Pyreneene er ikke Alpene

Dette er de skikkelige fjellene....

«Dette er de skikkelige fjellene, de som Tour’en besøkte først. Dette er ikke noen sjelløs fornøyelsespark med fulle nederlendere.»

Lyden av Radio Tour ebber ut. Vi er på vei bort fra det store sirkuset. Ut av motorveien retning Luchon kjører vi inn i mørket. Rundt oss mørkegrønne voller under et grått tak. Lavt hengende skyer skjærer gjennom dalen som spøkelser. De er verken lette eller luftige. De er blytunge. Sånn sett er Pyreneene røffere enn Alpene. Tettere og mer voldsomme. Man blir på en måte fanget og sugd lengre innover. Hanket inn i en kompakt og ugjennomtrengelig labyrint. Det er mer vilt og mindre befolket enn Alpene. Dette er slutten på Frankrike og begynnelsen på Spania. Den iberiske siden er tørr og varm, den franske fuktig og lyssky. Åsene rundt oss er dekket i tørket gjørme. Avlinger, vegetasjon og hardt arbeid. Alt er spylt bort.

Lenger inne i Luchon får vi inntrykk av at noen har erklært unntakstilstand. Møblene er satt ut i hagen, enten til tørk eller på vei mot søppelfyllingen. Madrasser, sofaer og hauger med klær, blandet sammen med trær, greiner og jordklumper. Bare noen få kilometer unna denne katastrofesonen, ligger Tour de France-ruten. Men i Luchon er det ingen tegn til at om få dager kommer verdens største sykkelritt tilbake. Ingen TV-skjermer, bannere eller fans. Bare et og annet skilt med ”Parkering forbudt”. Like foran politihuset er det lagt ned ny asfalt. Her blir det en innlagt spurt, et par kilometer utenfor landsbyens sentrum. Litt uverdig. Dette er tross alt jubileumsutgaven. Den 100. Og Luchon har alltid vært en viktig del av Tour’en.

«Men vi tenker ikke på Tour de France 100. Vi må rydde opp etter hundreårsflommen,» sier Michel. I Albi, et par hundre kilometer unna, har Peter Sagan vunnet etappen, men hotelldirektør Michel ofrer det ikke en tanke. For noen uker siden ble han vekket av en skjærende sirene klokken 06:00. «Jeg tenkte det måtte være en test av utstyret, eller at noen hadde gjort en feil. Men senere ringte en av mine ansatte og sa at hun ikke kom seg på jobb fordi veien var under vann. Hele veien til St Gaudens hadde veiene flommet over. Sånn så dette skjer bare hvert 100. år».

RICARD & KUBJELLER

Luchon er den perfekte basen for toppsamlere. Landsbyen ligger ved foten av mange fjell. Det vakreste er kanskje Peyresourde, som Tour’en skulle klatre om noen dager.

Det var en varm sommerkveld at vi tok turen opp fjellsiden. Så idyllisk som det kan bli. Solen på vei ned, blomster i det frodige gresset, frisk fjelluft. Været har snudd og frykten vår for de mørke skyenes våte innhold forduftet. Utsikten tar pusten fra oss. Men like gripende er lydlandskapet: Sildrende bekker, klunkende kubjeller og syngende sirisser. Det er naturens egen konsert, dirigert av en avdempet vind. Akkompagnert av svirrende sykkelkjeder og den klebrige lyden av dekk på glohet asfalt. Middelaldrende menn i klubbtøy svusjer forbi oss i grupper av fire og fem.

Feltet av bobiler har kapteiner, hjelperyttere og ensomme utbrytere. Paul fra Glasgow har den øverste hårnålsvingen helt for seg selv. Sammen med sin kone Marie og hunden Baxter liker han å ha minst et par hundre meter klaring til nærmeste nabo. Gjennom et åpent vindu fra kjøkkenkroken gløtter Marie beskjedent ut på oss, mens Paul tar en gjennomgang av samlingen Rangers-drakter han har hengt opp på bakenden av bobilen. En imponerende kolleksjon som spenner seg over fem-seks tiår. Ekteparet i 60-årene har vært her en uke allerede, og tenker seg kanskje videre til Alpene etter at Tour’en har blåst igjennom? Paul nekter for at noe er planlagt ennå, men Marie later til å vite hvor de ender. «Mannfolk…de er like forutsigbare som Tour’en».

Lenger nede i veien treffer vi Roger og Yvette. Han en rund og rød eldre herremann med snurrebart, alpelue, beige shorts med lommer, hvit singlet, hårete skuldre og store fjellsko. Hun en petit og elegant dame med et morgenfriskt ansikt og en smal nese som flater ut nederst i en sjarmerende liten vipp. Øynene blå og klare som nyslipt glass, og en hårfasong som en forlatt maurtue. Fargen var alt annet enn ekte og minnet om bringebærsaus. Hvorfor?, tenkte vi. Grillen står klar og Yvette kutter grønnsaker til en salat som sikkert bare hun har tenkt til å spise. Roger tilbyr oss et glass Ricard og noen biter pølse.

Ekteparet møtte hverandre for 35 år siden da Tour’en var i Pyreneene, og siden har de feriert med rittet hver sommer. Vi spør om de vet hvem som vant dagens etappe i Albi? Ingen anelse! Roger vil heller snakke om hvorfor alle de andre bobilturistene går inn på marka bak bilen hans.

«Hva er det de gjør der nede? Pisser de eller?» roper han inn til Yvette. Det skulle vise seg at gressflekken bak bilen var en av de få plassene på fjellet med mobildekning.

Dagene går med til turgåing og sykling. Hver morgen tar Roger seg en tur på titansykkelen sin. Yvette blir hjemme, vasker og lager mat. Den moderne mann har til gode å gjøre sin inntreden i campingbil-livet. Mens mennene prater skit og leker med syklene sine, er det konene som holder ting på stell.

«For å være helt ærlig, så er det bare godt å få han ut av huset i noen timer hver dag,» smiler Yvettet. «Så har jeg tid og plass til å få tingene gjort. Konene bryr seg ikke om Tour’en, det er bare fint at han har noe å oppta seg med. Så slipper jeg å aktivisere han hele tiden.»

Roger later som han ikke hørte den små-frekke kommentaren og styrer samtalen over på noe helt annet.

«Men Pyreneene er ikke som Alpene,» lirer han fra seg. «Dette er de skikkelige fjellene,de som Tour’en besøkte først. Se ut da!» utroper Roger mens han holder opp de hårete armene sine og peker demonstrativt ut over landskapet.

«Alpene er bare en sjelløs fornøyelsespark. Der kommer nederlenderne en uke før og drikker 15-20 øl om dagen. Så kan du regne ut selv hvor mye det blir,» sier han og løfter glassetsitt.

Santé!

KATEGORIER
PremiumTour de France

RELATERTE INNLEGG