Pogacar, hors catégorie

Regjerende mester Tadej Pogacar tok en klar temposeier i Tour de France onsdag. Så vidt greide Mathieu van der Poel å forsvare sammenlagtledelsen.

Continue reading «Pogacar, hors catégorie»

Tour de France 2021: Den store etappeguiden

Det 108. Tour de France vil avholde sitt storslåtte Grand Départ i Bretagne. Første etappe går av stabelen i Brest 26. juni og kulminerer på sedvanlig vis på Champs-Elysees i Paris 26. juni.

Som noen av mange høydepunkter skal Le Grand Boucle blant annet forsere Mont Ventoux intet mindre enn to ganger, i en utgave som byr på mange stigninger i Pyreneene også.

Etappe 1: Brest > Landerneau

26 juni – 198 km

Lørdag 26. juni braker den gule festen løs med en lettkupert, 187 km lang etappe til Landerneau. Finalen er som skreddersydd for eksplosive ryttere som Julian Alaphilippe og andre puncheurs.

Typer som Marc Hirschi, Mathieu van der Poel og Wout van Aert vil alle ha solide vinnersjanser og derfor også være med i kampen om årets første maillot jaune. Den avsluttende stigningen opp til mål, Rue du Pontic, bikker akkurat over 14 prosent.

Start og målgang er bare 20 km unna hverandre. Rytterne skal imidlertid forsere en langt lengre og mer kupert rute på snaue 190 m. Feltet skal blant annet gjennom Quimper, hvor Thor Hushovd vant i 2004, før returer går via det kuperte området Mont d’Arrée.

De siste tre km innledes med Côte de la Fosse aux Loups som stiger 6 prosent i snitt. I starten bikker det dog hele 14 prosent, og åpningskilometeren har et snitt på ti.

Etappe 2: Perros-Guirec > Mûr-de-Bretagne

27 juni – 182 km

En tøff åpningshelg krones med stigningen som kalles Bretagnes Alpe d’Huez. Den 2. etappen avsluttes dessuten med to forseringer av Mûr-de-Bretagne.

Dette er tredje gangen Touren går i mål opp hit. For tre år siden vant iren Dan Martin. I 2015 ble det fransk jubel med Alexis Vuillermoz, mens Cadel Evans spurtslo Alberto Contador i en spennende finale i 2011 da australieren tok gult i Paris.

Stigningen til Mûr-de-Bretagne er to km lang og stiger sju prosent i snitt. Starten er mest krevende og bikker nesten ti prosent.

I motsetning til de tre foregående besøkene, skal feltet denne gang takle en skarp, 90-graders sving i bunn av bakken, noe som definitivt vil komplisere anløpet betydelig.

Men Mûr-de-Bretagne er ikke dagens eneste stigning. Totalt seks bakketopper skal bestiges, alle klassifisert som 4.kategorier, unntatt selve Mûren, som er en 3.kategori.

Klatretrøya vil trolig skifte eier når toppene kommer som perler på en snor: Côte de Saint-Barbe (900 meter à 6.6%), Côte de Pordic (2.1 km à 3.2%), Côte de Saint Brieuc (1 km à 8%) og Côte du village de Mûr-de-Bretagne (1.6 km à 6.9%).

Med dagens tre siste stigninger innenfor etappens siste 20 km, er det duket for en intens og spennende finale.

Etappe 3: Lorient > Pontivy

28 juni – 182 km

Omsider kan spurterne ta ett steg frem i denne Touren. Etter 182.9 km fra Lorient til Pontivy venter dekket bord for feltets raske gladiatorer.

Mye tyder på at dette blir en heseblesende finale. Målstreken ligger ved Château des Rohan, et slott bygget i det 15. århundre. Før rytterne ser steinmurene må de dog forsere en rask, 3,5 km lang utforkjøring.

Etappe 4: Redon > Fougères

29 juni – 152 km

Den fjerde etappen tar for seg innlandet i Bretagne. Her venter 150 mer eller mindre flate kilometere.

Dette er tredje gangen på ti år at Fougères spiller vertskap til Touren. I 2015 var dette scenen for da Mark Cavendish tok rotta på André Greipel og Peter Sagan.

Mye tyder på en ny spurt denne gang. Ferden går i det flate Gallo-landskapet fra den ene til den andre siden av Ille-et-Vilaine-området. Hvis ikke overmodige ryttere prøver seg i det lett kuperte skogområdet, eller tar sjansen i vinden i de eksponerte områdene, ligger mye til rette for en massespurt.

Etappe 5: Changé > Laval

30 juni – 27 km

Ikke siden 2008 har Touren hatt en så lang individuell tempo i åpningsuka. Med sine 27.2 km gjennom flatt, vindeksponert terreng er dette en dag favorittene må være på sitt beste.

Dette er også en dag for spesialistene og store gir. Vi kaster ut Rohan Dennis som den store favoritten til etappeseier.

I kampen mot klokka kan ingen gjemme seg og sammenlagtlista vil trolig sette seg en god del. I en for det meste flat parcours finnes tre slake stigninger rundt fire prosent.

Etappe 6: Tours > Châteauroux

1 juli – 144 km

En kort etappe i to akter. Først en vakker reise forbi storartete slott fra renessansen, et blendende skue som man omtrent bare finner i Loire-dalen. Dernest dra alvoret seg til med knivingen og posisjonskampen mellom spurtlagene.

Den strake finalen i Châteauroux er som skapt for spurterne. Mario Cipollini vant her under den skandalepregete Touren i 1998. Mark Cavendish har vunnet to ganger her. Seieren i 2008 ble ekstra spesiell for briten som da tok sin 30. etappeseier i Touren totalt.

Manx-raketten slo til i Châteauroux på nytt i 2011, på en etappe hvor både Tom Boonen og Bradley Wiggins ble nødt til å bryte etter velt.

Etappe 7: Vierzon > Le Creusot

2 juli – 248 km

Fredag 2.juli snakker vi årets lengste etappe. Med sine 249,1 km dette faktisk den lengste etappen i Touren på 20 år. Etter gårsdagens massespurt, bør angrepshissige ryttere kjenne sin besøkelsestid i dag.

Gjennom Morvan-området er det duket for rundt 3,000 vertikale høydemetere. Finalen krydres desto mer med den krevende klatringen Signal d’Uchon som gjør sin første opptreden i Touren.

Fem kategoriserte stigninger og masse ukategorisert stigning sørger utvilsomt for slitne bein i finalen. Etter ca 160 km venter Côte de Château-Chinon (3.2 km à 5.3%). Etter nedkjøringen herfra går det rett opp igjen. De første ti km leder opp til Côte de Glux-en-Genne, en 2,6 km lang stigning på 4.2 prosent.

Leder inn til finalen gjør The Côte de la Croix de la Libération (4.6 km à 5.3%), etter hvilket dagens mest krevende finale venter.

5.7 km à 5.7 prosent. Statistikken til Signal d’Uchon er ikke skremmende i seg selv. Men statistikk er ofte løgn. For denne bakken har noen fryktinngytende brattheng på over tretten prosent. I en lang kilometer stiger det på 9,5 prosent, før de siste 700 meterne skriker på 13,1.

På toppen er det ennå 13 km igjen til mål. Siste hinder heter nemlig Côte de la Gourloye. 2.4 km à 5.3% svir ikke like mye som Signal d’Uchon, men med toppen bare åtte km fra mål, blir denne avgjørende.

Etappe 8: Oyonnax > Le Grand-Bornand

3 juli – 151 km

Som i 2009 og 2018 skal finalen ved Le Grand-Bornand nok en gang forsere etter den hissige klatresekvensen Romme-Colombière.

Dog blir dette enda tøffere når Mont-Saxonnex (5,7 km à 8.3 prosent) skal bestiges i forkant. Dermed er det duket for over 20 km stigning tett på ni prosent i snitt. Med andre ord; en god dag for de beste klatrerne.

Foruten å være kjent som en yndet destinasjon for skiskyting, er Le Grand-Bornand stedet for mange klassiske Tour-øyeblikk. I nyere tid har vi fått den flotte soloseieren til Linus Gerdemann som tok gul trøye i samme slengen i 2007. I 2013 spilte Rui Costa kortene sin tilnærmet perfekt i brudd da portugiseren innkasserte en nydelig etappeseier, bare uker før han ble verdensmester.

Sist gang gikk seieren også til en vordende verdensmester. I 2018 tok Julian Alaphilippe sin første etappeseier i Touren etter at bruddkameratene ble distansert på veien til skistedet i Aravis.

 

Etappe 9: Cluses > Tignes

4 juli – 145 km

I 2019 gikk ikke Tourens besøk til Tignes som planlagt. I et voldsomt uvær ble etappen avbrutt etter stigningen til Col de l’Iseran. Men Touren holdt ord om en snarlig retur.

Gjennom VM-byen fra 1980, Sallanches, starter dagen med 2.kategorien Côte du Domancy og 1.kategorien Col des Saisies. Dernest en veritabel kraftanstrengelse med HC-fjellet Col du Pré (12.6 km à 7.7 prosent), som leder rett inn i den majestetiske Cormet de Roselend, stigningen som baner vei for det siste, lange fjellet hele veien opp Val Claret.

Summa summarum, en stor dag for sammenlagtfavorittene står for tur allerede på etappe ni.

 

Etappe 10: Albertville > Valence

6 juli – 186 km

Etter en hviledag ved foten av Savoie-alpene styrer feltet unna fjellene på den 10. etappen til Valence. Med nesen rettet inn mot dalene i Isère og Rhône, dukes det nemlig for en dag for spurterne.

Spurtlagene tok kommando da André Greipel vant her i 2015 og Peter Sagan i 2018. Ved Tourens første besøk i 1996 var det imidlertid colombianeren ”Chepe” Gonzalez som pilte av gårde til seier i et brilliant taktisk krumspring på siste kilometer.

Etappe 11: Sorgues > Malaucène

7. juli – 199 km

Med to forseringer av det ikoniske Mont Ventoux-fjellet står den 11. etappen i klatringens tegn. Men med målgang nede i dalen blir utforkjøringsegenskapene minst like viktige.

Den første bestigningen går via Col de la Liguière (9.3 km à 6.7 prosent) og landsbyen Sault, hvorpå det stiger 5,1 prosent i snitt over 22 km. Etter en lang utforkjøring ned til målbyen og gjennom Bédoin, stiger det opp igjen til Ventoux, denne gang i 15 km à 8.8 prosent – med fire lengre brattheng på over 10 prosent.

Ved foten av Mont Ventoux har Malaucène sett Touren passere mange ganger. Men bare én gang har arrangøren dratt ut en målstrek her: I 2013 fra en liten utbrytergruppe vant Peter Sagan en innlagt spurt her foran Sylvain Chavanel, før en gulkledd Chris Froome dominerte rivalen opp Ventoux-fjellet.

Mange år tidligere, helt tilbake i 1955, var det i Malaucène at en utmattet og ”overdosert” Ferdi Kübler kollapset og senere veltet flere ganger på veien til Avignon hvor han brøt. En historisk hendelse som skulle bli 1950-vinnerens siste tråkk i Touren.

Etappe 12: St-Paul-Trois-Châteaux > Nîmes

8. juli – 159,4 km

En pittoresk reise gjennom det vakre Gorges de l’Ardèche-området som for første gang besøkes av Touren i sin helhet. Men feltet må ikke se seg blind på de fantastiske omgivelsene, da vinden kan komme til å spille en avgjørende rolle.

Tidvis på åpne og eksponerte veier er det nemlig stor fare for å se feltet innta sine fascinerende vifteformasjoner. Mye tid kan dermed både tapes og tjenes på en slik etappe.

Finalene i Nîmes er ofte rause med spurterne. Mark Cavendish (2008), Alexander Kristoff (2014) og Caleb Ewan (2019) heiste alle armene over hodet i seiersrus ved tidligere besøk.

Aïtor Gonzalez, Vuelta-vinneren fra 2002, klarte dog å rive seg løs fra spurtlagene med en heseblesende bruddseier her i 2004.

Etappe 13: Nîmes > Carcassonne

9 juli – 220 km

Fra de mest velholdte romerske colosseums følger denne etappen en historisk rute. Historien forteller oss dessuten at en finale foran tårnene i Carcassonne aldri har endt i en massespurt.

Det er gode nyheter for bruddrytterne. Magnus Cort Nielsen tok en minneverdig bruddseier i middelalderbyen i det som var danskens Tour-debut i 2018. Verdt å huske er også seieren til Jaroslav Pavlovytsj i 2006, ukraineren rev seg løs fra en tetgruppe med tre km igjen.

I 1962 tok Saint-Raphaël-laget en dobbel med gult til Jacques Anquetil og etappeseier til Jean Stablinski som tok luven av Rudi Altig i finalen.

Etappe 14: Carcassonne > Quillan

10 juli – 184 km

Forholdsvis rolig frem til Lavelanet hvor reisen inn i Pyreneene drar seg til. Denne berg og dalbanen av en etappen åpner på ordentlig med Montségur, en røff stigning på nesten ni prosent.

Dernest venter Col de la Croix des Morts og Cote de Galinagues, og endelig og Col de Saint-Louis via det spektakulære Viaduc de l’Escargot. Korte og bratte stigningen som utvilsomt vil få det til å fråde i munnvikene til de sultneste klatrerne.

Etappe 15: Céret > Andorre-la-Vieille

11 juli – 191,3 km

For første gang en start i Céret, et første stopp i Pyrénées-Orientales siden 2009 og Thomas Voeckler mesterlige bruddseier i Perpignan; dette er en reise gjennom Prades, Font-Romeu via Col de Puymorens, Port d’Envalira og Col de Beixalis med stigninger like krevende å bestige som de er å kjøre utfor.

Med tre 1.kategorier og én 2.kategori på ruten, krones nok langt på vei rittets klatrekonge på denne etappen som har målgang i det lille fyrstedømmet på grensen mellom Spania og Frankrike.

Andorre-la-Vieille har vært startby tre ganger tidligere, men bare én gang avholdt en målgang i Touren. Det var i 1964 og Julio Jimenez, den magiske spanske klatreren som senere skulle vinne klatrekonkurransen tre ganger, vant solo etter et brudd som ledet med nesten ni minutter.

Etappe 16: Pas de la Case > Saint-Gaudens

13 juli – 169 km

Med andre og siste hviledag unnagjort, kan sammenlagtfavorittene kanskje nyte en dag med våpenhvile hvis bruddspesialistene inntar hovedrollen på denne kuperte dagen til Saint-Gaudens. Dette er trolig deres siste mulighet til å utrette noe stort i årets utgave.

Col de Port åpner ballet med sine 17 km á 4.6%. Etter litt dalføre venter Col de la Core som stiger 14 km over 6,4 prosent.

Dernest venter Col de Portet d’Aspet. 5.4 km lang à 7.1 prosent og tøffest mot slutten hvor siste 1,5 stiger opp til 10 prosent. Utforkjøringen passere minnesmerket til Fabio Casartelli hvor det fortsatt er 30 km til mål.

Etappe 17: Muret > Saint-Lary-Soulan (Col du Portet)

14 juli – 178 km

Bastille-dagen feires på staselig vis. Touren fortsetter fra bunnen av Pyreneene med en etappe som ender på toppen.

De første 100 km foregår på storeskiva før man møter på tre store hinder i form av Pyresourde, Val Louron-Azet og avslutningsvis, den tøffeste, 16 km à 9 prosent opp Col du Portet.

Dette er en etappe som krever sin mann og som lover et skikkelig show.

Siden første målgang her i 1974, da Raymond Poulidor vant, har klatrere av rang triumfert her siden: Joop Zoetemelk (1975), Lucien Van Impe (1976 og 1981), Mariano Martinez (1978), Beat Breu (1982), Zenon Jaskula (1993) og Rafal Majka (2014).

Etappe 18: Pau > Luz Ardiden

15 juli – 130 km

Andre fjellfinish på to dager. Dette ligger an til å bli rask, intens og selektiv dag i Pyreneene med to klassikere, Tourmalet og Luz Ardiden, hvorpå kampen om klatretrøya vil se sin avgjørelse.

Sammenlagtfavorittene med sine svakheter på tempo må også gjøre mest mulig av denne etappen før den lange tempoen senere i rittet.

Luz Ardiden er fjelltoppen av store øyeblikk. I 1985 tok Pedro Delgado sin første seier i Touren på en etappe der Greg LeMond måtte kue sine egne ambisjoner i tjeneste for den gule trøyen til Bernard Hinault.

I 1988 kom den samme Delgado tilbake og satte prikken over i-en på sin egen gule trøye på en etappe vunnet av Laudeline Cubino.

To år senere kom Miguel Indurain og tok sin siste fellesstartseier, resten av hans triumfer var alle på tempo. I 1994 hadde en Richard Virenque en av sine spektakulære bruddseiere og Thomas Voeckler imponerte stort i sitt forsvar av den gule trøyen her da Samuel Sanchez vant etappe i 2011.

Ja, også var det en 7-Eleven-rytter ved navn Dag Otto…

Etappe 19: Mourenx > Libourne

16 juli – 203 km

Er det fortsatt et betydelig antall spurtere igjen i rittet, er det logisk å spå en massespurt på slutten av denne 203 km lange etappen gjennom lettkupert terreng i retning Bordeaux.

Trette hjelperyttere og sultne bruddspesialister kan dog åpne for et helt annet scenario dersom ikke spurtlagene er godt nok organisert og underbemannet.

To ganger tidligere har Libourne fungert som målby i Touren. Først i 1957 da Jacques Anquetil tok en imponerende soloseier her, året da han vant sin første av totalt fem gule trøyer. Senere, i 1988, var det Panasonic som sto øverst på podiet etter en lagtempo.

Etappe 20: Libourne > Saint-Émilion

17 juli – 31 km

Dagens målby er for mange forbundet med Cabernet Sauvignon, Merlot og storslagne vinslott. Det skal i alle fall en grand cru type prestasjon til på denne 31 km lange enkeltstarten for å innkassere den gule trøye.

Dagen før Paris skal nemlig alt avgjøres med en individuell tempo mellom vinrankene i Bordeaux. Ganske flat og dermed helt mottsatt av tempoen som avgjorde Touren i fjor opp til La-Planche-des-Belles-Filles, er dette en dag for spesialistene. Etter en små-teknisk start i Libourne er det hovedsakelig raske veier helt inn til mål.

Saint-Émilion er kjent for store tempoprestasjoner. Her i 1978 tok Bernard Hinault sin første av totalt 28 etappeseiere, da han i en 59 km lang tempoløype knuste belgieren Joseph Bruyère.

Det var også her at Jan Ullrich tok sin første seier, i 1996. Med en snittfart på 50,443 km/t tok han luven av selveste Miguel Indurain i en 63 km lang tempo.

Etappe 21: Chatou > Paris (Champs-Élysées)

18 juli – 112 km

Touren ender alltid i Paris. Og for 47. gang foregår de siste tråkk på Champs-Élysées.

Før dette var det 54. ganger at rittet endte på Parc des Princes, og deretter syv ganger (1968 til 1974) på La Cipale-velodromen i Boid de Vencennes der Eddy Merckx feiret alle sine fem gule trøyer.

Ved to andre anledninger har det imidlertid vært målganger andre steder i hovedstaden. I 1951 vant Roger Lévêque den fjerde etappen som gikk i mål på travbanen ved Longchamp. Mens i 2003, i forbindelse med Tourens 100-årsjubileum, vant Bradley McGee en prolog på Avenue de la Motte-Picquet foran byens militærskole.