Liège-favoritten som aldri skulle bli syklist

Fremtiden ser lys ut for Michael Woods i 2005. Den 18 år gamle kanadieren har nettopp satt en ny nasjonal rekord på 1600 meter på under fire minutter. I løping vel å merke! Han vinner gullmedaljen på 1500 meter i det Pan Amerikanske Juniormesterskapet og får tilbud om stipend på Universitetet i Michigan. «Rusty» Woods kommer til å bli Canadas beste løper noensinne.

Dette er det ingen tvil om. Men så setter gjentatte tretthetsbrudd i venstrefoten en brå stopper for drømmene til det unge løpetalentet, som plutselig ser seg nødt til å trene alternativt. Woods begynner å sykle uten å vite at han er i ferd med å starte sin egentlige idrettskarriere.

I mindre ritt kjører kanadieren inn det ene toppresultatet etter det andre og blir i 2015 proffsyklist i det amerikanske Cannondale-laget til Jonathan Vaughters. Siden har Woods tatt store steg for hvert år og regnes nå å være blant de beste ryttere i verden på enukersritt og kuperte klassikere. Så langt i karrieren kan Woods skilte med blant annet to etappeseiere i Vuelta a España, en andre plass i Liège-Bastogne-Liège og en bronsemedalje i VM.

Kanadieren anser ikke det som en ulempe at han hadde en annen inngang til proffsykling enn ryttere flest.

Tvert imot.

«Det at jeg startet sent med sykling har egentlig bare vært en stor fordel,» sier Woods til Sykkelmagasinet.

«Sykling er en fysisk enormt krevende sport, men den allsidige tilnærmingen jeg har hatt til idrett, enten det er løping, alpint eller ishockey, har hjulpet meg til å takle overgangen til syklingen mye raskere. Jeg er 35 år gammel nå, men opplever at jeg fremdeles utvikler meg som syklist både fysisk og mentalt,» påpeker Woods.

Etter at Chris Froome i fjor strevet med å komme tilbake fra omfattende skader han hadde pådratt seg i en velt i 2019, har kanadieren Michael Woods blitt utpekt til å lede an Israel–Premier Tech i årets sesong. Både stresset og forventningene som følger i kjølvannet av kapteinsrollen ser Woods tilsynelatende ikke ut til å ha problemer med.

«Jeg er klar for å være leder i laget. Jeg har sagt at jeg vil vinne store ritt, at jeg vil vinne et monument, og når du sier noe slikt, så må du stå inne for det og være villig til å utsette deg for presset og forventningene som følger av det. Jeg er ikke lenger den ukjente eller nye rytteren på laget vårt, men jeg sitter med en del erfaring som gjør at de andre rytterne henvender seg til meg for å få råd. De vil at jeg bokstavelig talt viser veien. Jeg må ærlig innrømme at jeg liker det, fordi jeg føler at jeg har gjort meg fortjent denne rollen. Jeg liker tanken om å vokse mer og mer inn i en lederrolle og formidle kunnskap og inspirere noen av de andre rytterne til å bli bedre,» sier han.

Selv om Woods retter hovedfokuset på å vinne en klassiker i løpet av sesongen, benekter ikke kanadieren at også årets Tour de France vil være en viktig milepæl for ham. Men istedenfor nok en gang å prøve å kjøre for sammendraget, vil Woods i årets utgave heller konsentrere seg om utvalgte etapper.

Nizzolo, Fuglsang og Michael Woods. Foto: Noa Toledo Arnon.

«Slik jeg ser det, imøtekommer ikke løypeprofilen til årets Tour de France meg i særlig grad. Så mitt mål er ikke å vinne Tour de France sammenlagt, men jeg er der for å vinne etapper,» understreker han.

Woods er tydelig på at han etter erfaringene fra Touren i 2021, der han måtte skrinlegge sammenlagtambisjonene etter en tidlig velt, ikke har forutsetningene til å kunne hevde seg blant de beste sammenlagtrytterne i verden. Han ser seg heller i rekken av kanadiske ryttere, enten det måtte være Steve Bauer, Ryder Hesjedal eller Svein Tuft, som gjennom årene har utviklet sykkelsporten i hjemlandet.

«Laget vårt har vært et kanadisk sykkelprosjekt ganske lenge allerede. Selv om prosjektet har «Israel» i navnet, så har Sylvan Adams skapt et rom for kanadiske syklister også. Jeg har sagt det før, men belgiere eller italienere er ikke nødvendigvis bedre syklister, de har bare infrastrukturen rundt, som gjør at de lykkes som sykkelnasjoner. Nå med Premier Tech som ny sponsor, og Sylvan som støtter opp under utviklingen, så mener jeg at vi begynner å få på plass en infrastruktur som gjør at vi kanadiske syklister kan vinne på øverste nivå, vi også. Jeg ser meg ikke som en kandidat til å vinne Tour de France, men kanskje jeg kan inspirere barn i Canada for å trene hardt nok til en dag å kunne vinne rittet sammenlagt,» sier Woods.

«Hvis jeg skulle bli god, måtte jeg ha gode jenter rundt meg»

Katrine Aalerud tar fram mobilen, går inn på Google Maps og viser fram: ”Her er Gorraiz. Her bor jeg (peker). Og her borte ligger Pamplona. Jeg er veldig glad for at jeg ikke bor midt i byen. Med tanke på å sykle, er det litt enklere. Her er Pyreneene. Jeg sykler ofte opp der. To-timers bakker. De er sååå bratte.”

I mars 2020 var det ikke like hyggelig i den lille byen hun omtaler som ”et rolig og grønt sted”. COVID-19-viruset herjet i Spania. Baskisk politi håndhevet regelverket med hard hånd. Patruljeringen i gatene var intens.

Etter nesten to måneder i omtrent full isolasjon, fikk man igjen trekke frisk luft og ta en liten spasertur. I helgene var det fremdeles restriksjoner. Blant annet om å holde seg innenfor nabolaget sitt. Noe som gjorde at man syklet én kilometer vekk fra hjemmet i den ene eller andre retningen.

Aalerud brukte også perioden til noe positivt. Hun studerte spansk. Den nyvunne kunnskapen kom også til sin rett da samfunnet gradvis ble åpnet opp igjen. På mobilen dukket det nemlig opp en fristende tilbud for en sosialt anlagt jente fra Vestby:

”Nå har du vært her nede alene i to måneder. Det hadde vært hyggelig om du kom over på middag.”

Det var Eusebio Unzue, gudfaren i Movistar-systemet, som inviterte. Hun og kona synes så synd på den nye, norske syklisten som hadde levd isolert i et nytt land i over to måneder.

”Det var en stor og fin leilighet i sentrum av Pamplona. Kona hans laget middag til oss. Eusebio bryr seg veldig mye om rytterne sine,” forteller Aalerud til Sykkelmagasinet.

Movistar har blitt en institusjon i sykkelfeltet. Det samme har señor Unzue. I 2018 bestemte laget seg også for å sette opp en struktur for jentene. Movistar-familien var på mange måter komplett.

Hatet å sykle

Continue reading ««Hvis jeg skulle bli god, måtte jeg ha gode jenter rundt meg»»

Snø – Bastogne – Snø

Det startet ille, og ble bare verre. I 1980 sto Bernard Hinault for en av de mektigste triumfene i sykkel-historien.

Continue reading «Snø – Bastogne – Snø»

Mesterhotellet Malpertuus

Hotel Malpertuus ligger midt i hjerte av en av Belgias mange pulserende sykkelregioner. Hotellets rom nummer 11 – lykkebringeren i rytternes overtroiske mani – har dessuten sin egen merkelige rolle i sykkelhistorien.

Fra vår base i Genk har vi kjørt sørover på A13 og svingt inn på Tongersesteenweg. Flankert av brune murhus, industritomter og grønne marker fortsetter vi helt til den røde Katusha-bussen plutselig gløder opp vår høyre side. Ny sving.

Helt øst i Flanderns rurale idyll ligger Hotel Malpertuus. Det er dagen etter vårklassikeren Flèche Wallonne, og bare tre dager til den eldste av dem alle, det store monumentet i Ardennene, Liège-Bastogne-Liège. I den anledning har WorldTour-lag gjort grådig beslag på parkeringsplassene utenfor. Astanas turkise flåte har også kastet anker her.

Ikke noe spesielt ved første øyekast. Tilsynelatende et helt vanlig hotell på utkanten av Riemst. Legenden vil derimot ha det til at dette er plassen å bo dersom du skal vinne stort. Dette hotellet har nemlig flere klassikerseiere på samvittigheten. Pluss en VM-tittel.

Kobling til sykling går helt tilbake til hotellets første dager. Yvo Molenaers var selv en habil syklist på 50- og 60-tallet. Etter avsluttet karriere flyttet han hjem til Riemst, og fort oppdaget han tomten som skulle bli hans nye næringsvei. Et gammelt diskotek ble omvandlet til hotell, og vips var Malpertuus realitet.

En italienske «famiglia»

Men det var ikke før hans datter fant kjærligheten hos en proffsyklist, at legenden om «Rom nummer 11» oppsto.

– Jeg tror historien om rom nummer elleve begynte med Valerio. Det var da italienerne begynte å komme, sier Emile Molenaers, søsteren av Danielle som er gift med Valerio.

Valerio er Valerio Piva, tidligere proffrytter i Bianchi og Ariostea, og nåværende sportsdirektør med WorldTour-laget BMC. I 1988 giftet han seg med hotelldirektørens datter og profflagene begynte å strømme til.

Allerede året før, i 1987, bodde Moreno Argentin her da han vant Liège-Bastogne-Liège.

– Da vi faktisk sjekket opp i det, viste det seg at vinneren ofte bodde på rom nummer elleve. Dette skapte litt oppstandelse etter hvert, sier Emilie.

Ikke rart ordet spredte seg. For italieneren Argentin skulle vinne ytterligere tre Liège-utgaver, i tillegg til tre titler i Flèche Wallonne. Alt sammen mens han hvilte hode på dunputene til Malpertuus om natten.

Så kom Michele Bartoli på besøk. Toskanerens opphold resulterte i to Liège-titler, en i La Flèche og en i Amstel Gold Race. Det var også her Mario Cipollini bodde da han vant VM i Zolder i 2002. Siden den gang har den italienske la famiglia skygget banen for en spansk armada.

For mens vi småprater med hotelldirektørens datter, kommer en lett gjenkjennelig, småvokst skikkelse spankulerende forbi oss i lobbyen. I går tok han den forsmedelige fjerdeplassen i La Flèche. I dag virker han mer bekymringsløs, der han trasker ut døren med sykkelskoene i hånden og roper til Daniel Moreno at hanskene hans ligger igjen oppe på rommet.

Rommet er så klart rom nummer elleve, der Katusha-kapteinen Joaquim «Purito» Rodriguez har bodd under Ardennerklassikerne de fire siste sesongene. Utbytte ble en seier i La Flèche til både han selv og romkameraten Moreno.

– Jeg tror vi liker å sove på et rom som har en viktig plass i sykkelhistorien, smiler katalaneren – nå sittende ute på parkeringsplassen mans han venter på at mekanikeren klargjør sykkelen til dagens trening.

– Men det er også mye tåpelig som svever rundt i hodene til syklister. Vi er manisk opptatte av detaljer og jeg tror der er her denne historien passer inn.

«Purito» spøker det litt bort. Men det er også tydelig at Katusha tar overtroen på alvor. For da det sveitsiske laget IAM Cycling i vinter prøvde å booke sitt Ardenner-opphold til nummer elleve på Malpertuus, fikk de vite at Katusha allerede hadde sendt inn en reservasjon ­– flere uker tidligere.

Det var da Piva jobbet hos Katusha, at laget begynte å bo her. Nå jobber altså italieneren for BMC, men Rodriguez og hans venner har ikke latt seg jage bort av den grunn. Hva som nå skjer med «rom 11», ettersom katalaneren har lagt opp, er imidlertid usikkert. Riften om reservasjonen er sikkert stor.

Et belgisk Toscana

En liten Katusha-kvartett triller etter hvert ut på tur. En rolig, restitusjonsøkt post-La Flèche står på programmet. En varmende sol og behagelige temperaturer holder dem med selskap.

Valgene er mange. Bare 20 kilometer sørover finner man startbyen til Liège-Bastogne-Liège. Amstel Gold Race sin startby, Maastricht, er bare åtte kilometer østover. Mens Marche-en-Famenne, der La Flèche Wallonne begynner hvert år, ligger kun en snau time unna. Hotel Malpertuus er derfor en ideell base for profflagene i Ardenner-uken.

– Plasseringer er meget bra, sier Torstein Schmidt – sportsdirektøren hos Katusha, som har plassert seg inn i lagbilen, klar for å kjøre ut.

– Man kan velge de harde rutene nedover mot Liège, eller noen mindre tøffe ruter andre steder, når man trener mellom rittene. Det er perfekt for oss.

Ideelt er det også for aktive fans. De som vil oppleve Ardenner-klassikerne, suge til seg profflivets atmosfære om kvelden og teste ut veiene på egenhånd.

For Limburg er et paradis for alle syklister. Den østligste provinsen i Flandern kan by på mer enn 2000 kilometer med sykkelsti, alt fra pittoreske elvebredder til trappebratte åser. Landskapet er variert, vakkert og frodig. Og langt mindre industrialisert i forhold til vestlige deler av Flandern. En del av Limburg kalles faktisk Belgias eget Toscana.

Veinettet er også enkelt å følge, enten med eller uten GPS. Her finnes nemlig et system som kalles «Fietsroutesnetwerk», der hvert kryss har sin egen unike tallkode, eller «Knoopunt». Et rikholdig nettverk av skilter viser deg alltid veien til neste holdepunkt. Limburg var faktisk den første regionen til å ta i bruk et slikt system.

Så forestill deg et sted hvor du kan sykle i det uendelige, gjennom slående vakker natur, trygt og langt borte fra biler, over brede veier uten humper og jettegryter, og hvor folk hilser deg gemyttlig på veien. Kontrastene er nok store i forhold til din vante pendlerrute til jobben.

Svinger du ut på A-veien fra Hotel Malpertuus, enten til venstre eller høyre, havner du midt i paradis uansett hvor du peker nese. Om kvelden kan du menge deg med proffene, og om natten sove i samme seng som Cipollini gjorde natten før han ble verdensmester. En hemmelig drøm du kanskje ikke tør å innrømme før etter et par Leffe.

Og våkner du på rom nummer elleve, føler du deg garantert som en vinner.

Denne artikkelen ble først publisert i Sykkemagasinet 1-2016.

Jungels og van der Breggen med seier i Liège-Bastogne-Liège

Både Bob Jungels og Anna van der Breggen syklet i ensom majestet over mål i klassikeren Liège-Bastogne-Liège søndag.

Continue reading «Jungels og van der Breggen med seier i Liège-Bastogne-Liège»