Pyreneene Archives - Page 3 of 3 - Sykkel

Pølsemakeren

Forbløffelsen lå som et slør over velodromen i Roma. Inne på den olympiske parketten ble Guds egne sykkelfanatikere vitne til en ukjent danske ved navn Ole Ritter sette ny verdensrekord på 100 kilometer. Året er 1965. Han var riktignok dobbelt dansk mester, men hvem hadde trodd at en tidligere pølsemakerlærling fra Slagelse kunne utmale slik harmoni mellom kolossal kraft og uforstyrret eleganse – runde etter runde, tråkk etter tråkk.

Guido Costa – den legendariske italienske landslagssjefen – var imidlertid ikke overrasket. Et par år tidligere utviklet han et vennskapelig repertoar med Ritter, da han hadde ansvar for de danske banerytterne. Han viste hvilket råskap som bodde i slakteren. Ideen om 100 kilometeren var Costas og et grep for å få Ritter ut i profflivet. Det funket.

Kombinasjonen av en sensasjonell verdensrekord og Costas tunge anbefaling førte Ritter på toget til Italia enda en gang. Desember 1966 pekte han nese mot Milano, denne gang med en proffkontrakt hos Germanvox-Wega i lomma.

Germanvox-Wega var på ingen måte et hardtslående storlag, og Ritter ble ikke betalt mye. Sponsoren lagde middels gode fjernsynsmøbler. Selv om polentagrøt og brylkrem var de største utgiftene, kunne ikke Ritter livnære seg på to millioner lire (eller 24.000 kroner) i året. Riktignok bodde han første natten på forværelse til Fausto Coppis enke i Novi Liguer (hvilket er et eiendommelig frampek om suksess og en unik historie i seg selv), men ellers var Ritter tvunget til en nomadisk tilværelse på gjesterommet hos forskjellige lagkamerater. I påvente av trange økonomiske kår i oppstarten av profflivet, tok han turen innom Den Danske Bank i København. Ettersom filialsjefen på Nørrebro var svoren fan av Ole Rittes mange eskapader som talentfull amatør, ble den Italia-klare syklisten innvilget kreditt på 50.000 kroner.

De pengene ble imidlertid aldri brukt. Etter hvert som Danmarks første profesjonelle rytter havnet på ”lønningslisten” til danske sportsjournalister – hos Politikken, Berlingske Tidene og Ekstrabladet – kunne Ritter betale banken tilbake. Supplementet fra avisene vokste dessuten parallelt med Ritters fortellerevne og kreativitet. Ofte fikk hver av journalistene sin helt egen, eksklusive historie.

Selv om Germanvox-Wega syklet i skyggen av storlagene Molteni og Salvarini, var dets deltakelse i Giro d’Italia naturgitt som et italiensk lag. På startstreken i 1967-utgaven var Felice Gimondi den store favoritten. Men stående skulder til skulder med proff-feltets ypperste elite hadde Ritter kun øyne for én bestemt rytter. Rytteren som var inspirasjonen bak hans egen 100 kilometers rekord. Rytteren som med sitt karakteristiske, silkemyke tråkk og ufeilbarlige sittestilling personifiserte den ideelle tilstanden – alt som Ritter selv ønsket å oppnå. 1967-utgaven av Giro d’Italia ble Jacques Anquetils aller siste Grand Tour. Ritter kom akkurat i tide til å tukte sitt forbilde.

For på den 16. etappen – 45 kilometer mellom Mantova og Verona, rittets eneste tempo – finner vi Anquetil i perlerekken av ryttere slått av den danske debutanten. Ritter vant med ett sekund foran Rudi Altig, to sekunder foran Ferdi Bracke og seks sekunder foran Anquetil. Gimondi måtte innrømme hele 38 sekunder. Anquetil var både kald og våt da han krysset mållinjen, men kunne ikke skjule sin beundring for Ritters formidable fart på 47.3 km/t. Ifølge selveste «Monsieur Chrono» var dette godt nok til å sette ny timesrekord, hvis arrangøren hadde målt tempoen nøyaktig. Anquetil slo den rekorden to ganger og visste godt hva han snakket om.

Men det var ikke bare laudabel aksept fra tempospesialisten Anquetil som vekket oppsikt om danskenes første etappeseier i Giro d’Italia. Noen dager tidligere hadde Ritter en oppstandelse à la Rasputin. En horribel velt som blottstilte Ritters sjeldne kaliber. På femte etappe krasjet han i en såpeglatt utforkjøring og dro med seg omtrent halve feltet. Totalt oppskrapet og kraftig forslått kom han til bevissthet liggende under en bil! Da han utrolig nok krysset målstreken var ansiktet så hovnet opp, at soigneuren måtte legge godviljen til for å kjenne han igjen. Væskeansamlinger rundt det ene øyet gjorde at synet var sterkt redusert. Vakthavende lege på det lokale sykehuset reagerte naturlig nok med sjokk og forargelse da Ritter insisterte på å fortsette dagen etter. Med ett fungerende øye.

«Jamen, jeg bør vinde den enkeltstart. Helt enkelt.»

Dagen etter var Ritters forslåtte ansikt blåst opp på lokalavisens førsteside, akkompagnert av den passelige tittelen «Il danese insano» (Den gale dansken). En intens behandling med blodigler gjennom natten hadde imidlertid fjernet væskeansamlingene i ansiktet. På startstreken kunne Ritter derfor se nok rundt seg til å møte beundrende blikk fra konkurrentene. Ti etapper senere vant han tempoen.

Det påfølgende året var Ritter blitt såpass italiensk at han kunne snakke til seg en plass i Italias reisefølge til OL i Mexico City. I den tynne morgenluften 2000 meter over havet 10.oktober klokken 10:27 ruller han i gang. Da uret passerte nøyaktig én time hadde han tilbakelagt 48.653 kilometer – 560 meter lenger enn det Ferdi Bracke klarte i Roma. Rekorden skulle stå frem til 25.oktober 1972, da Eddy Merckx inntok Mexico City og kjørte nesten én kilometer lenger – 49.431.

To år senere returnerte Ritter til den meksikanske hovedstaden, med en ultra-lett, spesialbygget Benotto-sykkel på 5.46 kilo. Men til tross for tre forsøk klarte han ikke å flytte på Merckx’ rekord.

«Merckx hadde ideelle forutsetninger. Han forberedte seg i flere måneder og fikk trykkflasker med meksikansk luft fløyet inn til Belgia. Dag ut og dag inn trente han i sitt spesialbyggede trykkammer (i garasjen),» sa en skuffet Ritter etter tre mislykkede forsøk.

Først syklet han 48.739 kilometer. Men tidtakeren kom for sent og spolerte oppvarmingen til Ritter. På det andre forsøket stoppet han etter 20 kilometer da vinden begynte å ta seg opp. Selv med lett bris var det umulig å slå Merckx. Tredje og siste gang kjørte han 48.879 kilometer. Dermed hadde han forbedret sin rekord fra ’68 to ganger.

I 1975 skulle han endelig slå Merckx. Tour de France-tempoen til Châtel var 40 km i humpete alpeterreng. Lucien Van Impe vant suverent. Ritter ble nummer to, 56 sekunder bak. Ett sekund etter der igjen kom Merckx.

Ikke dårlig for en pølsemaker å være.

– Alex og meg. Jeg vil si at vi er perfekte kolleger

WAREGEM (Sykkelmagasinet): På vei inn mot 2022-sesongen hadde Intermarché-Wanty Gobert fulgt en klar strategi på overgangsmarkedet. I stedet for å binde opp mye midler rundt ryttere som kunne kjøre inn topp 10-plasseringer sammenlagt i Grand Tours, hadde man heller besluttet å satse på spurtopptrekk.

Flere spurtopptrekk.

Rundt Alexander Kristoff, Biniam Girmay og Gerben Thjissen ble ryttere som Adrien Petit, Barnebás Peák og Julius Johansen hentet inn. Andrea Pasqualon og Boy van Poppel var alt del av stallen. Alt under sesongåpningen på Mallorca indikerte det belgiske klassikermannskapet at de hadde brukt sesongoppkjøringen fornuftig. Biniam Girmay, sølvmedaljøren fra U23-VM i Leuven høsten i forveien, åpnet seierskontoen sin da han spurtet fra blant annet Ryan Gibbons, Pascal Ackermann, Michael Matthews og Giacomo Nizzolo ved havnebyen Alcúdia.

Utover våren skulle Girmay fortsette å skinne, tett fulgt av Alexander Kristoff som gjenfant gamle kunstner under blant annet Clásica de Almérica og GP Scheldeprijs. Eritreeren Girmay overgikk alle forhåndsspådommer ved å vinne Gent-Wevelgem i første forsøk, og deretter ta sin aller første etappeseier i Giro d’Italia. En scenevarm prosecco skulle bli hans bane i La Corsa Rosa, men for all tid er den tidligere Delko-rytterens navn innskrevet med gullskrift i historiebøkene.

Kristoff i gul ledertrøye under Touren i 2020.

Etter å ha kjøpt WorldTour-lisensen til polske CCC foran 2021-sesongen, har Wanty-laget tatt store steg. Fram til mai i fjor sto laget kun bokført med soloseieren til Taco Van der Hoorn fra Giro d’Italia. På samme tid denne sesongen hadde laget alt innkassert 11 seirer og 36 plasseringer i topp-3 – mot 5 i fjor.

Trekker opp med et smil. Fra begynnelsen av året var laget – ledet an av prestasjonssjef Aike Visbeek – en offensiv, ambisiøs enhet. Det virket ganske sømløst da franske Adrien Petit og italienske Andrea Pasqualon naturlig skled inn i plassene rundt Alexander Kristoff.

«Alexander og meg, du vet,» smiler Pasqualon, «jeg vil si at vi er perfekte kolleger. Vi trenger hverandre i alle ritt vi kjører. Han trenger meg, og jeg trenger i hvert fall ham,» sier italieneren og ler.

«Han er veldig talentfull og en stor mester fordi han har vunnet så mye og i tillegg vunnet mange av de største rittene. Det gir også meg motivasjon. Jeg er glad for å sykle sammen med ham i klassikerne og i Tour de France,» utdyper Pasqualon til Sykkelmagasinet.

Med en bakgrunn fra den italienske amatørscenen ble han plukket opp av et sveitsisk kontinentallag før han tok steget over til Wanty i 2017. Pasqualon, med sine lett gjenkjennelige mørke lokker, har en mengde topp 10-resultater på CV’en sin. Samtidig har han hatt problemer med å klatre helt til topps, på tross av gode klatrebein og en habil avslutning. Seier fra Coppa Sabatini, sammenlagt i Tour de Luxembourg og GP Plumelec, i tillegg til topplasseringer i Eschborn Frankfurt, De Brabantse Pijl og Omloop Het Nieuwsblad, forteller mye om karakteristikkene hans på sykkelsetet. I mai vant han dessuten Circuit de Wallonie, dog i nordmannens fravær.

Wanty-trioen Kristoff, Petit og Van der Hoorn.

Er det vanskelig kun å agere som hjelperytter?

«Jeg har også mine muligheter. Noen ganger når det er etapper med hard avslutning, kan han hjelpe meg. På flate etapper der han føler seg bra, så sykler jeg med et smil om munnen for hans del,» sier 34-åringen fra Bassano del Grappa i Vicenza.

Støtte og team spirit. Kristoff har selv dratt sammenlikninger tilbake i tid, og pekt mot støtten han opplevde i Katusha-laget, med typer som Rudiger Selig, Alexander Porsev, Marco Haller, Jacopo Guarnieri og Michael Mørkøv for å sette ord på støtten han føler innenfor Wanty-systemet.

Det er den ene siden av det. Den andre er at laget ser ut til å få til nær sagt alt de prøver på. I den delen av laget som ikke handler om klassikerne og spurt, har Jan Hirt og Domenico Pozzovio også levert strålende. Pozzovivo ble hentet ut av lediggang i midten av februar, og kvitterte ut 8.-plass i Giro d’Italia i slutten av mai.

Bak etappeseieren til Girmay i Jesi lå oppfordrende jobbing fra Hirt, Pozzovivo og Lorenzo Rota bak dypt inne i finalen. I forkant hadde resten av rytterne tatt ansvar og jobbet hardt i feltet. Også under Gent-Wevelgem bemerket Wanty-laget seg ved å ha hele fire rytteren på rett side av splitten. Det endte med Girmay-seier fra bruddet, men i gruppa bak befant Kristoff seg – sammen med sine to foretrukne spurtopptrekkere.

«Greit, vi er ikke det største laget, men jeg synes vi sykler på samme måte som dem. Ser du på det vi har gjort i løpet av klassikerperioden, er det mange som har lagt merke til oss. Vi har ikke budsjettene som matcher Quick Step eller Ineos, men vi er et veldig bra lag. De andre lagene følger med på oss. Nå tror jeg de ser på oss som et storlag,» sier Pasqualon.

(Artikkelen fortsetter under bildet)

KJENTMANN: Lokalkunnskapen til Adrien Petit blir god å ha for Intermarché-Wanty Gobert mot slutten av åpningsuka. FOTO: Sjur Martin Kleppan, Sykkelmagasinet

«Hvorfor blåser det en så gunstig vind gjennom dette konseptet akkurat nå?»

«Det er mange ting som spiller inn. Laget har tatt noen store steg de siste årene. Vi har egen ernæringsfysiolog, vi har nytt management. Alt er profesjonelt. Det er grunnen til at vi har blitt bedre som lag.»

Et at annet moment er personlige trenere. For tre år siden var kun 10 ryttere knyttet til lagets egne coacher. I dag er antallet 24.

Hentet ettertraktet opptrekker. Profesjonaliseringen av laget og den nye måten å gjøre ting på, fristet òg Alexander Kristoff, da det tidlig på vårparten i fjor ble klart at han meldte overgang fra UAE-Team Emirates. I en beskyttet rolle ble også Sven Erik Bystrøm signert, men laget hadde også følere ute hos Markus Hoelgaard og Søren Wærenskjold.

For å sikre Stavanger-mannen best mulig arbeidsforhold i massespurtene, ble det bestemt å grave dypt i lommene for å hente inn en solid opptrekker.

Adrien Petit hadde mange år bak seg fra Cofidis og Direct Energie. 31-åringen har også gode resultater å vise til selv. Han vant grusklassikeren Tro-Bro Leon så langt tilbake som i 2014, og ble nummer fem på en Tour de France-etappe tre år senere. Petit har også kjørt inn topplasseringer i Paris-Roubaix og Gent-Wevelgem.

Ettersom trioen også følger hverandre tett gjennom klassikerne, oppnår man lagfølelse og kontinuitet i arbeidsoppgavene fram mot Tour de France i juli måned.

«Det var veldig viktig for meg å bytte lag,» sier Petit til Sykkelmagasinet. «Jeg hadde det fint i det gamle laget mitt, men jeg ønsket å oppleve et nytt miljø og et nytt lag. Det er bra for meg å jobbe med en stor spurter. Jeg liker Belgia. Da jeg fikk muligheten til å kjøre for et belgisk WorldTour-lag, var jeg ikke i tvil.»

Kristoff og Adrien Petit.

Som rytter med habil avslutning selv, hvordan er det med hans egne ambisjoner?

«Jeg er her bare som hjelperytter. Ambisjonene mine er ikke hva det var. Jeg skal gjøre så best mulig jobb for Alex i opptrekket som mulig. Det er det viktigste. Hvis jeg skulle få en mulighet i et ritt som Paris-Roubaix, så skal jeg prøve på noe. Men det er ikke hovedmålet mitt.»

«Han motiverer oss alle.» På rekordtid hanket Wanty-laget inn en homogen gruppe og fikk dem til å dra lasset i samme retning. Her kommer også de personlige egenskapene til Alexander Kristoff til sin rett. Ofte misforstått i offentligheten fordi han gir ærlige, direkte svar på spørsmålene han blir stilt. Samtidig en svært populær utøver blant rytterne på laget han har syklet på. Blant annet på grunn av lederegenskapene, god humor og en litt særegen musikksmak.

«Han er en veldig fin type. Han motiverer oss alle. Han snakker alltid med meg og Adrien, og de andre. Vi har laget en fin gruppe, og vi har det gøy sammen. Alt i alt er det bra å være på dette laget, og jeg synes Alex en god leder,» sier Pasqualon.

«Jeg liker veldig godt å jobbe med Alex. Han er veldig fokusert. Når vi flytter laget fra, er han alltid der. Det er veldig bra. Det er litt vanskeligere å få det til under flamske klassikerne, enn det er i massespurtene. Men vi skal gjøre så godt vi kan,» sier Petit.

En ting som ikke endrer seg, er presset. Det kommer enten du sykler som leder for UAE-Team Emirates eller Intermarché-Wanty Goubert.

Når Tour de France inntar København den 1. juli, vil presset være på den norske spurtkongen til å levere. Etter tempoetappen vil det komme to gode muligheter for samlet spurt, der spesielt den første av dem vil være utsatt for sidevind.

Etappe 4 er småkupert og har start i Dunkirk og målgang i Calais, begge deler ute ved den engelske kanal. Etappe 5 er brosteinsetappen mot Wallers og har dermed Paris-Roubaix skrevet over seg, mens etappe 6 starter i Binche – som er hovedsetet for lagsponsor Wanty. Det betyr en hektisk åpningsuke for det belgiske laget, med potensielt 3-5 muligheter for Kristoff.

Så er spørsmålet om han – og laget – fremdeles har det som kreves for å vinne en etappe i Tour de France?

«Hvorfor ikke?,» svarer Petit. «For to år siden vant han i Nice, da er det ingen grunn til at han ikke skal klare det i år. I massespurtene kan mye skje, er han i en god posisjon de siste 200 meterne er det mulig for ham å gjøre en veldig god spurt.»

På podiet i Eschborn Franfurt.

Den siste brikken. Da Kristoff tok årets tredje seier under den etter hvert velkjente Tour of Norway-avslutningen i Stavanger, med flere turer over Grisabakken og målgang ved havnebassenget i Vågen, hadde han Petit ved sin side underveis.

Den siste testen blir Tour de Suisse, deretter starter duellene mot Fabio Jakobsen, Wout van Aert, Sam Bennett, Caleb Ewan, Dylan Groenewegen og de andre toppspurterne. Første del av årets sesong har vist oss at Intermarché-Wanty Gobert kan takle det aller meste. Også det som skjer på den aller største scenen. Hva er mulig for Kristoff med Wanty i Tour de France?

«Jeg har kjørt Tour de France i mange år,» sier Kristoff til Sykkelmagasinet «og så er det vel bare i tre av utgavene at jeg vunnet etapper. Sånn sett gjør jeg ikke regning med at jeg vinner. Jeg håper og tror det er mulig med disse to med på laget. Sjansen bør være større enn i 2020, og da tok jeg en etappe. Sånn sett har jeg bedre lag rundt meg nå, enn den gangen. Det var et sterkt lag i UAE-Team Emirates, men det var ikke bygd for spurting, men for å vinne Touren sammenlagt. Det klarte vi jo også. Da jeg vant den første etappen det året, skjedde det helt på egenhånd.»

«Hvis du skal beskrive Petit og Pasqualon som typer, hvordan vil du gjøre det?»

«Det er livlige typer. De er glad i en liten fest, tror jeg. De har ikke så høye skuldre og tar seg ikke så høytidelig, sånn sett. De er flinke. Gode på posisjonering og å kjempe seg til best mulig posisjon. Gode til å spurte. Fine folk å ha med i krigen, når man kjemper om posisjoner i klassikerne.»

Med krystallklare førstevalg i de siste to leddene av opptrekket, knytter det seg nå størst spenning til hvem som blir fartsholderen inn til kilometersmerket i det belgiske laget. Det kan bli Sven Erik Bystrøm, men egentlig er han signert med tanke på å utrette noe på egenhånd på enkeltetapper.

«Sven skal vel til touren,» sier Kristoff «og han er fin å ha med – selv om han har vært litt ute av det i det siste. Vi mangler noen som gjør den jobben han pleier å gjøre: Ta laget med fram i feltet uten at vi trenger å ta vind. Det dreier seg om siste to-tre kilometer og fram til kilometersmerket. Jeg vet ikke helt hvordan det blir ennå, men planen er at han kan bli med som fjerdemann i det opptrekket.»

PS: Denne artikkelen står også i Sykkelmagasinets Tour de France-utgave og ble skrevet før de endelige laguttakene til touren ble offentliggjort.

Anbefalt lesestoff: Tour de France-profilene

Kort ned ventetiden til Le Tour med profiler, historier og portrettintervju fra arkivet.

Continue reading «Anbefalt lesestoff: Tour de France-profilene»

«Vil du at jeg skal drepe rytterne?»

Hvert år avholder Tour-organisasjonen en pressekonferanse for å kunngjøre ruten for neste års ritt. Journalister møter opp i hopetall og utvalgte ryttere forklarer at de liker hva arrangøren har satt sammen av etapper, men at de gjerne ville sett mer/færre fjell, kortere/lengre tempoetapper, eller flere/færre spurtdager. Man hører alt mulig av ønsker – alt unntatt at de egentlig hadde byttet inn alle sine ønsker i bytte mot bedre bein. I de første årene var det imidlertid mye mindre å uroe seg for. Sett bort ifra de horrible veiene. Dagene var lange, men det var også hvileperiodene. Så lange at arrangør Henri Desgrange innførte forbud for rytterne å opptre i lukrative kjendisritt på banen på fridagene sine.

I 1906 tok Desgrange grep. For å gjøre rittet tøffere, sendte han feltet opp Ballon d’Alsace i Vogesene. I oppkjøringen hadde avisen hans messet om at ingen kunne sykle opp dette fjellet og overleve. Ideen om overdådig brutalitet var skapt. René Pottier syklet faktisk hele veien opp, uten å stoppe. Belønningen ble kronisk senebetennelse.

Fjelletappen ble rittets store høydepunkt. Men Desgrange ville ikke gå lengre enn som så. Da han i 1940 døde på Côte d’Azur i en alder av 71, ble han sett på som Tour’ens far. Helt udiskutabelt. Dette til tross for at han verken kom med den opprinnelige ideen om å starte rittet, eller om å innføre den gule trøyen, eller sende rytterne opp de store fjellene som faktisk formet den ekte Tour’en.

Det faktum at Pottier syklet hele veien opp Ballon d’Alsace, undergraver det mer åpenbare poenget, at mange andre ikke klarte det. På den ene siden ville det ikke vært noen heroisk historie å fortelle dersom alle syklet opp. Desgrange lesket seg med rytternes lidelser og Pottier var en tilfredsstillende rytter sånn sett. På den annen siden, dersom alle gikk opp, ville det ikke vært noe sykkelritt å snakke om. Derfor var det for Desgrange helt uaktuelt å utforske enda større fjell. Hans lyst til å se rytterne slite strakk seg ikke til at de skulle knekke helt, komme på avveie, eller falle om død.

For den ideen tilhørte en mann ved navn Alphonse Steinès. En av Tour’ens store ukjente herrer, som i motsetning til Desgrange, ikke har fått sin egen minnestatuett på Col du Télégraphe. Men hadde det ikke vært for at Steinès var villig til å risikere sitt liv, hadde kanskje Tour’en sett annerledes ut i dag.

Farlig første forsøk

Veiene over Pyreneene på den tiden var egentlig ikke veier. De var enkle stier. Ikke at det var noe som affiserte Steinès. Det er ikke mange bilder av han da han som ung mann jobbet for Desgrange i kontorene til avisen L’Auto i rue Faubourg Montmatre i Paris sitt niende arrondissement. Men Steinès hadde et jovialt uttrykk, og et rundt fjes aksentuert av sine runde brille. I motsetning til en tynn og skranten Desgrange, oste han et godt liv med mye mat og drikke.

Og i motsetning til Desgrange, ønsket han ikke at Tour’en bare skulle holde seg innenfor Frankrike. En ekskursjon til Tyskland, da de to landene utkjempet en disputt om landegrensene, hadde bare skapt hodebry for Desgrange. Likevel presset Steinès på. I 1909 mente han at Tour’en måtte utvide horisonten, noe som irriterte Desgrange.

«Sjef, jeg har en plan om å gjøre Tour’en større,» sa Steinès senere det året.

«Større? Er den ikke stor nok allerede?» repliserte Desgrange.

«Nei, vi må pushe grensene.»

«Grensene? Grensene?! Ideen din om å dra til Metz for fire år siden var ikke akkurat brilliant.»

«Ikke brilliant? Hva mener du?»

«Tyskerne bannlyste oss. Feilen var ikke å holde oss til Frankrike.»

«Åh, men sjef, jeg er ikke enig. Du vet like godt som meg at alle naboene våre vil at vi skal besøke dem.»

«Men det er ikke enkelt.»

«Hva med Spania?»

«Det er umulig å komme seg til Spania uten å krysse Pyreneene!»

«Nettopp,» utropte Steinès. «Spania! Jeg tror vi kan krysse Pyreneene».

«Pyreneene? Du tuller.»

Men Steinès mente blodig alvorlig, og fant fram kartet. Den årlige etappen fra Nîmes til Toulouse skulle tegnes på ny, med Perpignan som ny destinasjon. Byen ligger ved foten av Pyreneene på høyre side. Fra der skulle rittet gå gjennom Luchon og Bayonne, og over fjellene Peyresourde, Aspin, Tourmalet og Aubisque. Ikke akkurat et tentativt første forsøk.

«Vil du at jeg skal drepe rytterne!» ropte Desgrange. «Du går gjennom steder som ikke eksisterer en gang. Det er ingen vei.»

Men Steinès insisterte på å kjenne området. En stadig mer forarget Desgrange ville bli kvitt sin nestkommanderende, og ba han reise opp i fjellene for å gjøre en besiktigelse. Endelig var diskusjonen over, tenkte Tour-sjefen.

Når bjørnen våkner

Steinès reiste til Pau, i sørvestlige Frankrike. Han ringte opp en mann ved navn Blanchet, som var ansvarlig veier og broer i området. Den lokale ingeniøren tok ham i mot og lyttet i vantro på den utrolige historien Steinès hadde med seg. Blanchet mente de ansatte i L’Auto måtte ha mistet forstanden for simpelthen å vurdere Aubisque. De ansatte i L’Auto hadde selvsagt ikke vurdert Aubisque i det hele tatt. Bare Steinès hadde tenkt tanken.

«Kjenner du Aubisque?» spurte Blanchet.

«Selvsagt gjør jeg det,» repliserte en eplekjekk Steinès. «Jeg har nettopp vært der oppe. Slik tilstanden er der nå, kan Tour’en åpenbart ikke krysse over. Men du skal ordne dette.»

«Jeg?! Men jeg har ingen penger til å gjøre noe der.»

«Ingen penger? Det er synd. Jeg får skaffe deg det du trenger. Hvor mye tror du det koster?»

De diskuterte frem og tilbake. Blanchet tenkte seg om og gjettet på femtusen francs. Det var en del mer enn hva Steinès hadde sett for seg. Han ringte hjemover til Desgrange, som satt ved sin pult og svarte umiddelbart.

«5000 francs?! Har du gått fra vettet?! Du kommer til å ruinere oss. Du skal få 1500 og ikke et øre mer.»

«Strålende,» svarte Steinès. «Var det 2000 du sa?».

Han la på røret straks. Ved kveldens middagsbord insisterte Blanchet at jobben ikke kunne gjøres for mindre enn 5000. Steinès smilte lurt og lovet å skaffe resten av pengene «fra en gammel skuff eller noe.»

Veien over Aubisque fører egentlig ingensteds og stiger på ny til Col de Soulor før utforkjøringen til Argèles-Gazost. Herfra kan man svinge til venstre mot Lourdes, eller ta til høyre oppover dalen hvor veien blir mindre ved Luz-St-Sauveur. Dette er den åpenbare veien til Tourmalet, og motsatt retning av veien vanligvis brukt av Tour’en i disse dager.

Steinès hadde ingen mulighet til å krysse over så tidlig på året. Så han reiste hjem til Paris, og returnerte cirka en måned før Tour’en skulle begynne. Denne gangen reiste han til motsatt side av Lourdes og inn til Sainte-Marie-de-Campan, landsbyen hvor Eugène Christophe flere år senere sveiste sammen sin ødelagte sykkel. Her spiste han pølser, skinke og ost i et gjestehus ovenfor kirken, og fikk innehaveren til å hyre en sjåfør fra nabobyen Bagnères-de-Bigorre. Sjåføren Dupont skulle stå for livsviktig lokalkunnskap, tenkte Steinès.

Tourmalet er 19 km lang, og stiger rett ut av landsbyen. Den strekker seg i en lang serie av tøffe og mindre krevende partier, før en bratt tvist virkelig frembringer smertene. Det var like etter denne svingete tvisten, at Duponts bil ble stoppet av snøen etter 16 km. Han og Steinès la i vei til fots, men etter ikke mer enn 600 meter hadde Dupont fått nok og snudde.

«Dette er ikke noen spøk denne snøen,» ropte han. «Bjørnene kommer over fra Spania når det er snø. Klokken er seks, snart blir det mørkt. Jeg går ikke lenger.»

Hvis Steinès var dum nok til å presse på videre, så fikk han gjøre det alene. Dupont sa han fikk holde utkikk etter de fire meter lange pålene som stakk opp i snøen. Det skulle være midten av veien.

«Vent på meg i Barèges,» ropte Steines tilbake, med referanse til nedre del av fjellet hvor elven Bastan bruser ut gjennom landsbyen.

«Det skal jeg gjøre,» svarte Dupont. «Men det er langt å gå herfra til Barèges. 10 eller 12 kilometer.» Han satte bilen i revers, spant ut av snøen og forsvant nedover veien.

Steinès grep vandrestokken fatt og la i vei. Det gikk ikke lenge før motet forsvant. Han hørte stemmer i mørket og ble stadig mer engstelig. Hvem gjemte seg her oppe om natten? Heldigvis var det bare unge gutter som voktet over sine sauer.

«Hei du, unge mann! Kjenner du Tourmalet godt?» ropte Steinès.

«Klart jeg gjør det.»

«Kan du vise meg vei?»

Det tok over to og en halv time å fullføre de siste to kilometerne til toppen. Nattens frembrudd var fullkommen, med mørke skyer liggende foran månen. Steinès forsøkte å overtale gutten til å gå videre, men han måtte returnere til sine dyr. Han forsvant i mørket nedover fjellet, mens Steinès hvilte seg på en stein. Han vurderte å bli sittende til lyset kom, men innså at han ville fryse i hjel før han så solen komme opp.

Steinès hadde bare sin gamle vandrestokk å stole på, men også den sviktet da han snublet og rullet som en snøball ut i en bekk.

Omsider fant han tilbake til stien. Han satte seg ned og gråt. Lettet, men likevel desperat. Blind i skyggen av fjellet fortsatte han videre, utmattet og med beina subbende under seg. Plutselig hører han en stemme. En fare?

«Hvem går der?»

Steinès svarer ikke. Holdt pusten.

«Si hvem som går der, eller jeg skyter!»

«Jeg er en bortgått omreisende. Jeg har nettopp gått over Tourmalet.»

Den andre stemmen endrer karakter.

«Åh, det er deg Monsieur Steinès. Takk og pris. Vi har ventet på deg.»

«Hva mener du?»

«Vi fikk en telefon fra Sainte-Marie-de-Campan. Alle er i Barèges. Klokken er snart tre om morgenen, alle leter etter deg.»

I Barèges sto lysene fortsatt på. L’Autos utsendte, Lanne-Camy, sto klar til å ta i mot sin gjennomvåte, skjelvende og utslitte kollega.

«Min kjære Steinès, som du ser ut,» sa han uten å overdrive.

«Jeg må sende et telegram til Desgrange,» svarte Steinès.

«Og hva skal du skrive til ham?»

«Jeg vet ikke ennå. Har du noe papir?»

Lanne-Camy fant frem papir, men ville vite mer.

«Min kjære venn, er veien god nok på toppen når snøen har smeltet?»

«Hvilken vei? Det er bare en krøttersti.»

«Så hva skal du sende til Paris?»

«Je ne sais pas. Aaah, tant pis…»

Steinès tok blyanten fatt.

«Henri Desgrange, L’Auto, Paris». Han skrev. «Krysset Tourmalet stop. Veldig fin vei stop. Ingen problem å krysse.»

Pyreneene er ikke Alpene

Lyden av Radio Tour ebber ut. Vi er på vei bort fra det store sirkuset. Ut av motorveien retning Luchon kjører vi inn i mørket. Rundt oss mørkegrønne voller under et grått tak. Lavt hengende skyer skjærer gjennom dalen som spøkelser. De er verken lette eller luftige. De er blytunge. Sånn sett er Pyreneene røffere enn Alpene. Tettere og mer voldsomme. Man blir på en måte fanget og sugd lengre innover. Hanket inn i en kompakt og ugjennomtrengelig labyrint. Det er mer vilt og mindre befolket enn Alpene. Dette er slutten på Frankrike og begynnelsen på Spania. Den iberiske siden er tørr og varm, den franske fuktig og lyssky. Åsene rundt oss er dekket i tørket gjørme. Avlinger, vegetasjon og hardt arbeid. Alt er spylt bort.

Lenger inne i Luchon får vi inntrykk av at noen har erklært unntakstilstand. Møblene er satt ut i hagen, enten til tørk eller på vei mot søppelfyllingen. Madrasser, sofaer og hauger med klær, blandet sammen med trær, greiner og jordklumper. Bare noen få kilometer unna denne katastrofesonen, ligger Tour de France-ruten. Men i Luchon er det ingen tegn til at om få dager kommer verdens største sykkelritt tilbake. Ingen TV-skjermer, bannere eller fans. Bare et og annet skilt med ”Parkering forbudt”. Like foran politihuset er det lagt ned ny asfalt. Her blir det en innlagt spurt, et par kilometer utenfor landsbyens sentrum. Litt uverdig. Dette er tross alt jubileumsutgaven. Den 100. Og Luchon har alltid vært en viktig del av Tour’en.

«Men vi tenker ikke på Tour de France 100. Vi må rydde opp etter hundreårsflommen,» sier Michel. I Albi, et par hundre kilometer unna, har Peter Sagan vunnet etappen, men hotelldirektør Michel ofrer det ikke en tanke. For noen uker siden ble han vekket av en skjærende sirene klokken 06:00. «Jeg tenkte det måtte være en test av utstyret, eller at noen hadde gjort en feil. Men senere ringte en av mine ansatte og sa at hun ikke kom seg på jobb fordi veien var under vann. Hele veien til St Gaudens hadde veiene flommet over. Sånn så dette skjer bare hvert 100. år».

RICARD & KUBJELLER

Luchon er den perfekte basen for toppsamlere. Landsbyen ligger ved foten av mange fjell. Det vakreste er kanskje Peyresourde, som Tour’en skulle klatre om noen dager.

Det var en varm sommerkveld at vi tok turen opp fjellsiden. Så idyllisk som det kan bli. Solen på vei ned, blomster i det frodige gresset, frisk fjelluft. Været har snudd og frykten vår for de mørke skyenes våte innhold forduftet. Utsikten tar pusten fra oss. Men like gripende er lydlandskapet: Sildrende bekker, klunkende kubjeller og syngende sirisser. Det er naturens egen konsert, dirigert av en avdempet vind. Akkompagnert av svirrende sykkelkjeder og den klebrige lyden av dekk på glohet asfalt. Middelaldrende menn i klubbtøy svusjer forbi oss i grupper av fire og fem.

Feltet av bobiler har kapteiner, hjelperyttere og ensomme utbrytere. Paul fra Glasgow har den øverste hårnålsvingen helt for seg selv. Sammen med sin kone Marie og hunden Baxter liker han å ha minst et par hundre meter klaring til nærmeste nabo. Gjennom et åpent vindu fra kjøkkenkroken gløtter Marie beskjedent ut på oss, mens Paul tar en gjennomgang av samlingen Rangers-drakter han har hengt opp på bakenden av bobilen. En imponerende kolleksjon som spenner seg over fem-seks tiår. Ekteparet i 60-årene har vært her en uke allerede, og tenker seg kanskje videre til Alpene etter at Tour’en har blåst igjennom? Paul nekter for at noe er planlagt ennå, men Marie later til å vite hvor de ender. «Mannfolk…de er like forutsigbare som Tour’en».

Lenger nede i veien treffer vi Roger og Yvette. Han en rund og rød eldre herremann med snurrebart, alpelue, beige shorts med lommer, hvit singlet, hårete skuldre og store fjellsko. Hun en petit og elegant dame med et morgenfriskt ansikt og en smal nese som flater ut nederst i en sjarmerende liten vipp. Øynene blå og klare som nyslipt glass, og en hårfasong som en forlatt maurtue. Fargen var alt annet enn ekte og minnet om bringebærsaus. Hvorfor?, tenkte vi. Grillen står klar og Yvette kutter grønnsaker til en salat som sikkert bare hun har tenkt til å spise. Roger tilbyr oss et glass Ricard og noen biter pølse.

Ekteparet møtte hverandre for 35 år siden da Tour’en var i Pyreneene, og siden har de feriert med rittet hver sommer. Vi spør om de vet hvem som vant dagens etappe i Albi? Ingen anelse! Roger vil heller snakke om hvorfor alle de andre bobilturistene går inn på marka bak bilen hans.

«Hva er det de gjør der nede? Pisser de eller?» roper han inn til Yvette. Det skulle vise seg at gressflekken bak bilen var en av de få plassene på fjellet med mobildekning.

Dagene går med til turgåing og sykling. Hver morgen tar Roger seg en tur på titansykkelen sin. Yvette blir hjemme, vasker og lager mat. Den moderne mann har til gode å gjøre sin inntreden i campingbil-livet. Mens mennene prater skit og leker med syklene sine, er det konene som holder ting på stell.

«For å være helt ærlig, så er det bare godt å få han ut av huset i noen timer hver dag,» smiler Yvettet. «Så har jeg tid og plass til å få tingene gjort. Konene bryr seg ikke om Tour’en, det er bare fint at han har noe å oppta seg med. Så slipper jeg å aktivisere han hele tiden.»

Roger later som han ikke hørte den små-frekke kommentaren og styrer samtalen over på noe helt annet.

«Men Pyreneene er ikke som Alpene,» lirer han fra seg. «Dette er de skikkelige fjellene,de som Tour’en besøkte først. Se ut da!» utroper Roger mens han holder opp de hårete armene sine og peker demonstrativt ut over landskapet.

«Alpene er bare en sjelløs fornøyelsespark. Der kommer nederlenderne en uke før og drikker 15-20 øl om dagen. Så kan du regne ut selv hvor mye det blir,» sier han og løfter glassetsitt.

Santé!