Fra bombene i Syria til VM i Bergen

Ahmad Badreddin Wais flyktet fra bomberegnet i Syria. Veien til VM i Bergen var lang og tøff.

TEKST: Espen J. Lee FOTO: HC Prigge, Reuters

Få mil fra grensen stoppes en buss ved en provisorisk vaktpost. Nervøse passasjerer kommanderes ut, stilles opp langs veien og utspørres av høyrøstede, bestemte uniformer med automatvåpen. Libanon og ruten videre til Europa ligger i horisonten idet syriske grensevakter svirrer gjennom bussen som iltre vepser, på jakt etter ulovlige varer og utenlandsk valuta.

Ikke rart Ahmad Badreddin Wais skjelver på hånden. Studenten har tatt bussen fra Damaskus og føler seg overveldet av bange anelser om passet han viser frem for grensevakten. Sidene er pepret med stemplede visum fra Italia, Tyrkia, Algerie, Russland og Kazakhstan. Dette vil nok vekke oppsikt. Slipper Ahmad gjennom?

Han er ingen smugler. Men turen over grensen til Libanon har han tatt mange ganger. Siden 2012 har dette vært den vanligste ruten ut av Syria for hardt satsende syklister som han selv. Da borgerkrigen brøt ut, gikk det nemlig ikke lenge før flyplassen i Syrias hovedstad Damaskus ble stengt for sivile.

«Vi kunne ikke bli der. Det var ingen penger, ingen strøm, ingen jobber. Ikke noe liv.»

Nå, høsten 2014, er destinasjonen Sveits. Men denne gang er det ikke returdato satt. Livet som student og syklist i Damaskus har vokst seg uutholdelig i takt med det økende konfliktnivået i landet. Familien hans har allerede flyktet til Tyrkia. Under et regn av bomber, og med tungt hjerte, forlot de hjembyen Aleppo. Nå skal de midlertidig gjenforenes med Ahmad, i iallfall i en kort stund på hans reise til Europa.

Han slipper inn i Libanon. Men bare etter å ha vist frem et dokument fra det nasjonale sykkelforbundet, som innvilget han permisjon til «å besøke sin bestemor i Beirut». Han klarte også å lure med seg alle sparepengene sine, sydd inn i en godt skjult lomme på undersiden av ryggsekken.

Inne på libanesisk territorium går bilturen til Beirut. Derfra båt videre til Tyrkia og Hellas. I Athen har han akkurat nok penger til den billigste tilgjengelige flyreisen til Genève. En strabasiøs tur er over.

Bergen

Tre år senere leser han et nytt livsendrende dokument. Etter en rask sykkeltur hjem fra matvarebutikken der han jobber i Schwyz – den sveitsiske byen som 26-åringen flyttet til etter at han registrerte seg som flyktning i Lausanne – finner han enda et brev fra det syriske sykkelforbundet i postkassen.

Ahmad skal representere sitt hjemland under verdensmesterskapet i Bergen.

Et overveldende, feststemt folkehav fargene gatene. Det er fanfare i overflod. De graverende realitetene av et krigsherjet Syria virker fjerne når Sykkelmagasinet treffer Ahmad under VM i Bergen. Men sannsynligvis går det nok ikke en eneste dag uten at Aleppo-mannen tenker på hjemlandet sitt, som ligger knust under vekten av en grusom borgerkrig.

– Livet mitt er veldig annerledes nå. Nå jeg har bodd i et annet land, syklet et stort mesterskap i et annerledes land som Norge. Synet av hvordan tingene er her, har gitt meg et nytt perspektiv på mange ting, sier Ahmad.

Innenfor veggene til det glassaktige praktverket som er konserthuset Grieghallen, sitter han på en enkel stol mens sko, tøy og hjelm pakkes ned i en stor bag. Ahmad er ferdig med VM. De 64 startende til herrenes tempo har slitt seg opp byfjellet Fløyen, og Syrias mann står bokført på 60.plass.

Den eventuelle smerten han følte opp de bratteste partiene på 20 prosent har ikke etterlatt noen åpenbare spor i ansiktet på Ahmad. Uansett blekner de dramatisk i forhold til den grimme situasjonen i Syria.

– Det er hardt å være borte hjemme fra. Borte fra familie. Men livet mitt må likevel gå videre. Det er tøft. Som syklist er man forberedt på det tøffe som livet har å by på. Utøvere som oss må lide gjennom mye og huden vår er tykk, sier han med en ettertenksom og lunt smil.

Ahmad ordner tingene selv. Tempodrakten er tre år gammel, men i fin befatning og ikke blitt brukt veldig mye uansett. Apparatet rundt det syriske laget er lite og ikke-eksisterende i forhold til de store nasjonene.

– Jeg får faktisk litt hjelp fra det sveitsiske forbundet. Det er fantastisk. Ingen av oss var klar over at vi kunne bytte sykkel før vi syklet opp bakken (til Fløyen). Det hadde vært vanskelig å sykle på temposykkel, heldigvis hjalp sveitserne meg med en ekstra sykkel, sier han.

Aleppo

Fjerdesiste plass spiller ingen rolle. For Ahmad handler ikke sykling om resultater, triumfer eller laurbærkranser. Syklingen har betydd mye mer enn som så.

Det hele startet med en rød terrengsykkel. Stigningene og fjellene som omkranser Aleppo var yndet grunn for den treningsivrige Ahmad, som i korte tidsrom mellom skole, venner og arbeid i farens matvareforretning, grep en hver anledning til å bestige de ruvende toppene. Den røffe topografien var svært kapasitetsbyggende og bare overskygget av Ahmads store appetitt for livet på veien.

Og før han visste ordet av det, syklet han lokale ritt, vant fra tid til annen og ble tilbudt en plass på landslaget.

19 år gammel var Ahmad et nasjonalt talent. Satset på og fulgt opp av trenere, og lønnet med 3000 kroner i måneden. Like mye som en statsansatt politi. Syria er ikke noe annerledes fra landene i Europa på den måten. Også her har idrettsutøvere en unik plass i samfunnet. Med nyvunnet selvtilliten og økonomisk trygghet, så han sitt snitt til å flytte til hovedstaden for å begynne å studere. Fremtiden var tilsynelatende lys.

Den arabiske våren

Brått skulle planene endres. For mindre enn et år etter studiestart kom bølgen som startet i Tunisia innover Syria, etter å ha skylt over land som Marokko, Algerie, Libya og Egypt. Bølgen var et håp om demokrati og et krav om menneskerettigheter. Men mange steder i Midtøsten og Nord-Afrika gikk «Den arabiske våenr» fort over i en nedslående vinter. Og i Syria, en brutal borgerkrig.

– Protestene var store i Syria, sier Ahmad – som ikke så muligheten til å delta.

– Som syklister på landslaget var vi ansatte i staten. Regjeringen startet og eide sykkelforbundet. Skulle vi marsjert i protestene, risikerte vi arrestasjon og fengsling. Jeg hadde nok ikke snakket med deg i dag.

Ahmad gjorde nok et riktig valg. De nokså fredelige protestene ble møtt med brutal vold. Assad-familien, som har styrt landet siden 1971, viste seg fra en nådeløs side og grunnlaget for en uoversiktlig borgerkrig var lagt. En rekke opprørsgrupper kjemper mot regjeringsstyrkene og hverandre, blant dem Nusrafronten, som er tilknyttet Al-Qaida.

I 2014 tok terroristene i Den islamske staten kontroll over store områder i Syria og i nabolandet Irak. Halvparten av befolkningen har flyktet fra et land liggende stadig mer i ruiner.

Ahmad lot seg først ikke affisere av krigens utbrudd i 2012. Den ambisiøse aspiranten holdt treningen oppe, trass i de vanskelige omstendighetene. Veiene i Damaskus ble imidlertid stadig verre – enten blokkert av opprørere, stengt av regjeringsstyrker eller ødelagt i kamp. Den syriske hovedstaden ble etter hvert en strengt bevoktet oase, omringet av militære vaktposter, tidvis rystet av dundrende bomber og dødelige eksplosjoner.

Fluktens spor

Situasjonen i Sveits er en ganske annen. Ahmad bruker offentlig kollektivtransport for å komme seg rundt på forskjellige ritt over hele Sveits, men også til de vestlige delene av Jura-regionen som ligger på grensen til Frankrike.

I 2016 syklet han for det nederlandske Marco Polo Cycling Team. Et unikt lag bare sammensatt av flyktninger. Men etter å ha gitt opp syklingen i Syria, tok det tid før Ahmad satte seg tilbake på tohjulingen i Sveits.

– Egentlig trodde jeg syklingen var over for min del. Hjemme i Syria var det vanskelig for meg å fortsette. Jeg måtte prioritere å holde meg i livet, ikke sport, sier Ahmad – som i likhet med de fleste andre som flyktet, hadde en tøff vei til Europa.

Reisen var både lang og kostbar. 25 dager og mange tusen dollar. Ahmad måtte selge sykkel, hjelm og alt annet utstyr for å skrape sammen nok penger.

«Vi hørte om andre som gikk tom for bensin og ble liggende å drive i sjøen i flere dager. Andre ble aldri funnet.»

Først kom han seg til Beirut, ved hjelp av en falske permisjonsslippen ustedet av sympatiske byråkrater i det syriske sykkelforbundet. Fra den libanesiske hovedstaden sørget han for å viske bort sine spor, ved å bestille en båtbillett til Tyrkia under falsk navn. Planen var egentlig å reise til Tyrkia med bil – regnet som en tryggere rute enn sjøveien. Men prisen har etter hvert overgått farene.

– Det er alltid noen som jobber på grensekontrollen som kan avsløre oss når det er trygt å krysse over. Disse skal selvfølgelig ha penger. De fleste har krysset grensa midt på natta, mellom ett og tre en gang. Før kostet det nesten ingenting, kanskje 5-10 dollar. Men prisen har blitt skyhøy. Rundt så mye som tre tusen dollar per person.

Den tyrkiske havnebyen Izmir er et nav for flyktninger. Her kjøper Ahmad plass på en båt som skal over til Hellas. Prisen er 1000 dollar per person. Derfor er det bare så vidt han har penger nok til en EasyJet-flybillett fra Athen til Sveits.

I Lausanne venter lange dager på mottaket. I uvisshet. 12 timer hver dag i ukesvis gjør han lite annet enn å vente. Tenke. Og merke angsten sige inn.

– Jeg så folk komme og dra. Selv satt jeg bare og ventet. Jeg var gjennom mye på turen. I Hellas måtte vi løpe gjennom en skog om natten, fordi smuglerne løy om bilen de sa de hadde. Turen var utmattende. Heldigvis gikk båtturen rimelig bra. Vi hørte om andre som gikk tom for bensin og ble liggende å drive i sjøen i flere dager. Andre ble aldri funnet. Og usikkerheten om hva som skjedde videre da vi kom til mottaket… Vi ble totalt nedkjørt, husker Ahmad.

– Da jeg kom til Sveits gikk det nesten et helt år før jeg begynte å sykle igjen. Det er tøft å begynne på nytt og mye man må finne ut av. Ting man må lære seg og ting man kan gjøre feil. Først da jeg lærte språket og området mitt å kjenne, kom jeg i kontakt med et sykkelmiljø.

Gjenforent

Sykkelmiljøet i Syria er lite. I Bergen var de representert med tre ryttere. Laget var ledet av Amin Rayes, faren til juniorrytteren Mohamed Rayes som syklet tempo og fellesstart. I likhet med Ahmad er far og sønn også fra Aleppo.

– Vi kunne ikke bli der. Det var ingen penger, ingen strøm, ingen jobber. Ikke noe liv, sier landslagssjefen Amin Rayes.

– Jeg ville ikke at sønnen min skulle måtte gi opp syklingen. I Syria er veiene stengte, og kan ikke brukes. Nå er vi alle i Europa. Som en europeisk familie.

Bergen hadde også sine sentimentale øyeblikk. Selv om mange av byens hotellrom sto ledige under mesterskapet, valgte den lille delegasjonen fra Syria å leie en privat bolig. Eller rettere sagt, de måtte leie der prisen var lavest. Da Ahmad ankom boligen, som lå et stykke utenfor sentrum, fikk han likevel se et særdeles vakkert syn.

Utenfor står Nazir Jaser og venter. 28-åringen er også fra Aleppo og syklet for samme klubb som Ahmad i tiden som junior. De var også sammen på landslaget, og begge har familie i Aleppo, men i Bergen treffes de for første gang på mange år.

– Det er sant. Syklingen bringer folk sammen. Vi har utvekslet brev og holdt kontakten via internett. Men dette er første gang vi ser hverandre igjen. Jeg så han stå ute i gaten og ventet på meg. Det var et utrolig øyeblikk for oss, sier Ahmad.

Mens han har etablert et nytt liv i Sveits, havnet Nazir i Berlin.

– Vi kjenner hverandre fra Aleppo. Dette er første gang på fire år at vi ser hverandre i det virkelige livet. Jeg kunne ikke tro det.

Tilbake til steinalderen

Bildene av dagens Aleppo vekker derimot ingen varme følelser.

– Fra tid til annen ser vi videoer fra Aleppo. Jeg har fortsatt litt familie der, og jeg kjenner mange som har familie der. Byen er tilbake i steinalderen, vedgår Ahmad.

I Aleppo har brutalitet for lengst smeltet sammen med de enkle, prosaiske tingene. Der det blir så hverdagslig å dra lik ut av ruiner, at man gjør det med sedat ro. Der massegravene klargjøres og venter på kropper som ikke rekker å bli kalde. Der barns lekeplass kan være en utbombet buss. Der det handler om å løse hverdagsutfordringer uten elektrisitet, bensin, og alt vi er vant til fra våre liv. Der døden venter rundt neste gatehjørne – bokstavelig talt.

Men Ahmad foretrekker å huske sin hjemby slik den en gang var. Aleppo fra hans barndom. Den UNECSO-verdige gamlebyen med historiske markedsplasser, storslåtte moskeer og frodige parker. Slik er bildet i hodet hans, selv om han vet at dette Aleppo er borte.

– Det er ingen fremtid for Aleppo akkurat nå. Det er ekstremt farlig, det vokser ikke blomster der en gang. Vi kan bare håpe…, sier Ahmad – med et snev av ukuelig optimisme.

I Willy Kyrklunds prosasamling «8 variasjoner» leser man fortellingen «Fuga», om en flyktning som er dømt til en evig flukt. Uten mål eller mening. Han har bare en lapp med en betydningsløs adresse i en ukjent by – det eneste sikre er at han må flykte. I dagens flyktningsdebatt synes mange å tro at de som kommer til Europa har hatt vårt hjørne av verden som mål og drivkraft, og kommer for å bli værende for godt. Dette er den velstående hjemmesitterens perspektiv som mange politikere utnytter, og da misforstår man at de fleste som flykter – de flykter ikke til, men fra noe.

Slik er det også med Ahmad. Kanskje vil han en gang returnere hjem til Aleppo?

– Jeg vil hvis jeg kan. Klart det. Ingen tvil.