Nekter å gi etter for trafikkpøbler

Det går nesten ikke en eneste tur ute langs veien uten at jeg blir tutet på, ropt etter, snittet av bil eller gestikulert til med hint om å komme meg ut av veien og inn på fortauet.

Av: Petter Theodorsen / Team Sparebanken Sør

Så hvorfor sykler jeg da i veien når det er tydelig at det plager såpass mange?

Det ligger litt mer enn bare stahet, og det faktum at jeg nekter å gi etter for «trafikkpøbler» som jeg mener disse “tuterne” og “roperne” er.

“Har ikke lov”
Det viktigste og mest grunnleggende argumentet først: Jeg har faktisk ikke lov til å sykle på fortauet. Enkelt og greit. Mer om akkurat dette finner du på Trygg Trafikk sine sider.

Skal jeg sykle på fortauet, har jeg lov til det, men bare når det er få fotgjengere der. Og skulle jeg møte på fotgjengere mens jeg sykler på fortauet, må jeg også bremse ned til tilnærmet gangfart og passere i god avstand for ikke å være til hinder eller skape fare for de gående.

Jeg kan si med én gang at det gjør jeg – når jeg kommer syklende i alt fra 20 til 60 km/t (kommer an på terrenget) mens en gående kanskje beveger seg i to til fem km/t.

Det kan få katastrofale konsekvenser for oss begge om det skulle bli et sammenstøt på fortauet med så ulike hastigheter.

(Artikkelen fortsetter under bildet)

Selvmotsigende? Bare tilsynelatende
Du la kanskje merke til at jeg først skrev at det ikke er lov til å sykle på fortauet for så å skrive at det er lov – med noen restriksjoner. Det kan virke selvmotsigende. Her kommer forklaringen:

Det ligger en logisk forklaring bak. Når jeg skal ut på sykkelen for å trene, er det uaktuelt for meg å skulle bremse ned til gangfart for så å akselerere opp i fart igjen for hver person som går på fortauet. Da kommer plutselig treningseffekten inn i bildet også; den blir langt ifra optimal.

LES FLERE SPAREBANKEN-BLOGGER HER

Så har vi også et tredje aspekt, og det er mangel på sykkelstier her i landet. Tilbudet på sykkelstier er rett og slett ikke godt nok og gjør det umulig for oss syklister å skulle sykle en hel tur utelukkende på sykkelstier og ikke på veien.

Der det er mulig å sykle på en sykkelsti, sykler jeg på sykkelsti, selv om det ikke er ønskelig å skulle sykle inn og ut på veien hele tiden heller.

Etter å ha lest mine tanker om det å sykle i veien, håper jeg det gir mer forståelse av hvorfor vi syklister gjør som vi gjør.

Og sist, men ikke minst, så sykler vi i veien fordi vi har lov til det, og like mye rett til det, som andre kjørende trafikanter.