Sykkelturer Archives - Sykkel

Verdens lengste fjellstigning

Fra det tropiske lavlandet i sentral-Colombia starter vi det som etter sigende er verdens lengste, asfalterte stigning. De åtte milene i Andesfjellene er som fire, oksygenfattige og fuktige Alpe d’Huez på rappen.

Få land har produsert så mange sterke klatrere gjennom årene som Colombia. Ikke akkurat en uventet produksjon fra et land der fjellkjeden Andes skjærer gjennom fra nord til sør, og nærmest all sykling foregår i kupert terreng. Blant flust av massiver og topper finner man også det de lokale kaller ’verdens lengste klatring’, Alto de Letras. Klatringen begynner i byen Mariquita, langs Magdalena-elvens bredder på 495 meters høyde, og kulminerer etter drøye 80 kilometers stigning på svimlende 3700 meter over havet.

Vi har beveget oss fra høylandet i Bogota til Honda. Her skal vi tilbringe siste natta før den ultimate styrkeprøven. Honda var en viktig havneby på begynnelsen av 1900-tallet, hvor skip kom fullastet fra Karibien med varer som ble transport videre til Bogota og indre deler av landet. Nå er turisme og fiske viktigere inntektskilder. Bosetningen er av spansk kolonistil, og mange av de som tidligere bodde her og senere flyttet til Bogota har fortsatt husene sine som fritidsboliger.

Det store markedet i Honda bogner av grønnsaker og frukt i sterke farger. Laget av frukter vi verken har sett eller smakt tidligere, serveres det leskende juicer i omkringliggende barer innhyllet i fengende salsamusikk. Det eksotiske Colombia vi hadde sett for oss på forhånd, lever virkelig opp til forventingene foreløpig. Vi hviler beina med en Refajo (en populær colombiansk cocktail) i hånden, og skyller den ned med Poker, det mest solgte colombianske ølet. De gamle steinhusene rundt oss er malt lyst, og på en måte kan vi se Andesfjellene vente på oss i bakgrunnen.

Vi har fått husly hos en colombiansk familie. De tre sønnene i huset er alle dedikerte syklister og har tatt klatringen til Alto de Letras flere ganger. Etter en rik pasta-middag og en forfriskende dukkert i bassenget, drar vi til en lokal kafé hvor sjokoladekaken kommer sterkt anbefalt. Med konditorvarene fordøyd er solen på vei ned og bare et fåtall gatelys skinner over de stille veiene hjemover. Liggende i sengen lytter jeg til ruslende gatehunder og viften som blafrer i taket. Men det som virkelig holder meg våken, er tanken på morgendagen. Hva har jeg gitt meg ut på? Verdens lengste asfalterte klatring. Klarer jeg de åtte milene til Alto de Letras? Alper, Dolomitter og Pyreneer. I hodet mitt falmer alt i forhold.

Uovervinnelige Zipa

Alto de Letras, eller bare Letras som folk flest sier, er passet som forbinder Magdalena-dalen med byen Manizales nede i kafferegionen. For snart 70 år siden, en oktobermorgen i 1950, la syklisten Efraín Forero Triviño i vei fra hovedstaden Bogota. Målet var å komme seg ned til lavlandet og deretter bestige Letras, som på den tiden ikke var asfaltert. Manndomsprøven ble fullført, og inspirert av den indiske urbefolkningen ble Forero tildelt klengenavnet ’Zipe den uovervinnelige’. Han hadde ideen om et grandiost sykkelritt gjennom hele Colombia, à la de han kjente fra Tour de France og Giro d’Italia.

Men tvilerne var mange. Det colombianske landskapet var for ufremkommelig, veiene for dårlige og infrastrukturen i Andesfjellene fullstendig fraværende. For å overbevise skeptikerne syklet han de åtte milene opp til Letras, sammen med Donald Raskin, en representant fra det colombianske sykkelforbundet, som hang på slep i en lastebil. Mil etter mil tråkket Forero til toppen og fortsatte ned til Manizales. Lastebilen bak hadde imidlertid store problemer. Halvveis opp nektet sjøfåren å fortsette på de bratte og gjørmete veiene. To og en halv time etter at Forero hadde dusjet av seg skitten, rullet Raskin og co inn i byen. Der sto en smilende seiersherre og ventet på dem.

Året etter så den første utgaven av Vuelta Colombia dagens lys. ’Zipa den uovervinnelige’ levde opp til sitt kallenavn da han vant både sammenlagt og fjelletappen over Letras.

Morgengry

Etter en tidlig frokost triller vi ut av Honda like etter klokken syv om morgenen. Vi tar farvel med vår gjestmilde vertsfamilie og får med oss lykkeønskninger på veien. Skyene har trukket seg tilbake i løpet av natten, men det er fortsatt varmt og fuktig i luften. Tomás Molina fra Colombia Cycling skal guide meg og den belgiske journalisten Kris Clerks, mens Tomás’ kjæreste, Marcela, kjører følgebil.

Veien fra Honda til Mariquita er relativt flat og vi sykler de første 15 kilometerne i rolig tempo – med respekt, ærefrykt og alt mulig annet for det som ligger i vente. I byen Mariquita stopper vi for å fylle flaskene våre med vann og lommene med bocadillos, som er en blanding av guava-frukt og sukker pakket i tørkede bananblader. Bocadillos har alltid blitt brukt av colombianske syklister for å fylle opp energilagrene. De smaker søtt, er lette å fordøye og fulle av kalorier. Tomás fnyser litt avvisende når jeg viser frem mine moderne gels som jeg opprinnelig hadde laget plass til i lommene.

Noen nysgjerrige eldre herrer kommer for å snakke og bli entusiastiske når vi sier at vi skal sykle opp til Letras. De også ønsker oss lykke til på vår lange ferd. Når vi krysser elven Río Gualí, etter bare noen hundre meter, begynner stigningen. Nervøsiteten jeg har brygget på de siste dagene når et foreløpig crescendo. Til tider har jeg tvilt på om jeg faktisk klarer å bestige de åtte milene opp til 3700 meters passet. Men nå er det ingen vei tilbake.

 For å skifte fokus vekk fra tid og antall mil, prøver jeg å gå inn i en mental boble. Føttene går på lette gir og blikket flakker kronisk på pulsmåleren. Veien slynger seg oppover i mye formasjoner, og Tomás og jeg sykler side om side og med Kris like bak. Etter oss følger Marcela i bilen. Enkelte andre biler kjører rundt oss og vi møter lastebiler på vei ned med transport fra Manezales. Det stiger jevnt rundt sju prosent og veien avgrenses av grønn vegetasjon. Etter en stund kommer regnet. Det er et varmt, tropisk regn som faller lett. Regnvesten som jeg har i lommen bak går på. Vi sykler ganske lenge uten å se verken folk eller bygninger, før vi passerer noen skurlignende steinhus i utkanten av veien. Ved siden av husene ligger noen hunder og sover. I jevnt, passelig tempo passerer vi fruktsalg og enkelte restauranter.

Både møtende og passerende trafikk tuter og heier oss frem. En eldre kar i en hvit, godt brukt pick-up kjører ved oss i lang tid og snakker med Tomás på spansk. Så kommer en rød lastebil; med lang, sort eksoshale, lastet med en flokk unge mennesker, som skriker: “Vamos Nairo! Vamos!». Sykling engasjerer og spesielt i en klatring som dette.

Etter om lag 25 km stigning, ankommer vi det gamle gruvesamfunnet Fresno. På begge sider av veien ligger steinhus koblet sammen av et edderkoppnett av strømledninger hengende på kryss og tvers. Bråkete mopeder hutrer i begge retninger, og støvete biler parkeres uforsiktig langs veien der barn ferdes på vei til skole. Butikker reklamerer for salg og på verandaene ligger enda flere søvnige, bekymringsløse hunder – intetanende om vår kamp oppover fjellet. Vi sykler ut av Fresno og snart har vi utsikt over dalen i all dens grønne prakt. Det er veimerkinger og hvitmalte steiner på veien som indikerer antall kilometer igjen til toppen. Kris roper på hvert eneste merke vi passerer, mens jeg prøver ikke å lytte. Vil ikke vite hvor langt vi har syklet eller hvor langt vi har igjen. Ikke ennå.

Tomás fungerer som hjelperytter og henter bocadillos, bananer og smørbrød. Han har radioforbindelse med Marcela i den fullastede bilen. Med jevne mellomrom er han nedi bilen og henter bestillingene våre. Jeg tror verken Nairo eller Froome har bedre støtteapparat enn dette under Tour de France. Regnet har stoppet opp og vesten gått av. Men høy luftfuktighet og høy puls holder oss jevnt over gjennomvåte. Et sårt tiltrengt hvileskjær oppstår ut av intet idet veien rettes ut og leder inn i en kort nedoverbakke. Det føles godt endelig å kunne puste ut. Asfalten har faktisk vært god hele veien, men nå støter vi på noe veiarbeid. Bilene er stoppet og sjåførene venter utålmodig på at det grønne skiltet skal løftes, mens vi sniker oss forbi på syklene. Inne på et par hundre meter langt grusparti roper Kris: «Bare 40 km igjen!»

Et samlet Colombia

Veien fortsetter å slynge seg oppover fjellet, tilsynelatende uendelig. Over fjellene og dalene er skyene tunge. Vi sykler gjennom det lille samfunnet Padau, der malte steinhus med enkle metalltak ligger tett på veien. Vi stopper og fyller vann, men fortsetter snart igjen. Når vi har to mil igjen, sier Tomás, at det er på tide med et stopp. Som en enkel servering underveis har han ferdigkokt varm aguapanela. Vi drikker fra store porselenskopper og dypper brød med mozzarellalignende hvitost. Det smaker veldig søtt. Smaken minner om te med ekstremt mye sukker. Aguapanela er uraffinert sukker fra sukkerrør blandet med vann, og inneholder ikke bare kalorier, men også kalsium og vitaminer. Det var denne drikken som de colombianske syklistene fylte vannflaskene med i mange år. På 1980-tallet, da Lucho Herrera og andre fjellgeiter fra Colombia herjet på de kuperte dagene i Europa, ble konkurrentene mistenksomme for doping på grunn av den mystiske væsken de hadde på flaskene. I lommene hadde de også boccadillos, som fremdeles er mye brukt i dag. Ifølge Tomás har aguapanela opplevd en liten renessanse blant colombianske syklister, som et alternativ til moderne sportsdrikk.

Re-starten er mildt sagt seig. Etter pausen er beina tunge og stive. Vi har nå bare to mil igjen, men det er den bratteste delen av stigningen som venter, og nå blir luften tynnere idet vi bikker 3000 meter. En kald vind feier ned fra fjellet. Vi er langt fra den tropiske varmen fra Maraquita hvor vi startet tidlig i morges. Jeg stopper for å ta på armvarmere og en vest. Den asfalterte veien med den gule midtlinjen fortsetter å kyle seg oppover fjellet som en slange. Vi passeres av en lang, bråkete lastebil som snubler oppover. Et veiskilt advarer mot kyr, uten at vi får øye på noen. Kris henger litt etter, mens jeg kjemper side om side med Tomás.

Sykkelrittet Vuelta Colombia, som startet på 50-tallet, etter den uovervinnelige ’Zipa’ beviste at det var mulig å mestre veiene over Andesfjellene, har betydd mye. Ikke bare for utviklingen av sykling i Colombia, men også å forene innbyggerne i et land med en historie preget av interne kamper og uro. Syklistene som fullførte løpet ble hyllet som helter. Det som skjedde på etappene havnet på forsiden til El Tiempo og andre aviser. Rundt om i landet fulgte man radiosendingene fra løpet med stor spenning, og vill av begeistring inntok man gatene dersom rytterne svingte innom byen. Seiersherrene ble legender. Ramón Hoyos, som vant fem Vueltas på 50-tallet, ble portrettert av den nobelprisvinnende forfatteren, Gabriel García Márquez. Martín Emilio Rodríguez – som gikk under kallenavnet Cochise, grunnet sin beundring for Apache-indianerne — vant fire ganger på 60-tallet og ble senere profesjonell i Europa og etappevinner i Giroen. Cochise, en av mange sterke syklister fra Antioquia-regionen, var også den første colombianeren som vant etapper i et av de store etappeløpene i Europa. Mange kom fra enkle kår der sykkel var eneste transportmiddel tilgjengelig.

Det spirituelle sentrum for colombiansk sykkelsport er på mange måter Letras-passet – og nå nærmer vi oss toppen. Den bratte veien flater gradvis ut, og jeg kan endelig gire opp. «Her er vi,» sier Tomás, og vi øker tempoet som om vi spurter om etappeseieren. En følelse av lettelse og glede brer over oss på toppen hvor vi strekker armene mot himmelen. Passet er faktisk ganske udramatisk. Ingen monument, ingen restaurant. På en liten parkeringsplass venter Marcela på oss med bilstereoen på høyt volum. Hun har fylt champagneglassene og ønsker oss velkommen med en stor klem. Vi skåler og gir hverandre velfortjente high fives. Klatringen fra Mariquita opp til passet har tatt oss seks solide timer, inkludert en sukkersøt aguapanela-pause. Kommer du hit med øye for rekordtiden, bør du så absolutt hoppe over pausen. Under Vuelta Colombia i 2007 klarte Santiago Botero, som tidligere har vunnet klatretrøya i Tour de France, klatringen på snaut tre timer. På Strava er KOM-en noen minutter over tre timer. Må de færreste kjenner veien opp hit bedre enn vår guide Tomás. De siste fem månedene har han klatret Letras intet mindre enn ti ganger.

Lucho

Det blir fort kaldt mens vi venter. Etter en stund kommer en stor rød lastebil over toppen. Den har krummete eksosrør som sprer seg som antenner over førerhuset og en grønn presenning som dekker det overfylte lasteplanet. Like bak ser vi Kris kjemper seg oppover. Når han for øye på oss og innser at toppen er nådd, slipper han styret og strekker begge hendene over hodet, som om han har vunnet en fjelletappe i Tour de France. Overlykkelig og helt utslitt på samme tid, faller han på kne på asfalten i en seiersbevegelse. Da Lucho Herrera, etter å ha vunnet på Alpe d’Huez i Touren, hevdet at stigningene i Alpene egentlig var for korte til å passe til de colombianske syklistene, var det få som forsto hva han mente. Men de som har besøkt Colombia og syklet passet over Andesfjellene, vet nok akkurat hva han snakket om.

Kris sipper på sine siste bobledråper når Tomás forklarer veien til hotellet som ligger på 3500 meter. For å komme oss dit, må vi først reise litt ned og deretter gjennom en nasjonalpark opp til 4000 meter. Hvis vi vil, og føler at vi fortsatt har litt krefter igjen, kan siste del av reisen fortsette på sykkel. Sliten, lei og kald har jeg mine tvil, men tenker samtidig at denne muligheten får jeg bare en gang i livet. Kris har allerede tatt plass i bilen.

Så det blir meg og Tomás. Mer eller mindre etter første tråkk i pedalen, kommer regnet. Kroppen begynner i skjelve og tanken på et varmt bilsete ved siden av Kris frister bare mer og mer. Vi svinger av fra veien som fortsetter ned mot Manezales og svinger til venstre der den umiddelbart og nådeløst bærer oppover igjen. Om bare én kilometer vil vi være på 4000 meter. Nå kommer smellen på alvor; beina er tunge som bly, og pusten blir mer og mer kjølig og forsert i den tynne luften. På vei forbi en tilsynelatende forlatt restaurant, kommer en langhåret Shepherd-lignende hund løpende etter oss. Han løper like bak og holder bakhjulene våre lenge. Sola skinner igjen gjennom skyene på de grønnkledde fjelltoppene. Her vokser den kaktuslignende planten Frailejones, eller Espeletia som den heter på engelsk. Den trives best høyt oppe og vokser bare en centimeter per år. Ut i fra høyden på plantene vi ser, må de ha minner om da Columbus landet på kontinentet.

Vi passerer La Laguna Negra, den svarte lagunen, en liten innsjø som ligger i Los Nevados nasjonalpark. Bak skyene ligger den 5300 meter høye vulkanen Nevado del Ruiz, som senest hadde et stort utbrudd i 1985, og forårsaket en forferdelig katastrofe hvor byen Armera ble begravet og 23.000 mennesker døde.

Veien stiger uavlatelig oppover. Det samme gjør pulsen som på disse høyder ligger høyere enn normalt. Lenge har jeg klort meg fast, men nå må jeg slippe bakhjulet til Tomás. Luften er tappet for oksygen og kroppen min tom for energi. Jeg hoster og spytter omtrent hvert sekund og begynner å sykle i halvsirkler for å holde meg oppe. Snart kan jeg se Tomás vente på bilen øverst. Et vakkert syn; bare noen hundre meter igjen nå. Hengende over sykkelen higer jeg etter luft mens hodet svimler. Endelig på toppen ligger jeg flatt ut. Først da innser jeg at hunden har løpt etter oss hele veien, og virker ikke i det hele tatt sliten. Han logrer med halen og trives åpenbart i vårt selskap.

Bernals hjemby

Veien ned til hotellet er ganske dårlig. Vi laster syklene på taket, og det er fint å komme i bilen. Fra Hotel Termales del Ruiz har vi utsikt over Manizales og hele den vakre dalen. Vi befinner oss i varme kilder som gjør underverker med de frosne kroppene og de trette beina våre. Etter middag og et glass vin sover jeg som et barn.

Neste morgen drar vi ned til Manizales for å sykle gjennom kafferegionen. Nesten 70 år etter at den uovervinnelige Zipa besteg Alto de Letras og vant den første utgaven av Vuelta Colombia, vinner den 22 år gamle Egan Bernal som første søramerikaner Tour de France. Tilfeldig eller ei, kommer begge fra byen Zipaquirá, som ligger 2600 meter over havet, noen mil utenfor Bogota. Egan blir mottatt som en nasjonalhelt etter hjemkomsten fra Frankrike, og under feiringen i hjembyen er 88 år gamle ’El Zipa’ på plass for å hylle sin etterfølger. I et land med mange konflikter og interne kamper, har sykkelheltene spilt en viktig rolle i å forene folket.

Ny bok om langtursykling

Sykkelentusiastene Lars Erik Sira og Øyvind Wold har gått sammen om lage den første norske boka som omhandler planlegging og gjennomføring av langturer på sykkel. Den tar opp en rekke temaer som er aktuelle for de som skal pakke telt og mat og sykle over flere dager eller uker.

Her er det praktiske tips om hvordan finne fine og trygge ruter, om gode kart, overnatting ute, hvordan pakke kompakt og lett men likevel tilstrekkelig, sykkelvesker kontra sykkelhenger, bekledning i dårlig vær, tur-rutiner, transport av sykkelen på tog og fly, hvordan ha med barn på lengre turer, pakkelister, 5-på-topp-lister – og mye annet.

– Til sammen har Øyvind og jeg flere tiårs erfaring med å sykle på tur, sier medforfatter Lars Erik Sira.

Boken tar for seg turer langs blant annet Lofoten, Trollstigen og Jotunheumen.

– I den nye boka har vi samlet og systematisert erfaringene og kunnskapene vi har fra A til Å. Målet med boka er å hjelpe og inspirere flere til å planlegge og komme seg av gårde på sine egne turer.

– Vi har også fått inn innspill fra en rekke sykkelbok-forfattere og ressurspersoner på sykkel om deres favoritt-tur og råd til ferske tursyklister.

«Hvordan planlegge en lang sykkeltur»
Lanseres: 1. mai 2019
For mere info: www.sirasverden.no/bok

5 vakre veier du bør sykle #2

TEKST: Endre Holmefjord Lia

 

For syklisten er lite viktigere enn veiene han eller hun sykler på. Underlaget, omgivelsene og stemningen som omgir oss ute på tur har en helt egen verdi som ikke kan vurderes høyt nok.

Ofte vil naturen, bebyggelse og veiens utfordringer fôrer oss med energien vi behøver for å sykle enda litt lengre, utforske enda litt til eller komme oss over dørstokken når værgudene ikke spiller på lag. Her er noen av veiene som inspirerer meg. God tur!

1. Furkapass 

Uri, Sveits

Lengde: 16.6 km (fra Oberwald)
Høydemeter: 1065m
Gj.snittlig stigning:
6.4%

Furkapsset kan klatres fra fire sider, med ulik lengde og bratthet, men er like spektakulær fra alle kanter. Med sine 2,429 meter er dette den fjerde høytliggende asfalterte veien i Sveits. Stigningen tilbyr utsikt av isbreer, majestetiske fjellsider og sceniske skoger. Veien ble bygget i 1867 og spilte en rolle i James Bond-filmen Goldfinger, hvor den britiske agenten står ved det 140 år gamle Belveder Hotel. Utvilsomt verdt et besøk.

 

2. Col du Chaussy (Lacets de Montvernier)

Auvergne-Rhône-Alpes, Frankrike.

Lengde: 12.1 km (fra Pontamafrey-Montpasca)
Høydemeter: 1003m
Gj.snittlig stigning: 8 %

Cold du Chaussey er kanskje ikke en av de mest kjente fjelltoppene i Frankrike, men veiene opp hit er helt unik. Klatringen starter i Pontamafrey-Montpasca og går inn i 17 tettpakkede hårnålsvinger i løpet av kun 3 km. Lacets de Montvernier – ofte kalt skolissene i Montvernier – er et fantastisk stykke ingeniørskap. Etter svingene fortsetter stigningen i 9 km gjennom et vakkert alpinområdet. Et snitt på 8 prosent sørger for at det er ikke bare landskapet som tar pusten fra deg.

3. Kehlsteinhaus

Breviaria, Tyskland.

Lengde: 16 km
Høydemeter: 1,358m
Gj.snittlig stigning: 8.4 %

En smal, gammel militærvei leder opp til Kehlsteinhaus, det såkalte ørneredet som Adolf Hitler fikk bygget i anledning hans 50-årsdag. Opp fra de dype bravariske skoger stiger man først til Obersalzberg, og deretter videre på Roßfeldstraße, hvor man svinger av asfalt og inn på en ruff militærvei med djevelske prosenter på 17 %. En beintøff stigning med historisk sus, opp til 1834 mete.

 

4. Stalheimskleivi

Voss, Norge.

Lengde: 1.7 km
Maks stigning: 20 %

Med sine 1.7 km i lengde, og 20 % i bratthet, er dette en av de bratteste veiene i Nord-Europa. Veien ble bygget i perioden 1842-1846, og ligger nord for Voss i Hordaland, like utenfor europaveien. Den vakre strekningen i Nærøydalen består av 13 hårnålsvinger som slynger seg gjennom en kaskade av omkringliggende fossefall. I nord kan du se Sjylefossen som med et fall på ca 140 m, og i nord den 125 meter lange Stalheimfossen. Husk kamera.

 

5. La Strada degli Eroi

Trentino, Italia.

Høyt i de vincentiske fjellene, øst i Alpene over Trentino, ligger en svingete og vill vei. La Strada degli Eroi ble bygget etter den første verdenskrig, for å gi motorkjøretøy mulighet til å krysse over fjellet. Veien er 10,6 km lang og knytter Galleria d’Havet til Rifugio Achille Papa, like ved Porte del Pasubio som nå er stengt for motorisert trafikk. La Strada degli Eroi er smal, bratt og passer for deg som liker å utfordre skjebnen på terrengsykkelen.

De 5 beste klatringene på Mallorca

TEKST: Sindre Reidar Mohr - Stavanger SK. Insta: SindreReidar, Snap: sindremoho

 

I alle mine aktive år på sykkelen har påskeferien betydd Mallorca. Med venner, bekjente og tilfeldige hjulsugere har jeg opplevd store deler av veiene på den spanske sykkeløyen. I løpet av den tiden har jeg gjort meg klare tanker om hvilke bakker som betyr mest for meg.

Når man skal rangere så mange flotte bakker, trengs det kriterier til. Dermed er det 4 punkter jeg rangerer på:

  • Målbarhet – Hvor godt bakken kan fungere som en pekepinne på formen fra år til år.
  • Trafikk – Er det fritt frem eller tilsvarer det påskekøen i skisporet på fjellet. I hvor stor grad er biler et problem.
  • Melkesyre faktor – Hvor lett det er å makse på opp bakken.
  • Utsikt – Hvordan det ser ut de få gangene blikket flyttes fra stemet og mot omgivelsene.

Da jeg er det man ofte kaller en «Strava-addict», holder det ikke bare å nevne hvilken bakke det er snakk om. Her må det også presiseres hvilket Strava-segment som er gjeldende. Så her kommer mine 5 beste, i stigende rekkefølge.

5. Cap de Formentor

Målbarhet: 1/5
Trafikk: 3/5
Melkesyrefaktor: 3/5
Utsikt: 5/5
Totalt 12/20

På en solid femteplass kommer «sjokoladekake bakken». Hadde jeg skrevet denne listen som 10-åring ville Cap de Formentor tronet øverst. Enkelt og greit fordi sjokoladekaken du får kjøpt i kafeen på toppen, sammen med utsikten er en sterk kombo. Denne turen er nå forbeholdt den siste turen hver leir. Dette er for ikke å spise seg ut av klatreformen. Denne bakken kjøres best på dager med lite vind, da mangel på vegetasjon og autovern kan gjøre det vanskelig å nå frem. På retur kan det samles enda flere høydemeter hvis du velger å sykle opp til Talaia d’Albercutx.

Her starter Strava segmentet i siste rundkjøring ut fra Pollenca. Dette betyr at du får to bakker med en kjekk utforkjøring i midten.

4. Sa Calobra

Målbarhet: 4/5
Trafikk: 2/5
Melkesyrefaktor: 4/5
Utsikt: 4/5
Totalt 14/20

Uansett om du kaller bakken for «Sa Calobra» eller «Coll dels Reis», er den like lang og like bratt. Bakken nåes enten via noen kuperte kilometer eller med båt. Selv mener jeg at bakken må oppleves utfor før returen går oppover igjen. Både opp og ned blir du møtt av utallige krappe svinger, bratte parti og til tider en utrolig utsikt. Selv med pausebein er det en fryd å kunne snu seg rundt for å sykle de 9.5 kilometerne til toppen. Er du riktig heldig får du en kraftig medvind som gir deg en god dytt hele veien.

Da Sa Calobra er referansen mange bruker når de skal finne ut hvem som klatrer raskest, er det greit å være enig om hvor bakken starter. Her gjelder det offisielle «Coll dels Reis» skiltet. Med de få hundre meterne fra stranden rekker du å få liv i beina før bakken skal klatres.

3. Coll de sa Batalla

Målbarhet: 4/5
Trafikk: 3/5
Melkesyrefaktor: 5/5
Utsikt: 3/5
Totalt: 15/20

Til tross for at Coll de sa Batalla ikke er like kjent som Sa Calobra må du ofte sykle opp nettopp denne for å komme dit. Med start i Caimari går du rett inn i serpentiner svinger med grei stigning hele veien opp. Med få beine strekk er det alltid noe å fokusere på, slik at de 7.8 kilometerene går fort. Faktisk kan det gå så fort at om du heter Lluis Mas kan du nå toppen på rett under 17 minutter! Bakken byr på både kafé og bensinstasjon når du er oppe, slik at du kan fylle tanken med det du måtte ønske. Det som er spesielt kjekt med Coll de sa Batalla er at du slipper å sykle ned samme vei som du har syklet opp. Med utforkjøring mot Pollenca er dette en kjekk bakke å legge inn i selv de korteste turene.

Det gjeldende Strava segmentet her går fra skiltet i bunn til en målstrek som er malt på tvers av veien rett før du når toppen. Da denne streken ikke alltid er like synlig kan enden av broen også brukes som referanse.

2. Puig Major

Målbarhet: 5/5
Trafikk: 3/5
Melkesyrefaktor: 5/5
Utsikt: 4/5
Totalt: 17/20

Når det er snakk om virkelig seige bakker, er det bare Puig Major (ofte kalt Sóller bakken) som gjelder. Utenom en kort utforkjøring midtveis, får du nesten 14 kilometer ren klatring. Dette gir muligheter til alt av FTP-tester. Uansett om du sverger til 20-, 30- eller 40 minutters test rekker du å få det unnagjort innen du er oppe ved tunnelen. Selv om dette er en bakke hvor tall og verdier på Garminen er viktig, vil det være nok av tid til å følge med på omgivelsene. For hver sving kan du se Sóller forsvinne lengre og lengre ned i dalen.

Ut fra Sóller er det nok av Strava-segment å velge fra. For å gi tid til fylling av flasker og en siste energi-boost, har jeg valgt segmentet som begynner rett etter bakken starter. Grunnet dårlig GPS-signal gjennom tunnelen er det greit å ha mål rett før.

1. Sant Salvador

Målbarhet: 5/5
Trafikk: 4/5
Melkesyrefaktor: 5/5
Utsikt: 5/5
Totalt 19/20

Av alle bakkene på Mallorca, er dette min klare favoritt. Plassert sentralt på øyen er den et populært mål. Med flere svinger enn jeg klarer å telle og stadig noe nytt å feste blikket på, kommer toppen før du vet ordet av det. Selv om Sant Salvador blir i korteste laget for FTP-tester er den perfekt til å se om kroppen går godt oppover. Uten stor påvirkning fra vær, vind og trafikk er den brutalt ærlig. Med en tydelig målstrek er det både enkelt og gøy å teste konkurranseinstinktet før sesongen begynner. På en klar dag strekker utsikten seg uforstyrret fra Alcudia til Palma, slik at du kan se hvor lang turen hjem blir…

Det er uenighet rundt hvor bakken egentlig begynner. Mange mener at segmentet som begynner fra hovedveien er gjeldende. Selv mener jeg at segmentet starter ved skiltet lengre inne på veien. Da rekker alle å komme med unnskyldninger på forhånd.

Strava-segment

5 vakre veier du bør sykle

TEKST: Endre Holmefjord Lia

 

For syklisten er lite viktigere enn veiene han eller hun sykler på. Underlaget, omgivelsene og stemningen som omgir oss ute på tur har en helt egen verdi som ikke kan vurderes høyt nok.

Ofte vil naturen, bebyggelse og veiens utfordringer fôrer oss med energien vi behøver for å sykle enda litt lengre, utforske enda litt til eller komme oss over dørstokken når værgudene ikke spiller på lag. Her er noen av veiene som inspirerer meg. God tur!

1. COL DE TURINI

Alpes-Maritimes, Frankrike

Lengde: 24km
Høydemeter: 1260m
Gj.snittlig stigning: 5.1%

Lett tilgjengelig fra både Nice og Monaco er sørøst-siden av stigningen ofte brukt av proffene. Fra Sospel slynger veien seg oppover i 24km med en behagelig stigningsgradient på 5. Man er ikke langt fra den franske riviera, men likevel er det et rolig og idyllisk området. Sjansene for å sykle alene er imidlertid små, da Chris Froome og Richie Porte er kjent for å trene her fra tid til annen. På toppen kan du hvile deg med en cappuccino på en av de flere kaféene i området.

2. WESTFJORD 622

Island

Lengde: 22km

622 er en av de mest spektakulære veiene i verden. Denne grusveien på nordvestlige Island er ekstrem, bare fire meter bred og satt mot et storslagent landskap. Man tråkker seg rundt med havutsikt, under klipper og med bitende frisk luft i ansiktet. Veien er også kjent som Svalogur-veien og strekker seg over 22 kilometer, langs fjordene Dyrafjordur og Arnarfjordu.

3. PASSO DEL SAN GOTTARDO

Uri, Sveits

Lengde: 12km
Høydemeter: 612m
Gj.snittlig stigning 7%

Passo del San Gottardo (Gotthardpass på tysk) forbinder kantonene Uri i nord og Ticino i sør. Dette er et av de høyeste fjellene i Alpene og passet ble åpnet i 1830. Via Termola finner man et imponerende stykke vei, formet i serpentiner og med brostein som underlag. Skulle du ønske Muur van Gerardsbergen var 12 kilometer lang, og satt mot et bakteppe av fantastisk natur, er dette fjellet du bør sykle.

4. EL TEIDE

Tenerife, Spania

Lengde: 35km
Høydemeter: 2200m
Gj.snitt stigning: 4.5%

Spanias høyeste fjell regnes også som verdens tredje høyeste vulkan. El Teide på Tenerife ruver 3.700 meter over havet og er yndet treningsterreng for mange av Tour de France-utfordrerne. Det sorte vulkanen legger til rette for at ryttere som Chris Froome kan sove i høyde og trene i lavlandet. Det vil si bo og overnatte på Hotel Parador toppen av fjellet, og sykle ned til den tropiske havkanten for å trene.

El Teide kan bestiges fra flere sider. Den lengste ruten begynner ved byen El Médano på øyens sørside. Herfra stiger det i 35km, helt til man når toppen og har tilbakelagt 2.200 høydemeter når veien slutter nesten ved vulkanens krater.

5. LYSEBOTN

Rogaland, Norge

Lengde: 8.7km
Høydemeter: 845m
Gj.snitt stigning: 9.8%

Lysebotn stiger opp fra Lysefjorden i en perlerad av nydelige hårnålsvinger. Omkranset av vakre fjell stiger en av de tøffeste stigningene på asfalt som finnes i Norge. 27 svinger over en lengde på snaue ni kilometer gjør dette til en skikkelig utfordring. Gjennomsnittlig stigning er tett på 10%. Viktigst av alt har stigningen en fantastisk utsikt som andre deler av Norge skal slite med å matche.

Calpe, sykkelmekka hele året

TEKST: Kjetil Rakkenes Anda FOTO: Tim de Waele

Så langt man kan huske har syklister tatt samme vei som trekkfuglene når kuldegradene daler. Sommerlige temperaturer, rolige veier og en avkobling fra de vante treningsrutinene hjemme, lar seg fint kombinere med familietur både for rutinerte og nybegynnere.

Mens mange har foretrukket Mallorca og Kanariøyene til disse formål, virker det som om Calpe nå benyttes i større grad enn tidligere. Byen med like over 30 000 innbyggere tilhører Alicante-provinsen og er en del av idylliske Costa Blanca hvor hvite, langstrakte strender er kjennemerket på den spanske østkysten. Her er det hovedsakelig turisme og fiske som er primærnæringene.

Med ca. en times kjøretur på flott motorvei fra flyplassen i Alicante, er destinasjonen et mål som ikke er altfor langt unna. Fra Oslo tilbyr flere selskaper direkteruter på flyvningen som tar i underkant av fire timer. Det samme gjør det fra Bergen hvor det også tilbys direkteruter på samme måte som fra Stavanger og Trondheim. Det er hyppige bussavganger fra Alicante og nordover til Calpe. En taxitur fra flyplassen til Calpe koster i underkant av 1000 kroner.

Perfekte sykkelforhold hele året

Hva som gjør byen med den ikoniske klippen i havgapet så populær, krever lokal kunnskap for å forklare. Sykkelmagasinet møter Patrick Deneut på et av de mange hotellene langs den praktfulle strandpromenaden en januardag. Enkelte restauranter og kafeer holder åpent selv på denne tiden av året, bølgesus og en lett bris forstyrres av støyen fra andre restauranter som er i ferd med å plassere ut gulv, stoler og bord for den nye sesongen som starter snart. Deneut driver sitt eget sykkelutleie i regionen, og kan fortelle at sesongen for ham starter allerede nå, og varer til juni. Juli er noe roligere, men deretter tar det seg opp igjen i august.

Etter å ha tilbakelagt tolv profesjonelle år som syklist, med flere treningsperioder i Calpe, forelsket belgieren seg i stedet og bestemte seg for å flytte hit sammen med kona i 2009. Da var det guidede turer kombinert med sykkelutleie som oppholdt tiden deres, men mye krevende arbeid og få ressurser gjorde at han før 2016 bestemte seg for kun å satse på utleievirksomheten, TopBike rental. Sykler av solid kvalitet tilbys i store kvanta, og det er tilrettelagt både for enkeltpersoner, små og store grupper. Deneut tilbyr Merida-sykler av modell Scultura og komplett Dura Ace-gruppe, samt Fulcrum-hjul.

Nå er det hektisk for belgieren. Det kommer mosjonister fra hele Europa for å leie hans sykler. Han trekker frem det stabile været som en av de viktigste faktorene til at området er så populært. Ironisk nok, en uke etter intervjuet fant sted, falt den første snøen på 30 år i Calpe.

– Her kan du sykle hele året. Skal man dra hjem til kulden etter å ha trent i 25-30 grader, er ikke det særlig heldig. Her ligger temperaturene på rundt 15 grader i januar og februar. Det er perfekt, fastslår han.

Etter lang fartstid i bransjen kjenner Deneut til Mallorca, Gran Canaria og Sør-Spania som sykkeldestinasjoner. Calpe har imidlertid sin forse med tanke på jevnere og lettere stigninger i fjellene som omkranser området.

– På Gran Canaria og i Sør-Spania er for eksempel bakkene lengre, mer variable i form av stigningsprosent og ofte brattere. Her er de ikke veldig lange og ligger rundt 5-6 prosent. Trener du smart, kan du legge et veldig godt grunnlag her, mener han.

Det betyr at man havner på rundt 1200 høydemetre over en ti mils langtur. Deneut understreker imidlertid at man kan legge løypen slik at man kan doble antallet. Hva med for eksempel å svinge innom CV-770-veien opp mot Safari Aitana? En bakke på nesten to mil som stiger opp til 1000 meter over havet. Klatringen til Confrides på CV-710-veien er også en hyppig besøkt stigning på ni kilometer med ni prosent stigning i snitt. Slår du Sindre Lunke som er åttendemann her på Strava?

Designede sykkelhoteller

Etter ti minutters sykling fra Calpe sentrum, kommer man til fine veier med lite trafikk. Her kan man slå følge med en av de mange andre syklistene man møter, og et kaffestopp i en av de idylliske, spanske småbyene er med på å løfte opplevelsen. Ifølge Deneut er området her grønnere og frodigere enn lengre sør i landet, også om sommeren. Hver sesong byr på sin sjarmerende naturopplevelser. En av hans favoritter er når de mange appelsintreene blomstrer i februar.

Etter en lang og god sykkeltur, kan man returnere til et av de mange hotellene som er skreddersydd for syklister. Her finnes det verkstedmuligheter, massasjetilbud og kanskje et lekkert spa hvor man kan hvile tunge bein. Uansett budsjett bør man finne noe som passer lommeboka. Er man nøye i planleggingen kan man finne fullt akseptable leilighetshoteller for under 400 kroner natta. I andre enden av skalaen tilbys lekre spahoteller tilrettelagt for både familie og syklister. Se egen faktaboks over utvalgte hoteller.

Man trenger på ingen måte være lokalkjent eller etablert syklist for å velge sykkelferie i Calpe. Om man ikke benytter seg av Deneuts foreslåtte ruter i den lille guiden han tilbyr sammen med sykkelutleie, kan man bruke bikemap.net hvor man kan laste ruter direkte til en sykkelcomputer med GPS. Eller så kan du gjøre som vi foretrekker: Ta sykkelen fatt og styre dit lysten fører deg. Bare pass på å ha med nok næring eller penger til å kjøpe mat og drikke underveis. Det er fort gjort å sykle seg bort, så ta med telefonen for å eventuelt navigere veien hjem.

Tar du turen til Calpe i månedsskiftet november/desember eller i første del av januar, skal du slett ikke bli overrasket om du møter både en, to, tre og fire profflag. Calpe benyttes nemlig som treningsdestinasjon for blant annet Team Katusha-Alpecin, Team Dimension Data, FDJ, Astana og Quick-Step Floors. Det er ikke hver dag man har mulighet til å trene i samme selskap som stjernene Alexander Kristoff, Mark Cavendish, Edvald Boasson Hagen og Marcel Kittel. Av norske lag er det også flere som benytter seg av området. Team Coop, kontinentallaget fra Stavanger, har i flere år dratt til Benidorm i januar og februar, byen som ligger mellom Alicante og Calpe.

– Her er det stabile forhold, mindre regn og bedre veier. På Mallorca har man nok enda bedre umiddelbar tilgang til lite trafikkerte veier, men skulle vi ha dratt dit, måtte det vært for en avveksling fra Benidorm, sier sportsdirektør i laget, Olav Alexander Benjaminsen.

Er du alene, en del av en gruppe eller ønsker å kombinere familieferie med å holde sykkelformen vedlike, er Calpe et godt sted å besøke.

Fem skreddersydde sykkelhotell i området:

1. Hotel Diamante Beach, Calpe

Lekkert firestjerners hotell i Calpe. Dette er det samme hotellet Alexander Kristoffs lag har benyttet seg av de siste årene
Pris pr. natt: Fra 39 euro for halvpensjon, 42 euro for fullpansjon fra januar til juni. Priser under høysesong varierer.
Tilbyr: Lagring for sykler, spa, gym, parkering av eventuelle trailere/lastebiler og basseng

2. Gran Hotel Sol y Mar, Calpe

Vakkert firestjerners på andre siden av Calpe-klippen som har et samarbeid med selveste Johan Museeuw.
Pris pr. natt: Varierer dersom man kommer i gruppe eller alene. Halvpensjon: 52 euro pr natt.
Tilbyr: Ruteplanlegging, alt man trenger i et verksted og sykkelvask, styrkerom, spa, massasje, sykkellagring og fysiske tester i samarbeid med universitetet i Alicante.

3 Hotel Cap Negret, Altea

Flott firestjerners i Altea, en mindre by utenfor Calpe. Rom med havutsikt og kort vei til sykkelløypene.
Pris pr. natt: Halvpensjon: Fra 28 euro. Fullpensjon: Fra 34 euro
Tilbyr: Lagring av sykler, verksted for mekking og vask, basseng, ruteveiledning, styrkerom, massasje,

4. Apartamentos Coral Beach, Calpe

Helt greit tostjerners leilighetshotell for en rimelig penge. Her får man mye for prisen man betaler. Fint bassengområde og greie rom.
Tilbyr: Mulighet for å vaske sykler, basseng
Pris pr.natt: Fra 25 euro

5. Hotel Porto, Calpe

Trestjerners hotell med flott utsikt over havna i Calpe.