Jørgen Leth Archives - Sykkel

En vårdag i helvete

Dokumentaren «En forårsdag i helvede» forteller historien om Paris-Roubaix og rittets utgave i 1976. Regissøren Jørgen Leth elsker dette klassiske sykkelrittet og det skinner i gjennom hele produksjonen. Rittet har alltid sine skurker og helter, sin egen dramatikk og barske poesi. Ikke siden dokumentarens premiere for 40 år siden, er dette helvete blitt bedre fanget på film.

Continue reading «En vårdag i helvete»

«Vi var pionerer»

I et dyptgående intervju med Sykkelmagasinet fra sitt hjem i Danmark, forteller regissørlegenden Jørgen Leth om hvorfor dokumentaren «En forårsdag i helvede» fremdeles regnes som en av de beste filmene laget om sykkelsport – over 40 år etter den premierte i 1976.

Dette er tredje og siste av intervjuet med Jørgen Leth.

  • “En forårsdag i helvede” – Tidenes beste sportsdokumentar. Les mer HER
  • Del 1: Lévitan var høflig, men ren mafia. Les del 1 HER
  • Del 2: Så mye kunne gå galt. Led del 2 HER

«Den tredje motorsykkelen gikk til Jacques Loiseleux. Han var dyktig og samvittighetsfull, og den eneste vi kunne forutse, på grunn av filmen om Eddy Merckx. Men han hadde et uhell på motorsykkelen allerede før rittet startet. Jeg har den dag i dag mistanke om at Constantini hadde ordnet en dårlig motorsykkel til Loiseleux. Han var sjalu for at to franske fotografer kunne gjøre det samme. Han var litt gangster, og det er en fryktelig mistanke som jeg på ingen måte kan bevise. Det var temmelig demoraliserende at en av totalt tre motorsykkelfotografer var ute av rittet fra starten av. Og Constantini, som lagde nesten ingen ting.»

—HORS CATÉGORIE-BILDER —

«Dan Holmberg skulle konsentrere seg om store bilder, og de to andre dekke detaljene. Dan Holmberg endte med å lage noen av de aller viktigste opptakene, allerede på første pavé. Bilder som ikke kan lages bedre. Vi hadde tillatelse til å stille opp så mange faste kamera som vi ville, så fremt de ikke kom innpå selve ruten og de måtte transporteres utenfor ruten. Vi identifiserte steder man med sikkerhet kunne lage gode bilder, og hvor det var gode veier som folkene kunne komme videre til neste innstilling på. Det var jo uøkonomisk hvis de kun kunne stå et enkelt sted – optimalt skulle hvert kamera lage fra tre til fire punkter. Vi hyret en hel hær belgiske motorsyklister til den jobben. De kjente alt om sykkelritt, området og ruten. De var uredde og ga oss mange fordeler.»

«Jeg insisterte på å ha Henning Camre med på laget. Han var min venn og hoffotograf og hadde filmet Det Perfekte Menneske og Livet i Danmark for meg. Henning var kjent for å være langsom, og jeg ville bruke ham på noen utvalgte punkter, der jeg ville ha bruk for nettopp hans fornemmelse for bilder. Det er han som har laget oversiktsbilde over torget på morgningen av rittet. Jeg ba ham være på plass før soloppgang. Det ble et veldig fint opptak. Han skulle lage langsomme bilder, det var hans spesialitet.»

«I den store planen vår, hadde vi et begrep for slike bilder. HC-bilder. Henning Camre bilder. Hors catégorie. Utenfor kategori. Han skulle ikke filme detaljer, men utelukkende oversiktsbilder. Han kommer og spør meg om å skaffe en motorsykkel. Det ordner han etter hver selv, og fikser en belgisk motorsyklist til å gjøre jobben.»

«Han klarer alle tre (steder) og lager veldig gode ting. Han var en verdensmester i å ‘frame’. Det store eksempelet var på en av de siste og meget vanskelige pavéer, der rytterne kommer ut av en støvsky. Marc Demeyer, Roger De Vlaeminck, Hennie Kuiper og Francesco Moser. Kvartetten som senere avgjør løpet. Jean-Pierre Danguillaume følger kvartetten, cirka 45 sekunder etter. Deretter Merckx, Godefroot, Poulidor og andre. I den frame, som Henning Camre har valgt, hvor han står blant tilskuerne, ser man en støvsky komme mot kameraet. Fire ryttere materialiserer seg ut av den støvskyen. Demeyer, De Vlaeminck, Kuiper og Moser. Henning Camre fastholder bildet. Han panorerer ikke med rytterne, så banal er han ikke. Han blir værende i innstillingen, som jeg har fortalt ham å gjøre. Vi skulle jo måle tiden.»

«Og det er den sanne løsningen på bildet og dramatikken. Etter at de fire rytterne har passert igjennom, faller støvet – det får man se. Man opplever det. Jeg begynte å telle sekundene på speaken. Ti sekunder. Tyve. Tretti sekunder. Så kommer en ny, mindre støvsky. Det er Danguillaume. Han passerer igjennom. 45 sekunder. Og så venter kameraet igjen. Feltet, med Merckx og Godefroot, kjører gjennom. Det er dette som er dramaet. At kameraet venter. Det var den dramaturgi jeg hadde diktert til fotografene, men som kun Henning Camre oppfylte.»

— VI VAR PIONERER —

«Vi var pionerer på mange fronter. Jeg hadde 24 filmfotografer i gang den dagen. Og to stillfotografer. Vi filmet fra helikopter og brukte ekte slow motion. Det var ikke sett før. Men bildene var helt fra start, av aller største betydning. Jeg ville skape et tydelig narrativt forløp, en art spillefilm, og bildene skulle være det bærende element i narrativet. Jeg ser jo et sykkelritt som en roman. Det er helt fundamentalt for mitt arbeid.»

«Det var en scene i filmen som senere ble beskrevet i franske aviser som en referanse til dikteren og filminstruktøren Jean Cocteau. Han benyttet seg av sterke symboler og surrealistiske bilder i sine filmer. Scenen de refererte til var et one-take. En slow motion filmrull i full lengde. Den er helt urealistisk, som en surrealistisk drøm. Man ser rytternes armmuskler riste og bevege seg når de kommer i fokus. Man hører Gunner Møller Pedersens musikk til filmen. Det ser ut som at motorsyklene svæver gjennom bildet. Det er veldig vakkert.»

«Musikken er en meget original del av filmen. Jeg engasjerte Gunner Møller Pedersen til oppgaven. Han var banebrytende innenfor den tidlige elektroniske musikken, og jeg kjente han i forkant. Han var veldig opptatt av avantgarde tanker om musikk og film, og vi var enige om mange ting. Jeg fortalte ham at jeg ikke ville ha musikk som ledet frem mot høydepunkter. Jeg ville det skulle være en kontrast til bildene, og at musikken skulle skape følelser. Det var han enig i. Han var ikke i det minste interessert i sykkelritt, men da han så vår første klipping av filmen, følte han fortellingen kalte på et korverk.»

«Jeg holdt på å falle av stolen i forbauselse, men han var meget sikker i sin sak, så jeg sa ja. Jeg respekterte hans kunst og stolte på hans evner. Tilliten betød også at jeg ikke ba ham lage musikkstykker til forutbestemte scener i filmen. Jeg ga ham helt frie hender, og rollen hans var ikke begrenset til å forsterke utvalgt skjønnhet eller grusomhet. Det var et meget viktig poeng for meg, men det var et høyst usedvanlig grep i filmverdenen.»

— MYTE OG LEGENDE —

«Han spurte meg hva teksten til korverket skulle være. Jeg ba ham kun bruke ord som relaterte seg tett til rittet. Paris. Roubaix. Og den franske ordlyden av ‘en søndag i helvete’. Un Dimanche en Enfer. Gunner Møller Pedersen fant et operakor og gikk i gang. Jeg var nervøs og bekymret for at musikken skulle bli for dominerende og påvirke fortellingen for mye. Men det virket, og løfter faktisk filmen og skaper en form for høyt tak over det hele. Musikken stjeler ingenting fra bildene, den tilføyer bare. Vår metode ble ansett som eksperimentell i 70-årene, men når jeg ser filmen i dag, synes jeg den fortsatt fungerer. Det er kraftfullt og meget potent materiale.»

«Det er åpenbart at materialet i En forårsdag i helvede er like enestående i dag som det var på premieredagen, og det er på grunn av vår grundige plan og det store arbeidet vi la ned i den.»

«Og så er det selvfølgelig på grunn av rittet. Paris-Roubaix. Det er et ritt som fortsetter å gi. Til oss kommentatorer. Til journalistene, forfatterne og fotografene. Og til publikum. Ikke minst. For publikum er en stor og viktig del av dette rittet. Folk kommer ut, år etter år, for å se sykkelrytterne kjøre det de oppfatter som deres ritt, på deres veier. I deres område. Det er ikke uten betydning, og det er grunnen til at vi overhodet tør omtale Paris-Roubaix som myte og legende.»

«Så mye kunne gå galt»

I et dyptgående intervju med Sykkelmagasinet fra sitt hjem i Danmark, forteller regissørlegenden Jørgen Leth om hvorfor dokumentaren «En forårsdag i helvede» fremdeles regnes som en av de beste filmene laget om sykkelsport – over 40 år etter den premierte i 1976.

Dette er del 2 av intervjuet med Jørgen Leth.

  • “En forårsdag i helvede” – Tidenes beste sportsdokumentar. Les mer HER
  • Del 1: Lévitan var høflig, men ren mafia. Les del 1 HER

— REKOGNOSERINGEN —

«Senere på året møter vi med Albert Bouvet, som var teknisk direktør for rittet og ansvarlig for ruten. Han var gammel sykkelrytter og en fantastisk type. Vi møttes om vinteren og fulgte med ham rundt i løypen. Det var helt fullstendig vidunderlig for meg å se veiene utenfor sesongen. Skiltene var der allerede. Jeg var vill av begeistring.»

«Bouvet elsket å si at alt var forferdelig. ‘C’est terrible!’ kommenterte han ekstatisk på pavé etter pavé. Han kunne rett og slett ikke få det horribelt nok. ‘Se på disse steinene, det er forferdelig!’ Det var den største ros han kunne gi sin egen rute. Alt var forferdelig. Tillatt ondskap fra han side.»

«Han var en selv en dyktig sykkelrytter og var en stor forteller. Vi fikk en saftig frokost på en kafé ute i terrenget. Det er et praktfullt området. Det er så bondsk og totalt langt ute. Skjønt. Bouvet var en populær mann i området, og vi følte oss veldig god kjent etter møte med ham. Det var en riktig god introduksjon.»

«Dermed begynte jeg å samle laget, og produksjonen ble bare dyrere og dyrere. Først foreslo jeg 12-14 kamera. Jeg ville gjerne ha en bestemt fotograf, som hadde filmet på en film om Eddy Merckx. La Course en Tête. Dan Holmberg hadde godkjent ham, han var dritdyktig. Jacques Loiseleux er navnet hans. På forhånd hadde jeg også hyret fotografen Paul Constantini. Han møtte jeg i Mexico under opptakene av Den Umulige Time. Deretter forsøker vi å få oversikt over de mulige situasjonene som kunne oppstå i rittet. Det var jo vilt. Vi hadde som mål å gjøre filmopptak med spillefilmskarakter i løpet av kun én enkelt dag, imens det hele beveget seg geografisk i høy fart. Det er en meget vanskelig oppgave og mye kan gå galt.»

— EN SIGØYNER PÅ MOTORSYKKEL —

«Lévitan hadde tidlig sagt at vi ikke kunne få tillatelse til for mange fotografer på motorsykler. Vi ble enige om fire og gjorde det klart fra starten av at vi skulle bruke den ene motorsyklisten til å transportere filmruller frem og tilbake. Han kunne ikke filme, men utelukkende transportere filmruller til de andre motorsykkelfotografene. Vi valgte tidlig ut hvem som skulle filme fra de øvrige motorsyklene. Dan Holmberg, først og fremst.»

«Og Paul Constantini, den franske fotograf. Jeg var gal etter ham. Han var en sigøyner på motorsykkelen, full av artige sprell. Men han var også vanvittig dyktig. En ekvilibrist. Men han snøt meg også, og var på alle måter djevelsk. Da vi ankom Paris-Roubaix, insisterte han på å jobbe med et lite kamera med korte ruller og manuelt opptrekk. Det passet ikke meg godt, og kunne skape store vanskeligheter, men det var ikke noe jeg kunne gjøre. Det var sånn han ville ha det.»

«Han filmet ikke mye, han hadde frie hender til å lage det han ville, og det han lagde var avsindig godt. Alt han filmet kom med i den endelige utgaven. Alt. Han lagde meget tette bilder. Han gjorde kun opptak når han syntes det var gøy. Det var genialt stoff han lagde. Jeg er meget glad for at han var med, men var den gang også veldig sur for at han lagde så lite.»

«Den tredje motorsykkelen gikk til Jacques Loiseleux. Han var dyktig og samvittighetsfull, og den eneste vi kunne forutse, på grunn av filmen om Eddy Merckx. Men han hadde et uhell på motorsykkelen allerede før rittet startet. Jeg har den dag i dag mistanke om at Constantini hadde ordnet en dårlig motorsykkel til Loiseleux. Han var sjalu for at to franske fotografer kunne gjøre det samme. Han var litt gangster, og det er en fryktelig mistanke som jeg på ingen måte kan bevise. Det var temmelig demoraliserende at en av totalt tre motorsykkelfotografer var ute av rittet fra starten av. Og Constantini, som lagde nesten ingen ting.»

«Lévitan var høflig, men ren mafia»

I et dyptgående intervju med Sykkelmagasinet fra sitt hjem i Danmark, forteller regissørlegenden Jørgen Leth om hvorfor dokumentaren «En forårsdag i helvede» fremdeles regnes som en av de beste filmene laget om sykkelsport – over 40 år etter den premierte i 1976.

Continue reading ««Lévitan var høflig, men ren mafia»»

Med kjærlighet til Paris-Roubaix

«Paris-Roubaix er syklingens siste vanvidd,» bemerket rittarrangør og journalist, Jacques Goddet. Hans kollega, Noël Couëdel, supplerte med at «mellom Compiègne og Roubaix, finnes så mange heltedåder som vi aldri får sett eller lest om i rittrapporten.»

Og begge har rett. Aldri får vi nok vite alt om galskapen som finner sted i Paris-Roubaix. Men lenge har man prøvd. Allerede i 1910 var de første filmskaperne på plass for å forsøke å udødeliggjørende denne fremtidige klassikernes dronning. Senere kom fjernsyn, direktesendt TV og transatlantiske overføringer til amerikanske seere. Sonderende kamerateam i stort antall fanget opp det store spetakkelet, med skjærende grimaser malt i sørpe, støv og smerte.

Likevel, mer enn et århundre etter sin fødsel, holder rittet fast ved sin mystikk.

«En vårdag i helvete»

Hvis brosteinsklassikerne skulle summeres opp med bare ett ritt, så måtte det være Paris-Roubaix. Da arrangøren gjorde besiktigelse av løypa like etter den første verdenskrig, var landskapet mellom den franske hovedstaden og den belgiske grensen så ødelagt av fire år med kamper, at 1919-utgaven fikk tilnavnet «Helvete i Nord».

Betegnelsen sto ved. Både på grunn av de mange apokalyptiske rittene vi har sett siden, men også takket være Jørgen Leths ikoniske film, «En forårsdag i helvede».

Dokumentaren om Paris-Roubaix som kom ut i 1976 er et tidløst mesterverk. I et stort intervju i denne utgaven, forteller Leth den fascinerende historien om hvordan filmen ble til. Verken før eller siden har noen evnet å formidle rittets kvintessens med samme følsomhet og øye for detaljer som den danske filmskaperen gjorde for 40 år siden.

Jeg har sett filmen et utall ganger, og etter hver visning sitter jeg igjen med samme kriblende følelse: «Nå må jeg ut å sykle».

De umulige vinnerne

Med jevne mellomrom dukker det opp en sjokkerende vinner i syklingens hardeste endagsritt. Mot alle odds trosser de brosteinens ubarmhjertige seleksjon og rykker ut av sin naturgitte anonymitet. På vår rekognosering av løypa til Paris-Roubaix dro vi tilbake i tid for å gjenoppleve historiens umulige vinnere.

Milano-Sanremo 2013

Passo del Turchino leder rytterne i Milano-Sanremo ned mot den vakre italienske riviera, en svært langtrukken og potensielt farefull reise som symboliserer vårens ankomst i det profesjonelle sykkelfeltet. I 2013 var stigningen kledd i en stor, hvit dyne – og ga således assosiasjoner til sin mektige storebror, Passo dello Stelvio. Bli med bak i kulissene til en av de tøffeste utgavene av «La Primavera». 

Flandern, brostein og øl

I ølbrikker finner man mye sannhet på disse trakter. I nasjonen der ordtak og poesi diktes innenfor bryggeriets staute vegger. Spesielt de ølbrikker med litt revne kanter, utslitt av tørste flamlendere som vet hvor viktig det er å holde seg godt hydrert under sykkelritt.

«Rundt oss er verden i stor endring, men hos Duvel tar vi oss fortsatt tid til å brygge», leses på en liten pappbrikke fra det velkjente bryggeriet utenfor Antwerpen. Lite, om noe som helst, bør eller skal endre seg. Her i Flandern «hvor Gud har knust klokken og glemt oss, står tiden helt stille», skrev den flamske poeten Willie Verhegge. En påstand vi på reise rundt områdets labyrintiske veinett, nå skal undersøke nærmere. Dette er vår berusede reise Flandern rundt.

 

Sykkeltvillingene

Vi er i Drøbak, på besøk hos brødrene Anders og Tobias Johannessen, to av de mest spennende syklistene i Norge om dagen. De har allerede lagt bak seg én sesong på seniornivå, og har flere gode resultater å vise til. Tvillingbrødrene Anders og Tobias Johannessen briljerer i flere sykkelgrener. Et tett og nært søskenforhold tror de er nøkkelen til suksess.