Pyreneene Archives - Page 2 of 3 - Sykkel

Den glemte giganten

Hjelperytteren Joël Pelier hadde en kort, intens og dramatisk karriere i Tour de France. På Col du Granon, giganten i Alpene, kollapset han og ble lagt i koma. I debuten havnet han i håndgemeng med rittlederen, selveste Bernard Hinault. Men i sin siste deltakelse brøt han naturens lover på veien mot en utrolig soloseier i Futuroscope.

Continue reading «Den glemte giganten»

Drømmen om Le Tour

Når årets Tour de France inntar Alpene, der Tobias Halland Johannessen for ett år siden vant ungdomstouren Tour de l’Avenir, klør det nok litt ekstra i sykkelbeina til den lovende Uno-X-rytteren. For stortalentet fra Drøbak har store planer for sykkelkarrieren.

Continue reading «Drømmen om Le Tour»

Mangler fremdeles etappeseieren i touren

Med start i København og to tøffe etapper i Sveits, har nok den Genève-fødte dansken Jakob Fuglsang litt ekstra varme følelser for årets Tour de France. Hva tenker den 37-årige veteranen om kapteinsrollen i Israel–Premier Tech, og det som kan bli hans siste forsøk i Touren?

Continue reading «Mangler fremdeles etappeseieren i touren»

– Det som ikke ødelegger meg, gjør meg sterkere

Som kaptein for et fransk lag i Tour de France bærer Guillaume Martin et enormt ansvar på sine skuldre. Men etter å ha fullført en mastergrad i filosofi og skrevet en bok om samme emne, har 28-åringen lært at man ikke bør ta alle ting i livet så seriøst.  

Continue reading «– Det som ikke ødelegger meg, gjør meg sterkere»

Dommen i Paris

Tour de France 1989 endte med tidenes jevneste sekundstrid i rittets historie. Laurent Fignon jaktet sin tredje gule trøye, Greg LeMond sin andre. Tre uker med intens, transatlantisk strid endte med en snuoperasjon som sendte sjokkbølger gjennom en hel sykkelverden.

Continue reading «Dommen i Paris»

Snuoperasjoner

I 2022 blir det sjette gang Tour de France inntar skisportstedet La-Planche-des-Belles-Filles. Det vesle fjellet i Vogesene er kanskje ingen Tour-klassiker, men like fullt en bratt stigning med avgjørende kraft.

Continue reading «Snuoperasjoner»

Drakk seg brisen på cognac og vant Tour de France-etappe

Pappa Jean-François Faber var fra Luxembourg, men sønnen François ble født i Aulnay-sur-Iton, Normandie. Han ble tildelt pass fra storhertugdømmet, men levde hele sitt liv på den andre siden av grensen og anså seg selv som fransk. Han hadde en halvbror ved navn Ernest Paul. Begge endte de opp som landeveissyklister.

Ernest stilte til start i Tour de France ved seks anledninger, og bokførte to etappeseirer. For Alycon-Dunlop syklet han som hjelperytter for Eugene Christophe under den ekstreme 1910-utgaven av Milano-Sanremo. Kun 63 av 256 rytterne endte opp med å legge ut på klassikeren etter at snøvarselet over Turchino slo inn. Paul var blant rytterne som søkte ly for været på toppen av passet, men ikke del av kvartetten (!) som fullførte – anført av vinneren Christophe.

Av de to halvbrødrene var det Faber som skviset ut mesteparten av talentet på stålrammen. 1909 vant han Tour de France sammenlagt, i et ritt Paul også satte sin bestenotering på 6.-plass.

Hele 19 etappeseirer ble det fordelt på ni opptredener i La Grand Boucle. Fem på fem dager det året han vant sammenlagt som første utlending noensinne.

Den dag i dag den lengste, uavbrutte seiersrekken i treukersrittet.

Snø, sludd, vind og gjørme

1909-touren var hjemsøkt av snø, sludd, vind og gjørme. Trolig naturens tilsvar til hetebølgen året i forveien. Jo verre forholdene ble – jo mer syntes François å vokse. Med 398 kilometer i øsende regnvær på dag to av rittet, angrep han fra en mindre gruppe og kjørte solo de siste 200 kilometerne inn til seier i Metz. 33 minutter foran nærmeste konkurrent.

Med 178 centimeter på strømpelesten og en matchvekt nær 90 kilo, var han en koloss. Kallenavnet ”Kjempen fra Colombes” ble ikke tatt ut av løse lufta. Colombes var området nordvest for Paris han og familien flyttet til da han var fire. Faren var også en ruvende skikkelse som livnærte seg ved å flytte møbler og tok i tillegg tunge tak i hovedstadens havneområde. Det var tilfeldigheter som bikket sønnens oppmerksomhet over mot sykkelsporten, i en periode der nyskapelsen Tour de France ble møtt med fascinasjon og entusiasme hvor enn det dukket opp.

I 1910 utkjempet han en intern lederstrid mot Octave Lapize i Alycon-mannskapet. Faber holdt seg lenge i ledelsen, men under etappe 7 i Pyreneene krasjet han inn i en hund som hadde forvillet seg inn i løypa. Han klarte å ta etappeseieren den dagen, i Nîmes, og beholdt ledelsen fram til Brest på den 13. dagen.

Her måtte han avgi ti minutter til Lapize, og duellen var i realiteten avgjort.

Den siste Tour de France-opptredenen

Denne sommeren gjør Tour de France-sirkuset retur til Grand Est og Longwy nær grensa til Luxembourg. En plass som av flere grunner har en spesiell link til godeste Faber. I 1914 – det som skulle bli hans 9. – og siste – Tour de France-opptreden, opplevde han sine to siste triumfer. Den første nettopp i Longwy, etter at Henri Pélissier, sammenlagtleder Philippe Thys og de andre sammenlagtrytterne lot ham få slippe unna i brudd på den 340 kilometer lange etappen fra Paris.

Da han ankom målområdet var han langt på vei dritings! For å motivere seg selv underveis i kamikaze-forsøket, hadde tatt små slurker av en flaske cognac. Heldigvis var det hviledag dagen etter … Det hindret likevel ikke Faber i å spurte inn til nok en seier i Dunkerque med Pélissier og Thys med i seierskampen.

I august samme år vervet luxembourgeren seg til den franske fremmedlegionen. Han ble skutt av tyske styrker mens han forsøkte å bære en fallen medsoldat på vei tilbake fra ’no-man’s land’. Regimentet hans led store tap, og mistet nærmere 2000 av sine opprinnelig 2900 menn i de brutale kampene.

Den dag i dag æres han av rittet GP François Faber som ble syklet første gang i 1918, og den første tiden var forbeholdt eliten. I dag er det et ritt på juniorkalenderen, og ble vunnet av Johannes Hodapp i slutten av mars.

Pavé, blod & hors delais

Mange tror fortsatt at brosteinsetapper i Tour de France tilhører særsjeldenhetene, men faktisk var de før midten på 80-tallet like iboende i rittet som Pyreneene. Området Hauts-de-France var, og er, et av fransk sykkelsports kjerneområder, og byer som Amiens og Lille puster og ånder for sporten. Noen ganger var etappene svært avgjørende for sammendraget, og alltid satte de frykten i favorittene. Dette er noen av de mest minnerike pavé-dagene i Tourens historie.

Continue reading «Pavé, blod & hors delais»

Spøkelse fra fortiden

Stille før stormen. Marcus Ervine-Andrews speider nervøst ut over kanalen. Gjennom morgendisen på den andre siden, ser han en umulig oppgave: Wehrmacht, en hel tysk divisjon. I sterk kontrast har den britiske kapteinen på sin side bare 200 utmattede menn. 1. juni 1940, soldatene hans på sine siste bein. Ervine-Andrews må likevel konstatere at tyskerne har satt inn et angrep langs hele linjen. De kommer i gummibåter og i hopetall. Kapteinens menn svarer med maskingevær, men fienden kan ikke stoppes.

Ervine-Andrews må tenke fort. Han klyver opp på en låve med stråtak. Her griper han et maskingevær og skyter så vilt rundt seg at fiendens stormende offensiv forpurres. Omsider leder han sine menn i sikkerhet.

Selv om slaget er tapt, er den første lille kampen, mot alle odds, vunnet. Wehrmacht er satt tilbake med nok et par livsviktige timer. Heltedåden sørger for at tusenvis av franske og britiske soldater blir evakuert og reddes fra den tyske krigsmaskinens ubarmhjertige vrede.

«Drap er alltid ulovlig, så lenge det ikke utføres i store antall og til fanfaren av trompeter». Men retorisk må man spørre; når alt kommer til alt, handler det likevel om enkeltskjebner? Slik som Ervine-Andrews’ og hans menn…

Med strendene i Dunkerque og utsikt mot den engelske kanal som bakteppe, må bare den fjerde etappe i Tour de France bli en påminnelse om at Europa nok en gang, er i krig. For det var her, for ca 80 år siden, at en stor styrke britiske og franske soldater ble evakuert med båt etter å ha blitt omringet av tyske styrker, en dramatisk og for lengst berømt evakueringen utført under kodenavnet operasjon Dynamo. I motsetning til Ervine-Andrews, som lå og ventet på fienden, våknet Europa opp til sjokkerende bilder av russiske tanks på vei inn i Ukraina på en tilsynelatende fredelig fredag i februar.

Samme dag vinner det russiske laget Gazprom-Rusvelo etappen i UAE Tour. Samme dag vinner også den ukrainske rytteren, Anatoliy Budyak, en etappe i Tour de Rwanda. To enkeltskjebner, og to ganske så prosaiske hendelser i den lille sykkelverdenen, men som i lys av Europas geopolitiske krise, plutselig fikk stor symbolsk betydning og oppmerksomhet. Hvordan skulle sykkelsporten reagere? Fordømme den ene, hylle den andre? Hvor går skillet mellom idrett og politikk? Kan disse to sfærene holdes adskilt?

«Jeg er ikke noen politisk person, og vanlige folk som meg, ble aldri spurt om vi ville ha krig,» annonserte russiske Aleksandr Vlasov etter sin seier i Tour de Romandie, hvorpå sosiale medier kokte over i reaksjoner mot utøvere fra Putins Russland.

«Jeg, som mange andre russere, vil bare ha fred!»

Et par måneder forut for Vlasovs seier hadde det internasjonale forbundet UCI inndratt lisensen til russiske lag, deriblant Gazprom-Rusvelo hvis eiere har bånd til Putin-regimet. Et utilsiktet offer i prosessen, ble norske Eirik Lunder. Gazprom-rytteren ble plutselig stående uten kontrakt.

«Det ble nesten seks uker på egenhånd og da dukker det jo opp vurderinger om jeg skulle avslutte karrieren,» sier Lunder. «Personlig forstår jeg godt hvorfor fordømmelsen og boikotten kommer. Jeg forstår også godt at det blir feil at vi sykler videre med russisk sponsor i laget.»

Likesom Lunder, gjorde flere russiske utøvere poeng ut av å distansere seg fra krigshandlingene. Ineos-rytter Pavel Sivakov gikk enda lenger da han byttet nasjonalitet, fra russisk til fransk.

«Jeg var redd for å bli sett på som en forræder, og fikk faktisk noen negative reaksjoner på sosiale medier. Men 95 prosent av folkene viste forståelse og støttet meg,» sa den tidligere russeren til L’Equipe.

Krigen i Ukraina er altså blitt en kamp på idrettsbanen også, og som regel er det utøverne som både lider og settes under press. Idrettstoppene slipper kanskje billigere unna.

«Idrettsledere har en tendens til å åle seg unna vanskelige problemstillinger når de blir konfrontert med det politiske innholdet i idretten. Det har vi senest erfart i Norge i forbindelse med fotball-VM i Qatar og vinter-OL i Beijing,» bemerker Andreas Selliaas, journalist med idrettspolitikk som spesialfelt. «Når kravene om boikott kommer forsvarer man deltagelse enten med at idretten kan være et verktøy for forsoning og at idretten er en fin arena for dialog, særlig når de politiske forbindelsene ikke er på topp. Og nesten i samme åndedrett forsvarer man seg med at siden norske og andre lands myndigheter driver handel og har forbindelser til stater som vi vanligvis ikke liker å sammenligne oss med, så da kan idretten gjøre det samme. Dette er en farlig balansegang og setter idretten i sjakk.»

1.mars gikk UCI altså inn for å bannlyse alle lag fra Russland og Hviterussland. At Lunders lag Gazprom-Rusvelo ble kastet ut, høstet imidlertid ikke applaus i hovedfeltet. Mange ryttere i Giro d’Italia, deriblant storfavoritten i rosa Richard Carapaz, syklet med blått armbånd til støtte for det russiske laget.

«Som alle oss andre, er alle de 21 rytterne (på Gazprom-laget) i mot krigen og har ingenting med konflikten å gjøre,» sa Gianni Bugno, leder for rytterorganisasjonen CPA.

Samtidig som Gazprom mistet retten til å konkurrere, står russere på andre lag fritt til å delta i ritt. Delta uten videre kan også Igor Makarov, den russiske representanten i UCIs styringskomité. Gazprom-Rusvelo ble av UCI definert som russisk, til tross for at laget er registrert i Sveits, hovedsponsoren er Gazprom Tyskland og bare ni av lagets ryttere er russiske.

«Det har vært mye fram og tilbake i denne saken,» sier Lunder «og det er ikke alt jeg henger med på. Jeg skjønner at UCI valgte å ta affære, men så blir det litt dårlig kommunikasjon rundt mulige løsninger for rytterne. Det hadde vært bra om man kjempet litt slik at flere ryttere kunne ha forlenget karrieren.»

Grunnet UCIs strenge krav om antall ryttere per lag, har de fleste slitt med å finne seg ny kontrakt.

«Til slutt var det Coop som greide å skaffe en plass til meg. Det er jeg veldig takknemlig for. Hva som står i den kontrakten, er en sak mellom meg og laget – men det viktigste for meg var å få muligheten til å sykle ritt og konkurrere igjen.»

Politisk og PR-messig har Ukraina-konflikten vært krevende for UCI. På en måte ønsker forbundet å være mest mulig apolitisk, samtidig som de ikke kan fremstå som handlingslammede.

«Det vil ta lang tid før internasjonal idrett kommer tilbake til en normalsituasjon igjen, hvis den noen gang gjør det,» understreker Selliaas «Vladimir Putins meningsløse krig i Ukraina kommer til å endre sikkerhetskartet i Europa og internasjonal politikk for all framtid.»

Gul strategi

Grand Départ på dansk jord. Det skjer ikke ofte, noe Mads Pedersen er smertelig godt klar over. En nasjonal forløsning av sykkelsportens aller største fête, vil alltid sette hjemlige rytterne i alarmberedskap. Støtten vil være enorm, egne ambisjoner likeså. I tillegg er det en kjent sak at lokale arrangører benytter seg av kreativt løypedesign for å spille opp sine egne.

Det er selvsagt rytteren selv som skal gjøre jobben. Det har Pedersen tatt innover seg og lagt ned sine timer i vindtunnel for å finne fram til den mest aerodynamiske hjelmen, drakten og hjulsettene. Foran Tour de France-åpningen i Utrecht i 2015 var Alexander Kristoff inne på den samme tanken, med testing av utstyr i vindtunnelen hos Mercedes AMG Petronas-teamet i Manchester.

Den gangen – som nå – ventet en forholdsvis kort tempoåpningen på tourens første dag. I København dreier det seg om 13 kilometer forbi både ”Den lille havfrue” og Amalienborg Slott. I all hovedsak på brede, rette strekker. Det er en løype som passer for spesialistene, men som også gir håp for rytterne med raske muskelfibre – som evner å holde høy fart over relativt korte distanser.

De færreste tror Pedersen slår kloa i Le Maillot Jaune alt på Rådhusplassen i København. Derimot handler det om å holde seg på skuddhold av gult. Dagen etter deles det nemlig ut ti bonussekunder til etappevinneren, noe som kan tvinge fram trøyeskifte på toppen. Etappe to er enda mer spesiell for nettopp Pedersen fordi man tidlig på etappen passerer hjemstedet hans, Holbæk. Idet feltet inntar Sofiesminde allé mot Dragerupvej og Strandmøllevej til sentrum av Holbæk, kunne 26-åringen skimtet huset sitt, hvis ikke den trofaste hjemmefansen hadde sperret siktlinja hans. Det vil ikke være mer enn 150 meter opp til villaen han har kjøpt med kona Lisette, som faktisk er utstyrt med en egen karpedam. Kystveien ned til den innlagte spurten ved Kalundborg, litt over halvveis ut på etappen, kan han etter eget utsagn ”sykle i blinde”.

Skulle ikke den gule drømmen materialisere seg ved målområdet i Nyborg, venter en ny sjanse dagen etter. Denne er også lagt til kysten, men er mindre vindutsatt enn møtet med den mektige Storebæltsbroen dagen i forveien. I Sønderborg, hjembyen til blant andre tempoverdensmester Verner Blaudzun og LEGO-topp Niels Christiansen, er også danske toppsyklister godt kjent.

Under Post Danmark rundt munnet dag to ut i massespurt på etappen fra Ribe. Pedersen krummet nakken og kom ut på oppløpet med høyere fart enn Giacomo Nizzolo og Dylan Groenewegen. Han tok en klar seier, mens de to toppnavnene bak ham endte opp med å gå i klinsj med hverandre. Etappen ble avgjort via en rundløype ved Dybbøl Mølle og en finale som minner mye om det som venter på den siste Tour de France-muligheten på dansk jord. Rytterne kommer til å innta Borgermester Andersens vej i høyt tempo, før en markant retningsforandring inn på Augustenborg Landevej. 750 meter senere venter målstreken, noe som gjør posisjonering inn i den siste venstresvingen til et viktig moment.

«Det var fett å vinne på hjemlige veier,» uttalte Pedersen tilbake i august.

Tenk hvor stort det hadde vært å si det med gult på overkroppen i tillegg.