Presidentens drømmegutter

Tour du Rwanda er blitt en folkefest og et av de største arrangementene på kontinentet. Men sårene etter folkemordet blør fortsatt, samtidig som landets autoritære regime nører opp under vold i nabolandet DR Kongo, for å drive sitt eget «økonomiske mirakel» framover. I Rwanda er sykling blitt storpolitikk.

Dette er et utdrag av en stor reportasje fra Tour du Rwanda som kommer i Sykkelmagasinet 2020-1.

Arenberg, Oude Kwaremont og Koppenberg. Navn på brosteinsveier som for lengst har blitt synonymt med legender og myter innenfor europeisk sykling. I Afrika er Kigali-veggen i ferd med å bli det samme. Lik folkemengdene i denne tolv prosent bratte stigningen, er Tour du Rwanda en suksesshistorie som stadig når nye høyder. En nyttig distraksjon og verktøy for regimet.

I 2025 kan hele verdenseliten barke sammen i Kigali-veggen. Myndighetene i landet vil søke om å arrangere UCI-verdensmesterskapet i landevei. Kommer VM for første gang til Afrika?

Rwanda er et grønt og frodig jordbruksland, med en trist historie. Folkemordet som drepte nesten én million mennesker på bare 100 dager i 1994 preger fortsatt livet til mange i landet. Folk i Rwanda er et fredelig folk, de ønsker å se fremover, leve i fred og unngå at noe lignende skal skje igjen.

President Kagame

Folk i Rwanda er også et ambisiøst folk. Spesielt mannen som har hersket landet over flere tiår, Paul Kagame. Presidenten siden 2000 har fyrt opp under landet voksende sykkelkultur med både langsiktig fornuft og utålmodig appetitt. Tour du Rwanda ble en effektiv og kynisk måte å vise frem landet fra sin beste side.

For å hjelpe Rwandas landslag i gang, har blant annet hans regjeringen gått til innkjøpt av temmelig storslagne sykler – for eksempel 100,000 kroner dyre Pinarello Dogma. Sykkelskolen som ble etablert under Kagames formynderskap påkostet seg det meste av moderne utstyr, trenere og vitenskapelige tilnærminger – og selvfølgelig driftet av internasjonale eksperter.

For bare det beste er godt nok, når det gjelder syklister i Rwanda; «Kagames drømmegutter» er blitt et begrep. Mer populære enn fotballspillere, nyter de høy status og enda høyere lønninger. Reddet ut av folkemordet ble de syklende, nasjonale symboler på rekonstruksjon, håp og fremtidens Rwanda.

Takket være Kagames støtte, og de nasjonale medienes brede dekning, gikk syklistene i Team Rwanda fra å være ukjente strebere til store stjerner i løpet av få år. Den voldsomme omveltningen skjedde ikke uten dramatikk eller konsekvenser.

Rikdom, berømmelse og press tok knekket på laget, som i 2007 måtte revitaliseres av den tidligere amerikanske mesteren, Jonathan ”Jock” Boyer.

«I utgangspunktet snakket vi om en ganske ydmyk gjeng. Men berømmelsen gikk til hodet på dem,» sier Kim Coates, markedssjef for Team Rwanda, og konen til Boyer.

Egalitet og små forskjeller er viktige verdier i det rwandiske samfunnet. Her finner du verken idrettshelter, skuespillere eller musikere malt på produkter i butikken eller store reklameskilt i gatene. Men syklister skulle bli unntaket. I et land med historie for blodig etnisk kamp, kan det være farlig med slik stjernedyrkning.

«Jo rikere de ble, desto mer ble de snakket om; at de hadde flere hus, flere biler; mer av alt,» husker Coates. «Men rikdommen deres ble også overdrevet, jungeltelegrafen er sjelden presis.»

Det toppet seg før Tour du Rwanda 2015, da Kagames drømmegutter gikk ut i streik.

Kravet fra rytterne var en formidabel startbonus på 30,000 kroner hver. Radiolyttere ringte inn til støtte for rytterne. «Gi disse gutta 50,000 hver, de fortjener hver en krone,» var hovedbudskapet for publikum som dyrket nasjonens fremste stjerner.

Sykkelforbundet kalte det utpressing og truet med å sparke alle sammen. Rytterne repliserte med å forsvinne fra lagets luksuriøse treningssamling i Mausanze ved nasjonalparken Volcanoes. Her nøt de goder vanlige folk bare kunne drømme om; blant annet en engelsk Michelin-kokk, med erfaring fra Buckingham Palace. Til og med lagets hund, Zulu, fråtset i fem-stjernes måltider; en bolle med ris, egg og fisk fra Kivu-elven ble servert tre ganger daglig. Politistyrker ble kalt inn for å lete etter desertørene. Noen av dem ble funnet i barer overstadig beruset.

Fra gatebarn til superstjerner

Landets stolthet, Team Rwanda, ble en nasjonal skamplett.

«Den dag i dag vet jeg ennå ikke hva som skjedde den gangen,» sier Boyer. «De hadde tjent ganske mye mer enn dette bare ved å fullføre rittet. Men de ville være som europeiske fotballspillere og la krav på en stor del av budsjettet til hele Tour du Rwanda.»

Som en hver god leder, tar Boyer sine treningselever i forsvar. Kanskje hadde ikke alle de nødvendige forutsetningene for å bære slik stjernestatus; kanskje stolte de på feil folk; og kanskje fikk de dårlig råd.

«Utdanning var en av hovedutfordringene. Noen av rytterne hadde opplevd store traumer etter folkemordet mot tutsiene i 1994. De hadde vært gjennom mye emosjonelt sett og bar på mye vi ikke var i stand til å håndtere,» sier Boyer.

«Flere av dem var gatebarn i mange år før de begynte med sykling. Abraham Ruhumuriza og Adrien Niyonshuti bodde på gaten i fem år før ble med på laget.»

Tiden på toppen bygget hovmod for noen av rytterne. Og fallhøyde. Slik har det også blitt for Kagame. Under Kagames tjue år i presidentkontoret har lille Rwanda tross sin størrelse blitt en økonomisk og politisk stormakt i regionen. Landet regnes som et økonomisk mirakel, «Afrikas Singapore», med en vekst som enkelt utkonkurrerer nabolandene. Kagame har effektivisert landets statsapparat, mens korrupsjon og kriminalitet er langt lavere enn i andre land i området.

Folkemordet i Rwanda fikk store konsekvenser for stabiliteten i hele regionen og var med på å utløse krigen i nabolandet Den demokratiske republikken Kongo, som har kostet over fem millioner mennesker livet. Militser som hadde begått folkemord flyktet over grensa. Den nye tutsidominerte regjeringshæren fulgte etter i 1996. Invasjonen utløste nye konflikter og kamper på kongolesisk jord.

Men Rwanda jaktet ikke bare på Interhamwe-militsen i Kongo. Etter invasjonen har Kagame-regimet tjent hundrevis av millioner dollar på å ulovlig hente ut enorme mengder naturressurser fra nabolandet. Rwanda har støttet opprørsgrupper som kontrollerer mineralgruvene og smuglet de verdifulle ressursene over grensa til Rwanda for eksport til verdensmarkedet.

Celebriteter som Bill Clinton, Tony Blair og, av alle ting, Starbucks-konsernet har alle hyllet Kagames økonomiske mirakel – men senere angret seg. I dagens Rwanda blir opposisjonspolitikere og journalister fengslet og mister livet. Det internasjonale sykkelforbundet UCI, holder imidlertid ikke tilbake i sin omfavnelse av Kagame-regimet.

VM i 2025

«Thank you President Kagame» leser et av skiltene i folkemengden som har samlet seg i Kigali-veggen. Siden 2009 da Tour du Rwanda ble et internasjonalt 2.2-ritt, har sykkelsporten vokst enormt og tiltrukket seg hundretusenvis av fans.

Det lille landet har produsert ryttere på høyt nivå; deriblant Adrien Niyonshuti, gutten fra gata som ble Rwandas første profesjonelle rytter, og Valens Ndayisenga, som med sine triumfer i 2014 og 2016, ble første rytter fra Rwanda til å vinne rittet to ganger.

«Det at vi har bygget en skikkelig kultur for sykling, har bare vært helt utrolig å se. Folk elsker sykling!» sier Boyer.

«I motsetning til andre land i regionen der man bruker esel, er det sykkeltaxi-er over hele landet. Sykling er del av hverdagen, alle tar den i bruk. Så det er ikke så rart at Tour du Rwanda har millioner av tilskuere. Landet er veldig godt egnet for sykkelturisme.»

Sykkelsport er et satsningsområdet for regimet; momsen på sykler er fjernet, sykkelveier spres utover landet som ild i tørst gress, og Tour du Rwanda nyter betydelige, økonomiske overføringer fra sentrale myndigheter.

I 2020 blir Tour du Rwanda oppgradert til 2.1. Neste milepæl er VM. Rwanda har for lengst sendt sin offisielle søknad om å arrangere VM i 2025. Den store, politiske pragmatikeren Kagame har åpenbart gode relasjoner til UCI; president David Lappertient har allerede ytret til støtte til Rwandas søknad, og Kagame ser på ingen måte ut til å miste makt og innflytelse. I august 2017 ble 62-åringen valgt til sju ny år som president, med hele 99 prosent av stemmene.

Dette er et utdrag av en stor reportasje fra Tour du Rwanda som kommer i Sykkelmagasinet 2020-1.