En sjeldent mulighet

Continue reading «En sjeldent mulighet»

«Vil du at jeg skal drepe rytterne?»

Hvert år avholder Tour-organisasjonen en pressekonferanse for å kunngjøre ruten for neste års ritt. Journalister møter opp i hopetall og utvalgte ryttere forklarer at de liker hva arrangøren har satt sammen av etapper, men at de gjerne ville sett mer/færre fjell, kortere/lengre tempoetapper, eller flere/færre spurtdager. Man hører alt mulig av ønsker – alt unntatt at de egentlig hadde byttet inn alle sine ønsker i bytte mot bedre bein. I de første årene var det imidlertid mye mindre å uroe seg for. Sett bort ifra de horrible veiene. Dagene var lange, men det var også hvileperiodene. Så lange at arrangør Henri Desgrange innførte forbud for rytterne å opptre i lukrative kjendisritt på banen på fridagene sine.

I 1906 tok Desgrange grep. For å gjøre rittet tøffere, sendte han feltet opp Ballon d’Alsace i Vogesene. I oppkjøringen hadde avisen hans messet om at ingen kunne sykle opp dette fjellet og overleve. Ideen om overdådig brutalitet var skapt. René Pottier syklet faktisk hele veien opp, uten å stoppe. Belønningen ble kronisk senebetennelse.

Fjelletappen ble rittets store høydepunkt. Men Desgrange ville ikke gå lengre enn som så. Da han i 1940 døde på Côte d’Azur i en alder av 71, ble han sett på som Tour’ens far. Helt udiskutabelt. Dette til tross for at han verken kom med den opprinnelige ideen om å starte rittet, eller om å innføre den gule trøyen, eller sende rytterne opp de store fjellene som faktisk formet den ekte Tour’en.

Det faktum at Pottier syklet hele veien opp Ballon d’Alsace, undergraver det mer åpenbare poenget, at mange andre ikke klarte det. På den ene siden ville det ikke vært noen heroisk historie å fortelle dersom alle syklet opp. Desgrange lesket seg med rytternes lidelser og Pottier var en tilfredsstillende rytter sånn sett. På den annen siden, dersom alle gikk opp, ville det ikke vært noe sykkelritt å snakke om. Derfor var det for Desgrange helt uaktuelt å utforske enda større fjell. Hans lyst til å se rytterne slite strakk seg ikke til at de skulle knekke helt, komme på avveie, eller falle om død.

For den ideen tilhørte en mann ved navn Alphonse Steinès. En av Tour’ens store ukjente herrer, som i motsetning til Desgrange, ikke har fått sin egen minnestatuett på Col du Télégraphe. Men hadde det ikke vært for at Steinès var villig til å risikere sitt liv, hadde kanskje Tour’en sett annerledes ut i dag.

Farlig første forsøk

Veiene over Pyreneene på den tiden var egentlig ikke veier. De var enkle stier. Ikke at det var noe som affiserte Steinès. Det er ikke mange bilder av han da han som ung mann jobbet for Desgrange i kontorene til avisen L’Auto i rue Faubourg Montmatre i Paris sitt niende arrondissement. Men Steinès hadde et jovialt uttrykk, og et rundt fjes aksentuert av sine runde brille. I motsetning til en tynn og skranten Desgrange, oste han et godt liv med mye mat og drikke.

Og i motsetning til Desgrange, ønsket han ikke at Tour’en bare skulle holde seg innenfor Frankrike. En ekskursjon til Tyskland, da de to landene utkjempet en disputt om landegrensene, hadde bare skapt hodebry for Desgrange. Likevel presset Steinès på. I 1909 mente han at Tour’en måtte utvide horisonten, noe som irriterte Desgrange.

«Sjef, jeg har en plan om å gjøre Tour’en større,» sa Steinès senere det året.

«Større? Er den ikke stor nok allerede?» repliserte Desgrange.

«Nei, vi må pushe grensene.»

«Grensene? Grensene?! Ideen din om å dra til Metz for fire år siden var ikke akkurat brilliant.»

«Ikke brilliant? Hva mener du?»

«Tyskerne bannlyste oss. Feilen var ikke å holde oss til Frankrike.»

«Åh, men sjef, jeg er ikke enig. Du vet like godt som meg at alle naboene våre vil at vi skal besøke dem.»

«Men det er ikke enkelt.»

«Hva med Spania?»

«Det er umulig å komme seg til Spania uten å krysse Pyreneene!»

«Nettopp,» utropte Steinès. «Spania! Jeg tror vi kan krysse Pyreneene».

«Pyreneene? Du tuller.»

Men Steinès mente blodig alvorlig, og fant fram kartet. Den årlige etappen fra Nîmes til Toulouse skulle tegnes på ny, med Perpignan som ny destinasjon. Byen ligger ved foten av Pyreneene på høyre side. Fra der skulle rittet gå gjennom Luchon og Bayonne, og over fjellene Peyresourde, Aspin, Tourmalet og Aubisque. Ikke akkurat et tentativt første forsøk.

«Vil du at jeg skal drepe rytterne!» ropte Desgrange. «Du går gjennom steder som ikke eksisterer en gang. Det er ingen vei.»

Men Steinès insisterte på å kjenne området. En stadig mer forarget Desgrange ville bli kvitt sin nestkommanderende, og ba han reise opp i fjellene for å gjøre en besiktigelse. Endelig var diskusjonen over, tenkte Tour-sjefen.

Når bjørnen våkner

Steinès reiste til Pau, i sørvestlige Frankrike. Han ringte opp en mann ved navn Blanchet, som var ansvarlig veier og broer i området. Den lokale ingeniøren tok ham i mot og lyttet i vantro på den utrolige historien Steinès hadde med seg. Blanchet mente de ansatte i L’Auto måtte ha mistet forstanden for simpelthen å vurdere Aubisque. De ansatte i L’Auto hadde selvsagt ikke vurdert Aubisque i det hele tatt. Bare Steinès hadde tenkt tanken.

«Kjenner du Aubisque?» spurte Blanchet.

«Selvsagt gjør jeg det,» repliserte en eplekjekk Steinès. «Jeg har nettopp vært der oppe. Slik tilstanden er der nå, kan Tour’en åpenbart ikke krysse over. Men du skal ordne dette.»

«Jeg?! Men jeg har ingen penger til å gjøre noe der.»

«Ingen penger? Det er synd. Jeg får skaffe deg det du trenger. Hvor mye tror du det koster?»

De diskuterte frem og tilbake. Blanchet tenkte seg om og gjettet på femtusen francs. Det var en del mer enn hva Steinès hadde sett for seg. Han ringte hjemover til Desgrange, som satt ved sin pult og svarte umiddelbart.

«5000 francs?! Har du gått fra vettet?! Du kommer til å ruinere oss. Du skal få 1500 og ikke et øre mer.»

«Strålende,» svarte Steinès. «Var det 2000 du sa?».

Han la på røret straks. Ved kveldens middagsbord insisterte Blanchet at jobben ikke kunne gjøres for mindre enn 5000. Steinès smilte lurt og lovet å skaffe resten av pengene «fra en gammel skuff eller noe.»

Veien over Aubisque fører egentlig ingensteds og stiger på ny til Col de Soulor før utforkjøringen til Argèles-Gazost. Herfra kan man svinge til venstre mot Lourdes, eller ta til høyre oppover dalen hvor veien blir mindre ved Luz-St-Sauveur. Dette er den åpenbare veien til Tourmalet, og motsatt retning av veien vanligvis brukt av Tour’en i disse dager.

Steinès hadde ingen mulighet til å krysse over så tidlig på året. Så han reiste hjem til Paris, og returnerte cirka en måned før Tour’en skulle begynne. Denne gangen reiste han til motsatt side av Lourdes og inn til Sainte-Marie-de-Campan, landsbyen hvor Eugène Christophe flere år senere sveiste sammen sin ødelagte sykkel. Her spiste han pølser, skinke og ost i et gjestehus ovenfor kirken, og fikk innehaveren til å hyre en sjåfør fra nabobyen Bagnères-de-Bigorre. Sjåføren Dupont skulle stå for livsviktig lokalkunnskap, tenkte Steinès.

Tourmalet er 19 km lang, og stiger rett ut av landsbyen. Den strekker seg i en lang serie av tøffe og mindre krevende partier, før en bratt tvist virkelig frembringer smertene. Det var like etter denne svingete tvisten, at Duponts bil ble stoppet av snøen etter 16 km. Han og Steinès la i vei til fots, men etter ikke mer enn 600 meter hadde Dupont fått nok og snudde.

«Dette er ikke noen spøk denne snøen,» ropte han. «Bjørnene kommer over fra Spania når det er snø. Klokken er seks, snart blir det mørkt. Jeg går ikke lenger.»

Hvis Steinès var dum nok til å presse på videre, så fikk han gjøre det alene. Dupont sa han fikk holde utkikk etter de fire meter lange pålene som stakk opp i snøen. Det skulle være midten av veien.

«Vent på meg i Barèges,» ropte Steines tilbake, med referanse til nedre del av fjellet hvor elven Bastan bruser ut gjennom landsbyen.

«Det skal jeg gjøre,» svarte Dupont. «Men det er langt å gå herfra til Barèges. 10 eller 12 kilometer.» Han satte bilen i revers, spant ut av snøen og forsvant nedover veien.

Steinès grep vandrestokken fatt og la i vei. Det gikk ikke lenge før motet forsvant. Han hørte stemmer i mørket og ble stadig mer engstelig. Hvem gjemte seg her oppe om natten? Heldigvis var det bare unge gutter som voktet over sine sauer.

«Hei du, unge mann! Kjenner du Tourmalet godt?» ropte Steinès.

«Klart jeg gjør det.»

«Kan du vise meg vei?»

Det tok over to og en halv time å fullføre de siste to kilometerne til toppen. Nattens frembrudd var fullkommen, med mørke skyer liggende foran månen. Steinès forsøkte å overtale gutten til å gå videre, men han måtte returnere til sine dyr. Han forsvant i mørket nedover fjellet, mens Steinès hvilte seg på en stein. Han vurderte å bli sittende til lyset kom, men innså at han ville fryse i hjel før han så solen komme opp.

Steinès hadde bare sin gamle vandrestokk å stole på, men også den sviktet da han snublet og rullet som en snøball ut i en bekk.

Omsider fant han tilbake til stien. Han satte seg ned og gråt. Lettet, men likevel desperat. Blind i skyggen av fjellet fortsatte han videre, utmattet og med beina subbende under seg. Plutselig hører han en stemme. En fare?

«Hvem går der?»

Steinès svarer ikke. Holdt pusten.

«Si hvem som går der, eller jeg skyter!»

«Jeg er en bortgått omreisende. Jeg har nettopp gått over Tourmalet.»

Den andre stemmen endrer karakter.

«Åh, det er deg Monsieur Steinès. Takk og pris. Vi har ventet på deg.»

«Hva mener du?»

«Vi fikk en telefon fra Sainte-Marie-de-Campan. Alle er i Barèges. Klokken er snart tre om morgenen, alle leter etter deg.»

I Barèges sto lysene fortsatt på. L’Autos utsendte, Lanne-Camy, sto klar til å ta i mot sin gjennomvåte, skjelvende og utslitte kollega.

«Min kjære Steinès, som du ser ut,» sa han uten å overdrive.

«Jeg må sende et telegram til Desgrange,» svarte Steinès.

«Og hva skal du skrive til ham?»

«Jeg vet ikke ennå. Har du noe papir?»

Lanne-Camy fant frem papir, men ville vite mer.

«Min kjære venn, er veien god nok på toppen når snøen har smeltet?»

«Hvilken vei? Det er bare en krøttersti.»

«Så hva skal du sende til Paris?»

«Je ne sais pas. Aaah, tant pis…»

Steinès tok blyanten fatt.

«Henri Desgrange, L’Auto, Paris». Han skrev. «Krysset Tourmalet stop. Veldig fin vei stop. Ingen problem å krysse.»

Taktisk triumf til Simon Yates på den 12. etappen

Simon Yates benyttet sjansen på den første etappen i Pyreneene. Briten rykket fra bruddkameratene og spurtet inn til sin første etappetriumf i Tour de France. 

Tvillingbroren til lagkaptein Adam Yates i Mitchelton-Scott fikk sjansen til å gå i brudd på etappen som gikk fra Toulouse til Bagnères-de-Bigorre. Med en lang utforkjøring inn til målbyen var etappen skreddersydd for ryttere som ønsket å forsøke seg i brudd. 

I spurten var briten sterkest i kampen mot baskiske Pello Bilbao Lopez og østerrikske Gregor Mühlberger.

– Jeg har spart energi til fjellene og i dag var min første mulighet. Dette var min sjanse, og jeg grep muligheten med begge hender, sier den tidligere La Vuelta-vinneren Yates – som nå har vunnet etappe i alle de tre Grand Tour.

Sammenlagtleder Julian Alaphilippe kom inn med hovedfeltet og beholdt den gule ledertrøyen.

Tim Wellens var aktiv underveis på etappen for å samle klatrepoeng. Belgieren samlet totalt elleve poeng og økte med det ledelsen i den prikkete trøya. 

Kristoff og Boasson Hagen i brudd

De to norske håpene Alexander Kristoff og Edvald Boasson Hagen gikk tidlig i et 40-mannsbrudd, men stigningen Col de Peyresourde ble i det tøffeste laget, og begge måtte tidlig slippe. Målet var neppe noen etappeseier, men en enklere tur opp fjellene.

– Vi prøvde å få Rui (Costa) i brudd, og da måtte jeg sjekke om han var der foran. Håpet var at han skulle bli del av en mindre gruppe, men plutselig var vi halve feltet i brudd. Etterpå kjørte jeg i mitt eget tempo i bakkene, sa Kristoff, som enkelt tok seg oppover bakkene, til TV 2.

19 minutter bak

Mer bekymret var han for kameraten Boasson Hagen.

– Edvald følte seg ikke bra og kjørte dårligere enn meg i bakkene. Han virket litt halvsyk, sa en åpen Kristoff.

Boasson Hagen var ikke like åpen, men bekreftet at han ikke følte seg på topp.

– Jeg vet ikke om man skal være bekymret. Jeg er nå her og er frisk og rask, men jeg håper jeg blir sprekere enn jeg er nå, uttalte Dimension Data-rytteren.

Kristoff og Boasson Hagen ble henholdsvis nummer 98 og 100. Like bak fulgte Sven Erik Bystrøm (108.-plass) og Vegard Stake Laengen (113). Kvartetten kom i mål snaue 19 minutter bak seirende Yates.

Amund Grøndahl Jansen måtte ta til takke med 166.-plass. Han kom i mål 26 minutter bak seiersherren.

Flere viktige brikker ute 

Før etappen måtte Jasper Philipsen kaste inn håndkle. Han har hatt rollen som en av opptrekkerne til Kristoff. Underveis på torsdagens etappe måtte Giacomo Nizzolo gi seg tidlig etter at han var innblandet i en velt på onsdagens etappe.

Med den italienske spurteren ute seiler Boasson Hagen opp som rytteren det skal kjøres for på de to gjenværende spurtetappen for Dimension Data.

Regjerende verdensmester i tempo, Rohan Dennis, måtte også gi opp underveis. Han var nevnt som favoritt til å ta hjem tempoetappen i Pau fredag.

12. etappe, 209,5 km Toulouse – Bagnères-de-Bigorre:

1) Simon Yates, Storbritannia (Mitchelton-Scott) 4.57.53, 2) Pello Bilbao, Spania (Astana) samme tid, 3) Gregor Mühlberger, Østerrike (Bora-Hansgrohe) s.t., 4) Tiesj Benoot, Belgia (Lotto Soudal) 1.28 min. bak, 5) Fabio Felline, Italia (Trek-Segafredo) s.t, 6) Matteo Trentin, Italia (Mitchelton-Scott) s.t., 7) Olivier Neasen, Belgia (AG2R) s.t., 8) Rui Costa, Portugal (UAE) s.t., 9) Simon Clarke, Australia (EF) s.t., 10) Jasper Stuyven, Belgia (Trek-Segafredo).

Norske: 38) Odd Christian Eiking (Wanty) 9.35 min bak, 97) Alexander Kristoff (UAE) 18.58, 100) Edvald Boasson Hagen (Dimension Data) s.t., 108) Sven Erik Bystrøm (UAE) s.t., 113) Vegard Stake Laengen (UAE) s.t., 166) Amund Grøndahl Jansen (Jumbo-Visma) 26.34..

Sammenlagt:

1) Julian Alaphilippe, Frankrike (Quick-Step) 52.26.09, 2) Geraint Thomas, Storbritannia (Ineos) 1.12 min. bak, 3) Egan Bernal, Colombia (Ineos) 1.16, 4) Steven Kruijswijk, Nederland (Jumbo-Visma) 1.27, 5) Emanuel Buchmann, Tyskland (Bora-Hansgrohe) 1.45, 6) Enric Mas, Spania (Quick-Step) 1.46, 7) Adam Yates, Storbritannia (Mitchelton-Scott) 1.47, 8) Nairo Quintana, Colombia (Movistar) 2.04, 9) Daniel Martin, Irland (UAE) 2.09, 10) Thibaut Pinot, Frankrike (Groupama-FDJ) 2.33.

Norske: 64) Boasson Hagen 43.11 min. bak, 111) Eiking 1.22.12, 116) Bystrøm 1.31.54, 122) Stake Laengen 1.37.31, 125) Kristoff 1.39.14, 150) Grøndahl Jansen 1.49.21.

«Hvem faen er Sagan?!»

Tour de France og champagne er for lengst blitt synonymer. Men ikke i boble-hovedstaden Épernay.

Frodige slette, endeløse vinranker og den idylliske Marne-elven pakken inn Épernay. Bygget på kalkstein er dette blitt Frankrikes champagne-hovedstad, hvor de fleste besøkende vil ta turen til L’Avenue de Champagne og dens eksklusive innehavere. Skiltene leser Moet Chandon, Perrier- Jouet og Mercier. Her ligger verdenskjente produsenter som perler på en snor. Men de største skattene ligger utenfor det blotte øyets rekkevidde. Épernays rikdom er nemlig godt gjemt under bakken. Over hundre mil med kjellere skjuler til sammen svimlende 300 millioner flasker champagne. Ikke rart dette stedet befinner seg på UNESCOs verdensarvliste.

Champagne er en vin de fleste forbinder med sofistikert letthet og raffinert eleganse. Det er den glamorøse, sanselige vinen som signaliserer at anledningen bærer vekt av høytid og formalitet. Åpne en flaske champagne, og gjestene dine vil logre med festhalen og undre seg hva som skal feires.

Tour de France er også en fest. Men ikke på samme måte. Det overvokste, kommersielle sirkuset av ryttere, reklamekaravane og turister står på mange måter i skarp kontrast til den gamle og ærverdige champagneindustrien. Iallfall hvis vi skal tro en av dens aktører.

«Jeg vet ikke hva som er verst. Tour de France-turister eller UNESCO-turister. Ingen av dem har iallfall peiling på vin. Og ingen av dem legger igjen noe særlig penger,» sier Jacques, presseansvarlig for et av de mindre champagne-husene i området.

«Alt de trenger får de kastet i trynet av reklamekaravanen. De vil ha Haribo og coca-cola, ikke champagne. Hvis bevisstheten deres deres om vin sto i stil til lommeboken deres, så ville jeg ikke trodd de kunne skille en blanc de blancs fra en Côtes du Rhône. Vi ønsker turister velkomne, ja, men Tour de France er bare et rot vi må rydde opp etter. Ikke noe vi gleder oss til.

Jacques snakker naturligvis under en viss anonymitet, og bebreider nødvendigvis ikke turistene for deres gjerrighet og manglende vinkunnskap. Han refser imidlertid byens ordførere for stadig å søke om etappestatus i Tour de France.

«Jeg vil si at det er den verste tiden på året. Og mange av produsentene føler det på samme måte. Vi avholder guidede tours og har økning i antall besøkende, men på salget merker vi ikke noe som helst. Så nå stenger vi bare dørene for å holde dem ute.»

«Men vi kan jo ikke sperre dem fra gaten. Sist gang hadde de malt og tegnet opp hele oppkjørselen vår. ’Sagan er kongen’ eller noe sånt, i store bokstaver. Det er alltid min far som er først på jobb og han ringte meg tidlig på morgenen. ’Hvem faen er Sagan?!’ ropte han oppgitt. Malingen var jævlig vanskelig å vaske bort.»

«Vi hadde et år en gruppe tyskere på omvisning. Jeg tror det var en stor familie, og de fikk blant annet smake en 30 år gammel vintage champagne, med mørk duft av hasselnøtter, røyk og bakverk. Kanskje noe i nærheten av brioche. En tilnærmet perfekt avstemt og sensuell mousse som gled over i en mørkt tone. En av dem sa den smakte surt piss. Jeg sa ikke mer.»

Et belgisk Grand Départ: Anbefalt lesestoff

Merckx, Muur og Manneken Pis. Her er fem anbefalte artikler før Grand Départ i Brussel.

Hvis sykling i Belgia regnes som religion, ja, da må Gud være Eddy Merckx. Men hvem er i så fall Satan? Lance?

20. juli 1969 tok Neil Armstrong en grensesprengende tur hvor intet menneske tidligere hadde vært før ham. I Paris samme dag gjorde Merckx det samme på sykkel, da han i sitt første Tour de France vant med 17 minutters margin. Armstrongs ”første skritt” ble ubønnhørlig kringkastet verden rundt, men i Belgia var det fokus på mannen i gult, ikke mannen på månen. 20. juli var den belgiske nasjonaldagen og Merckx var større enn månelandingen.

Den romersk katolske kirken har dype røtter i Belgia. De fleste lokale ritt, kermessene, var opprinnelig del av religiøse festivaler. Men i de virkelig gamle dager var kirken i sterk opposisjon til sykkelrittene. Fordi folk flest begynte å anse rytterne som guder, og valgte å reise for å se sykling fremfor et besøk i kirken. I gamle lover kan man lese at prestene i Roeselare hadde forbud mot å sykle!

I løpet av 150 år, vokste fire generasjoner Van Oudenhove opp i Rendestede i den lille bygda Denderwindeke, øst i Flandern. Lille Gino ble født i 1972. Året etter at målgangen av selveste Flandern rundt ble lagt til Meerbeke (Ninove), nabobygda snaue fem kilometer unna. Nå er han sportsdirektør i Tour de France når feltet skal suse over Muur Van Geraardsbergen.

I Belgia finnes en postmann som er mer berømt enn alle de andre. Takket være hans lokale postrute i byen Geraardsbergen, ble han gjenstand for en kort dokumentar på belgisk TV. Og nå vet alle hvem han er. Hver dag syklet han nemlig over Muur van Geraardsbergen, den mest berømte brosteinsveien i Belgia.

I 1979 syklet Knut Knudsen sitt tredje Tour de France. På en tempo i Brussel kom trønderen åtte små sekunder for sent til å ta Norges første seier i det store rittet.

Den usannsynlige Tour-favoritten

22 år gamle Egan Bernal starter lørdag Tour de France som manges store sammenlagtfavoritt. Det så helt usannsynlighet for ikke mange ukene siden.

Den lille klatresterke colombianeren var i utgangspunktet tiltenkt en rolle som hjelperytter for sine langt mer profilerte lagkamerater Chris Froome og Geraint Thomas i Frankrike de kommende ukene. Den arbeidsinstruksen er nå endret.

Først veltet Froome stygt i generalprøven Criterium du Dauphine og forsvant ut av Tour de France-diskusjonen. Deretter gikk også fjorårsvinner Thomas i bakken i Tour de Suisse. Waliseren slapp billigere fra møtet med asfalten enn Froome og er på start i Brussel lørdag, men fikk oppkjøringen ødelagt og stiller med uviss form.

Det siste er ikke tilfellet med lagkamerat Bernal. Team Ineos-rytteren har en fenomenal sesong bak seg, og viste senest muskler ved å vinne Tour de Suisse sammenlagt. Tidligere denne sesongen vant han i tillegg prestisjetunge Paris-Nice.

Sånt blir man Tour-favoritt av.

Delt kapteinsrolle

22-åringen har i tillegg bevist at han behersker utfordringene Tour de France byr på. I debuten i rittet for ett år siden ble han til slutt nummer 16, til tross for å ha tapt over et kvarter på den krevende brosteinsetappen til Roubaix.

Underveis gjorde i tillegg colombianeren en formidabel jobb som hjelperytter for lagkameratene Froome og Thomas. 

Team Ineos-laget, som den gang het Team Sky, delte da kapteinsrollen mellom Froome og Thomas. Det fungerte så godt at teamsjef Dave Brailsford gjør det samme nå.

Fjorårsvinner Thomas skal igjen få den støtten han trenger mot en mulig ny seier. Samtidig skal også Bernal beskyttes og gis de beste forutsetninger for å lykkes på veien mot Paris. 

– Med tanke på den suksessen vi hadde for ett år siden, går vi igjen for delt lederskap, bekreftet Brailsford nylig.

Uvillig favoritt

Bernal vil samtidig ikke uten videre påta seg ansvaret sjefen legger på ham. Colombianeren har brukt enhver anledning de siste dagene til å understreke at han er beredt til igjen å være hjelperytter for Geraint Thomas.

Favorittrollen mange tillegger ham, vil han helst ikke ha.

– Det er ikke jeg som velger å si at jeg er favoritt. Jeg skal hjelpe G (Thomas). Han er lederen vår, og jeg skal forsøke å hjelpe ham, sa 22-åringen etter Tour de Suisse-triumfen.

Team Ineos-profilen la videre til at han har mange Tour de France-deltakelser foran seg, og at det således ikke haster å realisere drømmen om å vinne rittet.

Enkelt blir det heller ikke å stå som seierherre på Champs-Elyssés. Ikke bare må formen være prima i ukene som kommer, men det gjelder også å unngå uhell. Det har ikke alltid vist seg å være enkelt for sammenlagtkanonene.

Så sent som i mai brakk Bernal kragebeinet etter en velt på trening og gikk etterfølgende glipp av Giro d’Italia.

Utfordrerne

Kanskje kan kreftene han sparte der bli en velsignelse i Tour de France de kommende ukene. Kampen om sammenlagtseieren spås samtidig å bli jevn.

Danske Jakob Fuglsang, det franske hjemmehåpet Romain Bardet, britiske Adam Yates og landsmannen Nairo Quintana er bare fire av flere utfordrere som vil gi Bernal tøff kamp.

Fuglsang vant Criterium de Dauphine og har vist utmerket form denne sesongen. Dansken har samtidig hatt vondt for å lykkes i Tour de France. 

Kanskje er det hans tur nå.

* Navn: Egan Bernal

* Født: 13. januar 1997 (22 år)

* Nasjonalitet: Colombia

* Lag: Team Ineos

* Største sammenlagttriumfer: Tour de Suisse (2019), Paris – Nice (2019), Tour of California (2018), Tour of Colombia (2018).

* Aktuell: Løftes fram som en av de fremste favorittene i årets Tour de France.

Merckx: Større enn månelandingen

Eddy Merckx, den gule trøyen og Brussel. Alt henger sammen. 50 år etter hans første seier, på 100 års jubileet til maillot jaune, kommer Tour de France til hjemtraktene til han som har båret det prestisjefylte tekstilet flest ganger.

Det var neppe tilfeldig at Tour’en i 1969 skulle tilbringe to dager i Woluwe-Saint-Pierre, forstaden sørøst for Brussel, der Merckx- familien drev sin dagligvarebutikk. Allerede på forhånd hadde Eddy Merckx sitt lag, FAEMA, sendt ut en liten reklameplansje til alle postkassene i byen. På en fargerik seddel fra den italienske kaffemaskinpro- dusenten sto det: Faites Attention Eddy Merckx Arrive (Følg med, Eddy Merckx er på vei). Det langt fra subtile akronymet var nok ikke tapt på noen av de lokale husfruene heller, som sikkert fikk ektemennene til å dra frem lommeboka før de dro ut for å shoppe. For dette var langt i fra noe fattig strøk. Som guttunge i nabolaget var Eddy simpelthen kjent som ’Tour de France’.

«Hei, ’Tour de France’, skal du sykle Tour’en snart eller?,» ropte den eldre garde litt hånfullt. Dette var tross alt ikke Flandern. Men et finere strøk der dagligtale fransk hadde blitt mer og mer vanlig siden krigen. Sykling var sporten til flamsktal- ende fabrikkarbeidere og gruvefolk lengre nede på rangstigen.

Da Tour’en kom til Woluwe-Saint-Pierre på den andre etappen i 1969 var det den raske italieneren Marino Basso som vant spurten. Men Eddy slo tilbake med sitt FAEMA på lagtempoen dagen etter, og tok på seg den gule trøyen foran egne fans.

Merckx med stor trøyefangst i Tour-debuten.

«Hele familien og alle vennene mine var der. Alle i Belgia hadde ventet i 30 år på en ny belgisk vinner i Tour de France,» forklarte Eddy. Ikke siden Sylvère Maes sin seier i 1939 hadde en belgier vunnet Tour de France. Nå startet Merckx sitt Tour-liv i gult.

«Jeg har oppnådd mitt første mål og tilegnet meg den gule trøyen på hjemme- bane,» sa Eddy i spaltene til arrangøravisen L’Equipe etterpå. «Mitt nye mål er nå å bringe trøyen tilbake her etter rittet. Men Tour’en har nettopp begynt.»

Tour’en var nettopp begynt, men Giro’en hadde han ikke fått fullføre. Han vant Corsa Rosa i 1968, etter å ha demonstrert et utilnærmelig høyt nivå på et snødekket Tre Cime di Lavaredo. Nå dominerte han igjen, men i Savona våknet han opp til en bombe av en overskrift: «Merckx dopato». I en eim av konspirasjonsteorier ble Merckx kastet ut. Belgieren anklaget arrangøren og dopingtesterne for å være alliert i mot ham.

«Ikke snakk til meg om italienerne. De kan ikke stoles på. Jeg har vunnet for mye her. Det er mafia.»

Derfor så man en ekstra innbitt Merckx da Tour’en inntok Pyreneene. Han ledet sammendraget med trygge åtte minutter, men var sulten på mer. Metaforisk sett: Eddy hadde på en måte spist en mektig, blodig entrecôte med fløtepoteter – og nå skulle han bestille seg en ekstra stor créme brûlée. Over 100 km gjensto av etappen til Mourenx da Merckx sin lagkamerat Martin Van den Bossche angrep mot toppen av Tourmalet, på jakt etter poeng i klatrekonkurransen. Merckx matchet akselerasjonen, fløy forbi og angrep i den svingete utforkjøringen.

Nede i dalen så han ingen bak seg. Så han krummet nakken og satte et forry- kende tempo. Ledelsen vokste astronomisk mens resten jaktet forgjeves som vrakgods i bakspruten. Raymond Poulidor og vordende andremann sammenlagt Roger Pingeon kom inn åtte minutter etter. Felice Gimondi 15 minutter bak. Det var en 140 km lang massakre på hjul. En Merckx-akre. Én mann hadde egenhendig pulverisert feltet på en makeløs måte. I Paris hadde Merckx vunnet fire trøyer, og Van den Bossche hadde ingenting han skulle ha sagt. Slikt var livet under General Merckx.

Kapteinen suser forbi sin hjelper over toppen.

«Rundt bordet om kvelden var det på samme måte. Hvis han bestilte en Trappist øl, så skulle alle bestille en Trappist øl,» sa Van den Bossche senere. «Som individ ved siden av Merckx, kunne man likeså gjerne være død.»

20. juli 1969 tok Neil Armstrong en grensesprengende tur hvor intet menneske tidligere hadde vært før ham. I Paris samme dag gjorde Merckx det samme på sykkel, da han i sitt første Tour de France vant med 17 minutters margin. Armstrongs ”første skritt” ble ubønnhørlig kringkastet verden rundt, men i Belgia var det fokus på mannen i gult, ikke mannen på månen. 20. juli var den belgiske nasjonaldagen og Merckx var større enn månelandingen.

«Det var en stor mottakelse i rådhuset i Brussel, stappet med folk. Mye mer folk enn jeg hadde forventet,» husket Merckx. 24 år gammel var han på toppen av sin karriere.

Le Tour er på vei…

Endelig. 3,460 kilometer. Fra Brüssel til Paris. Den 106.utgaven av Tour de France starter 6.juli. Men Johan Kaggestad har som vanlig forberedt seg siden oktober. Og Tobias Foss har drømt om det store rittet siden han var liten gutt. I vår Tour de France-spesialutgave leser du intervju med dem begge. I tillegg får du vår store TdF-guide: 21 etapper, 21 historier.

Bli abonnent nå, og få Tour de France-utgaven gratis. Klikk her!

  • Johan Kaggestad
  • Tobias Foss
  • Eddy Merckx
  • Kurt Asle Arvesen jublet i Foix
  • Dag Otto stormet Bastillen
  • MAVIC
  • Knut Knudsen
  • Lanterne rouge
  • Tourmalet
  • Peyresourde
  • Glipp i Gap
  • De gule vestene
  • og mye mer…
En utgave spekket med historier.

Nøytral service

Fra sin base ved foten av Alpene i Annecy, leverer Mavic nøytral service til mange ritt rundt om i Frankrike. Bli med på en fartsfylt tur i de berømte, gule bilene.

Mavic og ASO er som reker eller flere av etappene blitt mer og mer vanlig. kjøpt av Henry Gormand, som tegnet den og majones. De gule bilene og motorsyklene er tilstede i omtrent 18 profesjonelle ritt årlig, samt en lang rekke amatørritt. Over en lang sesong blir det 90 ritt totalt, alt fra perifere klubbarrangement til den nasjonale cupen, Coupe de France.  

Paris-Roubaix skal ikke reduseres til en Tour de France-generalprøve, men er kanskje det eneste sykkelarrangementet i Frankrike som kan matche det store rittet i prestisje. De siste årene har dessuten brostein på en eller flere av etappene blitt mer og mer vanlig.

Det er ikke pavé å finne i årets løype, men Jacques Corteggiani vet godt hva som kreves av service-apparatet i slike kaotiske tilstander. Før Corteggiani ble arrangementsan- svarlig ved Mavics hovedkvarter i Annecy, syklet han nemlig som profesjonell og deltok i Paris-Roubaix to ganger.

«Sikkerhet, sikkerhet, sikkerhet. Det er alltid første bud,» sier Corteggiani.

Mavic, eller Manufacture d’Articles Vélocipediques Idoux et Chanel, kan dateres tilbake til 1889. På 1920-tallet ble selskapet første Mavic-logoen. Selskapet fikk rykte på seg for å pushe grensene. Alt fra de første aluminiumsrammene på 1930-tallet, til tri-eikete hjul på 1990-tallet. Men den store innovasjonen var altså deres Service Course.

Ideen om service-biler til alle lag var det Gormands sønn som kom på, etter at han lånte bort bilen sin til en strandet sportsdi- rektør under Critérium du Dauphiné i 1972. Det påfølgende året sto Mavic for nøytral service i Paris-Nice. Tilstedeværelsen til de gule bilene revolusjonerte måten ritt ble kjørt på. I 1977 var de også for første gang på plass i Tour de France.

Nå er det kvelden før den 10. etappen av Tour de France 2018. Annecy til Le Grand-Bornand. Store fjell står på menyen og mange tror Tour’en kan få en stor avgjørelse. Særlig på grunn av Col des Glières, der rytterne møter på grusveier. Ikke akkurat Paris-Roubaix-humpete, men likevel økt fare for uhell og punkteringer.

Fra sitt mannskap i Annecy har Mavic sendt ut 32 stykker. De har klargjort 84 hjulsett og fordelt dem på ulike kjøretøy. Hver bil er lastet med ti fronthjul, tolv bakhjul og tre gule sykler (alle med både clips og stropper). Motorsyklene tar ett fronthjul hver og to bakre.

Mannskapet som enhet oser rutine. Vi følger i den gule bilen kjørt av Tonio Pecheco. Han var mekanikeren til Sean Kelly begge gangene iren vant Paris-Roubaix, og har senere jobbet i brosteinsrittet et utall ganger.

«Du er nødt til å beholde roen. Ellers kan du gjøre mer skade enn nytte,» sier Tonio.

«Klart det er noen av oss som ikke kan jobbe i de store rittene. De har kanskje ikke magen til å arbeide under ekstreme forhold og stort press. Her i Tour’en har du alle øyne på deg. Man kan ikke gjøre feil.» Aktiviteten i bilkøen er stor og stemmingen ganske intens. Selv når det ikke skjer så mye. Det knatrer på radioen.

«Attention Mavic! Coureur de QuickStep… Réglage de la selle…»

Kort tid etter ruller Bob Jungels opp langs bilvinduet vårt. Tonio peprer instruksjoner mot unge Jules i baksetet. Dette er hans første Tour, men han vet hva oppdraget går ut på. I løpet av et blunk har han justert setepinnen til Quick-Step- rytteren og sendt ham av gårde. Nå ligger han mellom vår bil og sin egen servicebil. Rutinerte Tonio ligger nærmest klistret på bakhjulet til Jungels som i 60 km/t havner i sandwich mellom de to kjøretøyene. Rytterne er som fryktløse akrobater.

Men det samme er Mavic-personellet. De jobber under ekstreme omstendigheter, omringet av tusenvis av animerte tilsku- ere, beglodd av et utall TV-kamera og som regel uten mye fanfare når de gjør jobben perfekt. Men gjør de noe feil, så smeller det kjapt fra TV-kommentatorer, lagledere og ryttere. Hylekoret står alltid klart.

Etappene er seks timer lange. Hele tiden må de være årvåkne, konstant i beredskap og klar til å kaste seg rundt. Uten å tenke to ganger, respondere korrekt på første forsøk, aldri rom for feilmargin. Det smeller på radioen på nytt.

«Crevaison. Christopher Froome. Team Sky.»

Den monotone stemmen på sambandet formidler lite av dramaet vi føler på. Pulsen hopper opp i tresifret. Froome i problemer! Feltet krysser grusen på Col des Glières og tittelforsvareren punkterer. Hjelpen er imidlertid ikke langt unna. Vi hører at en lagkamerat ofret sitt hjul til kapteinen. Jules smiler lurt, og vi spør om han gjerne ville hatt det oppdraget.

«Følelsen er litt rar. På en måte vil jeg jo det, men på en annen måte ikke. Jeg hadde nok klart det fint, selv om tanken på det gjør meg ganske stresset. Presset er stort når det er de store rytterne og de store rittene. Man må bare håndtere nervøsiteten og gjøre jobben man vet man kan,» sier Jules bestemt og legger til:

«Når sjåføren sier ’Fronthjul!’ så hopper jeg ut av bilen uten å tenke, bytter hjul, og løper inn igjen. Enkelt og greit.»

Vi er fremme i mål. På podiet står Julian Alaphilippe som etappevinner. Tonio parkerer bilen, hopper ut og strekker på ryggen. Han vrir om korken på en Vittel- vannflaske og lener seg mot panseret på bilen. Motoren er fortsatt varm, men en ny dag er omsider ferdig. Han beskuer sirkuset rundt seg og nyter kanskje et øyeblikks hvile før planleggingen til en ny etappe begynner. Vi spør om unge Jules. Imponert over debutanten tror vi han kom- mer tilbake neste år.

«Oui, tout a fait!» stemmer Tonio i.

«Jeg tror han kommer til å være med oss i mange år. Ingen tvil. Ellers hadde jeg ikke plukket han ut i utgangpunktet.»

Krig og fred i Tour de France

Geraint Thomas sørget for Team Skys sjette gule trøye, etter en Tour de France-utgave som på ny skaper diskusjon om syklingens format og organisering.

Continue reading «Krig og fred i Tour de France»