To rivaler, en trone. Kampen om hegemoniet i norsk sykkelsport er knalltøft. «Edvald og Alexander» er fortellingen om Norges to største syklister det siste tiåret. Skrevet av den rutinerte sykkeljournalisten Jarle Fredagsvik.
Fra feltet i storritt som Paris-Roubaix, Tour de France og VM har forfatteren jobbet tett opp mot dem begge i mange år. Få journalister kjenner disse to kamphanene bedre enn Fredagsvik. I boka beskriver han to svært ulike typer, med svært ulike folkelig appell og to ulike tilnærminger til sitt arbeid.
Dramaet som utspilte seg på oppløpet i VM i Doha i 2016, der Boasson Hagen skulle trekke opp Kristoff i kampen om gullet, er selvsagt viet stor plass i den kommende boka.
Sykkelmagasinet: Hvorfor valgte du å skrive om Kristoff og Boasson Hagen i samme
bok?
Jarle Fredagsvik: Idéen var i utgangspunktet smalere og kretset rundt dramatikken
mellom de to i Doha, og et slags dypdykk ned i materien om hva som
faktisk foregikk. Etter hvert kom forlaget mer inn i bildet, og vi ble
vel enige om at det kanskje var på tiden med en helaftens bok om norsk
sykkelsport igjen. Boka om Thor Hushovd kom tilbake i 2014, og det er jo
en god stund siden. Ved å gjøre tema litt bredere, når man jo også
bredere ut. Jeg synes jo deres lange konkurranse- og vennskapsforhold i
utgangspunktet er en spennende historie.
SM: Hva skiller dem som utøvere og som personer synes du?
JF: Det som skiller dem mest er kanskje ledertypene. Alex er konsis, klar
og nådeløs. Som mange kapteiner i sykkelsporten før ham, gir han
tydelige beskjeder om hva laget kan forvente av ham og hva de må gjøre
for ham. Alex er fokusert, går dypt inn i bobla og jeg opplever han
grenser mot å være selvsentrert. Edvald har mer blitt en leder i kraft
av hans renommé, resultater og popularitet. Han er veldig lojal mot
laget, utfører oppgavene han er satt til og håper i retur at han får
hjelp når han trenger det, dersom han blir satt til å hjelpe andre. I
mine møter med Boasson-Hagen og slik jeg oppfatter ham etter å ha dykket
inn i hans lange karriere, sitter jeg egentlig igjen med inntrykket av
at han er altfor snill for den internasjonale sykkelsporten.
SM: Bruker du mye plass på VM i 2016 i boken din?
JF: Siden utgangspunktet var å skrive om det, i tillegg til at jeg har
journalistisk bakgrunn og mener dette er et av de største dramaene i
norsk sykkelhistorie, så ja! Det er refleksjoner derfra jeg kanskje ikke
mener har fått den oppmerksomheten og plassen det fortjener i dagens
moderne medieverden, og det kommer fram opplysninger som ikke tidligere
er kjent. Mange vil sikkert hevde at «gone is gone», og at vi er ferdig
med dette for lengst, mens jeg gjerne vil vite mer!
SM: Opplever du at Kristoff og Boasson Hagen har ulike oppfatninger om hva som skjedde på oppløpet i Doha?
JF: Ja, det gjør jeg. Edvald har hele tiden vært åpen på at han ikke
utførte noe godt opptrekk, men det var det han prøvde på og at målet
hans ikke var å ødelegge for Alex. Da hadde han heller tatt noen andres
hjul, og gått for det selv. Når Alex ser den spurten om igjen, er det
nettopp det han ser: En rytter som ikke går fram og tar teten når de
hadde planlagt og når han roper «kjør!», og en VM-medalje som muligens
går fløyten i det samme dragsuget. Disse to guttene har shaket hands, og
i så måte gått videre. Men det er ikke det samme som at de har tilgitt
hverandre. Det tror jeg aldri Alexander kommer til å gjøre.
SM: Slik du kjenner dem begge, hva er din analyse av hva som skjedde i Doha-finalen?
JF: Det er mange før meg som har prøvd å finne et svar på det, og jeg
skulle gjerne ha kunngjort nå at jeg har det. Hvorfor Edvald agerer som
han gjør, og hva som skjedde mellom de to på det oppløpet svarer de
aller best på selv. Det var slitasje rundt det norske laget etter det
som skjedde i Richmond i 2015, og det ble lagt ytterligere ekstern press
på foran mesterskapet i Doha. Det er vanskelig å håndtere flere, store
stjerner samtidig og denne jobben lyktes ikke Norges Cykleforbund helt
med. Når man skal vurdere dette fra utsiden blir man veldig lett farget
av fasit man har i hånd. I utgangspunktet er det helt uproblematisk å
kjøre for Alex begge ganger, med tanke på sesongene han hadde i den
perioden. Det mange glemmer er at også Edvald maktet å kjøre seg i
strålende form inn mot VM. Og det gjorde det vanskeligere. Det var først
i 2017 man valgte en strategi der man kjørte med ett opplegg rundt
Edvald og ett rundt Alex. De fikk hver sin sjanse. Og det fungerte
superbra. Problemet var bare at dette var ikke noe man valgte selv. Nå
var tilliten mellom dem brutt, og det fantes ikke andre løsninger igjen.
Og så slår det meg jo – dersom Edvald syntes det var helt pyton å sitte
der foran Alex i den finalen, hvorfor gikk han ikke etter Tom Leezer?
Akkurat dét gir ikke mening for meg. Leezer lå i front omtrent ut på
oppløpet. Hvor lenge hadde de holdt unna om også Edvald hadde kastet seg
på. Eller hvordan hadde man i det hele tatt reagert i gruppa bak? Det
skulle jeg gjerne hatt svaret på. I sum får opplevelsene i Richmond og
Doha meg til å tro at beskjeden rundt det taktiske opplegget ikke var
klart nok. Det var definitivt to meget gode medaljesjanser som ble
skuslet bort. Så skal man også huske på at det på podiet i Doha sto tre
tidligere verdensmestere: Peter Sagan, Mark Cavendish og Tom Boonen. Det
var ikke tre karer to nordmenn som ikke hadde for vane å trekke opp for
hverandre bare kunne knipse bort heller!
SM: Det faktum at Kristoff har lyktes bedre i klassikerne enn Boasson Hagen, er det kun et spørsmål om fysisk talent?
JF: Jeg tror Alex dro veldig nytte av å komme ut på verdensscenen som
underdog. Det tok fram ham noen sjanser og muligheter i starten, men det
gjorde ham kanskje enda litt mer sulten. Sterkere. Veldig mange nordmenn
hadde rett og slett avskrevet ham. Det var Boasson-Hagen og Thor Hushovd
alt dreide seg om. Jeg finner karrierekurvene og utgangspunktet til
disse to veldig interessante. Edvald ut som en superstjerne som gjør hva
han vil, og som leker seg til seier i Gent-Wevelgem og etappeseier i
Giro d’Italia. Men deretter blir han også kraftig markert og får alltid
en hale av ryttere på bakhjulet sitt. Alex har svært sjelden vært den
som angriper. I stedet sitter han smart plassert i hovedfeltet og
konserverer krefter hvis han mot alle odds skulle sitte i finalen når
det spurtes om topplasseringer. På mange måte er Alex en rytter man
glemmer å passe litt på, inntil det for sent. UAE-laget har et internt
utsagn om ham: «Alex is the first one to suffer, but the last one to
drop». Den egenskaper har gitt ham en palmarés som egentlig er helt
sinnssykt imponerende.
SM: Hvorfor tror du EBH virker å ha en større folkelig appell enn Kristoff?
JF: Det er et interessant moment. Jeg tror det har litt å gjøre med at
Alex er i bobla fra han setter seg inn på flyet og reiser ut på ritt, og
til ham lander igjen på Sola. Jeg tror han tenker sykkel 24 timer i
døgnet og snakker omtrent tilsvarende lenge om det. Og så har det litt
med hva vi journalister spør om, da: Dersom du ikke vinner, får du
spørsmålet: «Ja, Alex. Hva var det gikk som galt i dag». Så det blir jo
det han ender opp med å svare på hver gang. Dønn ærlig. Og da tror jeg
folk mistolker det litt og hører at han bare kommer mer unnskyldninger
når han ikke vinner hver gang. Edvald er på sin side mer empatisk og en
tvers igjennom god type. Det skinner også igjennom når han intervjues.
Utgangspunktet var så himla bra, og det fikk også mange med seg. Så når
Edvald sliter og ikke får til ting, så tenker ikke folk automatisk:
«Nei, nå kommer han med unnskyldningene sine igjen». De tenker:
«Stakkars, Edvald. Nå hadde han uflaks igjen». Det er litt pussig, for
begge to er veldig bra folk med fine personligheter. Når du likevel kun
blir kjent med folk gjennom TV-skjermen, så kan slike misoppfattelser
forplante seg.
SM: Hva tenker du om Kristoffs sjanser i VM i Flandern?
JF: Jeg var blant minoriteten som ikke avskrev Alex foran VM i Bergen.
Jeg liker aldri å gjøre det, men jeg må si at jeg ikke har ham oppe
blant medaljekandidatene per nå. Jeg opplever egentlig at det er en bra
drive i det norske laget. Det er en større bredde der enn tidligere, så
det blir ikke vanskelig å ta ut 6 ryttere som fortjener plassene. Jeg
tror det er en løype som krever skikkelig spisskompetanse. Alex har
fremdeles sin djevelske avslutning mot slutten av denne type ritt, men
jeg tror medaljene deles ut før han ankommer målområdet. Jeg har
Danmark, Frankrike og Belgia som mine ypperste favoritter. Det kan være
en Remco Evenepoel, Kasper Asgreen eller Julian Alaphilippe som tar
dette. I tillegg har du raske menn utover dette, som mer enn gjerne
duellerer i en spurt et steinkast unna barndomshjemmet til Jasper
Stuyven.
SM: Som journalist i mange år, hva har du likt best å jobbe med?
JF: Jeg var i utgangspunktet fotballjournalist, og ville omtrent ikke ta
i andre ting. Etter hvert ble jeg mer rundere, og holdt i ganske vidt
forskjellige ting som håndball, skiskyting, sykling og fotball. Det var
først i 2010 jeg begynte å jobbe med sykling på heltid. Jeg har ingen
bakgrunn som syklist, så det var jo en hel del å sette seg inn i. Jeg er
egentlig veldig glad for måten norsk sykkelsport har tatt meg imot på.
Jeg føler meg alltid velkommen når jeg reiser ut på sykkelløp, og har
møtt veldig mange fine mennesker de siste 11 årene. Det aller kuleste
for meg er nok klassikerne. Å sette seg ned to søndager på rappen og
følge Flandern rundt og Paris-Roubaix fra start til mål, er det aller
råeste for meg som sykkeljournalist.
«Edvald og Alexander» utgis 15. september på Kagge forlag.
