Fra Genève til Nice #1 - Sykkel
3456 Views

Fra Genève til Nice #1

En dumdristig Alpetur på sju strabasiøse etapper som virket over allerede før den begynte.

August 23, 2019
Skrevet av:

Espen J. Lee

Denne artikkelserien er et reisebrev om en dumdristig Alpetur på sju strabasiøse etapper som virket over allerede før den begynte.

– Prolog –

Det finnes i dag en rekke turoperatører som tilbyr sykkelreiser i vakker natur med bagasjetransport, mekanikere, guider, fysioterapeuter, Michelin-kokker og annen luksus. Turene gjennomføres gjerne over en uke i flott og variert terreng, med lovnader om unike opplevelser og tilrettelagt service.

Inntrykket vårt er at disse turene skaper veldig gode opplevelser og at det er en fin arena for å utforske Alpene. Vi ville likevel forsøke oss på egenhånd med litt lengre og hardere turer enn de som tilbys ved slike pakkereiser, og helt uten ekstern hjelp. Den autentiske eventyrer-opplevelsen, om ikke den mest behagelige.

For dette innebar at vi måtte ha all bagasje på sykkelen, og at alt av hoteller og logistikk på reisen måtte ordnes i forkant. Vi besluttet at reisen skulle gå fra Genève til Nice, slik at vi kunne snirkle oss innom en rekke ulike land, fjell og landsbyer, før vi til slutt kunne boltre oss i sol, god mat og varme på den franske rivieraen. Sju etapper, 1015 km og 26 406 høydemeter.

Reisefølget bestod av Asbjørn Madsstuen (Bygdø IL) og meg, Vetle Andreas Gusgaard Lunde (også Bygdø IL). Inntil 2018 satset vi begge aktivt, men før 2019-sesongen besluttet jeg å trappe ned min satsing til fordel for studier, jobb og andre prosjekter jeg ville utføre. Asbjørn på sin side fortsatte satsingen i 2019, og startet sesongen fryktelig bra. En veldig sterk uke på Rhodos ble fulgt opp i Sundvolden GP med en råsterk 9.plass.

En skjebnedag

Et par dager før Sundvolden GP gikk av stabelen var alle hoteller, flybestillinger og annen formalia i forbindelse med reisen på plass. Dypt inne i eksamenslesingen på en av de svale lesesalene på Handelshøyskolen bevitnet jeg Asbjørns prestasjon i Sundvollen GP, og ble stadig mer stresset over manglende treningstimer. Erkjennelsen om at jeg måtte akseptere min skjebne som innebar å henge på en Asbjørn i karateform over nærmere 30.000 høydemeter i Alpene kom sigende.

Neste dag skulle dog alt ta en brå vending. Asbjørn veltet i Ringerike GP og pådro seg et ankelbrudd. Legene antydet at det ville bli behov for gips i en 6-ukers periode, og vi antok dermed at eventyret i Alpene var over allerede før det begynte.

Det var ergerlig at hele turen skulle avlyses på denne måten. Med Asbjørns sterke vårsesong var det typisk at noe sånt skulle skje. For min del innebar det at jeg måtte legge om på treningsplanene mine inn mot årets eneste rittdeltakelse, Trondheim-Oslo. Målet i Trondheim-Oslo var seier i fellesstarten, et mål som kom som en konsekvens av et hårreisende veddemål med en bedriftsrepresentant fra en norsk investeringsbank under en bedriftsprestasjon en høstdag i 2018. Jeg vet ikke helt hvem jeg prøvde å imponere da jeg inngikk dette veddemålet, men jeg kan allerede nå røpe at jeg veddet alt for mye, til alt for dårlig odds, og at rittet ikke utartet seg på den måten jeg så ekstremt selvsikkert hadde sagt det ville, da veddemålet ble inngått.

Til Alpene

En uke etter velten kommer det en gladmelding fra Asbjørn. Bruddet var mindre komplisert enn først antatt, og han kunne regne med å få av gipsen etter et par uker! Etter tre uker kunne han kjøre noen enkle rulleøkter, og legene kunne melde at dersom alt grodde som forventet, skulle det være mulig å gjennomføre Alpeturen fire uker etter bruddet. Avlysningen av turen ble avlyst, og eventyret skulle gjennomføres!

Med gips rundt foten gjorde Asbjørn den siste planleggingen før avreise. En strategi for hvordan bagasjen skulle fraktes ble lagt i tillegg til en endelig pakkeplan. Asbjørns sykkel skulle utstyres med en bag på styret, en rammebag og en mindre sadelveske. Min sykkel skulle utstyres med en rammebag og en litt større sadelveske. Vi skulle pakke så lite som overhodet mulig for å holde syklene lette. Med all bagasje veide syklene våre et sted mellom 11 og 12 kg (sett bort ifra flaskevekt). Oslo Sportslager var svært behjelpelige i forbindelse med reisen og bistod blant annet med pappesker vi kunne benytte til å frakte syklene våre til Genève.

9. juni var alt pakket og klart, og vi var klare for avreise til Genève.

– Etappe 1 –

(Oslo – Genève), Genève – Vallorcine

I dag skulle vi fly til Genève, og sykle 110 km til Vallorcine. Denne sykkelturen ble på mange måter en transportetappe for å komme oss inn i Alpene. Første halvdel av turen foregikk gjennom Genèves mange lyskryss og store trafikk, før vi siste halvdel klatret fra 400hm til 1400hm. 

Alarmen ringte klokken 04:00. «Asbjørn Tour dag 1» stod for tur. Den store transportdagen. Asbjørn fikk tak i billige flybilletter med SAS, mens jeg endte opp med flyving med KLM med en radig mellomlanding i Amsterdam. Asbjørn fikk med seg begge syklene med sitt fly, mens jeg kun reiste med håndbagasje. Mitt reiseantrekk var en blodrød Bergensbaneløpet-løpertrøye (Bergensbaneløpet er en løpskonkurranse mellom BI og NHH fra Oslo til Bergen som avholdes årlig), treningsshorts, Bygdø IL-sokker og noen Adidas flipflops akkompagnert av en dobbeltpose fra Rema 1000. Jeg følte meg mildt sagt rå der jeg valset inn på Flytoget såpass staselig antrukket, og bet meg merke i blikkene jeg mottok på reisen.

Jeg ankom Genève litt før Asbjørn, og fikk tid til å ta innover meg den stusselige forfatningen på Cointrin Airport. Ved landing ble jeg møtt av et lite trivelig syn. Regn i bøtter og spann.

Litt før klokken 13:00 ankommer endelig Asbjørn Cointrin. Vi møtes ved spesialbagasjebåndet hvor Asbjørn kommer haltende mot meg med en ankelstøtte rundt den brukne ankelen sin. Asbjørn og jeg fører en relativt lik stil, om man ser bort fra ankelstøtten, og at han har unnet seg noen freshe joggesko fremfor mine stilriktige flipflops. Syklene kom overraskende fort. Vi benyttet plassen ved spesialbagasjerullebåndet til å skru opp syklene våre og lagde vår egen lille lokale søppeldynge. Etter en relativt langvarig diskusjon mellom en renholder som ikke snakket et ord engelsk, og oss to nordmenn som ikke snakket et ord fransk, fikk vi omsider skrudd i stand syklene. Vi valgte å unngå å foreta et «belgisk klesskift» inne på flyplassen, og benyttet heller flyplasstoalettene til dette formålet.

Mot Alpene

Klokken 14:00 var vi ferdigskiftet, syklene var montert og vi var klare for avreise. Vi trillet syklene ut av flyplassen og syklet derfra. Turen i dag skulle gå mot Vallorcine, en liten landsby nær Chamonix ved foten av Mont Blanc, Alpenes høyeste fjell. Det regnet katter og hunder fra start, og de nyinnkjøpte regnjakkene kom tidlig til nytte.

Etter 10km gjorde vi et lite stopp ved en kiosk for å få fylt på med litt mat og vann. Det viste seg at den lokale kioskeieren var en colombianer som var svært begeistret for landeveissykling. Hodet hans kom vel til å eksplodere noen uker senere, når Egan Bernal vant Touren. Han var veldig nysgjerrig og intens og stilte mange spørsmål. Etter en lengre samtale klarte vi omsider å karre oss av gårde inn mot fjellheimen.

Været ble gradvis dårligere ettersom vi kom lenger inn i dalen, og værgudene kunne etter hvert by på lyn og torden opp mot vårt første hotell.

Asbjørns hauger

Ruteplanlegger Asbjørn kunne på forhånd av turen meddele at det ville være en lett dag i dag, hvor vi kun skulle forsere noen hauger. Asbjørns hauger ble en gjenganger på denne turen, og kjennetegnet ved disse haugene var gjerne at de både var lengre og brattere enn forventet.

Dag 1 ble vårt første møte med en såkalt «Asbjørn-haug», med stigningen opp Col des Montets på 8 km med 5% stigning, dette ble en fin aperitiff for den kommende ukens utfordringer.

Dag 1 skulle by på mer enn én forsmak på hva vi kunne vente oss å erfare den neste uken. Da vi ankom Vallorcine i 19-tiden, skulle det nemlig vise seg at stort sett alt holdt sesongstengt. Sommersesongen i Alpene begynte en måned etter vår tur (10.juni), og dermed var det lite aktivitet i fjellet.

Ingen restauranter holdt åpent, og heller ingen matbutikker. Heldigvis var de behjelpelige på hotellet og åpnet hotellbutikken og lot oss kjøpe pasta og litt kjeks vi kunne lage og spise på hotellrommet. Ved hotellankomst erfarte vi også at våre sykkelbagger ikke var så vanntette som reklamert.

Det meste var søkkvått, og det ble iverksatt en storstilt tørkeaksjon på rommet.

Etter en lang reisedag tok vi en tidlig kveld, og forberedte oss på det som så ut til å bli en ny dag av det fuktige slaget.

Følg oss på sosiale medier

ABONNER PÅ NYHETSBREVET

For å se hvordan vi bruker din informasjon, ta en titt på vår Personvernerklæring.