimate personlige sykkelutfordring. Du må overkomme fysisk smerte, men det er like mye en mental prøvelse. Den er repetitivt, langt, føles til tider uendelig. Etter en runde er det bare å snu og sykle bakken enda en gang igjen.

Utvide grenser av hva jeg fysisk og mentalt kan klare motiverer meg. Jeg elsker å beviser for meg selv at jeg kan klare mer enn fornuften tilsier. Det er oppturer og nedturer i en slik utfordring, men man må pushe gjennom for å klare målet. Det er ofte sånn livet er. En roller coaster.

Denne gangen er det hele mer spesielt som mange europeere går gjennom hindringer vi aldri har opplevd før. Dette er en tid for å steppe opp, gå utenfor komfortsoner, aldri gi opp, og stå sammen for hverandre. Jeg dedikerer denne Everestingen til det ukrainske folk som er på flukt fra krig i sitt hjemland.

Innsamling av penger til Hope for Justice

I den Ukrainske krisen har mange kvinner og barn måtte flykte fra sine hjem og sine menn. De er slitne, desperate og sårbare. I en kaotisk situasjon vil mange være et potensielt lett bytte for menneskehandlere.

Dette ble presisert i en pressemelding fra FN 24.mars: «Ukrainske flyktninger er i stor risiko for utnyttelse.”

I en slik krise fortjener flyktninger å være trygg og ikke bli ofre for utnyttelse, tvangsarbeid eller prostitusjon.

Derfor ønsker jeg å løfte frem arbeidet til Hope for Justice som jobber med å sikre flyktningenes sikkerhet. Dette er en sak som ligger tett på mitt hjerte og jeg håper du vil hjelpe meg å samle inn kr 50.000,-

INNSAMLINGFacebook fundraiser for Hope for Justice

NB: Du kan også bruke Vipps: #695077

Følg Arctic Everesting

På Nordic Trailblazers landingsside for eventet finner mer info om prosjektet, ikke minst en livetracker.

Vi vil også poste på Sykkelmagasinets Instagram.

En grønn sykkelhelg i Nesbyen

– Gravel er en inkluderende sykkelform med fokus på mestringsopplevelse og natur, sier Jonas Orset, styreleder Green Cycling Nordic Norway.

Helgen 3. til 5. september inviterer Green Cycling Nordic Norway til Green Cycling Weekend i Nesbyen.

Sykkelhelgen arrangeres for første gang i 2021, men arrangøren har planer om å bli et fast innslag de neste fem årene.

Green Cycling Nordic Norway samarbeider med Nordic Gravel Series, Orset Sport, Nesbyen Ski og Sykkel, Nesfjellet og den lokale reiselivsbransjen og næringslivet.

– Sykkelhelgen har en klar Grønn profil og har egen bærekraftsansvarlig som skal lage en bærekraftig handlingsplan og sørge for at eventet har svært lavt miljøavtrykk, sier arrangøren.

Løyper

Bakgrunnen for arrangementet var Nordic Gravel Series’ ønske om å starte opp et norsk gravel event.

Arrangementet er både for elitesyklister og bredden. Løypene legges på hovedsakelig på grusveier og kan være utfordrende.

Nesbyen har stor satsing på sykling og utvikling av nye grusveier for familier og unge. Løypene ved Trytetjern og Nesfjellet er perfekte for gravel, samtidig som Nesbyen har et eldorado av ulike løyper og muligheter for å sykle i naturen, helt fritt for annen trafikk.

– Green Cycling jobber for å skape sykkelengasjement og vil både knytte sykkelsporten og grasroten sammen. Sykling er for alle, og det er spennende å jobbe sammen med Nordic Gravel Series om å arrangere en sykkelhelg i Nesbyen i 2021, melder Orset.

I løpet av helgen legges det opp til sykkelskole for barn, bakkeløp, livemusikk, kåringer og premieutdeling.

Lørdagen er dedikert til Nordic Gravel Series. Det inviteres til tre distanser: 160 km, 75 km og familietur på 20-30 km.

I 160 km vil det være to starter, en for dem raskeste og en for dem som ønsker litt roligere tempo.

160 km rute: https://www.strava.com/routes/2752122324205313584

75 km ruten er ca halvparten av 160 km ruten.

75 km rute: https://www.strava.com/routes/2805522086452963982

Familieruten vil gå ved Trytetjern-området (eller Nesfjellet) og det er ingen tidtaking eller konkurranse, men det vil være muligheter for barn og familie å teste de nye sykkelløypene og vi vil ha instruktører som kan gi dem som ønsker råd og tips, samt vil vi ha grilling og brus/drikke og diplom til deltakerne. På kvelden blir det en større sosial samling i Nesbyen med mat, expo og lokal musikk.

Enduro-søndag

Søndag finnes også flere valgmuligheter. Trailhead arrangerer Nesbyenduro 80/20 på søndag. Dette er et kvalifiseringsritt til Enduro World Series (verdenscup) og vurderes som uoffisielt NM.

Alternativt kan man ta en 85 km langtur. Dette er en åpen tur for dem som ønsker etter gårsdagens Nordic Gravel Series.

For dem som vil ha en rolig og snill restitusjonstur invitere vi til en Coffee Ride til Gol. Det er 20 km til Gol, men nesten helt flatt. I Gol blir det kafebesøk før vi sykler tilbake i 12.00-tiden. Det blir følgebil med mekaniker.

– På søndagen oppfordrer vi flest mulig av rytterne til å benytte seg av Nesbyens Enduro-tilbud. Vi samarbeider med lokale aktører om å kunne leie ut sykler og ordne shuttle. For deltakere som ønsker en sosial og rolig tur vil det settes opp en kort tur på sideveier til Gol der det blir kaféstopp. For syklister som ikke fikk nok, vil vi sette opp forslag til en tur over Garnås-Ål og vestsiden av elven til Svenkerud og gamleveien tilbake til Nesbyen, opplyser arrangementsleder Orset.

Grus, svette og opplevelser

For syklisten er lite viktigere enn veiene han eller hun sykler på. Underlaget, omgivelsene og stemningen som omgir oss ute på tur, har en helt egen verdi som ikke kan vurderes høyt nok. Ofte vil naturen, bebyggelse og veiens utfordringer fôrer oss med energien vi behøver for å sykle enda litt lengre, utforske enda litt til eller komme oss over dørstokken når værgudene ikke spiller på lag. Her er noen av veiene som inspirerer oss.

Skarvheimen

Høyfjellsområde som forbinder Jotunheimen med Hardangervidda

Uberørt natur og utbredt idyll er noe vi syklister ofte trakter etter. Fjellheimen ved foten av Reineskarvet byr på mange slike turopplevelser, i overgangen mellom Østlandet og Vestlandet. Flere fjell og stølsveier svinger seg gjennom et av landets vakreste høyfjellsområder, gjennom stølsgrender og forbi idylliske fiskevann og elver. Luften er frisk og oppkvikkende, stillheten er øredøvende og gir rom for ettertanke, terrenget er typisk høyfjell. Skarvheimsrunden er en aldri så liten opplevelsesferd i seg selv, på passe krevende grusveier, koselige båtturer for deg og sykkelen, og overnatting i hytter.

Follo

Distrikt i Akershus i Viken fylke

Et mylder av små og store veier, traktortråkk og gårdsruter. Follo består av tettsteder an masse, nydelig kulturlandskap, frodige enger og pent ordnede kornåkere. Med et veinett så mangfoldig og rikt er utgangpunktet for sykling optimalt. Her kan du sette sammen turer for å tilfredsstille de fleste behov og nivåer. Kneiker og knauser finnes noen steder på løpende bånd, mens Indre-Follo utover mot Son er relativt flatt. Drar du videre ut på den mer kuperte Nesodden-halvøya, kan du imidlertid virkelig utfordre deg selv. I den stille og tyntbebodde Svartskogen finner du virkelig roen. Ta gjerne en prat med en lokalkjent og få noen gode tips og råd. Hun eller han vil gjerne fortelle deg at en gravelsykkel er det beste valget for dette varierte sykkelområdet.

5 grustopp-ruten

75 km lang rundtur i Nordmarka utenfor Oslo

Her snakker vi en tøff og krevende runde nord for Oslo. Alle toppene er på grusveier, noen tur-retur, og totalt på ruten kommer man tett oppunder 2000 høydemetre. Med andre ord en god dagstur på 4-5 timer, avhengig av hvor lenge man står å nyter utsiktene underveis. Første topp er opp Voksenåsen til Soria Moria. Deretter en avstikker til Brunekollen i Vestmarka som går tur-retur. Den tredje toppen byr på litt røffere grus når veien går opp baksiden av Tryvann som siger bratt oppover til 500 meter over havet. Merk, har kan snøen ligge en stund utover våren. Fjerde topp forserer baksiden av Grefsenkollen, mens siste stigning tar en litt kortene grusbakke opp til radarstasjonen på Haukåsen, med utsikt over hele hovedstaden som en mer enn verdig avslutning på turen.

Liertårnet

Sotra, øy utenfor Bergen

Vest for Bergen, ut i det lunefulle havgapet mot Nordsjøen, ligger Sotra. En tremil lang og en mil bred øy med variert landskap. Mens man på østsiden av øyen kan finne lune viker og tett skog, er det for det meste ubevokst og værhardt på vestsiden. Høyeste punkt er Liertårnet, 341 meter over havet. Opp hit kan man sykle på en grusete, asfaltvei som stiger ti prosent i snitt over nesten tre kilometer. Belønningen er utsikt over hele øya, et 360 graders storslått Vestlands-panorama. Hovedfartsårene på øya kan være trafikkerte, men leter man godt finnes det mange småveier på kryss og tvers, både på grus, asfalt og sti.

Kongevegen

Historisk veistrekning i Lærdal over Filefjell

 

Med et navn som innbyr til rojale opplevelser fra sykkelsetet, er Kongevegen over Filefjell en eiendommelig attraksjon for off-road sykling. Den historiske strekningen mellom Vang og Lærdal ble ferdigstilt i tidsperioden 1790 og 1794. Følgelig ble det den mest spektakulære fartsåra av kongevegen mellom Christiania (Oslo) og Bergen. Det bratte og krevende landskapet gjennom Lærdal bydde på store utfordringer. I dalsidene måtte veien legges på høye murer, flere steder med svært bratt stigning. Avstikkere og alternative traseer er det flust av; for eksempel inn til Råsdalen, hvor du finner en smal og svingete stigning på fast grusunderlag. Et steinete Alpe d’Huez i miniatyr, om du vil.

Orset etter tunnel-Everest: – En spesiell opplevelse

8848 meter. Mount Everest. Og nå… Jordalstunnelen. Med mål om å «spre litt lys i en ellers mørk tid», og samle inn penger til World Bicycle Relief, syklet Jonas Orset 30 og en halv gang gjennom den mørke, tre kilometer lange tunnelen ved Gudvangen i Aurland kommune. 

– Det var absolutt en morsom opplevelse, det er gøy å gjøre noe litt annerledes, noe som er litt utenfor boksen, sier Orset.

– Det var ganske surt inne i tunnelen, selv om det var stortsett tørt, så var det kaldt, bare tre fire grader. Utenfor regnet det. Oppover i tunnelen gikk det greit, jeg holdt varmen. Så ble det kaldt nedover og jeg brukte et par hundre meter på å komme i gang igjen, kan du si. Å måtte hele tiden re-starte på den måten, tappet meg nok litt for krefter, sier Orset – som sykler under pseudonymet The Nordic Trailblazer.

– Det ble en lang dag. Totalt brukte jeg 12 timer og 34 minutter, pauser inkludert. Det ble 185 km totalt.

– De første hundre meterne var omtrent tre til fire prosent stigning, så ble det brattere opp mot ni-ti prosent da veien gikk i spiral gjennom fjellet. De siste to kilometerne var ganske rett fram, ti til elleve prosent, og man kunne se hele strekket foran seg. Bare på de siste par hundre meterne svingte veien igjen.

Everest-stuntet ble gjort med hensikt om å samle inn penger til den veldedige organisasjonen World Bicycle Relief, som med Colombia og en rekke land i Afrika som nedslagsfelt, skaffer sykler til dem som virkelig trenger det.

– Vi samlet inn 10,000 kroner. Det er penger som vil gå til en god sak og som kommer til god nytte. Jeg håper dette vil skape oppmerksomhet for arbeidet til World Bicycle Relief. Enten om de ga penger eller ikke, så vet folk om organisasjonen mer nå, og kanskje støtter neste gang.

– Vil spre lys i en mørk tid

Jonas Orset, under pseudonymet The Nordic Trailblazer, skal lørdag 20.mars sykle den 3 km lange tunnelen ved Jordalen, ved Gudvangen, for å sykle Everesting (8848 høydemeter).

Tunnelen har en stigning på 280 høydemeter og må da sykles 32 ganger slik at man sykler like mange høydemeter som verdens høyeste fjell, Mount Everest.

– I en tid der det meste er avlyst og internasjonale konkurranser ikke går som planlagt, ønsket vi å finne på noe som kan sprite opp hverdagen til folk, sier Orset til Sykkelmagasinet

– Jeg liker konseptet våres da, som er å spre litt lys i tunnelen, sier 30-åringen som skal sykle alene.

Innsamling

Målet med sykkel-stuntet er å samle inn 50,000 kroner til World Bicycle Relief. Orset starter rundt kl 08:00 lørdag, og regner med å bruke rundt 10 timer.

– World Bicycle Relief amerikansk organisasjon med nedslagsfelt over hele verden. De fokuserer veldig på å tilby sykler til barn og familier i Afrika, der folk er avhengige av transport for å komme til skoler, marked for å selge varer, og til sykehus. For mange er sykkelen et livsnødvendig transportmiddel. Særlig under pandemien er det ekstra utfordringer med transport siden busser ikke er trygge. Så for dem er sykkelen er ekstra viktig. For oss er sykkelen ofte bare rekreasjon, men for disse er det et ekstremt viktig transportmiddel.

Everest-forsøket kan følges på sosiale medier og The Nordic Trailsblazers hjemmeside. Bidrag til veldedighetsorganisasjonen World Bicycle Relief kan gis via bidra.no.

Sykkelmagasinets Instagram-konto kan du også følge Orset klatre-bragd.

– Jeg vil bli Norges første profesjonelle grussyklist

Ny utgave: Sondre Holst Engers nye liv

Våren har alltid stor symbolverdi for syklister. Åpningsrittene etter en lang treningsvinter er ofte første mulighet til å slå tilbake etter fjorårets nedturer. Første mulighet til å rette opp inntrykket, reise kjerringa, kjempe om en ny kontakt, realisere barndomsdrømmer. Våren er derfor nytt håp, nye sjanser, en ny spire som kan være gull verdt.

For Sondre Holst Enger har våren derimot vært kald og ubarmhjertig. For det svært så lovende talentet fra Horten – som under formynderskapet til Thor Hushovds suksesstrener Atle Kvålsvoll ble spådd som Norges neste store stjerne – har snøen smeltet et fnugg om gangen. Skader, sykdom og stang ut. I den store sammenheng ble Holst Enger frøet som aldri blomstret helt.

Jobben som toppidrettsutøver er få forunt. Et privilegert liv hvor enkelte kan høste stor rikdom og berømmelse. Historiene til Marcel Kittel, Tom Dumoulin og Andy Schleck viser imidlertid baksiden av medaljen også, i form av press, forventninger og strenge forpliktelser. Det kan være lite frihet, uten rom for hverdagens prosaiske, små gleder. Mye må forsakes. Noen ganger er kanskje den profesjonelle sykkelsporten som Michel de Montaignes fuglebur; ”de som er utenfor, prøver fortvilet å komme seg inn, mens de som er inne, prøver fortvilet å komme seg ut.”

Sondre Holst Enger har bestemt seg for å bryte ut. Han legger opp kun 27 år gammel. ”Nå har jeg endelig fått helgefølelsen alle andre har snakket om,” sier han til Sykkelmagasinet, endelig på utsiden av buret. I det normale liv kan han kanskje endelig slå ut i full blomst.

Sykkelmagasinet 2021-1

•Sondre Holst Enger
•Leksikon om legender og lidelse
•Paris-Roubaix 1920: journalistens fortelling
•Flandern Rundt: den første runden
•Syklingens Black Lives Matter
•Retro: Liège-Bastogne-Liège 1980
•Gravel: Syklingens ”next big thing?”

 

– Jeg vil bli Norges første profesjonelle grussyklist

Flykt fra trykkende eksos og travel trafikk, inn der villmarkas øde veier kaster sin kappe av stilhet over dine skuldre. ”Gravel” vokser som disiplin mange steder i verden. Er dette syklingens ”next big thing”? Ja, sier Jonas Orset.

«Grussykling vokser mer og mer. I USA er ’gravel cycling’ stort, arrangementer som Dirty Kanza er kjempestort. I fjor fikk jeg lyst til å satse skikkelig på disiplinen, men uten mange konkurransen og uten mulighet til å reise, så har det blitt vanskelig».

Jonas Orset snakker med stort engasjement i stemmen. Det er tydelig at dette er noe han brenner for. Orset beskriver grussykling som en disiplin i takt med tidsånden. På syklene sine ønsker folk å koble av, få en god treningsøkt, komme seg bort fra eksos og trafikk, legge ut på eventyr.

«Det er en disiplin i stadig vekst, som kommer mer og mer til Europa også. Tilnærmingen er litt annerledes enn i landevei. I grussyklingen har man litt mer fokus på fellesskap, eventyr og opplevelser, og litt mindre på konkurranse. Selvsagt er det et konkurranseaspekt i det også, hvor man får utfordret seg selv, men spekteret er bredt og veldig inkluderende.»

Foreløpig er grussykling ikke så stort i Norge, men det kommer flere og flere aktører, miljøet er voksende og flere arrangementer vil komme etter hvert, sier Orset.

Eventyrer

Dere som kjenner Jonas Orset, vet nok at han har mange meritter og prosjekter bak seg. Profesjonell syklist, eventyrer og aktivist med Green Cycling Norway. Han har syklet i hele 30 land, vunnet Trondheim-Oslo to ganger og satt en rekke oppsiktsvekkende sykkelrekorder.

Det nyeste prosjektet heter ”The Nordic Trailblazer”, og med det vil 30-åringen bane vei for økt interesse for grussykling i Norge. Orset vil bli Norges første profesjonelle grussyklist.

«Å sykle på grus handler mye om de unike løypene man finner, og eventyrene det bringer med seg. Man når frem til nesten ubebodde strøk og urørt natur, det er lite trafikk, og ganske åpne, nye veier med masse muligheter,» sier en filosoferende Orset.

Orset har mange år bak seg som landeveisrytter. Han har syklet i Kina, USA og ”alt” i mellom, han har engasjert seg i miljøsaken, og satt verdensrekord i 10000 høydemeter.

I fjor sommer syklet han ”Oslo Gravel Grinder” i Nordmarka. Selv på asfalt er 260 kilometer en formidabel utfordring for de fleste. Enda mer krevende blir det på grus, særlig med stier og skogveier kastet inn, og ikke minst når det er 5200 høydemeter det er snakk om. Men Orset beskriver opplevelsen som ”episk”, en opplevelse som forsterket hans elsk for gravel.

«Grussykling gir dessuten ganske god fartsfølelse også,» sier han videre «ikke like mye som på landeveien selvfølgelig, men ganske lik feeling egentlig. I terrengsykling mister man den følelsen. Derfor er dette en trend som smitter ganske lett. Med økt trafikk og mettet på maset fra storsamfunnet, trekker man mer ut mot naturen. Å komme bort fra det travle, er rett og slett veldig deilig og gir en stor frihetsfølelse.»

«Next big thing»

I en artikkel for et par år siden omtalte Financial Times grussykling som sykkelsportens «next big thing». Siden den gang har en rekke landeveisproffer meldt overgang til grusdisiplinen, deriblant Ian Boswell, Peter Stetina og Laurens ten Dam. Det amerikanske WorldTour-laget EF Education har dessuten en egen, alternativ kalender med deltakelse i flere av de største grusrittene i verden. Samtidig planlegger det internasjonale sykkelforbundet, UCI, en WorldTour for grussykling.

Her hjemme er landskapet nokså ubebodd, men Styrkeprøven AS har de senere år arrangert Oslo-Mysen, et ritt med flere grussektorer. Stadig flere landeveisritt har lagt inn elementer av grus, som for eksempel Gylne Gutuer, et ritt som har vokst seg veldig populært. Noen typiske MTB-ritt har egen klasse for de som ønsker å sykle med Gravel-sykkel eller CX.

I Skandinavia er det Nordic Gravel Series som gjelder. I 2021 ønsker arrangøren å få på plass ni ritt fordelt på Norge, Sverige og Finland.

Første runde skal etter planen avvikles 15.mai utenfor Oslo, i Follo-området, men lite tyder på at det skal gå som normalt grunnet korona-situasjonen. Håpet er at rittet på Nesbyen, for hvilket Orset arrangerte et test-event i fjor, vil gå som planlagt fjerde september i år. Her kan de påmeldte velge mellom distanser på 20, 80 og 180 kilometer, for som arrangøren skriver: «This event welcomes riders from all levels and fitness and is not a timed race». Et tilhørende barneritt vil arrangeres av Orsets Green Cycling Norway.

«Stemningen skal være tilbakelent og sette det sosiale i fokus, mer det enn å sykle konkurranse. Mer eventyr og personlig mestring. På grus har man mindre felt, og det er mer lavterskel enn landevei. Faller du av i et landveissritt, er det ofte ingen vei tilbake,» sier Orset.

«Jeg synes det er stor interesse og nysgjerrighet rundt grussykling. I Oslo er det stadig voksende satsning og flere aktører som spesialiserer seg på området. Så jeg tror dette vil spre seg videre i tiden som kommer.»