Nytt rede og territorium-skifte

Hallo, lesere av dette innlegget. Fridtjof her. For dere som kjenner meg så har det kanskje skint igjennom at jeg er en Sørlands-patriot. Jeg bare elsker det. Sykkelen har tatt meg utrolig mange steder som er helt fantastiske. Fjelltoppene i Italia, ørkenen i Qatar, sørkysten i Frankrike, storby i USA og gudsforlatt Estland. Det er et mangfold som er ganske vilt, og derfor så spennende hver gang. Det er nettopp dette mangfoldet av nye steder, nye inntrykk og nye opplevelser som gjør det så godt å vende hjem. For meg er hjem Grimstad. Det er alltid en trygg havn å komme hjem til. Byen er den samme, menneskene er de samme og det er veldig beroligende.

LES OGSÅ: Ville bli proff PlayStation-spiller – ble syklist

Det blir det nå en endring på. Jeg skal nemlig flytte til Oslo og vekk fra mitt kjære Grimstad. Jeg ordlegger meg som om det blir en litt skremmende endring. Spent innrømmer jeg også at jeg er. Forandringen er stor, men jeg må understreke at jeg gleder meg veldig. Det skal bli gøy å trekke til en storby og det blir spennende å utforske alt det Oslo-by kan stille opp med. Jeg skal bo på St.Hanshaugen og etter det jeg har erfart så langt så gir det en god tilknytting til mye fett. Hvordan og om det stemmer skal jeg skrive om neste gang jeg har ordet i denne bloggen.

(Bloggen fortsetter under bildet)

Foto: Kenneth Vikan / Team Sparebanken Sør
Foto: Kenneth Vikan / Team Sparebanken Sør

Det skal jo nevnes at jeg har jo tilbragt mye tid i Oslo ettersom kjæresten min studerer der inne. Så jeg har fått tid til å gjøre meg litt kjent med Christiania på og av sykkelen, og derfor flytter jeg hit i god tro på at jeg kan trives veldig godt. Det hjelper på nervene og gir meg en trygg følelse rundt det hele.

I 2015 og 2016 bodde jeg på vinterstid i en liten, men ikke så ukjent by for noen med sykkelhistorisk kunnskap, nemlig Ceret. Som Grimstad er Ceret også en by som oppleves som tidløs. Litt opp fra sørkysten til Frankrike ligger det, med tilgang til noen utrolige veier og mektige fjellpass på sykkelen. Jeg kunne skrevet langt om G-town og C-town og om hva som gjør de til to plasser jeg har hatt det veldig godt på, men da faller nok alle som leser dette av. Poenget mitt er at kontrastene mellom disse to småbyene og en hovedstad som Oslo med nærmere 700 000 mennesker, er merkbare.

LES FLERE BLOGGER FRA TEAM SPAREBANKEN SØR HER

Det jeg vet om veiene i Oslo og omegn er at det åpner seg nye muligheter for meg å rendyrke et uforløst, men muligens druknet, klatretalent. Bakkene Tryvann og Grefsen blir nemlig nye naboer. Sammen må de to bakkene totalt ha mer høydemeter enn alle av bakkene i Aust-Agder til sammen. Nesten i alle fall. Samt Follo som er et nettverk av bølgende sykkelveier en landeveissyklist lett kan finne seg til rette på. Ellers er jeg ganske blank, men det gleder jeg meg til å utforske

Så er det den trafikken, da. Det er ikke et pluss i margen fra min side, men jeg må bare slå meg til ro med at den er der og at den må respekteres. I lys av nylige tragiske hendelser der syklister og bilister kolliderer sammen så er det definitivt en tankevekker at jeg må oppføre meg i trafikken, vise hensyn og ta forhåndsregler på alvor. Det håper jeg virkelig alle gjør.

Det blir spennende å se hvordan treningsmiljøet er. Det er tydelig å se at det gror i de delene av landet hvor det er kjent for et godt treningsmiljø på tvers av alder og klubb. Det er det en mangelvare av i Grimstad. Ikke en kritikk til byen min, men noen ulemper er det å komme fra en by der det ikke er så mange å ta av og rekrutteringen blir deretter. Ved å komme til Norges største by er utgangspunktet litt annerledes. Da har jeg troa på at det å finne nye treningskamerater kan bli et positivt tilskudd til min treningshverdag og utvikling mot å bli best.

Sesongen er nå godt i gang og NM er rett rundt hjørnet. Det har ikke gått i nærheten av fort nok for undertegnede denne sesongen og det er ikke slik jeg ønsker å ha det. Mange har nok personlige erfaringer som har ført til en oppbremsing av farten på sykkelen, og de kjenner seg sikkert igjen med følelsen av hvor dritt det er. Men det skal snu og treningsjobben som skal legges ned for å reise kjerringa skal gjøres i Oslo.

Nå er det bare litt oppussingsarbeid i leiligheten og rekognosering av St. Hanshaugen som gjenstår før jeg fysisk flytter inn. En spennende tid er i møte!

Ville bli proff Playstation-spiller – ble syklist

Heldigvis fikk Mathias Skjold et ultimatum fra sine foreldre.

Continue reading «Ville bli proff Playstation-spiller – ble syklist»

Toppidrettsstudent på samling

Studier kan være en fin avkobling fra all syklingen, og det lar seg enkelt kombinere.

Continue reading «Toppidrettsstudent på samling»

To etasjer, tre soverom, fire ryttere…

Bli med til innholdsrik treningsleir på Gran Canaria.

Continue reading «To etasjer, tre soverom, fire ryttere…»

Satse videre eller gi bingen i syklingen?

2016 har vært et sykt gøy sykkel-år, men samtidig har det inneholdt mange nedturer.

Continue reading «Satse videre eller gi bingen i syklingen?»

Når hodet sier gi gass – men kroppen sier stopp

Av: Kristian Aasvold / Team Sparebanken Sør

Helt siden juli i fjor har årets Giro Valle d’Aosta vært mitt store sesongmål, etter at 2015-utgaven endte i katastrofe for min del.

Allerede på første etappe fikk jeg omgangssyke og måtte kaste inn håndkleet. Selv om det ikke var noen god følelse å stå av rittet allerede på etappe 1, var jeg blitt nærmest forelsket i dette brutale etapperittet i den italienske fjellheimen. Dette var et ritt for meg, og det skulle jeg bevise i 2016!

Først litt om rittet, ofte beskrevet som det tøffeste rittet for U23-klassen. Det arrangeres i Aosta-dalen i Italia, men grenser til Frankrike. Juli hvert år kjøres det etappeløp for U23-klassen i denne dalen, og hver etappe er av det brutale slaget med 2000 – 4000 høydemeter og stort sett målgang på toppen av et fjell.

Det er et prestisjefylt ritt, der de som klarer å kjøre inn til en topp 5-10-plass sammenlagt stort sett blir proffer. Et par ferske norske eksempel er Odd Christian Eiking og Sindre Lunke, som begge sikret seg proffkontrakt etter 2015-sesongen etter å ha kjørt bra blant annet i Aosta.

Så var det over til meg. Som sagt var jeg blitt forelsket i løpet allerede i 2015, og jeg var fast bestemt på at jeg skulle kjøre bra der i årets sesong. Jeg tenkte på løpet nesten hver eneste dag når jeg var ute og trente og hadde et klart mål om å kjempe om en topp 10-plassering sammenlagt. Noen vil nok kalle det vel ambisiøst, men jeg mente, og mener, det hadde vært realistisk om alt hadde gått etter planen – noe det slett ikke gjorde.

Sesongen startet tøft uten spesielt gode resultater, selv om det ikke bekymret meg voldsomt. Jeg har aldri vært typen som er i kanonform i mars og april, og det går heller ikke i favør Aasvold på 1,73 og 62 kilo når det skal dunkes sidevind syv dager i strekk i Nord-Frankrike. Jeg ble syk et par ganger for mye, men var ikke stressa. Det store målet var Aosta.

Jeg klarte å kvalifisere meg til Course de la Paix (Fredsløpet), noe som var viktig for å vise at jeg var i form nok til å fortjene en plass blant de fem som skulle til Italia.

På grunn av sykdom kom jeg inn i Fredsløpet med kun tre gode treningsuker. Jeg følte likevel at formen var OK og karret meg inn til en 17.plass på kongeetappen: I tillegg satt jeg i et langt brudd på sisteetappen. Det holdt til å bli tatt ut til Aosta.

Kristian har virkelig fått kjenne på noen nedturer, både med sykdom og overtrening. (Foto: TORE SÆTHER / TSS)
Kristian har virkelig fått kjenne på noen nedturer, både med sykdom og overtrening. (Foto: TORE SÆTHER / TSS)

Men så gikk det galt, fryktelig galt.

Jeg var mer motivert enn noen gang og overbevist om at jeg skulle kjempe i toppen i Aosta. Jeg trente bra inn mot NM og var i veldig god form der, selv om det ble mye hjelperytterjobb da løypene var relativt flate.

Da jeg kom hjem fra Bodø i slutten av juni, var det kun siste finpuss på formen som skulle gjøres før jeg skulle være «fit for fight».

I denne perioden ble jeg alt for ivrig, og kjørte hardere enn det jeg skulle og hadde fått beskjed om, og mye hardere enn det kroppen tålte.

Det er vanskelig å beskrive hvordan det føles, men de som har vært igjennom det samme, vet at det er vanskelig å kjenne når du står midt oppi det.

På dag 1 var det en 19 kilometer lang lagtempo – der vi hadde som mål om å kjøre topp-5 og ikke tape for mye tid til de beste med tanke på sammendraget. Norge stilte med et klatresterkt lag på papiret, og var langt fra favoritt på lagtempoen. Jeg følte meg veldig bra, men med en punktering på Tobias Foss og sykkelbytte, var vi sjanseløse til å kjempe i toppen. Heldigvis ble ikke avstanden opp til toppen for stor.

De neste dagene ble et stort mareritt, som jeg nå nesten har klart å fortrenge.

Kristian har fått landslagsdrakten, d´Aosta venter. Det ble ikke som Kristian hadde håpet... (Foto: PRIVAT)
Kristian har fått landslagsdrakten, d´Aosta venter. Det ble ikke som Kristian hadde håpet. (Foto: PRIVAT)

Kroppen føltes helt forferdelig, og i hvert fjell var det en kamp om å komme seg over. Ryttere jeg hadde syklet rett ifra en måned før i Fredsløpet satt og spiste energibar oppover fjellsiden, samtidig som jeg sklei lengre og lengre bakover og dannet gruppetto.

På femte og siste etappe datt jeg av hovedfeltet allerede etter noen kilometer; det var helstopp. Jeg havnet sammen med en lokal italiener og en rytter fra Team Wiggins, begge utrolig motiverte for å sykle til mål, ikke minst fordi dette var deres første år som U23.

Jeg derimot var møkk lei og satte meg i kostebilen. En 60-70 år gammel italiener skulle ta meg «trygt» til mål. Selv om han kjørte i 110 km/t gjennom hver eneste lille landsby og jeg var så skuffet at jeg var på gråten, klarte jeg å sovne i baksetet på den halv-shabby bilen hans.

Det var først da, én måned for sent; at jeg forsto det; jeg hadde kjørt meg selv i senk.

Nå er det gått to måneder. Jeg sitter her i Trondheim og blogger og er ferdig med de siste forberedelsene til årets siste etappeløp – East Bohemia Tour i Tsjekkia.

Jeg har lyttet vesentlig mer til kroppen den siste tiden og håper å avsluttet sesongen på en fin måte – før jeg starter forberedelsene til 2017. Forhåpentligvis får jeg en ny sjanse i Italia i juli…

Nekter å gi etter for trafikkpøbler

Det går nesten ikke en eneste tur ute langs veien uten at jeg blir tutet på, ropt etter, snittet av bil eller gestikulert til med hint om å komme meg ut av veien og inn på fortauet.

Continue reading «Nekter å gi etter for trafikkpøbler»

Blogg: Sen karriere-start ingen ulempe

Må man starte satsning i tidlig alder for å prestere som seniorrytter? Er det for sent å starte når man er over 20 år? De fleste blir jo profesjonelle allerede når de er mellom 19 og 23 år.

Continue reading «Blogg: Sen karriere-start ingen ulempe»

Blogg: Livet som franskmann på et norsk sykkellag

Det var Atle (Kvålsvoll) som fortalte meg at jeg skulle få sjansen som «Team Sparebanken Sør-rytter». Det er et øyeblikk jeg husker som om det skulle vært i går.

Continue reading «Blogg: Livet som franskmann på et norsk sykkellag»

Blogg: Blodslit i Spania med nytt lag

6. februar var det klart for to ukers treningssamling i Spania. Som ny på Team Sparebanken Sør-laget så jeg fram til å få trent skikkelig med mine nye lagkamerater. Alle lagets ti ryttere dro til Guardamar del Segura på Costa Blanca for å legge ned 14 dager med optimal trening.

Continue reading «Blogg: Blodslit i Spania med nytt lag»