Et regelverk uten redelighet

Hvorfor skal rytterne følge regelverket når ikke UCI gjør det?


 

Tirsdag kom nyheten om at Katjusja ikke utestenges slik det var fryktet. Bakgrunnen lå i at det russiske laget til Alexander Kristoff og Sven Erik Bystrøm hadde to positive dopingprøver det siste året, og i henhold til UCIs regelverk skal det aktuelle laget da suspenderes fra all konkurranse mellom 15 og 45 dager.

Straffen kom ikke. UCI forsvarer avgjørelsen med at den ene av de to positive dopingprøvene ikke hadde som formål å forbedre resultatene i konkurranse, men var tilknyttet og brukt på «privat basis». For de som ikke husker riktig, er det altså snakk om Luca Paolinis positive kokainprøve under fjorårets Tour de France.

Fint som det er for norsk sykkelfans at Kristoff og Bystrøm slipper utestengelse, er det direkte feigt av UCI å ikke følge opp sitt eget regelverk. I regelverket står det ingenting om det de henviser til tilknyttet frikjennelsen med Paolinis situasjon, og sykkellaget Androni ble i fjor utestengt via samme regelverk, den gang var det snakk om to positive EPO-prøver. To positive prøver, er to positive prøver. Kokain står på dopinglisten av en grunn, og UCI bør så definitivt ikke gjøre forskjeller her.

UCI gjør seg selv og sykkelsporten en bjørnetjeneste. President Brian Cookson og det internasjonale forbundets tillit er allerede tynnslitt. Briten skyver ansvaret fra seg og understreker at det er disiplinærkomiteen i forbundet som har tatt avgjørelsen. Ikke han. Vel, Cookson, du er fortsatt leder av et forbund som igjen beviser at det ikke fungerer. UCI hadde sendt et kraftig signal til idretten dersom de hadde utestengt Katjusja. Det hadde ikke nødvendigvis trengt å være i 45 dager, men en straff på to uker ville gitt Katjusja konsekvenser i form av tapte rittdager.

Det vil naturligvis oppfattes som urettferdig dersom Kristoff, Bystrøm og de andre rene rytterne i Katjusja skulle blitt utestengt, men kollektiv straff er virkningsfullt. Skammen er ubeskrivelig for den utøveren som ødelegger for resten av laget sitt, og man vil tenke seg om en ekstra gang før man putter i seg forbudte midler neste gang. To positive dopingprøver på under ett år vitner også om at noe i Katjusja-systemet er galt. Man kan ikke fotfølge rytterene hele døgnet, men slik det har kommet fram i ettertiden av Paolinis positive prøver, var det kjent innad i laget at italieneren hadde et problem med søvnstimulerende midler. Alexander Kristoff uttalte selv til Sykkelmagasinet at han trodde Paolini var en type som kunne tatt kokain.

Lagledelsen i seg selv kan ikke utelukkende belastes for positive prøver. Rytterne selv innad i laget har et ansvar overfor hverandre. Med en kollektiv straff forsterkes det ansvaret. Signalet som nå er sendt ut, er at ansvaret ikke er så viktig likevel.

Slik sykles NM i Bodø

Sentrumsnære løyper skal gi folkefest i Nordlands hovedstad.


Under fellesstarten skal en rundløype på totalt tolv kilometer sykles, med start og mål på samme sted hvor Arctic Race of Norway hadde målgang på sin førsteetappe i 2013, foran rådhuset i byen. Den eneste lille utfordringen kommer rundt midtveis da rytterne skal forsere en stigning på 50 meter, men som ikke stiger mer enn tre prosent.

M junior 10 runder 120 km
K junior 7 runder 84 km
M U23 12 runder 144 km
K senior 10 runder 120 km
Fellesstart M senior 16 runder 192 km
Rundløype: Slik går løypen på fellesstarten.
Rundløype: Slik går løypen på fellesstarten.
Fellesstart: Slik er profilen.
Fellesstart: Slik er profilen.

Tempoløypen på sin side kan by på stor spenning. Langs Vestfjorden skal rytterne sykle over rimelig kupert terreng hvor første stigning kommer allerede etter tre kilometer. Totalt er stigningen 1,2 kilometer med 4,3 prosent i snitt, 16,7 på det meste. For herrer senior og lagtempo for herrer senior og junior, går løypen videre mot Festvåg hvor det kommer en ny stigning ved vendepunktet. Denne er totalt 3,9 kilometer og stiger 1,4 prosent i snitt og 5,7 på det meste. For de øvrige klassene kommer vendepunktet tidligere. Derfra er det samme vei tilbake til mål i Bodø sentrum.

Tempo M senior 50 km
Lagtempo M junior 50 km
Lagtempo M senior 50 km
Lagtempo klasse K 40 km
Tempo M junior 30 km
Tempo K senior 30 km
Tempo K junior 20 km

Gaterittet foregår i en rundløype på 1,7 kilometer uten nevneverdige bakker.

Gateritt K senior 35 min + 3 runder
Gateritt M senior 50 min + 3 runder

Fullt program for NM i Bodø:

Søndag 19. juni 2016 – Bodø, Solparken
Kl. 08:30 – 11:30 Fellesstart M junior 10 runder 120 km
Kl. 12:45 – 14.45 Fellesstart K junior 7 runder 84 km
Kl. 16:00 – 19:30 Fellesstart M U23 12 runder 144 km

Tirsdag 21. juni 2016 – Bodø, Solparken
Kl. 18:00 – 19:20 Lagtempo klasse K 40 km
Kl. 19:00 – 21:30 Lagtempo M junior 50 km
Kl. 21:00 – 23:15 Lagtempo M senior 50 km

Torsdag 23. juni 2016 – Bodø, Solparken
Kl. 18:00 – 18:50 Tempo K junior 20 km
Kl. 18:30 – 20:50 Tempo M junior 30 km
Kl. 20:30 – 22:00 Tempo K senior 30 km
Kl. 21:40 – 24:00 Tempo M senior 50 km

Fredag 24. juni 2016 – Bodø, Solparken
Kl. 13:00 – 13.40 Gateritt K junior 30 min + 3 runder
Kl. 14:00 – 14:55 Gateritt M junior 40 min + 3 runder
Kl. 15:10 – 15:30 SNN Barneritt 1 runde
Kl. 16:00 – 16:55 Gateritt K senior 35 min + 3 runder
Kl. 17:15 – 18:25 Gateritt M senior 50 min + 3 runder

Søndag 26. juni 2016 – Bodø, Solparken
Kl. 08:30 – 11:45 Fellesstart K senior 10 runder 120 km
Kl. 12:45 – 17:00 Fellesstart M senior 16 runder 192 km

Sagan og regnbuen: hvor leder den hen?

Med lang manke, hårete bein og pyntet i VM-stripene, hva kan vi forvente oss av Peter Sagan denne sesongen? Velsignelse eller forbannelse? Vi husker de verste og beste oppholdene i VM-trøya.




 

Som en vag, fransk parfyme; det er hovedsakelig ett spørsmål som skal forfølge Peter Sagan inn i denne sesongen. Hvilken effekt vil regnbuestripene ha på slovakens kjørestil?

Den lekne, offensive dilettanten virker til tider fornøyd med å tape, så lenge han underholder i samme slengen. Med sin aggressive og angrepslystne manér, har Sagan således vunnet mange hjerter, men ikke veldig mange ritt.

Men hva nå? Får vi se en kjøligere, mer kalkulerende Sagan? Eller vil mannen med manken fortsette å galoppere ubekymret? Der lek og fornøyelse trumfer kalkulasjon og killerinstinkt.

Det er tross alt dette spørsmålet som avgjør hvor Sagan tråkker seg inn i den sagnomsuste mytologien av tidligere VM-mestere. Det er dette spørsmålet som bestemmer på hvilken side han faller ned: Blant de forbannede? Eller de velsignede?

De forbannede
For det er tross alt med rikelig empiri og historiske beviser, at myten om regnbuetrøyens forbannelse holdes i livet. Tom Simpson (1965), Harm Ottenbros (1969) og Jean-Pierre Monseré (1970) er de klassiske, men også de verste eksemplene. Den førstnevnte engelskmannen krasjet og brakk beinet på en skitur om vinteren. Dermed gikk den regjerende verdensmesteren glipp av vårsesongen. I Tour de France krasjet han igjen, på nedfarten av Col du Galibier. Da han kjørte seg selv i senk på Mont Ventoux året etter, var det i en desperat jakt på ny kontrakt.

Ottenbros havnet også under forbannelsen. I Ruta del Sol krasjet han stupende ned i ravinen. Han rakk De Ronde, men krasjet igjen. Sykdom spolerte resten av sesongen som endte med at lagets sponsor lukket pengesekken for godt. Senere gikk kona fra ham og Ottenbros måtte bo på gata i flere år.

Gleden ble også kortvarig for Monseré. Ti dager etter VM-triumfen døde hans hjertesyke far. Fra legen hadde Achilles Monseré fått alkoholforbud, men da sønnen ble verdensmester skjenket han seg selvsagt noen øl. Dessverre fikk hyggen fatale konsekvenser. Familien Monseré prøvde å legge dødsfallet bak seg, men under rittet Grote Jaarmarktprijs inntraff tragedien igjen. Utenfor Lille i Nord-Frankrike krasjer Jean-Pierre med en bil som har kommet seg inn på løypen. Mannen i regnbuetrøyen dør momentant.

På et langt mindre tragisk vis er Stephen Roche også blant de forbannede. Etter hans fantastiske sesong i 1987, hvor Roche vant Giro d’Italia, Tour de France og VM, fikk han hele ’88-sesongen spolert av en kneskade. På vinteren ble han anbefalt å besøke Dr. Hans-Wilhelm Müller-Wohlfahrt, som blant andre jobbet med spillerne til Bayern München og Bono fra U2. Kneet til Roche ble bedre etter hvert, men iren fant aldri samme form før han la opp i 1993.

Ti år senere kom Laurent Brochard, den grandiose franskmannen med en horribel hockeysveis. Året som verdensmester begynte som en liten parademarsj med flere fine seiere, men endte katastrofalt med den famøse Festina-skandalen. Ti år senere havnet Alessandro Ballan i et liknende spor. Italieneren pådro seg kyssesyke, eksperimenterte med ozonterapi av blodet og er nå på vei tilbake etter en to år lang dopingdom. Ingen har foreløpig signert VM-vinneren fra Varese.

Fellesstart senior herrer-142

De velsignede
Freddy Maertens finner vi merkelig nok på begge sider av skillet. I den påfølgende sesongen etter VM-tittelen i 1976, fulgte han opp med utrolige 58 seiere – inkludert 13 etappeseiere og sammenlagttittelen i Vueltaen. Men etter at han sikret seg enda en regnbuetrøye i 1981, var Maertens blitt en helt annen rytter. Tynget av økonomiske problemer og etterforsket av belgiske skattemyndigheter vant han aldri noe av betydning igjen.

Bernard Hinault var også langt nede, da han iført gul trøye måtte bryte Touren grunnet en kneskade. Likevel var Le Blaireau tilbake for fullt i august, med en emfatisk VM-seier i Sallanches – ofte trukket frem som det hardeste VM-rittet noen gang. Året etter – 1981 – æret han regnbuetekstilet med seiere i Roubaix og Amstel på våren, og Tour-seier på sommeren. 29 triumfer totalt.

Som regjerende verdensmester fant også Greg LeMond veien til øverste podietrinn på Champs-Elysées, godt hjulpet av blant andre trønderen Atle Kvålsvoll, idet som var amerikaneren tredje og siste Tour-seier i 1990. Den samme Grand Tour-suksess var ikke Cadel Evans forunt, året etter at den sympatiske australieren ble verdensmester i Mendrisio. Evans tilbrakte store deler av Touren i grupettoen. Men da hadde han allerede kjempet tappert i Giroen, der han tok en huskverdig seier på grusveiene til Montalcino og endte som femtemann sammenlagt. På våren så vi Evans ta en mesterfull seier på Mur de Huy i Flèche Wallonne, hvilket brakte han på riktig side i VM-mytologien.

Ingen har vunnet et monument i regnbuestripene etter at Paolo Bettini vant Giro di Lombardia i 2006, bare noen uker etter VM-seieren i Stuttgart. Denne våren har Sagan potensielt tre muligheter til å gjøre den samme bragden. Først i Sanremo, der Beppe Saronni (1983) er siste VM-vinner. Neste sjanse kommer i De Ronde, hvor Tom Boonen i 2006 tok en populær hjemmeseier året etter VM-tittelen i Madrid. Og dernest i Roubaix, hvor Sagan kan bli den første siden Hinault til å vinne som regjerende verdensmester i klassikernes dronning.

En seier i hvilken som helst av dem, vil garantere Sagan evig plass blant de velsignede.

Blogg: Vintertrening med Coop Østerhus

De fleste tenker nok på sykling som en idrett som passer best fra vår til høst, men sannheten for oss som sykler på heltid er at det er under vintermånedene vi legger ned flest treningstimer.


 

Av: August Jensen og Magnus Børresen, Team Coop Østerhus

Dette kommer av at vi har en konkurransesesong som varer fra mars til oktober, og da er det stort sett hvile det går i innimellom et travelt rittprogram. Dette gjør at det er på vinteren vi virkelig har tid til å putte inn det høye timeantallet. Sånn sett kan man se på sykling som en vinteridrett.

Rogalendinger er stort sett vant med å kunne sette seg på landeveissykkelen hver dag året igjennom, men for en som er født og oppvokst innenfor Oslo-kommunes grenser er dette ingen selvfølge. Allikevel er det ingen sympati å få fra Dr. Ørn selv om det viser -10 på gradestokken. Skal man bli god til å sykle, må man rett og slett sykle. Man trenger ikke være rakettforsker for å forstå det. Dette, til dels selvpålagte kravet om å sykle året igjennom resulterer i at utstyret må modifiseres noe når kulda setter inn.

Blogg januar-8
Vintertrening: Magnus Børresen over jordene i lekre Follo med Jon Breivold fra Team Fixit. Foto: Jonas Orset

Først og fremst er det bare å sette på piggdekk med en gang gradestokken får negativt fortegn. Det hjelper ikke at det er 100 kilometer med våte veier. Hvis det først har fryst på i en sving i ett eneste skyggeparti er det nok til at man ligger der med vondt i både hofte og albue. Ingen vits i å ta noen sjanser. Allikevel er det jo absolutt morsomst når man slipper å tråkke mot dobbel rullemotstand, og så fort det er forsvarlig med kun gummi mot asfalten byttes piggdekk ut mot vanlige dekk igjen. Med de svingningen på gradestokken vi har hatt i vinter har jeg faktisk byttet dekk frem og tilbake opptil tre ganger i uka. Det kan være litt stress, men virkelig verdt bryet.

Når det kommer til bekledning er det enkelte plagg som er viktigere enn andre. Hvis jeg skal trekke frem et par, så er en god regnjakke og skotrekk i neopren et must for en syklist på vinteren. Ellers er det egentlig bare å kle på seg så mange lag som temperaturen tilsier. Jeg sykler alltid med ull innerst på overkroppen. Hvis jeg blir våt, så holder jeg meg varm. Buff/hals og hjelmlue er selvskrevne plagg. Jeg hadde en langtur for litt siden da temperaturmåleren på min Garmin viste -15 grader celsius, og det var i det kaldeste laget. Det går stort sett greit i et par timer, men kroppen jobber hardt for å holde temperaturen oppe, og mot slutten av turen var det vanskelig å holde varmen.

Kaldt: Ikke gå inn i en bank slik. Foto: Privat
Kaldt: Ikke gå inn i en bank slik. Foto: Privat

Under slike turer bruker jeg vintersykkelsko med varmesåler, ansiktsmaske og luftoppvarmer foran munn for å unngå å dra all for kald luft ned i lungene hele dagen. Heldigvis har jeg noe å se frem til mens jeg trår mine mil på cyclocrossen i november, desember og deler av januar, nemlig treningsleir i Spania.

Det beste fra Spania
For når man begynner å bli lei av is og kulde, og bleike ben lengter etter sol og bar asfalt er vi i Team Coop- Østerhus heldige som få. Vi får nemlig anledning til å dra på treningsleir. Tradisjon tro vender vi nesen mot den spanske solkysten.

Den første av to treningsleirer er allerede unnagjort, og i år som i fjor sjekket laget inn i en av de mange skyskraperne man finner i Benidorm. Byen som stort sett huser britiske pensjonister og uføretrygdede egner seg faktisk også ypperlig for syklister som oss.

Det er noe spesielt med disse januar-samlingene. Et nytt år, nye ansikter og en ny sesong som nærmer seg med stormskritt. Mange har ikke sett sine lagkamerater på mange måneder, og historier fra vinteren hoper seg opp sammen med spørsmål om form, trening, hverdagen og damer. Smånerver rundt egen form og vintertrening blander seg med forventningene fra de nye rytterne på laget. I vårt tilfelle har vi signert Ole Andrè Austevoll, Even Rege, Andreas Sandnes Olsen og Øivind Lukkedal som forsterkninger foran denne sesongen.

Treningsleir. Endelig bar asfalt under dekkene og kort bekledning på beina. Foto: Coop Østerhus
Treningsleir. Endelig bar asfalt under dekkene og kort bekledning på beina. Foto: Coop Østerhus

Slik ser en treningsdag ut
Men hvordan ser egentlig en dag for fullt satsende sykkeltalenter i Coop-Østerhus ut? Hva gjør vi for å ruste oss best mulig til en ny sesong? Svaret er såre enkelt. Vi spiser, trener, spiser og sover.

På en normal dag i Benidorm står vi opp 08:30 for så å manøvrere seg gjennom horden av britiske pensjonister for å få i seg frokost, før det bærer ut på sykkelen 10:00-presis. Ti ryttere med følgebil tar fatt på det vakreste Spania har å by på: bar asfalt i januar. Innholdet i øktene avhenger veldig av hva som står på treningsplanen, men en kan forvente enkelte intervaller, styrketråkk og spurter i løpet av de 5-7 timene vi trener daglig.

Hos Coop-Østerhus ønskes også kaffestopp velkommen inn i treningsøktene. Et lite høydepunkt for rytterne, spesielt for dem som har slurvet litt med vintertreningen.

Kaffestopp: Kjærkomment og sosialt. Foto: Coop ØsterHus
Kaffestopp: Kjærkomment og sosialt. Foto: Coop ØsterHus

Religion og livssyn
Etter treningsøktene er næring førsteprioritet. Tomme lagre skal fylles opp og slitne kropper skal restituere best mulig. Derfor har vi med oss en massør. Hans oppgave består av å løsne opp stive ben, og på den måten optimalisere restitusjonsprosessen slik at vi får best mulig kvalitet på hver økt.

Etter massasjen får vi litt tid til å gjøre som man selv ønsker frem til middag. Timene her brukes gjerne litt individuelt. Noen foretrekker å kjenne litt på stemningen i drømmeland, gjemme seg i vakre toner fra dyre headset eller bare ligge i fosterstilling på badet i vente på neste harde treningsøkt. Andre får aldri nok av sine lagkamerater og bruker hvert ledige minutt på den lokale kaffebaren rett rundt hjørnet.

Middagen starter nok en gang med en seig posisjonskamp mot britene for å få muligheten til å forsyne seg med godsakene bufféen har å by på. Som regel får alle rytterne og støtteapparatet mat.

Etter middag samles alle i foajéen for en kort oppsummering av hvordan dagen som har vært og planlegging av morgendagen. Her kan heftige diskusjoner også forekomme, spesielt rundt tema som religion og livssyn.

På dette tidspunktet av dagene gjenstår gjerne 2-3 timer før lyset slukkes på hotellrommene. Aktivitetene nå er stort sett de samme som etter lunsj, men siden kaffebaren er stengt tyr noen til film før klokken slager 23, lyset slukkes, og en ny dag er i anmarsj.