Foss og Heine tok NM-gull

Tobias Foss var sterkest og vant søndagens NM-fellesstart i sykling i Kristiansand. Dermed tok han sitt andre gull på fire dager.

Jumbo-Visma-proffen Foss vant også temporittet i NM tidligere denne uken.

I det ufyselige regnværet i Kristiansand dannet Andreas Leknessund, Tobias Foss, Kristian Aasvold og Anders Skaarseth en tetkvartett da rittet gikk inn i den avgjørende fasen.

Med litt under sju kilometer igjen stakk Foss fra de tre andre og fikk en liten luke. Den klarte ingen i trioen bak å tette. Dermed kunne Vingrom-gutten feire NM-gull i ensom majestet.

Det var hans første NM-medalje på fellesstart.

– For å være helt ærlig var jeg ganske utladet etter tempoen. Jeg la lista lavt, men hadde gode bein i dag også. Jeg følte vi gjorde et bra løp, og jeg fikk god hjelp. Jeg prøvde å ta de mulighetene jeg fikk, og det var godt å kunne ta ut det man var god for, sa Foss til TV 2 etter seieren.

– Vi prøvde å ta de mulighetene vi fikk. Det løste vi på en veldig fin måte, tilføyde han.

Skaarseth tok sølvet, mens Aasvold ble tredjemann. Leknessund endte dermed på den sure fjerdeplassen.

Alexander Kristoff måtte bryte søndagens landeveisritt tidlig. Kristoff var på startstreken med konkurrentene i 12.30-tiden søndag, men veltet på den første av totalt seks runder på 35 kilometer.

– Det var noen som klarte å miste en flaske. Den sklir jo selvfølgelig inn i mitt forhjul. Jeg smeller ankelen rett inn i betongen. Jeg tror ikke den er brukket, men jeg klarte ikke å tråkke, sa Kristoff til mediene i Kristiansand.

– Det var en sving i en nedoverbakke der noen klarte å miste en flaske. Jeg vet ikke helt hvorfor, men den skled inn i mitt fremhjul. Da forsvant framhjulet, det var isglatt. Jeg skled og fikk foten i betongkanten, fortsatte han.

Nr 4

Vita Heine (36) stakk fra gruppen på 13 syklister like før mål og trillet inn til sitt fjerde NM-gull på fellesstarten i Kristiansand søndag.

Med to kilometer igjen rykket Fana-syklisten fra gruppen i tet. Hun så seg aldri tilbake.

Emilie Moberg og Ingvild Gåskjenn ble nummer to og tre.

– Veldig gøy. Jeg hadde ikke trodd det fordi løypa var så lett, sa Heine til TV 2.

Det var trolig veteranens eneste mulighet ettersom hun satt i en sterk gruppe med gode spurtere.

– Får jeg en luke, er det ingen som kan ta meg, la hun til.

Det 100 kilometer lange rittet startet med et brudd med tre ryttere: Mari Mole Mohr, Åshild Tovsrud og Camilla Horneman. Det ble hentet inn igjen omkring 10 kilometer før mål.

Regjerende norgesmester Mie Bjørndal Ottestad prøvde seg på egen hånd, men ble hentet inn. Derfra tok Heine ansvar og sikret seg gullet.

– Vita Heine var ikke en av storfavorittene. Hun fikk sin sjanse og tok den, og gjorde et veldig godt taktisk ritt, sa sportssjef Hans Falk i Norges Cykleforbund.

Heine tok sølv på temporittet tidligere i NM-uken i Kristiansand.

Se opp for de blå draktene

Fjorårets siste ritt var Madrid Challange, altså «damenes Spania Rundt». Det var et tredagers ritt med avsluttende etappe midt i Madrid sentrum. Det var mitt siste ritt med Hitec, etter over seks år på laget.

Etter målgang ble det raskt klesskifte i camperen og kattevask med babyvipes, klemmer og noen tårer – dette var også karrierens siste ritt for lagvenninnen Lucy Garner.

Noen minutter senere satt jeg i bilen til mitt nye lag, Massi Tactic, og var på vei til Girona-området der laget holder til og har en leilighet. 8 timer i en full bil med ukjente spanjoler var ganske overveldende, men heldigvis snakker de nye lagvenninnene godt engelsk og er utrolig hyggelige.

Siden november i fjor har jeg vært her i Spania. Først hadde jeg to uker uten treningsplan, der jeg syklet når jeg hadde lyst og for å bli kjent med området.

Siden slutten av november har jeg utnyttet de gode treningsmulighetene til det fulle, føler jeg. I et par måneder var jeg ganske alene i den store leiligheten med unntak av besøket av mannen min rundt jul.

Jeg ble kjent og trente med noen syklister i området. Men kveldene var veldig stille og rolige – da var jeg alene. Byen jeg bor i heter Palamos, og er en typisk turistby ved sjøen. Om vinteren er det stille her, noe som er ganske deilig egentlig.

Den siste uken i januar hadde vi en ni dagers samling med laget. Det gikk fra 0 til 100, fra alene og rolig, til sosialt og fullt program med trening, interne møter og sponsortreff.

Massi er forresten et sykkelmerke fra Barcelona, og er godt kjent innenfor terrengsykling. Tactic er en klesprodusent fra Girona, som er kjent for sin høye kvalitet og at hele produksjonen foregår lokalt.

Du har neppe hørt om laget – det er bare to år gammelt og har vokst fra et katalansk klubblag. Først hadde de bare lokale ryttere, men de «utvider» og «oppgraderer» for hvert år, og har ambisjoner om å bli et WorldTour-lag, hvilket bare åtte kvinnelag er det per dags dato.

Alle jentene var tilstede på samlingen – fem spanske og sju utenlandske (Norge, Nederland, England, to stk fra Canada, Slovenia og Paraguay). Det var krevende for flere av jentene å komme hit pga. korona – mye papirarbeid, omfattende testing.

Laget ordnet tester for alle ved ankomst til samlingen, og vi fulgte nøye rutiner med munnbind, avstand osv. Hvis det kom noen fotografer for å ta bilder av oss, ble det gjennomført hurtigtest på dem før de fikk lov til å komme inni huset.

For oss utenlandske ble det veldig mange nye inntrykk. Vi ble veldig godt mottatt, inkludert og de spanske er veldig generøse.

Det er en del kulturforskjeller. For eksempel middag spiser vi i 21-22 tiden som var veldig uvant for noen. Ledelsen er ekstremt hyggelige og omgjengelige, men kan også være strenge og autoritære.

I vinter fikk alle treningssykler. På den første treningsdagen hadde vi en rolig langtur, der vi testet konkurransesyklene og justerte på innstillingene.

Allerede den andre treningsdagen var 165 km med flere lange bakker. Vi ble utdelt radioer og det endte opp med konkurranse opp bakkene. Ingen ble ventet på.

Ble du frakjørt, måtte du finne veien hjem selv. Formen min var heldigvis bra nok og jeg satt i «vinnerbruddet». Snittfart 32 km/t i kupert terreng. Laget holder generelt høyt nivå, spesielt i bakkene.

Neste dag, 167 km og 3000 høydemetre fordelt på tre bakker – Mare de Deu del Mont, Rocacobra, Els Angels. Vi ble egentlig ikke instruert om intensitet, men noen satt farten i bakkene, og så ble det kniving oppover igjen. Litt mer spontant enn hva jeg er vant til, men det er også litt gøy å ta seg ut litt.

Det roet seg heldigvis etter denne dagen, i hvert fall fra sportsdirektørens side. Han sa han hadde sett nok, dannet seg et inntrykk. Så fikk vi noen roligere dager med kortere turer, før det igjen ble noen lengre turer der vi kunne sykle rolig, men likevel ble det konkurransefart opp bakkene.

Vi hadde også en dag med mye vind, der vi trente på viftekjøring. Etterpå studerte vi videoene som ble tatt fra både bil og flere GoPro kameraer på syklene.

Middagene laget vi selv. Vi skulle egentlig rotere på hvem som laget mat og hvem som ryddet, men alle hjalp til med alt. Vi er allerede en veldig sammensveiset gjeng og det er veldig kult.

Sportsdirektøren sier jeg skal få muligheten til å være kaptein i de største rittene, og at jeg må være bestemt som leder. Det øvde vi på også under viftekjøringen. Jeg er i grunn ydmyk av natur, men det er kjekt å få denne muligheten og tilliten.

Hverken sportsdirektøren eller mekanikere snakker engelsk. Kun en av de to øverste sjefene forstår og snakker engelsk. Jeg har begynt å lære spansk, men det hjelper bare delvis, fordi språket her er katalansk, ikke spansk og det er ganske annerledes, preget av fransk.

Folk er veldig patriotiske her. Katalonia har lenge kjempet om uavhengighet fra Spania. Det er vanlig at syklister har et klistermerke med navn og flagg på sykkelen og hjelmen.

De lokale her har katalansk flagg på sykkelen, ikke spansk. «Jeg er fra Katalonia, ikke fra Spania» er innstillingen her. Gruppechat og kommunikasjon foregår på tre språk samtidig – katalansk, spansk (fordi ei spansk jente er fra en annen del av Spania) og engelsk, men det sklir ofte ut og det blir kun på katalansk.

Takk og lov for at det finnes Google Translate!

Jeg trives veldig godt i laget så langt. Vi er nå flere som oppholder oss i lagets leilighet og som trener sammen. Det er veldig god stemning blant jentene og mellom jentene og støtteapparatet.

Det første rittet for laget er Strade Bianchi – rett på et av de tøffeste World Tour rittene. Se opp for de blå draktene!

Heine med seier Thüringen Ladies Tour

Vita Heine (Hitec Products) vant den 3. etappen av Lotto Thüringen Ladies Tour i Tyskland torsdag. Den norske mesteren gikk solo og tok en lekker triumf foran Liane Lippert (Team Sunweb) og Marta Bastianelli (Virtu Cycling).

Etter etappeseieren i Tour of Uppsala tidligere denne måneden, er dette Hitec-rytterens andre UCI-seier for sesongen. Seieren i Dörtendorf betyr at 34-åringen ligger på åttendeplass sammenlagt i det tyske rittet.

– Jeg trodde egentlig ikke at jeg kunne vinne. Det var mest med tanke på sammendraget og på å få til et best mulig resultat der. Jeg skulle gå til fra bunnen og gi alt jeg hadde, sier Heine til procycling.no.

– Uansett hvor mange som ville passere meg, så passet det meg bedre enn om det ble halvhardt kjør de første 500 meterne og det så skulle samle seg til en slags spurt. Jeg kjørte det jeg kunne og skjønte ingenting da jeg fikk en luke. Er det mulig? tenkte jeg. Da jeg så det var 250 meter igjen, tenkte jeg at det her kunne gå. Jeg så det var ei bak meg som nærmet seg men jeg bestemte meg for at jeg skulle passere den streken først.

«2019 blir en spesiell sesong før OL»

Det er godt å legge forrige sesong bak seg å begynne å trene mot neste år så å si med blanke ark. Det er håpet om at vi skal bli bedre som motiverer oss gjennom vinteren. 

Helst skal vi ha vår beste sesong noensinne neste år, og ta ut det potensiale som vi vet eller håper ligger i oss.

I midten av november var jeg første gang på Mallorca sammen med Hitec. Dette var vår første og eneste samling mot 2019 sesongen. 

Nye Hitec

Det er ganske store endringer på laget. Vi er bare 4 stk igjen fra 2018 laget (meg, Ingrid Lorvik, Ingvild Gåskjenn og Julie Solvag). Inn kommer to norske talenter fra juniorklassen (Pernille Feldman og Amalie Lutro) og fire utenlandske jenter. 

Av de er to unge jenter fra Nederland (Lonneke Uneken, Chanella Stougje), ei fra England (Lucy Garner) og ei fra Italia (Marta Tagliaferro). Alle på laget kom veldig godt overens med hverandre og det virker som stemningen kommer til å bli kanon bra neste år. 

Sportslig har vi ingen store stjerner i laget og ingen som garantert kan hevde seg topp 10 i Word Tour-ritt. Likevel tror vi at vi kan få til mye sammen, og vi satser på at enkelte av oss får et løft i 2019. 

Jeg personlig lengter etter å oppleve igjen noen av de rå øyeblikkene og prestasjonene jeg opplevde i 2016 og 2017, og gjerne ta det et lite steg forbi det også.

Sesongen før OL

Neste sesong også er en litt spesiell sesong, fordi det er året før OL i Tokyo. I løpet av 2019 samler nasjoner og utøvere UCI poeng som vil avgjøre hvor mange plasser hver nasjon får med i OL. For damer er maks antall fire plasser for fellesstart og to på tempo. 

I OL består feltet bare av 65 ryttere. For at Norge skal få med 2 stk skal vi være rangert som topp 22 nasjon på slutten av 2019 sesongen. For å få med 3 stk skal vi være en topp 13 nasjon. Og for å få med en på tempo skal vi være en topp 15 nasjon. 

Per dags dato er vi rangert som nasjon nr 31 med ingen norske i topp 100 i den individuelle rankingen (jeg er den best rangerte på plass nr 113). Så ingen OL plasser per dags dato. 

Jeg vet det er mange norske jenter som håper og satser mot OL i Tokyo. 2019 blir vår mulighet til å samle på poeng, stige i nasjonsrankingen og viktigst av alt vise at vi er gode nok. 

Norgesmester Vita Heine i brudd under Liege-Bastogne-Liege.

Det som gjør det ekstra utfordrende er at hvert fjerde år i sesongen før OL, dukker det opp UCI-ritt i mange rare land (og gjerne forsvinner igjen året etter). Gode utenlandske lag blir ikke invitert, og de få som deltar samler på poeng som hjelper i OL-rankingen. 

Det er noen nasjoner, som for eksempel Russland, som velger å delta på ritt i Thailand, Azerbaijan og Ecuador framfor ritt i Europa der det er mye tøffere konkurranse, men samme poengsystem.  

Tenerife

I skrivende stund sitter jeg foran peisen i en leilighet i høyden på Tenerife. Jeg er på min egen samling og satser på at høydetrening vil gi et lite ekstra gir i 2019 sesongen, men det er bare det lille ekstra. 

Det viktigste blir alltid å trene, spise og hvile riktig. Og ha det litt gøy. Akkurat nå er det deilig å bare trene dag inn og dag ut, og se på ski på TV i helgene. 

Så blir det spennende å komme i gang igjen med ritt når den tid kommer og se hva vintertreningen har gjort.

– Det gikk ikke helt som håpet

Vita Heine leverte klart bedre enn i Bergen-VM, men var likevel misfornøyd med egen tempotid i Innsbruck tirsdag. Annemiek van Vleuten ble verdensmester igjen.

Continue reading «– Det gikk ikke helt som håpet»

Fikk VM-billett på overtid

TV 2 melder at to ferske norgesrekorder har gjort at Kristoffer Skjerping skal sykle VM-tempoen for Norge i Innsbruck.

Continue reading «Fikk VM-billett på overtid»

– Kanskje er det mulig ta timesrekord?

Lørdag 1. september satt jeg norgesrekord i 30 km tempo på Bispeveien i Vestfold med tiden 38:15 og en snittfart på 47 km/t. Tidligere hadde jeg aldri tenkt på å ta norgesrekord, men i år hadde jeg en dårlig dag på NM-tempoen og det var ikke noen temporitt etter NM der jeg kunne bevise at jeg fortjener en plass til VM.

Snittfarten på rekorden var mer enn jeg hadde drømt om. Målet var tiden under 40:00 og snittfart på minst 45 km/t. Det tenkte jeg var mulig ut ifra hva jeg hadde klart tidligere.

For på NM-tempoen i 2017 hadde jeg snittfart på 43,5 km/t i en kupert løype. I 2016 syklet jeg en flat 21 km tempo i Slovenia, med snittfart på 44,6 km/t. I mine villeste fantasier drømte jeg om 46-47 km/t. 

Droppet radio

På rittdagen bestemte jeg meg for å kjøre forsøket uten radiokommunikasjon og uten å se på tid eller fart underveis. Det for at jeg skulle fokusere kun på best mulig gjennomføring uansett hvor fort det går.

Forholdene i løypen var ok, men kunne vært enda bedre. Temperaturen var bare 12 grader. Det går faktisk fortere jo varmere det er pga. mindre lufttetthet. Det var nokså vindstille på vei ut til vendingen, mens jeg fikk litt motvind på vei tilbake.

Hadde jeg startet 45 min tidligere, hadde jeg fått medvind ut og vindstille tilbake. Jeg vet egentlig ikke om jeg hadde en god dag eller ikke. Det gikk jo fort, men jeg hadde vært veldig slapp i dagene før forsøket. Snittpulsen og makspulsen min var nesten 10 slag lavere enn jeg forventet, og jeg følte at jeg ikke greide å ta ut det siste lille i de siste kilometerne. Det kan jo også være mentalt.

Timesrekord?

Det er ikke akkurat «VM i Bergen» stemning når man tar rekord med mindre man skaffer en heiagjeng selv. Man er ganske alene der ute. For meg var det mannen min og en dommer som kjørte bak meg hele tiden og to dommere som sto på start/mål og vending. Det var også vakter fra det lokale sykkelmiljøet ute i løypen (stor takk til dem!).

Det var gøy, men jeg har lyst til å sykle enda fortere, fordi de beste damene i verden sykler fortere. Jeg håper jeg kan ta noen steg videre til neste år og året etter, så er man kanskje der oppe i toppen. Kanskje det er til å med mulig ta timesrekord på bane? Den regjerende rekorden er på rett under 48 km/t. 

Det er kjekt med framgang, spesielt siden jeg ikke har fått noen internasjonale resultater hittil. NM fellesstart var så klart en opptur.

Norgesmester Vita Heine i brudd under Liege-Bastogne-Liege.

Tøyer grensene

Mange journalister spør om hvorfor vi damene ikke har fått til det store i år. Det er flere som har vært skadet. Jeg kan ikke skylde på det, men det er ikke alltid lett likevel. Det er ganske lett å være ganske god, men når man er ambisiøs og prøver å tøye grenser blir det vanskeligere.

Man kan ende opp med å være dårligere enn de som er moderate i sine valg. Jeg har også nesten ikke vært hjemme i år – vært på samlinger og lengre rittperioder – definitivt noe å tenke på med tanke på neste år.

Flere av oss har prøvd trening i høyde i år, og det er et nytt element som de fleste trenger litt tid til å lære å utnytte. Det er faktisk ikke bare vinn-vinn med høyde. Jeg ønsker å fortsette med det neste år også – gi det flere sjanser før jeg konkluderer noe. 

Jeg har en god trygghet i treneren min Knut Bøe, som jeg begynte å samarbeide igjen med tidligere i år. Han minner meg på å være tålmodig – gjør man jobben så kommer resultater før eller siden! Nå ser jeg fram til de siste ukene av sesongen og så blir det også deilig med noen måneder uten ritt 

Vita Heine med NM-trippel

Vita Heine (33) syklet inn til et suverent NM-gull i fellesstart i Sandefjord søndag.

Continue reading «Vita Heine med NM-trippel»

– Norske jenter kan ta den gjeve medaljen, men det handler om hvordan de veiledes

I en periode på ti år plukket norske kvinner to medaljer i VM og var en selvfølge i toppen av resultatlistene. Hvorfor er det ikke slik lenger?

Continue reading «– Norske jenter kan ta den gjeve medaljen, men det handler om hvordan de veiledes»

Ugler i mosen

Hvis jeg hadde blitt hentet av noen andre som var menneskelige, så hadde det vært greit, men ikke av noen som har tauet feltet i 42km/t tredje dag på rad.

Continue reading «Ugler i mosen»