«Mastergrad» i tålmodighet

Bånn gass i en halvtime, så er du frakjørt og blir tatt ut. Hvor er idrettsgleden i det?

Continue reading ««Mastergrad» i tålmodighet»

Den «kjære» rulla mi

Det gjør vondt, svetten spruter og alt virker håpløst. Likevel ville jeg ikke byttet det ut for noe.

Continue reading «Den «kjære» rulla mi»

Veien til kontinentalnivå

Slik gikk jeg gradene fra klubbrytter til FixIT.no.

Continue reading «Veien til kontinentalnivå»

Oss priviligerte

Livet som syklist er slettes ikke så verst. I en alder av 20 år har jeg opplevd de fleste land i Europa fra sykkelsetet. Utallige turer til inn- og utland med gode sykkelkamerater på treningsleirer og ritt er ikke alle forunt.

Continue reading «Oss priviligerte»

En annerledes sesong

Det er ikke alltid ting går som man planlegger. Min 2016-sesong er et godt eksempel på det.

Continue reading «En annerledes sesong»

Blogg: Den rette balansen

I fjor skjedde det som kunne ha vært karrierepunktum. Hva er meningen med å drive med noe uten mål og mening?

Continue reading «Blogg: Den rette balansen»

Blogg: Motivasjon når det gjelder

Når alle rundt deg tar steg etter steg til høyere nivå og du blir sittende igjen med skade etter skade, da er det tungt å stå opp om morgenen. På de dagene du har det verst, det er de dagene motivasjonen gjelder som mest.

Continue reading «Blogg: Motivasjon når det gjelder»

Blogg: Våte drømmer

Forrige sesong bestemte jeg meg for å legge opp. Drømmene var borte. Vendepunktet var å se Andreas Vangstad vinne siste etappen i Tour of Norway.


 

Av: Adrian Gjølberg, Team FixIT.no

Det er en iskald og regnværstung dag i mai 2016, et stort felt med verdens beste sykkelryttere nærmer seg Rjukan. Det er Tour of Norway og den beryktede etappen til Gaustadtoppen er i gang. I feltet er det en posisjonskamp som gjør at farten skrus kraftig opp når vi nærmer oss bunnen av bakken. 14 kilometer brutal klatring skal forseres før vi stuper nedover i ti kilometer før så fem flate kilometer mot Rjukan venter. Det er dette som er kongeetappen i Tour of Norway.

LES OGSÅ: Fixeren som gikk fra brannmann til sykkelrytter

Team Sky setter tidlig opp farten til et drepende høyt tempo. Det skal kjøres for Lars Petter Nordhaug. Bak Sky-toget sitter Edvald Boasson Hagen, Bauke Mollema, Frank Schleck, Vincenzo Nibali og ikke minst outsideren, Adrian Gjølberg. For hver kilometer står det et skilt som skal minne oss ryttere på hvor langt det er igjen til toppen. Det viser ti kilometer til toppen og angrepene kommer fra alle kanter. Fabian Cancellara og Alexander Kristoff er en av mange som detter av. Det har allerede gått fort i fire kilometer og de fleste av oss begynner å få nok. Dette er også tidspunktet hvor det er helt innafor å slippe for en kontinentalrytter. Smerten skriker, beina verker og all rasjonalitet forteller meg at jeg skal slippe med resten av gjengen. Slipper jeg her vil ingen klage, det vil faktisk være helt forventet. Ingen vil si noe, Frode Jarle Jacobsen vil til og med gi meg en klapp på skulderen. Normalt slipper jeg også nå, forskjellen er bare at i dag ignorerer jeg smerten. I dag er min dag, hvor jeg skal bevise at jeg kan sykle fort. Jeg skal ”gi fingern” til alle i sykkelverden som ikke har trodd på meg.

LES FLERE BLOGGER HER

11169239_1599838566900212_8272224666841359545_o
Autograf: Adrian Gjølberg drømmer om mer heder og ære. Foto: Team FixIT.no

Jeg klorer meg fast i fem kilometer til, mens den ene etter den andre rytteren gir opp. Jeg er i ”zombieland” stedet hvor jeg bare klarer å gå noen få ganger i året. Vi er bare fem ryttere igjen: meg, Lars Petter, Mollema, Edvald og Schleck. Med andre ord: Nibali har også fått nok. Johan Kaggestad og Christian Paasche er i ekstase over at jeg fortsatt er med, men presiserer at jeg er langt over ”rød sone” og vil slippe når som helst. Tre kilometer fra toppen åpner landskapet seg opp, vinden tar tak i oss fra siden, noe som gjør at det blir enda tøffere. Det ene angrepet etter det andre kommer, jeg blir kjørt av, men klarer å komme meg tilbake hver gang. Likevel én kilometer fra toppen ryker strikken og jeg kommer ikke opp igjen. Det frister mer enn noen gang å gi opp, sakke ned på tempoet, resignere og takke for meg. I dag derimot er jeg en seig jævel å knekke. Jeg gir ikke opp, jeg kan kjøre meg opp i utforkjøringen om ikke luken blir for stor. Alle triks som Leif Ottesen har lært meg om å takle smerte, tar jeg i bruk. Luken mellom oss må ikke bli for stor! Tenk teknikk, se deg selv fra fugleperspektiv, fyre av et energianker osv. Jeg kommer meg til slutt over toppen 30 sekunder bak, dette er mulig å kjøre inn!

LES OGSÅ: Jojo-sesongen med FixIT.no

Nedover mot Rjukan ligger jeg inne i rammen med livet som innsats, kombinasjonen av utmattelse og adrenalin gjør at jeg er mer skjerpet og fryktløs en noen gang. Kaggestad og Paasche er fra seg av redsel, men blir i ekstase når jeg klarer å kjøre meg opp til teten igjen. I bunn av bakken er vi samlet igjen, fire ”klassesyklister” og meg, Adrian Gjølberg. To og en halv kilometer før mål er det en liten slak stigning, min spesialitet. ”Good morning motherfuckers” sier jeg inne i meg, mens jeg smeller til på monstergir og får en solid luke. Proffene bak er i sjokk og blir tatt på senga. Hvem skal kjøre meg inn? Jeg kommer aleine til mål og tar over gul trøye med noen få sekunder. Mitt store gjennombrudd!

1462894_1593459550871447_44010728954201379_n
Innskriving: Adrian Gjølberg under Tour des Fjords 2015. Foto: Team FixIT.no

Det er desember 2015, jeg sitter aleine på wattsykkelen på trimhuset, to minutter maks + åtte minutter lavterskel*6 er på programmet. Jeg har nok en gang drømt meg bort på trening. Denne gangen var det Tour of Norway, på mandag var det Tour des Fjords og en annen gang vant jeg VM. Slike drømmer har gjort at jeg har gått inn med dødsforakt på hver eneste ”hardøkt” i vinter, som igjen har ført til at jeg for første gang på to år har hevet nivået mitt. Som idrettsutøver er det drømmene som har drevet meg, ikke realisme og logisk tekning. Forrige sesong bestemte jeg meg for å legge opp. Drømmene var borte.

Vendepunktet var å se Andreas Vangstad vinne siste etappen i Tour of Norway. Seier i HC-ritt var plutselig ikke umulig lenger. I disse dager er det veldig spennende for Team FixIT.no og resten av de norske kontinentallagene. Det er i disse tider vi får svar på løpsinvitasjoner, deriblant de store norske løpene. Jeg krysser fingra for at Team FixIT.no står på startstreken også i 2016. Vi lover å være representert i bruddene, skape sykkelløp og gi alt for å ta resultater. I mellomtiden skal jeg fortsette å trene som om jeg har ”mannen med ljåen” bak meg. Kanskje blir en urealistisk våt drøm fra desember 2015, til virkelighet i mai 2016? Jeg håper jeg får muligheten til å prøve.

– Adrian

Blogg: Fra brannmann til kontinentalrytter

Han er både utdannet brannmann og bilmekaniker, men fra 2016 er denne ungutten klar for sin første sesong som kontinentalrytter.


 

Av: Ken-Levi Eikeland

Hei! jeg heter Ken-Levi Eikeland, er 21 år, oppvokst i Lardal (Steinsholt), men bor nå i Larvik.

Som ung gutt i Svarstad og glad i idrett, brukte jeg mye tid på fotball de første årene. Jeg startet min sykkelkarriere på en terrengsykkel i den lokale klubben Svarstad IL. Dette valget ble tatt da terrenggruppe var det eneste tilbudet på sykkel Svarstad IL hadde den gangen. Det var derfor naturlig for meg å starte der.

Jeg husker tilbake at jeg som oftest kom blant de siste i mine første sykkelløp, men at det allikevel var en stor glede. Det var knallhardt men også veldig morsomt. Jeg drev en liten stund med dette, men byttet raskt til en større klubb i Vestfold; Horten Sykkelklubb, som hadde flere utøvere på samme alder. Der syklet jeg med flere gode ryttere, blant annet Sondre Holst Enger.

Da jeg byttet til Horten Sykkelklubb fikk jeg raskt noen lyspunkt i min sykkelkarriere, og da jeg byttet til landeveissykkel kom også resultatene.
 Da vinteren kom og jeg skulle opp i juniorklassen, fikk jeg ordnet meg med en trener (Fred Arne Enger) via sykkelklubben.

På lag med nåværende proffer
Etter en stund fikk jeg også tilbud om å sykle for juniorlaget hos Glåmdal SK, hvor blant andre Sondre Holst Enger, Kristoffer Skjerping og Sindre Eid Hermansen syklet. Dette takket jeg selvfølgelig ja til, uten å tenke over hva jeg gikk til.
 Dette laget var det beste i juniorklassen, og hele laget, unntatt meg, gikk på Norges Toppidrettsgymnas på Kongsvinger.

Det var liten tvil om at det var trøkk i laget, og med så mange gode ryttere på samme lag, fortsatte jeg å utvikle meg som syklist. Dette var utrolig motiverende, og hele tiden hadde jeg disse gutta å strekke meg etter.

Laget presterte i toppen i alle løp det deltok i, og det var en glede å være hjelperytter for disse gutta. Jeg klarte også å få til noen bra resultater selv. Jeg husker tilbake til Norgescupen på Eidsvoll, der jeg sammen med to andre lå i brudd hele dagen, og hvor jeg endte på en sterk andreplass.

Eikeland nett-3
Team work: Eikeland står for maten under lagets treningsleir på slutten av 2015. Andreas S. Jacobsen og Sindre Eid Hermansen følger med. Foto: Team FixIT.no

Tøff overgang til senior
Tiden i Glåmdal var over da jeg skulle ta veien fra juniorklassen og opp til senior, da Glåmdal bare er et juniorlag. Jeg måtte finne meg en ny klubb, og valgte å bytte til Tønsberg Sykkelklubb. Dette gjorde jeg fordi jeg fikk tilbud om å bli med i et konkurransefellesskap i Vestfold.

Det ble dannet et lag som het Team Vestfold Elite. Dette var et lag for de beste klubbrytterne i Vestfold, alle samlet på ett lag. Her ble det to sesonger på meg før laget ble lagt ned.

Det var en stor overgang å bli seniorrytter. Jeg fikk virkelig kjenne på kroppen hvordan det var å konkurrere mot de beste i landet og merket at det ble mye vanskeligere å prestere i toppen.

Da det ble bestemt at Team Vestfold Elite skulle legges ned, tenkte jeg mye på hvor jeg skulle gå, eller hvem jeg skulle sykle for nå. Jeg gikk også på skolen og tenkte mye på om jeg skulle fortsette å sykle eller satse alt på skolegang. Jeg utdannet meg til bilmekaniker, men lærlingtiden tok jeg aldri da jeg heller valgte å satse alt på sykling.

«Hvileår» i Forsvaret
Etter en veldig tung sesong valgte jeg å dra inn i Forsvaret for å finne ny motivasjon og for å skaffe meg en skikkelig utdannelse. I Forsvaret utdannet jeg meg som brannmann, noe jeg alltid hadde hatt lyst til å bli. Dette bestemte jeg meg for å gjøre 100 prosent. Jeg trappet ned på syklingen, tok et slags ”hvileår” og konkurrerte nesten ingenting.

Jeg kjørte kun NM på Eidsvoll og noen få tur-ritt, men jeg holdt treningen vedlike hele tiden.

Jeg fikk et veldig fint år i militæret som brannmann på Ørland Hovedflystasjon, noe jeg ikke angrer på i det hele tatt den dag i dag. Jeg lærte ekstremt mye, blant annet det å kontrollere kroppen både ved fysisk og psykisk smerte. Jeg ble mye sterkere i hodet av dette. Jeg følte at jeg ble voksen, og fikk tid til å ta mange gode og nyttige kurs, og alt det jeg trengte for å få en utdannelse. I dag har jeg alt som skal til for å jobbe som brannmann. Har snart jobbet i ett år som brannkonstabel på Torp Flyplass.

Eikeland nett-2
Ror i samme båt: Fra venstre: Henrik Sandal, Jon Breivold, Kristoffer Madsen, Andreas S. Jacobsen, Ken-Levi Eikeland og Åsmund Løvik. Foto: Team FixIT.no

Ny innsats på sykkelsetet
Etter Forsvaret var planen å komme meg tilbake på sykkelen. 
Jeg ble med i elitesatsingen til Sandefjord Sykleklubb fra januar 2015.
 Jeg visste jeg lå langt bak med mengdetrening i forhold til de andre på laget, men tenkte hele tiden på at jeg skal opp og frem. Jeg var til tider nådeløs mot meg selv.

For å klare dette visste jeg hvor viktig det var med strukturert trening hele tiden, og ikke minst med rette folk rundt meg som har troen på meg.
 Her har familien min og ikke minst pappa hatt en stor og viktig rolle. Han har helt fra starten av støttet og fulgt meg overalt. Uten pappa hadde jeg ikke vært der jeg er i dag. Pappa er for meg tidenes største sponsor og støttespiller.

Jeg begynte endelig å få til noe igjen på sykkelen, fikk kjempebra resultater både på tempo og gateritt, samt at jeg klarte å prestere i Norgescup som senior. Jeg hadde blitt mye hardere i hodet etter tiden i Forsvaret. Jeg hadde bestemt meg for å lykkes, og hadde satt meg et mål. Det var å bli kontinentalrytter i løpet av sesongen.

Det å bli en av Norges beste ryttere er ikke lett, men jeg hadde et mål og jeg klarte det. Men ting kommer ikke av seg selv med mindre du vinner masse sykkelløp.

Første møte med FixIT.no
Jeg tok selv kontakt med flere av de norske lagene, sendte mail og lurte på sjansen for å kunne bli en på laget.

Blant de jeg kontaktet var sykkellaget Team FixIT.no. Ledelsen der kjenner til meg fra juniortiden. Jeg fikk raskt svar. De kunne tenke seg å ta en prat med meg under Norgescup-avslutningen i Bergen.

Jeg tok med meg min manager (Sveinung Bertelsen) og kastet oss på flyet til Bergen. Der hadde vi et veldig hyggelig møte på lagets kontorer. 
Her forsto jeg, at skal jeg komme videre, må jeg fungere sammen med de andre i laget. Mine egne tanker og ønsker må vike plass til fordel for lagets ønsker og tanker. Det var en ny utfordring, og var jeg klar for det? Jo, ingen tvil, det var dette jeg ønsket, og hadde drømt om som guttunge.

Lagkompiser: Ken-Levi Eikeland og Anders S. Jacobsen. Foto: Team FixIT.no
Lagkompiser: Ken-Levi Eikeland og Andreas S. Jacobsen. Foto: Team FixIT.no

Ny hverdag
Det ble noen dager i spenning før jeg fikk tilbudet om å bli en del av Team FixIT.no noe jeg selvfølgelig takket ja til. Det betyr at jeg er tilbake på lag med Sindre Eid Hermansen som jeg syklet sammen med som junior i Glåmdal.

Jeg er utrolig glad for å bli en del av laget, mye pga. de muligheter det gir meg til å utvikle meg videre, ta det viktige steget, kjenne på alvoret, lysten til å bli best, motivasjon for å takle de lange treningsturene i kulde, regn og vind. Det blir også mange muligheter for at jeg får delta på gode og viktige sykkelritt. Her har jeg også personer rundt meg som også har mål om å nå langt innen sporten.

Jeg kan nå være utøver på heltid, som igjen betyr mye mer fokus på trening, kosthold og hvile. Jeg har nå personer som gjør alt det praktiske for meg, slik at jeg får tid til kun å tenke på treningen og det å prestere.
 Team FixIT.no har allerede hatt første samling og kick-off i Bergen. Vi fikk noen harde fysiske oppgaver og en lang gåtur på fjellet. De tøffe utfordringer knyttet laget sterkere sammen. Det var både lærerikt og morsomt. Vi lærte å kjenne hverandre på en litt annen måte. Det var fine og nyttige dager. Jeg ble fort kjent med de andre på laget og syntes samarbeidet virker veldig bra.

Jeg gleder meg veldig til å reise på samling med dem allerede i januar 2016. Det neste på kalenderen er sesongstart i Portugal i mars, og jeg er utrolig spent på nivået.

Kontrakten jeg har med Team FixIT.no er på to år, noe jeg er veldig glad for. Det tar nok litt tid å etablere seg i UCI-verden, og jeg er føler at laget ønsker å gjøre sitt beste for at vi alle skal lykkes videre i karrieren.

Selv er jeg en offensiv rytter, med ønsker om å være en god lagspiller, som kan være med på å bidra til at Team FixIT.no når de mål de har satt seg for 2016-sesongen. Som et av slagordene til Team FixIT.no er: «denne sesongen (2016) skal bli min beste sesong til nå.»