Min reise, så langt

Jeg visste ingenting om laget, bare at de holdt til i Italia. Likevel sendte jeg dem en søknad; det skulle bli det beste valget i mitt liv.

Jeg satt og grublet en stund for å finne en bedre måte å introdusere meg selv enn dette her, men nå biter jeg i det sure eplet.

Mitt navn er Karl Jonas Tronstad, er 21 år og fra Åsane – Bergens og Norges vakreste bydel. Jeg skal gjennom ett innlegg i måneden her på Sykkelmagasinet ta dere med på en reise gjennom livets oppturer og nedturer på den italienske sykkelscenen. Min sykkelkarriere startet da pappa tok meg med ut på min første tur på racersykkel på 10-årsdagen min, 20. april 2008. Jeg hadde fått sykkelen av mormor og morfar den vinteren, men det skulle altså ta en stund før den kom seg ut på veien.

Uken etter min første tur stilte jeg opp på Åsane CK sin ungdomstrening, og om jeg ikke var solgt før, var jeg hvert fall det nå og det tok ikke mange månedene før fotballskoene ble lagt på hyllen til fordel for flere sykkeltreninger.

Mitt første ritt, Kvarven opp, høsten 2008

Da jeg ble junior og begynte på Toppidrettslinjen på Tertnes Videregående, ble Bergen CK et naturlig valg, for å gjøre logistikk rundt samlinger og ritt enklere, men også fordi jeg ville ha samme drakt som dem jeg trente med stort sett hver dag. Jeg hadde til tider en veldig god første sesong i juniorklassen, mens det andre ble relativt seigt.

Jeg var likevel veldig klar for å se hva jeg kunne få til med «blanke ark» i seniorklassen og hadde samlet sett en ganske mye bedre følelse her enn jeg hadde hatt på slutten av forrige sesong. Det var også inspirerende å se at enkelte av de jeg trente med hjemme i Bergen presterte på et såpass høyt nivå. Jeg var med andre ord klar for å pine meg gjennom en ny vinter med null grader og regn.

Sesongen gikk sin gang og jeg ble egentlig mer og mer klar for å begynne på lærerstudiet ved Høgskulen på Vestlandet, noe jeg også gjorde, med fadderuke og alt som hører med. Dette tok derimot raskt en ganske uventet vending.

Zappi Racing

Når jeg skriver dette er det nøyaktig en uke til jeg legger de siste t-skjortene i baggen før jeg går løs på min andre sesong for Zappi Racing Team, og min siste som U23-rytter.

Zappi Racing Team, som jeg bare kaller Zappi fra nå av, er et britisk lag som er finansiert av rytterne, eller rytternes sponsorer (familie). Jeg er så heldig at mamma og pappa aldri har vært i tvil om å støtte meg her, så lenge det er noe jeg virkelig vil.

Summen er i bunn og grunn noe av det samme som det ville kostet å holde meg i live og kjøre alle norgescupene og NM i Norge i løpet av en sesong. Den dekker i praksis alt som skal til for å holde ryttere og støtteapparat gående og til å kjøre ritt. Jeg får også kjøre betraktelig flere ritt enn jeg ville gjort i Norge. Frem til sommeren vil basen til laget være i Riccione, omtrent en time sør for Bologna på Italias østkyst. Mange spør meg hvordan jeg kom i kontakt med Zappi og hvordan livet der er. Her skal jeg fortelle hvordan det hele gikk til:

Når jeg først bor i et annet land en periode, kan jeg like godt oppleve litt uten sykkel også. Her er jeg ved Lago di Lugano med min skotske og amerikanske lagkamerat fra i fjor, Calum og Jason. Jeg er han største av dem.

I august 2018 begynte jeg å studere på fulltid. Ikke fordi jeg hadde lyst til å legge syklingen på hyllen, men fordi jeg ikke hadde motivasjon til å drive med sykling på fulltid bare for å kun sykle 10 ritt med mer enn 15 deltakere i løpet av sesongen. Jeg var likevel fortsatt på utkikk etter en mulighet til å fortsette med sykling på fulltid.

Under Roserittet, som var et par uker etter studiestart (og fadderuken, som skulle vise seg å være den beste formtoppingen jeg har vært borti), følte jeg endelig at jeg fikk litt igjen for treningen som var lagt ned og presterte faktisk på et ganske greit nivå med 9. plass sammenlagt.

Jeg visste at å sende rundt «søknadsmail», i mangel på et bedre ord, til utenlandske klubber og kontilag rundt i Europa var noe enkelte gjorde. Jeg hadde fått blodet tilbake på tennene etter Roserittet og skrev en CV som jeg i første omgang sendte rundt til forskjellige kontilag sine Facebooksider, fordi dette virket tryggere enn å sende rundt til vanlige klubber jeg ikke visste noe som helst om.

Overraskende mange svarte, ikke overraskende var de fleste svarene at de ikke hadde plass til meg. Jeg visste allerede at Daniel Ekløf, som hadde kjørt sterkt den sesongen, hadde signert for et klubblag med base i Italia. At de var basert i Italia var også det eneste jeg visste før jeg sendte dem en melding på Facebook og i det hele tatt før jeg møtte laget for første gang. I ettertid ser jeg at det var greit jeg ikke visste mer om hva jeg gikk til. Da hadde jeg nok ikke turt å kontakte dem i utgangspunktet, og i hvert fall ikke skrive under kontrakten jeg fikk på mail en uke etter at første melding var sendt.

Det er likevel et av de beste valgene jeg har gjort i mitt liv. To be continued…

3 kontinent, klatretrøye og 370 km i brudd – alt i løpet av januar

TEKST: Ken-Levi Eikeland (Interpro Stradalli Cycling)

 

Navn: Ken-Levi Eikeland
Alder: 23 år
Utdannet: Brannmann og Personlig trener
Hva jeg gjør i dag: Kontinentalrytter for Interpro Stradalli Cycling.

Jeg er født i Larvik, oppvokst på landet, nærmere sagt Steinsholt i Lardal. Har alltid drevet med sport, både ski, fotball og motocross. Men endte opp med å tråkke for egen maskin på landeveien til slutt.

Det å vokse opp på landet har mange fordeler. Det er langt mellom husene, så man lærer å gå eller jogge til venner. Det går buss 2-3 ganger i døgnet, så man må være presis og planlegge en del. Derfor lærer man tidlig å klare seg selv.

Vi hadde alle muligheter til å trene, alt vi gjorde var på en måte trening. Selv om man ikke tenkte slikt som liten. Men som 15-åring startet jeg å sykle litt, kom videre inn på Glåmdal sitt juniorlag, og derifra har det bare gått oppover.

Har vært innom mange forskjellige lag, både Vestfold Elite og Sandefjord Sykleklub. Det er klubben jeg er registrert i dag. Også hadde jeg to år på Team FixIT.no som ikke eksisterer lenger dessverre.

Eikeland iført rød klatretrøye i Sharaj Tour Dubai.

Men i mellom dette har jeg også vært ett år i Forsvaret, tatt utdannelsen som brannmann, og skaffet meg erfaring på hvor viktig det er med struktur på det du driver med. Trener du riktig 99 % av tiden, så trenger du faktisk ikke trene så mye for og oppnå høyt nivå.

Proffdrømmen

I 2018 har jeg tatt steget ut av Norge for å ta nye steg mot proffdrømmen. Alt ble svart idet Team FixIT.no la ned, og jeg vendte tilbake til Sandefjord Sykleklubb. Men så kom det en telefon – seint, seint en fredag kveld. En franskmann ringte på Facebook, med navnet Damian Garcia, tidligere Frøy Bianchi-sykelist. Han skal være sportsdirektør for Team Interpro Stradalli Cycling i 2018 og hadde et tilbud til meg.

Prolog i Herald Sun Tour.

Jeg takket ja. Jeg ville jo fortsette på Conti-nivå, og når ingen av de norske lagene hadde tilbud til meg, så var dette en god muligheten.

Rittplanen han sendte meg to dager senere var mye av grunnen til signering. Å sykle store, viktige løp er viktig for å bli sett av de store profflagene. Ergo blir veien kortere enn hvis jeg sykler for en klubb i Norge.

Det gikk fort i svingene. Plutselig satt jeg på første fly til treningsleir til Miami i starten av januar. Veldig rart ,men også spennende med noe nytt og fremmet, ut av komfortsona som det heter.

I Miami var det 5 av lagets 15 ryttere som skulle møtes for bilder og møte med sponsorer. Det spektakulære med laget er at vi er ryttere fra 5 forskjellige kontinenter og språkene i laget er mange, men kommunikasjonen foregår på engelsk!

Globetrotter

Tiden gikk fort fra oss dere nede, mye nytt utstyr og alt skulle skje på engang, for sesongen starter om 14 dager i Dubai for min del. Så etter 6 dager i Miami, bærer det hjem til kulda, inn på wattsykkel for å booste form til sesongstart i Sharaja Dubai Tour, et UCI 2.1-ritt og deretter Herald Sun Tour løp i Australia 3 dager senere, enda et UCI 2.1-ritt, som ble vunnet av Esteban Chaves.

Allerede i løpet av første måned av 2018, har jeg hvert i fire nye land, langt utenfor Europa. Det betyr lange reisedøgn og et jet-lag som man må vende seg til, sove om dagen og våken om natta. Derfor sier jeg til meg selv: «Du skal sove når det er mørkt og være våken når det er lyst!!»

Prestasjoner så langt har vært veldig bra med tanke på så tidlig start. Jeg har vært meget offensiv i begge rittene, som har betalt seg i årets første trøye, klatretrøye under rittet i Dubai. Samt kan jeg allerede logge 370 km i brudd i 2018 og en 7 plass på siste etappe i Dubai. I Australia var jeg hjelperytter for lagets klatrer Daniel Whitehous, og hadde lange dager med jobbing og brudd her også.

Neste for meg blir nå en treningsperiode frem til starten av mars, da blir det Classic Loire-Atlantique i Frankrike. Videre er det ikke helt spikret enda, men mye bra løp i vente!

De 5 mest spennende historiene å følge i 2018

TEKST: Knut Andreas Lone


Champagnesprut og fyrverkeri har for lengst falmet, og vi er godt inne i 20…18. Årskiftet betyr også at det er like før den nye sykkelsesongen virkelig tråkkes i gang. I Australia har de allerede startet å varme opp med det australske mesterskapet, før man tar fatt på den internasjonale kalenderen med Santos Women’s Tour (som startet i dag, torsdag) og Tour Down Under fra 16. januar.

De kommende ti månedene har vi naturligvis svært mye spennende sykling og gode ritt å se frem til. Mange av historielinjene er allerede trukket opp og her får du de kanskje mest spennende. God lesning!

1. Sagaen rundt Chris Froome

Kanskje den største saken fra 2017 og den vil neppe bli noe mindre i 2018. De fleste er nok kjent med detaljene nå, men den 13. desember 2017 ble det altså kjent at Chris Froome hadde levert en urinprøve under Vuelta a España, som viste det dobbelte av den tillate dosen salbutamol. At Froome lider av astma og benytter seg at medisin i konkurranser har vært kjent lenge, og det var derfor kanskje overraskende at han gav en prøve som hadde 2000 ng/ml av salbutamol, godt over grensen på 1000 ng/ml.

I tråd med UCI og WADAs regler er ikke Froome suspendert. Det kommer som følge av at salbutamol er et «særskilt stoff», og langt mindre alvorlig enn et «forbudt stoff», som er anabole steroider, EPO og bloddoping. Dermed står Team Sky selv fritt til å suspendere Froome eller ikke. De har så langt gitt sin kaptein uforbeholden støtte og sier at han ikke har gjort noe galt. Det vil være opp til Froome og apparatet rundt ham, å bevise at han ikke har brutt noen regler.

Ettersom det er et særskilt stoff er det ingen gitt frist for når han må presentere sitt forsvar for sykkelmyndighetene. Det gir han rom til å konkurrere og saken kan drøye i lang tid (les mer om regelverket bak i denne Twitter-tråden). Team Sky er allerede i gang med å forberede et forsvar og gjøre undersøkelser som kan bevise Froomes uskyld. Forsvaret vil trolig basere seg på hvordan metabolismen kan reagere forskjellig fra person til person, ved faktorer som for eksempel dehydrering, som kan gi et avvik i utslaget i urinprøven.

Det at Team Sky har valgt å ikke midlertidig suspendere Froome gir oss noen interessante aspekter. Først og fremst signalet det sender til omverden. Lagets retorikk, at ingenting galt har blitt gjort – i stedet for «vi vil undersøke om et regelbrudd har forekommet» – er uheldig, og opprører nok enkelte. Likefullt handler det nok også om å vise støtte til sin utøver, og kanskje man føler en viss grad av innrømmelse om man skulle fulgt eksempelet. Likevel, om Froome ikke frikjennes, hvordan vil da responsen fra Team Sky bli? Har man fremdeles ikke gjort noe galt? Laget har allerede håndtert saken omkring Bradley Wiggins dårlig, gjort uopprettelig skade og bør trå svært varsomt fremover.

I SØKELYSET: Chris Froome må nok leve med mye støy rundt seg den kommende sesongen: FOTO: AFP PHOTO / JAIME REINA

En midlertidig suspensjon ville også gitt Froome en tilbakedatering av dommen, om han skulle bli dømt. Det vil imidlertid legge press på Sky, som vil kunne risikere å ikke rekke og gjøre tilfredsstillende undersøkelser før de viktige rittene kommer, og muligens sette hans Grand Tour-dobbel i jeopardy, om man ikke skulle komme til en konklusjon før det.

Med tanke på at det ikke er noen tidsbegrensning for Froome og kompani, kan vi få en anspent og ubehagelig situasjon utover sesongen – for fans, rittarrangører, konkurrenter og UCI. Først og fremst skaper dog den uteblivende suspensjonen et ubehag med tanke på ritt. At Froome kan fortsette å konkurrere fritt vil altså si at han kan vinne en rekke ritt, deriblant Giro d’Italia og Tour de France, for så å motta en dom, som gjør at han vil bli strøket fra resultatlistene – noe som vil være svært ødeleggende for konkurransene og de øvrige utøverne.

Hvor lenge vil de nevnte partene akseptere at saken trekker ut i tid? Brian Cooksons periode som UCI-president beskrives som tafatt. Den nye presidenten, franske David Lappartient, har allerede vært ute og lovet langt større handlekraft – blant annet i kampen mot doping. Hvor lenge kan han akseptere situasjonen, før han begynner å legge offentlig press på Sky og Froome? Vi kan fort ende opp med en høylytt drakamp, som går som en farse gjennom hele sesongen.

2. Arven etter sykkel-VM

Allerede i forkant av mesterskapet i Bergen var Norges Cykleforbund på ballen, med å bruke VM som en slynge for videre utvikling. Ungdomsprosjektet med nettopp navnet «Arven etter sykkel-VM», var en mulighet for fire unge fra hver av regionene, i alderen 16 til 25, til å få «lederutdanning i forkant og praktisk erfaring som frivillig» de siste fire dagene av mesterskapet. Målet var å bygge opp kompetansen og ikke minst entusiasmen til fremtidens trenere, ledere og kommissærer.

Det skal Cykleforbundet ha skryt for.

Verdensmesterskapet var en unik mulighet til å øke interessen for sykkelsporten i Norge, og ikke minst viktig for rekrutteringen. Bergen-VM ble hyllet verden over, som et fantastisk mesterskap, men hvordan blir egentlig arven etter VM?

Bergen 2017 AS ligger an til å gå med et stort underskudd og det kan nå ligge an til at Cykleforbundet må ta en del av støyten og ende opp med negativ egenkapital. For et særforbund med allerede relativt mager økonomi er det kritisk. Senere denne måneden avholdes det ekstraordinært forbundsting, hvor det foreligger forslag om å kaste sittende styre. Harald Tiedemann Hansen har allerede annonsert at han ikke stiller til gjenvalg som sykkelpresident, under det ordinære forbundstinget i mars.

Kaos er en god beskrivelse.

Ringvirkningene kan vedvare i lang tid fremover. Da man gikk på den samme blemmen under VM i Oslo i 1993 hjemsøkte det forbundet til 2000-tallet, og det er først det siste tiåret (under Harald Tiedemann Hansens ledelse) at man virkelig har fått orden på økonomien igjen. Sykkelsporten har blomstret for fullt i Norge. Den videre utviklingen kan imidlertid bli skadelidende av mesterskapets kjølvann.

(innlegget fortsetter under bildet)

FOLKEFEST: VM i Bergen var en ukes lang fest, men ettermælet er dystert. FOTO: Sykkelmagasinet/HC Prigge

Man planlegger en velodrom i Asker, men i motsetning til velodromen på Sola – som er finansiert av andre instanser og hvor byggingen starter denne måneden – er det sykkelsporten selv som må stå for finansieringen på østlandet. Ser vi til store sykkelnasjoner som Storbritannia og Australia for eksempel, har viktigheten av velodromer vært enorm, og ryttere som Bradley Wiggins og Mark Cavendish startet begge karrieren på banen.

I verste fall må man ta opp lån for å finansiere den negative egenkapitalen og gjelden etter sykkel-VM, og hva skjer da med velodromplanene?

Samtidig er det mer og mer krevende å arrangere sykkelritt i Norge. Det har foran denne sesongen kommet nye vaktforskrifter, som krever kursing av løypevakter. For å være en stasjonær vakt, som kan regulere trafikk, kreves et kurs på ti timer, mens for løypevakter kreves det to timer. Det vanskeliggjør å være frivillig. Samtidig koster det skjorta å arrangere sykkelritt i Norge. Det er i utgangspunktet vanskelig å få frivillige som løypevakter, som gjør at man ofte må leie inn vakter. Sponsormidler er vanskelig å få tak i og skal man ha hjelp fra politiet er det svindyrt. Med den økonomiske situasjonen til Cykleforbundet er det også vanskelig å se for seg at man kan få noen tilskudd derfra. Dette er noen av faktorene som gjør at vi per dags dato står med tre åpne plasser i Norgescup-kalenderen.

Norsk sykkelsport går en svært interessant tid i vente.

3. Duellen mellom Froome og Dumoulin

Gitt at Chris Froome ikke utestenges for sin overtredelse, kan vi trolig få den kanskje mest spennende Grand Tour-duellen på mange år i den kommende sesongen.

Man fikk liksom aldri den elleville duellen mellom Alberto Contador og Chris Froome som man håpet på. I hvert fall ikke i Tour de France. Nå har Contador lagt opp og nå ser man til Tom Dumoulin, som Froomes store utfordrer.

Den karismatiske nederlenderen har slått igjennom som sammenlagtrytter de siste årene, etter å ha brutt ut av puppen i Vuelta a España i 2015. Den definitive bekreftelsen kom da han vant en historisk jevn utgave av Giro d’Italia i fjor. Dumoulin virker å være den som har repetoaret til å slå Froome, som har vunnet fire av de fem siste utgavene av touren.

(innlegget fortsetter under bildet)

UTFORDRER: Tom Dumoulin, her på tempoen under VM i Bergen, er kanskje Chris Froomes største konkurrent denne sesongen. FOTO: Sykkelmagasinet/HC Prigge

Da han vant sin første Tour i 2013, hadde han en langt mer aggressiv kjørestil enn han har hatt de seneste utgavene, hvor han har hatt en mer konservativ tilnærming. Fjorårets ritt vant han uten å ta en eneste etappeseier, og lente seg hovedsakelig på sine tempoferdigheter, mens han forsvarte seg i fjellene.

Mot Tom Dumoulin har han ikke den fordelen.

Nederlenderen ble verdensmester på tempo i Bergen og er trolig Froomes ferdigheter overlegen. Han klatret også med eminente klatrere som Quintana og Nibali i giroen, uten å tape for mye tid. Det skaper et scenario som gjør at Froome trolig må endre sin tilnærming, hvor han ikke lenger kan støtte seg på tempoetappene. Forhåpentligvis betyr det en friere brite i fjellene.

Den store duellen finner sted i mai, under Giro d’Italia, som er Dumoulins hovedmål, og en del av Froomes dobbelforsøk på giroen og touren.

4. Hulken fra Storhaug

Deltakelsen i kvinneklassene på nasjonalt nivå har lenge vært begredelig, stort sett med under ti startende i de fleste Norgescupene på juniorsiden.

Redningen kan på mange måter være Susanne Andersen.

Foran VM i Bergen var det ingen som snakket om henne. Stavangerjenta har lenge vært et stort talent, som i juniorklassen var blant de mest fremtredende internasjonalt og dominerte nasjonalt.

Vokst opp på Storhaug bare noen minutter unna Alexander Kristoff er hun også fostret opp på den samme filosofien som Storhaug-ekspressen, også hun med Stein Ørn som støttespiller – sammen med far Steen Nielsen.

Den uredde Hitec Products-rytteren hadde allerede smakt på suksess i VM, da hun i 2016 tok bronsemedalje på juniorens fellesstart i Doha, Qatar. I likhet med Kristoff har hun også en svært hvass avslutning, også etter mange kilometer på sykkelen.

(innlegget fortsetter under bildet)

STORTALENT: Susanne Andersen er kanskje den mest lovende sykkelrytteren Norge har. FOTO: Sykkelmagasinet

Under kvinnenes fellesstart i Bergen var hun aktiv tidlig i rittet og støtet, og ingen forventet at hun skulle sitte igjen i finalen – men det gjorde hun og spurtet inn til en nærmest sensasjonell syvendeplass.

Den kommende sesongen handler det om å ta det neste steget og bli en vinner – også på seniorsiden. Kvinnesykling vokser internasjonalt, med mer TV-tid, mediedekning og større investeringer fra sponsorer. I takt med dette kan Andersen bli katalysatoren for økt interesse og rekruttering til kvinnesyklingen. Med et svært godt støtteapparat rundt seg, samt et stort og uforløst potensial, har hun det som skal til for å bli en av verdens beste syklister og en vinner – slik hun tidligere har vist i juniorklassen.

Susanne Andersen blir en av de mest spennende rytterne å følge med på i sesongen som kommer.

5. Rivaleriet mellom Sagan og Van Avermaet

De to foregående sesongen har gladiatorene Tom Boonen og Fabian Cancellara begge takket for seg og parkert sykkelen i garasjen. Hullet etter duoen er imidlertid blitt fylt ganske raskt, med et nytt rivaleri.

Siden 2006 handlet det stort sett hvert år om duellen mellom belgieren og sveitseren. Ved karriereslutt stod de syv monumentseire hver. Boonen med fire i Paris-Roubaix og tre i Flandern rundt, mens Cancellara hadde tre i hver av dem, pluss seieren i Milano-Sanremo i 2006. Selv om brosteinsklassikerne var synonymt med de to, har vi allerede fått et herlig rivaleri mellom Greg Van Avermaet og Peter Sagan.

Vi har allerede fått flere minneverdige dueller mellom de to, og flere skal det bli. Begge to var lenge «den evige toer», men har funnet veien til toppen av pallen. Sagan er som kjent historisk med tre VM-seire på rad og vant Flandern rundt i 2016. Van Avermaet hadde en enorm sesong i fjor, med en utrolig rekke av resultater, som kulminerte med seieren hans i Paris-Roubaix.

Begge to har vokst av seg sine dårlige, taktiske disposisjoner, og kjører langt mer konservativt og klokt nå. Van Avermaet gjorde så godt som alt riktig på våren i fjor, og Sagan var usynlig i VM i Bergen, til det gjenstod 500 meter og han kom som troll fra eske.

De to er trolig de to sterkeste også når brosteinsklassikerne starter med Omloop Het Nieuwsblad den 24. februar, som de to siste utgavene har vært scenen for en underholdende duell mellom de to nye gladiatorene. Det er bare å glede seg!

«Veien er målet»

TEKST: Emma Kristine Skjerstad

Til dere som følger bloggen min; Hei bloggen og alle mine tusenmillioner lesere.  Til dere som er nye lesere: Hei og velkommen til min skriveverden om livet som syklist og «veien er målet».

Som ivrig syklist/idrettsutøver, student, skribent og deltidsarbeider ble jeg nylig spurt av redaksjonen i Sykkelmagasinet om å begynne og blogge på deres nye hjemmeside. Det er naturligvis noe jeg takket gledelig ja til, da formidling, skriving og det å (forhåpentligvis) spre idrettsglede er noe jeg liker godt som restituerende aktivitet innimellom slaga.

Før vi for «alvor» sparker i gang bloggingen tenker jeg at det er greit å dele i korte trekk hvem jeg er.

Mitt navn er Emma Kristine Skjerstad, jeg er 27 år gammel, bor i en rimelig fancy kjellerleilighet på dollaråsen i Nittedal og vier store deler av livet mitt til idretten og sykkelen. For at hjulene (bokstavelig talt) skal gå rundt er jeg student ved siden av idretten, i tillegg til at jeg jobber som hovedtrener for de unge og lovende i CK Nittedal, frilans-journalist (i ny og ne) og daglig leder (som det så fint heter) av Grenaderløpet.

Årene flyr, og i skrivende stund går jeg inn i mitt tolvte år på landeveien (med startnummer på ryggen), før den tid bar oppveksten og barndommen min preg av det min far så fint (i ettertid) kalte «luretrening». Skitrening, skikonkurranser, terrengtrening, terrengkonkurranser og etter hvert landevei, som jeg som 16 åring bestemte meg for å satse mer på. Med tidvis mark i rumpa og et høyt energinivå har idretten vært og blitt en viktig arena for meg, og lidenskapen for fysisk aktivitet og bevegelse er stor.

Som 16-, 17- og 18-åring ble jeg ungdomsmester og norgesmester som junior (to år på rad) på tempo, vant norgescupen sammenlagt, var fast på landslaget, satt en saftig norgesrekord på 10 kilometer tempo, 13.plass i EM-tempo, noen internasjonale topplasseringer og fremtiden så lys ut. Mine to første år som senior var jeg fortsatt «oppadgående» og som 20-åring signerte jeg min første (og kanskje siste?) proffkontrakt med et italiensk UCI-lag.

Jeg ble boende ett år i Italia/Lucca og det var vel her vendepunktet i sykkelkarrieren kom, da jeg reiste hjem med mye erfaring, læring, italienske strofer, kyssesyken og mycoplasma. Fra 2011 og frem til 2015 bar årene preg av månedsvis på sofaen med sykdom, en kropp som ikke ville spille på lag, sykdom i nær familie, stanging i veggen og ujevne resultater og treningsperioder.

Mange mener, tror og tenker kanskje «var hun bare en juniorstjerne?», men hvorfor skal man høre på hva alle andre mener, tror og tenker til en hver tid? Selv vet jeg at potensialet er der, men på samme måte som man får «kunnskapshull» ved å ikke delta nok i skolen, får man «treningshull» ved å ikke få trent kontinuerlig over en lengre periode. Trening og fysisk form er tross alt ferskvare, og man må øve, øve, øve. Feile, feile, feile. Lære, lære, lære. Ta gode valg, ofre, risikere og finne treningsmetoden som passer deg selv.

Det letteste, etter flere år med motgang, er å kaste inn håndkleet og heller «bli normal», men sta som jeg er er jeg fortsatt fast bestemt på at jeg ikke skal gi meg før jeg står øverst på pallen som norsk mester igjen. I Team Skjerstad.net er visjonen «veien er målet», med motbakker, utforbakker, humper, gode og vonde opplevelser. På den veien er jeg evig takknemlig for at jeg har verdens beste støttespillere rundt meg som tror på meg.

I stedet for å si «Emma Kristine, nå har du stanga i veggen så lenge at vi kan ikke støtte deg noe mer» eller «Emma Kristine, du bør begynne å leve et normalt liv nå, vi kan ikke forholde oss til dette mer» får jeg heller høre «Emma Kristine, vi støtter deg og backer deg alltid, uansett, og vi tror på deg».

Så, her sitter jeg, som 27-åring. Full av motivasjon og inspirasjon til å gjøre en helhjertet jobb og finne min vei tilbake på toppen av pallen. De to siste årene har jeg endelig fått lagt ned en god dose treningsarbeid igjen, resultatene kommer sakte men sikkert, jeg befinner meg jevnt over blant topp ti beste damer i Norge og fikk i fjor og i år resultater som gir meg svar på at jeg faktisk har noe «uforløst» i meg.

Gjennom de neste ukene og månedene vil det jevnlig komme blogginnlegg fra denne kanten om alt fra trening til kosthold, utstyr, tanker, meninger og innblikk i hvordan livet som idrettsutøver er gjennom tekst, bilder og video. Har du spørsmål eller tips til innlegg – ta kontakt.

Snap/Insta @emmakristine

Blogg: Hva driver meg til å trene 1100 timer i året

Hva får en 24-åring til å utsette seg for så mye smerte, ofre all sin tid og nedprioritere venner og familie til fordel for egen sykkelsatsing?


Av: Carl Fredrik Hagen, Team Sparebanken Sør

Livet er fullt av tilfeldigheter. At jeg i dag er sykkelrytter på heltid i Team Sparebanken Sør er et godt eksempel på akkurat det.

Jeg startet min «kondisjonskarriere» som aktiv løper. Da jeg var 14 ble fotballen kjedelig og useriøs. Jeg ville heller ut i skogen og løpe. Etter altfor mange skader, men mange erfaringer rikere, gikk jeg over til langrenn som 18-åring. Dette er vel strengt tatt alderen da de fleste legger opp som langrennsløpere. Jeg gikk motsatt vei.

Langrennstreningen var allsidig, og jeg brukte sykkel flittig i sommerhalvåret. Noen sykkelrytter så jeg imidlertid ikke for meg at jeg skulle bli. Det var først høsten 2012 jeg bestemte meg for å satse på maraton terrengsykling. Det ble for mye staking i langrenn, noe som passet meg veldig dårlig. Generelt har jeg mer sansen for å bruke beina og kapasiteten til det fulle. Da passet terrengsykling veldig bra.

Hemmelig mål – enn så lenge…
Fremgangen var stor allerede første sesong i 2013, og siden har det gått slag i slag. Nå går jeg inn i min andre sesong på landeveien, og min fjerde sesong som sykkelrytter.

Men hva er det egentlig som driver meg? Hva får meg til å legge bort et A4-liv, og heller trene 1100-timer i året for å bli best på to hjul?

Det er et relativt komplekst svar på det spørsmålet. Jeg har et mål. Et stort mål. Det ble satt høsten 2012. Underveis har jeg hatt mange delmål. Hittil har jeg nådd dem alle, enten det gjelder resultater eller trinn på karrierestigen.
Det store målet holder jeg hemmelig – kun mine nærmeste vet om det. Jeg er et godt steg på veien til å nå det. En dag skal jeg greie det!

Trening hver dag, hele året
For å kunne nå dette, må jeg trene. Trene masse. Hver dag. Hele året. Uansett vær og forhold. Enten jeg er motivert eller ikke. Jeg elsker å trene. Pushe kroppen. Utfordre mengde og totalbelastning for å stå best mulig rustet for en lang sesong med knallharde, men dog ekstremt morsomme sykkelritt rundt om i Europa.

Men for å gidde å trene hver dag hele året i denne idretten, må det ligge noe annet i bunnen. For ja, det handler om å ville! Vil man nok, kommer fremgangen. Motivasjon og vilje henger sammen med fremgang og prestasjon. For meg er denne grunnsteinen forkjærlighet til naturen og det å være ute! Jeg elsker å være ute og har alltid vært et utemenneske. Enten i fjellet, i Marka eller på sjøen.

Eksotisk kulde
Jeg trener så å si alltid ute. Innetrening er kun forbeholdt styrketrening og kvalitetsøkter når forholdene ute tilsier at kvaliteten på gjennomføringen blir dårligere. Om vinteren kjenner jeg at jeg lever mer enn om sommeren. Minus 20 grader en kald juledag med lav desembersol i Østmarka eller Nordmarka er eksotisk. Det handler bare om å kle seg etter forholdene.

(Bloggen fortsetter under bildet)

Ikke mye idyll kanskje, men denne selfien viser litt om hva Calle gjennomgår. Bildet er fra en treningstur to dager før julaften i 2014. Foto: Privat
Iskaldt: Ikke mye idyll kanskje, men denne selfien viser litt om hva jeg gjennomgår. Bildet er fra en treningstur to dager før julaften i 2014. Foto: Privat

Jeg elsker variasjonene. Om sommeren sykler jeg veiene i Follo i kort-kort. Stopper i Drøbak og kjøper en kurv jordbær før jeg sykler videre. Om vinteren sykler jeg de samme veiene, bare med piggdekk, varmesåler, ekspedisjonsvotter og x antall lag med klær på kroppen.
Å trille ned til Hvitsten gjennom den hvite trehusbebyggelsen gir sommerstemning selv en grå og trist januardag. Disse kontrastene gir meg mye.

Glad i Marka og fjellet
Med bakgrunn fra terrengsykling og langrenn er jeg ekstremt glad i Marka og fjellet. Det er, og har vært, min viktigste treningsarena og rekreasjonsarena. Lite slår en lang blåmerket stitur om sommeren med innlagt stopp på Vangen der Markas beste kanelboller gir energi til å holde på noen timer til. Tråkke forbi et lite skogsvann omkranset av våte myrer, mens ørreten vaker langs vannkanten. Hviledagene blir ofte tilbrakt med fluestang og bålkaffe. Det får tankene vekk fra watt og annet mas.

Fire timer i paradis
Når vintertreningen pågår på sitt mest intense kan motivasjonen gå opp og ned på kort tid. Lite overskudd får ofte skylden. For et par uker siden hadde jeg et par slike dager. To hardøkter på rappen i en ellers hard periode, og jeg trengte ny inspirasjon og giv. Noen ville da valgt å ta et par dager fri. Koble av. Min måte å koble av på er en tur i Marka. Skiløypene var i oppløsning i Østmarka, men et par døgn med kuldegrader tørket opp myrene og ga fantastiske forhold for terrengsykkelen med piggdekk i løypenettet. Fire timer i paradis og jeg var et nytt menneske.

I vinter har jeg vært mer i sydligere strøk enn hjemme. Skulle jeg har valgt akkurat det jeg har mest lyst til, ville jeg nok vært mer hjemme og trent. Folloveiene, Østmarka, Nordmarka og Tryvann blir jeg aldri lei.

(Bloggen fortsetter under bildet)

Idyllisk: Snøføre er naturligvis ingen hindring for treningstur på sykkel! Foto: Privat
Idyllisk: Snøføre er naturligvis ingen hindring for treningstur på sykkel! Foto: Privat

Mer på landeveien nødvendig
Men i vinter går kvalitet og optimalisering foran sykling på hjemmebane i kaldt klima. Under evalueringen av 2015-sesongen i fjor høst var jeg helt klar på at jeg må ha timer på raceren og mer spesifikk landeveistrening skal jeg nå mitt store mål. Da går det ikke å sykle med piggdekk og MTB i fire måneder.

Jeg angrer ikke ett sekund, men nyter desto mer de 14 dagene jeg har vært hjemme mellom hver to-tre ukersbolker med trening i Spania og Frankrike.

Litt som Ole Brumm
For meg gir det å komme hjem til minusgrader og rufsete vær ny motivasjon og en boost i treningsarbeidet. Som tidligere skiløper er jeg vant til å fryse, være stayer uansett forhold. Jeg føler en sekstimersøkt i Norge midtvinters gjør meg mer «innseig» enn samme økt på Gran Canaria. Men jeg sier som Ole Brumm: «Ja, takk. Begge deler!»

– Carl Fredrik Hagen

Blogg: Derfor bor den norske rytteren i Belgia

Hei, jeg heter Max Emil Kørner, og sykler for Team Ringeriks-Kraft. Jeg bor i Belgia, og plutselig fikk jeg en melding som sa: «Hei du, frister det å skrive en blogg om din tilværelse i Belgia?». Fristelsen var åpenbart uimotståelig.


Det de fleste spør om når jeg sier at jeg bor i Belgia er gjerne «hvorfor?». Jeg har spurt meg selv om samme, for hvorfor skal jeg flytte fra lekre Follos perle, Nesodden til fordel for landlige Veerle – Laakdal i Flandern? Et land som knapt er større enn Hedmark, men likevel har tre offisielle språk og spiser majones, frituur, vafler og drikker kirsebærøl til alle måltid hver dag. Og hvor kjedelig kom det til å bli? Belgia er ofte bare tomme gater med fine hager, og ingen ordentlige landeveier. Hva driver egentlig belgierne med?

Det har jeg ikke helt funnet ut av enda, men det virker som en slags hybrid av Skandinavia og Sør-Europa, ting fungerer, men kaféen jeg bor over er full hver dag kl. 14. Men hva driver egentlig jeg med? Jeg gjør det jeg pleide å gjøre i Norge: Jeg trener. Og handler mat, lager mat og spiser mat, så ting er veldig vanlig i grunn, tiden går ikke noe saktere, og jeg kjeder meg ikke ihjel.

Les flere blogger fra Team Ringeriks Kraft her!

Og så til «hvorfor?». Det er mange grunner, jeg kan ta noen av de her. Selv om sola ikke skinner like ofte over Flandern som over Sør-Frankrike, der noen av Team Sparebanken-Sørs syklister blogget fra i høst, så er det en del av de samme grunnene. Det er for eksempel varmere enn i Follo, og jeg kan bruke landeveissykkelen nesten hele vinteren. Dette er heller ikke noe vinterprosjekt, jeg blir her hele sesongen. Og det er billigere å bo her, til tross for at euroen ikke er gunstig for meg akkurat nå. Og så ligger Belgia midt i Europa, som gjør reiseveien til og fra de fleste ritt og treningssamlinger kortere, og korter dermed ned restitusjonstiden.

Jeg har faktisk nettopp kommet «hjem» fra en samling med resten av Team Ringeriks-Kraft i Cambrils Park sør for Barcelona. Der fikk vi to uker uten en eneste dråpe regn, med mye god kvalitetstrening. Vi fikk også testet de nye konkurransesyklene våre, som i år er Bianchi Oltre XR2 i full celeste med Fulcrum-hjul. Etter å ha vært noen år i laget, og sett forskjellige grupper fra år til år, virker årets gruppe genuint motivert til å vinne ritt. Det høres kanskje rart ut, alle vil vel vinne ritt, og ja, man driver ikke med sykling på kontinentalnivå hvis man ikke vil vinne, men gruppa virker hakket mer sultne enn tidligere. Jeg håper og tror vi skal få til det, og ser frem til sesongstarten med resten av laget.

Les også: Når de beste gutta forsvinner

Samling: Motivert gjeng i Spania. Foto: Team Ringeriks Kraft
Samling: Motivert gjeng i Spania. Foto: Team Ringeriks Kraft

Jeg bor for øvrig i et slags sykkelhus, foreløpig bebodd av meg og en brite, men flere kommer etter hvert. Ting er tilrettelagt, og det er lett å bo med andre som vet hva som kreves av sykkelsporten.

Kørner_Blogg-2
Landlig: Vi som bor her hat tre geiter i hagen. En av de rømmer daglig, og er i praksis løs, men kommer alltid tilbake for mat. Foto: Privat

Det jeg merker størst forskjell i, utenom at alle snakker flamsk, er i treningshverdagen. Jeg finner ikke én bakke som tar mer enn ett minutt à bloc, så jeg har ingen intervallbakker for noe mer enn 1 min. Jeg har derimot funnet en bred sykkelvei langs kanalen med navnet Kanaal Dessel-Kwaadmechelen, som selvfølgelig er paddeflatt. Å sykle for eksempel fire minutter alt jeg kan rett frem, helt flatt er ikke så veldig gøy, og tiden flyr ikke, ganske likt rulla faktisk. Så der savner jeg bakkene på Nesodden. Til gjengjeld for kjedelige intervalløkter så er cyclocrossmulighetene her så bra du får det. De fleste skogholt har noen cyclocrossløyper, og selv om det er en brannfakkel så tror jeg det faktisk er bedre for cyclocross i Belgia enn i Follo, så restitusjonsturene på cyclocrossen veier opp.

Flotte forhold: Norgesmester Haraldseth demonstrer cyclocross i Belgisk skogholt. Foto: Privat
Flotte forhold: Norgesmester Haraldseth demonstrer cyclocross i Belgisk skogholt. Foto: Privat

Godverdomme,
Max

Et regelverk uten redelighet

Hvorfor skal rytterne følge regelverket når ikke UCI gjør det?


 

Tirsdag kom nyheten om at Katjusja ikke utestenges slik det var fryktet. Bakgrunnen lå i at det russiske laget til Alexander Kristoff og Sven Erik Bystrøm hadde to positive dopingprøver det siste året, og i henhold til UCIs regelverk skal det aktuelle laget da suspenderes fra all konkurranse mellom 15 og 45 dager.

Straffen kom ikke. UCI forsvarer avgjørelsen med at den ene av de to positive dopingprøvene ikke hadde som formål å forbedre resultatene i konkurranse, men var tilknyttet og brukt på «privat basis». For de som ikke husker riktig, er det altså snakk om Luca Paolinis positive kokainprøve under fjorårets Tour de France.

Fint som det er for norsk sykkelfans at Kristoff og Bystrøm slipper utestengelse, er det direkte feigt av UCI å ikke følge opp sitt eget regelverk. I regelverket står det ingenting om det de henviser til tilknyttet frikjennelsen med Paolinis situasjon, og sykkellaget Androni ble i fjor utestengt via samme regelverk, den gang var det snakk om to positive EPO-prøver. To positive prøver, er to positive prøver. Kokain står på dopinglisten av en grunn, og UCI bør så definitivt ikke gjøre forskjeller her.

UCI gjør seg selv og sykkelsporten en bjørnetjeneste. President Brian Cookson og det internasjonale forbundets tillit er allerede tynnslitt. Briten skyver ansvaret fra seg og understreker at det er disiplinærkomiteen i forbundet som har tatt avgjørelsen. Ikke han. Vel, Cookson, du er fortsatt leder av et forbund som igjen beviser at det ikke fungerer. UCI hadde sendt et kraftig signal til idretten dersom de hadde utestengt Katjusja. Det hadde ikke nødvendigvis trengt å være i 45 dager, men en straff på to uker ville gitt Katjusja konsekvenser i form av tapte rittdager.

Det vil naturligvis oppfattes som urettferdig dersom Kristoff, Bystrøm og de andre rene rytterne i Katjusja skulle blitt utestengt, men kollektiv straff er virkningsfullt. Skammen er ubeskrivelig for den utøveren som ødelegger for resten av laget sitt, og man vil tenke seg om en ekstra gang før man putter i seg forbudte midler neste gang. To positive dopingprøver på under ett år vitner også om at noe i Katjusja-systemet er galt. Man kan ikke fotfølge rytterene hele døgnet, men slik det har kommet fram i ettertiden av Paolinis positive prøver, var det kjent innad i laget at italieneren hadde et problem med søvnstimulerende midler. Alexander Kristoff uttalte selv til Sykkelmagasinet at han trodde Paolini var en type som kunne tatt kokain.

Lagledelsen i seg selv kan ikke utelukkende belastes for positive prøver. Rytterne selv innad i laget har et ansvar overfor hverandre. Med en kollektiv straff forsterkes det ansvaret. Signalet som nå er sendt ut, er at ansvaret ikke er så viktig likevel.

Blogg: Au revoir la Norvège!

Norge blir år etter år kåret til det beste landet i verden å bo i. Likevel har jeg sammen med to av lagkameratene i Team Sparebanken Sør, Fridtjof Røinås og Andreas Erland, valgt å flytte ut fra gutterommet i Norge til en liten fransk by innimellom Pyreneene på grensa til Spania. Her skal vi bo gjennom vinteren. Så tenker du kanskje: Hvorfor flytte fra verdens beste land?


Av: Herman Dahl, Team Sparebanken Sør

Byen vi bor i heter Céret og har omtrent 7500 innbyggere. En av historiens største kunstnere, Pablo Picasso, bodde her på begynnelsen av 1900-tallet, og den franske skiskytteren Martin Fourcade ble født her i byen.

Men vi har verken flyttet hit for å utfolde våre kunstneriske sider eller følge i Ole Einar Bjørndalens (ski)spor.

Lagkompis fristet oss
Céret har nemlig tidligere huset både Thor Hushovd og Mads Kaggestad, og Mads sin nevø, lagkamerat Christian Kaggestad, bor her. Med sine mange historier om grønne enger og steikende varme om vinteren har Christian fått oss til å flytte ned hit. Vi har ikke angret ett sekund. Nå før jul bor Andreas og jeg sammen i et hus vi har leid, mens Fridtjof er så heldig å bo sammen med besteforeldrene sine. Etter jul skal vi bo i samme hus alle tre.

I løpet av de to ukene jeg i skrivende stund har bodd i Céret har det omtrent hver dag vært over 20 grader og sol. Selv for en sørlending er det over normalen i november måned!

Det foreløpige svaret på det innledende spørsmålet er altså at vi har flyttet fra verdens beste land på grunn av klimaet.

Men vi har ikke flyttet til Frankrike kun for å unngå vinterkulda i Norge – vi er her for å bli enda bedre syklister.

BLOGG-Herman-november
Lettkledd: Ikke lenge til jul, og så kan vi trene i slikt utstyr. Det kan vi like. Foto: Team Sparebanken Sør

Eneste fokus – sykkel
Her kan vi for det første være syklister på heltid. Det eneste fokuset vi har her, hver eneste dag, er å gjøre en best mulig jobb for å bli enda bedre syklister. Vi har hatt fokus på det hjemme i Norge også, men der er det i tillegg andre ting man gjerne bruker tid på; venner, familie, studier osv. De eneste vennene vi har her, er oss selv – Playstation, og vi har mer enn nok med å studere fransk.

Dette fører med seg at vi kan ha lavest mulig puls utenom treningen, selv om det kan bli ganske så høy puls og svette panner i et jevnt FIFA-oppgjør!

Restitusjonen er faktisk den største forskjellen mellom å bo i en liten by i Frankrike i forhold til hjemme i Norge. For å kunne trene bra, må man restituere bra. Mulighetene oppholdet her i Frankrike gir oss tror vi skal løfte oss neste år.

Selvsagt koster det
Men det er ikke til å stikke under stol at denne satsingen koster. Vi er så heldige at vi har fått firmaer og til og med privatpersoner som har sponset oss økonomisk for at vi skal kunne leve ut drømmen. Dette setter vi utrolig stor pris på, og det gir oss enda mer motivasjon og guts til å gjøre det som skal til for å lykkes. Vi bruker også av egne oppsparte midler i satsingen mot drømmen! Det er dette vi har mest lyst til, og derfor går vi all-in med både økonomi, tid og krefter for å lykkes.

BLOGG-Herman-november
Brostein: Dette er gata vår i Céret. Blir nok brosteinstrening i løpet av vinteren. Foto: Team Sparebanken Sør

Mindre sykdom
Med varmere og tørrere klima mener vi at vi kan få enda bedre kvalitet på treningen, samt minke risikoen for skader og sykdom gjennom vinteren.
Personlig har jeg hatt lett for å pådra meg sykdom i luftveiene, særlig når det blir kaldere og fuktigere i været. Tanken er at et mer stabilt og varmere klima skal gjøre at jeg unngår et par forkjølelser og får mer kontinuitet i treningen gjennom vinteren og våren.

På vinteren i Norge har man valget mellom å sykle på rulla eller å sykle ute på cyclocross eller terrengsykkel med piggdekk. Jeg har tro på at begge deler kan være fint som avveksling gjennom vinteren. Men spesielt sykling ute i kulde, på en annen sykkel enn den vi sykler på resten av året, fører med seg en økt risiko for belastningsskader på sener og ledd. I Céret kan vi sykle på landeveissykkel hele vinteren, og unngår forhåpentligvis økter i bitende kulde.

Opp ved hanegal
Hverdagen som syklist i Frankrike ser omtrent slik ut: Vi står opp når den lokale hanen galer, eventuelt når den litt mindre idylliske alarmen på iPhonen durer i vei. Så spiser vi en god frokost før vi spenner på oss sykkelskoa og møtes på torvet i byen kl 10 hver dag for trening.

Som regel består treningen i å tråkke utallige ganger med ulik intensitet på sykkelen på landeveien. Noen ganger kan treningen bestå i å løfte jern på det lokale treningssenteret. Andre ganger kan det være at vi går en lengre fottur til en av de mange fjelltoppene som vi ser utenfor stuevinduet.

BLOGG-Herman-november
Fottur: Meg, Fridtjof og Andreas (f.v.) på en fjelltopp på over 1400 meter, helt på grensa til Spania. Foto: Team Sparebanken Sør

Gourmet eller selvlaget
Etter trening spiser vi et gourmetmåltid av en middag, eller bare en middag de gangene vi lager maten selv. Resten av dagen består i å gjøre kroppen klar for en ny arbeidsdag dagen etter. Den nevnte Playstationen kommer ofte inn i bildet på kvelden, som regel til å knekke de andres (eller egen) selvtillit i FIFA. Om selvtilliten ikke er lav nok, så forsøker vi oss på å lære oss noen nye franske gloser av monseiur Kaggestad.

BLOGG-Herman-november
Utsikt: Speider etter gull og grønne skoger i Frankrike? Vi ser i hvert fall frem mot 2016-sesongen. Foto: Team Sparebanken Sør

Proffdrømmen er drivkraften
Dette høres kanskje ut som en kjedelig hverdag, men for oss er dette akkurat det vi har lyst til å gjøre! Vi mener at dette er det som skal til for oss for at vi skal bli enda bedre syklister neste år. Vi mener at dette vil gjøre at vi kan komme nærmere det de aller fleste syklister, inkludert oss selv, drømmer om – å bli profesjonelle syklister og å kunne sykle de aller største løpene på kalenderen.

Og til mamma og pappa: Ja, jeg kommer hjem til jul, til verdens beste land!