Uno-X Norwegian Development Team Archives - Sykkel

Møtte veggen under korona. Nå skal «Doffen» slå tilbake

Månedene uten konkurranse ble brutale for Kristoffer Halvorsen, og etter hvert gikk hele sesongen i vasken. Nå velger han bort millionlønn og sportens øverste nivå, for å gjenreise karrieren i norsk sykkelsports nye flaggskip.

Kristoffer Halvorsen har på mange måter hodet til en tradisjonell spurter. Det som driver han er adrenalinrushet de siste kilometerne, hvor det kjempes om posisjoner og knuffes, før man skal lange ut mot målstreken. Euforien ved å vinne, frustrasjonen ved å tape, det er drivstoffet. Da koronapandemien sablet ned sykkelsesongen, var det ikke lenger noen målstrek som skulle jages. I stedet måtte 24-åringen sykle rundt hjemme i Kristiansand. Mål og mening fantes ikke lenger.

Etter to år i Team Sky/Ineos skulle nemlig proffkarrieren endelig skyte ordentlig fart i det frittenkende og mangfoldige EF Pro Cycling, men skjebnen ville det ikke slik.

God følelse

For umiddelbart så det ut som en god match. Den avslappede stilen til begge parter var som hånd i hanske. Etter VM-gullet på U23-fellesstarten i Doha i 2016, har kristiansanderens navn vært ettertraktet.

Derfor var EF Pro Cycling-laget villige til å betale millionlønn til nordmannen, samt plassere ham helt øverst i spurterhierarkiet.

«Jeg hadde litt flere valg, men følte EF var et veldig bra lag for meg,» sier Halvorsen til Sykkelmagasinet «Det er det forsåvidt ennå, så jeg var veldig fornøyd da jeg fikk komme dit. De hadde mange ryttere i Girona, mange av de folkene som jobber i laget bor der og de hadde service course der, som passet veldig bra for meg, siden jeg bor der. Jeg fikk en god magefølelse på det, og da var det bare å gå for det.»

Etter hvert som oppkjøringen til 2020-sesongen kom i gang, ble det også klart at han skulle få sin Grand Tour-debut, trolig i Giro d’Italia. Sesongens første ritt kom i Australia, med Tour Down Under, hvor proffkarrieren hadde fått en brå start i 2018. Under oppvisningsrittet People’s Choice Classic veltet han i sperregjerdene og pådro seg et brudd i hånden.

2020-utgaven gikk en del bedre, med to topp ti-plasseringer. I Race Torquay og Cadel Evans Great Ocean Road Race var han også nær toppen. Her fikk han testet opptrekket sitt for første gang.

«Jeg synes vi gjorde en del bra der nede,» husker Halvorsen «Vi hadde litt mer terping på det på samling etter Australia, hvor vi trente ganske mye på opptrekk. Det handlet om å finne ut hvordan jeg vil ha det, men jeg har synes det har vært litt vanskelig. Da jeg syklet i Joker, egentlig helt siden jeg begynte å sykle, så kjørte jeg ofte min egen stil eller linje på slutten. Men jeg tror vi hadde noe skikkelig bra på gang.»

Når klassikersesongen ble åpnet med Omloop Het Nieuwsblad og Kuurne-Brussel-Kuurne i månedsskiftet februar/mars, følte Halvorsen seg bedre enn noen gang. Med litt mer handlekraft kunne det blitt en del bedre enn ellevteplassen det til slutt ble, i sistnevnte ritt.

«Jeg tror kanskje jeg ble litt for passiv og forsøkte å spare litt krefter. Jeg burde brukt litt mer krefter. Jeg burde egentlig bare ha gønnet litt mer på,» forteller han, men konkluderer likevel med at han var «superhappy» med formen.

Med den strålende formen skulle veien egentlig bære videre til «La Primavera», Milano-Sanremo, spurternes klassiker, hvor EF Pro Cycling hadde høye forhåpninger til debutanten.

Men samtidig hadde koronapandemien funnet veien til Europa, med Italia som episenteret. Etter hvert ble rittene avlyst på løpende bånd, og det italienske monumentet var blant de første som måtte krype til korset.

COVID-19

Plutselig var verden snudd på hodet. «Doffen» befant seg hjemme igjen i Kristiansand, mens det dag for dag ble tydeligere at sykkelsesongen ble satt på vent, og det nye viruset herjet verden over.

Og da kommer vi til dette med å ha en målstrek. For plutselig var det ingen lenger. Gjennom mars var ingenting definitivt. Sykkelsesongen kunne starte opp igjen når som helst, for ingen visste hvordan den neste dagen så ut.

Men så begynte de langvarige konsekvensene å bli klare. Først ble alle ritt ut april avlyst og etter hvert ble det klart at det ikke kom til å bli ritt igjen før på sensommeren.

For mens «Doffen» hadde klart å holde hjulene greit i gang i starten, ble det stadig tyngre og tyngre. Å legge ned den nødvendige treningen, når det var så mye uvisshet og man egentlig ikke visste når neste ritt var, ble vanskelig for den rastløse sørlendingen. Det gikk sakte nedover, forteller han, og til slutt ble han ordentlig deprimert. I stedet for å trene kunne han bruke timevis på å spille PlayStation.

«Det var jo ikke noe gøy,» sier han «Syklingen betyr så mye for meg at når den ikke går bra blir det litt sånn. Jeg har aldri opplevd det før, så det var en helt ny ting. Jeg følte at dette er en læringsprosess for meg. Jeg tror jeg blir en bedre syklist etter dette. Det er jo ingen som går igjennom livet uten å møte noen ordentlige vegger en gang iblant. Nå fikk jeg en midt i trynet, så er det veldig viktig å lære så mye som mulig av det også. Når du er ferdig med det kapittelet der så sitter du igjen med en del lærdom og har vokst på det.»

«Når du sitter midt oppi det, og det er følelser du er litt ukjent med, føler du deg skikkelig i villrede da?»

 «Når du sitter midt oppi det så gjør du nok det. Når jeg sitter her nå, tenker jeg at det nesten er litt flaut, at det ble så dramatisk, men det er litt annerledes når du sitter midt oppi det. Men jeg visste at jeg måtte bare bruke god tid på det, så kom det til å bli bra. Det visste jeg hele tiden.»

Dårlig form

Etter hvert fikk han også hjelp av en idrettspsykolog hos Olympiatoppen. Samtidig hadde han god dialog med EF, som støttet ham hele veien.

«Jobben min er jo å sykle ritt og være i best mulig form hele tiden, men noen ganger møter du en liten vegg i livet. De hjalp meg egentlig bare hele veien og ville meg det beste. Det setter jeg veldig stor pris på.»

Halvorsen tok seg god tid før han var tilbake på sykkelen, for å finne tilbake til gleden. Rundt august tok han fatt igjen på treningen.

På spørsmål om hvor dårlig formen var flirer han og sier at «den var ganske dårlig». Norgesmesterskapet på Røyse, i slutten av august, var egentlig det første målet. Men hvor enn godt det nå sto til med viljen, var ikke kroppen på samme linje.

I stedet jobbet han videre, fast bestemt på å komme tilbake i konkurranse så raskt som mulig, men det viste seg å være vanskelig.

«Form er virkelig ferskvare,» sier U23-verdensmesteren fra 2016. «Jeg kunne kjørt noen ritt på slutten, men det var ikke noen vits. Du må være 100 prosent for å kjøre de rittene vi hadde igjen. Det er ikke noe vits å stille i de rittene da. EF kjørte også bare WorldTour-ritt. Det hadde vært noe annet hvis vi kjørte litt mindre ritt og korona hadde vært helt borte. Hvis det var mindre ritt man kunne brukt som trening, men jeg følte at det ikke var vits å stille å klassikerne, hvor det er beinhardt fra første kilometer. Å være helt på limit de første 100 kilometerne, og så slippe feltet. Da er det bedre å bruke skikkelig god tid til å komme tilbake og ha fullt fokus mot 2021.»

Veien videre

Samtidig hadde tankene om fremtiden begynt å kverne. 24-åringen hadde vært langt nede, kanskje aller lengst ned mentalt. Samarbeidet med EF Pro Cycling hadde vært veldig fint, og de hadde støttet ham hele veien. Han visste imidlertid at om han ønsket en plass i det norske profflaget Uno-X Pro Cycling, så kunne han få det.

«Jeg fikk en veldig god magefølelse på at kanskje dette er riktig nå, for å bli den rytteren jeg har ønsker å bli,» sier Halvorsen

«Ta et steg tilbake, få litt flere folk som jeg kjenner godt, rundt meg. Jeg var ikke redd for at jeg ikke hadde kommet i godt nok slag igjen, men det var mer det å utvikle seg og ta noen ekstra steg. Da følte jeg at hvis det går, da har jeg veldig lyst til det. Så satte vi bare i gang den prosessen.»

Det eneste som sto i veien var bare kontrakten med EF. «Doffen» fortalte om sine tanker rundt fremtiden til sin agent, Joona Laukka, og finnen tok kontakt med EF, for å høre hva de tenkte.

«De sa de kom til å støtte meg uansett. De syntes også at tankene mine hørtes fornuftig ut, selv om de hadde lyst til at jeg skulle sykle der neste år også. Hvis jeg følte det sånn, så var det greit for dem. Det sier jo mye om det laget og de folkene som jobber der. De har vært veldig greie og hjelpsomme hele veien.»

Når den lune sørlendingen spurtet inn til seier på U23-fellesstarten under VM i Doha, var det Pascal Ackermann som fulgte nærmest. Tyskeren er siden blitt proff i BORA-hansgrohe, hvor han har vunnet to etapper i både Giro d’Italia og Vuelta a España.

«Han har jo syklet bedre enn meg jevnt over,» innrømmer Halvorsen «Han har akkurat klart å ta det siste steget, med å vinne ritt og være der oppe. Det er det det handler om. Det er dit jeg jobber for å komme ut.»

«Hva er de viktigste faktorene som du vil prøve å finne igjen, for å få riktig utvikling?»

«Jeg tror kanskje blant annet å roe alt ned litt. Senke skuldrene litt, men å fokusere på det jeg har gjort før også. Endre litt på småting, men samtidig tror jeg den jobben jeg har gjort er bra. Nå skal vi endre på noen ting for å komme opp på et bedre nivå. Jeg føler jo egentlig hvert år at jeg har blitt litt bedre til å sykle og litt sterkere. Spesielt i fjor og starten i år. Bare å finne flyten, er det jeg tenker. Så er jeg helt sikker på at det kommer. Jeg håpet at det kom allerede i 2018, men det gjorde det ikke. Så får man bare fortsette å ha ståltro på det man gjør, så er jeg helt sikker på at jeg tar de stegene. Også etter det jeg har vært igjennom nå, siden man lærer mer om seg selv.»

«Har du følt på forventningspresset, med tanke på at du vant VM, at du skulle begynne å prestere i toppen i proffrekkene umiddelbart?»

 «Det er jo selvfølgelig viktig å ha forventninger, men mine egne forventninger er de som betyr noe. Så har jeg også følt at jeg har kommet nærmere og nærmere hele tiden. Det er stor forskjell på et U23-gull og å vinne et WorldTour-ritt. Jeg visste jo at jeg kanskje kom til å bruke litt tid på det.»

 «Nå tar du et steg tilbake, men er det en målsetning for deg at du skal komme så raskt som mulig tilbake til WorldTouren?»

«Jeg tenker først og fremst at nå er det Uno-X som gjelder. Det er jo et norsk lag, men når jeg har signert for de så er det ett mål: det er å vinne sykkelritt – og så mange som mulig. Få laget til å bli enda bedre. I år har de jo kjørt vanvittig bra, og i fjor også, men mine personlige tanker er jo å vinne så mange sykkelritt som mulig. Om jeg går ut i WorldTouren i et annet lag eller blir værende i Uno-X, og de får kjøre større og større ritt, det får vi ta litt etter hvert. Sånn jeg opplever det nå, er det ikke noen forskjell på Uno-X og et WorldTour-lag. Den eneste forskjellen er at de kjører litt andre ritt, selv om jeg tror vi får kjøre mange gode ritt neste år. De er litt mindre folk i laget, men profesjonaliteten og alt rundt laget er minst like bra som på et WorldTour-lag.»

«Hvis du skal se inn i spåkulen: hvordan vil 2021-sesongen gå for Kristoffer Halvorsen?»

 «Det vil tiden vise,» ler Halvorsen «så holder jeg kortene litt tett til brystet nå. Men jeg skal love deg at jeg kommer til å være i min beste form når rittene starter. Jeg kan ikke gjøre noe mer enn det, så får vi se hvordan resultatene blir. Hvis jeg er i min beste form så pleier i hvert fall resultatene å bli sånn noenlunde.»

Syver Wærsted: Den lange kampen tilbake

På dagen to år etter påkjørselen som kunne endt karrieren til Syver Wærsted, sto han igjen øverst på podiet da han spurtet inn til seier under Norgescupen i Skogn. Det ble et følelsesladet øyeblikk, både for ham og hele Uno-X-familien.

Tirsdag 31.juli 2018 ble Syver Wærsted påkjørt av en bilist på Siljan like utenfor Skien. Uno-X-rytteren knuste begge kneskålene og brakk den ene armen. Det gikk to og en halv måned før han var hjemme igjen etter å ha vært innlagt på sykehus og rehabiliteringssenter. Høsten 2019 kunne han gradvis begynne å trene seg opp igjen, før den siste operasjonen ble gjennomført på nyåret, og han var friskmeldt.

Fredag 31.juli 2020 er det Norgescup på Skogn. Syver Wærsted ser på kalenderen en uke i forveien og ser at det er noe spesielt med datoen for sesongens andre Norgescup-ritt.

«Jeg sier det til gutta dagen før rittet. ’I morgen er det to år siden ulykken. Jeg tar sikkert kragebeinet, eller noe’».

Lagkameratene svarer med at det er et tegn, og at han kommer til å gjøre det bra.

Han holder seg unna uhell underveis. På de siste rundene er han i finalen og skal kjempe om seier. Det er mye følelser for 24-åringen på den siste runden, men han bruker påkjørselen som motivasjon. Til slutt spurter han inn til seier.

«Jeg har sett videoen av spurten sikkert 50 ganger de siste dagene,» sier han til Sykkelmagasinet. «Om ikke mer. Det hylet der… Det er så ekte, og det er så mye følelser. Jeg var helt utrolig rørt. Den første jeg møter etter målgang, er Bruce, en unggutt som er massør på laget. Jeg ser han er rørt. Så kommer gutta i mål, og de er rørt de også. Det betyr så mye at de bryr seg. Det var mye følelser i målområdet der.»

Talentet

De to årene mellom ulykken og seieren i Norgescupen har bestått av mange mørke og dype daler. Men historien om Syver Wærsted begynner lenge før det.

Som førsteårssenior fikk Wærsted sitt gjennombrudd da han tok bronse i gaterittet under NM. I 2015 var NM på Lillehammer, mens gaterittet gikk på Gjøvik. Herman Dahl vant rittet foran Håvard Blikra. Da ble Wærsted kontaktet av kontinentallaget Ringeriks-Kraft. Han kjørte for laget som stagiaire ut sesongen og signerte kontrakt fra 2016.

I 2016 brakk han armen tidlig på sesongen, men kom tilbake og vant UCI-rittet Scandinavian Race in Uppsala i Sverige i midten av mai. Der befestet han sin posisjon som et av de mest lovende spurttalentene i landet, kanskje noe i skyggen av Kristoffer Halvorsen som vant U23-VM i Qatar samme år.

Høsten 2016 ble Ringeriks-Kraft nedlagt, men Uno-X Hydrogen Development Team kom på banen. Stammen av det nye Uno-X-laget kom fra Ringeriks-Kraft, og Wærsted var blant dem som ble med over på det nye prosjektet som skulle ta opp kampen mot mer etablerte, Joker, Coop og Sparebanken Sør.

Det kom ingen seire på Wærsted i 2017, men en tredjeplass i Fyen rundt da lagkamerat Audun Brekke Fløtten vant og en fjerdeplass i et knallhardt U23-NM i Stjørdal var nok til å kjøre seg inn på VM-laget i Bergen 2017, der han var hjelperytter for nevnte Halvorsen en regntung dag i september. Deltakelsen der karakteriserer Wærsted som et høydepunkt.

Likevel er det i 2018 at den høyreiste Skiens-gutten virkelig er i ferd med å skape seg et navn.

«Den sesongen startet veldig bra. Den vinteren følte jeg at jeg kunne ta steget videre fra kontinivå. Jeg vant en etappe på Rhodos i mars, også kjører jeg jevnt utover våren.»

I mai kom karrierens hittil største seier da han vant Ringerike Grand Prix. Etter å ha kjørt godt og offensivt gjennom rittet, spurtet han og Alexander Kamp, den nåværende Trek-Segafredo-proffen, side om side i en seksmannsgruppe om seieren på Torget i Hønefoss. Wærsted var både smart og rask, og kunne juble for en stor triumf, en triumf som gjorde at den daværende 22-åringen fikk ytterligere tro på at det var mulig å ta steget opp til proffrekkene.

Proff-drømmen

Det er drøyt to måneder etter seieren i Ringerike Grand Prix at marerittet starter for Syver Wærsted. Han var ute og syklet med sin gode venn og lagkamerat, Jonas Abrahamsen, da en bilist med henger skulle svinge til venstre og krysse veien da Uno-X-duoen kom i motgående kjørefelt.

«Jeg husker at jeg på samme turen snakket vi om at jeg hadde lyst til å prøve å komme meg ut og bli proff, og kanskje ta kontakt med en agent. Jens Haugland hadde snakket om å ta noe agentgreier, så jeg hadde tenkt til å ta kontakt med ham samme dag. Men så krasjer jeg, og da blir alt spolert,» sier Wærsted.

«Bilisten var nok litt usikker. Da vi kom nedover, så jeg at han så oss. Da vi kommer nedover, så ser jeg at han kjører, og så stopper han. Rett før vi kommer, så kjører han. Det er som om han nøler med å ta luken. Jeg vet ikke om han glemte at han hadde en tilhenger. Jeg hadde et valg. Enten kunne jeg velge å kjøre til venstre, da kunne jeg klippet hjulet til Jonas, eller prøve å komme forbi på høyre. Det var et hardt valg å ta.»

I krasjen knuser Wærsted begge kneskålene og brekker en arm. Abrahamsen klarer akkurat å komme seg unna.

«Jeg så ned på beina og så at det var noe som var skikkelig galt. Jonas hørte at jeg skrek, og jeg tror nesten det var for ham. Han var stressa, men han klarte seg skikkelig bra. Det kan ikke ha sett bra ut. Det var annerledes for meg. Jeg klarte å bevege på tærne, men det var knærne som var ødelagt.»

Jonas Abrahamsen husker fortsatt den dagen godt. Det han så den dagen har gjort inntrykk på Skien-syklisten.

«Vi hadde en lagtempoøkt og treneren til Syver var med,» husker Abrahamsen. «Vi tok en is og en cola etter økta, og så skulle vi ha en ekstra runde. Syver måtte hjemom å lade sykkelen også. Så syklet vi mot Siljan der. Vi lå i bukken nedover når vi ser en bil som skal over veien og er litt usikker på om den rekker det eller ikke. Jeg blir litt usikker og begynner å bremse, mens Syver kjører litt. Jeg ser bare Syver fyker opp i lufta, sikkert to-tre meter, og jeg hører skrik og at han smeller i bakken. Kneskålen hans er helt delt, med en del nede på leggen og den andre oppe på låret. Sykkelen hans var overalt. Det var sikkert 20-30 meter mellom de ulike delene. Brillene hans var helt knust. Alt lå over hele veien. Han ropte og skrek, og da skjønte jeg at han var i live.»

Den mørke dalen

Deretter bar det til sykehus. Der var han lenge. En drøy uke etterpå feiret han bursdagen sin på sykehuset. Da hadde han ennå ikke operert, på grunn av fare for infeksjon i skrubbsårene. Han var lagt inn på Skien sykehus en drøy uke, før han ble sendt til Ullevål for å operere. Etter det ble han fraktet til Porsgrunn i en snau måned før han ble flyttet til Kysthospitalet i Stavern der han fikk god hjelp med opptrening. Etter to og en halv måned var han tilbake hjemme i Porsgrunn. Da kunne han ikke gjøre noe som helst.

Etter om lag fire måneder kunne han gå uten hjelpemidler, riktignok med et stivt bein, men han kunne begynne å trene lett. Wærsted følte at det gikk bra, og prognosene var gode. Han begynte å tro at han kunne være tilbake på sykkelen allerede i 2019.

I desember 2018 får han derimot en nedslående beskjed fra legene. Kneskålen som er delt i to, vil ikke gro sammen, og han må operere på nytt.

Det er da nedturene kommer på rekke og rad. Han gjennomfører operasjonen og setter inn noen ståltråder som skal få på plass delene av kneskålen. Det vil ikke gro, og Wærsted må bare vente. Det blir en tøff tid.

«Jeg var på kontroll jevnlig i 2019, men jeg fikk bare beskjed om at det ikke grodde. Da levde jeg i uvisshet hele tiden. Jeg visste ikke om jeg kunne sykle. Det var den tyngste tiden. Da var jeg ganske langt nede. Jeg gjorde ingenting. Det var en mørk, mørk tid i livet. Jeg hadde ikke noe studier eller noe. Jeg hadde ikke noe annet å tenke på. Jeg satt nesten bare hjemme og gjorde nesten ingenting. Man blir bare daff i hodet og tafatt. Det var vanskelig å komme seg ut av senga.»

I den perioden fikk Wærsted god hjelp fra laget. Han hadde jevnlig kontakt med lagets mentale trener, Karina Andersen Aas, samtidig som lagkameratene inkluderte ham sosialt.

«Jeg husker Anders (Skaarseth) inviterte meg til Lillehammer noen helger, og jeg fikk god hjelp av Karina. Vi satte oss mål om hva vi skulle gjøre. I starten var det et mål å bevege seg i tre minutter. Det var så langt nede jeg var. Vi satte oss mål som skulle gjøre at jeg fikk livsgnisten tilbake. Vi så tilbake på det i Trondheim nå. Det var blytungt bare å gå opp en trapp. Jeg var veldig fornøyd med hjelpen derfra. Jeg dro også på en ferie til Vietnam med noen kompiser i juni 2019, og det hjalp å ha noe annet å tenke.»

«Jeg var veldig glad for at jeg hadde lagkameratene og gutta på laget da, for da var det veldig tøft.»

Ett år etter ulykken, fikk Wærsted beskjed om at han kunne begynne å trene igjen. Da hadde han fortsatt pinner og ståltråder i knærne. Det merket han mens han syklet som et ubehag, men det var uansett godt for Grenland-syklisten å være tilbake i trening igjen. Til tider ble det intervalltrening.

«Det gikk greit, men jeg hadde jo blitt kjørt fra av bestemor,» sier han humoristisk.

«Jeg kjørte terskelintervaller på godt under 200 watt. Jeg kjente fortsatt pinnene da jeg trente, men da var det bare å trene med smertene. Bare å sperre det ute. Jeg vil kanskje ikke kalle det smerter, men jeg kjente at det var noe som var inne i kneet. Det gjorde jeg hele høsten, og det var egentlig ikke så ekstremt mye trening.»

«Jeg tror mye av grunnen til at jeg klarte å komme tilbake, var at jeg ikke tenkte så mye på sykling. Jeg prøvde å sperre så mye som mulig av det ute. Da kunne jeg fokusere på litt andre ting også. Jeg var på jakt med fattern den høsten. Jeg fikk gjort noe annet, og drev bare med sykling på siden.»

Det neste som ventet i skadeutviklingen for Wærsted var å få operert ut pinnene. Det var tøft for Uno-X-rytteren, ettersom det tok lenger tid enn planlagt.

Samtidig kom formen sakte, men sikkert. I desember 2019 var han på samling med Uno-X, fortsatt med pinner og ståltråder i kroppen, men han var tilbake på et greit nivå. På en 30 minutters-test kjørte han 380 watt. Deretter foretok Wærsted den siste operasjonen på nyåret og formen dalte naturligvis som en konsekvens av det, men han var friskmeldt og kunne trene som normalt da rekonvalesensen var over.

Comeback

I starten av mars 2020, er Wærsted tilbake i konkurranse på Rhodos.

«Da følte jeg meg egentlig ganske bra. Da var jeg i god form og kjørte bra.»    

Rhodos ble en stor opptur for Wærsted. Han var delaktig på et Uno-X-lag som tok to seire med Erlend Blikra, og han var tilbake i ritt. Deretter kom koronatiden. For Wærsted sin del, betydde ikke det all verden. Han skulle bruke sesongen til å trene, og fikk god tid til å bygge en god grunnmur.

Fra Syver Wærsted ble påkjørt 31.juli 2018 til han sto på startstreken i Skogn nord for Trondheim to år senere, har 24-åringen utvilsomt vært gjennom en tung tid. Men med hjelp fra venner, familie, lagkamerater og laget har han kommet tilbake i norgestoppen. På start i Skogn må det kunne sies at Wærsted var blant favorittene.

Dette til tross for at Uno-X var i undertall. Med kun fem ryttere på start, i motsetning til de 17 som kjørte i Tour te Fjells et par uker i forveien, var det noe vanskeligere arbeidsforhold for det norske profflaget.

Uno-X fikk Lars Saugstad og Erik Resell med i et brudd. Da gikk Erlend Blikra ned i bilen til sportsdirektør Kurt Asle Arvesen. Der fikk den spurtsterke siddisen beskjed om at han og Syver Wærsted skulle finne på noe sprell sammen med Anders Johannesen fra Drøbak og Dare Development Team på den gjeldende runden.

«Erlend kom opp til meg og sa at vi skulle kjøre på. Han sa jeg skulle ta hjulet hans, og han klinket til alt han kunne. Det var nesten sånn at jeg måtte be ham roe ned. Feltet ble helt sprengt, og vi klarte å komme oss opp. Da satt vi med fire ryttere i en gruppe på cirka tjue. Det blir litt støting, også kommer jeg av gårde med to fra Coop og to fra Joker. Da må jeg bare være litt kynisk, og jeg fikk en ganske billig reise i starten.»

Med én runde igjen kom Fredrik Dversnes fra Team Coop opp. Det viste seg at det var den gruppen som skulle gjøre opp om seieren.

«På den siste runden bruker jeg ulykken veldig som motivasjon. Jeg tenkte ganske mye på det. Jeg tenker at jeg faktisk kan være med å kjempe om seieren, to år etter ulykken. Jeg husker at jeg fikk sånn følelse av at jeg nesten begynte å grine. Jeg var nesten på gråten. Jeg tenkte at det hadde vært helt sykt om jeg vant nå, to år etterpå. Det var nesten så jeg hulket litt. Da det gikk mot slutten der, så tenkte jeg at jeg skal vinne. Jeg har litt krefter igjen, og skjønner at det kommer til å samle seg. Med litt over en kilometer igjen går Dversnes, og han får en luke. Det er en klubbrytter som tar opp jakten med Herman Dahl på hjul. Klubbrytteren holder ikke så lenge, og plutselig sitter Dahl i dødens posisjon. Han går på en kjempelang en, og da kan jeg bare vente og vente.»

Dermed fikk Wærsted en optimal inngang i spurten. Han går til og henter Dversnes på målstreken.

«Med 250-300 meter så klinte jeg til, og lot det bare sto til. Jeg tok ham akkurat igjen.»

Det er da hylet kommer over målstreken.

«Det var så genuint. Det hylet kom langt, langt innenfra. Det var helt sykt. Fjoråret var veldig tungt, men det var verdt det nå. Det er utrolig kult. Også er det så gøy å se at andre blir rørt på mine vegne. Det setter jeg skikkelig stor pris på.»

Vennskapet

Nå har Wærsted og Abrahamsen flyttet sammen til et hus i Skien. De to kameratene har tilbragt mye tid sammen etter ulykken og i koronatiden.

«Vi har kommet hverandre mye nærmere etter ulykken og nå i koronatiden. Jeg har besøkt ham mye på sykehuset og vi har vært mye sammen. Vi har blitt mye bedre venner og står mye nærmere hverandre nå,» sier Abrahamsen.

«Det er alltid god stemning med Jonas, så det blir bra å bo sammen med ham,» forteller Wærsted.

For Abrahamsen var det naturligvis gøy å se sin samboer, kompis og lagkamerat vinne sykkelritt igjen, på dagen to år etter påkjørselen som kunne ødelagt Wærsteds karriere.

«Det var så kult. Jeg tror også det var viktig for Syver å klare å vinne sykkelritt igjen. Det var en god bekreftelse for ham å se at han har det som skal til for å vinne. Det er nok viktig for motivasjonen hans fremover, at han vet han er kapabel.»

EM-tittel til Hvideberg etter spurtseier: – Hardt, akkurat som vi vil ha det

Jonas Iversby Hvideberg sikret norsk gull på fellesstart-rittet for U23-rytterne i sykling i EM torsdag. Han var klart sterkest inn mot mål.

Mesterskapet arrangeres i Frankrike.  Feltet gjennomførte 136,5 kilometer før det ble norsk jubel med ganske klar margin.

Det ble syklet i ufyselig vær med regn og en del vind. Hvideberg tok kontrollen i god tid før mål og vant lett. Han veivet med høyrearmen av glede da han gikk i mål fem-seks meter foran andremann.

– Det var veldig gøy. Det var et hardt løp, akkurat sånn vi ville ha det. Alle gjorde som de skulle og enda mer. Vi satt nydelig til i finalen, og vi visste at vi også hadde ryttere lenger bak, sier Hvideberg til  TV 2.

Søndag var Hvideberg nær NM-gull. Sven Erik Bystrøm tok sin første NM-tittel da han trillet i mål bare millimeteren foran Hvideberg under fellesstarten i norgesmesterskapet.

Hvideberg er 21 år gammel og kjører for Uno-X-laget. Han vant EM-rittet foran Anthon Charmig og Vojtech Repa,  skriver TV 2.

Tidligere i EM tok Andreas Leknessund tittelen i temporittet for U23.

Høydramatisk da Bystrøm tok gullet – ett tusendels sekund foran Hvideberg

Sven Erik Bystrøm tok sitt første NM-gull da han trillet i mål bare millimeteren foran Jonas Iversby Hvideberg under fellesstarten i sykkel-NM søndag.

– Det var digg. Det var lenge siden sist jeg var så nærme, sa Bystrøm til TV 2 etter rittet.

Etter å ha syklet 204 kilometer i varmen kunne 28-åringen juble for seier. Sist det ble seier på UAE-rytteren var i 2014. Da ble han U23-verdensmester.

Bak Hvideberg kjørte Carl Fredrik Hagen inn til en tredjeplass.

De tre medaljevinnerne dro fra Alexander Kristoff og resten av motstanderne mot slutten av rittet, og hadde en god luke ned til fjerdeplassen da det gjensto én mil.

Hvideberg ledet på de siste meterne på vei mot mål, men Bystrøm klarte akkurat å ta igjen 21-åringen i en rekordjevn innspurt. Uno X-rytteren fortvilte da resultatet fra målfotoet var klart.

– Jeg har det kjipt mest for laget sitt del, sa sølvvinneren og la til:

– Jeg får «innern» sånn som vi håper, og så er det så lite som avgjør. Det er utrolig kjipt. Jeg hadde troen på at jeg skulle ta det, men så kom han helt på slutten.

NM landevei i Ringerike fellesstart menn:Fellesstart (204 km):

1) Sven Erik Bystrøm, UAE 5.02.41, 2) Jonas Hvideberg, Uno-X samme tid, 3) Carl Fredrik Hagen, Lotto Soudal s.t., 4) Anders Oddli, Team Coop 1.05 bak., 5) Torstein Træen, Uno-X 1.21, 6) Alexander Kristoff, UAE 1.22., 7) Martin Urianstad, Uno-X s.t., 8) Fritjof Røinås, Joker s.t., 9) Odd Christian Eiking, Circus-Wanty Gobert 1.23, 10) Trond Håkon Trondsen, Team Coop 1.23.

Leknessund tråkket inn til suverent EM-gull

Andreas Leknessund var i egen klasse i temporittet for U23-ryttere under landeveis-EM i franske Plouay mandag.

21-åringen holdt klart høyest fart av samtlige startende gjennom den 25,6 kilometer lange tempoløypa.

I mål slo han sølvmedaljevinner Stefan Bissegger fra Sveits med 23 sekunder. Bronsen gikk til belgiske Ilan van Wilder. Han var distansert med ytterligere fem sekunder.

– Det var helt rått. Jeg var bekymret for at han åpnet for hardt, men det gjorde han ikke. Da han plukket den ene favoritten etter den andre som startet foran ham, visste vi at det gikk fort. Det var bare én mellomtid, og da lå han åtte sekunder bak Stefan Bissegger, men han åpnet vel litt for fort, sier sportsdirektør Kurt Asle Arvesen til  TV 2.

Leknessund, som sykler for Uno-X, skal fra neste sesong representere profflaget Team Sunweb.

Tromsøværingen ble norsk mester på tempo både i 2019 og 2020.

Leknessund var eneste norske deltaker i junior- og U23-klassene i Plouay mandag.

EM sykling landevei i Plouay, Frankrike mandag, tempo (alle klasser 25,6 km):

Kvinner elite:

1) Anna van der Breggen, Nederland 34.03, 2) Ellen van Dijk, Nederland 0.31 min. bak, 3) Marlen Reusser, Sveits 0.59, 4) Lisa Brennauer, Tyskland 1.14, 5) Vittoria Bussi, Italia 1.33, 6) Julie6tte Labous, Frankrike 1.44.

Menn U23:

1) Andreas Leknessund, Norge 30.58, 2) Stefan Bissegger, Sveits 0.23 min. bak, 3) Ilan Van Wilder, Belgia 0.28, 4) Thomas Pidcock, Storbritannia 0.39, 5) Jonathan Milan, Italia 0.56, 6) Michel Hessmann, Tyskland 1.04.

Kvinner U23:

1) Hannah Ludwig, Tyskland 35.53, 2) Franziska Koch, Tyskland 0.24 min. bak, 3) Marta Jaskulska, Polen 1.18, 4) Elena Pirrone, Italia 1.21, 5) Shari Bossuyt, Belgia 1.34, 6) Maaike Boogaard, Nederland 1.35.

Menn junior:

1) Mathias Vacek, Tsjekkia 32.39, 2) Marco Brenner, Tyskland 0.03 min. bak, 3) Lorenzo Milesi, Italia 0.17.

Kvinner junior:

1) Elise Uijen, Nederland 37.24, 2) Maeva Squiban, Frankrike 1.01 min. bak, 3) Carlotta Cipressi, Italia 1.28.

Uno-X avslutter samarbeidet med Petter Northug

Sykkellaget Uno-X avslutter sin utstyrsavtale med Petter Northug som er siktet etter råkjøring og kokainfunn. Norges Skiforbund varsler møter om sin avtale.

– Vi inngikk en avtale med Northug og så fram til det samarbeidet, og nå innser vi at nok Petter må konsentrere seg om andre ting. Avtalen vil innen kort tid bli avsluttet, sier sykkelsjef Jens Haugland i Uno-X til  Adresseavisen.

Sykkellaget har syklet med Northugs sportsbriller siden i fjor høst.

Også Norges Skiforbund har en utstyrsavtale med Team Northug som gjelder fram til mai 2022. Hva som skjer med avtalen, er foreløpig ikke kjent.

– Så langt er vi ikke kommet ennå. Vi fikk beskjed om dette fredag kveld. Vi skal møtes og se hva vi gjør. Det stilles fort spørsmål fra dere og oss om hva som skjer. Vi skal tenke oss godt om, ta diskusjoner og se hva vi skal gjøre, sier langrennssjef Espen Bjervig til  VG.

Langløpsveteranen Anders Aukland (47) bestemte seg kjapt for at han fortsatt vil samarbeide med Northug og bruke brillene hans.

– Det er helt åpenbart for meg. Petter trenger støtte og hjelp, ikke at folk tar avstand fra ham, sier Aukland til  NRK.

Uno-X trekker seg fra polsk ritt av koronafrykt

Det norske sykkellaget Uno-X trekker seg fra Tour Bitwa Warszawska i Polen fordi de ikke kan garantere for rytternes sikkerhet.

Det opplyser laget via  Twitter. Det var  Eurosport som først omtalte saken.

Uno-X-laget opplyste mandag at det var ankommet Polen og var klar for sykkelritt. To dager senere har de ombestemt seg.

«Ettersom vi ikke kan garantere for sikkerheten til vårt støtteapparat og våre ryttere, har vi dessverre valgt å trekke oss fra rittet med umiddelbar effekt», skriver Uno-X.

«Etterlevelse av UCIs (Det internasjonale sykkelforbundet) covid-19-protokoll er første prioritet i disse veldig spesielle tidene».

Polen er per nå ikke rødmerket av helsemyndighetene, men er blant landene som Folkehelseinstituttet har anbefalt som røde. Det betyr at man snart kan vente seg ti dagers karantene ved innreise til Norge fra Polen.

Jonas Abrahamsen, Daniel Hoelgaard, Julius Johansen, Erik N. Resell, Anders Skaarseth og Torstein Træen var rytterne som etter planen skulle ha konkurrert i Polen.

Leknessund forsvarte NM-tittelen i temporitt

Andreas Leknessund (21) fra Uno-X-laget avsluttet forrykende og forsvarte NM-tittelen i temporitt med seier 15 sekunder foran Tobias Foss.

Jumbo-Visma-rytter Foss ledet halvveis i det 35 kilometer lange rittet hårfint foran Leknessund, men sistnevnte var uimotståelig på den siste halvdelen. Han dro ubønnhørlig fra på vei mot et nytt NM-gull.

Foss gjorde godt fra seg og tok sølvet, mens Søren Wærenskjold på bronseplass var slått med over minuttet.

Temporittet ble avviklet fra Landgangen utenfor Porsgrunn. I kvinneklassen vant Movistar-rytter Katrine Aalerud gullduellen mot Vita Heine (Hitec) og tok sin første NM-tittel Seiersmarginen var åtte sekunder.

Elise Marie Olsen ble bronsevinner.

Per Strand Hagenes fra Sandnes vant mennenes juniorklasse og Anne Dorthe Ysland kvinneklassen.

Menn, elite (35 km):

1) Andreas Leknessund, Uno-X 42.03, 2) Tobias Foss, Jumbo-Visma 0.15 min. bak, 3) Søren Wærenskjold, Joker 1.04, 4) Iver Knotten, Coop 1.18, 5) Sten-Erik Eriksen, Coloquick 2.00, 6) Idar Andersen, Uno-X 2.37.

Junior (30 km):

1) Per Strand Hagenes, Sandnes 39.58, 2) Johannes Staune-Mittet, Lillehammer 0.09 min. bak, 3) Truls Nordhagen, Lillehammer 0.34.

Kvinner, elite (30 km):

1) Katrine Aalerud, Movistar 43.52, 2) Vita Heine, Hitec 0.08 min. bak, 3) Elise Marie Olsen, Drops 0.45, 4) Monica Storhaug 1.21, 5) Line Marie Gulliksen, Andy Schleck 2.21, 6) Caroline Thorvik 2.32.

Junior (17,5 km):

1) Anne Dorthe Ysland, Gauldal 25.14, 2) Tuva Byberg, Sandnes 0.47 min. bak, 3) Amalie Christensen 1.42.


Uno-X: Den første turen

Skulder mot skulder med Tour de France-vinneren Egan Bernal leverte Torstein Træen en sensasjonell prestasjon i Tour Colombia, proff-debuten til Uno-X Norwegian Development Team. I langstrakte og høyreiste colombianske fjell, tettpakket med lidenskapelige sykkelfans, fikk Norges første profesjonelle lag en eventyrlig start.

Uerfarne som helt ferskt profflag dro Uno-X Norwegian Development Team til Colombia. Løftet frem av den lokale sykkelfansens enorme lidenskap – eller pasión som de sier i Egan Bernals hjemland – leverte de norske en utrolig prestasjon mot de colombianske fjellgeitene i høyden.

Sammenlagtlisten i Tour Colombia (UCI-klassifisert som et 2.1-ritt) er tapetsert i fargene til det colombianske flagget; det vil si gult, blått og rødt. Men plutselig, på niendeplass, dukker det opp et norsk flagg. De tre første på listen er alle proffer i EF Pro Cycling. På fjerdeplass finner vi Tour de France-vinner Egan Bernal. På syvendeplass: Esteban Chaves, som har vært på podiet i både Giroen og Vueltaen. Og på niendeplass: Torstein Træen, fra Heradsbygda.

For å gjøre kontrasten enda mer tydelig; kan vi se på hvor høyt oppe i landskapet de ulike ble født. Mens de åtte foran Træen på sammenlagtlisten i snitt er født på 2620 meters høyde, var neoproffen fra Ringerike kommet til verden 280 meter over havet.

Laget for øvrig besto av Jonas Abrahamsen, Lars Saugstad, Martin Urianstad, Idar Andersen og Jonas Iversby Hvideberg. På den siste etappen av det colombianske etapperittet skal rytterne klarte opp Alto del Verjón og målgang ligger på svimlende 3274 meter over havet. En del høyere opp enn Heradsbygda, der altså. Her oppe, nærmest i en annen stratosfære, er det helt andre fysiske lover og regler som gjelder, sammenlignet med rittene Uno-X og Træen ellers kjører.

EF-laget setter et frenetisk tempo opp den 15 kilometer lange klatringen, og nordmannen hektes av tidlig. Men lavlandsdyret holder hodet kaldt, tar sitt eget tempo, og gjør et formidabelt comeback, da han gjenvinner kontakt med teten bare noen kilometer fra mål. Træen, som ble «tungpustet av å gå i trapper» i dagene etter ankomst Colombia, erindrer opplevelsen av klatringen som litt verre enn vanlig.

«Du sleit litt med å få pusta ordentlig,» sier han til Sykkelmagasinet «Det var deilig å komme på toppen og hente seg litt inn igjen. Han soigneuren vår løp jo fra servicebilen vår til bussen, ved mål, og han var jo så sliten at han visste ikke hvor han skulle gjøre av seg. Det var spesielt å være der oppe.»

Sportsdirektør Leonard Snoeks i aksjon fra følgebilen.

Når Tour-vinneren Bernal kliner til på den siste kilometeren er det imidlertid umulig For Træen å følge, men 24-åringen sykler likevel inn til en strålende 11. plass, halvannet minutt bak etappevinner Daniel Martínez fra EF-laget.

«Jeg er veldig stolt over måten spesielt Torstein klarte å disponere kreftene sine i den finalen,» sier Leonard Snoeks, sportsdirektøren til Uno-X. «Det handler mye ytre påvirkning. Du blir mer gira og pusher mer i bakken når det er så store folkemengder rundt. Men å tørre å stole på seg selv; måten han gjør det på, og kommer tilbake, er høy klasse, rett og slett,» skryter sportsdirektøren.

Detaljfokus

Forarbeidet som ligger til grunn for den oppsiktsvekkende suksessen er møysommelig og pragmatisk. Lagets opprinnelige plan var å debutere i Volta ao Algarve, i andre halvdel av februar. Det portugisiske etapperittet bød på mer enn god nok motstand for et helt ferskt profflag med fokus på utvikling. I midten av desember dukket det imidlertid opp en unik mulighet til å kjøre Tour Colombia, med alle utgifter dekket. Laget kastet seg rundt og startet planleggingen.

Med tidsforskjellen og de fleste etappene godt over 2000 meter over havet (den avsluttende etappen helt opp til 3200 meter), kan man lett argumentere for at den totale belastningen ikke ville vært verdt det. Trener Espen Aareskjold og ernæringsekspert James Moran måtte derfor legge en plan.

Idar Andersen signerer autografer for ivrige colombianske fans.

Rytterne ankommer seks dager før rittet starter. Tiden til akklimatisering er begrenset, men man har forsøkt å snu døgnet litt i forkant. Træen har selv vært med på et varmeprosjekt ledet av Bent Rønnestad ved Høgskolen i Lillehammer, hvor man blant annet har syklet i en varmedress. Testene har vist en positiv effekt på hemoglobinmassen i blodet, det vil si evnen til å frakte oksygen rundt i kroppen. Underveis fulgte man rytterne svært tett opp, for å sørge for at rytterne ikke gikk på noen smeller.

«Det var veiing tre-fire ganger om dagen for å sjekke inntak, og det var oksymeter for å sjekke oksygenmetning i blodet. Vi prøvde å ha ganske god kontroll underveis, hele tiden, sånn at vi ikke tapte for mye vekt og var oppe på de verdiene vi skulle være på,» sier Snoeks.

Detaljfokus og kollektiv innsats var essensielt for at laget skulle lykkes. Ikke bare ble Træen ni i sammendraget, men laget var inne blant de ti beste på fem av seks etapper, inklusiv lagtempoen på første etappe. Træen fikk «full backing», og laget posisjonerte ham strålende i de kritiske bakkeavslutningene.

«Vi var flinke til å være på når vi måtte være på,» sier Snoeks. «Vi var gode i avgjørende øyeblikk. Gode på nøkkelpunkter underveis; vi kom oss frem når vi måtte og kjørte meget billig, store deler av rittet.»

Store folkemengder omkranset hele Tour Colombia.

Colombia es pasión

Træen hadde kommet seg gjennom høsten og vinteren på en svært god måte. Da det ble klart at laget skulle sykle det colombianske etapperittet gikk han knallhardt ut internt, og meldte om at han skulle sykle inn topp ti i sammendraget. Langt i fra noen forsiktig målsetning fra proffdebutanten i dette klatresterke selskapet.

«Jeg hadde kjørt bra på tester og sånt,» sier Træen «så jeg følte meg ganske trygg på at hvis jeg bare gjør jobben helt til Colombia, så kom det til å bli bra når vi først kom dit. Man tenker jo at så lenge man klarer å takle høyden på en grei måte, så burde det gå fint.»

«Ja, jeg tenkte det var mulig,» stemmer Snoeks i. «Det er litt basert på at vi visste at han var i slag. Han er ofte i slag tidlig og har hatt en veldig god vinter. Inkludert det varmeprosjektet som han har vært inne i, så har det jo gagnet han veldig. Vi visste at han var bra og en topp ti, topp 15, topp 20 hadde jo også vært bra i det selskapet her, men det er alltid gøy å klare topp ti og ikke være nummer elleve,» sier Snoeks.

Mange av oss har vært vitne til den colombianske pasiónen via sendinger fra Tour de France, Giro d’Italia og Vuelta a España. Sykkelfeberen har herjet i det søramerikanske landet lenge, og landeveiskulturen kan spores tilbake til 1950-tallet. Da Bernal returnerte til sin hjemby Zipaquirá for å vise frem sin gule trøye – Colombias første maillot jaune noensinne – hadde tusenvis på tusenvis møtt opp på sentraltorget i byen allerede klokken 05.00 om morgenen, for å sikre seg et kort glimt av den ferske Tour-vinneren. I Colombia er syklister nasjonale folkehelter; på høyde med eller over fotballspillere.

Folkemengdene i Tour Colombia var enorme, til og med overveldende. I forkant av rittet var det hele tiden to motorsyklister fra politiet som fulgte rytterne på trening, og da rittet nærmet seg hadde man også en politibil bak servicebilen. «Vi stoppet ikke på rødt lys», forteller Træen. Ivrige mosjonister gjorde også sitt for å få en bit av sykkelsirkuset.

Byene var kledd til fest da Tour Colombia kom på besøk.

«Det var mange som hadde tatt fri fra jobb. Onsdag, torsdag og fredag, og så dratt bort til den byen vi var i. Så syklet de mange av de veiene rundt og prøvde å få sykle med proffene. Så når rittet startet da skulle de hjem igjen.»

Etter Træens ’gjennombrudd’ på den fjerde etappen, hvor han blir nummer fem bak World Tour-rytterne Higuita, Bernal, Julian Alaphilippe og Martínez, tiltar oppmerksomheten rundt ham og laget.

«Det var jo gøy. Det var veldig mange i utgangspunktet som skulle ta bilder og ville ha signert ting, så det var veldig morsomt. Lars Saugstad gikk vel rundt og sa han følte seg litt som en rockestjerne. Du merker at den colombianske fansen, de er skikkelige fans.»

I den mektige klatringen opp til Alto de Verjón er det titusenvis av tilskuere. De løper ved siden av rytterne og snevrer inn veien mange steder. Det er et fullstendig, Alpe d’Huez-aktig kaos.

«Du prøver å fokusere på det du skal gjøre,» sier Træen «men du er litt mer obs på at du ikke skal kjøre på noen, men det var jo helt sinnssykt trangt i perioder.»

Træen har andre ting å konsentrere seg om, men rekker å registrere de enorme folkemengdene. Snoeks på sin side har litt bedre forhold for å ta innover seg det fargerike livet på veiskulderen.

«Det var kaotisk. Det var kjempegøy å oppleve det. Det var piping i ørene etter vi hadde kommet i mål, spesielt siste dagen,» sier sportsdirektøren. «Det var 15 kilometer klatring, hvor de første kilometerne var opp fra Bogotá sentrum. Der gikk det nesten ikke an å høre noe inni bilen en gang, fordi det var så høy lyd. Det var spennende og det må ha vært helt ekstremt tøft for gutta som kjørte helt foran der. Jeg tror de heiet like mye på alle.

BOYACA, COLOMBIA – FEBRUARY 14: Daniel Turek of Czech Republic and Team Israel Start – Up Nation / Itamar Einhorn of Israel and Team Israel Start – Up Nation / Johan Antonio Colon Buelvas of Colombia and Team Equipo Continental Orgullo Paisa / Jonas Abrahamsen of Norway and Team Uno – X Norwegian Development / Peloton / Alto Tierra Negra (2889m) / Colombian Flag / Landscape / during the 3rd Tour of Colombia 2020, Stage 4 a 168,6km stage from Paipa to Santa Rosa de Viterbo – Boyacá 2751m / @TourColombiaUCI / #TourColombia2020 / on February 14, 2020 in Boyacá, Colombia. (Photo by Maximiliano Blanco/Getty Images)

Ved målgang rår et hurlumhei uten like. Alle vil ha et glimt av folkeheltene sine. Ryttere som Bernal og Rigoberto Urán, som (tro det eller ei) kanskje er en enda større stjerne enn Tour-vinneren, må kjempe seg gjennom folkemengdene for å komme seg til bilene de skal i. Alle vil ha en bit av dem, det skal tas bilder, de skal berøres. Grunnet de enorme folkemengdene bruker Uno-X timevis på å komme seg ned fjellet.

«Jeg har ikke sett noe lignende i hvert fall,» bemerker Snoeks «Det var som å være på en Metallica-konsert og alle skulle ut slusene samtidig. Det tok vel tre timer før vi klarte å komme oss ned fra fjellet. Deviation og organiseringen ned fra fjellet, det var et nytt nivå jeg ikke hadde sett.»

Invitert til ambassaden

Vel hjemme i Norge er det tid for å lande litt i hverdagen. Træen nyter en roligere tilværelse hjemme, når han «slapper av hjemme hos mamma og pappa, og møter venner og trenere.»

Etter hvert dukker det også opp et bilde på Snoeks’ Twitter-konto, hvor han er avbildet med Træen, Jonas Abrahamsen, Jonas Iversby Hvideberg og Colombias ambassadør Ángela Montoya Holguín, på den colombianske ambassaden i Oslo.

Snoeks blir lattermild og undrende, når Sykkelmagasinet spør han hvordan det ærverdige besøket kom i stand.

«Du, det er et godt spørsmål. Jeg fikk en mail, fra sekretæren til ambassadøren, og jeg fikk den på gmailen min, av alle ting. Jeg vet ikke hvordan de har klart å finne den. Jeg fikk den ikke på Uno-X-mailen en gang. Gmailen ligger jo ikke akkurat tilgjengelig,» sier han og humrer godt.

«Det var et hyggelig møte. De ville ha oss inn til en liten kaffetår og noen matbiter, for å høre hvordan vi hadde opplevd Colombia. Det er jo et land som har en historie og som har jobbet ganske hardt de siste 20 årene for å endre mye. Turisme er vel noe de gjerne vil se mer av, så det er klart med gode historier som norsk lag … Det er klart, det ble jo en god del presse på oss, så det er klart vi blir jo litt ambassadører for Colombia, med at vi snakker varmt om det.»

BOYACA, COLOMBIA – FEBRUARY 14: Arrival / Daniel Felipe Martinez Poveda of Colombia and Team EF Pro Cycling / Richard Carapaz of Ecuador and Team INEOS / Torstein Traen of Norway and Team Uno – X Norwegian Development / during the 3rd Tour of Colombia 2020, Stage 4 a 168,6km stage from Paipa to Santa Rosa de Viterbo – Boyacá 2751m / @TourColombiaUCI / #TourColombia2020 / on February 14, 2020 in Boyacá, Colombia. (Photo by Maximiliano Blanco/Getty Images)

At prestasjoner som Træens formidable niendeplass kan åpne dører for det ferske prokontinentallaget Uno-X, er det ingen tvil om.

«Jeg håper jo at vi skal få kjøre flere store ritt da,» sier Træen. «At vi viser oss frem som et bra lag, med bra holdninger og får kjøre flere bra ritt.»

For ham selv er neste mål Tour of the Alps, som går i slutten av april. Det italienske etapperittet er et viktig ritt for de som satser mot Giro d’Italia, og de siste årene har rytterne som Chris Froome, Vincenzo Nibali, Thibaut Pinot, Fabio Aru, Miguel Ángel López og Geraint Thomas vært blant de som kjemper i toppen.

«Jeg tror det burde passe meg ganske bra det også, så det hadde vært gøy å kjøre bra der også.»

Colombia + Norge

Tour Colombia ble i 2020 spesielt på flere måter. Samtidig som de sykkelelskende colombianerne endelig kunne suge på karamellen etter sin første Tour de France-seier, brygget vi nordmenn på vårt første profesjonelle sykkellag. Den selvutnevnte ’sykkelsjefen’ Jens Haugland og hans team har siden oppstarten i 2017 jevnt og trutt investert tungt i Uno-X Norwegian Development Team. Høsten 2019 ble profflisensen bekreftet.

Da var det kanskje passende at i en deilig smeltedigel av tynn luft, entusiasme og galskap, at sykkelsjefens grunnleggende lidenskap møtte colombianernes – og skapte en uforglemmelig debut for Norges første, profesjonelle sykkellag.

«Ryktes vel at det ikke er noe i høyden neste år, men hvis vi drar tilbake … Det ga mersmak, det gjorde det,» oppsummerer Snoeks – vel vitende om at Uno-X neppe kunne fått en bedre start på proff-eventyret.

– Å overta etter Froome hadde vært helt ’King Kong’

Norge er en liten sykkelnasjon med en stadig stoltere sykkelhistorie. Det siste tiåret har Thor Hushovd blitt verdensmester, Alexander Kristoff har vunnet to monumenter (Milano-Sanremo og Flandern rundt), EM og tatt medaljer i både OL og VM, mens Edvald Boasson Hagen også har et VM-sølv på en innholdsrik merittliste. I de tre store etapperittene har den store sammenlagtsuksessen likevel uteblitt. Nordmenn har vunnet flere etapper og båret ledertrøya i både Giro d’Italia, Tour de France og Vuelta a España, men Dag Erik Pedersen er den eneste nordmannen som har havnet blant de ti beste, med sin tiendeplass fra Giro’en i 1984.

I Tour de France er Jostein Wilmanns 14. plass fra 1980 den eneste gangen en nordmann har vært blant de 20 beste, selv om uflaks og sykdom skal ta sin del av æren for at trønderen ikke står igjen med et bedre resultat.

Det er et mye omtalt paradoks at et så kupert land som Norge har slitt med å få frem gode klatrere. Men en generasjon med ryttere som Tobias Foss og Andreas Leknessund gjør at det er håp om at Wilmanns 14. plass ikke lenger skal stå som det beste norske sammenlagtresultatet om noen år.

Er det på tide med en nordmann som kan kjempe helt i toppen i Tour de France?

«Det er på tide,» svarer Tobias Foss – en av de mest lovende klatrerne den norske sykkelnasjonen har sett på mange år.

«Slik jeg ser det er ikke nordmenn de beste til å klatre i aldersbestemte klasser heller, men potensialet vårt er høyt,» sier Foss.

Sportsjef i Norges Cykleforbund, Hans Falk, er enig, og slutter seg til antagelsen om at norske ryttere har forutsetningene til å utvikle seg til gode klatrere. Samtidig understreker han den delikate balansegangen som ligger i å holde rekruteringen oppe, samtidig som man unytter det store fjell-landskapet som Norge har.

«Ser man på de fleste av ungdomsrytterne vi har i Norge, så vil utpregede klatreritt i fjell være en altfor tøff oppgave. Skulle man lagt opp til en rekke tøffe, klatreritt så risikerer man å miste mange ryttere også. Fra før har vi ikke overflod av ungdomsryttere heller,» argumenterer Falk. «Så forsøket på å utvikle klatretalent kan også medføre at vi mister en del talent. Det har vi ikke råd til.»

Men Falk ser også den andre siden av saken. Slik organiseringen av norske landeveisritt er lagt opp nå, er det sjeldent at småbygde, lette ryttere kommer til sin rett. Uten fremgang på resultatlistene kan også de miste motivasjon og falle fra tidlig.

«En 12-åringen kan kanskje tenke at sykling er feil sport og slutte. Og heller begynne med ski eller fotball, idretter som vi konkurrerer med.»

Foss tror på sin side at norske ledere, klubber, trenere og ryttere, alle som en, kan bli bedre til å kultivere talentet til ryttere med potensiale i bakkene.

«Det er ingen hemmelighet at nordmenn har litt mer på kroppen enn italienere og franskmenn. Vi får en sinnssykt bra motor og bra trøkk. Det å jobbe jevnt og trutt med å få ned kiloene, er mye lettere enn å jobbe med å få 50 watt ekstra. Så potensialet til norske klatrere tror jeg er veldig bra, men det handler om å utnytte det og å ville gjøre jobben. Den biten har aldri vært helt på topp, så i så fall tror jeg man kunne fått øynene opp for flere ryttertyper enn de jeg har vokst opp med, i form av Edvald, Kristoff og den gjengen,» reflekterer Foss.

Ambisjoner om sammenlagtseier

Sykkelmagasinet møter han i belgiske Zwevegem før U23-utgaven av Flandern rundt. I likhet med Kristoff, Boasson Hagen, Hushovd og Arvesen – de største, norske profilene de siste 20 årene – har også Foss et høyt nivå som klassikerrytter.

Denne våren har 21-åringen demonstrert en imponerende allsidighet ved å bli nummer syv i U23-utgaven av Gent-Wevelgem, 14 i U23-utgaven av Flandern rundt og nummer tre i U23-utgaven av Liège-Bastogne-Liège. Men det er fjellene som virkelig kaller på ham.

Foss fant nemlig tidlig ut at han kjørte bra i bakkene, og for ham har det å kjempe seg oppover lange fjell også vært en del av en givende mestringsfølelse.

«Når jeg tenker over det jeg virkelig vil gjøre i karrieren min, så er jo Tour’en det som kommer først, sammen med VM og OL. Det betyr mye for den typen rytter jeg er, og jeg tror jo også lange ritt passer meg best.»

Det mangler heller ikke på ambisjoner for unggutten, som ser for seg plasseringer som vil toppe Jostein Wilmanns 14. plass ganske klart når han runder 30 år.

«Jeg tror det er mulig å hevde seg såpass høyt at man kan kjempe om podiet eller seieren. Det er selvsagt ikke lett, men rent tallmessig er det overkommelig og sannsynlig. Det skal selvsagt klaffe med treningen og det må være progresjon i årene fremover, så det er ikke gjort i en fei. Men tallene som kjøres nå er ikke skremmende. Det er ikke altfor langt opp, men det krever noen år.»

Vist potensial i Alpene

Foss ble for alvor introdusert for norske sykkelfans under Tour of Norway i 2016. Som fersk førsteårssenior ble han hentet inn av landslagssjef Stig Kristiansen – hans nåværende sjef i Uno-X Norwegian Development Team – til å sykle proffrittet for det norske landslaget sammen med ryttere som Sondre Holst Enger, Odd Christian Eiking og Sven Erik Bystrøm. Som den klart yngste i feltet var han paradoksalt nok en av de som gjorde mest jobb i front av feltet.

Der andre var skeptisk til om 18-åringen var klar for et såpass stort, nasjonalt etapperitt, hadde Kristiansen få betenkeligheter ved å kaste unggutten ut i proff-manesjen.

Kristiansen hadde oppdaget Foss som 16-åring, og kjente til hans mentale egenskaper og evne til å holde fokus på de riktige tingene. Oppvokst på det lille, bedagelige tettstedet Vingrom på vestsiden av Mjøsa – blant klukkende høns, klang av spade mot stein og lyden av stillhet – er Foss på mange måter et naturlig produkt av sine omgivelser.

«Han er rolig og avbalansert,» sa Kristiansen. «Han er en type som (Sven Erik) Bystrøm, men i utgangspunktet med større motor i bunn. Han er rolig, ryddig og lærevillig. Temposterk og god i bakkene. Pluss at han automatisk har fokus på de riktige tingene.»

Bedre skussmål som 18-åringen kan man vel neppe få. Siden den gang har progresjonen vært gradvis oppover og resultatene kommet på den internasjonale scenen. Etter en sesong med Joker Fuel of Norway, signerte han for Uno-X før sesongen 2018. I fjor vinter ble han også invitert til en treningssamling med WorldTour-laget Jumbo-Visma. Ting skjer, men Foss forhaster seg ikke.

Han er selv klar over at det kreves mange år med seigpining for å komme seg opp et nivå som gjør at han kjempe om en seier i Tour de France, men den treningsvillige O2-snapperen fra Vingrom har de siste sesongene vist at han har potensialet.

I Tour de l’Avenir, etapperittet med klisjékallenavnet Ungdommens Tour de France, er han den eneste rytteren som har havnet blant de ti beste de to siste årene. Foran ham på listene finner vi blant andre Egan Bernal, Bjorg Lambrecht, Tadej Pogacar og Iván Sosa, alle ryttere som allerede har tatt steget opp til WorldTouren og vist seg fram på høyt nivå blant proffene.

Syvendeplassen fra 2017 er foreløpig hans beste resultat i l’Avenir, da han bare var én punktering fra å havne på samme tid som Niklas Eg på tredjeplass. I 2018 ble det et steg ned til niendeplass, men etter en vårsesong hvor han måtte ta en pause på grunn av motivasjonsproblemer, var det likevel en opptur for Foss.

Det han har vist så langt i 2019 har vist prov på at han har tatt ytterligere steg og vil være blant favorittene når Tour de l’Avenir venter i august.

Inspireres av Froome

På sin egen vei mot toppen lar han seg inspirere av blant andre Chris Froome.

«Det handler litt om historien hans. Han har vært en litt lik rytter som meg, tung, og så har han gått ned en del kilo, men beholdt trøkket. Han er en inspirerende type, både mentalt og fysisk,» sier Foss.

Noen innspill fra Uno-X-lagets sportsjef, Kurt Asle Arvesen, som i flere år var lagkamerat og i Sky-apparatet rundt Froome, blir det imidlertid ikke mye av.

«Kurt sier ikke så mye om tidligere kollegaer, men jeg får litt inside-stoff på podkaster og dokumentarer.»

«Sluker du mye stoff om Froome?»

«Om jeg ikke gjør det nå lengre, har jeg i hvert fall hatt perioder hvor jeg har slukt ganske mye,» svarer han muntert.

Froome har de siste årene vunnet Tour de France fire ganger og vunnet både Vuelta a España og Giro d’Italia én gang. Da den kenyanskfødte briten vant det italienske rittet i 2018, ble han kun den tredje i historien, sammen med Eddy Merckx og Bernhard Hinault, som var regjerende mester i alle de tre store etapperittene samtidig.

Foss mener selv at Froome er den beste sammenlagtrytteren sporten har sett de siste 10-15 årene. Foreløpig ser det ut til at Team Ineos (tidligere Team Sky) har en god Froome-arvtager i Egan Bernal, men Foss selv er ikke akkurat fremmed for tanken om å ta over kapteinsrollen til Froome, når han gir seg i det britiske laget.

«Det hadde vært helt ’King Kong’. Å kunne tatt over tronen etter en så god rytter hadde vært stort.»

Før Chris Froome ble den store inspirasjonen, var det Andy Schleck som var barndomshelten til Foss. Overgangen virker tilsynelatende ganske sømløs også, hvor Schleck hadde andreplassen i Tour de France i 2011 som sitt siste store resultat (Schleck ble senere tilkjent den gule trøyen i 2010, etter Contadors dopingdom i 2012), mens Froome fikk gjennombruddet sitt med andreplassen i Vuelta a Espãna to måneder senere.

Hans eldste Tour de France-minne stammer også fra Schleck. Åreter 2010 og en 13 år gammel Foss får se helten sin i en heseblesende kamp med Alberto Contador om den gule trøya. Schleck overtar den etter den niende etappen til Saint-Jean-de-Maurienne, og beholder den til den femtende etappen. Der angriper han oppover Port de Balès, men får problemer med kjedet. Bakfra kommer Contador susende og fortsetter i fullt tempo forbi Schleck som må stoppe opp langs veikanten for å få kjedet på igjen.

«Var det et bittert øyeblikk for deg som Schleck-fan?»

«Ja, det var det. Contador var ikke favoritten min i den alderen, nei,» sier han med et smil.

I årets Tour de France gleder han seg først og fremst til å se rytterne krysse over hans favorittfjell, Col de l’Iseran, for første gang siden 2007. Om ingenting annet, vitner det iallfall om skyhøye ambisjoner når en ung rytter som Foss velger seg ut Alpenes høyest liggende asfalterte vei som sitt favorittfjell.

Fjellpasset som rager hele 2764 meter over havet, er også et godt bilde på hvor høyt målene hans ligger.

Tobias Foss sikter nemlig mot toppen av Tour’en.