Muro di Sormano Archives - Sykkel

Muro di Sormano, simpelthen bestialsk

Sesongens siste Monument står for tur, og for mange, selve avslutningen på landeveissesongen.

Det er duket for 249 kilometer opp og ned, totalt mer enn 4,400 vertikale høydemetre. Det hele baner vei for en heseblesende batalje i Lombardia-regionens utilgivelige, kuperte terreng.

I likhet med alle de fem Monumentene, har også Il Lombardia sitt eget turritt for amatørene. I motsetning til proffrittene skal altså amatørene bestige det fryktinngytende Muro di Sormano.

Denne stigningen har på mange måter formet historien til Giro di Lombardia. Dette til tross for at man på frivillig basis unngikk å bruke den i mange år. Stigningsprosentene var så ekstreme.

Bakgrunnen for at Sormano ble ”glemt” er ganske så utrolig. Etter at rytterne for første gang ble sendt opp hit, fikk man et regelrett opprør mot arrangøren. Man kunne rett og slett ikke ha en så bratt bakke i et ritt, særlig etter 200 kilometer sykling.

Året er 1960. Bakken er snaue 2 km lang, men svei godt med sine 15 prosent i stigningsprosent og 27 prosent på det meste!

Rik Van Looy i «hyggelig passiar» med tilskuerne på Sormano.

Det var den legendariske arrangøren Vincenzo Torriani som tegnet inn stigningen på løypekartet. Torriani mente at rittet ikke var utfordrende nok. Sammen med La Gazzetta-journalist Rino Negri gjorde han en besiktegelse av Sormano tidlig i sesongen.

Begge likte det de så. En kort, stupbratt stigning ville virkelig vekke oppmerksomhet rundt Lombarida-rittet.

Såpass bratte bakker var hverdags i ritt på denne tiden. Ercole Baldini, den regjerende verdensmester, var således nokså naiv da han stilte til start i 1961 med sin foretrukne 44 x 29.

«Jeg fatter ikke hva Torriani tenker med,» sa Baldini etter rittet vunnet av Vito Taccone. «Jeg kan forstå at Ghisallo ikke lenger skaper den store utskillelsen, men nå har han virkelig gått forlangt. Stigningen er er simpelthen bestialsk og umulig å komme seg opp.»

De store protestene til tross, returnerte året etter og satte ny Sormano-rekord, 9 minutter og 24 sekunder. Dog skulle han senere innrømme at hjelpende dytt fra tilskuerne spilte en stor rolle for den imponerende klatretiden.

At tifosien dyttet sine ryttere oppover stigningen, skulle faktisk bli et av sykkelsportens aller største problemer i denne tiden, og i lang tid fremover. 1962-scenene på Sormano ble således et prakteksempel. Mens de italienske favorittene kunne ”sykle” relativt langt opp bakken, var utlendingene de første til å ta til fots.

Anatole Novak sliter seg opp under 1961-utgaven.

1962-utgaven ble dermed den siste for Muro di Sormano. Man måtte faktisk vente helt frem til 2012 før stigningen fikk sitt comeback. Da så vi franskmannen Romain Bardet først over toppen, men spanjolen Joaquim Rodriguez satte raskest tid; 9 minutter og 2 sekunder. I motsetning til Baldinis 44 x 29, brukte Bardet 34 × 28, andre gikk for enda lavere.

Og forrresten, muro er italiensk og betyr vegg.