I vinter døde Frankrikes mest populære sykkelrytter gjennom alle tider – ja, kanskje landets mest verdsatte idrettsutøver noen gang, Raymond Poulidor.
Populariteten over hele Frankrike kom som følge av djerve, nærmest evigvarende nederlag i landets største sportsbegivenhet over 15 lange år i tidsperioden 1962 til 1975. Knust under vekten av mektige ryttere som Anquetil og Merckx fikk han aldri sin dag i gult.
Så sent som i 2019 reiste han fortsatt med Touren over hele Frankrike, og fortsatt ble han forunt den varmeste velkomsten av alle. For franskmennene var «Poupou» selve symbolet på sunne verdier holdt kjært i folkesjelen, som ståpåvilje og hardt arbeid uten ros.
«Så lenge noen blir nummer to, vil det alltid finnes ’en Poulidor’ for alt mulig,» sa han spøkefullt. Det fantes for eksempel en politisk Poulidor, Michel Rocard, den svært populære sosialistiske statsministeren som aldri ble president.
Det var Émile Besson fra den franske avisen L’Hunaité som først skrev kallenavnet «Poupou». Fra fransk dagligtale og barnespråk er det vanlig å gjenta første stavelse av et navn. Kallenavnet spredte seg fort, hjulpet av overskrifter i L’Équipe som «Poupoularité».
Men «Poupou» var ikke alltid like populær blant de andre rytterne. I 1966 ble han Tourens første rytter til å gjennomgå en dopingtest. Touren var i Bordeaux og mange ryttere flyktet fra hotellene sine da testerne kom. Dagen etter protesterte rytterne mot Tourens aggressive leger ved å gå av syklene i landsbyen Gradignan – men ikke Poulidor som holdt seg i bakgrunnen. Andre prominente ryttere, deriblant Jacques Anquetil, frontet protestene mot arrangøren. Poulidors likegyldighet til dopingkontrollene vekket derimot sinne hos konkurrentene som mislikte at han ikke deltok i protestene.
«Etter den tid var det få i feltet som gjorde meg noen tjeneste,» sa Poulidor.
Stemplet som den evige nummer to, vant han paradoksalt nok hele 189 ritt, den spanske Grand Tour Vuelta a España inkludert. I sin rolle som ambassadør for den franske banken og Tour-hovedsponsor Credit Lyonnais bar han gul piquetrøye hele tiden etter at karrieren var over. Men det var altså denne maillot jaune som unnslapp ham hele 15 år.
I 1964 var han bare 15 sekunder unna rittledelse etter en episk duell mot Anquetil på Pûy de Dôme, mens i 1973 kom han ett fattig halvsekund unna seier på prologen. Et halvt sekund som kanskje kunne endret hele historien.
Å vinne verdens hardeste endagsritt, bare noen timer etter å ha vunnet et åtte dager langt etapperitt, skal selv for den aller sterkeste være utenfor rekkevidde. Men for Jacques Anquetil var selv det umulige mulig.
Suksessens dilemma. Foran sin trettende sesong som proff hadde Jacques Anquetil vanskelig for å bestemme seg. Året før hadde han vunnet både Tour de France og Giro d’Italia, og i tillegg erobret sin første, store endagsklassiker, Gent-Wevelgem.
Det er i slike oppgangstider at fallhøyde bygges, tenkte 31-åringen, etter å ha blitt presset hele veien til Paris av erkerivalen Raymond Poulidor sommeren forut.
Anquetils femte (og siste) gule trøye kom med en historisk knapp seiersmargin, 55 sekunder. Kun 13 sekunder skilte ham og Poulidor etter en intens duell på Massif Central-stigningen Puy de Dôme, hvor mange så konturene av en falmende mester.
Anquetil gratuleres som vinner av Daupiné Libéré, før han hastes videre i det travle programmet.
Anquetil var en kalkulerende rytter, fattet under press, konservativ og pragmatisk. Ikke rart han dominerte i kampen mot klokka. Matematikken var hans styrke. Nå måtte han regne ut avkastningen fra nok en sesong med samme mål. Og hvordan skulle han holde motivasjonen ved like, med alle forventninger allerede innfridd?
Kvinnen bak
Å gå for nok en Tour-seier klinget ikke som særlig rasjonelt i Anquetils beregnende hjernebark. Enda en gul trøye ville for det første neppe gjøre underverker med populariteten hans blant franske fans, som opplevde at tempo-dominansen hans ødela spenningen og kom i veien for Poulidor. En sjette tittel skulle ei heller øke antall nuller på sjekkene hans fra de innbringende kriteriumsrittene, som irriterende nok, følte Anquetil, betalte Poulidor det samme som ham.
Å fortsette å vinne hvis du ved samme mynt opprettholdt din rivals stauts og inntekt, ble for Anquetil en meningsløs øvelse.
«En Tour-seier hadde for Anquetil ingen egenverdi. Han så det heller ikke som viktig å bygge en palmarès. Forestillingen om en merittliste var for Anquetil helt absurd, hvis det ikke ga noen kommersiell verdi,» sier Philippe Brunel, journalist i den franske sportsavisen L’Equipe og venn av Anquetil.
Anquetil gjør seg klar til avreise på hotellrommet sitt.
Ikke bare manglet Anquetil økonomiske motiver til å jakte en sjette Tour-seier, sportslig sett var risikoen høyere enn ønskelig. Tross sin taktiske naivitet og manglende savoir faire, Poulidor nærmest seg på resultatlistene. Dessuten sto en rekke fremadstormende talent og sparket ham på helene.
Anquetil bestemte seg derfor, iallfall uoffisielt, ikke å sykle Vuelta a España, Giro d’Italia eller Tour de France. Skal man unngå nederlag, er det best å unngå fienden. Men noe oppsiktsvekkende måtte han foreta seg, det var kravet fra hovedsponsor Ford, og en opptreden i passasjersetet under Monte Carlo Rally var på ingen måte publisitet nok.
Teamsjef hos Ford France-Gitane, eks-rytter Raphaël Géminiani, saumfarte rittkalenderen febrilsk, og merket seg noe svært interessant. Dauphiné Libéré ble rett etterfulgt av Bordeaux-Paris. Mer presist, det åtte dager lange Critérium du Dauphiné Libéré skulle ha sin siste etappe til Avignon, nesten sekshundre kilometer unna Bordeaux, åtte timer før starten til den femhundreogfemtisyv kilometer lange endagsklassikeren Bordeaux-Paris – det lengste rittet på UCI-kalenderen.
«Biff tartare, litt Camembert, en jordbærkake og to flasker øl»
Géminiani syntes dette liknet en god idé. Publisiteten ville være enorm. Når man melder pass på alle tre Grand Tours, måtte Anquetil prøve å vinne Dauphiné Libéré og Bordeaux-Paris.
Men hvordan overbevise en som allerede «har vunnet alt», en som ikke brydde seg om publisitet, en som lot kona håndtere journalister og intervju. Teamsjef Géminiani ante råd; det var nettopp kona som var nøkkelen.
«Å utfordre ham direkte var alltid meningsløst. Ba man Jacques gjøre noe, gjorde han som regel det motsatte,» skrev konen Jeanine Anquetil i sine memoarer.
«Derfor måtte Géminiani gå gjennom meg. Det var alltid jeg som svarte telefonen, til og med når journalister ringte. Jacques brydde seg ikke med å svare. De stilte spørsmålene til meg, jeg sendte dem videre til Jacques, og så ga jeg svarene han ga til meg. Så da Géminiani ringte var det jeg som tok telefonen. Etter en stund ville Jacques vite hva han ringte for. Jeg sa ’Han er gal, han der Géminiani. Du vil ikke tro hva han har planlagt nå,’ sa jeg. Så forklarte jeg planen til Jacques, og han repliserte hardt tilbake: ’Hva?! Tror du ikke jeg klarer det?’.»
Ombord i den private jet’en, angivelig stilt til rådighet av selveste Charles de Gaulle.
De Gaulles jet
Jacques sa nå «on y va!» Men logistiske utfordringer var flere. For det første var rittdirektøren i Dauphiné Libéré sterkt i mot ideen. Georges Cazeneuve følte prosjektet kastet et lys av mindreverdighet over rittet hans, følelser han delte i et åpent brev til Anquetil selv. Men etter hvert som publisitet, spalteplass og TV-intervjuer vokste eksponentielt, var også Cazeneuve ombord.
Men rittdirektøren var ikke mye til hjelp med hensyn til Anquetils aller største logistikk-problem: Den lange reise fra Avignon til Bordeaux. Å fremskynde den siste etappen med én fattig time, var så langt Cazeneuve kunne strekke seg. Géminiani var rasende og kalte Cazeneuve «et esel» for åpen mikrofon.
Ford France hadde selvsagt håpt at reisen skulle foregå i en av deres nye biler, men selv med storstilt politieskorte var det en umulighet. Så kom redningen, fra ganske usannsynlig hold. Så sent som like før Dauphiné-rittet fikk Géminiani en mystisk telefon:
«Monsieur Géminiani, jeg er på laget deres. På militærflyplassen i Nîmes vil det stå en jet, en Mystère 20, ventende og fly dere til Bordeaux. Vær ikke bekymret, jeg tar hånd om alt.»
Legenden skal ha det til at den mystiske hjelperen var selveste Charles de Gaulle. Den franske presidenten var kjent som en stor Anquetil-fan.
Anquetil hadde vunnet Paris-Nice og Critérium International tidligere i sesongen, men en seier Dauphiné Libéré var på ingen måte gitt. Etter ti harde etapper over åtte dager hadde Anquetil vunnet tre ganger, i tillegg til sammenlagt – men seiersmarginen var nokså knapp, bare 1 min 43 sek, hvorav alt foruten tretten sekunder kom fra tidsbonuser.
Summen av hvilket tydet på at Anquetil hadde jobbet meget hardt for å slå Poulidor. Det var først på den avsluttende, 38 kilometer lange tempoen at Anquetil klarte å putte tid i sekken på sin rival.
Været hadde også vært forferdelig, spesielt på den nestsiste etappen hvor rytterne holdt en oppsiktsvekkende lav snittfart på 28 km/t gjennom is og snø. Flere timer etter etappen, lå Anquetil fortsatt og skalv på hotellrommet.
: Anquetil sliter seg gjennom natten i Bordeaux-Paris.
Men dette var jo bare forretten. Fortsatt lå en mektig hovedrett og ventet, hele sekshundre kilometer unna. I Pierre Chanys leksikalske mesterverk La Fabuleuse Histoire de Cyclisme, kan man spore Anquetils reise, time for time, slik de ble gjengitt i den franske sportsavisen L’Equipe.
16.58: Dauphiné Libéré ferdig i Avignon.
17.00: Anquetil inntar podiet, hylles av publikum. Obligatorisk seremoni gjennomføres, med blomster og kyss, litt fortere enn vanlig.
17.00: Mens mekanikeren skyver folkemengden unna, løper han til Ford-lagbilen hvor Géminiani sitter klar til å kjøre.
17.20: Ankomst Hotel Crillon. Anquetil tar et bad og får massasje, spiser middag: biff tartare, litt Camembert, en jordbærkake og to flasker øl.
17.55: Avreise. I bilen med Anquetil; Géminiani, soigneur Tarcisio Vergani, mekaniker Louis De Bruyckere, og lagkamerat Louis Rostollan. Politieskorten baner vei. Ville scener: med Bordeaux-Paris-syklene på taket går det i 140 km/t, hjulene hyler i svingene. Anquetil og Rostollan ser alt annet enn komfortable ut. Mødre henter barna sine inn fra gaten.
18.30: Ankomst Nîmes flyplass, 60 km fra Avignon. I avreise-loungen får Anquetil massasje av Vergani, omringet av journalister og fotografer. «Jeg er fullstendig desorientert. Det er helt spesielt å gå fra et ritt der jeg var ganske komfortabel og rett inn i et utrolig rally.» Han sjekker værvarselet.
18.35: Om bord i flyet. Anquetil urolig over antall motorer på Buisness Jet-en. Han hilser vennskapelig på piloten, og enda en gang for fotografene. Setter seg ned og fester setebeltet.
18.50: Dørene lukkes, klargjøring til take-off. Anquetil smiler og vinker gjennom vinduet. Flyet kjører ut på rullebanen og motoren skrus opp.
18.56: Take-off.
Fremme ved hotellet i Bordeaux subber Anquetil gjennom lobbyen med tunge øyne.
«Jeg er fullstendig utslitt. Kan du få en av servitørene til å sende opp noen kirsebær. En halv kilo.»
Ikke et måltid en mester verdig akkurat. Senere på kvelden fikk de han til å spise en skikkelig middag; lammenyrer i rødvin. Etterpå lå Anquetil på sengen i noen timer, med øynene lukket, men uten å sove et blunk. I stedet ringte han hjem for å be konen Jeanine komme å hente ham.
«Jeg er i ferd med å bli syk og hoster konstant. Jeg kommer til å bryte, du må komme å hente meg.»
Hjulpet av Tom Simpson og dernys sluker Anquetil kilometer etter kilometer på den lange veien til Paris.
Rundt midnatt sto Anquetil likevel klar på startstreken i Bordeaux. Briten Vin Denson og franskmannen Jean Stablinski var plukket ut som hans lagkamerater i det sekshundre kilometer lange maratonløpet. De første timene i den kalde mai-natten, besto oppgavene deres i å holde Anquetil gående og, ikke minst, våken.
«Jeg kommer til å sovne, jeg må sove,» ytret Anquetil gjentatte ganger.
Etter fire timer med regn, var solen omsider på vei opp rundt klokken sju, men Anquetil var på vei inn i bilen. Han parkerte seg i baksetet og ba mekanikeren pakke vekk sykkelen hans opp på taket. Her kunne Anquetils Bordeaux-Paris endt, hadde det ikke vært for Géminianis noe eiendommelige, men svært så effektive lederstil. Noen velvalgte ord fra sjefen vekket på ny en heftig pavloviansk respons hos den femdobbelte Tour-mesteren.
«Jeg burde aldri satt min lit til en sutrejente som deg. Du er ikke noe mer enn en stor sutrejente,» ropte Géminiani idet han virkelig ga Anquetil huden full.
Géminiani så glødende sinne i Anquetils øyne og fikk åpenbart responsen han ønsket.
«Louis, få ned den jævla sykkelen!,» ropte Anquetil for fulle lunger til mekanikeren.
En time senere, stopper hele feltet i et planlagt skifte av tøy. Rapportene fra stedet beskrev en utmattet, skjelett-liknende Anquetil, men med fandenivoldsk blikk.
Ved Châteauroux, tohundreogfemti kilometer fra Paris, fortsetter rytterne rittet bak dernys, motoriserte sykler. Her angriper François Meyer og øker med seks minutter på feltet. Sittende på Tom Simpsons bakhjul hadde Anquetil ikke annet valg enn å beholde roen. Han ba sin lagkamerat Stablinski angripe. Simpson tok opp jakten og ved ankomst Chevreuse-dalen – hvor Anquetil året etter skulle ta sin niende og siste seier i Grand Prix des Nations, det uoffisielle VM på tempo – var feltet samlet igjen.
Anquetils tårer
Som to iltre vepser i vårsolen, vekslet Anquetil og Stablinski på å angripe Simpson. Briten skulle omsider knekke, mens Anquetil følte seg bedre og bedre. Etter 34 søvnløse timer, hadde franskmannen endelig kommet inn i rytmen. I Versailles, hvor franske konger kom for å få sine kroner, tok Anquetil ledelsen i rittet for første gang. I Côte de Picardie åtte kilometer fra mål, satte han inn nådestøtet.
«Fra bilen var det et uvirkelig syn. Det så ut som Jacques presset derny-en frem. Farten var utrolig, 70 kilometer i timen. Han var tilbake på sitt aller beste fysisk sett,» forteller teamsjef Géminiani.
«Det var et vakkert syn.»
Over målstreken på Parc des Princes er han 57 sekunder foran Stablinski, som sørget for dobbeltseier til Ford ved å spurte forbi Simpson.
Etter 18 timer i sadelen hadde Anquetil tatt en umulig seier. Han ble hjulpet av sykkelen, tydelig preget fysisk, men også mentalt. Uhemmet ble han hyllet av folkemengdene på stadion, som følte Anquetil endelig hadde risikert mye i sine strabaser. Dette var ingen kalkulert seier fra matematikeren.
For første gang på lenge var Anquetil oppløst i tårer. Men det var ikke før han satt trygt i bilen med Jeanine, at han turte å vise følelsene.
«Jeg gråt for første gang siden starten av min karriere. Jeg er på ingen måte flau, der og da var jeg helt overveldet av publikummets reaksjon. Følelsen var at jeg hadde gjort noe viktig.»
Betydningen av denne innrømmelsen gikk ikke ubemerket hen hos Anquetils nære venn, Pierre Chany. Journalisten skrev i L’homme aux 50 tours de France:
«De store – Merckx, Bobet, Coppi – de gråt fordi de hadde panache. Tårene kom da de gikk utover egne grenser. Slik så vi aldri Anquetil, og det var ikke tilfeldig. Han var jo en funksjonell rytter.»
«Han gråt etter Bordeaux-Paris, men han gjorde det der publikum ikke kunne se. Vi hadde aldri fått vite om dette hadde det ikke vært for at Jeanine fortalte det. Han gråt fordi han tok stor risiko, noe han vanligvis aldri gjorde i etapperitt.»
This website uses cookies so that we can provide you with the best user experience possible. Cookie information is stored in your browser and performs functions such as recognising you when you return to our website and helping our team to understand which sections of the website you find most interesting and useful.
Strictly Necessary Cookies
Strictly Necessary Cookie should be enabled at all times so that we can save your preferences for cookie settings.
If you disable this cookie, we will not be able to save your preferences. This means that every time you visit this website you will need to enable or disable cookies again.
