Dette er forskjellene mellom norsk og italiensk kjørestil

For både ryttere og familien deres er det bare seier som gjelder....

Det positive med å være hjemme i Bergen er at det er det fineste stedet å sykle. Noen ganger slipper vi til og med regn

Nå som det er bestemt at rittene i Italia starter opp igjen litt ut i juli. Laget mitt, Zappi Racing Team, skal tilbake i aksjon med UCI-rittet GP Poggiana 9. august. Så jeg sitter egentlig bare og venter på at regjeringen her hjemme skal lette nok på reiserådene til at jeg kan sette meg på flyet tilbake.

I teorien kunne jeg gjort dette ganske snart, men da uten gyldig reiseforsikring. Dette er noe som er ganske uaktuelt når man som syklist ikke vet hva venter rundt neste sving. Bokstavelig talt. Derfor tenkte jeg at jeg kunne skrive litt om hva som venter når jeg omsider kan reise tilbake.

Forskjellene mellom den italienske og norske kjørestilen er mange. Det er hvertfall det som er min erfaring med nasjonale ritt i begge landene. I Norgescupen blir det ofte kjørt hardt hele veien mens ryttere skaller av fra halen, mens i de italienske rittene skaller ryttere av fra front og tar de første plassene.

Det positive med å være hjemme i Bergen er at det er det fineste stedet å sykle. Noen ganger slipper vi til og med regn

I de italienske rittene er det tydelig at alle på startstreken, enten de er italiensk, russisk, spansk eller slovensk har blitt oppfostret på at det eneste som gjelder er å vinne. Om de ikke vinner, har ikke familien mulighet til å gi dem en sjanse. Dette er noe de tar med seg hele veien til U23- og seniorklassen.

Samtlige stiller til start med et mål for øyet. Det er ikke å ha så høy snittwatt som mulig. Med de enorme mengdene sykkelritt som finnes i Italia helt fra 10-årsklassen og oppover, er mange av dem vant til å vinne og å være en notorisk vinner i de aldersbestemte klassene er ofte det eneste gyldige kriteriet for å komme inn på et av de mange kontinentallagene. Her bryr ingen seg om du hadde 400 i snittwatt gjennom hele rittet. Det eneste de er interessert i er sluttplasseringen din.

Man kan kanskje tro at kravet om gode resultater det vil lønne seg å sykle offensivt og komme seg i tidlige brudd. Det er så klart bedre enn å sitte i feltet og komme inn til en 30. plass, men sannsynligvis vil ingen løfte så mye som et øyebryn med mindre du i hvertfall vinner noen innlagte spurter. Bruddene blir som regel kjørt inn med et godt stykke. Igjen til mål og da er det bare å feste setebeltet. Det er alltid et par ryttere som alle vet hvem er, disse sykler som regel for Colpack, Zalf eller Sangemini. Dette er lagene som, som regel, kan velge og vrake de største talentene.

Som jeg nevnte tidligere er det ingen som stiller til start bare fordi de syns det er gøy eller kult å sykle ritt. Lagkonkurransen i den italienske cupen er ekstremt viktig for alle lagene, og spesielt for sportsdirektørene, som i de fleste tilfellene er tidligere proffer. Derfor er det overraskelser i omtrent hvert eneste ritt. Klart man for sine mistanker om det ene og det andre, men det endrer ikke det faktum at seier er det eneste som teller.

«O Vestland, O Vestland»

Om man tar for seg et typisk italiensk ritt, blir det kjørt mer som et proffritt enn det man gjerne ser i Norgescupen, hvor det bare blir trøkket hele veien til mål. Et tidlig brudd kommer av gårde ganske lett, men får ofte ikke mer enn maks 2 minutter. Siden de fleste rittene går i rundløyper med minst en bakke på 5-10 minutter skalles det jevnt og trutt av hele veien både i bruddet og feltet. Med 50 kilometer igjen starter finalen. Da sender de beste lagene ut ryttere og om man klarer å holde følge med første gruppen da er man sikret en god plassering.

Jeg sa tidligere at seier er det eneste som teller, men om man som klubbrytter får en 15-plass i et UCI-ritt er det klart det blir lagt merke til, ikke minst på CVen.

Virtuell opptur

Tatt i betraktning at jeg også vil ha litt personlig PR gjennom disse innleggene, tenkte jeg å gi en liten oppdatering på hve jeg har gjort i det siste.

I april lanserte SEG Racing Academy en egen virtuell rittserie som besto av 3 «endagsritt» og et tredagers etapperitt på plattformen RGT.

Etter en god dose tekniske problemer i de første rittene, som førte til at etapperittet ble utsatt, var det forrige uke endelig klart for etapperittet. Dette besto av et flatt kriteriumsritt i Borrego Springs i USA, en 4,1-kilometersrunde i Belgia hvor Paterberg skulle forseres 10 ganger før det hele kulminerte i en forrykende etappe opp Mont Ventoux.

Stort sett hele SEG Racing Academy stilte til start, det samme gjorde ryttere fra diverse andre kontinentallag og landslag. Dette gjorde at motivasjonen var betydelig større enn før et vanlig kveldsritt på Zwift, som jeg har kjørt noen av den siste tiden. Fordelen av å ligge på hjul er mye større i RGT enn på Zwift, så her gikk jeg all-in for å ha så lav snittwatt som mulig på den første etappen. Dette gikk stort sett som smurt og jeg spurtet inn til en 7. plass. Beste norske rytter og bare slått av ryttere jeg visste hvem var.

Jeg innrømmer glatt at det var en motivasjonsboost av de sjeldne, til tross for at det var på internett istedenfor på veien. På rittets andre etappe kom jeg derimot ned igjen på jorden relativt raskt. Allerede etter den første gangen opp Paterberg, som med sine drøye 12% i gjennomsnittsstigning er en av de bratteste i Flandern rundt, kjente jeg at dette kom til å bli forferdelig seigt. Jeg mistet teten, jeg mistet gruppe 2, internettet fusket litt og til slutt var veien til dusjen altfor kort.

Det var mitt tredje virtuelle ritt på 5 dager, hvorav alle startet klokken 19 eller senere. Treneren hørte mine bønner og lot meg sykle en god langtur ute i frisk luft dagen etterpå, istedenfor å knekke meg oppover Mont Ventoux sine 1600 høydemeter.

For Zappi sin del var for øvrig en kjempesuksess og vi endte opp med seier på den andre etappen, 2. plass på Mont Ventoux og 3. plass sammenlagt. Ja det er bare et virtuelt ritt, men det er også det eneste vi har akkurat nå.

KATEGORIER
AktueltBlogg

RELATERTE INNLEGG