– Å overta etter Froome hadde vært helt ’King Kong’

Tobias Foss vil vise at nordmenn kan mer enn å bli klassikerryttere....

Norge er en liten sykkelnasjon med en stadig stoltere sykkelhistorie. Det siste tiåret har Thor Hushovd blitt verdensmester, Alexander Kristoff har vunnet to monumenter (Milano-Sanremo og Flandern rundt), EM og tatt medaljer i både OL og VM, mens Edvald Boasson Hagen også har et VM-sølv på en innholdsrik merittliste. I de tre store etapperittene har den store sammenlagtsuksessen likevel uteblitt. Nordmenn har vunnet flere etapper og båret ledertrøya i både Giro d’Italia, Tour de France og Vuelta a España, men Dag Erik Pedersen er den eneste nordmannen som har havnet blant de ti beste, med sin tiendeplass fra Giro’en i 1984.

I Tour de France er Jostein Wilmanns 14. plass fra 1980 den eneste gangen en nordmann har vært blant de 20 beste, selv om uflaks og sykdom skal ta sin del av æren for at trønderen ikke står igjen med et bedre resultat.

Det er et mye omtalt paradoks at et så kupert land som Norge har slitt med å få frem gode klatrere. Men en generasjon med ryttere som Tobias Foss og Andreas Leknessund gjør at det er håp om at Wilmanns 14. plass ikke lenger skal stå som det beste norske sammenlagtresultatet om noen år.

Er det på tide med en nordmann som kan kjempe helt i toppen i Tour de France?

«Det er på tide,» svarer Tobias Foss – en av de mest lovende klatrerne den norske sykkelnasjonen har sett på mange år.

«Slik jeg ser det er ikke nordmenn de beste til å klatre i aldersbestemte klasser heller, men potensialet vårt er høyt,» sier Foss.

Sportsjef i Norges Cykleforbund, Hans Falk, er enig, og slutter seg til antagelsen om at norske ryttere har forutsetningene til å utvikle seg til gode klatrere. Samtidig understreker han den delikate balansegangen som ligger i å holde rekruteringen oppe, samtidig som man unytter det store fjell-landskapet som Norge har.

«Ser man på de fleste av ungdomsrytterne vi har i Norge, så vil utpregede klatreritt i fjell være en altfor tøff oppgave. Skulle man lagt opp til en rekke tøffe, klatreritt så risikerer man å miste mange ryttere også. Fra før har vi ikke overflod av ungdomsryttere heller,» argumenterer Falk. «Så forsøket på å utvikle klatretalent kan også medføre at vi mister en del talent. Det har vi ikke råd til.»

Men Falk ser også den andre siden av saken. Slik organiseringen av norske landeveisritt er lagt opp nå, er det sjeldent at småbygde, lette ryttere kommer til sin rett. Uten fremgang på resultatlistene kan også de miste motivasjon og falle fra tidlig.

«En 12-åringen kan kanskje tenke at sykling er feil sport og slutte. Og heller begynne med ski eller fotball, idretter som vi konkurrerer med.»

Foss tror på sin side at norske ledere, klubber, trenere og ryttere, alle som en, kan bli bedre til å kultivere talentet til ryttere med potensiale i bakkene.

«Det er ingen hemmelighet at nordmenn har litt mer på kroppen enn italienere og franskmenn. Vi får en sinnssykt bra motor og bra trøkk. Det å jobbe jevnt og trutt med å få ned kiloene, er mye lettere enn å jobbe med å få 50 watt ekstra. Så potensialet til norske klatrere tror jeg er veldig bra, men det handler om å utnytte det og å ville gjøre jobben. Den biten har aldri vært helt på topp, så i så fall tror jeg man kunne fått øynene opp for flere ryttertyper enn de jeg har vokst opp med, i form av Edvald, Kristoff og den gjengen,» reflekterer Foss.

Ambisjoner om sammenlagtseier

Sykkelmagasinet møter han i belgiske Zwevegem før U23-utgaven av Flandern rundt. I likhet med Kristoff, Boasson Hagen, Hushovd og Arvesen – de største, norske profilene de siste 20 årene – har også Foss et høyt nivå som klassikerrytter.

Denne våren har 21-åringen demonstrert en imponerende allsidighet ved å bli nummer syv i U23-utgaven av Gent-Wevelgem, 14 i U23-utgaven av Flandern rundt og nummer tre i U23-utgaven av Liège-Bastogne-Liège. Men det er fjellene som virkelig kaller på ham.

Foss fant nemlig tidlig ut at han kjørte bra i bakkene, og for ham har det å kjempe seg oppover lange fjell også vært en del av en givende mestringsfølelse.

«Når jeg tenker over det jeg virkelig vil gjøre i karrieren min, så er jo Tour’en det som kommer først, sammen med VM og OL. Det betyr mye for den typen rytter jeg er, og jeg tror jo også lange ritt passer meg best.»

Det mangler heller ikke på ambisjoner for unggutten, som ser for seg plasseringer som vil toppe Jostein Wilmanns 14. plass ganske klart når han runder 30 år.

«Jeg tror det er mulig å hevde seg såpass høyt at man kan kjempe om podiet eller seieren. Det er selvsagt ikke lett, men rent tallmessig er det overkommelig og sannsynlig. Det skal selvsagt klaffe med treningen og det må være progresjon i årene fremover, så det er ikke gjort i en fei. Men tallene som kjøres nå er ikke skremmende. Det er ikke altfor langt opp, men det krever noen år.»

Vist potensial i Alpene

Foss ble for alvor introdusert for norske sykkelfans under Tour of Norway i 2016. Som fersk førsteårssenior ble han hentet inn av landslagssjef Stig Kristiansen – hans nåværende sjef i Uno-X Norwegian Development Team – til å sykle proffrittet for det norske landslaget sammen med ryttere som Sondre Holst Enger, Odd Christian Eiking og Sven Erik Bystrøm. Som den klart yngste i feltet var han paradoksalt nok en av de som gjorde mest jobb i front av feltet.

Der andre var skeptisk til om 18-åringen var klar for et såpass stort, nasjonalt etapperitt, hadde Kristiansen få betenkeligheter ved å kaste unggutten ut i proff-manesjen.

Kristiansen hadde oppdaget Foss som 16-åring, og kjente til hans mentale egenskaper og evne til å holde fokus på de riktige tingene. Oppvokst på det lille, bedagelige tettstedet Vingrom på vestsiden av Mjøsa – blant klukkende høns, klang av spade mot stein og lyden av stillhet – er Foss på mange måter et naturlig produkt av sine omgivelser.

«Han er rolig og avbalansert,» sa Kristiansen. «Han er en type som (Sven Erik) Bystrøm, men i utgangspunktet med større motor i bunn. Han er rolig, ryddig og lærevillig. Temposterk og god i bakkene. Pluss at han automatisk har fokus på de riktige tingene.»

Bedre skussmål som 18-åringen kan man vel neppe få. Siden den gang har progresjonen vært gradvis oppover og resultatene kommet på den internasjonale scenen. Etter en sesong med Joker Fuel of Norway, signerte han for Uno-X før sesongen 2018. I fjor vinter ble han også invitert til en treningssamling med WorldTour-laget Jumbo-Visma. Ting skjer, men Foss forhaster seg ikke.

Han er selv klar over at det kreves mange år med seigpining for å komme seg opp et nivå som gjør at han kjempe om en seier i Tour de France, men den treningsvillige O2-snapperen fra Vingrom har de siste sesongene vist at han har potensialet.

I Tour de l’Avenir, etapperittet med klisjékallenavnet Ungdommens Tour de France, er han den eneste rytteren som har havnet blant de ti beste de to siste årene. Foran ham på listene finner vi blant andre Egan Bernal, Bjorg Lambrecht, Tadej Pogacar og Iván Sosa, alle ryttere som allerede har tatt steget opp til WorldTouren og vist seg fram på høyt nivå blant proffene.

Syvendeplassen fra 2017 er foreløpig hans beste resultat i l’Avenir, da han bare var én punktering fra å havne på samme tid som Niklas Eg på tredjeplass. I 2018 ble det et steg ned til niendeplass, men etter en vårsesong hvor han måtte ta en pause på grunn av motivasjonsproblemer, var det likevel en opptur for Foss.

Det han har vist så langt i 2019 har vist prov på at han har tatt ytterligere steg og vil være blant favorittene når Tour de l’Avenir venter i august.

Inspireres av Froome

På sin egen vei mot toppen lar han seg inspirere av blant andre Chris Froome.

«Det handler litt om historien hans. Han har vært en litt lik rytter som meg, tung, og så har han gått ned en del kilo, men beholdt trøkket. Han er en inspirerende type, både mentalt og fysisk,» sier Foss.

Noen innspill fra Uno-X-lagets sportsjef, Kurt Asle Arvesen, som i flere år var lagkamerat og i Sky-apparatet rundt Froome, blir det imidlertid ikke mye av.

«Kurt sier ikke så mye om tidligere kollegaer, men jeg får litt inside-stoff på podkaster og dokumentarer.»

«Sluker du mye stoff om Froome?»

«Om jeg ikke gjør det nå lengre, har jeg i hvert fall hatt perioder hvor jeg har slukt ganske mye,» svarer han muntert.

Froome har de siste årene vunnet Tour de France fire ganger og vunnet både Vuelta a España og Giro d’Italia én gang. Da den kenyanskfødte briten vant det italienske rittet i 2018, ble han kun den tredje i historien, sammen med Eddy Merckx og Bernhard Hinault, som var regjerende mester i alle de tre store etapperittene samtidig.

Foss mener selv at Froome er den beste sammenlagtrytteren sporten har sett de siste 10-15 årene. Foreløpig ser det ut til at Team Ineos (tidligere Team Sky) har en god Froome-arvtager i Egan Bernal, men Foss selv er ikke akkurat fremmed for tanken om å ta over kapteinsrollen til Froome, når han gir seg i det britiske laget.

«Det hadde vært helt ’King Kong’. Å kunne tatt over tronen etter en så god rytter hadde vært stort.»

Før Chris Froome ble den store inspirasjonen, var det Andy Schleck som var barndomshelten til Foss. Overgangen virker tilsynelatende ganske sømløs også, hvor Schleck hadde andreplassen i Tour de France i 2011 som sitt siste store resultat (Schleck ble senere tilkjent den gule trøyen i 2010, etter Contadors dopingdom i 2012), mens Froome fikk gjennombruddet sitt med andreplassen i Vuelta a Espãna to måneder senere.

Hans eldste Tour de France-minne stammer også fra Schleck. Åreter 2010 og en 13 år gammel Foss får se helten sin i en heseblesende kamp med Alberto Contador om den gule trøya. Schleck overtar den etter den niende etappen til Saint-Jean-de-Maurienne, og beholder den til den femtende etappen. Der angriper han oppover Port de Balès, men får problemer med kjedet. Bakfra kommer Contador susende og fortsetter i fullt tempo forbi Schleck som må stoppe opp langs veikanten for å få kjedet på igjen.

«Var det et bittert øyeblikk for deg som Schleck-fan?»

«Ja, det var det. Contador var ikke favoritten min i den alderen, nei,» sier han med et smil.

I årets Tour de France gleder han seg først og fremst til å se rytterne krysse over hans favorittfjell, Col de l’Iseran, for første gang siden 2007. Om ingenting annet, vitner det iallfall om skyhøye ambisjoner når en ung rytter som Foss velger seg ut Alpenes høyest liggende asfalterte vei som sitt favorittfjell.

Fjellpasset som rager hele 2764 meter over havet, er også et godt bilde på hvor høyt målene hans ligger.

Tobias Foss sikter nemlig mot toppen av Tour’en.

KATEGORIER
Premium

RELATERTE INNLEGG