Kunsten å være kul

I millennium klarte man seg uten øyebeskyttelse for solen. Ikke fordi solen skinte lysere i det 20. århundre enn tidligere tider. Men snarere som følge av menneskeskapt teknologi som innhentet evolusjonen og sto i fare for å blende sansene våre.

Mye ble egentlig overveldende. For første gang brøt man lydbarrieren, man landet på månen, og man utvant våpen der den totale ødeleggelse kun lå en liten rød knapp unna.

I møte med dette ble kanskje ikke konstruksjonen med to fargede glass holdt sammen av acetatplast en veldig imponerende form for beskyttelse. Men de som faktisk tok dem i bruk kunne i alle fall smukke seg med den ultimale merkelappen på modernitet. De var kule.

Det var pionerer innen motorsport og luftfart som først gav solbriller en aura av livskraftig fremtidsiver og optimisme. For å lykkes på ordentlig, skulle man ikke bare omfavne endringene, men gå i bresjen for dem. Livstilen var rask, men også løsrevet og avslappet, samtidig komfortabel med rivende utvikling. Man hadde kanskje ikke pilotlappen helt ennå – men uten ”å lette fra bakken”, lærte man iallfall aldri å fly.

Med solbriller var det tid til lange dager under parasollen, plasking i havet, fritidssysler uten prosaisk rutine og bekymringer. Med øyne bak mørke glass fikk man et slør av mystikk, mens andre trekk ble trukket frem i lyset og ordene vektet annerledes. Man lærte seg å reagere kaldere. Solbrillene tok luven av livets uunngåelige overraskelser. I stedet for å kveppe til i en uventet vending, tok man tiden til hjelp og agerte med lun rasjonalitet.

Coppi var både kul og lun med sine lette pilotbriller på 50-tallet, men det var ikke før på 80-tallet at en mann og hunden hans virkelige endret brillelandskapet innenfor sykkelsporten. Mannen var Jim Jannard og bikkja het Oakley. Dette var prestasjonsrette solbriller. I 1984, før Tour de France, gikk Greg Lemond til innkjøp av noen solbriller han likte godt, Oakley Eyeshades. Året etter ble han og Phil Anderson feltets første offisielle Oakley-sponsede ryttere. Store glass og skraklende farger tok feltet med storm.

Å lese en konkurrent under en heseblesende batalje opp et Alpe-fjell, ble plutselig litt mer komplisert. I 1987 var halve feltet like kule, mystiske og fattet under press. Bakom store plastrammer og blendende speilglass gikk de inn i karakter, følte seg uovervinnelige og ble vanskeligere å lese. Feltet ble mer Hollywood. Eller som en av de store sa:

”Med mine solbriller på er jeg Jack Nicholson. Uten dem er jeg feit og 60”.

Continue reading «Kunsten å være kul»

Anbefalt lesestoff: Giro d’Italia

Giroen er lidenskap. Giroen er dramatikk. Giroen er feinschmeckernes egen Grand Tour. Her er våre anbefalte artikler om magiske Corsa Rosa.

Giro d’Italia 2017 ble en historisk utgave. Tom Dumoulin vant den 100. utgaven av corsa rosa og ble rittets første nederlandske sammenlagtvinner. Men det var også en historisk utgave for Norge. Sindre Skjøstad Lunke – født i Stokmarknes, oppvokst i Trondheim – var en av Dumoulins hjelpere på Team Sunweb. Trønderen ble dermed den tredje nordmannen med en rosa trøye på samvittigheten.

Norges fjerde maglia rosa

2. Giroens førstedame

Alfonsina Strada trosset sine foreldre og samfunnets normer da hun i 1924 fullførte det 3613 km lange Giro d’Italia på sykkelen hun fikk i bryllupgave.

Djevelen i kjole

3. Eroica

Gaiole, Chianti. En disig morgentåke ligger som et slør over området. Regnet som falt i natt har avtatt, og barometeret er raskt stigende mot 15 grader. Innlosjering vår ligger under Castello di Brolios majestetiske åsyn, slottet som i all sin ny-gotiske prakt ligger glødende i morgensolen. Glem karbon, watt og lycra. Iallfall for en helg. Med sin ull, stål og lær bringer L’Eroica deg tilbake til en romantisk og heroisk tid.

Eroica, der tiden står stille

4. Coppis siste hjelper

Pino Favero ble uteksaminert ved sykkelsportens aller første utviklingslag, og er i dag den siste gjenværende av Fausto Coppis bejublede gregari. Den siste, men på ingen måte den minste.

Coppis siste hjelper

5. Passo Gavia

3579 kilometer, 23 etapper, 30 kategoriserte fjell, ingen hviledager. Giro d’Italia 1988 var en brutal Grand Tour. Den apokalyptiske snøstormen som fulgte rytterne over Gavia, gjorde bare vondt verre.

– Jeg satt og gråt på sykkelen

Piasecki, et lite hakk i muren

Galskapen som omgir Tour de France-sirkuset virket å kjenne ingen grenser. Det gjorde heller ikke amerikanerne som under en treningstur i dagene før Tourens mest bortkomne Grand Départ forvillet seg inn i Øst-Tyskland. De ble følgelig stoppet av bryske østtyske grensevakter, som nødig ville la dem slippe tilbake over grensen.

7-Eleven-lagets kaptein, Andrew Hampsten, forsøkte forgjeves å forhandle frem en sikker retur for sine og Dag Otto Lauritzens lagkamerater, inntil amerikanerne utnyttet et øyeblikks uoppmerksomhet til å ta seg tilbake på riktig side av grensen med en spurt som muligens hadde sikret dem etappeseier på Champs-Élysées tre uker senere.

Stemningen var mildt sagt spent mens Touren besøkte Vest-Berlin. Etappene ble overvåket av helikopter, mens et utall patruljebåter fra politiet og en rekke pansrete kjøretøy skulle frakte syv vestberlinere hvor de vil i byen. De syv prøvde nemlig å stoppe rittet fordi de fryktet for å bli innestengt i sine hjem når gater og stier skulle stenges av i forbindelse med avviklingen av etappene i Vest-Berlin. Retten hadde til slutt slått fast at etappene kunne gå som planlagt, dersom politiet garanterte at de syv, blant dem fire leger og en jordmor, kunne ferdes fritt.

Lech Piasecki ikledd Øst-Europas første maillot jaune.

Den mangeårige Tour-direktøren, Felix Levitan, skaffet franskmennene tre millioner deutsche mark i kassen ved å la 750-årsjubilanten Berlin få prologen og de første to etappene. Med lyden av gledesrus og vestlig fanfare snikende over muren var dette etter alle solemerker en forrykende provokasjon, ifølge maktene i øst. I løpet av de første etappene skulle stemningen bli ytterligere anspent, da polakken Lech Piasecki sikret seg som første østeuropeer i rittets 84-årige historie, retten til å bære den gule ledertrøya.

Fredsrittet

På 1980-tallet var verden fortsatt i en kald krig og delt i to blokker. På samme måte var sykkelverdenen delt i to hovedfelt. På den ene siden det profesjonelle feltet i Vesten, og på den annen side amatørfeltet dominert av østblokknasjonene. At de olympiske lekene fortsatt var forbeholdt amatørene, opprettholdt dette skillet.

Således var idretten i den kommunistiske blokken i all hovedsak organisert med øye for å innkassere OL-medaljer. For å ivareta sine utøvere i Østen var de som regel innlemmet i militæret og betalt der etter, dog var det lite militærtrening de drev med.

En plakat for Fredsrittet 1953.

De profesjonelle i Vesten og amatørene i Østen konkurrerte for det meste i separate ritt, kun i ett og annet åpent ritt barket de to grupperingene sammen i løpet av sesongen.

I likhet med de profesjonelles Tour de France, hadde også amatørene sitt flaggskip; Fredsrittet. Rittet fant sted over to uker i mai mellom Øst-Berlin, Praha og Warszawa, med ulike løyper mellom byene hvert år. I motsetning til Tour de France på denne tiden, var det ikke kommersielle lag som konkurrerte i Fredsrittet, men landslag, hvilket gjorde at lagkonkurransen holdt en relativt høy stjerne.

I 1985 gikk rittet mellom Praha og Moskva, tilbake til Praha, så til Warszawa og endelig til Øst-Berlin. I et særdeles oppsiktsvekkende og politisk ladet unntak, ble altså Moskva penslet inn på løypekartet.

Utgaven ble dominert av en ung, ytterst talentfull og temposterk polakk. 23-årige Lech Piasecki bar ledertrøya fra start til mål. Han vant prologen og tre etapper, inkludert tempoen, og blendet de hundretusener av tilskuerne langs veien med sine brilliante sykkelegenskaper. Denne polakken var noe helt spesielt. På Alexanderplatz i Øst-Berlin ble han hyllet som vinner av Fredsrittet. Senere i sesongen vakte han enda mer oppsikt, som verdensmester i amatørklassen i italienske Giavera del Montello. Proff-lagene i Vesten sperret opp øyene.

Byttehandel

Sykkelforbundene i Øst hadde et evigvarende problem: mangel på materialer. Det fantes få, om noen, produsenter av kvalitetssykler i øst. Kummerlige forhold rådet generelt, mens vestlige sportsdirektører og sponsorer lokket sovjetiske stjerner med skinnende doninger og lukrative kontrakter.

I 1979 imponerte Czesław Lang med en gnistrende klatring opp Mont Ventoux i det ’åpne’ rittet Tour de Vaucluse. I kjølvannet av den imponerende prestasjonen ble han oppfordret av en rekke vestlige beilere til å flykte over Jernteppet, hvilket han senere gjorde.

I 1980 ble det sovjetiske forbundet tilbudt tre millioner dollar for sin olympiske mester, Sergei Sukhoruchenkov, et tilbud som selvsagt ble blankt avvist. Sukhoruchenkov skulle senere vinne Fredsrittet to ganger. Til sammenlikning ble Diego Maradona verdens dyreste fotballspiller i en overgang fra Boca Juniors til FC Barcelona verdt seks millioner dollar.

Særlig de italienske sykkelprodusentene pleiet relasjoner til forbundene i øst. Italienerne var strategisk kloke og tilbydde syklene sovjeterne trengte. I 1982 inngikk det polske forbundet en avtale for aller første gang med Vesten. Den allerede etterspurte Czesław Lang, sølvmedaljer i Moskva-lekene, meldte dermed overgang til det italienske laget Gis Gelati. Fire år senere så det polske forbundet sitt snitt til å øke sykkelbeholdningen ytterligere, da 1985-helten Piasecki gikk til profflaget Del Tongo. Prisen? Ti komplette landeveissykler og femten temporammer, alt sammen av merket Colnago.

Lech Piasecki ikledd Øst-Europas første maillot jaune.

Berlin

Aldri før hadde Touren vandret så langt. Ideen om å starte i Berlin ble sådd sju år tidligere av sjefen for den tyske avdelingen i hotellkjeden Ibis. Det hele skulle starte med en 6.1 kilometer lang prolog på lørdagen, en 105 kilometer lang fellesstart søndag morgen, og en lagtempo over 40 kilometer søndag ettermiddag. Nederlenderen Jelle Nijdam vant prologen med tiden sju minutter og seks sekunder. Den polske importen, nesten på hjemmebane, Piasecki, startet også sterkt og ble nummer to bare tre sekunder bak.

Neste morgen stakk sju mann i brudd etter tretten kilometer, blant dem italieneren Giovanni Bottoia, som går solo etter syttien kilometer. Dypt inne i en dramatisk finale får Bottoia omsider selskap av syv andre ryttere idet fem kilometer gjenstår, inkludert Piasecki som jobber mye i front. Over målstreken er utbryterne tjuetre sekunder foran hovedfeltet, nederlenderen Nico Verhoeven vinner etappen, men Piasecki stjeler den gule trøyen. Etter lagtempoen senere på dagen forsvarer han og Del Tongo rittledelsen.

På podiet i Vest-Berlin hylles han som den første østblokk-rytter til å ikle seg den gule ledertrøyen, et umiskjennelig symbol på vestlige verdier og kommersialisme, det er et politisk ladet øyeblikk bare seks kilometer i luftlinje fra Alexanderplatz hvor han hadde vunnet Fredsrittet to år tidligere. Trøyen overrekkes av den franske statsministeren, Jacques Chirac, og Vest-Berlins borgermester, Eberhard Diepgem. Med visshet om den geopolitiske betydning, ser Chirac sitt snitt til å sende et klart og tydelig budskap:

«Idrett, likesom ideer, ungdom og kultur, kjenner ingen grenser.»

Kneblet av magesmerter mister Piasecki trøya på etappe sju, men lenge før den tid har bildet av en historisk polakk i gult gått sin seiersdans i alle polske aviser. Skaden, sett med Moskvas øyne, er allerede gjort.

1980 var et tiår preget av politisk uro. Etter dødsfallene til Leonid Bresjnev (1982), Jurij Andropov (1984) og Konstantin Tsjernenko (1985) ble Mikhail Gorbatsjov generalsekretær i det sovjetiske kommunistpartiet i mars 1985. Gorbatsjov prøvde å demokratisere og liberalisere i form av sine såkalte ’Perestrojka’-reformer. I 1989 kunne dermed idrettsutøvere fra østblokkland bevege seg mer fritt og tilmed signere profesjonelle kontrakter etter eget forgodtbefinnende.

Det var i denne konteksten at et sovjetisk profflag med italienske sponsorer så dagens lys. Alfa Lum-laget var et synlig bevis på Perestrojkaens konsekvenser. Da muren omsider falt og Sovjetunionen gikk i oppløsning, ble verden forandret dramatisk, det samme gjaldt hverdagen til idrettsutøvere fra både vest og øst.

I hjulsporet til Piasecki gikk senere russeren Jevgenij Berzin som bar den gule trøyen i 1994. Det samme gjorde tyskeren Erik Zabel, både i 1998 og 2002, estlenderen Jaan Kirispuu i 1999, og selvsagt vinneren av Tour de France 1997, Jan Ullrich.

«Her er det høyt, her er det stille»

«Har du sett bygdi frå ho kviler i armen til Sognefjorden, og ho som er ved barmen til Jotunheimen, seier du: Her finst emne til noko av kvart.»

Med Jon Laberg sine velvalgte ord som rettesnor inntok vi det mektige Jotneriket; et rike med de dypeste dalene, de høyeste fossene og de mektigste tinder i landet vårt.

En samlingen fjell, daler og sjøer begrenset av Sogn, Gudbrandsdalen og Valdres er landet som ikke er menneskets, landet som ikke er tilfeldig. Grovformet mange millioner år under en varmere himmel, omskapt og finmeislet i fire snikende istider.

Fjellene mot himmelleiet er ryggraden i Jotunheimen, lengst oppe i dødens evige grenseland der alt er klarere enn før, et utbretta panorama. Som et rasende crescendo mot himmelen knytter gråsteinen seg mot himmelen i luftige spir og spisse nåltinder.

Fjellets ensomhet og storhet har i alle tider vært et mål for mennesket. Stillhet og skjønnhet i store perspektiver. I fjellet ligger livet mer åpent, fargene er sterkere, luften klarere og sansene skjerpes. Derfor søker vi oppover, igjen og igjen – være det seg i lavt tåkeregn med bekkesus i skodden, eller under en dypblå høsthimmel hvor lyng og dvergbjørk blør i gult og rødt.

Eventyreren Fridtjof Nansen sa det enkelt og genialt: «Her er høyt, her er stille».

Les Sykkelmagasinet utgave 3

Bli abonnent her

Stormet bastillen

1987 var året Dag Otto Lauritzen fløy høyt og lavt i Tour de France. På den franske nasjonaldagen triumferte han i Pyreneene på Luz-Ardiden. Uken senere på Mont Ventoux hadde 7-Eleven-rytteren en av sine verste dager på sykkelen.

Continue reading «Stormet bastillen»

– Jeg satt og gråt på sykkelen

3579 kilometer, 23 etapper, 30 kategoriserte fjell, ingen hviledager. Giro d’Italia 1988 var en brutal Grand Tour. Den apokalyptiske snøstormen som fulgte rytterne over Gavia, gjorde bare vondt verre.

Etappen til Bormio er for lengst stemplet som en av de legendariske dagene i sykkelhistorien. Dette var dagen da voksne menn gråt på sykkelen, en eksklusiv affære reservert kun for de beinharde i feltet.

Således en perfekt anledning for fallskjermjegeren og politimannen Dag Otto Lauritzen, en hardbarket og prinsipiell motstander av å bryte sykkelritt.

I Tour de France året før, der han vant til Luz Ardiden, fullførte han til Paris – til tross for at en krøplende lårskade forhindret han i tråkke stående over de 12 fjellpassene som gjensto. I Paris-Roubaix denne sesongen, krasjet han og lå bevisstløst i mange minutter før han i en tåke av smerte reiste seg for å fullføre – 15 minutter bak vinneren Dirk De Mol. 

Før Gavia-etappen er han også hardt kvestet. Velt tidligere i rittet sørger at nordmannen starter den brutale fjelletappen med brukket finger og flere sting i albuen. Dedikert til å vinne Giro d’Italia med Andy Hampsten, tar Lauritzen fatt på det som skulle bli hans verste dag på sykkelsetet.

– Giro d’Italia var viktig for oss. Delsponsoren vår var italienske Hoonved som lagde vaskemaskiner. Jeg har en artig og litt skummelt historie om eieren, Erminio Dell’Oglio. Han sponset mange lag i mange år, med den store drømmen om å vinne Giro d’Italia. Han elsket sykling. Når vi tok ledertrøya med Andy Hampsten på Gavia-etappen, så fikk han hjerteinfarkt! Han havnet på sykehus og fikk streng beskjed av legen om å holde seg hjemme til rittet var ferdig. Det var helt reelt. Det ble for mye for han, sier Lauritzen.

– Det var nok den hardeste dagen jeg har hatt på sykkelen. Det var kaldt nedi dalen ved start, det regnet en del, og da vi begynte på fjellene kom det sludd og snø. Den gang var deler av Gavia bare grusvei og det var da grusen begynte at Andy angrep. Og på toppen var det full snøstorm. Man kunne ikke se mer enn en meter frem på veien og vi kunne ikke hjelpe Andy over toppen.

Mens regn ble til snø, og snø ble til snøstorm, husker Andy Hampsten at han litt etter litt innså at dette skulle bli en grusom dag på sykkelen.

– Jeg begynte å ta inn over meg at dette kom til å bli forferdelig, forferdelig for absolutt alle, sier Hampsten i sine memoarer om etappen.

Hampsten ble dette året første amerikaner og første ikke-europeer til å vinne Giro d’Italia. Faktisk var det også bare andre gang i historien at ingen på podiet var italienere. Hampsten vant den rosa trøyen foran nederlenderen Erik Breukink og sveitseren Urs Zimmermann.

I en årrekke hadde arrangøren unngått de store fjellpassene, som et grep for å skreddersy løypen til de store italienske stjernene, Giuseppe Saronni og Francesco Moser. Men i ’88 sto ingen av dem på startstreken. Så for å kompensere for tidligere års fjellfobi, hadde arrangøren virkelig flesket til denne gang.

Dagen før rittet kom Hampsten i snakk med tidligere vinner Gianni Motta. Motta fortalte at denne utgaven passet amerikaneren som hånd i hanske, og at mange av sportsdirektørene han hadde snakket med undervurderte Gavia-passet.

– Om du kan, du angripe på Gavia. De andre sportsdirektørene tror dette bare er en hvilken som helst stigning.

Men internt i 7-Eleven visste de bedre. Lagets lege, Max Testa, hadde en familiehytte i Bormio, nord for Gavia. I sine memoarer forteller Davis Phinney at Testa snakket ustanselig om hvor viktig fjellpasset kom til å bli.

– I flere år trettet Max oss ut med snakk om denne obskøne stigning, denne glorifiserte grusstien, og om de illevarslende gravsteinene til de som forlot veien og senere denne jord – i den rekkefølgen. Han snakket om baksiden av fjellet, og den kjølige, skyggelagte dalen. Max advarte oss om å kle oss for lett med tanke på den utforkjøringen, selv før vi fikk se værmeldingen, skrev Phinney.

7-Eleven var derfor blant de mer forberedte lagene denne dagen. Lauritzen forteller at ekstra store hansker var blitt kjøpt inn spesielt.

– Vi fikk te underveis, men den frøs til is. På toppen sto (manageren vår Jim) Ochowicz og ga oss store motorsykkelhansker. Men følelsen i kroppen bare forsvant. I militæret hadde jeg en grusom fallskjermulykke og jeg trodde jeg visste hva smerte var. Dette var nesten verre. Jeg satt og gråt på sykkelen, innrømmer Laurtizen.

– Det var mange, 20-30 stykker, som satte seg inn i bilene og ble sluppet ut igjen på andre siden av fjellet nedi dalen. Arrangøren bestemte seg for å se mellom fingrene, fordi forholdene var så kritikkverdige. Jeg lå alene i utforkjøringen og kunne ikke se noe som helst foran meg. Hadde jeg kjørt ut i en sving og blitt slått bevisstløs eller noe, så hadde jeg kanskje blitt liggende til snøen smeltet. Det var livsfarlig. Og egentlig litt utrolig at ingen døde.

– Bob Roll knakk sammen da han kom i mål. Kroppstemperaturen hans var helt nede på 28. Så han lå ganske tynt an, men ble heldigvis han bedre over natten og kunne fortsette rittet dagen etter. Jeg tror etappen dagen etter ble nedkortet på grunn av snø (Stelvio fjernet), selv om rytterne hadde mindre de skulle sagt den gang. I dag er nok rytterne sterkere som en enhet enn vi var.

Roll selv husket den siste utforkjøringen ned til mål slik:

– Det var jævlig kaldt etter bare én kilometer. Etter to kilometer var jeg frossen helt inn til kjernen. Etter tre kilometer lo jeg som en gal person, og passerte Rolf Sørensen skrikende for full hals i et forsøk på å skape varme. Etter fem kilometer gråt jeg og var i ferd med å gå inn i et kuldekoma.

– Hva gjør en vakker mann som deg på en sykkel?

Det var ikke meg den fransk-canadiske sangerinnen spurte. Selvfølgelig. Men det skal vi komme tilbake til.

Continue reading «– Hva gjør en vakker mann som deg på en sykkel?»

Da Dag Otto vant Tour de Trump

I utgangspunktet var Donald Trump skeptisk. Han likte boksing og Mike Tyson, ikke sykling og tynne syklister.

Continue reading «Da Dag Otto vant Tour de Trump»

Dag Otto – døråpneren

Fra fallskjermjeger til TV-personlighet, via profesjonell sykkelrytter. Den populære Dag Otto Lauritzen har banket på allslags dører gjennom sine 60 år.

Continue reading «Dag Otto – døråpneren»

Endelig kommer årets første utgave

Vi tar et dypdykk tilbake til den norske gullalderen.

Continue reading «Endelig kommer årets første utgave»