Au revoir, Poulidor

Raymond Poulidor er død 83 år gammel....

Raymond Poulidor er død 83 år gammel. «Poupou» deltok 14 ganger i Tour de France, sto på podiet 8 ganger, men hadde aldri en dag i gul trøye. Populariteten hans ble likevel så enorm at rivaliseringen med Jacques Anquetil gjenspeilet identiteten til en hel, fransk nasjon.

Raymond Poulidor versus Jacques Anquetil: Ikke bare en sportslig rivalisering. I dokumentarfilmen Les grands duels du sport av Olivier Hennegrave blir det tydelig at duellen mellom de to stjernene hadde klare sosiologiske og politiske paralleller til 60-tallets Frankrike.

Knivingen dem imellom strakk seg mye høyere enn toppen av Puy-de-Dôme, fjellet der de skulder mot skulder barket sammen og skapte et av de mest ikoniske bildene sykkelsporten har sett.

Dette var Touren i 1964. Bildet (over) illustrerer godt de ulike personlighetene de hadde. På den ene siden, Anquetil, stoisk som en aristokrat, aldri synlig preget av smerte, manken ulastelig slengt bakover. Mens på den andre, Poulidor, den evige toer, lettere å lese, som vanlig sårbar.

Kontrastene ved Anquetil-Poulidor var ifølge den franske forfatteren Daniel Picouly symbolsk på samfunnsutviklingen i landet; og datidens voksende kløft mellom de sosiale klassene. Det psykologiske portrettet av de to stjernene ble derfor også en avslørende analyse av samtiden.

– På tidlig 60-tallet eksperimenterte Frankrike med en slike binær måte å tenke på, sier Picouly i starten av filmen.

– Alle må forholde seg til de store sakene med enten et ja eller nei; krigen i Algerie, kommunisme eller Gaullisme, men også Francoise Hardy eller Sylvie Vartan, Beatles eller Rolling Stones.

Med Anquetil fra Normandie på den ene siden, og Poulidor fra Limousin på den andre, hadde man altså konturene av en verdikonflikt som plasserte franskmennene i hver sin distinkte leir. Støtte til den ene var på sett og vis et sosiopolitisk valg.

– Men skillelinjene mellom anquetilistene og poulidoristene representerte kanskje i større grad et samfunn som var motvillig til å akseptere store endringer. Tilhengerne til Anquetil var eliten, de som støttet Poulidor tilhørte allmuen. Førstnevnte var opphengt i modernesime, sistnevnte fryktet den.

L’Equipe-journalisten Philippe Brunel advarer mot en forenklet dikotomi.

– Anquetil skapte fascinasjon hos folk, Poulidor innbydde til sympati, oppsummerer Brunel i filmen.

Hennegraves dokumentar ble sluppet i forbindelse med Tourens 100-årsjubileum. Filmen melker myter og legender, det gode versus det onde, eller som Brunel påpeker:

– Et manikeistisk opplegg som holdt folk fengslet til Touren i 15 år.

Tiden skulle avsløre at mye var påtatt. For etterpå ble Anquetil og Poulidor venner. Faktisk ganske gode venner: Da Anquetil i 1987 var på sitt dødsleie med magekreft, betrodde han til sin «evige nummer to» følgende:

– Han sa til meg at kreften var så vond at det var som å sykle opp Puy de Dôme hele dagen, en gang i timen, sa Poulidor senere.

– Så sa han, og det glemmer jeg aldri, ’Min venn, nå blir du nummer to igjen.

KATEGORIER
Premium

RELATERTE INNLEGG