Stikkord: Mitt drømmelag

Unnskyldninger og bortforklaringer er det verste jeg vet. Derfor er dette mitt drømmelag.

Å komponere et drømmelag er ingen en lett oppgave for en fyr som meg, som hadde hele sin karriere i det herrens tiår 1990-tallet. Skulle man fulgt ledetråden om helt dopingfritt lag, kunne man valgt blant veldig, veldig få. Kun noen er blitt bannlyst mens andre fremstår fortsatt som helter.

Hvis man fjerner det dopingspørsmålet og ser kun på rytterne og egenskaper de besitter, så får man et morsomt lag. Som barn av 70-tallet, mener jeg at et lag selvfølgelig her ni mann, noe annet er moderne oppspinn.

Dette er et lag med ærgjerrige typer som sikkert ville vært et sant h.. å være leder for. Alle som én har noe over seg, så hvis ’Wolfpack’ noen gang har vært et navn, passer det virkelig bra her.

Noen av de eldre fra 70-80 tallet er det umulig for meg å utelate, da de var mine barndoms idoler.

«Mitt drømmelag»

Sean Kelly var ’The godfather of cycling’, god til alt og en vanvittig hard mann på to hjul. Jeg leser listen over seire hvert år, og blir like sjokkert hver gang. For meg et bilde av hva sykling er, en sport for de hardtarbeidende, uten primadonna nykker.

Som kaptein har jeg også valgt Bernard Hinualt: Den siste av rytterne som kunne alt. Det største talentet som jeg syklet ved siden av, er nok Frank Vandenbroucke. Uten tvil påvirket av kunstig stimuli, men allikevel en vill mann med en vanvittig teft for sykling.

Bradley Wiggins: Erkebritisk og en rollemodell for nitidig arbeid. Ikke en A4 type som jobber uten å si noe eller kun på ordre. Men satte seg et mål, å så seg ikke tilbake før det var oppnådd. Samtidig menneskelig ved å fremstå at det var uutholdelig for han å leve som en munk over tid. Gikk tilbake til velodromen der han kom fra og plukket med seg et OL gull til.

Thor Hushovd. Trenger ingen presentasjon. Jeg syklet noen sesonger med han, og han imponerte voldsomt fra første tråkk. Samtidig som han var unorsk ved å si at han skulle vinne. Selv i Tour de France sa han dette fra ung alder av. Ettertiden har bevist at dette var sant. Er sikker på at i dagens sykling ville Thor vært et monster, med mange, mange store seire. Nesten vemodig å tenke på!

Så har jeg valgt Kurt Asle Arvesen. Er sammen med Thor Hushovd den som startet den interessen vi har rundt sykling i dag. En utrolig engasjerende personlighet på og av sykkelen. Karrieren hans fortjener en egen artikkel. Når det gjelder å være taktisk smart var og er Kurt av en annen dimensjon. Han kunne spille ut hvem som helst, spille andre mot hverandre, og stikke av gårde med seieren, samtidig som alle mente det var fortjent. Ruslet som regel vekk med et rolig, vinnende smil.

Tom Boonen har jeg også tatt med. Var noe utypisk rytter fra sin generasjon. Vi har sett mange unge komme raskt frem i dag, men dette var ikke standarden i tidlig 2000 tallet. Han hadde et knippe resultater som U23, som fortalte oss at noe kunne være på gang. Først inne i de profesjonelles rekker ble han en suksess fra start. Ung, uredd og uten den vanlige respekt for de etablerte. Brutalt sterk i vårklassikerne, pluss en solid spurt. En rytter det var lett å bygge laget sitt rundt, og som ofte leverte varene. Enormt populær i Belgia. Han hadde såpass mange verktøy i skuffen at man ikke kunne låse han fast til en taktikk; kunne kjøre alene siste km; gå med en gruppe fra lang avstand; eller bare vente på spurten. Den mest komplette klassikerrytter i sin generasjon.

Med tanke på kraft og personlighet så har vi det i store mengder når vi snakker om Sean Yates. Aldri møtt en mer dedikert type. Bytt ut topplokket med en brostein, skru på bryter, og kjør. Stopp når du får beskjed, eller er ferdig, helst ved en hvit linje i veien, gjerne først. Leste og hørte mye om hjelperyttere gjennom oppveksten, men forsto det aldri før jeg så Sean Yates i aksjon i Fossen GP i 1989 eller 1990. Han var på laget til Dag Otto Lauritzen, 7-Eleven. Dag Otto tok bare med én rytter til å kontrollere dette rittet. Det holdt! Yates satte et drepende tempo fra km 0 til det var igjen 15km, hvor Dag Otto tok over. Samtidig som Yates svingte ut, svingte alle ut også, totalt sluttkjørt. Enkel seier for Dag Otto.

Geir Digerud må med, og er en av kun tre norske på listen min. Kunne selvfølgelig lagd en liste med bare norske, men Geir Digerud er nok noe av det råeste sykkel-Norge har hatt. Satt timevis i Digerud Sport sitt verkstedet nede på Grønland og så Geir trene på ruller. Det er mitt første minne om at jeg tenkte: ”Dette vil jeg også”. Samtidig som jeg skjønte at dette så veldig hardt ut.

Som én av to sportsdirektører har jeg valgt dansken Brian Holm. Klassisk hardhaus, hvor det ikke eksisterer noen som helst syting og klaging på noe som helst. Hadde han som sportsdirektør, som uerfaren leder. Men han ga oss noen holdninger som har blitt værende.

Så har vi Gino Van Oudenhove. Er nok en av de klokeste hodene innen sykkelsporten. Traff han som mekanikker i Belgia midt på 90 tallet. Er nok den eneste gangen jeg har endt opp med før etter og underveis, snakke taktikk med mekanikeren og ikke sportsdirektøren – og det med hell.

Gjengangeren i mitt drømmelag er tydelig når man summerer opp: Unnskyldninger og bortforklaringer er det verste jeg vet. Sykkelsporten er ikke for sutrekopper, men for det som har bestemt seg og vill opp og frem. Man må tørre noe, for å oppnå noe.