1000 km gjennom Europa

Lotto Soudal-proffene Tim Wellens og Thomas De Gendt er blant feltets sterkeste og mest meritterte ryttere. Til sammen kan den belgiske duoen skilte med hele åtte etappeseire i Grand Tours, i tillegg til en hel haug triumfer fra mindre etappeløp. Mens De Gendt kalles for selve sykkelfeltets bruddkonge, er også Wellens kjent for ofte å avgjøre ritt i sin favør fra utbrytergrupper. Det overrasket således ikke når belgierne i 2018 hev seg ut på et eventyr de selv kalte for «The Final Breakaway».

Stuntet gikk ut på å sykle fra Italia og hjem til Belgia i etterkant av sesongens siste ritt Il Lombardia i oktober. For den 1000 kilometer lange turen gjennom Europa brukte Wellens og De Gendt ikke mer enn seks dager, og dette til tross for at de krysset både de sveitsiske Alpene og Vogeserne i Frankrike. Bikepacking-opplevelsen ga mersmak og fikk duoen til å stikke ut på en ny tur i november året etter. Denne gangen skulle Lotto-rytterne riktignok ikke sykle fra A til B, men heller ta fatt på en rundtur i Spania, nærmere bestemt på Montañas Vacias. Området mellom Madrid og Valencia, som også kalles for «spansk Lappland», byr på mye urørt natur, men også rikelig med høydemetre, som De Gendt kan berette.

– Turen var litt forskjellig fra året før, der vi syklet kun på asfaltveier. I Spania derimot syklet vi på grus og i terrenget ispedd mange stigninger. Det gjorde det hele litt tregere. På våre beste dager hadde vi bare en snitthastighet på 18-19 km/t. Det var ikke akkurat mange mil vi fikk syklet, men det ble likevel mange timer på sykkelsetet, sier han.

Underlaget og høydemetrene alene var dog ikke de eneste årsaker til at turen ble mer krevende enn jomfruturen fra Comosjøen til belgiske Semmerzake året i forveien. Også tidspunktet for gjennomføringen påvirket opplevelsen i Spania, forteller Wellens.

– Året før syklet vi turen på slutten av sesongen. Da var vi begge i veldig god form og det var bare kos. 30 km/t med bagasje var ikke noe problem i det hele tatt. Men når vi syklet i Spania i slutten av november i fjor, kjente vi faktisk at vi trengte noe tid for å komme i gang igjen etter sesongpausen. Da tok vi turen mer for å bygge et grunnlag for den videre treningen, sier 30-åringen.

Hadde ikke korona-pandemien satt en effektiv stopper for sykkelsesongen 2020, hadde duoen også i fjor stukket ut på en ny bikepacking-tur som var planlagt i august, det vil si midt i sesongen. Så hvordan går eventyrsykling og det å være sykkelproff overens? Ødelegger ikke bikepacking for konkurranseformen?

– I en periode med mye utholdenhetstrening, eksempelvis i en oppkjøringsfase frem mot et ritt, der du bare skal ha mange timer, men ikke mange intervaller eller spurter, er bikepacking perfekt, forteller De Gendt.

– Ja, nettopp. Vi diskuterte det med treneren vår, og kom frem til at det å sykle i seks timer hver dag i en uke er ganske god trening, selv om du ikke kjører veldig hardt. Vi snittet ofte på bare rundt 180 watt i seks til seks og en halv timer, noe som virkelig ikke er så mye. Men det er ikke intensiteten, men omfanget som betyr noe i denne sammenheng, legger Wellens til.

Belgierne er likevel enige i at det på tross av alvoret i profftilværelsen ikke utelukkende er treningseffekten de er opptatt av når de stikker ut på bikepacking. Det er først og fremst eventyrlysten som driver dem. Jakten på det ukjente, i tillegg til en umettelig sykkelglede.

– Vi er vant til å trene og konkurrere på sykkelen, men det å feriere på den er noe helt annet. På trening har du alltid en plan som skal overholdes. Du må trene så og så mange timer, du må ha styrkeøkter og du må kjøre spurter. Men ved bikepacking finnes det ingen forpliktelser, noe som er oppkvikkende for hodet. Det er helt enkelt stressfritt sykling. Det eneste du har med er din egen bagasje og så sykler du frem til neste hotell. Det er det dagen din handler om. I områder der du ikke har vært før, der alle landsbyer er nye til deg og der du må finne ut hvordan du kan få tak i mat, kjennes det alltid som et lite eventyr, sier De Gendt.

– Jeg er enig. Vi sykler ritt verden rundt, men vi får aldri tid til å se på naturen der vi er. Men på bikepacking-turer kan du bruke så mye tid du bare vil. Du kan se deg rundt og nyte naturen. Det er bare deg og sykkelen og du bestemmer selv hvor langt du vil sykle. Så er det gøy å kunne gjøre det sammen med en god venn, tilføyer Wellens.

Det som appellerer til kompisene ved bikepacking er nettopp også det å kunne være sosial i en ellers streng regulert proffhverdag uten de store utskeielser.

– Profflivet handler hele tiden om å ofre noe. Ingen alkohol, ingen fester, legge seg tidlig. Men ved bikepacking kan du kombinere fysisk aktivitet og det å være sammen med noen du trives med. I Spania syklet vi for eksempel opp noen fjelltopper på 2000 meters høyde. På toppen satt vi oss bare ned ved en busk, kikket opp i den blå himmelen og så på skyene i en halvtime. Det var ikke så mye annet å se, men det var vakkert for det. Ikke minst fordi vi om kvelden kunne snakke om våre opplevelser, sier Wellens.

– Ja. Det å kunne dele sine inntrykk med noen er det som gjør bikepacking gøy. Du kan ha den råeste utsikten på toppen av et fjell, men det er ikke like imponerende når du står der alene. For Tim og meg er det å kunne stikke ut på eventyrturer en slags lagbygging, som bringer oss mye tettere sammen, påpeker De Gendt.

Men selv om vennskapet mellom de to belgierne stikker dypt, og begge pleier å dele rom både på treningsleir og i ritt, er det en helt annen sak å være sammen døgnet rundt på bikepacking. De Gendt, som i oktober i fjor fikk publisert sin selvbiografi med tittelen «Solo», er kjent for å være einstøing i mye større grad enn det Wellens er. Så, blir det aldri noen gnisninger imellom dem?

– Nei, vi har egentlig aldri problemer selv…, prøver Wellens seg før han brått blir avbrutt av kompisen sin, De Gendt.

– Jo, vi blir jo lei av hverandre, humrer han. Det er normalt med litt gnisninger, men det er aldri noe stort. Når vi blir lei av hverandre handler det bare om å finne på noe annet. I Spania var Tim eksempelvis ofte på rommet, mens jeg satt ute og spilte kort. Det er helt normalt at man trenger litt fri fra hverandre også.

Wellens gir kompisen sin et lite puff i siden og småler.

For ikke å sette vennskapet på ytterligere prøver, penser De Gendt over på et noe mer nøytralt emne og forteller om sykkeloppsettet duoen pleier å ha på bikepacking.

– I Spania brukte vi Kanzo Adventure, som Ridley utelukkende har designet for eventyr-syklister som ønsker å stikke ut på bikepacking. Kanzo har eksempelvis festeanordninger for sykkelvesker på gaffelen, noe som ikke den vanlige grussykkelen Kanzo Speed har. Sykkelen kommer også med 27,5 tommers hjul for større klaring, så da kunne vi bruke Vittoria sine 47 mm brede Terreno Dry dekk. Oppsettet fungerte utmerket på grusveiene i Spania, der det innimellom var ganske store steiner. Likevel var dekkene behagelige å sykle med på asfalt også fordi de ruller fremdeles ganske fort. Ellers brukte vi Campagnolo sin Potenza-gruppe som fungerte greit. Så hadde vi planer om å kjøre med kompaktkrank og 32-drev bak, men byttet til 39 foran fordi vi ville sykle med wattmåleren fra SRM, som ellers ikke hadde vært kompatibel. Sykkelveskene vi brukte var fra Apidura, forteller De Gendt.

– Hvor mange vesker tok dere med dere og hva hadde dere oppi?

– Vi hadde med oss seks vesker. Én seteveske, én frontveske og to sidevesker på gaffelen. Så hadde vi en ekstra på overrøret for alle de småtingene, samtidig som vi hadde en liten styreveske for å kunne stue bort telefonen og maten, nevner De Gendt.

– Så tok vi med oss mesteparten av kleskolleksjonen vi har i laget, fordi vi visste at temperaturen kunne variere mellom 20 grader i dalene og -5 grader på fjelltoppene. Til slutt endte vi opp med å bruke bare noen få klær, resten drasset vi med oss uten å bruke det, men det kunne vi jo ikke forutse. Alt i alt veide syklene litt mer enn 25 kilo, legger han til.

Hva er deres tips til andre bikepackere? Er det noe spesielt de bør huske på?

– Forbered deg, både fysisk og organisatorisk. Om du ikke er i stand til å sykle 6-7 timer i strekk blir det bare et ork. Så bør du kjenne løypa og vite hva som venter deg. Finn ut hva du virkelig trenger å ha med deg og stikk ut på noen mindre turer gjerne i nærheten av der du bor, bare for å teste hvordan det kjennes, anbefaler De Gendt.

– Mitt andre tips er å ta med nok av verktøy. Kjedekutter, alle slags skruer, torx, unbrako og diverse skrutrekkere. Alt dette må du ha med. Når du er ute i villmarken og ikke har en sykkelbutikk i nærheten, må du kunne fikse problemet selv, minner han om.

– Enig. Om du er på en fjelltopp langt unna sivilisasjonen, slik som vi var flere ganger, så er det godt å kunne mekke på sykkelen selv, sier Wellens.

– Om det er et råd jeg kan gi, sier Wellens, så er det om å ha alt av bagasje og vekt rett på sykkelen. Jeg personlig liker det ikke når ting slenger på styret eller når det tynger under setet, legger han til.

– Til slutt vi jeg si: ha det gøy! Det er mitt viktigste tips. Vær åpen for opplevelser. Fordi det er det som gir minner for livet, avslutter De Gendt.