Forfatter: Jarle

– Jeg visste at jeg var i god form og slike ting. Men tre seirer på rappen og andreplass fra det første løpet, der jeg tapte spurten. Det har vært i overkant. Jeg har kjent på en god følelse gjennom vinteren, og det er en stund siden jeg har kjent på det. Endelig var kroppen tilbake etter at jeg har fått trent godt over tid, sier Daniel Årnes til Sykkelmagasinet Gruppetto.

Det ligger mye motgang og visdom i de ordene der. For fem år siden gjorde Årnes som i helga: Han angrep fra spiss av feltet og holdt unna for den jagende bølingen hele veien inn under juniorutgaven av Flandern rundt.

Da var han 17 år gammel. I juni fyller han 23 år. Det er snart seks år siden, og i sykkelverdenen utgjør de årene en enorm forskjell:

– Hadde jeg vært førsteårs eller andreårs i U23-klassen, hadde folk vært på med en gang. Det er bare sånn det er. Det er slik det fungerer. For meg i realiteten at jeg sykler et par ritt i utlandet i året. Ellers blir det stort sett å konkurrere i Norge. Jeg føler meg ung selv, men føler samtidig kanskje at andre tenker at «han er ikke en gang innenfor U23-klassen lengre», og at lagene dermed setter enda høyere krav. Det er jo også forståelig, sier han.

«Catch me if you can»

Søndag gikk han solo inn til seier i Ichtegem i et ritt med kategorisering 1.12A. Det betyr at kontinentalryttere kunne starte, og at det dermed var bedre startfelt enn de to rittene gutten fra Sandnessjøen vant i Haringe og Templeuve dagene i forkant. Belgia er en av verdens aller beste sykkelnasjoner, og det er massevis av ritt man kan slenge seg med i. Det er aldri enkelt å vinne sykkelritt, og Årnes er i tillegg nødt til å gjøre det på den ’harde måten’:

– Det var soloseirer alle tre, bekrefter Årnes overfor Sykkelmagasinet Gruppetto.

– På onsdag kjørte jeg av gårde i et brudd med en annen belgier og Øyvind Brekke Fløtten og Magnus Sørbø fra Ringerike. Jeg klarte å støte meg unna på den siste runden og holdt unna alene til mål. På lørdag var det seks stykker i bruddet og kjørte ifra med halvannen kilometer igjen. I går var det jeg og en annen (Kenneth Verstegen – EFC – L&R Van Mossel) som kjørte unna. Det var han som ble nummer to dagen i forveien og, så jeg visste han var en bra rytter. Han sa tidlig ifra at han ville være fornøyd med andreplassen, så det ble litt sånn at jeg tok de tyngste føringene i motvindspartiene og så hjalp han til der det gikk litt lettere. De sprakk opp bak også, så det var ingen som klarte å kjøre oss. Og han holdt sitt ord mot slutten, så det var helt greit det, forteller han.

Korona og sykdomsopphold

22-åringen fra Sandnessjøen har base i Koekelaere i West-Flandern, og han investerer nå i et månedslagt opphold for å sikre seg gode forberedelser inn mot den kommende sesongen.

At han skulle åpne 2023 såpass forrykende, var det ikke mange enn ham selv som kunne spå. Etter triumfen i Flandern rundt som junior, har karrieren til KCK-rytteren vært en lang berg- og dalbane-reise. I to sesonger slet han med en skade bak i låret.

(Artikkelen fortsetter under bildet)

På sensommeren i fjor pådro han seg korona-virus, noe som til slutt gjorde at kroppen gikk i fullt forsvarsmodus og han ble lagt inn på smittvernsavdelinga på Ahus.

– De trodde først det kunne dreie seg om apekopper, sier han.

– Det startet som et vanlig korona-forløp, og det kjentes ut som det var i ferd med å gå over. Så bråvåknet jeg en morgen og var helt hoven i leppa. Den vokste seg enda større og hadde store vannblemmer. Det klødde i øynene og jeg fikk utslett på kroppen.

Med førti graders kroppstemperatur ble han tatt med til legevakta og deretter sendt rett til akuttmottaket på Ahus:

– Det var rett og slett en immunreaksjon i etterkant av korona-sykdom. Vi har vel ikke helt kommet til bunns i det, men trolig er det kombinasjonen av at kroppen blir nedbrutt av all treningen og så kommer en kraftig motreaksjon selv om viruset egentlig var på vei ut av kroppen.

Årnes: – Var veldig i tvil

Først i desember var han tilbake i full trening, og gjorde nok noe med forventningene inn mot årets sesong.

– Jeg var veldig i tvil, og tenkte vel at starten av sesongen alt var kjørt. Jeg innså at dette kom til å ta en del tid. Alt var tungt. Bare å reise seg fra senga og stå opp var tungt. I starten var det ekstremt vondt, og jeg fikk i meg intravenøs næring fordi jeg ikke orket å spise noe. Du er så sliten av du ikke får sove og det er bare vondt. Men så kommer du deg igjennom dag for dag og håper at det snart skal bli litt bedre. Etter hvert merket jeg at kroppen jobbet i riktig retning. Da jeg ble skrevet ut og kunne reise hjem, var det godt bare å sitte og se på TV. Det er sånn små ting man glemmer litt av. I den perioden tenkte jeg veldig lite på sykling. Jeg visste jo egentlig ikke om kunne fortsette karrieren min.

Han tror det faktum at han faktisk klarte å holde seg i ro i den perioden, er noe han høster frukter av nå.

– Jeg måtte rett og slett bruke litt tid på å se hvordan kroppen reagerte, ellers hadde jeg blitt helt knekt. Men jeg tror det bidra til å gjøre meg enda mer sulten. Jeg hadde ekstremt lyst til å komme tilbake igjen, men jeg måtte ta det steg for steg. I starten gikk jeg turer med hunden vår. Det var en periode der jeg jobbet mye med det mentale, og da jeg endelig kunne begynne å trene igjen var hodet på rett plass, forteller han.

Håper å vekke interessen

Sammen med to kompiser skal ha nå bli værende i Koekelaere til KCK kommer ned til sitt andre treningsopphold i Belgia for året. Totalt blir han værende i fire uker. Deretter er målet å vise seg fram i de få mulighetene som er for en overårig rytter på den norske rittkalenderen.

– Hovedmålet mitt nå er den norske UCI-åpningen på Ringerike, og så får man egentlig bare se hvilke muligheter som dukker opp etter det, sier han.

– Vi har en del norske ryttere som sykler for belgiske klubblag etter hvert. Er det en mulig løsning for din del etter at du har åpnet året såpass bra?

– Målet mitt var å komme ned her og gjøre mitt til at folk følger litt med på meg utover, og i hvert fall har navnet mitt på tunga. Å vinne tre løp på rad er ikke enkelt, i hvert fall ikke på den måten jeg gjorde det på. Samtidig vet man at man må prestere i de litt større løpene som kommer senere. Det er nøkkelen til å få sjansen på et enda høyere nivå. Jeg vet det prates litt rundt omkring allerede, og håper jo jeg får sjansen til å vise hva man er god for. Om det blir for et belgisk lag eller noen annet får man bare se på. Det må være noe som føles riktig. Jeg har lagt en plan med KCK, og så får jeg gjøre det beste ut av det rittprogrammet vi har hjemme i Norge, sier han.

Er nødt til å velge

Hjemme i Kristiansand trener han innimellom med Stian Fredheim og Søren Wærenskjold i Uno-X Pro Cycling Team. De to sørlendingene lever i en helt annen verden enn Årnes, og får ekstremt god matching både i treningshverdagen – men spesielt via et internasjonalt rittprogram.

(Artikkelen fortsetter under bildet)

Rammebetingelsene gjør at Årnes er nødt til å velge bort enkelte deler av sesongen for å gjøre det spesielt godt der det gjelder – slik han blant annet fikk til under NM-tempoen i Evje for halvannet år siden. I den grad sjokk kanskje brukes litt ofte innenfor sportsjournalistikken, var det kanskje passende da han klokken inn kun fire sekunder bak NM-bronsen til Andreas Leknessund. Senere det året fikk han også sykle U23-VM i tempo sammen med Wærenskjold.

– Det var en av de gangene jeg måtte ta et valg. Jeg visste at jeg ikke kom til å kjøre nok ritt til å bygge form i løpet av sesongen, så jeg fant ut at der jeg kunne få til noe var på tempo, så da trente jeg mye på det. Jeg skulle jo ønske at det gikk bedre i VM (Årnes kom på 36.-plass, vår anm.), men grunnlaget var ikke helt der for å takle det slik som Søren gjorde. Han er selvsagt en bedre rytter enn meg, men han har også grunnformen i bunnen hele sesongen, mens jeg svinger mye mer i prestasjonene, sier han.

– Hvor lenge kan du holde på å satse slik ut av egen lomme i samarbeid med KCK?

– Man må nok bare kjenne litt på det selv. Har du ikke motivasjon til å reise ned til Belgia en måned og gjøre jobben som kreves, må man heller tenke på å finne på noe annet. Man lever bare én gang, og jeg tenker at jobb og studier kan man alltids begynne på senere og gi seg bare fordi man føler at man må det. Så lenge man får det til å gå rundt, er det bare å gyve løs, mener han.

I midten av mars 2023 er i hvert fall Daniel Årnes fornøyd med at han fremdeles er landeveissyklist:

– Jeg kunne ha gitt opp mange ganger i løpet av de siste årene om jeg ikke hadde vært skikkelig motivert og virkelig ville dette. Det må bety noe det også, avslutter Årnes.