Måned: februar 2018

Det kreves mye for å bli best. For Erik Kolsung ble det for mye.

TEKST & FOTO: Knut Andreas Lone

 

Den mentale påkjenningen for en idrettsutøver kan til tider være overveldende. På profesjonelt nivå er det prestasjonspress både fra ledelse, lagkamerater og sponsorer. Mens på lavere nivåer er det gjerne egne drømmer og framtidsutsikter som setter listen høyt. De færreste lykkes. Medfødt talent kan bære deg et godt stykke på vei, men bare et umettelig begjær om å nå toppen driver deg helt opp blant eliten.

Man sier gjerne at det som sitter mellom ørene, skiller de beste fra de nest beste. Erik Borg Kolsung var alltid godt skodd på akkurat den fronten. Trønderen ble notorisk for sin voldsomme mentale styrke og urokkelige fokus. Paradoksalt nok var det den samme psykologiske ærgjerrigheten som skulle bli hans bane i innenfor sportens verden.

For randen av et gjennombrudd, etter utallige timer blodslit og hardt arbeid, bryter han sammen – både i kropp og sjel.

– Jeg var usikker og nervøs, gikk hele tiden og ventet på et tilbud fra et kontinentallag. Klarte liksom ikke å slappe helt av, sier Erik når han treffer Sykkelmagasinet på sin egen hjemmebane.

Men før tilbudet kom, møtte han veggen:

– Jeg måtte legge opp dagen for å få krefter til å gå på skolen. På det verste ble jeg helt ferdig av å hente posten.

Nå er det høst i Trondheim. Gule og røde blader kler både trær og den våte asfalten. Omtrent på samme tid for tre år siden tok sykkelkarrieren til Erik en dramatisk vending der hverdagen ble snudd på hodet. Sammen med oss sitter Kolsung og scroller igjennom treningsdagboken fra 2014. Dataprogrammet TrainingPeaks er lastet med alle hans mørke tanker fra en vanskelig tid.

– Det var her det begynte, forteller 24-åringen og peker.

Tidlig ungdomsår går Erik gradene i den lokale sykkelklubben, Trondhjem Velocipedklub (TVK). I ungdoms- og juniorklassen viser han stort potensial med flere sterke plasseringer i nasjonale ritt. Skolegangen legges til sykkellinjen på Melhus Videregående Skole, og etter et par sesonger i seniorklassen begynner han virkelig å modnes i 2014.

Som rytter er han dedikert og svært detaljorientert. 180 centimeter høy og 69 kilo tung – sterk i kupert terreng. Hverdagen planlegges møysommelig og alt handler om å prestere best mulig på sykkelen. Når han begynner å studere bevegelsesvitenskap ved NTNU spisses også utdanningsveien med tanke på idretten. Fritiden brukes til å tilegne seg kunnskap om ernæring, trening, watt, og ingenting overlates til tilfeldighetene – alt analyseres med øye for perfeksjon. Han er 24-timersutøveren personifisert, og en dag kunne han kanskje bli et av tannhjulene i Team Sky.

I vannskorpen

Gjennom 2014 gjør han seg godt bemerket på den nasjonale scenen. En femteplass i den innledende Norgescupen i Skien følges opp med en 15. plass i en knallhard utgave av Hadeland GP. På toppen av den fire kilometer lange Lynnebakka krysser han målstreken som beste klubbrytter.

Når vi kommer til siste Norgescup i Sandnes i midten av september, ligger han som nummer to sammenlagt, like bak lagkamerat Adrian Aas Stien. Han er også i innledende samtaler med kontinentallag.

Derfor står kun en tanke i hodet hans: Et godt resultat nå – og kontrakten er sikret. Men månedene i forveien har på ingen måte gått som ønsket.

For skrur vi klokken noen måneder tilbake, til juni, finner vi på mange måter startpunktet for det som senere viser seg å være langt mer alvorlig.

I treningsdagboken er det Norgescupen i Oslo han viser til, i kalenderen i TrainingPeaks. I midten av juni, en uke foran U23-NM på Eidsvoll, står et rekordstort felt på startstreken i Maridalen. Men med en rekke uerfarne ryttere på startstreken går det som det må, i den smale og tekniske rundløypen. Allerede etter noen kilometer går en stor massevelt, og Erik er blant de som deiser i bakken. Det resulterer i en slagskade på hoften. Velten amputerer den siste, viktige oppkjøring til NM, og mesterskapet blir en nedtur.

Han er imidlertid klar over at han så langt denne sesongen har levert på et høyt nivå, og at en plass på et kontinentallag derfor er innen rekkevidde. Med andre ord: Ingen grunn til å hvile på laurbærene.

Turen går rett videre til U6 i Sverige. I midten av juli deltar han og Aas Stien i l’Etape du Tour, etter å ha blitt plukket ut av Statoil og TV 2 som «unge klatretalent». Det blir mye reising frem og tilbake, med de to arrangementene, og ting går slag i slag. Tilbake i Trondheim fortsetter hardkjøret på trening, gjerne sammen med Frederik Wilmann, Sindre Skjøstad Lunke og Aas Stien.

– Trente bare mye gjennom sommeren, egentlig. Trente mye hardt, mye langt og tok lite fri.

100 tøffe treningstimer. Høy intensitet. Dette blir lagt ned i løpet av juli. Når sesongen gjenopptas i starten av august kjører han kanskje sitt beste ritt noensinne. I NC Bergen er han med på å animere hele rittet og til slutt sitter han i vinnerbruddet. Bare en dårlig spurt gjør at han havner på femteplass, bak vinneren Ole Forfang (nå Joker Icopal). Wattmåleren viser 327 watt i normalized power, over fire timer og 15 minutter. Han føler seg sterkere og sterkere. Men så…

– Etter Bergen så var det ganske langt opphold til neste ritt, så jeg fortsatte å trene hjemme i Trondheim. Men på trening merket jeg at syra kom veldig fort. Jeg ble sliten, hadde litt småvondt i brystet av og til – men fortsatt ikke syk. Det var noe galt, men jeg skjønte ikke helt hva, sier Erik og legger til at lite søvn ble enda et problem.

– Jeg følte meg ganske dritt etter Bergen, rett etter jeg hadde kjørt et utrolig bra ritt. Motivasjonen var stor, siden jeg var på vippepunktet til å få tilbud fra et lag. Så jeg fortsatte å trene, og vi lå jo som nummer én og to sammenlagt i tillegg, som vi måtte forsvare i den siste Norgescupen.

I oppkjøringen går Kolsung shuttletrafikk mellom naprapat og legekontoret. Blodprøvene gir ingen svar.

– Jeg gikk all in på NC Sandnes.

Veggen

Trass i en mager treningsoppladning gjør han et brukbart ritt i Rogaland. Dog ender det i stang ut for TVK og Aas Stien – sammenlagtseieren glipper.

Erik ser likevel tilbake på sitt livs sesong og føler seg motivert for større oppgaver. Optimismen til tross, Sandnes skulle bli hans siste konkurranse – uten at han på noen som helst måte kunne forestille seg det på daværende tidspunkt.

– Sesongen var over og jeg tok meg helt fri. Da tok det en ukes tid før ting begynte å skje. Jeg våknet på lørdagsmorgen og var syk, og da var jeg jævlig syk. Jeg spyttet blod og hadde skikkelig influensa. Så gikk det to og en halv uke, før jeg fikk beskjed om at jeg hadde fått rhinovirus og twar (lungebetennelse), og jeg fikk en tidagers-kur med antibiotika.

Isolert sett var dette kanskje ingen stor grunn til bekymring. Men tatt de foregående månedene i betraktning, burde han kanskje tatt situasjonen noe mer alvorlig. Likevel, når han er ferdig med antibiotika-kuren tar han fatt på treningen igjen. Men i stedet for å bli helt frisk, går han inn i en lang, destruktiv runddans.

– Jeg var til legen etter kuren og fikk klarsignal på at jeg kunne begynne å trene smått igjen. Startet med korte sykkelturer og litt basistrening. Det gikk ganske greit i starten, men så ble jeg syk igjen og fikk alltid tilbakeslag. Sår i halsen, mye snørr og drit. Så gikk det litt av og på. Prøvde mange ganger å starte på nytt, men ble alltid syk igjen.

Forløpet utspilles igjen og igjen i månedsvis. Han trener, blir syk, hviler og blir frisk, trener, for så å bli syk – igjen, gang på gang. Han prøver hele tiden å re-starte kroppen og treningen. Han starter med økter så korte som fem minutter og øker gradvis. Fem, ti og 15 ­– men får alltid tilbakeslag og ingen sammenheng i treningen.

Alt som skjedde med kroppen til Erik i perioden er ført nøye i treningsdagboken. Utfyllende kommentarer, humør, følelse, søvntimer og kvalitet – hver eneste dag. Når vi går igjennom månedene er beskrivelsene som går igjen at han «gikk og sjanglet» og ble «veldig sliten» etter å ha trent. Han har gode og dårlige perioder, men trener aldri mye. Han fortsetter å prøve.

– Har du noen forklaring på hvorfor du var så besatt av å pushe videre?

– Jeg vet egentlig ikke. Der og da så visste jeg jo ikke omfanget av det her. Jeg visste ikke at det kunne gå så galt. Jeg følte meg jo ikke syk. Gikk bare og sjanglet som sagt. Var ikke sånn at jeg lå på sofaen, jeg fungerte jo greit ellers. Så jeg fortsatte nå bare å trene i sånne avbrekk. Noen uker var det bare en halvtimes gåtur og andre uker var det fem timer sykling.

Den mentale kverna

Noen uker etter et treningsopphold i Alicante gjør han en laktatprofil. En sammenlikning med tidligere resultater skulle gi en pekepinn på når Erik var frisk og kunne trene. Testen er i utgangspunktet ikke spesielt krevende, men for trønderen ble økten selve nådestøtet. Syk igjen.

Sammen med daværende sportsdirektør i TVK, Olav Aleksander Benjaminsen, bestemmer de seg for at han skal ta seg helt fri på ubestemt tid. «Bare gi litt faen», en periode.

– Etter det trente jeg ikke fra mars 2015 til…

Erik begynner å scrolle igjennom månedene i treningsdagboken på datamaskinen. Noen minutter senere har han det nøyaktige svaret. Over ett år gikk det. Neste treningsøkt var i mai 2016.

– Reflekterte du noe over situasjonen, da dere innførte treningsstopp?

– Jeg var bare frustrert og irritert. Lei, egentlig.

I løpet av året uten trening er han inne i en svært tung periode mentalt. Fysisk er det ingen fremgang og tidvis ganske ille. Som en berg-og-dal-bane uten topper.

– Jeg måtte legge opp dagen sånn at jeg hadde krefter til å gå på skolen. På det verste ble jeg helt ferdig av å hente posten, som var femten meter utenfor døra. Jeg måtte lade opp. Jeg kunne ikke gjøre noe annet den samme dagen som jeg var på skolen, for da var jeg helt kake.

I villrede går han mye til legen, tar blodprøver og sjekker hvordan det står til – uten noen konkrete svar å forholde seg til. De mistenker utmattelsessyndrom. Men prøvene er fine, og viser ingen virus, bakterier eller noe som helst. Legen velger å kalle det post-infeksiøst tretthetssyndrom, for å sette ord på det.

I desperasjon prøver han det aller meste. Han leser bøker om utmattelsessyndrom og ME. I løpet av en seks måneder periode er han hos akupunktør cirka to ganger i uken. En gang i måneden til naprapat Lene Beate Gåsbakk, en god samtalepartner som hjelper ham veldig mye mentalt. Han hadde trolig ikke blitt frisk, uten henne. Ledd- og muskelbehandlingen fungerer den også, selv om effekten er svært kortvarig.

Jakten fortsetter. Han kontakter amerikanske eksperter innenfor kosthold og utmattelse; går på vegetardiett; styrer unna gluten og pasta; tar enzymtilskudd og magesyre; analyserer avføring og rådfører seg med ernæringsfysiologi; han lærer seg pusteøvelser for å stimulere delen av nervesystemet med ansvar for hvile og restitusjon; sjekkes hos øre-nese-hals-spesialist og tar full MR. Testene viser ingenting galt.

Ser plutselig lyset

Januar 2016. Jakten på svar har brakt han til bunns mentalt. Han føler seg svært dårlig og ser for seg en svært dyster fremtid, liggende i senga og på sofaen. Han går hele tiden og tenker, over-analyserer alt og leter etter hva han gjør galt og riktig.

– Hvorfor skjer det nå, og hvorfor skjer det når jeg spiser den tingen, tenker han hver dag.

Erik holder seg unna tingene han føler gjør ham dårlig, har rutiner på det han spiser og må vite hva han puter i seg hele tiden. Det i seg selv blir også en byrde, når han ikke kan spise det han egentlig vil.

Etter å ha prøvd det aller meste, føler han noe drastisk må skje. Han får tips av en bekjent om noe som kalles «Lightning Process». Et kurs hvor hovedfokus er å endre de nevrologiske banene i hjernen, ofte rettet mot personer med langvarige muskel- og leddsmerter, utmattelse og andre mentale lidelser. Han er usikker, blant annet fordi kurset er veldig dyrt, men bestemmer seg for at det er verdt det. Han leser seg opp i forkant og begynner å få troen på at det kan fungere, og etter dag én av kurset føler han umiddelbart en forandring. Etter tre dager føler han seg som en ny person.

– Nå har det skjedd ett eller annet her, for nå klarer jeg faktisk å røre på meg og takle stress litt bedre, forklarer Erik om følelsen han satt igjen med.

– Mest sannsynlig så var mye av det mentalt?

– Definitivt mye mentalt, men noe fysiologi er det nok også. Teorien min er at kroppen tror man er syk, og man går med pumpa på hele tiden, altså adrenalinpumpa. Stressresponsen står på hele tiden og da har du så mye adrenalin i kroppen, stresshormoner, kortisol og alt det der, så du bruker energi på å bryte ned adrenalinet i stedet for maten. Maten bare renner rett igjennom egentlig. Du får ikke tatt opp næringen, du får ikke brutt ned maten skikkelig.

– Det var jo det som skjedde etter hvert. At jeg bare begynte å gi faen, å lære hodet at du tåler all mat og at du kan gjøre som du vil. Du må ikke tro du blir syk av det. Hvis du tror du blir syk av å spise den tingen der, så blir du det. Det var det som funket etter hvert. Jeg lærte at jeg kunne spise hva som helst, bare at jeg måtte tro og vite at det gikk bra.

Når Erik ser tilbake på det som gikk galt, sier han at han mistet kontrollen.

– Motivasjon og driven for å prestere, og for å ta neste steg, bare overstyrte alt. Hvordan jeg følte meg og hva som var fornuftig. Hva man egentlig bør gjøre. Sikkert flere unge utøvere som har vært i den situasjonen. Det er så mye press og jag etter å prestere, så man bare låser seg inne i boblen og bruker all energi på å finne ting som gjør en bedre, i stedet for å koble av og gjøre andre ting.

Selv om han har blitt frisk og kan trene normalt igjen, velger han å gi opp sykkeldrømmen høsten 2016. Han har hatt en lang vei tilbake til en normal hverdag og vet hvor mye som kreves for å komme tilbake på toppnivå. Det har han hverken motivasjon eller lyst til å begi seg ut på. Et halvhjertet comeback kun for å bli listefyll er heller ikke aktuelt. Sykkelen legges på hylla.

I dag er Erik frisk og rask, og kan trene som han vil. I mai 2017 gjorde han et symbolsk comeback med startnummer på ryggen i en lokal bakketempo i Trondheim. Erfaringen han har fått er imidlertid ikke nytteløs. Han mener han har med seg et uvurderlig og unikt selvstudie, som han trolig kan få bruk for i flere situasjoner.

Han tar nå mastergrad i bevegelsesvitenskap og er sykkeltrener, hvor kompetansen han sitter på kan bli anvendelig. Synet på toppidretten har endret seg dramatisk.

– Den fysiske belastningen er en ting, men den mentale belastningen er enda verre etter min mening, sier han.

Han vil ikke legge skylden på noen andre for situasjonen han endte opp i, men mener både han selv og andre burde tatt tegnene mer alvorlig, og satt foten ned tidligere. Nå håper han å bli en ressurs, som kan hjelpe andre med å unngå feilene han gjorde.