TdF-analyse: Faller avgjørelsen på Luz Ardiden?

Det er i motbakke det går oppover, sies det. Det er når terrenget blir bratt at ferdigheter spisses og vilje styrkes. Men i de franske fjellene til Tour de France, i juli hvert år, skjer det langt mer enn bare det.

Det er her helter blir født, mens tapere lider sine største nederlag. Det er her store tragedier og utrolige kuriositeter utspiller seg. Det er i fjellene til Tour de France at historie skrives og som gjør at fjellene i seg selv blir til mytiske steder.

Når Touren i år oppsøker sagnomsuste fjell som Mont Ventoux, Peyresourde, Tourmalet eller Luz Ardiden er scenen klar til nye helter, nye historier og uforglemmelige øyeblikk.

Men hvor skal slagene om den prestisjefulle gule trøya finne sted og hva har egentlig skjedd i de franske fjellene før? Finn ut mer i Sykkelmagasinets store fjelletappeguide. Del 2 tar for seg Pyreneene.

Etappe 15 – Céret – Andorre-la-Vieille

11 juli

Tour-karavanen er fremme i Pyreneene og for en dag vi har i vente! Med fire solide fjell på den 191 kilometer lange etappen fra Céret til Andorre-la-Vieille ligger alt an til en episk batalje mellom verdens beste klatrere.

Kampen om å komme seg med i dagens brudd vil være nådeløst og de første drøye seks milene til den innlagte spurten i Olette vil bare smelte hen som fransk Camembert i middagssola.

Senest i stigningen opp til Montée de Mont-Louis vil dog klinten skille seg fra hveten. Mens spurterne i feltet antageligvis allerede her vil slite, kommer klatregeitene bare til å vispe opp de 8,4 kilometer til toppen.

Men rolig nå. Etappen har bare så vidt startet. Etter en kort utforkjøring skal det klatres igjen. Denne gangen til fjellovergangen Col de Puymorens på 1900 meters høyde. Av de seks gangene Tour de France har lagt løypa innom, har spanske ryttere krysset fjellpasset først hele fire ganger. Godt mulig at spanjolene dikterer løpsutviklingen på etappen i år også.

Spansk, eller bedre sagt katalansk, blir det uansett. Senest når rytterne på sin vei opp til Port d’Envalira krysser grensen til fyrstedømmet Andorra. Fjelltoppen på 2400 meter over havet er den høyeste i årets Tour og førstemann her vil med rett bli belønnet med en ekstra pengepremie på 5.000 Euro til minne for den tidligere syklisten og første Tour-direktøren Henri Desgrange.

Det gjelder likevel å holde tunga rett i munnen, for på den krevende utforkjøringen ned til Encamp er det fort gjort å miste kontrollen over sykkelen og verdifull tid på konkurrentene. Ethvert sekund kan være avgjørende når rytterne skal brekke seg opp dagens siste stigning Col de Beixalis. Forvent et realt bikkjeslagsmål i den 6,4 kilometer lange og 8,5% bratte bakken. Ikke bare venter det bonussekunder på toppen for de første tre rytterne, men dagen derpå kommer også Tourens andre hviledag. Det er med andre ord ikke noe vits å spare på kruttet.

Etappens klatringer:

  1. Montée de Mont-Louis – 8,4 km à 5,7% (1. kat.)
  2. Col de Puymorens – 5,8 km à 4,7% (2. kat.)
  3. Port d’Envalira – 10,7 km à 5,9% (1. kat.) – Souvenir Henri Desgrange
  4. Col de Beixalis – 6,4 km à 8,5% (1. kat.)

Etappe 16 – Pas de la Case – Saint-Gaudens

13 juli

Med totalt 3250 høydemetre på etappen fra Pas de la Case til Saint-Gaudens ligger det an til nok en tøff dag på jobben. Selv om feltet har fått hvilt seg i Andorra, vil det være mange slitne bein på etappen som ringer inn denne tredje uken i Touren. Ryttere som har spart krefter og er fortsatt frisk, vil definitivt våge å gå i brudd – tett etterfulgt av de som fortsatt mangler en seier å vise frem til for sponsorene.

Før feltet forlater Andorra skal de først over Col de Port, som så tidlig som i 1910 var med i Tour de France. Denne gangen var det den 23 år gamle franskmannen Octave Lapize som vant både etappen og Touren. I dag huskes Lapize derimot mest for hans raserianfall opp til Col du Tourmalet, da han, pinet av intens smerte, kalte de offisielle for «drapsmenn». Tilsvarende injurier trenger Tour-sjefen Christian Prudhomme ikke å frykte i år, i og med at stigningen opp til toppen av Col de Port er kortere og et hakk mer moderat.

Hovedutfordringen venter først når rytterne etter drøye åtte mil er tilbake på fransk territoriet og skal klatre opp til Col de la Core. Med en lengde på 13 kilometer og en gjennomsnittlig stigning på 6,6% vil fjellet kunne føre til en første seleksjon i bruddet. Det er likevel ikke før dagens siste fjell Col de Portet-d’Aspet er krysset at mulige kandidater for etappeseieren vil vise seg frem. Men det gjelder å være forsiktig i utforkjøringen. Det var i den bratte nedoverbakken fra Col de Portet-d’Aspet at italieneren Fabio Casartelli i 1995 veltet og mistet livet sitt. Langs veien minner et lite monument om det tragiske dødsfallet til den olympiske mesteren fra 1992.

Etappens klatringer:

  1. Col de Port – 11,4 km à 5,1% (2. kat.)
  2. Col de la Core – 13,1 km à 6,6% (1. kat.)
  3. Col de Portet-d’Aspet – 5,4 km à 7,1% (2. kat.)
  4. Côte d’Aspret-Sarrat – 800 m à 8,4% (4. kat.)

Etappe 17 – Muret – Saint-Lary-Soulan

14 juli

Du verden for en etappe A.S.O. har lagt opp til på den franske nasjonaldagen! Etter drøye 100 flate kilometere skal rytterne klatre tre mektige fjell som kommer tett som hagl på den andre halvdelen av den 178 kilometer lange etappen fra Muret til Saint-Lary-Soulan i Pyreneene.

Først ut er ikoniske Col de Peyresourde, et fjellpass som er fast inventar i Tour de France. Mange heltehistorier har blitt skapt på vei opp de 13 kilometer til toppen på 1500 meters høyde, men minst like mange drømmer har blitt knust i den bratte fjellsiden. Riktignok har det ikke bare vært dramatikk oppover, også ned fra Col de Peyresourde har det vært skrekk og gru. Som i 2001, da Jan Ullrich prøvde å komme seg løs fra sin amerikanske erkerival Lance Armstrong i utforkjøringen, men feilbedømte en sving og havnet i grøfta.

Rytterne må altså følge godt med på vei ned fra Col de Peyresourde og rekker knapt å få tilbake pusten, før de igjen skal klatre. Denne gangen opp til Col de Val Louron-Azet. Fjellpasset er et ungt tilskudd i Touren, gitt at løypa ble lagt hit først i 1997, men lista over klatrekonger opp til Col de Val Louron-Azet vitner om at fjellet er en verdig representant for en første kategori stigning. Fra Marco Pantani til Laurent Jalabert og Julian Alaphilippe – ryttere som viser seg frem her, er sanne mestere av sitt fag.

Men Touren hadde ikke vært Touren uten målgang på toppen av nok et fjell. Den store finalen finner nemlig sted i de ubarmhjertige rampene og stupbratte hårnålsvingene til Col du Portet. Det er ikke usannsynlig at det vil utspille seg to kamper i sluttstigningen – én om etappeseieren og én om den gule trøya. Forrige gang Touren var innom Col du Portet i 2018, var det ingen ringere enn den colombianske klatregeita Nairo Quintana som triumferte på toppen av det 16 kilometer lange monsterfjellet. Uansett hvilken rytter som måtte storme opp fjellet først denne gangen er én ting klart allerede nå. Han vil bli hyllet på samme måte som de franske nasjonalheltene som stormet «Bastille» 14. juli 1789. Vive la France! Vive le Tour!

Etappens klatringer:

  1. Col de Peyresourde – 13,2 km à 7% (1. kat.)
  2. Col de Val Louron-Azet – 7,4 km à 8,3% (1. kat.)
  3. Col du Portet – 16 km à 8,7% (HC kat.)

Etappe 18 – Pau – Luz Ardiden

15 juli

Tour-arrangøren A.S.O. har spart det beste til slutt. På kongeetappen i årets Tour de France skal rytterne pine seg opp to av de mest beryktede fjell i rittets historie noensinne. Col du Tourmalet og Luz Ardiden. De to fjellene av utenfor-kategorien markerer samtidig rittets siste anledning til å samle viktige poeng for klatretrøya eller utkjempe de siste slag i sammendraget før søndagens avsluttende etappe i Paris.

Med bare 130 kilometer ligger alt an til at lagene til sammenlagtfavorittene setter høy fart allerede fra starten på etappen. Gjennom Lourdes, der Thor Hushovd i 2011 vant en episk fjelletappe i verdensmestertrøye, vil feltet nærme seg Tourmalet fra øst. Selv om det stiger jevnt og trutt, er det ikke før den lille landsbyen Sainte-Marie-de-Campan at den kategoriserte delen av fjellet starter. Det var for øvrig her at franske Eugène Christophe i 1913 stod og smidde seg en ny gaffel etter at den opprinnelige på sykkelen sin hadde knekt. Hjelp var det ikke lov å motta på denne tiden.

Den 17 kilometer lange og i snitt 7,3% bratte stigningen til Tourmalet leder rytterne opp til 2100 meters høyde. Veien over toppen er den høyeste i Pyreneene som er asfaltert, noe som ikke alltid har vært tilfellet. Tre år før Christophe skulle oppsøke en smie i Campan, syklet rytterne over Tourmalet for første gang. På denne tiden var veien en grussti og etter sigende fantes det flere bjørner i området enn tilskuere langs løypa. Tourmalet var også scenen der Eddy Merckx flere tiår senere skulle bli erklært som «kannibal». Istedenfor å forsvare den komfortable ledelsen i sammendraget, angrep Merckx i de bratte hengene til Tourmalet og demonstrerte sin overlegenhet. I dag deles det ut en pengepremie til første mann over toppen til minne for sportsjournalisten og tidligere Tour-direktøren Jacques Goddet.

Men så var det altså Luz Ardiden som gjenstår. Kan klatringen til skistedet i Pyreneene bli som et sist lite mintblad for Mr. Creosote i Monty Python’s «Meningen med livet»? Kan fjellet få rytterne til å sprekke? Definitivt! Med 13 kilometer og avsnitt på 12% er fjellet både lang og bratt nok til å skape trøbbel for ryttere som er på stålet. For trøbbel har det blitt før i Luz Ardiden. Bare husk 2003, da Lance Armstrong hekta i en langepose og dro ned Iban Mayo i velten, mens Jan Ullrich ventet på motstanderne. Langt hyggeligere minner om klatringen har derimot Dag Otto Lauritzen, som i 1987 vant Tourens kongeetappe opp til Luz Ardiden i ensom majestet. Lauritzens etappeseier, den første norske i Tour-historien noensinne, er bevis nok for at tro kan flytte fjell.

Etappens klatringer:

  1. Côte de Notre-Dame de Piétat – 2,6 km à 5,6% (4. kat.)
  2. Côte de Loucrup – 2 km à 7% (4. kat.)
  3. Col du Tourmalet – 17,1 km à 7,3% (HC kat.) – Souvenir Jacques Goddet
  4. Luz Ardiden – 13,3 km à 7,4% (HC kat.)

Tour de France: 5 ting vi gleder oss til

Dette er noe av det vi ser aller mest frem til under årets Tour de France.
Mathieu van der Poel
Nå skal det skje: The Mathieu van der Poel circus is in town! Sykkelsportens supermann og multitalent setter endelig ned skoene på fransk jord for å utfordre den største scenen av dem alle.
Han kommer til å sette fyr på årets Tour de France!

Den første etappen avgjøres opp Côte de la Fosse aux Loups i Landerneau.

Den har en høyre-venstre kombinasjon inn mot en trang inngang til bakken. Den første kilometeren stiger 10 prosent i snitt og skyter opp i 14 prosent.

En skikkelig test for 26-åringens bein. Dette er en småkupert dag på sykkelen rundt i Finistère-departementet. Deler av ruta sveiper innom fjellområdet Monts d’Arrée.

Jeg tenker litt på etappen mot Épernay i Champagne-området fra 2019. Der Julian Alaphilippe angrep og gikk etter Tim Wellens i en stupbratt bakke 16 kilometer fra mål. Det er vågalt, men det gir potensielt stor pay off.

Sett at Van der Poel skulle tvile litt på om han henger på Julian Alaphilippe, Wout van Aert, Primoz Roglic, Richard Carapaz og de andre storhetene i det steile partiet i bunnen, og bestemmer seg for å ta saken i egne hender?

Det er nemlig småkupert hele veien inn under åpningsetappen. Ukategoriserte knoller man kan benytte som en utskytningsrampe dukker opp underveis.

En tilsvarende aggressiv rytter som Alaphilippe kan finne på å gå selv, eller følge etter Van der Poel.

Med den iboende aggressiviteten gir disse rytterne touren en ny dimensjon.

Mathieu i gult som et homage til Raymond Poulidor. Det hadde absolutt latt seg høre!

2. Signal d’Uchon

Dersom det ikke har lyktes arrangøren å få Alaphilippe i gul trøye før denne etappen, blir den 249,5 kilometer lange mammut-ferden mot Le Creusot siste sjanse i åpningsuka.

Løypesjef Thierry Gouvenou har funnet sitt nye alter på Mont Julien. Andrekategorien opp til mektige Signal d’Uchon i Morvan, fjellmassivet i Bourgougne-Franche-Comté, blir en tøff prøvelse.

5,7 kilometer á 5,7 prosent i snitt er i beste fall en hvit løgn. Snittprosenten faller nemlig drastisk da bakken er bygd opp av flere trappetrinn, og det faktisk også er partier med utforkjøring underveis.

De siste kilometerne stiger 9,4 og 13,1 prosent i snitt. Maks 18 prosent. Fra toppen og inn til målgang i Le Creusot er det ikke mer enn 18 kilometer til mål.

Denne Liège-Bastogne-Liège-aktige saken vil definitivt mane fram det beste hos hjemmeheltene Loulou, David Gaudu og über-offensive Benoit Cosnefroy.

For å granske åpningsuka i detalj, la Ineos-sjef Gabriel Rasch ut på road trip til og med denne etappen i forkant av Critérium du Dauphiné. Her er hans rapport fra området:

– Det skjer ingenting de første 160 kilometerne. Så er det åtte mil på smale veier. Det blir en Ardenner-liknende type etappe. Opp og ned på små veier. Uoversiktlig. Det kommer litt an på hvem som sitter i trøya, men dette kan bli kaotisk. Det er også den siste etappen før vi tar fatt på fjellene.

3. Sidevind

Med åtte flate spurtetapper, kunne monotonien fått feste i årets Tour de France.

Plassert på etappe 3, 4, 6, 10, 12, 13, 19 og 21 brytes det hele opp slik at andre ryttertyper skal få vise seg fram.

Et annet element ASO aktivt har vært på søken etter er sidevind. Det fascinerende med vind er at du aldri vet helt sikkert, før den aktuelle dagen. For å volde mest skade skal helst vinden komme side/med (-vind).

Bretagne er et område som kan være utsatt for kastevind om sommeren. Ettersom løypa krenger hit og dit, vil det uansett dreie seg om kortere, utsatte partier.

Etappe to skal vise fram den vakre Côte de Granit-rose-kysten med start i Perros-Guirec.

Det gjør like fullt at halve etappen som ender på Mûr de Bretagne foregår ute ved Atlanterhavskysten. Dag tre starter også ute ved det samme havet, omtrent helt til man treffer på fiskelandsbyen La Trinite-sur-Mer.

Etappe fire mot Fougéres passerer på utsiden av studentbyen Rennes, og etter at feltet har kurs østover mot den innlagte spurten i Vitré – dreier løype så nordover de neste to milene. Dersom vinden kommer inn fra Atlanterhavet i sørvestlig retning denne dagen, kan viftekjøring bli en realitet også her.

På papiret er etappe seks fra Tours til Châteauroux en gave for spurterne. Samtidig er de siste 7-8 milene av etappen lagt til områder som er svært eksponert for sidevind.

Den samme muligheten finner du på etappe 13. Spesielt de siste to milene inn mot Nímes er vindutsatt, og en voksen park med vindmøller vendt ut mot Middelhavet gir en grei indikasjon på nettopp det.

Også etappe 19, nordover mot Libourne i nærheten av Bordeaux, vil passere tett på Atlanterhavskysten.

Jeg er ingen meteorolog, så jeg kan selvsagt ikke garantere deg at alt dette slår inn. Det er likevel to ting som gjør sidevinds-elementet så spennende.

For det første vil det være en livline for BORA-hansgrohe, Bahrain Victorious og Mitchelton-Scott dersom de bestemmer seg for å gjøre livet surt for noen av spurterne.

For det andre kan det fort være at avgjørelsen av sammendraget ligger i nettopp disse detaljene.

I fjor var sammendraget til Tadej Pogacar all but lost, fordi han havnet bak splitten på den i utgangspunktet trauste etappen mellom Millau og Lavaur.

Den ble alt annet en traust da BORA-hansgrohe pushet på i tet hele veien for å holde den innlagte spurten og poengene ved målpassering utenfor Sam Bennetts rekkevidde.

Det faktum, kombinert med et åpent parti ved Castres, tre mil før mål, var alt som skulle til for å lage en Tour de France-etappe man vil huske lenge.

Sidevind er et våpen både Ineos Grenadiers og Jumbo-Visma kan utnytte for å gjøre livet surt for Pogacar på nytt. Sloveneren er bedre rustet i fjellet, men har ikke mange klassikertyper med for å passe på ham denne gangen.

Anquetil og co under hviledagen i Andorra.

4. Port d’Envalira

Dette var åsted for en intens duell mellom Jacques Anquetil og Raymond Poulidor i 1964.

Faktisk skulle den bestiges to ganger. Først på etappen mellom Perpignan og Andorra der Julio Jimenez vant etappen med åtte minutter tilbake til de to rivalene.

Etter hviledag i fyrstedømmet som er mest kjent for fravær av avgifter, inntektsskatt på ti prosent og Europas billigste brennevin, gikk turen på nytt over Envarila på etappen mot Toulouse.

Poulidor pisket hele Mercier-laget til front og det lyktes å kjøre Anquetil av lasset relativt enkelt. Før touren startet hadde Marcel Belline, en person som livnærte seg på å spå andres skjebner, hevdet at Anquetil ville miste livet under nettopp denne etappen.

Om den firfoldige Tour de France-mesteren fikk med seg spalten i France Soir, skal jeg ikke spekulere i, men halvveis opp fjellet kunne han omtrent føle livskraften sive ut av legemet.

Moralen var lav, og fysisk følte han seg kjørt et sted langt under potetkjelleren akkurat her. En desorientert Anquetil fikk faktisk hjelp av en lagkamerat som skubbet ham over toppen. Noe han for øvrig fikk tidsstraff for i etterkant av etappen.

Underveis snudde (som vanlig) lykken for Poulidor. Først fikk han ødelagt en eike i hjulet, men kunne ikke stanse opp med en gang ettersom Anquetil hadde havnet i bakleksa.

På vei ut av fjellkjeden ble problemet endelig tatt hånd om, men en overivrig mekaniker ender opp med å dytte ’Poupou’ av sykkelen.

Med Anquetil tilbake i teten på det tidspunktet, kunne ’Monsieur Chrono’ i stedet angripe rivalen sin i foretrukne tempoposisjon. Det var ikke mer enn litt over to mil igjen inn til Toulouse, men Poulidor endte likevel opp med å tape over to og et halvt minutt, da også sidevinden slo inn.

Anquetil overlevde dagen og kunne åtte dager senere juble for sin femte Tour de France-tittel.

Dette øyeblikket får ikke mindre signifikans av at nylig avdøde Poulidors barnebarn står på startstreken for aller første gang. På grunn av OL i Tokyo har han ventelig stått av lenge før feltet ankommer Andorra på dag 15 av årets tour.

5. Tourmalet & Luz Ardiden

En klassisk kraftanstrengelser i Pyreenene med Col du Tourmalet som antipasto og den nydelige stigningen opp Luz Ardiden til slutt.

Tourmalet omtales av rytterne selv som en av de aller mest krevende klatringene i Frankrike. En gjenganger av et fjell som har blitt klatret flest ganger i Tour de France-historien etter sin inntreden med Henri Desgrande i spissen 1910.

Den gangen som et ledd i skille sprinteren Francois Faber og klatreren Octave Lapize gjennom et intrikat poengsystem.

Tour de France-feltet inntar den fra Sainte-Marie-de-Campan fra øst, og da venter 17 kilometer opp til toppen. Fra det falmende skistedet la Mongie venter 12 kilometer med smerte. På toppen blinker det i 5000 euro til førstemann for å hedre sportsjournalist og Tour de France-direktør, Jacques Goddet.

Tourmalet. Selv navnet spiller på at du bokstavelig talt styrer rett imot en kilevink. A bad trip.

I 2010 ble det markert at det var et århundre siden Desgrange ledet feltet inn i fjellkjeden mellom Frankrike og Spania. Selvsagt med dobbel dose Tourmalet.

Den første turen endte med en populær bruddseier til Pierrick Fedrigo. I Norge husker vi kanskje best at Thor Hushovd overlevde i feltet hele veien inn med både Peyresourde og d’Aspin i forkant.

På vei oppover Tourmalet angrep Grimstad-mannen fra feltet på sin jakt etter flere poeng i jakten på grønn trøye. Det sinnssyke stuntet ble belønnet med 10.-plass i mål og seks nye poeng til trøya.

Det var nok til å overta den igjen fra Alessandro Petacchi. På de siste to spurtetappene skulle dog både italieneren og Mark Cavendish passere ham på nytt.

På etappe 17, da feltet inntok fjellet fra øst etter oppstart i Pau, fikk Andy Schleck sin hevn over Alberto Contador ved å sykle inn til etappeseier på toppen. To dager tidligere hadde nemlig spanjolen angrepet sammen med Alexandre Vinokourov i front, etter at lillebror Schleck fikk trøbbel med kjedet på vei over Port de Bales.

Etter toppen av Tourmalet bærer det ned forbi Barèges og videre til Luz-Saint-Sauveur. Her står fremdeles broen Napoleon Bonaparte fikk reist over juvet. Umiddelbart svinger man til venstre og tar fatt på de siste 13 kilometerne opp til Luz Ardiden.

Som i Dolomittene er det et naturlig amfiteater som åpenbarer seg på vei opp mot toppen. Ved passering Grust skyter profilene ubarmhjertig opp i ti prosent.

Mosjonistene sliter seg opp serpentinersvingene mens de tar notis av skiltene som markerer gjennomsnittprosenten for hver kilometer mot toppen.

Proffene har for lengst koblet inn autopiloten og lar det briste eller bære mot toppen.

Dette er et utrolig vakkert område, og har vært lekegrind for noen av sykkelsportens aller største profiler.

Kanskje noe overraskende må man tilbake til 2011 for å finne forrige triumfator her: Den baskiske kruttlappen Samuel Sánchez. Lance Armstrong, Roberto Laiseka, Richard Virenque, Miguel Indurain, Laudelino Cubino, Dag Otto Lauritzen og Pedro Delgado har alle erobret dette fjellet.

I touren er fjellet kanskje aller mest kjent for velten som rev ned Lance Armstrong og Iban Mayo, og en ventende tysk jernmann litt lengre opp i lia.

Muligheten til å knekke amerikaneren dukket uventet opp, men Jan Ullrich vist stor sportsånd den aktuelle dagen. Deretter så han bare ryggtavla til en forbannet amerikaner forsvinne i horisonten foran seg på de siste kilometerne opp til der veien stanser ved skistedet på toppen.

Luz Ardiden skaper magiske sykkelminner og svulstige legender. En seier for Richard Carapaz her, kan gi oss thriller-avslutningen vi ønsker oss foran den avgjørende tempoetappen i Libourne. Det er i hvert fall lov å håpe.

Anbefalt lesestoff: TdF-nedtelling

Med Tour de France-starten i Bretagne bare noen korte uker unna, re-publiserer vi fem anbefalte historier til å korte ned ventetiden enda mer.

Botecchia

I 1927 rammes sykkelsporten av tragedie. En stor mester er abrupt gått bort, attpåtil under gåtefulle omstendigheter. Selv den dag i dag er dødsfallet til Ottavio Bottecchia innhyllet i mystikk og politiske konspirasjoner.

Tour de France-mesterens mystiske død

Hushovd

Thor Hushovds 15 år som profesjonell syklist utspilte seg i spenningsfeltet mellom hans egen utrettelige jakt på suksess og de utallige dopingskandalene som ga yrket hans et dårlig rykte. En stor dose talent, viljestyrke og mental standhaftighet ble hans vei gjennom stormen.

Hushovd gjennom stormen

EBH

Sammen med Edvald Boasson Hagen kaster vi et tilbakeblikk på rudsbygdingens oppturer og nedturer i Tour de France.

Eddy på Tour: Fra temmet bjellesau til gjenoppstått villdyr

Izoard

Endelig dristet Tour de France seg med målgang på den nakne giganten.

Col d’Izoard: På toppen av Touren

Bernal

Egan Bernal ble den yngste vinneren av Tour de France på over et århundre, og den første colombianeren til å komme hjem med den gule trøya til et land der sykling og samfunn henger tett sammen.

Egan Bernal: Colombia slår tilbake

«Vil du at jeg skal drepe rytterne?»

Hvert år avholder Tour-organisasjonen en pressekonferanse for å kunngjøre ruten for neste års ritt. Journalister møter opp i hopetall og utvalgte ryttere forklarer at de liker hva arrangøren har satt sammen av etapper, men at de gjerne ville sett mer/færre fjell, kortere/lengre tempoetapper, eller flere/færre spurtdager. Man hører alt mulig av ønsker – alt unntatt at de egentlig hadde byttet inn alle sine ønsker i bytte mot bedre bein. I de første årene var det imidlertid mye mindre å uroe seg for. Sett bort ifra de horrible veiene. Dagene var lange, men det var også hvileperiodene. Så lange at arrangør Henri Desgrange innførte forbud for rytterne å opptre i lukrative kjendisritt på banen på fridagene sine.

I 1906 tok Desgrange grep. For å gjøre rittet tøffere, sendte han feltet opp Ballon d’Alsace i Vogesene. I oppkjøringen hadde avisen hans messet om at ingen kunne sykle opp dette fjellet og overleve. Ideen om overdådig brutalitet var skapt. René Pottier syklet faktisk hele veien opp, uten å stoppe. Belønningen ble kronisk senebetennelse.

Fjelletappen ble rittets store høydepunkt. Men Desgrange ville ikke gå lengre enn som så. Da han i 1940 døde på Côte d’Azur i en alder av 71, ble han sett på som Tour’ens far. Helt udiskutabelt. Dette til tross for at han verken kom med den opprinnelige ideen om å starte rittet, eller om å innføre den gule trøyen, eller sende rytterne opp de store fjellene som faktisk formet den ekte Tour’en.

Det faktum at Pottier syklet hele veien opp Ballon d’Alsace, undergraver det mer åpenbare poenget, at mange andre ikke klarte det. På den ene siden ville det ikke vært noen heroisk historie å fortelle dersom alle syklet opp. Desgrange lesket seg med rytternes lidelser og Pottier var en tilfredsstillende rytter sånn sett. På den annen siden, dersom alle gikk opp, ville det ikke vært noe sykkelritt å snakke om. Derfor var det for Desgrange helt uaktuelt å utforske enda større fjell. Hans lyst til å se rytterne slite strakk seg ikke til at de skulle knekke helt, komme på avveie, eller falle om død.

For den ideen tilhørte en mann ved navn Alphonse Steinès. En av Tour’ens store ukjente herrer, som i motsetning til Desgrange, ikke har fått sin egen minnestatuett på Col du Télégraphe. Men hadde det ikke vært for at Steinès var villig til å risikere sitt liv, hadde kanskje Tour’en sett annerledes ut i dag.

Farlig første forsøk

Veiene over Pyreneene på den tiden var egentlig ikke veier. De var enkle stier. Ikke at det var noe som affiserte Steinès. Det er ikke mange bilder av han da han som ung mann jobbet for Desgrange i kontorene til avisen L’Auto i rue Faubourg Montmatre i Paris sitt niende arrondissement. Men Steinès hadde et jovialt uttrykk, og et rundt fjes aksentuert av sine runde brille. I motsetning til en tynn og skranten Desgrange, oste han et godt liv med mye mat og drikke.

Og i motsetning til Desgrange, ønsket han ikke at Tour’en bare skulle holde seg innenfor Frankrike. En ekskursjon til Tyskland, da de to landene utkjempet en disputt om landegrensene, hadde bare skapt hodebry for Desgrange. Likevel presset Steinès på. I 1909 mente han at Tour’en måtte utvide horisonten, noe som irriterte Desgrange.

«Sjef, jeg har en plan om å gjøre Tour’en større,» sa Steinès senere det året.

«Større? Er den ikke stor nok allerede?» repliserte Desgrange.

«Nei, vi må pushe grensene.»

«Grensene? Grensene?! Ideen din om å dra til Metz for fire år siden var ikke akkurat brilliant.»

«Ikke brilliant? Hva mener du?»

«Tyskerne bannlyste oss. Feilen var ikke å holde oss til Frankrike.»

«Åh, men sjef, jeg er ikke enig. Du vet like godt som meg at alle naboene våre vil at vi skal besøke dem.»

«Men det er ikke enkelt.»

«Hva med Spania?»

«Det er umulig å komme seg til Spania uten å krysse Pyreneene!»

«Nettopp,» utropte Steinès. «Spania! Jeg tror vi kan krysse Pyreneene».

«Pyreneene? Du tuller.»

Men Steinès mente blodig alvorlig, og fant fram kartet. Den årlige etappen fra Nîmes til Toulouse skulle tegnes på ny, med Perpignan som ny destinasjon. Byen ligger ved foten av Pyreneene på høyre side. Fra der skulle rittet gå gjennom Luchon og Bayonne, og over fjellene Peyresourde, Aspin, Tourmalet og Aubisque. Ikke akkurat et tentativt første forsøk.

«Vil du at jeg skal drepe rytterne!» ropte Desgrange. «Du går gjennom steder som ikke eksisterer en gang. Det er ingen vei.»

Men Steinès insisterte på å kjenne området. En stadig mer forarget Desgrange ville bli kvitt sin nestkommanderende, og ba han reise opp i fjellene for å gjøre en besiktigelse. Endelig var diskusjonen over, tenkte Tour-sjefen.

Når bjørnen våkner

Steinès reiste til Pau, i sørvestlige Frankrike. Han ringte opp en mann ved navn Blanchet, som var ansvarlig veier og broer i området. Den lokale ingeniøren tok ham i mot og lyttet i vantro på den utrolige historien Steinès hadde med seg. Blanchet mente de ansatte i L’Auto måtte ha mistet forstanden for simpelthen å vurdere Aubisque. De ansatte i L’Auto hadde selvsagt ikke vurdert Aubisque i det hele tatt. Bare Steinès hadde tenkt tanken.

«Kjenner du Aubisque?» spurte Blanchet.

«Selvsagt gjør jeg det,» repliserte en eplekjekk Steinès. «Jeg har nettopp vært der oppe. Slik tilstanden er der nå, kan Tour’en åpenbart ikke krysse over. Men du skal ordne dette.»

«Jeg?! Men jeg har ingen penger til å gjøre noe der.»

«Ingen penger? Det er synd. Jeg får skaffe deg det du trenger. Hvor mye tror du det koster?»

De diskuterte frem og tilbake. Blanchet tenkte seg om og gjettet på femtusen francs. Det var en del mer enn hva Steinès hadde sett for seg. Han ringte hjemover til Desgrange, som satt ved sin pult og svarte umiddelbart.

«5000 francs?! Har du gått fra vettet?! Du kommer til å ruinere oss. Du skal få 1500 og ikke et øre mer.»

«Strålende,» svarte Steinès. «Var det 2000 du sa?».

Han la på røret straks. Ved kveldens middagsbord insisterte Blanchet at jobben ikke kunne gjøres for mindre enn 5000. Steinès smilte lurt og lovet å skaffe resten av pengene «fra en gammel skuff eller noe.»

Veien over Aubisque fører egentlig ingensteds og stiger på ny til Col de Soulor før utforkjøringen til Argèles-Gazost. Herfra kan man svinge til venstre mot Lourdes, eller ta til høyre oppover dalen hvor veien blir mindre ved Luz-St-Sauveur. Dette er den åpenbare veien til Tourmalet, og motsatt retning av veien vanligvis brukt av Tour’en i disse dager.

Steinès hadde ingen mulighet til å krysse over så tidlig på året. Så han reiste hjem til Paris, og returnerte cirka en måned før Tour’en skulle begynne. Denne gangen reiste han til motsatt side av Lourdes og inn til Sainte-Marie-de-Campan, landsbyen hvor Eugène Christophe flere år senere sveiste sammen sin ødelagte sykkel. Her spiste han pølser, skinke og ost i et gjestehus ovenfor kirken, og fikk innehaveren til å hyre en sjåfør fra nabobyen Bagnères-de-Bigorre. Sjåføren Dupont skulle stå for livsviktig lokalkunnskap, tenkte Steinès.

Tourmalet er 19 km lang, og stiger rett ut av landsbyen. Den strekker seg i en lang serie av tøffe og mindre krevende partier, før en bratt tvist virkelig frembringer smertene. Det var like etter denne svingete tvisten, at Duponts bil ble stoppet av snøen etter 16 km. Han og Steinès la i vei til fots, men etter ikke mer enn 600 meter hadde Dupont fått nok og snudde.

«Dette er ikke noen spøk denne snøen,» ropte han. «Bjørnene kommer over fra Spania når det er snø. Klokken er seks, snart blir det mørkt. Jeg går ikke lenger.»

Hvis Steinès var dum nok til å presse på videre, så fikk han gjøre det alene. Dupont sa han fikk holde utkikk etter de fire meter lange pålene som stakk opp i snøen. Det skulle være midten av veien.

«Vent på meg i Barèges,» ropte Steines tilbake, med referanse til nedre del av fjellet hvor elven Bastan bruser ut gjennom landsbyen.

«Det skal jeg gjøre,» svarte Dupont. «Men det er langt å gå herfra til Barèges. 10 eller 12 kilometer.» Han satte bilen i revers, spant ut av snøen og forsvant nedover veien.

Steinès grep vandrestokken fatt og la i vei. Det gikk ikke lenge før motet forsvant. Han hørte stemmer i mørket og ble stadig mer engstelig. Hvem gjemte seg her oppe om natten? Heldigvis var det bare unge gutter som voktet over sine sauer.

«Hei du, unge mann! Kjenner du Tourmalet godt?» ropte Steinès.

«Klart jeg gjør det.»

«Kan du vise meg vei?»

Det tok over to og en halv time å fullføre de siste to kilometerne til toppen. Nattens frembrudd var fullkommen, med mørke skyer liggende foran månen. Steinès forsøkte å overtale gutten til å gå videre, men han måtte returnere til sine dyr. Han forsvant i mørket nedover fjellet, mens Steinès hvilte seg på en stein. Han vurderte å bli sittende til lyset kom, men innså at han ville fryse i hjel før han så solen komme opp.

Steinès hadde bare sin gamle vandrestokk å stole på, men også den sviktet da han snublet og rullet som en snøball ut i en bekk.

Omsider fant han tilbake til stien. Han satte seg ned og gråt. Lettet, men likevel desperat. Blind i skyggen av fjellet fortsatte han videre, utmattet og med beina subbende under seg. Plutselig hører han en stemme. En fare?

«Hvem går der?»

Steinès svarer ikke. Holdt pusten.

«Si hvem som går der, eller jeg skyter!»

«Jeg er en bortgått omreisende. Jeg har nettopp gått over Tourmalet.»

Den andre stemmen endrer karakter.

«Åh, det er deg Monsieur Steinès. Takk og pris. Vi har ventet på deg.»

«Hva mener du?»

«Vi fikk en telefon fra Sainte-Marie-de-Campan. Alle er i Barèges. Klokken er snart tre om morgenen, alle leter etter deg.»

I Barèges sto lysene fortsatt på. L’Autos utsendte, Lanne-Camy, sto klar til å ta i mot sin gjennomvåte, skjelvende og utslitte kollega.

«Min kjære Steinès, som du ser ut,» sa han uten å overdrive.

«Jeg må sende et telegram til Desgrange,» svarte Steinès.

«Og hva skal du skrive til ham?»

«Jeg vet ikke ennå. Har du noe papir?»

Lanne-Camy fant frem papir, men ville vite mer.

«Min kjære venn, er veien god nok på toppen når snøen har smeltet?»

«Hvilken vei? Det er bare en krøttersti.»

«Så hva skal du sende til Paris?»

«Je ne sais pas. Aaah, tant pis…»

Steinès tok blyanten fatt.

«Henri Desgrange, L’Auto, Paris». Han skrev. «Krysset Tourmalet stop. Veldig fin vei stop. Ingen problem å krysse.»

Jostein Wilmann og blodsporet over Tourmalet

Andre har kanskje hatt mer talent, men få har hatt like mye tæl som Jostein Wilmann.

Continue reading «Jostein Wilmann og blodsporet over Tourmalet»