Fra sin base ved foten av Alpene i Annecy, leverer Mavic nøytral service til mange ritt rundt om i Frankrike. Bli med på en fartsfylt tur i de berømte, gule bilene.
Mavic og ASO er som reker eller flere av etappene blitt mer og mer vanlig. kjøpt av Henry Gormand, som tegnet den og majones. De gule bilene og motorsyklene er tilstede i omtrent 18 profesjonelle ritt årlig, samt en lang rekke amatørritt. Over en lang sesong blir det 90 ritt totalt, alt fra perifere klubbarrangement til den nasjonale cupen, Coupe de France.
Paris-Roubaix skal ikke reduseres til en Tour de France-generalprøve, men er kanskje det eneste sykkelarrangementet i Frankrike som kan matche det store rittet i prestisje. De siste årene har dessuten brostein på en eller flere av etappene blitt mer og mer vanlig.
Det er ikke pavé å finne i årets løype, men Jacques Corteggiani vet godt hva som kreves av service-apparatet i slike kaotiske tilstander. Før Corteggiani ble arrangementsan- svarlig ved Mavics hovedkvarter i Annecy, syklet han nemlig som profesjonell og deltok i Paris-Roubaix to ganger.
«Sikkerhet, sikkerhet, sikkerhet. Det er alltid første bud,» sier Corteggiani.
Mavic, eller Manufacture d’Articles Vélocipediques Idoux et Chanel, kan dateres tilbake til 1889. På 1920-tallet ble selskapet første Mavic-logoen. Selskapet fikk rykte på seg for å pushe grensene. Alt fra de første aluminiumsrammene på 1930-tallet, til tri-eikete hjul på 1990-tallet. Men den store innovasjonen var altså deres Service Course.
Ideen om service-biler til alle lag var det Gormands sønn som kom på, etter at han lånte bort bilen sin til en strandet sportsdi- rektør under Critérium du Dauphiné i 1972. Det påfølgende året sto Mavic for nøytral service i Paris-Nice. Tilstedeværelsen til de gule bilene revolusjonerte måten ritt ble kjørt på. I 1977 var de også for første gang på plass i Tour de France.
Nå er det kvelden før den 10. etappen av Tour de France 2018. Annecy til Le Grand-Bornand. Store fjell står på menyen og mange tror Tour’en kan få en stor avgjørelse. Særlig på grunn av Col des Glières, der rytterne møter på grusveier. Ikke akkurat Paris-Roubaix-humpete, men likevel økt fare for uhell og punkteringer.
Fra sitt mannskap i Annecy har Mavic sendt ut 32 stykker. De har klargjort 84 hjulsett og fordelt dem på ulike kjøretøy. Hver bil er lastet med ti fronthjul, tolv bakhjul og tre gule sykler (alle med både clips og stropper). Motorsyklene tar ett fronthjul hver og to bakre.
Mannskapet som enhet oser rutine. Vi følger i den gule bilen kjørt av Tonio Pecheco. Han var mekanikeren til Sean Kelly begge gangene iren vant Paris-Roubaix, og har senere jobbet i brosteinsrittet et utall ganger.
«Du er nødt til å beholde roen. Ellers kan du gjøre mer skade enn nytte,» sier Tonio.
«Klart det er noen av oss som ikke kan jobbe i de store rittene. De har kanskje ikke magen til å arbeide under ekstreme forhold og stort press. Her i Tour’en har du alle øyne på deg. Man kan ikke gjøre feil.» Aktiviteten i bilkøen er stor og stemmingen ganske intens. Selv når det ikke skjer så mye. Det knatrer på radioen.
«Attention Mavic! Coureur de QuickStep… Réglage de la selle…»
Kort tid etter ruller Bob Jungels opp langs bilvinduet vårt. Tonio peprer instruksjoner mot unge Jules i baksetet. Dette er hans første Tour, men han vet hva oppdraget går ut på. I løpet av et blunk har han justert setepinnen til Quick-Step- rytteren og sendt ham av gårde. Nå ligger han mellom vår bil og sin egen servicebil. Rutinerte Tonio ligger nærmest klistret på bakhjulet til Jungels som i 60 km/t havner i sandwich mellom de to kjøretøyene. Rytterne er som fryktløse akrobater.
Men det samme er Mavic-personellet. De jobber under ekstreme omstendigheter, omringet av tusenvis av animerte tilsku- ere, beglodd av et utall TV-kamera og som regel uten mye fanfare når de gjør jobben perfekt. Men gjør de noe feil, så smeller det kjapt fra TV-kommentatorer, lagledere og ryttere. Hylekoret står alltid klart.
Etappene er seks timer lange. Hele tiden må de være årvåkne, konstant i beredskap og klar til å kaste seg rundt. Uten å tenke to ganger, respondere korrekt på første forsøk, aldri rom for feilmargin. Det smeller på radioen på nytt.
«Crevaison. Christopher Froome. Team Sky.»
Den monotone stemmen på sambandet formidler lite av dramaet vi føler på. Pulsen hopper opp i tresifret. Froome i problemer! Feltet krysser grusen på Col des Glières og tittelforsvareren punkterer. Hjelpen er imidlertid ikke langt unna. Vi hører at en lagkamerat ofret sitt hjul til kapteinen. Jules smiler lurt, og vi spør om han gjerne ville hatt det oppdraget.
«Følelsen er litt rar. På en måte vil jeg jo det, men på en annen måte ikke. Jeg hadde nok klart det fint, selv om tanken på det gjør meg ganske stresset. Presset er stort når det er de store rytterne og de store rittene. Man må bare håndtere nervøsiteten og gjøre jobben man vet man kan,» sier Jules bestemt og legger til:
«Når sjåføren sier ’Fronthjul!’ så hopper jeg ut av bilen uten å tenke, bytter hjul, og løper inn igjen. Enkelt og greit.»
Vi er fremme i mål. På podiet står Julian Alaphilippe som etappevinner. Tonio parkerer bilen, hopper ut og strekker på ryggen. Han vrir om korken på en Vittel- vannflaske og lener seg mot panseret på bilen. Motoren er fortsatt varm, men en ny dag er omsider ferdig. Han beskuer sirkuset rundt seg og nyter kanskje et øyeblikks hvile før planleggingen til en ny etappe begynner. Vi spør om unge Jules. Imponert over debutanten tror vi han kom- mer tilbake neste år.
«Oui, tout a fait!» stemmer Tonio i.
«Jeg tror han kommer til å være med oss i mange år. Ingen tvil. Ellers hadde jeg ikke plukket han ut i utgangpunktet.»
